Publisert Legg igjen en kommentar

Å danse vannperler sammen








De spor som aldri ble tråkket.
De tanker som aldri ble tenkt.
De gaver som aldri ble gitt.
De frø som aldri ble sådd.
De ord som aldri ble sagt.
Et taust vitne om noe
som kunne ha vært.
Ei fuglefjær, et vindpust, en drøm





















Kjærlighet.
To mennesker
med en regnbue mellom seg,
med en hel verden under.
To mennesker
som maler en regnbue sammen.
Maler og maler
med friske farger.
Maler liv.
Gjennom forskjeller og likheter,
sorger og gleder.

Elskede, ikke slipp penselen!
Vi maler evig kjærlighet






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er svanefine-1.jpeg




Stille ro.
Mate ender i en andedam.
Hengebjørk og siv.
Se på geiter på en vei.
Sitte der,
melde seg ut en stund.
borte fra utfordringer,
bekymringer for vold,
avsky for griskhet,
frykt for terror,
tristhet mot hatprat.
Lengselen etter toleranse.

Å lytte til andre, lytte til vinden,
naturens stemme.

De mange stemmer.











Hva hvis jeg hjelper deg opp,
hvis jeg stryker hjertet ditt
med varsom hand,
hvis jeg tar deg med på nye veier
i våre hjertets mange irrganger.
Kjærligheten krever største motet.
Alt kan vi tape.
Gevinsten er ufattelig stor,
livets berikede juveler.

For jeg, som ser deg,
har også alt å tape.











Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er danse-vannperler.jpeg































Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert Legg igjen en kommentar

Gratulerer med dagen alle kvinner i hele våre mangfoldige verden.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mammalille.jpg

Dette bildet er av mora mi da hun var lita. Hun brukte meg som søplekasse hele livet, men hun trodde på likeverdighet mellom kjønnene og hun kjempet for kvinners rettigheter hvert eneste sekund på dagen.

Hva er det med menn som ikke evner å reise seg opp over sin penis, som tenker at de har rett til å eie kvinner, bestemme over kvinner, utnytte kvinner, bruke kvinner? Hva er det med dem.

Det er ufattelig, helt umulig å forstå. De ble født av ei kvinne, ei kvinne ga dem livet, trolig diet de hennes bryster, hun vugget dem, sang for dem, hadde armer som trøstet. Er det måten å betale mora si tilbake på?

Selvfølgelig finnes det kvinner som bare føder unger og gir blaffen, men de er i mindretall, jeg tror de er sjeldne vesener, for det å få en nyfødt unge i armene er for meg er så stort under at jeg knapt kan fatte at noen kan føle det annerledes, hverken menn eller kvinner.

Trenger vi kvinnedagen? Ja, vi vil trenge kvinnedagen til den siste kvinne i verden er fri. Vil det skje? Ja, det håper jeg, for det vil jeg arbeide for så lenge jeg lever. Hvis alle arbeider for det så lenge de lever, må vi til slutt tro at vi kan få det til, for det vi aldri må gjøre, er å gi opp.

Kvinner voldtas stadig vekk. Faen ta menn som voldtar kvinner, som tror at de har noen rett til å gjøre det. Kvinner og menn er født frie. Vi er alle født frie. Ingen skal voldtas, verken menn eller kvinner.



Beklageligvis er det mange i verden som ikke har forstått det. De går faktisk rundt og innbiller seg at de kan bestemme over andre mennesker, gjøre dem til slaver av sin vilje.

Vi hører til og med om mennesker her i vårt eget land som mener de kan bestemme over andre dersom de bare mener de har en god nok grunn. Men her er saken. Ingen kan bestemme over andre mennesker så sant de ikke skader andre, dreper, stjæler, juger, tvinger og plager.

Menn og kvinner er født frie. I autoritære regimer med tyranner som bestemmer, har ikke frie mennesker den frihet de rettmessig er født til, hverken menn eller kvinner. I slike land er kvinner ofte mer undertrykt enn menn, vi veit det jo.




Menn har rett til å voldta kvinner, piske dem for å vise hår, bryte moralske koder som menn i sin galskap har funnet på for å holde kvinner under jernskodde hæler.

Vil vi kvinner befinne oss under jernskodde hæler? Nei, vi vil bestemme over oss selv alltid.

Skal menn befinne seg under jernskodde hæler? Nei, menn skal bestemme over seg selv alltid.

Seg selv. Ingen skal bestemme over andre enn seg selv i hele verden.

Faen ta alle tryranner som trur at de kan bestemme over andre.

Faen ta dem, for det er dem som skaper et helvete på jorda. For meg er de ensbetydende med djevelen selv.




For meg handler likestilling om menneskesak.

I en ideell verden står menn og kvinner sammen om å utvikle verden, ta vare på den, leve sine liv i kreativitet og glede, der alle gir rom for hverandre, ser og anerkjenner hverandres svakheter og styrker.

Livet er ingen kamparena, men en samarbeidsarena der en mangfoldig menneskehet arbeider sammen for å utvikle verden best mulig for alle som bor på den.

Det er full trosfrihet over alt. Ingen har rett til å bestemme over andre. Kvinner bestemmer over sine egne kropper.

Likestilling er likeverd.

Menneskesak er likeverd.


Hei kvinner og menn, kan vi ikke rekke hverandre hendene og arbeide for en likeverdig blomstrende mangfoldighet sammen.

Hei alle medsøstre, ikke kvinne verst, men solidaritet alltid.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vårt hjem







Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 



Egentlig er det ikke mulig å betrakte mennesker uten jorda. Vi er ikke skadedyr, selv om det kan virke som om vi ødelegger. Vi er i jorda, jorda er i oss, og vi utvikler hverandre. Ved døden tar jorda våre kropper tilbake. Vi gir oss til den.



Kloden består av vann, luft, ild og jord samt alle de kropper som har benyttet jorda til å fullføre sin jordiske eksistens, planter, dyr og mennesker.



Ved de fire elementer står vi i et direkte samspill med omgivelsene rundt oss.

Vi spiser mat, som har vokst ut av jorda. Ved det forbrennes energi. Våre celler får de stoffer de trenger. De vi ikke kan nytte oss av, utskilles gjennom tykktarmen. Stoffer vi ikke lenger trenger, utskilles gjennom nyrene. Det er fantastisk. Vi får og gir. Det vi gir tilbake er endret som igjen endres i en evig syklus.

Vi består av jord og som mennesker lengter vi til jorda, kjenne på duftene, kjenne på den ulike kvaliteten, sniffe og sanse den, grave i den, kultivere den, så frø, dyrke mat, sanke mat. Vi og jorda er ett. Gleden ved å putte et frø i jorda og se en plante spire frem, noe som vokser. Når vi tar oss tid til det, opplever det, ja da er vi ekte jordmennesker.








Vi bærer en vannsøyle i oss. Hver dag bytter vi gammelt vann med nytt og friskt. Et menneske kan ikke leve lenger enn to til tre dager uten. Da blir vi dehydrert. Klart vi lengter etter vann. Stille skogsvann, elver og bekker, havet. Skyene som pumper vann fra havet, og sender det utover landet så vann og elver stadig får påfyll. Elvene renner mot havet, nærer livet på sin ferd, til det igjen når til havet. en evig syklus.

I kroppen vår transporteres vannet i blodårene og gir friskt vann til kroppens celler. Det brukte blodet, etter celleutvekslingen, transporteres bort. Vi tisser det ut. Gjennom lymfesystemet dreneres væske gjennom kroppens vev, slik jorda holdes fuktig ved hjelp av grunnvannet.

Vi er som en innsjø som huden stenger inne, med øyer og skjær. Alle steder renner vannet. Vi blir smidige. De faste stoffene blir smidige og slik hindres det at noen gnisser mot noe annet. Spennende, vi bærer på vårt eget lille vannparadis.

Hvis all jordas topografi var glattet ut, ville jorda ha vært en ren vannplanet.

Hvor herlig er det ikke å sitte og se utover et stille skogsvann, svømme, vade i elver, seile på havet. Vann lengter mot vann. Jord lengter mot jord. Vannsøylen i oss lengter mot modervannet. Jordstoffet i oss lengter mot moderjord.





Vi bærer en luftsøyle i oss. Hele tida puster vi ut gammel luft og trekker inn ny. Gir fra oss karbondioksyd som trær og planter tar inn og får selv frisk oksygen fra lufta. Lufta gjør oss lette, nesten som ballonger med tyngde på. Klart vi elsker lufta. Den er i oss og rundt oss. Hvor herlig er det ikke å strekke ut armene og legge seg på vinden, kjenne den blåse i ansiktet.

i pusten ligger livet. Vi kan ikke leve uten. Når vi trekker vårt første åndedrag, er vi i det virkelige livet for første gang. Så kommer alt det andre, jordstoff og vann., de elementer vi består av, som, alt skal fungere i oss, omsettingen. Vårt selvstendige liv på tidslinja har begynt.

Lufta i oss gjør at organene blir lettere. Hodet blir ikke så tungt på kroppen. Vi blir så lettbeinte til å flyge. Som ballonger i vind kan vi løpe over jodoverflata.


Stadig vekk inntar jeg luft som andre har pustet ut. Vi lever ved siden av hverandre i lufta. Vi puster ut og inn. Den lufta som jeg puster inn, var nettopp i deg. Vi er nærmere hverandre enn vi tror. Lufta som kjente på mine tanker, går videre og kjenner på dine. Inn og ut av oss, fra den ene til den andre. Lufta er for alle, pleide vi å rope da jeg var lita. Det er så herlig med lufta, vår alles.

Lufta, diverse hulrom og en vibrator bidrar til at vi kan produsere ord, ord som kan varme hjerter, eller som kan fryse istapper.









Temperaturen i oss er konstant. Hvis den går bare litt over normalen, dør vi. Vi mennesker er et kjemisk verksted av stoffer som er i sving og reagerer med hverandre. Varmeprosessene gir oss energi. Energien gjør oss til en en aktiv medvirker til våre indre prosesser og til jordas prosesser, til ødeleggelse og vekst.

Vi vandrer rundt som små varmeovner som stadig regulerer sin temperatur etter forholdene. De fleste av disse prosessene er vi ikke klar over. Godt er det, for hvordan skulle vi da kunne ha levd i den ytre verden med alle dens krav og utfordringer.

Vi mennesker er som møll som trekkes mot varmen. I varme strøk trekkes man mot den svale skyggen, men når det blir kaldt i lufta søker vi mennesker sammen mot varme. Sola. VI nordboere kan nesten ikke få nok av den, de herlige strålene mot huden.

Bålet, det å gjøre opp ild og sitte å stirre inn i flammene. Kan hende er det en arv fra de dager da vi som menneskehet ikke levde i komfortable leiligheter, men samlet oss rundt bål i mer primitive boligformer, men jeg tror at varmen er et av våre naturlige elementer. VI søker hverandre, mennesker og ild, sol og mennesker. I min verden er ikke noe mer tilfredsstillende enn å sitte å stirre inn i flammer, kikke på glørne, det vidunderlige fargespillet.





Huden vår gjemmer et lite jordisk paradis av små idylliske vann, sjøer, øyer, holmer, skjær elver, fosser, luft og varme så visdomsfullt innrettet at det nesten ikke er mulig å fatte at noe kan være bygget med en slik visdom. Så dør vi, alt blir borte, et stykke etterlatt jordstoff er alt som var av denne vidunderlige konstruksjonen livet har latt oss transportere oss rundt i skjenket oss ved våre foreldres forening en gang.

Jordmoderen. Hun bærer oss og mottar oss. Jeg blir fylt av ren ærefrykt når jeg tenker på alt det liv som får utfolde seg her, på denne kula som snurrer rundt i universet låst i posisjon til sola, vår vandrestjernes. bane i universet.

Takk jord, for livet.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Dissa unga, de som bryter asfalt med hue.






Jeg har skrevet om løvetannunger. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannunger er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker. Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.


Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte. Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.


Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.

Jeg leverte lapp. Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet. Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene. Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.




Jeg kan observere min mann. Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit. Han er et søndagsbarn, og verden behandler han som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.

Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.

I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarn. Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.


Oppsummering.

Vi løvetannbarn bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.
















Fortrengningen

































Publisert Legg igjen en kommentar

løvetannbarn og andre unger





Løvetannbarna, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn. Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament. Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes. Men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.

Bevis 1

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. Vi satt ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme og redde meg.

Bevis 2

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende. Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.




Nesten bevis 3

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg. Jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet. Hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det. Jeg ble hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

Jeg så ingen på ei uke. Ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg. Det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.







Vi løvetannunger bærer på en veldig tung sekk. Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange.Jeg har sett dette veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.


Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd. Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.
Ja, men du hørte.
Ja, det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Det må være mulig å svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr.




En venn fra min ungdom sa en gang: Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp, snakk dem frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Vi løvetannunger får altså som sagt aldri nok ros. Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse, vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ. Hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.




Broren min og jeg. Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld. Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flinke. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri. Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Da hadde jeg ingen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.
«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet.» Det var et dikt så langt som et vondt år. Jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.
«Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på. Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne.










































Publisert Legg igjen en kommentar

Den nesten usynlige flisa









Jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.




Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.


Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar. Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.




En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje. Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye. Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.




Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt. På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.




Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen. Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga. De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.






Det var et barn en gang, en gutt. Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle. De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen. Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene. Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.


































































Publisert Legg igjen en kommentar

Det er så bitte lite som skal til noen ganger.








Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene. Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.



Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster. Marken under trærne var full av hvitveis. Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.


Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.

Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt. Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp. Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.




Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.




Mamma skulle ha gjester. Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste. Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.




Senere leste jeg pedagogikk. Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra. Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp. Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint. Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring. En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.









































































Publisert Legg igjen en kommentar

Å haike ække lurt, sa mora mi.





Noen ganger er det tungt å gå



Jeg har opplevd to negative haikehistorier, begge ganger alene og i trailer. Det ender i ei solskinnshistorie. Det finnes så mange flotte mennesker, så mange fantastiske menn. Blant dem kan det finnes kåte ulver som river jenter i stykker, gutter også. De skal ikke få ødelegge livet for oss. Jeg har mye frykt i meg, er redd for å gå alene. Men en gang, da jeg var ung og livsglad, ville jeg at livet skulle være en dans av håp, der vi mennesker skulle bygge en ivaretakende verden sammen i fred og kjærlighet.

De ensomme ulvene må vi finne så vi kan hjelpe dem tilbake i flokken. Verden er mer enn dem. På mange måter der det verste at de tok tryggheten fra meg, men dansen i kroppen skal ingen få ta, ingen. Å jeg skal jobbe for de ulvene, for ingen fortjener å gjøre overgripere av seg.

Jeg befant meg på Ekeberg og skulle til Karlsrud. Det var sein kveld og langt å gå alene. Jeg strakte ut tommelen. En trailer stoppet. Jeg spurte om han kunne slippe meg av ved Lambertseter Videregående. Det var ikke noe problem. Jeg klatret inn. Han la ei hand på låret mitt. Det var ubehagelig. Jeg trakk meg mot døra. Da vi kom til bestemmelsesstedet, stoppet han ikke.

Jeg minnet han på at det var her jeg skulle av. Han gjorde ingen tegn til å gjøre som jeg sa. Jeg ble vettskremt og prøvde å åpne døra. Han prøvde å hindre meg. Den store doningen gikk i sikk sakk bortover veien. Jeg hadde ingen tanke for sikkerhet. Alt jeg kunne tenke på var at jeg måtte ut, at jeg burde ha hørt på mora mi, nå fikk jeg igjen. Jeg beit fra meg og hadde et overtak siden han måtte styre bilen. Han åpnet døra og dyttet meg ut i fart. Heldigvis var det ikke fortau. Jeg datt ut i veigrøfta, trillet omkring, fikk fryktelig vondt. Lå helt stille.

Det gikk litt i svart. Jeg kom meg opp på beina og visste at jeg måtte kreke meg hjem. Det var noe å være redd for, men jeg var ikke helt sikker på hva det var. Da jeg kom nederst mot Østliveien var porten låst. Det betydde at jeg måtte gå en omvei for å komme ut dersom jeg ikke valgte å klatre over gjerdet. Porten var høy, ment for å holde elever inne. Det virket helt umulig å komme over det gjerdet.

Jeg sjanglet så forferdelig, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde drukket noe særlig. Da husket jeg det, og jeg ble helt forferdet over den faren jeg hadde befunnet meg i. Jeg kjente over kroppen min. Den virket like hel. Jeg gikk for klatring, kom meg opp og ramla ned. Jeg husker knapt hvordan jeg kom meg over veien, inn i blokka og opp i heisen.


Venninna mi og jeg skilte lag nord i Sverige. Hun fikk ved en feiltagelse med seg min sovepose og mitt telt. Jeg kunne ikke få tak i penger da det var søndag. Jeg hadde penger på ei postsparebankbok. Det var slik det var på den tida. Ikke hadde jeg telefon. Det hadde ikke venninna mi heller.

Jeg så ingen mulighet for å få kontaktet henne. Hun ville ikke oppdage det, før til kvelden hvis i det hele tatt. Vi hadde teltet i skogen. Jeg befant meg langt unna det meste, men ganske nære hovedveien.


Jeg plasserte en stappfull sekk på ryggen og kom meg dit. Jeg så ingen annen løsning enn å rekke ut tommelen, prøve å komme meg nærmere hjem, i hvert fall til en by. En trailer stoppet. Sjåføren lovet å sette meg av på den andre siden av Haparanda. Jeg var såre fornøyd. I begynnelsen pratet han hyggelig. Etterhvert ble han mer og mer nærgående. Jeg flyttet meg unna. Det var tre seter. Da jeg gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ha sex med ham, satte han meg av på utsida av byen, det verste som kan skje for en haiker.

Foran meg lå veien, umenneskelig lang. Det var bare en hovedvei å gå langs. Jeg strevde for å holde tårene fra livet. Jeg hadde ønsket meg eventyr. Nå hadde jeg fått mer enn jeg hadde bedt om. Byen kom til syne. Jeg kom meg inn i noen gater. Der var det en busstopp. Jeg hadde ikke en gang penger til bussen. Egentlig måtte jeg finne meg et sted å sove. I morgen kunne jeg hente penger, men jeg så ingen overnattingssteder. Snart ville det bli mørkt.

Da kom tårene. Jeg sto der på bussholdeplassen med tårer som rant. Mennesker hastet forbi meg på fortauet bak meg. Sekken var tung, men jeg tok den ikke av. Jeg skulle ha hørt på mora mi. Nå fikk hun det endelige beviset på at jeg var komplett umulig.

Da stopper det en bil. Sjåføren lener seg over mot passasjersiden og roper på engelsk: «Hopp inn!» Jeg ser perpleks på ham, en mørk kar, med et eksotisk utseende. I baksetet sitter det ei jente som ser typisk svensk ut. Hun ser ikke på meg. Ansiktet viser lite mimikk. Fyren kaster seg ut fra sin side av bilen. «Skynd deg! Jeg kan ikke stå her.» Han løper rundt. Jeg står som fjetret. «Få av deg sekken. Det ser ut som om du trenger hjelp. Han kommer bak meg og tar av meg sekken, puffer meg mot den åpne døra. «Sett deg inn så skal jeg lage litt kakao til deg. Det ser ut som om du fryser.» Han stapper sekken ned i bagasjerommet og løper over på sin side. Jeg går litt apatisk mot bilen og lar meg gli ned i forsetet.

Jeg hilser på jenta. Hun svarer ikke. Han ber henne svare. Hun sier hei, men ser meg egentlig ikke. «Jeg har en campingvogn», sa han. «Der kan du få sette deg ned og få varmet deg litt. Så kan du fortelle meg hva som er galt. Jeg skal hjelpe deg.»

Vi kom til campingvogna hans, en liten vogn. Han tok sekken ut av bilen og plasserte den på utsiden, sikkert så jeg skulle være trygg. Jeg ble plassert på en stol. Der serverte han kakao, egg og bacon. Jeg spiste som en hest. Han smilte fornøyd. Jeg hadde møtt Tony.



Tony kom fra Mexico og var en apasjeindianer. Han hadde fire unger. Kona hans hadde dødd i en bilulykke. Han kunne ikke leve med det og hadde siden reist rundt i campingvogn. Han spilte flere instrumenter og livnærte seg ved å spille for folk eller male og selge billige malerier på dørene.

Han fikk meg til å fortelle min historie. Etterpå tilbød han meg at jeg kunne få feriere sammen med dem. Når ferien var slutt, skulle han kjøre meg hjem. Han skulle ikke ha noen penger. Dem skulle jeg gjemme til mer krevende tider.

Marita hadde han funnet psykisk syk i en leilighet i Stocholm da han kom dit for å selge malerier. Han hadde meldt fra til sosiale myndigheter som egentlig kjente godt til saken hennes, men de ante ikke hva de skulle gjøre med henne. Hun rømte fra alle behandlingstiltak.


Leiligheten var fullstendig nedgriset, og hun nektet å ta noen form for tabletter. Det hadde visstnok startet som en fødselspsykose. Hun var skilt. Men eksmannen var den eneste hun hadde kontakt med.

Tony hadde vasket ned leiligheten, og tatt seg av henne. Han hadde fått i gang et møte med eksmannen og sosialkontoret. De hadde blitt enige om at Marita skulle reise med ham. Så skulle de komme til Stocholm for møter med sønnen. Hele historien høres ravende gal ut, men jeg har truffet både ektemann og sønn. Han var helt over seg over Tony som hadde fått til det ingen andre hadde greid.

Tony ville gjerne lære meg å spille og male så jeg kunne klare meg i et knipetak. Jeg var ikke den beste eleven. Han hadde gevær i vogna. Han skulle ikke være forsvarsløs i verden. Han hadde full forståelse for at jeg hadde kniv skjult festet til buksebeinet.

Jeg hadde det så moro med Tony. Litt som Rasmus på loffen. Denne flotte karen som lærte meg alt om det meste og pøset på meg med selvtillit som om han forsto at det var det jeg trengte mest i hele verden. Jeg var ikke særlig fornøyd med utseende mitt. «Så hvordan vil du se ut da», spurte han. Jeg forklarte. Han smilte. «Det er akkurat sånn du ser ut.»

Han kjørte meg hjem til mamma. Hun fikk sjokk da jeg sto på døra med Marita og Tony som jeg trengte at fikk overnatte. Mye kan man sim om min mamma, men hun åpner huset sitt for folk når hun bare får summet seg.


Tenk at de fins sånne folk, mennesker som hjelper andre. De finnes også der i menneskeflokken. Er man heldige treffer man på dem når man trenger dem som mest. Jeg har skrevet så mye elendig i det siste, men disse solskinnshistoriene i livet må man ikke glemme. Det finnes så mange flotte menn i verden som aldri vil annet enn å ta vare på andre, ta vare på kvinner, løfte dem opp så de blir mer enn seg selv.



Takk Tony, for at du var der for ei ung jente en gang.








































Publisert Legg igjen en kommentar

Hei, er det hjelp å få


Både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid. Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.

Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt. Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen. Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg hadde den utdannelsen jeg har. Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.



De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene. Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe. På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.




Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP. Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.



Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep. Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.





I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss. Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det. Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted. Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.


Endelig er jeg fri. Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.