Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa.








Løvetannbarn,
resiliens,
lærer,
Gjengvoldtekt,
overgrep,

Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.











Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile






Jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte det jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Løvetannbarn, jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.



Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt


Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurat de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.



Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.


Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens voldtekt, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.





At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.

Løvetannbarn, resiliens,  voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer,



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.

Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep, den nesten usynlige flisa
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff , overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.

Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp», svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene.

Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.








Løvetannbarn, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.





































Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, Vire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Femte bok en under utarbeidelse under tittelene Lysglimt på snø, forfatter R.R. Kile
Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Trakassering, voldtekt, Jeg husker.




Trakassering,
Voldtekt,
Gjengvoldtekt,
Jeg husker,
Me too,
Overgrep,
Forfatter R.R. Kile.





Trakassering, er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.



Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.
Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.



Hvem vil huske trakassering, voldtekt, overgrep. Jeg ville så veldig gjerne ikke huske det. Kroppen min var så ødelagt, men jeg ville ikke se det.


En gjengvoldtekt er ikke noe du vil se, den verste form for trakassering. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.


«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»


Jeg begynte å gråte.

Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile, Me too, fortrengning, Å utøve vold, det er så jævlig.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile



Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til.

Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre alt veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»

Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk.

Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt, Me too, fortrengning, smerter. Det er for jævlig hva de tok fra meg. Den uskylden, de enkel gleder, får jeg aldri tilbake.
Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt



De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.

Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig.

Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.


Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem.

Trakassering, voldtekt, gjenvgoldtekt, overgrep, grusomheter. Jeg fatter ikke at noen kan ha glede av å skade et annet menneske sånn.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, grusomheter



De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da broren min var tretten.

Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme.

I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.

Naboen min fra senere i livet kom fra samme drabantby som meg.

Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter. gjengvoldtekt. Det må slås hardt ned på, for det skalder for livet.
Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter.



Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.



Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen.

Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.


Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.



Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det.

Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.




Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!






Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.
Trakassering, voldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.

























Fantasy litteratur. Serien Liber Mundi, Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!