Spenning-Science-Fiction, Fantasy, Serien Liber Mundi, Alene, kapittel 2




Spenning/Science Fiction. Liber Mundi verdensboka, Fantasy, Alene, Fremtidskrim. Norsk Science Fictionforfatter R.R. Kile.
Spenning-Science-Fiction. Liber Mundi, Fantasy, Alene,






Spenning-Science-Fiction,
Fantasy,
Liber Mundi,
Norsk Science Fiction forfatter R.R. Kile
Spenningsromaner,
Fremtidskrim,
Kilden Forlag


Spenning-Science-Fiction.

Spenning-Science-Fiction, denne Fantasy serien, Liber Mundi tar oss fra vår tid og langt inn i fremtida et sted. Vårt endelikt er deres år null. Verden var helt ødelagt. Overlevende fant sammen og bygde den nye verden sammen. Det kan høres enkelt ut, men det var et mareritt. Fokuset på å overleve fikk mange til å glemme hvert ferniss av kultur. En gruppe mennesker ville skape et makthierarki med en sterk leder på toppen som ville gjøre folket til sine slaver.

I denne Science Fiction serien tar folk kampen opp.

De vil ikke ende som slaver. De kjemper for vår verdens beste paroler, frihet, likhet og brorskap. Grunnen til at de ikke gå under er at en mann har vandret gjennom tidas elendighet, levd på mark og andre kryp, nektet å bli en kannibal når sulten rev i ham. Han kom til en Fantasyverden, eller det virket som en fantasy, for plutselig var gresset grønt. Det var grønt gress, fruktbart, ikke et menneske å se som truet ham. Han kom til Dalene, Klosterdalen og Kildedalen. De lå innestengt bak en mur og av høye fjell.

Derfra begynte gjenoppbygginga.

Ja, kampen ble nådeløs mellom de to gruppene. De som ville ha frihet til folket seiret. Det ble bygd solide samfunnstrukturer som skulle hindre at det som skjedde skulle skje igjen. Vi beveger oss 7000 år frem i tid. Spenning/Science Fiction, Fantasy. Vi har det alt sammen. Bli med oss på eventyr langt inn i fremtida.


I en fiktv virkelighet av Spenning-Science-Fiction, kan alt skje.

Spenning-Science-fiction, Liber Mundi, Verdensboka, Fantasy, Norsk Science Fiction forfatter R.R: Kile.Alene, spenningsbøker, Fremtidskrim
Spenning-Science-fiction, Liber Mundi, Fantasy, Alene,

En tyttebærfe svinger sin stav,
over skoger og tyttebærlier,
Så blir det tyttebær.

Ord på ord som settes sammen,
blir en historie.
Noe laget, en fantasi.
Tankene er tryllestaven,
med den blir ordene magi.

Reise på reise
i ukjente verdener.
Mennesker og dyr
som fylles med erfart liv,
der hvor fantasien flyr,
på vinger over hav og siv,
en vandring på spenningens stier.





Serien Liber Mundi, 2. bok Alene. Spenning/Science Fiction. Vær velkommen til å lese kapittel 2.



Jeg sa ordene setning for setning, forlengs og baklengs. De fløt inn i en surrealistisk bevegelse mellom drøm og våken. Drømmebilder. Livia sto på ryggen til Saira uten en tråd. Hun gikk opp i handstående. Saira beveget seg langsomt mot meg.Livia ble stående på hendene. Beina svaiet lett før hun slo stiften og landet på føttene. 

I det hun traff hesteryggen, stormet Saira av gårde. Nei, det var ikke lenger Saira, men en sort hingst. Det var Hasdrbal, den sorte hingsten på Sollsti gård, en av gårdene i Konglomeratet.Hesten vokste seg større og større til den ble en gigant som tordnet av sted og lignet et uhyre under himmelhvelvinga. 

Livia kunne ikke holde seg på hendene i den farta. Skrekken slo stiften i hjertet. Hun falt, men klarte å gripe fatt i den strie manen i det hun huket seg sammen. Jeg kastet meg opp på ryggen til Saira. Hun grodde vinger og fløy etter dem. Avstanden mellom oss ble stadig større. Jeg klarte ikke å ta dem igjen. Den sorte tornadoen førte henne bort og ut av tida. 

Sairas vinger oppløste seg.

Jeg kom ikke lenger. Vi sank ned mot bakken. Svetten haglet av kroppen. Tung gjørme klebet seg til Sairas hover. Alt hun kjempet desto mer festnet grepet. Jeg gled ned fra ryggen hennes. Gjørmen sugde tak i meg. Jeg skrek. Skriket vekket meg. Jeg satte meg opp, åpnet øynene og så rett inn i morgenrøden, soloppgang. Lys.

 Ødeleggelsene rundt meg traff forstanden som et sjokk. Vann, flom, drøm og hest. Alt gikk i ett. Jeg strevde for å realitetsorientere meg. Beina fikk feste. Jeg løsnet tauene som hadde bundet meg til treet. Klærne var fortsatt våte, men jeg trakk dem over småsår og gjørme. Himmelen var blå. Jeg befant meg på dagsida av jordrotasjonen, unektelig positivt. Himmelen var det eneste som hadde sin naturlige farge. Rundt meg var det gjørmete og grått på alle kanter. Vannet strømmet stritt nedover dalen til venstre for oss. 

Det var alt for mye vann. Jeg stirret kritisk opp mot demningen. En demning kunne umulig holde på ubegrensede mengder med væske. Det var aldri tørke her uansett hvor lite regn som falt. Noen måtte da ha tatt seg bort dit nå for å få stoppet vanntilførselen. Mengden strie strå og tisteltunge tuer hadde økt proporsjonalt med avstanden til vannet. Det var ingenting igjen av noe. 

Jeg kom meg bort til Saira.

Hun anklaget meg med øynene. ”Det var ikke min skyld”, hvisket jeg. ”Vi lever. Du kan fortelle føllet ditt om det når du blir mor. Du er ikke noe øk, Saira. Min livredder er hva du er.” 

Jeg gikk fram til den andre sida av skrenten. Noen pytter hadde holdt skansen. En eim av forråtnelse lå i den opprevne jorda. Vi måtte til Rahangadalen. Få hjelp! Retningen lå i vår favør. 

Jeg løsnet Saira. Det var utfordrende vått. Hun strittet i mot da jeg ville ha henne med meg over den sleipe jordbunnen. Jeg lokket med Slushby. Hun vred mulen bort. Dro i tauet. Jeg kunne ikke risikere en farlig situasjon. Saira var skvetten. Jeg hadde ingen valg. Vi måtte av sted. 

Bestemt gikk jeg ut i søla mens jeg ga signal. Slo hun seg vrang, måtte jeg slippe. Da ville hun dø, en hard virkelighet. Jeg beit tennene sammen. Ingen nøling nå! Dette var krise. Jeg la all min vilje, all min overbevisning i kommandoen. Hun fulgte. 

Jeg beit tennene sammen.

Ikke noe panikk! Hun måtte ikke skli. Marzant kjempen, hadde trent meg i å fokusere blikket og viljen mot målet. Skyve fra det uvesentlige! Hest og mann. Vi skulle greie det. Hvert skritt representerte et hinder mindre. 

Jeg skled i det sleipe mudderet og kjempet for å holde meg på beina, beholde roen. Det handlet om å forsere, ikke noe annet. Saira trakk i tømmene. Jeg mumlet beroligende. Hun roet seg. Jeg roet meg. Vi gikk. Skritt for skritt. 

I følge Pelsi, en av våre forskere, var ødemark og dyr en katalysator for sanseapparatet. Sovende løver var definitivt ikke det. Sairas uro lagde strømbrudd i nerve-endingene. En skygge gled mellom trærne et stykke til høyre for oss. Overalt var det fullt av skygger. 

Bakken ble mindre sleip. Vi sto på tørt land. Jeg pustet ut. Lot redselen fylle meg. Jeg kunne ha mistet henne. Det hadde gått bra. Innestengt frykt var ikke bra. Hiler. Jeg lot frykten  herje med følelseslivet. Så jaget jeg den bort.

Saira og jeg delte en slushby.

 Jeg smilte til henne. Strøk henne beroligende over mulen. Vi hadde greid det. Overlevd. Jeg drakk av vannflaska, en svalende strøm av vann nedover halsen. Dette skulle gå bra. 

  Vi passerte over høydedraget. Jeg satt på ryggen til Saira. Katastrofen slo mot øynene. Mentalt var jeg forberedt, men sansene ble kolossalt bedøvet. Sivleelva hadde endevendt naturen. Rahangafloden hadde utvidet seg i begge retninger og endevendt både kultur og natur. Hus og transportmidler var regelrett blitt svelget. Døde og levende, mennesker og dyr, løsøre, trær og busker drev med strømmen. Tankene mine hadde ikke greid å forutse et slikt skadeomfang. 

Strømmen var ekstremt stri. Det ville være galskap å bevege seg ut i den. Lukt, smak, syn og lyd angrep nervesystemet. Tragediens fulle rekkevidde lot seg ikke fatte med hjernen. Hysteri og tårer var en del av landskapet. Folk ble trukket under av strømmen. Øyne møtte øyne. Borte. Ingen våget seg ut i elva, et dødelig vanninferno. Gråtende personer løp langs bredden, prøvde å komme i forkant av umulige situasjoner, kastet ut livliner. I dalens ytterside sto det hus med vann til langt oppover veggene. 

For sent!

Strømmen var for sterk. Den vannfrie sona lå langt på utsida av bebyggelsen. Floden hadde vokst seg til et monsterlignende mareritt. Husene hadde ligget tettest langs elvebreddene på begge sider. En ufattelig sterk strøm. Broer var revet ned. Forbindelseslinjene bredd og bredd i mellom eksisterte ikke. Det var veldig for sent for alt for mange. I dette nå var det på tide å stige ut av rollen som lamslått offer og bli en bidragsyter

Noe manglet i bildet. Det gikk en stund før det gikk opp for meg hva det var. Folkevernet burde ha vært i full sving med evakuering og opprydding. Jeg så ikke et eneste luftskip i aksjon. En naturkatastrofe av dimensjoner. Det var mange timer siden demningen hadde gitt seg. Hvorfor var det ikke arrangert et redningsarbeid?

 Jeg red nedover skråningen mot elvebredden. Vi som hadde overlevd måtte flette hender og gjenfinne en form for normaltilstand. Jeg så ingen hender jeg kunne samarbeide med. Vi hadde behov for profesjonell hjelp. Jeg svelget og så et hode forsvinne i vannmassene.

Et lite barn ble synlig på et tak til høyre for meg. Ei sløyfe satt plassert i et mørkt krøllete hår. Ei jente. Med frenetisk iver krabbet hun mot kanten av et rekkverk. Hun grep  tak med små lubne hender, spente musklene, heiste seg opp og sto på vaklende bein. Stolthetens uttrykte bilde! 

Rekkverket ga etter.

Tida stanset. Et utvidet sekund. Scenarioet var himmelstormende tragisk. Hun falt. Tankene stoppet helt opp. Jeg kastet meg ut i vannet. I det jeg traff vannflata, snittet ei kule kinnet mitt. Ei kule.

 Jeg registrerte det, men kunne ikke bry meg om det. Skudd var galskap. Alltid galskap, men særlig nå. Barnet kom i enorm fart nedover. Jeg stilte meg i posisjon for å ta henne i mot. Strømmen måtte tøyles, måtte ikke få tak i oss. Jeg hørte et skrik. Det la seg utover vannet båret av et sekund som nektet å stanse. Jeg hadde mer enn nok med å peile inn barnet. 

I sidesynet oppfattet jeg ei ung kvinne. Hun kastet seg over rekkverket og ut i de frådende vannmassene. Absurd! Verken hjernen eller armene mine hadde kapasitet til å ta seg av nok et levende vesen.

 Der. Ungen kom kast i kule. Jeg kastet meg frem for å gripe henne. Det sto om sekunder. Ei ny kule snittet kinnet mitt. Den traff vannet bare centimeter fra meg. Galskap. Jeg kunne ikke tenke. Bare handle. 

Ungen.

Det handlet om ungen. Ikke kuler. Der. Jeg fikk tak. Holdt stand. Hvem ville skyte mot en mann som prøvde å redde et barn? Det jublet under hjertet. Barnet levde. En våt klump, men hun pustet. 

Kvinna kom farende nedover totalt ute av kontroll. Strømmens bytte! Armene hennes pisket i vannet, men det hjalp ikke. Hun hadde virkelig hoppet ut i dette marerittet. Det nyttet ikke å stille opp med logikk. Logikk hadde ikke noe med saken å gjøre. Det som trengtes var muskler til å handtere strømvirvlene. Jeg måtte ha styrke og kløkt for oss alle tre. Alt annet måtte hviskes ut av skallen. 

Kjærstri ville ha vært stolt av meg. Jeg så meg desperat rundt mens strømmen rev og slet i oss, barnet og meg. Ei treklynge sto og kjempet mot strømmen lenger nede. Det var dit vi måtte. I sidesynet så jeg to menn som sloss på en takterrasse, nabohuset der barnet og kvinna hadde kommet fra. 

Jeg holdt barnet med venstre arm og gjorde den høyre klar.

Beina nådde bunnen. Kanskje skuddene hadde vært på avveie? Slik måtte det være. Å sloss i en situasjon som denne. All energi burde vært brukt på å redde folk. Jeg grep tak i kvinna, med den ledige arma, i det hun kom som en ravende muskelkoloss. Det brant i skulderleddet, men jeg fikk henne på plass inn mot kroppen. Vårt eneste håp var å fungere som et legeme. Mine ressurser, barn og kvinne, harmonisk virksomt innenfor veldig knappe sekunder. 

Jeg peilet inn strømretningen, slapp taket i bunnen og lot oss fare nedover. Jeg så ikke et menneske på bredden, ingen med skyter, ingen andre heller.

 Tida var virkelig ikke på min side. Det gikk for fort. Vi raste forbi treet jeg hadde sett meg ut, det som var målet. Sorte kadaver! Jeg kunne ikke tillate meg å føle frykt, ikke noe som kunne stille seg i veien for hjernens lynhurtige prosessering av informasjon. Hastighet, vinkler, tyngde og strøm. Det fantes en uendelig mengde trær i dette vannet. Med høyre arm presset jeg jentungen inn mot kvinna og ba henne ta i mot, holde fast. Hun grep barnet mens jeg tviholdt i henne med venstre arm. 

Vi beveget oss mot en trestamme, en ny mulighet. Håp eller tragedie! Jeg vendte meg rett mot stammen og brukte alt jeg hadde av krefter for å forsikre meg om at vi faktisk nådde dit. Et lite avvik i retningen, og vi ville suse forbi. Jeg skulle til den stammen. Marzants stemme oppmuntret og messet på innsida av skallen. 

Retningen holdt seg som den skulle.

Retningen holdt seg som den skulle. Motkraft. Vi var ikke kommet så langt for å bli knust. Jeg skjøv fra med alt jeg hadde å gi. Høyre arm var parat til å gripe. Nå eller aldri! Jeg beit tennene sammen, fikk tak, sto i mot strømmen, vendte mora med barnet rundt. Det kunne ikke være annet enn mora. Ingen andre ville har funnet på noe så dumt som dette. 

Jeg dyttet jentene opp i treet, pustet og slakket musklene for å gjenvinne krefter. Et stort møbel kom seilende rett mot meg. Jeg skjøt fart, fikk fatt i greina over meg og klatret opp før det traff stammen, buttet og seilte videre. Begge satt vi der på hver vår grein og hev etter pusten, ei ukjent kvinne med et barn og jeg. 

”Takk”, sa hun og hadde tårer i øynene. Jeg betraktet den lille. Dypt brune øyne under et lite bustete hode. Sløyfa så molefonken ut, men satt fast. Hun gråt ikke lenger. Armene grep etter greiner, kvister og blad, et oppbud av energi. Et liv i nået, ei mor i sjokk. Vi var fortsatt i stor fare. Jeg likte barn. Denne vesle var et fascinerende oppbud av kraft og nysgjerrighet. Jeg tillot meg selv et øyeblikk av intens tilfredshet. Akkurat i dette øyeblikket, var hun reddet.

«Det er over nå», sa jeg til kvinna.

Hun nikket. Leppene skalv, hardt sammenpressede. ”Skal jeg holde henne for deg?” Jeg hadde arbeidet med kroppsholdningens betydning for sosiale responser i noen intensive uker og håpet at smilet virket beroligende. Hun måtte ha tillit. Jeg lente meg tilbake mot greina jeg hadde i ryggen mens jeg støttet høyre bein mot en annen. Marginene i slike vannmasser handlet om sekunder. 

”Beklager!” sa hun. ”Jeg er så redd for å miste henne.” Hun strevde for å holde urokråka i ro. Jeg la an på å virke trygg, uberørt. Dama måtte ut av sjokket, ikke få panikk! Livene våre avhang av det. Et nytt møte med elvevannet var ikke usannsynlig.

 Jeg kikket rundt meg. Noen hadde skutt. Det sved i høyre kinn. Jeg strøk over huden. Bredden nærmest oss lå ca tjue meter unna. ”Du må tro at jeg er ei dårlig mor», sa hun. «Men det har aldri vært noe galt med det gjerdet.” Stemmen hevet seg i frustrasjon for hvert ord. Det spilte ingen rolle hva jeg trodde. Hun hadde hoppet. Hadde det ikke vært for meg, ville de begge ha vært døde. 

Jeg skottet ned i elva.

Ei kvinne, død, fløt forbi. Mora gispet og klamret seg til barnet. Ungen protesterte og vred på seg. Frihetstrangen! De to utgjorde ingen gunstig forbindelse. Jeg måtte overta barnet. Mora var ei nervebunt som måtte komme til ro. Brystets runding avtegnet seg under kjolestoffet. Det handlet ikke om greiner, men om røtter. Ingen røtter kunne motstå kreftene fra strømmen i det uendelige. 

Jeg måtte ta grep. Være klar! Hun kom meg i forkjøpet. ”Unnskyld”, sa hun. ”Jeg skulle ha… Mitt navn er Hurrine, Hurrine Skarpljå.” Jeg pekte på barnet. ”Hun er Salie” Tårer blinket på kvinnas kinn. Sildret. Kvinner og tårer gjorde meg hjelpeløs, en følelse jeg ikke kunne tillate meg. Jeg måtte være sterkere enn strømmen, ta grep, handle! 

”Kan jeg få holde henne?” spurte jeg og strakte armene ut. Hurrines sjokoladefargede øynene var tunge av engstelse bak tårene. Hun holdt barnet så langt unna meg som hun kunne. Jeg sverget bak skallen og holdt frustrasjonen på innsida. ”Jentungen er urolig, du er redd og risikerer og miste henne. Hun er tryggere hos meg til du kommer deg av sjokket.” Øynene hennes flimret. ”Kom!” befalte jeg og håpet at befalingen ville nå inn til en ryggmargsrefleks der inne et sted. Hun tviholdt i dattera. ”Blir du svimmel av vannmassene?” spurte jeg og håpet at spørsmålet ville få henne til å tenke, bli logisk, kvele den lammende engstelsen. Hun nikket. ”Alt jeg vil er å forhindre at du mister balansen så dere faller uti.” 

«Jeg vil holde hennes selv.

Etter det som hendte…. Hun er så urolig.” Vi var alt for langt unna bredden. Det befant seg ingen hustak i nærheten. 

”Nettopp derfor bør jeg holde henne.” Jeg lente meg makelig mot greinene for å illustrere hvor trygt det var.

”Kanskje hun vrir seg ut av hendene dine.” Jeg sjekket displayet på kommen. Fortsatt død. Vann! Selvsagt var den fortsatt død!

”Det var jeg og disse hendene som reddet oss opp i dette treet, Hurrine. Jeg slipper ikke dattera di. Du er urolig, redd og engstelig. Vannmassene gjør deg svimmel. Jeg er rolig og vant til å holde barn. Kom lille venn!” Jentungen strakte armene mot meg. ”Hvor gammel er denne lille hardhausen?” På haifeltet hadde jeg hatt en komm som tålte vann. Det virket som om det var flere måneder siden.

”Ti måneder.” Hun holdt barnet tett. Jentungen begynte å gråte. Hurrine så forskrekket på henne. Situasjonen var lite gunstig. Vi hadde ingen mulighet til å få tilkalt hjelp. Ei død mor kunne ikke ta seg av noen. Regnestykket var enkelt. To lik. Jeg hadde reddet dem.

«La meg holde henne, Hurrine!»

Hun gransket meg, øynene gled til barnet. Jeg fortsatte å insistere. Hun rakte meg jentungen. Jeg grep tak og snudde henne rundt så de ivrige hendene kunne fortsette med å utforske treet. Hurrine skalv. ”Fryser du?” spurte jeg. Hun ristet heftig på hodet. Fulgte med oss, klar til å strekke ut armene for å få ungen tilbake. 

Vann. Hendti måtte skaffe meg en komm som tålte vann, alltid. Det var nødvendig. Jeg kom stadig ut for situasjoner jeg ikke var utstyrt for. Trolig var det konsekvensen av å være kistebærer. 

Blikket mitt sveipet over den blå himmelen, sola. Det lot ikke til å være noen aktivitet i lufta, dødt. Med kommen kunne jeg ha fastslått om det var det. Det burde ikke være dødt. Bredden krydde av hjelpeløse mennesker. Det var usannsynlig mye vann i demningen.

 Jeg smilte, sa navnet mitt, konverserte. Demningen måtte da være tom snart. Først da ville strømmen bli mer handterlig. Jeg håpet treet holdt til den tid. Så lenge røttene holdt stand, skulle vi ingen steder. 

For to år siden hadde jeg mistet hele familien, min beste venn.

De var blitt myrdet, brutalt drept. Årsaken var min rolle som kistebærer. Dette hadde ikke noe med det å gjøre. I det minste var det en lettelse.  

”Det kunne ha gått galt, veldig galt med oss alle sammen”, pep hun. Jeg nikket og holdt øye med bredden. Ikke noe alarmerende. Fortsatt ikke spor av et konstruktivt redningsarbeid. Det var alarmerende. Ikke til å fatte. Førti meter lenger nede lå det et hus med vann til langt oppover veggen. 

Salie snudde seg mot meg og dro meg i nesa, en overlever. Helt upassende begynte jeg å le. Jeg hikstet og øynene sendte ut lattertårer. Salie lo inn i ansiktet mitt og stakk små fingre alle steder. Jeg beklaget til Hurrine, men greide ikke å stoppe. Hun strakte armene ut etter dattera. Det var ustyrtelig morsomt. Jeg hadde reddet dem begge, og hun trodde jeg var gal. 

Ingen av dem var årsaken til latteranfallet, men det kunne ikke hun vite. Jeg hadde en kode. Den hadde jeg fått som en konsekvens av min rolle som kistebærer. Når jeg sto midt i flomma, skulle jeg ta barnet å rekke henne til hennes mor. Befalingen var utført uten at jeg på noe tidspunkt hadde vært klar over det. 

Jeg hadde sett for meg en liten uskyldig regnflom i galtene.

Et vanninferno hadde utradert to daler. Som ei druknet katte, satt jeg i et tre sammen med en baby og ei mor som trodde at jeg var spikende gal. Jeg prøvde å forklare. 

Hurrine begynte å gråte skikkelig. Jeg tørket lattertårer. Kvinner og tårer fantes det ikke noe å stille opp mot. ”Jeg beklager! Salie er helt trygg. Legg ned armene og hvil deg! Vi kan komme til å trenge krefter. Hvis du i det hele tatt evner det, må du slutte å gråte. Det er ikke bra for Salie å oppleve din utrygghet.”

 Salie gjorde mine ord til skamme. Hun jaktet på blader. De var fulle av lus som mesket seg i et grønt paradis. Ei bille likte lus, og tok for seg, et utvidet biologisk fellesskap der vi alle avhang av at treet sto trygt. Jeg hindret ungen i å putte et blad i munnen. Hun hang med geipen og strakte armene mot mamma. Krise under oppseiling! 

”Tenk positivt, Hurrine. Vi er reddet”, sa jeg mens jeg snudde barnet bort fra henne og løftet henne opp i været. Det hadde virket på mine søstres barn. De som ikke lenger levde. Geipen forsvant. Hun strakte seg mot nok et blad. 

«Ikke slipp henne!

Du kan miste henne når du løfter henne sånn.” Hurrine rødmet. 

”Selvsagt skal jeg ikke miste henne! Jeg er mannen som har fått dere begge i sikkerhet. Dere kan stole på meg.” 

”Noen skjøt mot deg i det du kastet deg i vannet.” Så hun hadde fått med seg at det var blitt skutt.

”Tull”, sa jeg. ”Ingen skyter en mann som forsøker å redde en unge fra å drukne. Jeg så to menn som sloss på en balkong. Det må ha vært skudd på avveie.”

”Beklager! En kollega av min far skjøt mot deg. Salie hadde falt. Jeg var i lufta da pappa kom ut og fløy på ham. Det skjedde fra min fars balkong. Han må ha sett oss.” Det var en god nyhet. Da visste noen om at vi trengte hjelp. 

Pistoler og skudd.

Jeg hadde nok å bekymre meg om som det var, monsterkreftene i vannet ”Han lar ham ikke slippe unna. Vi er trygge mot skuddene.” Det var noe. Vi var ikke akkurat polstret mot fare. 

Salie fikk tak i bladet. Nesten før jeg merket det hadde hun puttet det i munnen. Jeg brukte fingeren og fikk det ut. Før hun kom i gang med å skrike, rakte jeg henne nøkkelkortet som skulle ha startet Kilden. ”Det jeg lurer på er hvorfor en folkeverge skjøt mot deg”, sa hun. Da var vi to. Jeg ignorerte hennes undring.

”Er faren din folkeverge?” For første gang kjente jeg et snev av virkelig håp.

”Han er leder for folkevergene i distriktet.” Det var gode nyheter. Han burde kunne få oss ut av denne situasjonen. ”Det må ha en årsak, skuddene”, insisterte hun og lette etter den i øynene mine, men jeg hadde ikke peiling på hvorfor det var blitt skutt. Det var urovekkende. Alt ved dette døgnet hadde vært urovekkende. 

”Det jeg lurer på er hvorfor din far ikke har satt i gang med et redningsarbeid”, sa jeg.

«Han har prøvd», sa hun.

”Hva heter dette stedet?” spurte jeg.

”Elvly. Hvor kommer du fra?” Stemmen var tynn og liten.

”Jeg er folkevergestudent fra Konglomeratet.” Salie lente seg mot skuldra mi. Gjespet. Et godt tegn, noe å glede seg over.

”Konglomeratet”, gjentok hun. Jeg nikket bekreftende. Studerte Salies ansikt. Det ville være fint om hun sovnet. ”Mange klager på Konglomeratet”, sa hun. 

”Hvorfor det?” spurte jeg.

”Det sies at dere tar dere til rette på andre verdensdelers bekostning, rekvirerer og forordner.” 

Jeg forsto hva hun mente.

Vi var også ressurser. Hjelpere. Jeg kunne ikke fatte at ingen hadde igangsatt hjelpetiltak. Nøden rundt meg var fortvilet. ”Pappa har forsøkt å få i gang et hjelpearbeid hele morgenen.” Hun la overleppa over tennene og sugde på den. Marzant hadde pleid å gjøre det når han var opprørt. ”Jeg kan ikke tro at folkeverger skyter uten en meget god grunn.”

”Som folkevergestudent vet jeg det”, sa jeg. ”Det burde ha vært skip i lufta, redningsaksjoner. Hva har egentlig sviktet?” Jeg så megetsigende utover de manglende hjelpetiltakene.    

”Pappa er helt fortvilet. Jeg vet ikke. Utstyret hans virker ikke. Han er fanget i huset og får ikke tak i noen. Ingen våger å begi seg ut i denne monsterfloden.”

”Har han prøvd Konglomeratet?”

”Så vidt jeg vet har han prøvd alt og alle. Han burde være her snart.” Hun så seg bekymret rundt. ”Bare ikke…..”

«Ja, han kan ha tapt slåsskampen», sa jeg.

Hun ristet på hodet, men jeg så fortvilelsen i blikket.

”Hvis han ikke har utstyr som virker, kommer han seg uansett ikke hit”, sa jeg. ”Vi må stole på oss selv.” Hun så ned. ”Du snakker om en misnøye med Konglomeratet”, sa jeg for å få henne til å glemme håpløsheten. ”Er det et samtaleemne?”  

”Blant noen”, sa hun. ”Jeg er folkevergestudent som deg. For tida har jeg permisjon for å ta meg av Salie.” Jeg så ned i hodet på den lille. Hun hadde nøkkelkortet i munnen, bet i det. 

”Da kan du selv fly?”

”Nei, jeg har ikke kommet så langt i studiet, men jeg tenker mitt.” 

«Du ser beltet mitt.

Jeg kan fly. Det er stort sett bare folkeverger og piloter som kan det. Beklageligvis virker det ikke.” Salie kastet nøkkelkortet i vannet og begynte jakta på nye blader. Jeg trengte at hun sovnet. En slitsom liten rakkerunge! Treet kunne umulig være giftig. Små barn og munn var ekstremt. Jeg brakk av en kvist, flerret av barken og så spørrende på mora som nikket. Den vesle grep pinnen begjærlig og puttet den inn i gommen. 

”Jeg trodde hun skulle sovne”, sa jeg.

”Den ungen bekjemper søvnen slik folkevernet bekjemper kriminelle.” Hun smilte hengivent. Trolig helt ufrivillig. Det knaket i treet. Vi skvatt begge, jeg med en avdempet ed, hun med sjokk i hver nerve. Med en avslappet gest lente jeg meg tilbake for å vise at jeg ikke anså det som nevneverdig farlig. 

Hvor lenge har du studert?” spurte jeg.

”Et år.” Det var like lenge som Livia. Livia kunne fly. Hun hadde kunnet det fra hun var jentunge. ”Jeg vet at det var idiotisk å hoppe ut i det vannet. Men ungen min. Jeg kunne ikke annet.” Hun gjorde en fortvilet grimase med munnen. ”Takk! Du reddet oss. Jeg vet at det var en modig ting å gjøre, galskap. Ingen andre ville ha gjort det.” En tungespiss slikket over leppene. 

Jeg måtte legge en plan.

Hurrine så seg urolig omkring. Salie gnagde fortsatt på pinnen med et pussig ettertenksomt uttrykk. Kroppen virket tyngre. Det var håp om at søvnen ville slå henne ut. 

”Ok, Hurrine! Har du en ektemann?”

”Ja, men han er bortreist denne helga.” Hun beit seg i leppa. «Jeg har prøvd å komme på hvor han er, men jeg husker ikke. Det er innover i landet et sted, heldigvis langt fra denne elva. Han svarer ikke på oppkalling.” 

”Synd”, sa jeg. ”Da er det ingen hjelp å regne med fra den kanten. Vi må være forberedt på å komme oss ut av denne knipa på egenhånd.” 

Hvert sekund hang vektlodd på hjertet mitt. Jeg klemte Tulla inn til meg og kysset henne på hodet. Hurrines lepper virket naturlig røde. Tårer sto i vippene. Sannheten var brutal. En ny tur i gjørmefloden var trolig nær forestående. Før det skjedde, måtte jeg ha vekket folkevergen i henne. 

Tau hadde jeg ikke, men jeg hadde et ødelagt sensorbelte.

Vi måtte binde oss sammen, for dersom treets røtter sviktet, ville det være for sent. Barnets klær var like våte som mine.  For en korttenkt idiot! Den vesle trengte ikke klær. Klær var rett og slett ikke bra for henne. Våte klær kunne gjøre henne syk. Sola ville tørke den våte huden raskere enn ei bie sugde honning.  

Hurrine nikket til forslaget mitt. Jeg tok av Salie plagg etter plagg og bandt dem sammen til et tau. Min egen skjorte gikk samme vei. Jeg ga Hurrine enden på tauet. Vi trakk i det fra hver vår side for å stramme knutene og sjekke holdet. Det fikk duge. Jeg fjernet bleia. Kastet den i vannet. I et sekund hadde jeg dårlig samvittighet for å skitne til den forurensede floden ytterligere.  

Salie begynte å gråte. Hun strakte armene mot mora. ”Det er tryggest for henne å bli værende hos meg”, sa jeg. Hurrine nikket. Øynene virket klarere. Jeg trengte en god distraksjon. Et vers. Frykt lenket menneskeånden og gjorde den til instinktenes slave. Jeg hadde ingen anelse om hvem som hadde sagt det. En sang. Jeg trengte en oppegående hukommelse. Ingen frykt. Jeg ville ikke greie å være klartenkt nok med en hylende baby i armene. 

Kakkelakken hakker bakken
Kakkelakken spinner jord.
Salie skal stå på bakken.
Salie skal snart bli stor.

Jeg kastet henne opp i lufta.

Mora strakte armene ut i hjelpeløs overgivelse. Jeg fanget opp ungen, fikk henne til å le, klukkende frydefulle gisp. Treet ga fra seg klagende knirk mens jeg sendte Salie ut i nok en runddans. Hurrine gispet i redsel. Jeg grep ungen, la leppene mine mot det unge brystet og blåste luft mens hun kniste av lykke. Det var enkelt å glemme farene i hennes tillitsfulle glede, noe jeg ikke kunne risikere. Jeg holdt henne ømt inn mot brystet mens jeg sjekket stammen. Den sto støtt.  

En prikk kom flygende nedover floden og ble til en mann. Den første jeg hadde sett fly i dag.

”Han kommer!” Hurrines stemme lød lettet. ”Det er pappa. Han kommer. Vi er reddet.” 

Jeg ble usannsynlig oppløftet.
 Med litt flaks nå.
Dette kunne gå bra. 











Spenning-Science-Fiction, Norsk Science Fiction forfatter R.R. Kile. Serien Liber Mundi, Alene, Fantasy. Fremtidskrim, krim.
Spenning-Sceince-Fiction, Norsk Sceince Fiction forfatter R.R. Kile. Serien Liber Mundi, Alene, Fantasy.




Spenning-Science-Fiction.

I Liber Mundi kan uvalgte mennesker fly med belte, sykkel og luftskip. Enkelte sykler og skip har skjold så de ikke kan sees fra bakken eller av andre som er ute og flyr. Ved begynnelsen av deres tidsregning ble det laget ei kistepakt. Spenning/Science Fiction. For hver verdensdel tilhørte det ei kiste, Den beveget seg gjennom generasjonene i kistefamilier til en kistebærer blir født. Hver kiste hadde en tilhørende kisteverge, en mann utdannet til folkeverge. Det var en kisteverge for hver verdensdel, altså syv, en spesialgruppe i Kongmoeratet, den åttende verdensdel. En spådom følger kista og den person som spådommen passer til vil få kiste og tittel. Spenning/Science Fiction og Fantasy.

Bøkene er skrevet av norsk Science Fiction forfatter R.R. Kile.