Publisert Legg igjen en kommentar

Skam og frykt for alltid


Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.

Jeg sitter her under Tronfjellets staute natur, sitter her på det stedet som trøster. Trengte jeg trøst. Ja, mange ganger, Noen ganger tror det at det var dette fjellet som gjorde at jeg overlevde med forstanden inntakt.

Venninna mi og jeg. Hun var skremt for det meste. Ikke jeg. Jeg var tøff som fjellet. Mora mi hadde lært meg å gå gjennom nattens mørke ute i naturen uten frykt. «Det finnes ingenting i mørke som ikke er der når det er lyst», sa hun.



Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.


Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk. Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg. Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp. Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem. Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige. Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke velle vedkjenne meg.. Det hadde gått bra.

Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.

I blokka hadde vi to innganger. En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.

Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter. Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.» Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.

I dag veit jeg ikke om slike overgriperspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne. Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon. De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.


Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Det var en gang.



Jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.

Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.


De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.

Da kom de, disse to eldre jenter. Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket. Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.

Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri. Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også. De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss. En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.

Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Vi hadde ikke gitt oss. Så vi lot hverandre i fred. Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.

Jeg følte meg sterkere enn fjellet. Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv. Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.

Jeg skriver bøker. Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det har blitt spennende.














































Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger gjennom livet.



Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Vi skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Vi var flere jenter. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg sto alene i et tilfluktsrom. Det var beksvart. Ikke et lysstreif.

Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, ba dem åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon fra noen. Til slutt sank jeg ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif. Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp. Lyset ble tent. Det var som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der. Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det var ikke mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne snakket ord. Skulle finne ut av hva som hadde skjedd. Jeg visste hva som hadde skjedd. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.

Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det. Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper meg, så det er helt umulig. På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Det har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller. Ute er det aldri helt mørkt. Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til noe lys, er det sort. Tilfluktsrom er helt sorte når lyset går.

Når man har med mennesker å gjøre er det viktig å ha det i mente, alle de ting som kan ha skjedd folk som gjør at man ikke handler rasjonelt, som gjør det forklarlig. Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde, farger vårt indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss, og de vi bærer med oss i våre hjerter.

Forfattere . lar personer vokse ut av en fiksjon. Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. Forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.









Publisert 1 kommentar

Tid, en underlig størrelse







Den vesle jenta jeg var sitter høyt til hest.  Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. 

Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme.

Den vesle jenta kjente på duftene. Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting.  store bestefar. Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne.  Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne. Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten,en trygg klippe. Gården, den fantastiske gården.



Hun var en blokkunge, 6. etasje blokk.
Der oppe fra hesteryggen eide hun verden, 
duftene og blomsterangen, fjell og gård. 
Hun ville aldri ned fra hesteryggen,
bare sitte der inn i evigheten,
ei lita jente fra en sommer en gang.

Jeg husker henne så godt.
Hun var med å skape meg, forme meg,
 lære meg om det viktige i livet.

Tid er underlig, ikke til å forstå.


Bestefar ville ha kaffe og biteti,
tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl.
Den vesle jenta ville bare sitte der,være der,
kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.

Hesten er borte.
Fjellet står til evig tid.
Minnet om den, om Lenda,

en hest en gang,
har evig liv i mitt hjerte.








Created with GIMP























Publisert 1 kommentar

Hvorfor skriver jeg.

 

I hele mitt voksne liv har jeg jobbet for å endre verden, et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var barn tror jeg. Derfor har jeg jobbet som pedagog. Skal man få til endringer, må man begynne med ungene. Jeg er opptatt av at hver eneste unge fortjener muligheten til, i lek og læring, å være intenst tilstede i sitt eget liv.

Jeg vokste opp i arbeiderpartiets bolig eksperiment i en drabantby på østkanten. Familier i etableringsfasen flyttet inn i nybygde blokker og der fikk de unger på omtrent samme tid. Blokka vår hadde en inngang og heis. Alle blokkene var firkanta og vi bodde i så og si helt likt utformede leiligheter. Jeg bor ikke i blokk i dag. Mine unger har ikke vokst opp i blokk. Jeg tror at dersom noen skulle tvinge meg inn i en blokk, ville jeg ha kjempet i mot med alle midler.

Vi var åtte jenter på samme alder i den blokka. I tillegg fantes det jenter på ulike alderstrinn både over og under oss. Vi hadde gutter også, men dem var det langt færre av. Det var så lytt mellom leilighetene at vi kunne sitte å prate med hverandre på badet gjennom rørene. Der var jungeltelagrafen, og det var bare å avtale tidspunkt for ditt eller datt. Familiekrangler ble hørt av mange fler enn de involverte. Vi visste det meste om hverandre, og vi hadde alltid noen å leke med.

Jeg elsket å leke. Har aldri sluttet med det. Jeg svelget min virtuelle krummelure pille og lovet at jeg aldri skulle bli voksen. Det har jeg holdt. Nå skriver jeg ei bokserie, Liber mundi, verdensboka. Der går vår verden under i vold og ødeleggelser. Handlinga er lagt langt inn i fremtida et sted der en endelig kamp mellom det gode og det onde skal finne sin løsning. En fantasi. En lek på innsida av mitt hode. Jeg håper den forblir der, for akkurat nå synes jeg det er så mange nedgangskrefter i samfunnet at det skremmer vannet av meg. Selvsagt vil jeg gjerne ønske velkommen inn til min fantasiverden.

Da jeg var lita, hadde jeg ei tissedukke som het Berit. Jeg var så utrolig glad i den dukka. Den hadde fine klær som tanta mi hadde strikket, tøybleier og tåteflaske. Mora mi ville ikke ha all denne tissinga inne. Derfor måtte det foregå ute. Jeg rigget meg til med alt utstyret mitt i kjellernedgangen. Der var det en smal murkant som man kunne benytte til alt mulig av bad, kjøkken, soverom for ei dukke. Jeg ville leke alene. De andre ville bare ødelegge leken.

Så kom de, de andre. Jeg ville nok ikke ha dem med. De spurte kanskje. Jeg husker ikke. Da gikk de til angrep. Jeg ble holdt fast, sparket og slått. De tok dukka og løp av gårde med henne. Det var sikkert misunnelse. Ingen av dem hadde tisssedukke. Jeg tror heller ingen av dem var like glade i dukker som meg. Da sistemann slapp, vet jeg nesten ikke hva jeg gjorde, for jeg var livredd for hva de gjorde mot Berit. Ei mor fant meg gråtende og letende . Hun tok meg med opp til mamma, i sjette etasje. Jeg kunne knapt snakke for gråt. De fant jentene som hadde kastet dokka i ned gjennom søpleluka som gikk ned til søppelcontaineren i kjelleren. Jeg gråt. Mødre løp ned dit. Alle tings iboende f.. Søpla var nettopp blitt tømt. Jeg gråt. De forfulgte saken helt til endestasjonen for søppel. Berit ble aldri funnet.

Ei av mødrene kom og snakket med meg. Jeg bare gråt, kunne ikke snakke med noen. Mamma snakket om å ønske seg ny til jul eller bursdag. Jeg gråt. I tre dager gråt jeg. Ikke noe mat. Drakk trolig litt. Da kjøpte mamma ny dukke, helt maken til Berit. Det var ikke Berit. Jeg ville ikke ha den. Hun la den fra seg og sa: «Nei, det er ikke Berit. Men hun har kommet hit. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Berit. Nå trenger hun noen til å ta vare på seg.» Mamma gikk. Jeg skjønte at hun hun hadde rett. Det var ikke dukkas feil, hun som lå der og var prikk lik Berit. Jeg pakket henne ut. Luktet på henne. Hun luktet helt annerledes. Jeg la henne inn i armene. Hun kunne ikke noe for det, så hun ble min Berit, men jeg ble aldri den samme igjen.

 

Dette er ikke Berit. Det er Annedukken. Jeg likte henne aldri noe særlig. Det var to av dem, store Anne og lille Anne. Jeg hadde veldig dårlig samvittighet overfor det. Hver kveld når jeg la meg, hadde jeg med meg alle dukkene mine i senga. Jeg lånte en bamse av broren min, for de måtte jo også ha en bror. Det fantes ikke guttebamser på den tida. Vi lå trangt som haggel. Hver kveld byttet jeg på hvem som skulle få ligge ved siden av meg. Min mor forlang te at alle dukkene skulle ut av senga når jeg sov. Jeg gråt. Pappa forsvarte meg. Han mente at en slik empati ikke var noe man skulle ødelegge.

 

Bamsene sitter nå på en av mine mange peishyller sammen med min manns kosebamse. De er slitne, men helt herlige. Det er liksom som om en del av barndommen er blitt med oss videre. Berit befinner seg hos barnebarna. Før det var hun hos mine døtre. De bryr seg ikke noe særlig om henne, barnebarna. Likevel tror jeg at hun har det bra der.

 

 


 




 

 



#libermundi, #bokserienlibermundi #hvorforskriverjeg. #flyt.