Publisert Legg igjen en kommentar

Overgrep/Voldtekt, hei, er det hjelp å få




Overgrep/voldtekt,
trakassering,
gjengvoldtekt,
fortrengning,
Me too,
bli syk,
forfatter R.R. Kile






Overgrep/voldtekt. Trakassering. Me to, Gjengvoldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort. Forfatter R.R. Kile
Overgrep/voldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort.



Overgrep/voldtekt, trakassering, har en virkning. Det slår ut på helsa på mange nivåer. Vi kan nok glemme, men kroppen glemmer ikke.

Overgrep/voldtekt, trakassering, både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid.

Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.






Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt.


Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen.

Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg har den utdannelsen jeg har.

Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.


Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt, me to, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering. forfatter R.R. Kile
Overgrep/voldtekt, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering.


De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene.

Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe.

På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.


Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt. trakassering, me too, Hva er folk lagd av? Fortrengning. Jeg kunne ikke leve med det.
Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt. Hva er folk lagd av?



Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP. Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.


Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep.

Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.


I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss.


Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.

voldtekt/overgrep, trakassering, fortrengning, Me too, Forfatter R.R. Kile
voldtekt/overgrep, trakassering, fortrengning, Me too



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det.

Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted.

Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.

Endelig er jeg fri.


Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.








Voldtekt/overgrep, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile
Voldtekt/overgrep, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile
























































Publisert Legg igjen en kommentar

Tanke, følelse og vilje.

Tre sentrale begreper i et menneskes liv. Mange forskere mener at senteret for dem ligger i hjernen. Ved ulike hjerneskader fungerer det ikke som det gjorde tidligere så det kan se ut som om det er riktig.

En hjerne er menneskets fortolkningsorgan. Det er det hjernen driver med, tolker signaler som vi får inn fra sanser, tanker, følelser, annet. Men senteret for dette ligger på ulike steder. I hvert fall sanser jeg det sånn.

Å forstå disse tre tror jeg er superviktig for å bli klar over hvilke krefter som regjerer i den sosiale verden. Først da, kan vi forholde oss til dem på en proaktiv måte.

Tanken sitter i hjernen. Som en edderkopp sitter den der og samler alle tråder, organiserer og lager vår kunnskapsbase. Eller som en Odin i Lidkjalv som samler kunnskap gjennom all den informasjon som Hugin og Munin hele tida mater ham med. Ved siden av ham sitter Frigg, den som tenker etter, som har en stor grad av underbevisst viten om det aller meste. I tillegg har han ofret sitt ene øye til Mime, så han kan se både på innsiden og utsiden og således fortolke både den indre og den ytre verden.

Desto mer våken vi er i tenkningen desto større innflytelse får vi på hvordan dette gjøres. Umodne tankekart fra vi var små må gjøres om og lages bedre. Vi må holde det ryddig og lett forståelig så tankene kan være klare og bli en god fører for det livet vi ønsker å leve.

Følelsen sitter i hjertet. Hjertet har både sympatetiske og parasympatetiske nervefibre. Det betyr at den kan fungere både med og uten vår kontroll. Det fungerer uten, men hvem vet hva vi kan oppøve evnen til og hva noen mennesker har greid å få kontroll over. Vår kroppslige utrustning gir oss en hel haug av uante muligheter vi nesten aldri tar i bruk. Desto mer vi følger den gjengse mening, og maler våre erfaringer etter hva verden sier vi skal, desto mindre komplekse strukturer bygger vi inn i oss selv der vi lar oss drive med strømmen.

Jeg har jo ikke noe belegg for å si at følelsen sitter i hjertet, men jeg kjenner den der som en smerte og en glede som i blant river ned enhver fornuftig tenkning hjernen måtte prøve seg på, så jeg lar det stå. Egentlig er det helt likegyldig hvor vi sier at følelsene har sitt sentrum, men de eksisterer og når vi øver oss kan vi bli stadig flinkere til å ta kontroll over dem.

Frøya er gudinna for fruktbarhet og kjærlighet. Hun kommer fra en annen gudeslekt, enn æsene, vanene. De er ikke så synlige, fordi æsene har overmannet dem i en krig og dyttet dem ned i det ubevisste der de virker. Det ble utvekslet gisler. Njord, Frøya og Frøy kom til æsene. Høne og Mime kom til Vanene. Høne skulle være en klok mann, men de ble svært misforsnøyde med ham, vanene, og mente de var blitt lurt. De hogg hodet av Mime i ren frustrasjon og sendte det tilbake til æsene. Hodet ble værende i Mimesbrønnen og derfra fikk Odin kunnskap om hva som foregikk i det indre.

Viljen, hvor sitter den? I lemmene, kanskje nederst i hoftene, i mellom armene, i hele ryggsøylen. Viljen kan være svak som et pust som legger seg eller kneler for en sterk tanke eller en ulmende følelse. Den kan også være en rakett som holder rundt en tanke og kaster den frem i hjernen så den ikke ser noe annet. Noen ganger klamrer den seg til en følelse og holder den ladet til denne følelsen er alt kroppen klarer å fornemme. Andre ganger ulmer den som en brann og farer villende frem som en løs kanon ut i verden. Til flukt og til kamp er viljen beredt.

Har viljen senter utenfor hodet? Jeg tror det, for en skikkelig viljesutfoldelse er sjelden å kjenne i hodet, men i hele resten av nervesystemet lever den med tanken er dens tjener og følelsene dens lighter. I blant kan viljen være et monster som river ned. slår og kjemper uten mening, bare i rent raseri.

Viljen må vel være jotner som med ekte jotunsinne hiver seg ut i mennesket og vil. Et jeg som skal bekjempe dette må være sterkt. Jeg ser for meg Tor som med ild i blikket slynger hammeren mot jotner for å holde fred i menneskekroppen så den ikke ødelegges av alle slags viljesimpulser som kan skade menneskeheimen, vårt eget liv.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png







Ved hjelp av disse tre, tanke, følelse og vilje, kjører jeget med kroppen rundt i livet. Derfor er det slett ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem, hvordan de virker inn i hverandre, hvordan vi tillater dem å virke i det hele tatt. Vi burde derfor vie dem langt mer oppmerksomhet enn vi gjør. En økt og mer bevisst forståelse kan gi oss et bedre tilpasset samfunnsverktøy i alle sosiale spørsmål og i samarbeid for å nå felles mål. Vi kan ikke forvente at folk skal bli som oss, men vi kan lære å anerkjenne og benytte hverandres styrker og svakheter.

En slik innsikt og bevisstgjøring vil kunne bli et slagkraftig pedagogisk verktøy for lærere så mennesker utvikler seg mer mangfoldig enn de ellers ville ha gjort, får utnyttet sine ressurser bedre på sine premiser.

I stedet for å la oss fare for vær og vind som slaver av begjær, følelser, krenkelser og alt som bringer oss ned i bitterhet, kan vi hver og en ta oss av vår egen selvoppdragelse slik at disse tre får en mer likeverdig plass i våre indre.

Vi har blitt et stadig sykere samfunn. Mange har det ikke bra. Det må vi rette på. For det skal vi ha.

Etter min mening har vi tre grunntyper mennesker. Det er tankemennesker, følelsesmennesker og viljesmennesker. Noen er helt utpregede, andre tilter litt hit og dit. All konstruktiv utvikling avhenger av at vi legger alle disse tre under vår bevisste vilje, også den vi egentlig har tilhørighet i. Først da blir vi eier av jeget og ingens slave. Vi går fra ikke kun å benytte intellekt men til å utvikle visdom. Jeg tenker at det er målet for all menneskelig utvikling. Spesielt er det en vesentlig kunnskap for ledere og pedagoger, alle som skal lære menneskegrupper noe, få dem til å fungere etter sin optimale evne.


Tankemennesker

Jeg ser dem for meg, sittende på stolen sin i et møte eller på en pult, ved et kateter. De trives, setter gjerne en finger mot kinnet, hviler hodet i handa, holder handa nær hodet. Hvis vedkommende peker er det lett instruerende. De snakker kloke ord, er oppegående bevisste på kunnskap som ligger der, har en sterk kunnskapsbase i hjernens indre strukturere, beveger seg med lett eleganse mellom meninger og ytringer, holder orden på protokoller og alt som er besluttet. Blikket er stødig. De smiler lett og vitende.

Som eleven er de ofte assosiert med den allvitende. De gjør det bra på prøver. Sorterer ut det læreren vil ha. Er gode i debatter, kan alle regler. De skoleflinke. Mange av dem blir også lærere fordi de liker dette klasseromslivet.


Følelsesmennesker.

Når de sitter i et møterom har de ofte handa mot hjertet eller brystet, halsen. De snakker med flammende stemmer, bruker storslåtte ord. De har en evne til å begeistre, snakke til andres hjerter, tenne ild i både seg selv og sine medmennesker. De er ofte skapende, og er gjerne å finne blant kunstnere, forskere, der nytt skal skapes. De vekter ofte følelsesargumenter sterkere enn fakta. Hva folk og situasjoner får dem til å føle er viktig for dem, også hva andre føler. De bruker det for alt det er verdt. Det går ofte foran sannheten i handlingsrekker.

I klasserommet arbeider de med iver og lyst når de er følelsesmessig tent. Hvis ikke så kjeder de seg ihjæl. De spiller da ofte opp mot følelser i andre og kan sette i gang med både dette og hint. Argumenteringa har en tendens til å ligge på følelsesplanet. Hva den eller de følte, er det som gjør handlinger og reaksjoner innafor, ikke nødvendigvis hva som faktisk hendte. Hun var trist så da slo hun. Du skal ikke slå. Ja, men hun var trist. Så klart hun slår.

De kan stille seg både bak mobbere og ofre ut fra hva de selv føler i saka. Hvis de blir sinte på noen, kan de absolutt sette i gang med ting selv også. Ofte står det ikke i stil med de faktiske hendelser men er rettferdigjort ut fra styrken i følelsene.

Vi kjenner utbrudd som Nå er jeg sint, så nå blir det månelyst. Ja, hvorfor i alle dager skal det bli månelyst fordi noen blir sint.

Disse folka er det som kan begynne å gråte og løpe ut fra møter eller forsamlinger med stort drama. De lar seg gjerne distrahere av noe utenfor som ikke har med saka å gjøre. Hvis følelsene brenner om ulike tema, må de få sagt det hvis ikke opplever de nesten å gå i stykker.



Viljesmennesker

I et møterom har de gjerne hendene plassert i aktivitet. De kan tegne og klusse. Der finner du gjerne ivrige strikkere som påstår at de kan holde på med hva det skal være og likevel følge med. Det å ha noe å henge fingra i roer dem ned gjennom tiltaksløst prat der ikke noe later til å skje. Det er sjelden menn har med seg strikketøy, men de har ofte med seg en rastløs uro av å ville videre, komme til handling. Disse viljesbunter burde selvsagt ikke tillates å drive med andre ting. I stedet burde de oppfordres til å notere med henblikk å hvilke handlinger som bør velges, prioriteres, på grunnlag av de fakta og de følelser rundt disse som kommer frem i debatter. Da har de noe aktivt å gjøre som kan gi resultater når møtet skal komme til handlingsdelen. For møter bør jo resultere i handling. Tidspunktet for å beslutte dem, bør være når tida er inne. Det vil si når sakens sider er tilstrekkelig belyst relatert til de tankemessige og følelsesmessige implikasjoner.

Viljesmenneskene kan virke svært oppslitende på møter dersom de hele tida prøver å fremskynde viktige prosesser, komme til handling. Kan de unnslippe møter så gjør de gjerne det. De gir gjerne en beskjed til noen om hva de kommer til å stemme slik at de får sin mening hørt uten å være der. Uten en god ledelse kan de flott komme til å si at nå er det hele så meningsløst at de har viktigere ting å drive med. Så går de.

I skolen hater disse ungene det meste av det som foregår ved en pult. De elsker friminutt, gym og vil helst være fysisk aktive med noe. Derfor bør det gjerne legges inn noe som skal utføres som de ser resultater av og som således begeistrer dem inn i læring, skriving og lesing. De vil lese for å finne ut av hvordan noe fungerer så de kan komme til et resultat. De vil skrive for å huske det til en annen gang, at de ser viktigheten av at andre får del i deres tanker så de selv kan forstå det. I formidling er det viktig at læreren viser kunnskap og at det som undervises kan bli noe virkelig.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png





Målet er selvfølgelig å utvikle seg slik at disse tre virker sammen i et samstemt hele. Det modne mennesket, som styrer sitt liv og bruker disse tre som et redskap for å virkeliggjøre sitt liv. Ingen er rendyrket det ene eller det andre, men de fleste av oss har et arnested som vi tilhører. Vi kan som voksne bevisst velge å utvikle oss ved å legge under oss det som ikke er vår naturlige vei. Enhver bedriftsleder bør benytte sin viten om dette, slik at han får sine medarbeidere til å yte best mulig.

Lærere i et klasserom må helt klart rette undervisningen slik at typiske tankemennesker trekkes ut av den trygge tankeverdenen og lærer å mestre all verdens kroppslige utfordringer. Den billedrike følelsesverden er en forsterker for hver tanke. Å øve ferdigheter er ofte krevende, de virker litt klønete og det ligger langt utenfor komfortsonen. Men når de får det til, ja da stråler de. Ikke noe er etter min mening så sunt som for tankemennesker, som å legge under seg nye fysiske ferdigheter. I skolehverdagen får de også ofte så mye gratis.

Følelsesmennesker må trekkes inn i tenkningen. De kan bli rasende når de møter tanker som sier at man ikke kan hjelpe dyr som lider fordi vi ikke har penger til det, eller at mennesker død fordi vi ikke bidrar. Ord er så godt som handlet. Det er lettere å få dem inn i viljen. Når følelsene er tent for et eller annet, legger de i vei og mestrer som bare det. Følelsen er varm. Tanken er kald. Viljen er begge deler. Men når de ikke føler for, ja, da er det tungt.

Viljesmennesker må trekkes inn i tenkningen. Der kan de konstruere ting som gjør at de forstår hvordan de kan yte bedre, mestre bedre. I følelsene kan de synes det er lite konstruktivt å befinne seg. Alle føreriene resulterer jo ikke i noe. Det blir bare mas, støy.

Mine største seire som lærer er selvsagt når jeg får alle elever gjennom alle disse. Jeg jubler høyest når de legger under seg ferdigheter der de er svakest. At tankemenneskene får til alt på en prøve, er jo ikke særlig imponerende, men at de mestrer å hoppe tau med riktig rytme og spenst, ja det kan være en bragd.



Det modne jeg


Det modne jeg er ingens slave. Det kjører i sitt eget fartøy. Tanke, følelse og vilje er deres hjelpere der de trengs.


De aller beste grupper oppstår der alle medlemmer er modne jeger. Da oppstår gjerne gode beslutninger der tanke, følelse og vilje er med i en harmonisk helhet. Slik oppstår gode og bærekraftige beslutninger.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png


Altså Moira leiren, en argumentasjon, tanke, følelse og vilje.


De helvetes drittsekkene som brenner campen slik at dem de bor sammen med kan daue av det, de fortjener det som kommer til dem. De kan brenne i helvete sjøl. De folka der fortjener ingen hjelp.

Disse stakkars menneskene, tenk alle lidelsene, ungene. Vi tar alle hit. Det burde vi ha gjort for lenge siden. Dette er en skam.

Når det gjelder disse saker er det vesentlig at vi har fornuftige kalkyler over hva dette vil koste. Norge bruker store summer på bistand og på hjelpetiltak. Dersom vi nå henter disse menneskene vil det koste oss store summer i mange år fremover. Det gjelder å gjøre riktige vurderinger så vi klarer dette.

De folka fortjener ikke at vi bruker et eneste øre på dem. Så kommer de hit og voldtar kvinnene våre, skyter og stikker med kniver. Faen ta dem.

Du er en morder som ikke vil hjelpe. Unger er syke og lider. Det går ikke an. Penger kan ikke måles opp mot menneskelig lidelse. Dere er mordere alle sammen. Vi er mennesker vi har en plikt til å hjelpe hverandre.

Vi kan hjelpe dem der de er. Vi drar med det samme.

Ja, ja, ta det med ro. De er flyktninger, vi kan ikke hjelpe dem der de er. De er i en flyktningeleir.

Så grusomt. Ingen skulle behøve å være i slike leire. Vi må hente dem.

Skal de bo hos deg da.

Nei, men vi har penger i landet så de kan få hjelp, disse stakkars mennesker.

Vi kan bruke pengene til å bosette dem i et område av verden ingen bruker, et ørkenland. Vi kan finne vann, lage dyrkbar jord, kjøpe buskap, bruke vår ypperste kompetanse. Da kan de skape en verden slik de vil ha den så slipper vi å ha med disse underlige ideene deres å gjøre, sharia og sorte kapper. VI drar med det samme. Bestiller fly.

Alt land i verden tilhører noen. Her må det tenkes og regnes. Alle land må dele på byrdene. Vi må gi likt alle sammen.

Bla, bla, bla.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Knopper i isglede






Der livet flør.
Dypt der inne i stammen,
i grønn magi.
klorofyll
flør livet.

Våre blodårer,
pumper liv .
Jernet.
kraft og styrke.

Trær og mennesker,
dyr og vekster
Vi er i livet.
Livet er i oss.
Å ta vare på.















Kvitt deg med den,
den tunge sekken?
Jeg kan ikke.
Hvorfor ikke?
Barndommen min ligger der.
Den er alt jeg har.

Lille venn, du har hele verden.
























Jeg ærer dere,
dere som aldri gir dere,
som vokser tross alle odds,
som strekker dere mot lyset,
selv i den mørkeste natt,
som bringer deres egen sol,
skaper deres egen stjerne.

Jeg beundrer dere.
Dere kan alt.

Nei, ikke alt.

Noen må holde
våre skjelvende hjerter.










Frossen snø på rose.
Frostbitt i sjelen.
Rosen vokser likevel.
Snø og kulde.
isroser , snøkrystaller.
Torner i isgleder.
Sommervarme kjenner den ikke.
Den ble født i vinterland.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Livets kronglestier












Så kom du lille unge,
ikke til hvem som helst.
Du kom til oss.
Vi skal holde om deg,
verne deg mot farer,
Gi deg livets eventyr.
Vårt barn.


















Et løvetannbarn var du.
Livet var tøffere,
enn en vandring i Sahara.
du smakte på lidelsens drinker,
Men du ga den aldri hjertet ditt.
Det ga du til verden.


















Hei vesle minne
fra det var en gang.

Du veit ikke nå,
hva livet skal by.
Du kan enda tro på eventyr,
tro på regnbuer,
og skattekister.
Velse pike. Ta mi hand.
Jeg lover at jeg aldri skal slippe.














Å ta vare på hverandre,
ja det skal vi.
Gråte hverandres tårer,
ja det skal vi.

Men den som slår
får bære ansvaret selv.

De er sårbare,
menneskehjertene,
hvert eneste ett.




































Publisert Legg igjen en kommentar

Tårer av is











Denne kjærligheten,
så vanskelig å forstå.
Vi vil så gjerne ha den,
men vi kan ikke eie den,
vi kan bare gi den.
















Lille pike.
Å leike i glede,
være tilstede,
i barndommens rike,
i eventyrland,
der alt kan gå an.
Vær i lykka jenta mi,
Alltid.


















Lønn,
en brann i farger,
sprakende glitrende farger.
et eventyr i gull.
så mye liv i et sånt tre,
en intens livskraft.














Vi som bryter asfalt med hue,
som virker supertøffe,
later til å klare alt.
Nei, vi klarer ikke alt.
Vi gråter blod
rett i blodårene
uten at noen ser det.
Vi trenger så sårt til varme,
myke hender som holder rundt,
munner med myke stemmer,
øyne som ser oss.
Vi trenger mer varme
enn det er ild i et bål,
for vi har så mye frost i oss,
Så mange tårer av is.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Å male himmelen ved natt








Å male på himmelen ved natt,
Gripe malepenslene,
La dem farge ild i horisonten
der den nye dagen renner.

Ikke sort,
ikke hvitt,
Ikke grått.

Ild for glede,
ild for latter.

Det er så menge farger i dagen.
mange farger å vokse i.

Vokse Skvallerkål og roser,
vokse verden sammen.











Å flyte på myke vinder,
La seg føre av havets sanger,
Lytte til livets gåter,
å fly til fjerne strender.
Å leve et eventyr,

Det er latter og noen gråter.
livet spiller sine toner.
Hvem skrev dem, notene?


























Et barn blir født,
en levende bylt,
en smattende munn,
lepper som suger.

Så mye smak.
Smak i munnen.
Fra den smaken
skal du smake hele verden
Lille under.

















Blå himmel,
stjernevrimmel.
blomsterkranser,
liv i dans.

Bier summer.
befrukter verden.

Å skape, bli til.
Leve sitt jeg.
Å være sitt liv.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Så mange solnedganger å se








Så kommer de ungene,
drar luft,
dier våre bryst,
stabber ut i livet.
Vi står med håpet i handa.
Håper det bærer.
For de holder fremtida i handa












De skriker måkene,
skriker, skal ha.
De duver på bølgetopper,
måkene.
Rolig, ventende,
vet ikke på hva.
De vokter sine unger, måkene,
forer, leiter opp mat.
Litt som mennesker måkene.

Men et ansikt husker de, for alltid,
måkene.

































En blå fiol.
står gjemt i skyggen.
Strekker seg mot lyset.
Vil livet.

Blå fiol.
Varme og sol.

Så lykkelig
står der og nyter

















Når de slår deg,
ikke la deg kue.
De som slår er gale i hue.

Når de truer deg,
gå din egen vei.
Det er ditt liv.

Ikke vær redd.
Verden trenger
at du tråkker dine skritt.
slik du selv vil































Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert Legg igjen en kommentar

Dissa unga, de som bryter asfalt med hue.






Jeg har skrevet om løvetannunger. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannunger er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker. Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.


Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte. Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.


Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.

Jeg leverte lapp. Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet. Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene. Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.




Jeg kan observere min mann. Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit. Han er et søndagsbarn, og verden behandler han som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.

Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.

I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarn. Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.


Oppsummering.

Vi løvetannbarn bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.
















Fortrengningen

































Publisert Legg igjen en kommentar

løvetannbarn og andre unger





Løvetannbarna, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn. Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament. Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes. Men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.

Bevis 1

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. Vi satt ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme og redde meg.

Bevis 2

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende. Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.




Nesten bevis 3

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg. Jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet. Hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det. Jeg ble hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

Jeg så ingen på ei uke. Ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg. Det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.







Vi løvetannunger bærer på en veldig tung sekk. Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange.Jeg har sett dette veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.


Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd. Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.
Ja, men du hørte.
Ja, det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Det må være mulig å svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr.




En venn fra min ungdom sa en gang: Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp, snakk dem frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Vi løvetannunger får altså som sagt aldri nok ros. Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse, vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ. Hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.




Broren min og jeg. Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld. Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flinke. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri. Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Da hadde jeg ingen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.
«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet.» Det var et dikt så langt som et vondt år. Jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.
«Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på. Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne.