Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbere, barndom på godt og ondt.






Mobbere,
mobbing,
barndom på godt og ondt,
erte,
å plage andre.
livets sår,
Forfatter R.R. Kile.




Mobbere.

Tenk om de ante hvordan de skader andre, disse mobbere. Mobbing setter sår i sjela. Det varer for alltid, setter livets sår, lager sårbarhetsfunksjoner som det ikke er mulig å måle. Når som helst kan de tyte frem å sende relativt robuste mennesker rett i bakken. For ett vet jeg etter å ha jobbet med unger som har blitt mobbet gjennom flere år. Det er krevende å bøte, krevet er iherdig og hardt arbeid. Hvis det får gå uforløst vil det innvirke på læringsevne, konsentrasjon og senere arbeidslivsutfordringer.


Vårt samfunn bør ta mobbing i enhver form langt mer alvorlig enn de gjør.






Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.





Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Flere jenter av oss skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.



Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage




Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, tagg dem om å åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp.


Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne, som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.



Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det.

Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage



Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Sånt har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt.

Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke godt å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger våre indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon.

Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av. Men det er hardt å gå inn i det.

Jeg skjelver, føler mørket fra tilfluktsrommet som et skrekkens sted. Jeg vil slippe unna. Men jeg kan ikke det, for da vil bøkene mangle de dybder som de kan få dersom jeg går inn bak de jernstenger livet hadde plassert ut for meg. Jeg prøver, men jeg skjelver. Likevel skal jeg aldri slutte å prøve. Dere som leser vil kanskje oppdage at jeg har gått for grunt, beveget meg i overflata. Men jeg kan love dere at jeg skjelver som ospeløv fordi jeg har prøvd.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.




Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.









































Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker har utkommet, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Den femte boka er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien liber Mundi, Vil du kikke på bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi,





Mobbing,
blokkunge,
de tok dokka mi,
erting,
å gjøre andre vondt,
misunnelse,
Forfatter R.R. Kile








Mobbing, det å frata andre tryggheten, det er så ufint.

Mobbing skjer blant unger, men dessverre stopper det ikke der. Mange bedriver mobbing av andre hele livet. Noen ganger kan det skje så subtilt at det nesten ikke oppdages, men det gjør like fullt vondt fordi angrepene treffer dybdene i det indre. Det skjer overalt der mennesker ferdes. Kan det skyldes misunnelse, vil man andre vondt, bli større selv ved å holde andre nede. Hvis vi bare visste. Mobbing er et alvorlig samfunnsproblem som vi bør komme til livs.






Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile





Å mobbe.


Det verste er at mobbing har mye større konsekvenser enn det mange forestiller seg, og det innvirker på mennesker evne til mestre hverdagen både som unger og som voksne. I mitt liv som pedagog har jeg jobbet med mange ofre for mobbingens helvete, så jeg vet at skadene kan være store og uopprettelige dersom det ikke settes inn god hjelp.

hele mitt voksne liv har jeg jobbet for å endre verden, et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var barn tror jeg. Derfor har jeg jobbet som pedagog. Skal man få til endringer, må man begynne med ungene. Jeg er opptatt av at hver eneste unge fortjener muligheten til, i lek og læring, å være intenst tilstede i sitt eget liv.Det ve

Jeg vokste opp i arbeiderpartiets bolig eksperiment i en drabantby på østkanten. Familier i etableringsfasen flyttet inn i nybygde blokker og der fikk de unger på omtrent samme tid. Blokka vår hadde en inngang og heis. Alle blokkene var firkanta og vi bodde i så og si helt likt utformede leiligheter. Jeg bor ikke i blokk i dag. Mine unger har ikke vokst opp i blokk. Jeg tror at dersom noen skulle tvinge meg inn i en blokk, ville jeg ha kjempet i mot med alle midler.

Jeg ble egentlig ikke mobbet som barn.

Men noen historier jeg opplevde har satt spor for alltid. Vi var åtte jenter på samme alder i den blokka. I tillegg fantes det jenter på ulike alderstrinn både over og under oss og i naboblokkene. Vi hadde gutter også, men dem var det langt færre av. Det var så lytt mellom leilighetene at vi kunne sitte å prate med hverandre på badet gjennom rørene. Der var jungeltelagrafen, og det var bare å avtale tidspunkt for ditt eller datt. Familiekrangler ble hørt av mange fler enn de involverte. Vi visste det meste om hverandre, og vi hadde alltid noen å leke med.

Jeg elsket å leke. Har aldri sluttet med det. Jeg svelget min virtuelle krummelure pille og lovet at jeg aldri skulle bli voksen. Det har jeg holdt. Nå skriver jeg ei bokserie, Liber mundi, verdensboka. Der går vår verden under i vold og ødeleggelser. Handlinga er lagt langt inn i fremtida et sted der en endelig kamp mellom det gode og det onde skal finne sin løsning. En fantasi. En lek på innsida av mitt hode. Jeg håper den forblir der, for akkurat nå synes jeg det er så mange nedgangskrefter i samfunnet at det skremmer vannet av meg. Likevel vil jeg selvsagt ønske velkommen inn til min fantasiverden. Vi mennesker er både onde og gode, ikke noe er sort hvitt. Mye av livet befinner seg i gråsoner. Aller helst synes jeg vi skal male med sterke farger.

Er det jeg skriver bare lek? Nei, det er ramme alvor. I tekstene lever mitt liv, andres liv, i de grusomheter og gleder verden pakker oss inn i, et ekte liv i rammen av Fantasy.

Da jeg var lita.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Jeg hadde ei tissedukke som het Berit. Jeg var så utrolig glad i den dukka. Den hadde fine klær som tanta mi hadde strikket, tøybleier og tåteflaske.
Mora mi ville ikke ha all denne tissinga inne. Derfor måtte det foregå ute. Jeg rigget meg til med alt utstyret mitt i kjellernedgangen. Der var det en smal murkant som man kunne benytte til alt mulig av bad, kjøkken, soverom for ei dukke.

Jeg ville leke alene. De andre ville bare ødelegge leken.

Så kom de, de andre. Jeg ville nok ikke ha dem med. De spurte kanskje. Jeg husker ikke.



Da gikk de til angrep.

Jeg ble holdt fast, sparket og slått. De tok dukka og løp av gårde med henne. Det var sikkert misunnelse. Ingen av dem hadde tisssedukke. Jeg tror heller ingen av dem var like glade i dukker som meg. Da sistemann slapp, vet jeg nesten ikke hva jeg gjorde, for jeg var livredd for hva de gjorde mot Berit. Ei mor fant meg gråtende og letende . Hun tok meg med opp til mamma, i sjette etasje. Jeg kunne knapt snakke for gråt. De fant jentene som hadde kastet dokka i ned gjennom søpleluka som gikk ned til søppelcontaineren i kjelleren. Jeg gråt. Mødre løp ned dit. Alle tings iboende f.. Søpla var nettopp blitt tømt. Jeg gråt. De forfulgte saken helt til endestasjonen for søppel. Berit ble aldri funnet.

Ei av mødrene kom og snakket med meg. Jeg bare gråt, kunne ikke snakke med noen. Mamma snakket om å ønske seg ny til jul eller bursdag. Jeg gråt. I tre dager gråt jeg. Ikke noe mat. Drakk trolig litt. Da kjøpte mamma ny dukke, helt maken til Berit. Det var ikke Berit. Jeg ville ikke ha den. Hun la den fra seg og sa: «Nei, det er ikke Berit. Men hun har kommet hit. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Berit. Nå trenger hun noen til å ta vare på seg.» Så gikk hun ut, mamma.

Jeg skjønte at hun hun hadde rett. Det var ikke dukkas feil, hun som lå der og var prikk lik Berit. Jeg pakket henne ut. Luktet på henne. Hun luktet helt annerledes. Jeg la henne inn i armene. Hun kunne ikke noe for det, så hun ble min Berit, men jeg ble aldri den samme igjen.



Dette er ikke Berit.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Det er Annedukken. Jeg likte henne aldri noe særlig. Det var to av dem, store Anne og lille Anne.

Jeg hadde veldig dårlig samvittighet overfor det. Hver kveld når jeg la meg, hadde jeg med meg alle dukkene mine i senga.

Jeg lånte en bamse av broren min, for de måtte jo også ha en bror. Det fantes ikke guttebamser på den tida.

Vi lå trangt som haggel. Hver kveld byttet jeg på hvem som skulle få ligge ved siden av meg. Min mor forlang te at alle dukkene skulle ut av senga når jeg sov.

Jeg gråt. Pappa forsvarte meg. Han mente at en slik empati ikke var noe man skulle ødelegge.

Bamsene sitter nå på en av mine mange peishyller sammen med min manns kosebamse.


De er slitne, men helt herlige. Det er liksom som om en del av barndommen er blitt med oss videre. Berit befinner seg hos barnebarna. Før det var hun hos mine døtre. De bryr seg ikke noe særlig om henne, barnebarna. Likevel tror jeg at hun har det bra der.



Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile













Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile








































Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, fir bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø
Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kikke på bøkene, klikk på bildet!
Publisert 1 kommentar

Tid, en underlig størrelse





Tid,
flyt,
flow,
fortid,
nåtid,
intens tilstedeværelse,
forfatter R.R. Kile



Tid


Fra fortida, gjennom nåtida, tinn i fremtida, farer tida som en stille vind gjennom livet. Den stanser aldri. Men i avsnørede hulrom utspiller nåtida seg. Noe lar vi fare forbi, annet plukker vi opp, gjennomlever dem med en intens tilstedeværelse. Tid. I den spinnes vår hukommelse, veves gleder og sorger, utvikles vårt læringspotensial til ulike høyder. I stunder av flyt da tida står stille, denne virkninga av flow som bygger hukommelsesstrukturer der hele jeget er tilstede.



Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile




Den vesle jenta jeg var sitter høyt til hest.  

Jeg husker henne så godt at det er som om jeg kan rekke henne hendene og ta henne på fanget. Det til tross for at jeg for henne befinner meg langt inn i ei fremtid hun ikke en gang kunne ha drømt om. Minner og virkelighet flyter om hverandre, gjør hverandre levende. Hun vet ingenting om det skal komme. Det gjør jeg, og jeg vet at det nesten skal knuse henne. «Lillevenn», sier jeg og holder henne på fanget. Her hos Bøssa og Bestefar var de lykkelige dagene, de som ikke noe annet kunne konkurrere meg.


  Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. Slike øyeblikk av intens tilstedeværelse. Flow.

Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme. Men hva som kommer, nei det er skjult av tida og en en av livets største gaver.



Den vesle jenta kjente på duftene.

Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, f



 Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting.  store bestefar.

Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne.  Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne.

 Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten, en trygg klippe. Tronfjell, fjellet som liksom strakte armene om sin lille Kalv, sin lille gutt, han Velse Tron og meg. Gården, den fantastiske gården.

Det var høner der, sauer, kuer og hest når jeg var lita. Bøssa ble dårligere og det ble færre dyr. Men da, i min barndom, jeg elsket det alt sammen.



Hun var en blokkunge, 6. etasje blokk.




Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile



Fra toppen av blokka så hun utover en hel by, alle lysene.

Der oppe fra hesteryggen eide hun verden, duftene og blomsterangen, fjell og gård. 

Hun ville aldri ned fra hesteryggen,
bare sitte der inn i evigheten,
ei lita jente fra en sommer en gang.


Denne vesle tulla, hun var med å skape meg, forme meg, lære meg om det viktige i livet.






Tida farer avsted gjennom sekundene, og lar fortid bli fremtid.





Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile



Mine besteforeldre, de fantastiske mennesker
som holdt om et lite løvetannbarn,
bestefars store sterke arbeidsneve,
handa til å kjenne seg trygg i.

Bestefar ville ha kaffe og biteti,
tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl.
Den vesle jenta ville bare sitte der,være der,
kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.








Hesten er borte.
Fjellet står til evig tid.
Minnet om den, om Lenda,

en hest en gang,
har evig liv i mitt hjerte.




Ennå så lenge sida det er. Duft og smak, alle sanser var berørt i dette minnet. Fargene, så intense og levende, alle stemmene, livet som passerte forbi. Jeg som bare befant meg der i tryggheten høyt oppe på en hest.



Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile






Forfatter R.R. Kile, Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse,
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile






































Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, Fire bøker er utgitt, Kistapakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Visank i hav. Den femte boka er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du titte inn på bøkene, trykk på bildet!
Publisert 21 kommentarer

Samtalekunst, lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!






Samtalekunst,
diskusjonsteknikker,
diskutere,
respekt,
lytte.
Forfatter R.R. Kile. Cand Ed med rådgiverkompetanse










Samtalekunst, det kommer ikke av seg selv.


Samtalekunst, det må læres. Her må lærere kjenne sitt ansvar, så ungene våre kommer ut som mennesker som kan føre samtaler på en ordentlig måte.

Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte.

Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.




Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl.

Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.



Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.

Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst. Forfatter R.R. Kile.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.







Første krav.


Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk.

. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser?

Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.




Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte, lære unger og diskutere,



Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.











Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig?


Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status, så de kan vokse utover seg selv.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan berike. temaet.

De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.


Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Nærhet, samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,

I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid.

Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.



Vers om læringsglede, Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Vers om læringsglede, samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,


























Norsk Fantasy litteratur. Serien Liber Mundi, Fire bøker er utkommet, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav.  Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø,
Norsk Fantasy Litteratur. Serien Liber Mundi. Har du lyst til å titte inn til bøkene, klikk på bildet!












Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarna, dissa unga, de som bryter asfalt med hue.




Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.






Løvetannbarna,  resiliens, jeg, et løvetannbarn,  Pedagoger,  Lærere,  Overgrep, trakassering, Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, Pedagoger, Lærere, R.R. Kile.


Løvetannbarna.

Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.

Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.

Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.


Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,


Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.





Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.



Jeg leverte lapp.

Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.

Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene.

Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.


Jeg kan observere min mann.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere



Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.


Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.


I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.

Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.



Oppsummering.

Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.







Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.








































Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Forfatter R.R. Kile. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidele under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Vil du kikke til bøkene, klikk på bildet!
Publisert 8 kommentarer

Voldtatt, det er så bitte lite som skal til noen ganger.



Voldtatt,
gjengvoldtekt,
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
fortrengning,
Et barn en gang,
Å være lærer,
Forfatter R.R. Kile.









Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer





Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.


Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.

Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.

Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.


Voldtatt, gjengvoltekt, å være lærer, Forfatter R.R. Kile


Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.

Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.


Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.

Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.

Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.


blåveis, voldtatt, gjengvoldtekt, Å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.

Mamma skulle ha gjester.

Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.

Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.


Senere leste jeg pedagogikk.


Voldtatt, gjengvoldtekt, å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra.

Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.

Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint.

Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.

En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.




Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.











































Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene. Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du titte inn til bøkene så klikk på bildet!