Publisert 7 kommentarer

Lek, barnets læringsarena.





Lek,
barnets læringsarena,
utvikling,
utvikling starter med kjærlighet,
flyt er kongeveien til læring,
læring,
Mihaly Csikszentmihalyi,

Forfatter R.R. Kile








Lek, barnets læringsarena.

Lek. Barnets læringsarena. All utvikling starter med kjærlighet. Barnet opplever kjærlighet i sitt første møtet med omgivelsene. Det tar kontakt, opplever og leker. Slik utvikler ungen seg, blir til. Flyt er kongeveien til læring. Flyt slik det er beskrevet av psykologen Mihaly Csikszentmihalyi, Flyt er lek, men flyt er også altoppslukende opplevelser der personen er helt tilstedet i sine opplevelser.




Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyt er lek,




Et barn er født og har startet på livsveien. Vi har alle blitt født. Det må ha vært fryktelig. Den trange fødselskanalen, dra pust for første gang.

Du møter den lilles blikk, dette magiske øyeblikk, den nyfødte og dens omsorgspersoner. Der inne lever all verdens eventyr. Et lite menneske strekker ut ei hand, kjenner på kjærligheten og utvikler seg.




Barnet bringer med seg noe som er helt dets eget.

Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyt


Søren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse. Fødselen gjør i hvert fall det. Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjærlighet i hvert eneste menneske. Denne spiren er det som starter all utvikling.

Barnet bringer noe med seg som er dets eget. Kjærligheten vever i blikket som en svevende flamme. Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjør sine første erfaringer.
Fler og fler.




Fødsel, dikt, et barn som kommer, lek og læring.






All utvikling starter med kjærlighet


Dette er Min mening, som jeg har argumentert frem i hovedoppgava mi, Læring er mer enn læring og som rådgiverstudent. Kjærlighet til omgivelsene får ungen til å reagere på stimuli, og vi svarer ungen i en gjensidig vekselvirkning av en spiraliserende positiv utvikling. Barnet søker gode opplevelser. Først og fremst snakker vi om en følelsesbunt. Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nåde. Barnet øver opplever glede, flyt, anstrenger seg og blir til.




Vokser inn i livet.





Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet,



Vygotski har uttalt at læring er en fortsettelse av ungers fantasiutfoldelse, flyt. Dette endrer karakter som barnet vokser til og gjør erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er å tilrettelegge for muligheter for flytopplevelser tilpasset alderstrinnet fordi flyt er kongeveien til læring. Da tennes ungers læringsglede og trivselen øker. Det er viktig for vi trenger læringshungrige unger, læring om alt vi som samfunn mener at unger trenger å lære.








Svaner, dikt som symboliserer fødsel. Forfatter R.R. kile.

   


  Små barn leker ved siden av hverandre.

  De er intenst opptatt av hverandre og av de leker ved siden av hverandre, i det de tilegner seg stadig flere komplekse læringsbetingelser, utvikler seg og vokser i mental – og sosial evne. Ved å late som at noe kan symbolisere noe annet, tråkkes de  første skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og på liksom tar vi en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Et tall betyr en mengde, en bokstav betyr en lyd.

Desto flinkere barna blir til å lage symboler på ting og til å holde fast i lange sekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk består av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Når vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjøre, så er det ikke spesielt vanskelig.

Barnet utvikler sin indre scene. Desto større og rikere scenen blir, jo bedre vil elevene klare seg i skoleundervisninga senere.





Å berike tenkningen, bidra så barn blir skolemodne.


Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet,


Å vokse fra barn til voksen er egentlig det samme som å legge ut på en lang læringsreise der det ene bygger på det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. Flyt er læring, læring er flyt, like fra begynnelsen.

  Barnehagens sentrale oppgave blir å tilrettelegge for gode flytopplevelser tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for temaer. Da blir det enklere for ungene å samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene på den indre scenen ligner.  


Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker.

Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne.

Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, ei rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan leves ut på mange måter. Der voksne kler seg ut, og spiller teater med enkle rekvisitter på fantasiens premisser, skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stående. Mirakuløst spretter det skuespillere frem blant publikum. Der en gnist har tent flyt i det indre, vil deres fantasiverden være beriket i lange tider etterpå.

For å forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme eller lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i fantasiutfoldelse, flyt i læring. Det behøver ikke å være spesielt slitsomt. Man får tifold igjen for anstrengelsene, Inspirasjon, motivasjon, fordypning.

  Innestemmer.

Jeg grøsser når jeg hører ordet. Alt bråk, tull, udregelig atferd bør være bannlyst hele tiden, ingen har vel noen gang hørt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer må få lov til å være tilpasset den rollen de er i.

Min erfaring er at mange voksne er ødeleggere når barn befinner seg i sin fantasiensverden. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Skap dere et indre teater selv og kjenn på kreftene! Ingen støyer så mye som voksne som lever ut fantasier og er i flyt. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lærer om verden ved å herme etter oss. De forfølger det som gir tilfredstillelse. Vær der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den få en optimal utvikling! Det får vi sosiale og skoleflinke unger av. Det trenger vi.

  Vi kjenner alle til de barna som en fulle av frykt og angst.

Noen blir så stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre bråker og bøller så vi blir gale av dem.

Når de er i flyt, kommer de på siden av problemene. Slik får de også hjelp til å mestre dem. Derfor må vi finne ut av hva som får dem inn i flyt og aktivitet. Det er der vi må investere tid. Ikke på oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger ønsker å oppføre seg dårlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til å like det . Da kan det bli et mål de forfølger. Det er vår oppgave at det ikke går sånn, ei oppgave vi må ta på største alvor.

Vi opplever økt voldsbruk vårt samfunn.

Det er en stor utfodring. Dette er løsninga. Ungdom som opplever flyt ved å være udregelige, vil fortsette med det. Det kan bli den telenomi de følger. For samfunnet er det i så fall dypt tragisk. Det vil de fordi vi voksne sviktet og ikke viste dem veien til ekte læringsglede. Vi kan snakke om foreldres ansvar for ungenes oppførsel så mye vi vil, men det er i barnegruppene de opplever frykt, blir mobbere eller trekker seg tilbake. Det er vi pedagoger som må sørge for flyt i læring, et middel vi må vite å benytte. For da har de ikke tid til bøll. Da går de på læringsveien sammen med alle oss andre.

Det er en spennende vei og en sunn vei. Samfunnet trenger at vi vandrer den. Vi lever i en endringstid. Ikke noe er lenger som det var. Stadig endrer verden seg. Vi trenger unger som er kreative, som kan endre seg raskt etter som samfunnet trenger det, som kan takle stadige nye utfordringer uten å bli skremt av det.



Angst, forfatter R.R. Kile



Mange mennesker i dag opplever angst.

Det stilles store krav til mestring på alle arenaer. Selv mange unge elever er engstelige for ikke å strekke til, yte bra nok. Vi må få alle unger bort fra angsten. Det er helt unaturlig for unger å være redde, kjenne frykt. I utgangspunktet er de fulle av selvtillit. De må få utvikle tillit til seg selv og sine evner, for alle unger skal oppleve læringsglede og skoledagen skal være fylt av spennende oppdagelser.





































Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Den femte boka er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du titte på bøkene trykk på bildet!!
Publisert Legg igjen en kommentar

Flyt, kongeveien til læring.



Læring,
flyt,
flow,
kongeveien til læring,
Mihaly Csikszentmihalyi,
Undervisning,
pedagoger,
lærere,
hukommelse,
læringsglede.
lek,
klasserommet,
forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse






Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi, Undervisning,


Kongeveien til læring, flyt.


Jeg har utdannet meg i mange år, jobbet som pedagog i mange år, vært lærer, tilbragt tid i klasserom, skapt læringsglede, stimulert elevers hukommelse, strevd for å få dem ut på kongeveien til læring. Hele tida har jeg stilt spørsmål. Hva med disse opplevelser der tida står stille? Når man kan høre knappenåler falle. Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken? Kongeveien i all utvikling. De intense øyeblikkene med fullt fokus for alle tilstedeværende. Den veien jeg selv vil vandre, den veien jeg vil at mine elever skal vandre, alle elever skal vandre, i alle klasserom. Flyt, de magiske øyeblikkene som endrer, kreativiteten som lager dype hukommelsesspor og gir læringsglede. Å utvikle seg i lek og flyt, flow.




Jeg har snakket om det, spurt etter det.

Folk smiler, kjenner seg igjen. Alle vet hva jeg snakker om.

En kveld satt jeg der selv i et klasserom for å bli undervist. Jeg satt litt i halvsvima, slik jeg ofte gjør når jeg har hørt det før, vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada.

Det var da det skjedde. Jeg sjekket ørene. De satt riktig. Det var en professor hentet inn fra Oslo. Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om.  Han ga meg et navn, Mihaly Csikszentmihalyi,




Flyt, Kongeveien, å lære.






Å sparke ball med pappa, Gedigne fjell.  Snø, natur, skiglede. lese en god bok. Delta i en fordypet samtale. Lykke! Full tilstedeværelse i lykka. Å være i flyt, helt tilstede sammen.


Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi, Undervisning, pedagoger, lærere, lek,





Dette er selvsagt det optimale målet», sa han, professoren.


«Om det er mulig å få det til i et klasserom, det er jeg sannelig ikke sikker på.» Handa mi føyk opp med samme iver som den Hermine Grang i Harry Potter,viser når hun vet et svar der borte på Galtwort. «Selvsagt er det mulig. Det er slik det bør være. Lærere med malerpensler og orkesterstav.» Jeg kunne ha snakket i hundre år. Jeg fikk et minutt. Det var en sånn lettelse at en fagmann snakket om akkurat det samme som jeg ser på som det aller viktigste i livet, som det aller viktigste i pedagogikken.

Professoren ga meg altså navnet, en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk å forske på slike opplevelser, Mihaly Csikszentmihalyi. Han tilbragte flere av sine barneår i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten som ga spenning og livsglede. Sjakkpartier om natta, med livet som innsats. Det ga grunnlaget for år med forskning da han siden ble professor i psykologi i USA.


Endelig hadde jeg en viktig person å knytte mine ideer til.

Mihalyi Csikszentmihalyi. Jeg var kjipt lei av  det evinnelige:

Hvem sier det?
Hvor har du det fra?
Er det du som sier det?
Hvem er så du?

Spørsmål fulgt av tung skepsis under øyelokkene.
Jeg kjøpte alt av bøker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgava. Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i læring mener jeg:


Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi, Undervisning, pedagoger, lærere,





Antiflyt er negasjonen av dette.

Ikke flyt er nøytralt.


 

  Mitt ønske er at pedagoger i barnehager og i klasserom bevisst skal arbeide mot å gi elever flytopplevelser i undervisninga. Da må de vite hvordan orkesterstaven skal svinges. Tenkningen må gjennomstrømme vår pedagogiske utdannelse. Vi trenger fagintergrering  på alle plan så det lekende skapende menneske får den plassen som kreves.

Dramafaget er vesentlig for den bevisste kunnskap om hvordan den indre scenen fungerer – og hvordan den kan stimuleres.

Kunstlærere mattelærere, norsklærere. Alle må trekke lasset i samme retning så hver eneste elev får vandre på kongeveien til en optimal utvikling. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil få en mer stimulerende skolehverdag.

De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan være større enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang. Liten jeg, langt i fra. Jeg er akkurat stor nok.




Flyt i læring kan gjøre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv.



Da er målet nådd. Flyt som grunnsteinen i all undervisning.



Unger er naturlig i flyt. Unger utvikler seg gjennom lek. Lek er flyt. Mennesker vil alltid søke flytopplevelser fordi de bærer den ultimate tilfredstillelsen og lykka i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er å finne. Pønske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen

Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet på best mulig måte. Unger, som søker flyt i læringsopplevelser, er samfunnsøkonomi på sitt beste, for som samfunn trenger vi læringsglade borgere med et best mulig grunnlag fra utdanningsinstitusjonene. Vinn/vinn alle veier.

      Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, man søker dem som sin telenomi og blir til syvende og sist helt utslitt rett og slett. Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og øvelse. Få sette egne ord på erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved å gjøre noe helt annet som også er viktig.

Lærerne må planlegge for små mikroflytoppgaver som er morsomme og øvende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppnådd at den enkelte elev går hjem med minst en flytopplevelse om dagen som følge av undervisninga, ja, da har man lov til å glede seg.





Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi,





Livets hemmeligheter venter.










































Norsk fantasy litteratur, serien Liber Mundi. Fire bøker er kommet ut, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Den femte boka er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Vil du titte inn på serien, klikk på bildet!
Publisert 2 kommentarer

Tidslinja, kjedsomhet og intens tilstedeværelse






Tidslinja,
kjedsomhet,
intens tilstedeværelse,
flyt,
flow,
læringsglede,
læring,
lærer,
pedagogikk,
forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse








Tidslinja, kjendsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, læring, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.
Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, pedagogikk,






Tidslinja ja. Fortid, nåtid og fremtid. Alt i hverandre. Fra baby, småunge, barn, ungdom, voksen, senior.



Hvert eneste øyeblikk, av livet jeg har levd, lever i mitt indre. Kunsten er å ta vare på alt sammen, alt som ligger der på tidslinja og vaker, er minner, triste minner, gode minner, intenst opplevde minner, flyt, flow, i intens tilstedeværelse, i kjedsomhet og læringsglede. Læringsgleden har vunnet. Ikke et sekund av livet har jeg tenkt å bruke på å kjede meg. Det ar vært for mye vondt i mitt liv. Den ondskap livet har tullet meg inn i fordi andre mennesker brukte meg til sitt leketøy, skal aldri ha noen makt i mitt liv.

I min barndom og ungdom drømte jeg om å bli arkeolog, få grave i jorda etter spor av tidligere tider. På gymnaset ville jeg endre verden. Det endte med at jeg ble pedagog. Skal man endre noe, må man begynne med ungene. Slik resonnerte jeg den gang, og jeg tror jeg har rett. Skal det lykkes må mange ville ha endring sammen.

Midt i livet, tok jeg, etter lange arbeidsår i barnehage og skole, hovedfag i spesialpedagogikk. Jeg var stolt den dagen jeg satt med graden i hendene, den dagen jeg håpet at verden skulle se på meg som en viter om barn og læring.

Sånn er ikke verden. Det er bare å innse. Helsa skrantet. Det var en tung tid den dagen da jeg måtte innse at kroppen ikke spilte på lag lenger, ikke greide det samme som ilden i hjertet ville at den skulle. Jeg måtte vandre på den tunge veien i helse Norge gjennom mistenksomhetens drepende blikk, samfunnets frykt for at jeg ville stjele kroner fra felleskassa til en innbilt sykdom eller noe.


For å overleve begynte jeg å skrive bøker.



Jeg arbeider med en serie som skal ende opp i 24 bøker. Vår verden er ødelagt. Mennesker i god vilje finner sammen og begynner arbeidet med å bygge den opp igjen. Ikke til egoisme og maktlyst, men i kjærlighet. De strever for å bygge kjærlighet inn i alle råd og i enhver forvaltning, en drøm.

Ilden som brenner i mitt hjerte handler om barns læringsglede og særlig i klasserommet. Dessverre eksisterer det ildsprutende drager som gjør sitt beste for at de kjempemessige kjedsomhetstrollene skal innta skolestua og bli værende der. De heter plikt, fordragelighet og orden. Trolig snakker vi om en arv fra pietismen. Læring er alvorlige greier, og det er å sitte stille, ta i mot beskjeder, gjøre som en blir fortalt, høre etter. Nei, læring er samfunnets investering i den virkelige samfunnskapitalen. Vi trenger unge mennesker som har livslang læring som sin telenomi, det de strekker seg etter, ikke makt, nytelse, vold, men utvikling til folk som kan bringe verden fremover.


Da jeg gikk på skolen, holdt jeg, uten noen små unntak, på å kjede meg i hjæl, virkelig.

Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, læring, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.
Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow,



Jeg overlevde med å drive med alt annet enn det vi skulle i smug, en svært lite fruktbar måte å fordrive tida på med henblikk på læring.

Etter et langt livsverk kunne en jo ha håpet på at dette hadde endret seg. Min erfaring er at endringen har vært svært ubetydelig. Mye vi har kjempet for, har vi mistet til forordninger og kontrollfriker.

Jeg har barnebarn. De gjør side opp og side ned med dødskjedelige lekser. Det er så kjedelig at det er helt ubegripelig.


Jeg går ut i fra at det handler om plikt og øvelse. Læringsgleden har ikke mulighet til å overleve sånt. Den dør, krymper, håper på andre arenaer der en kanskje kan få lære noe som er moro, som griper tak i hele ens indre og setter i sving med adrenalin og økt blodgjennomstrømning. For der ligger fremtida. Verden trenger ei fremtid der tiltakslyst og kreativitet sitter i førersetet, mennesker som kan ta fatt på de utfordringer verden møter på en god måte.


Kjedsomhetstrollene må jages ut av skolestua.

Der skal øynene lyse av læringsgede, forventning og moro. Vi mennesker lærer fra den dagen vi blir født. Utfordringer er som manna. Vi må ha dem så vi kan vokse og trives. Ikke noe er som å være i et klasserom der elevene sitter helt oppslukt med stjerner i øynene, og full konsentrasjon mot undervisningsstoffet, når blyanter spruter, man hører en knappenål falle og ingen vil ha friminutt.

Jeg elsker å være lærer når læringsgnisten sprer sine gnister inn i hukommelsesstrukturer så endring skjer. Det er en lærers fremste oppgave, tenne læringsgleden. Klasserom skal være steder der læring gnistrer, rom der unger gleder seg til å gå inn , som er så spennende at en gjerne kunne tenke seg å bli der når timene er endt og fortsetter å jobbe med problemstillinger når en kommer hjem.





Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, læring, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.
Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.



































Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Den femte boka i serien er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø
Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kikke på bøkene, klikk på bildet?
Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa.








Løvetannbarn,
resiliens,
lærer,
Gjengvoldtekt,
overgrep,

Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.











Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile






Jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte det jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Løvetannbarn, jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.



Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt


Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurat de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.



Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.


Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens voldtekt, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.





At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.

Løvetannbarn, resiliens,  voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer,



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.

Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep, den nesten usynlige flisa
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff , overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.

Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp», svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene.

Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.








Løvetannbarn, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.





































Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, Vire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Femte bok en under utarbeidelse under tittelene Lysglimt på snø, forfatter R.R. Kile
Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarna, dissa unga, de som bryter asfalt med hue.




Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.






Løvetannbarna,  resiliens, jeg, et løvetannbarn,  Pedagoger,  Lærere,  Overgrep, trakassering, Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, Pedagoger, Lærere, R.R. Kile.


Løvetannbarna.

Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.

Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.

Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.


Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,


Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.





Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.



Jeg leverte lapp.

Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.

Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene.

Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.


Jeg kan observere min mann.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere



Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.


Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.


I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.

Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.



Oppsummering.

Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.







Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.








































Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Forfatter R.R. Kile. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidele under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Vil du kikke til bøkene, klikk på bildet!