Publisert Legg igjen en kommentar

Overgrep-Vold, Skam og frykt for alltid



Overgrep-Vold,
Skam og frykt,
Nesten voldtekt,
Reddet.




Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.



Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg.



Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Overgrep-Vold, Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk.

Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg.

Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp.

Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem.

Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige.

Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.


Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. nesten voldtekt, reddet.




Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger.

En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter.



Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.



Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.





I dag veit jeg ikke om slike overgrepspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne.

Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon.

De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.








Vers om overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Vers om Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.









































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa.








Løvetannbarn,
resiliens,
lærer,
Gjengvoldtekt,
overgrep,

Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.











Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile






Jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte det jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Løvetannbarn, jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.



Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt


Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.

Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.


Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens voldtekt, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.

Løvetannbarn, resiliens,  voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer,



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.

Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep, den nesten usynlige flisa
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff , overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.

Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene.

Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.








Løvetannbarn, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarna, dissa unga, de som bryter asfalt med hue.




Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.






Løvetannbarna,  resiliens, jeg, et løvetannbarn,  Pedagoger,  Lærere,  Overgrep, trakassering, Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, Pedagoger, Lærere, R.R. Kile.


Løvetannbarna.

Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.

Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.

Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.


Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,


Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.





Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.



Jeg leverte lapp.

Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.

Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene.

Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.


Jeg kan observere min mann.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere



Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.


Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.


I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.

Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.



Oppsummering.

Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.







Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.





















































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarnet og andre barn





Løvetannbarnet,
Resiliens,
Å være noens søplebøtte,
Overgrep,
Oppdragelse,





Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtte, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, forfatter R.R. Kile
Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, forfatter R.R. Kile


Løvetannbarnet, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn. Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament.

Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes. Men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.

Bevis 1, Løvetannbarnet

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. Vi satt ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme å redde meg.

Bevis 2, Løvetannbarnet.

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende. Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.



lløvetannbarnet, resiliens, løvetannbarn, øvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
vetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, resiliens




Nesten bevis 3, Løvetannbarnet

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg. Jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet. Hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen. Å være et løvetannbarn. Det er så håpløst krevende.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det. Jeg ble hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

Jeg så ingen på ei uke. Ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg. Det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.





Løvetannbarnet bærer på en veldig tung sekk.

et løvetannbarn, løvetannunger, løvetannbarna.  Å være noens søplebøtter, Overgrep, oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
Et løvetannbarnet, resiliens, å være noens søplebøtte,



Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange.Jeg har sett dette veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.

Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd i løpet av dagen.

Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger. Et løvetannbarns dom er krafttfullt negativ.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.

Ja, men du hørte.
Ja, det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Det må være mulig å svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr.


Løvetannbarnet, løvetannunger,   Å være noens søplebøtte, Overgrep, Oppdragelse,  Forfatter R.R. Kile
løvetannbarnet, resiliens, ,Å være noens søplebøtter, overgrep, forfatter R.R. Kile




En venn fra min ungdom sa en gang:

En venn fra min ungdom sa en gang: Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp, snakk dem frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Et løvetannbarn får altså som sagt aldri nok ros.

Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse,

vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ. Hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.


Broren min og jeg.

løvetannungen, resiliens  Å være noens søplebøtter, Overgrep, å tåle alt, oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
vetannungen, Ååvære noens søplebøtter, Overgrep,Oppdragelse, resiliens


Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld.

Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flinke. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri.

Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Da hadde jeg ingen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.

Hun sa noe positivt til meg en gang.
«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet.» Det var et dikt så langt som et vondt år. Jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.
«Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på, dette løvetannbarnet prøver.

Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne, løvetannbarn eller ikke. Ikke en gang løvetannbarnet tåler det.








Et løvetannbarn, løvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, å tåle alt, forfatter R.R. Kile
Vers om å tåle, løvetannbarnet, , å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens.


































Publisert Legg igjen en kommentar

Overgrep-Voldtekt, hei, er det hjelp å få




Overgrep-voldtekt,
trakassering,
gjengvoldtekt,
fortrengning,
Me too,
bli syk,
forfatter R.R. Kile






Overgrep/voldtekt. Trakassering. Me to, Gjengvoldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort. Forfatter R.R. Kile
Overgrep-voldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort.



Overgrep-voldtekt, trakassering, har en virkning. Det slår ut på helsa på mange nivåer. Vi kan nok glemme, men kroppen glemmer ikke.

Overgrep-voldtekt, trakassering, både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid.

Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.






Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt.


Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen.

Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg har den utdannelsen jeg har.

Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.


Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt, me to, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering. forfatter R.R. Kile
Overgrep/voldtekt, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering.


De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene.

Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe.

På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.


Overgrep-voldtekt, gjengvoldtekt. trakassering, me too, Hva er folk lagd av? Fortrengning. Jeg kunne ikke leve med det.
Overgrep-voldtekt, gjengvoldtekt. Hva er folk lagd av?



Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP! Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.


Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep.

Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.


I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss.


Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.

overgrep-voldtekt versus kjærlighet, trakassering, fortrengning, Me too, Forfatter R.R. Kile
overgrep-voldtekt versus kjærlighet, trakassering, fortrengning, Me too



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det.

Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted.

Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg, før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.

Endelig er jeg fri.


Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.








Vers om håp, overgrep-voldtekt, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile
Vers om håp, overgrep-voldtekt, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile



























overgrep-voldtekt, overgrep-voldtekt, overgrep-voldtekt, overgrep-voldtekt, overgrep-voldtekt,




























Publisert Legg igjen en kommentar

Voldtatt, det er så bitte lite som skal til noen ganger.



Voldtatt,
gjengvoldtekt,
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
fortrengning,
Et barn en gang,
Å være lærer,
Forfatter R.R. Kile.









Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer





Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.


Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.

Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.

Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.


Voldtatt, gjengvoltekt, å være lærer, Forfatter R.R. Kile


Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.

Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.


Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.

Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.

Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.


blåveis, voldtatt, gjengvoldtekt, Å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.

Mamma skulle ha gjester.

Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.

Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.


Senere leste jeg pedagogikk.


Voldtatt, gjengvoldtekt, å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra.

Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.

Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint.

Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.

En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.




Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.
























































































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbere, barndom på godt og ondt.






Mobbere,
mobbing,
barndom på godt og ondt,
erte,
å plage andre.
livets sår,
Forfatter R.R. Kile.




Mobbere.

Tenk om de ante hvordan de skader andre, disse mobbere. Mobbing setter sår i sjela. Det varer for alltid, setter livets sår, lager sårbarhetsfunksjoner som det ikke er mulig å måle. Når som helst kan de tyte frem å sende relativt robuste mennesker rett i bakken. For ett vet jeg etter å ha jobbet med unger som har blitt mobbet gjennom flere år. Det er krevende å bøte, krevet er iherdig og hardt arbeid. Hvis det får gå uforløst vil det innvirke på læringsevne, konsentrasjon og senere arbeidslivsutfordringer.


Vårt samfunn bør ta mobbing i enhver form langt mer alvorlig enn de gjør.






Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.





Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Flere jenter av oss skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.



Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage




Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, tagg dem om å åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp.


Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne, som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.



Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det.

Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage



Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Sånt har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt.

Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke godt å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger våre indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon.

Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av. Men det er hardt å gå inn i det.

Jeg skjelver, føler mørket fra tilfluktsrommet som et skrekkens sted. Jeg vil slippe unna. Men jeg kan ikke det, for da vil bøkene mangle de dybder som de kan få dersom jeg går inn bak de jernstenger livet hadde plassert ut for meg. Jeg prøver, men jeg skjelver. Likevel skal jeg aldri slutte å prøve. Dere som leser vil kanskje oppdage at jeg har gått for grunt, beveget meg i overflata. Men jeg kan love dere at jeg skjelver som ospeløv fordi jeg har prøvd.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.




Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.

















































Publisert Legg igjen en kommentar

Vold setter spor



Vold,
Vold setter spor,
Blind vold,
Umotivert vold,
vold og alkohol.

Ungdom,
Forfatter R.R. Kile







Vold når den rammer, rammer den grusomt.

Blind vold, du har ingen mulighet for å forutse at det skjer. Før du aner det har du blitt et offer. Du opplever store smerter du ikke har hatt mulighet til å forberede deg på. Tilliten til andre mennesker er brutt for bestandig, for du kan ikke vite, kan aldri vite når eller hvor det kan skje igjen.




Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol, ungdom, Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom, Forfatter R.R. Kile





Det var en sommer for lenge siden, men det kunne like godt ha vært i dag.

Jeg, og noen venner spaserte i bygda sammen med en lokal gutt. VI hadde drukket noen øl og var lystige. Han ble stanset av ei jente og to gutter. Vi summet videre, lo i ungdommelig lykke. Han kom bort til oss. Jeg spurte om det gikk greit. Han svarte ja. Det var noen fra skolen der han gikk.

Vi ruslet videre, men disse tre hang seg fast i ham. Til slutt kom han bort og lurte på om vi syntes det var greit at vi var sammen med dem. Han kom seg ikke unna. Jeg forsto at han var plaget og spurte om han kjente dem godt. Han fortalte at han egentlig ikke gjorde det. De hadde kommet til bygda fordi de hadde problemer, at de tvang ham, men at de ville la ham i fred dersom vi ville være sammen med dem, gå inn på et utested. Det var det samme for oss. Å inkludere hørtes greit ut.

Vi plasserte oss ved et bord, tre på den ene sida og tre på den andre.

Hun satt i midten av sine to lakeier, to sortkkledde, stilige gutter som smilte når hun ville, brisket seg når hun ville og så skumle ut når hun ville. Jeg har egentlig aldri fått et klart bilde av hvem de var i forhold til hverandre, men de var definitivt ikke fra bygda noen av dem. Jeg hadde aldri sett slike gutter i bygda tidligere.

Egentlig var jeg ikke engstelig for fremmede. Jeg var full av idealer om det gode i mennesker, var brisen, fjollete og utviste høflig interesse. Etterhvert begynte denne jenta og bli ganske ubehagelig. Vår venn snudde seg vekk og hadde det ikke bra. Hun svarte på mine forsøk på å være hyggelig, glatte over, spøke, med et voldsomt verbalt angrep. Vi ble helt sjokkerte. Det kom helt ut av det blå.

Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var noe.

Vi skulle bare komme oss ut så skulle hun banke oss opp alle sammen. Mine venninner ble livredde. Jeg forsto virkelig ikke hva som skjedde. Blikket hennes var vilt, ikke sint, men våkent kalkulerende. Lakeiene var på plass. Eieren av stedet sa at vi måtte gå på utsida. Vi forstyrret gjestene.

Jeg var aldri redd i det vi tumlet ut, situasjonen var for absurd, men det burde jeg ha vært. Hun slo meg midt i ansiktet uten forvarsel. Jeg ble så perpleks at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Vår venn snudde seg og løp. Jenta skrattlo. Lakeiene var alvorlige, høye, ranke og bredskuldrede. De sorte skinnjakkene viste at de hadde muskler å henge jakka på. Hun slo igjen og gjentok at jeg ikke skulle komme her og tro at jeg var noe, kunne regne med å ha en plass her. Så snudde hun og lakeiene på hælen, hun i midten, og gikk nedover veien.

Da våknet jeg.

Jeg ropte etter henne, lurte på om hun var klin gal. Hun snudde seg, kom mot meg og fikk meg i bakken før jeg fattet hva som skjedde. Lakeiene hadde kommet nærmere, sto litt tilbaketrukket på hver side av dronninga. Hun stirret på venninnene mine og spurte om de ville ha samme behandling samtidig som hun sparket til meg og holdt meg nede, mens jeg gjorde mitt ytterste for å krabbe unna. Venninnene mine snudde og løp.

Den gale jenta, for nå følte jeg det som om hun var ravende gal, sparket mot hodet mot hoftene og alle steder på kroppen min. Hun avsluttet med å plassere sin ene høyhælte sko på magen min, tråkket ned og vred rundt. Så snudde hun og gikk med en lakei på hver side av seg før hun vendte seg mot meg en siste gang og sa at jeg for fremtida kunne holde meg unna bygda og aldri nærme meg igjen.

Jeg krabbet, for jeg klarte ikke å reise meg.

Ved togskinnene var det en hekk. Jeg krabbet det jeg kunne ditover, livredd, og jeg hadde så vondt overalt at jeg ikke fattet hvordan jeg skulle komme frem. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var å skjule meg, komme meg bort. Ingen hjalp meg, ingen reagerte. Jeg krabbet inn i hekken, passet på at jeg var godt skjult. Der lå jeg og skalv, lenge. Det føltes som en evighet.

Etterhvert hørte jeg stemmer rope navnet mitt, men jeg lå helt stille, kunne ikke snakke. Flere av bladene var gule og brune, men det var sommer, tidlig august. En grein ble løftet. Jeg så inn i ansiktet til venninna mi. Da kom tårene. Jeg fattet fortsatt ikke hva som hadde skjedd. Det er smertedempende i en god beruselse. Jeg var glad jeg hadde alkohol i kroppen. En skarp hel rett i magen.

Gutten vi hadde vært sammen med, så jeg aldri igjen.

Vi dro ikke ned til bygda mer den sommeren. I stedet gikk vi turer i fjellet, ferierte og gledet oss over naturen.


Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom,  Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol.



Jeg har ikke gått og husket på dette. Det var en opplevelse som jeg har puttet ned i den sorte gryta der elendigheten i livet mitt ligger og putrer.

Det hadde noen konsekvenser. Jeg var litt mindre slepphendt med alkohol. Det jeg var fast bestemt på var at det ikke skulle få påvirke min tro på det gode i mennesker.

Men kroppen husker. Den glemmer aldri. Når jeg ser det samme blikket hos folk, som jeg gjorde hos henne, blir jeg livredd. Jeg tar sjelden feil.





Mennesker med slike blikk, er ute etter bråk, og de går til angrep.

De vil føle seg sterke, på toppen av tilværelsen, med ofre foran føttene så de kan bli sterke i frykten og fornedrelsen av andre. Slike mennesker er livsfarlige.

Det jeg lurer på, og som jeg kommer til å lure på til min dødsdag, er hva de tre typene gjorde der i bygda, vandrende rundt, en opplagt fare for andre, uten tilsyn. De hadde kommet dit fordi de hadde problemer. Denne gutten vi var sammen med, var helt sikkert ikke den eneste som ble plaget av dem. Jeg var sikkert ikke den eneste utenfra som fikk merke volden.

De burde hatt tilsyn.

Hvorfor får folk, tikkende bomber, som er en fare for andre, en åpenbar trussel, lov til å gå alene sånn? Ja, for de skader oss for livet. Det kan synes som en bagatell å ligge der og blir slått, sparket og tråkket på av skarpe heler. Jeg overlevde uten andre skader enn stoltheten, noen dager med smerter, men kroppen den husker.

En sum av dårlige erfaringer, bidrar til en kropp som legger sykdom til seg, setter seg i katastrofeberedskap. Jeg hadde ikke fortjent det, og jeg hadde store planer for livet, så mye jeg ville få til i verden. Dette var trolig en liten spiker inn i den fremtid som skulle gjøre meg ufør.

Akkurat nå veit jeg ikke at det skal bli verre. Livet er fortsatt optimistisk lyst.Der og da. Det er godt vi ikke veit, en livets gave.



Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom,  Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom, Forfatter R.R. Kile














































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi,





Mobbing,
blokkunge,
de tok dokka mi,
erting,
å gjøre andre vondt,
misunnelse,
Forfatter R.R. Kile








Mobbing, det å frata andre tryggheten, det er så ufint.

Mobbing skjer blant unger, men dessverre stopper det ikke der. Mange bedriver mobbing av andre hele livet. Noen ganger kan det skje så subtilt at det nesten ikke oppdages, men det gjør like fullt vondt fordi angrepene treffer dybdene i det indre. Det skjer overalt der mennesker ferdes. Kan det skyldes misunnelse, vil man andre vondt, bli større selv ved å holde andre nede. Hvis vi bare visste. Mobbing er et alvorlig samfunnsproblem som vi bør komme til livs.






Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile





Å mobbe.


Det verste er at mobbing har mye større konsekvenser enn det mange forestiller seg, og det innvirker på mennesker evne til mestre hverdagen både som unger og som voksne. I mitt liv som pedagog har jeg jobbet med mange ofre for mobbingens helvete, så jeg vet at skadene kan være store og uopprettelige dersom det ikke settes inn god hjelp.

hele mitt voksne liv har jeg jobbet for å endre verden, et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var barn tror jeg. Derfor har jeg jobbet som pedagog. Skal man få til endringer, må man begynne med ungene. Jeg er opptatt av at hver eneste unge fortjener muligheten til, i lek og læring, å være intenst tilstede i sitt eget liv.Det ve

Jeg vokste opp i arbeiderpartiets bolig eksperiment i en drabantby på østkanten. Familier i etableringsfasen flyttet inn i nybygde blokker og der fikk de unger på omtrent samme tid. Blokka vår hadde en inngang og heis. Alle blokkene var firkanta og vi bodde i så og si helt likt utformede leiligheter. Jeg bor ikke i blokk i dag. Mine unger har ikke vokst opp i blokk. Jeg tror at dersom noen skulle tvinge meg inn i en blokk, ville jeg ha kjempet i mot med alle midler.

Jeg ble egentlig ikke mobbet som barn.

Men noen historier jeg opplevde har satt spor for alltid. Vi var åtte jenter på samme alder i den blokka. I tillegg fantes det jenter på ulike alderstrinn både over og under oss og i naboblokkene. Vi hadde gutter også, men dem var det langt færre av. Det var så lytt mellom leilighetene at vi kunne sitte å prate med hverandre på badet gjennom rørene. Der var jungeltelagrafen, og det var bare å avtale tidspunkt for ditt eller datt. Familiekrangler ble hørt av mange fler enn de involverte. Vi visste det meste om hverandre, og vi hadde alltid noen å leke med.

Jeg elsket å leke. Har aldri sluttet med det. Jeg svelget min virtuelle krummelure pille og lovet at jeg aldri skulle bli voksen. Det har jeg holdt. Nå skriver jeg ei bokserie, Liber mundi, verdensboka. Der går vår verden under i vold og ødeleggelser. Handlinga er lagt langt inn i fremtida et sted der en endelig kamp mellom det gode og det onde skal finne sin løsning. En fantasi. En lek på innsida av mitt hode. Jeg håper den forblir der, for akkurat nå synes jeg det er så mange nedgangskrefter i samfunnet at det skremmer vannet av meg. Likevel vil jeg selvsagt ønske velkommen inn til min fantasiverden. Vi mennesker er både onde og gode, ikke noe er sort hvitt. Mye av livet befinner seg i gråsoner. Aller helst synes jeg vi skal male med sterke farger.

Er det jeg skriver bare lek? Nei, det er ramme alvor. I tekstene lever mitt liv, andres liv, i de grusomheter og gleder verden pakker oss inn i, et ekte liv i rammen av Fantasy.

Da jeg var lita.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Jeg hadde ei tissedukke som het Berit. Jeg var så utrolig glad i den dukka. Den hadde fine klær som tanta mi hadde strikket, tøybleier og tåteflaske.
Mora mi ville ikke ha all denne tissinga inne. Derfor måtte det foregå ute. Jeg rigget meg til med alt utstyret mitt i kjellernedgangen. Der var det en smal murkant som man kunne benytte til alt mulig av bad, kjøkken, soverom for ei dukke.

Jeg ville leke alene. De andre ville bare ødelegge leken.

Så kom de, de andre. Jeg ville nok ikke ha dem med. De spurte kanskje. Jeg husker ikke.



Da gikk de til angrep.

Jeg ble holdt fast, sparket og slått. De tok dukka og løp av gårde med henne. Det var sikkert misunnelse. Ingen av dem hadde tisssedukke. Jeg tror heller ingen av dem var like glade i dukker som meg. Da sistemann slapp, vet jeg nesten ikke hva jeg gjorde, for jeg var livredd for hva de gjorde mot Berit. Ei mor fant meg gråtende og letende . Hun tok meg med opp til mamma, i sjette etasje. Jeg kunne knapt snakke for gråt. De fant jentene som hadde kastet dokka i ned gjennom søpleluka som gikk ned til søppelcontaineren i kjelleren. Jeg gråt. Mødre løp ned dit. Alle tings iboende f.. Søpla var nettopp blitt tømt. Jeg gråt. De forfulgte saken helt til endestasjonen for søppel. Berit ble aldri funnet.

Ei av mødrene kom og snakket med meg. Jeg bare gråt, kunne ikke snakke med noen. Mamma snakket om å ønske seg ny til jul eller bursdag. Jeg gråt. I tre dager gråt jeg. Ikke noe mat. Drakk trolig litt. Da kjøpte mamma ny dukke, helt maken til Berit. Det var ikke Berit. Jeg ville ikke ha den. Hun la den fra seg og sa: «Nei, det er ikke Berit. Men hun har kommet hit. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Berit. Nå trenger hun noen til å ta vare på seg.» Så gikk hun ut, mamma.

Jeg skjønte at hun hun hadde rett. Det var ikke dukkas feil, hun som lå der og var prikk lik Berit. Jeg pakket henne ut. Luktet på henne. Hun luktet helt annerledes. Jeg la henne inn i armene. Hun kunne ikke noe for det, så hun ble min Berit, men jeg ble aldri den samme igjen.



Dette er ikke Berit.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Det er Annedukken. Jeg likte henne aldri noe særlig. Det var to av dem, store Anne og lille Anne.

Jeg hadde veldig dårlig samvittighet overfor det. Hver kveld når jeg la meg, hadde jeg med meg alle dukkene mine i senga.

Jeg lånte en bamse av broren min, for de måtte jo også ha en bror. Det fantes ikke guttebamser på den tida.

Vi lå trangt som haggel. Hver kveld byttet jeg på hvem som skulle få ligge ved siden av meg. Min mor forlang te at alle dukkene skulle ut av senga når jeg sov.

Jeg gråt. Pappa forsvarte meg. Han mente at en slik empati ikke var noe man skulle ødelegge.

Bamsene sitter nå på en av mine mange peishyller sammen med min manns kosebamse.


De er slitne, men helt herlige. Det er liksom som om en del av barndommen er blitt med oss videre. Berit befinner seg hos barnebarna. Før det var hun hos mine døtre. De bryr seg ikke noe særlig om henne, barnebarna. Likevel tror jeg at hun har det bra der.



Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile













Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
















































Publisert 1 kommentar

Tid, en underlig størrelse





Tid,
flyt,
flow,
fortid,
nåtid,
intens tilstedeværelse,
forfatter R.R. Kile



Tid


Fra fortida, gjennom nåtida, tinn i fremtida, farer tida som en stille vind gjennom livet. Den stanser aldri. Men i avsnørede hulrom utspiller nåtida seg. Noe lar vi fare forbi, annet plukker vi opp, gjennomlever dem med en intens tilstedeværelse. Tid. I den spinnes vår hukommelse, veves gleder og sorger, utvikles vårt læringspotensial til ulike høyder. I stunder av flyt da tida står stille, denne virkninga av flow som bygger hukommelsesstrukturer der hele jeget er tilstede.



Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile




Den vesle jenta jeg var sitter høyt til hest.  

Jeg husker henne så godt at det er som om jeg kan rekke henne hendene og ta henne på fanget. Det til tross for at jeg for henne befinner meg langt inn i ei fremtid hun ikke en gang kunne ha drømt om. Minner og virkelighet flyter om hverandre, gjør hverandre levende. Hun vet ingenting om det skal komme. Det gjør jeg, og jeg vet at det nesten skal knuse henne. «Lillevenn», sier jeg og holder henne på fanget. Her hos Bøssa og Bestefar var de lykkelige dagene, de som ikke noe annet kunne konkurrere meg.


  Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. Slike øyeblikk av intens tilstedeværelse. Flow.

Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme. Men hva som kommer, nei det er skjult av tida og en en av livets største gaver.



Den vesle jenta kjente på duftene.

Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, f



 Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting.  store bestefar.

Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne.  Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne.

 Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten, en trygg klippe. Tronfjell, fjellet som liksom strakte armene om sin lille Kalv, sin lille gutt, han Velse Tron og meg. Gården, den fantastiske gården.

Det var høner der, sauer, kuer og hest når jeg var lita. Bøssa ble dårligere og det ble færre dyr. Men da, i min barndom, jeg elsket det alt sammen.



Hun var en blokkunge, 6. etasje blokk.




Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile



Fra toppen av blokka så hun utover en hel by, alle lysene.

Der oppe fra hesteryggen eide hun verden, duftene og blomsterangen, fjell og gård. 

Hun ville aldri ned fra hesteryggen,
bare sitte der inn i evigheten,
ei lita jente fra en sommer en gang.


Denne vesle tulla, hun var med å skape meg, forme meg, lære meg om det viktige i livet.






Tida farer avsted gjennom sekundene, og lar fortid bli fremtid.





Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile



Mine besteforeldre, de fantastiske mennesker
som holdt om et lite løvetannbarn,
bestefars store sterke arbeidsneve,
handa til å kjenne seg trygg i.

Bestefar ville ha kaffe og biteti,
tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl.
Den vesle jenta ville bare sitte der,være der,
kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.








Hesten er borte.
Fjellet står til evig tid.
Minnet om den, om Lenda,

en hest en gang,
har evig liv i mitt hjerte.




Ennå så lenge sida det er. Duft og smak, alle sanser var berørt i dette minnet. Fargene, så intense og levende, alle stemmene, livet som passerte forbi. Jeg som bare befant meg der i tryggheten høyt oppe på en hest.



Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile






Forfatter R.R. Kile, Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse,
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, forfatter R.R. Kile