Publisert Legg igjen en kommentar

Gratulerer med dagen alle kvinner i hele våre mangfoldige verden.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mammalille.jpg

Dette bildet er av mora mi da hun var lita. Hun brukte meg som søplekasse hele livet, men hun trodde på likeverdighet mellom kjønnene og hun kjempet for kvinners rettigheter hvert eneste sekund på dagen.

Hva er det med menn som ikke evner å reise seg opp over sin penis, som tenker at de har rett til å eie kvinner, bestemme over kvinner, utnytte kvinner, bruke kvinner? Hva er det med dem.

Det er ufattelig, helt umulig å forstå. De ble født av ei kvinne, ei kvinne ga dem livet, trolig diet de hennes bryster, hun vugget dem, sang for dem, hadde armer som trøstet. Er det måten å betale mora si tilbake på?

Selvfølgelig finnes det kvinner som bare føder unger og gir blaffen, men de er i mindretall, jeg tror de er sjeldne vesener, for det å få en nyfødt unge i armene er for meg er så stort under at jeg knapt kan fatte at noen kan føle det annerledes, hverken menn eller kvinner.

Trenger vi kvinnedagen? Ja, vi vil trenge kvinnedagen til den siste kvinne i verden er fri. Vil det skje? Ja, det håper jeg, for det vil jeg arbeide for så lenge jeg lever. Hvis alle arbeider for det så lenge de lever, må vi til slutt tro at vi kan få det til, for det vi aldri må gjøre, er å gi opp.

Kvinner voldtas stadig vekk. Faen ta menn som voldtar kvinner, som tror at de har noen rett til å gjøre det. Kvinner og menn er født frie. Vi er alle født frie. Ingen skal voldtas, verken menn eller kvinner.



Beklageligvis er det mange i verden som ikke har forstått det. De går faktisk rundt og innbiller seg at de kan bestemme over andre mennesker, gjøre dem til slaver av sin vilje.

Vi hører til og med om mennesker her i vårt eget land som mener de kan bestemme over andre dersom de bare mener de har en god nok grunn. Men her er saken. Ingen kan bestemme over andre mennesker så sant de ikke skader andre, dreper, stjæler, juger, tvinger og plager.

Menn og kvinner er født frie. I autoritære regimer med tyranner som bestemmer, har ikke frie mennesker den frihet de rettmessig er født til, hverken menn eller kvinner. I slike land er kvinner ofte mer undertrykt enn menn, vi veit det jo.




Menn har rett til å voldta kvinner, piske dem for å vise hår, bryte moralske koder som menn i sin galskap har funnet på for å holde kvinner under jernskodde hæler.

Vil vi kvinner befinne oss under jernskodde hæler? Nei, vi vil bestemme over oss selv alltid.

Skal menn befinne seg under jernskodde hæler? Nei, menn skal bestemme over seg selv alltid.

Seg selv. Ingen skal bestemme over andre enn seg selv i hele verden.

Faen ta alle tryranner som trur at de kan bestemme over andre.

Faen ta dem, for det er dem som skaper et helvete på jorda. For meg er de ensbetydende med djevelen selv.




For meg handler likestilling om menneskesak.

I en ideell verden står menn og kvinner sammen om å utvikle verden, ta vare på den, leve sine liv i kreativitet og glede, der alle gir rom for hverandre, ser og anerkjenner hverandres svakheter og styrker.

Livet er ingen kamparena, men en samarbeidsarena der en mangfoldig menneskehet arbeider sammen for å utvikle verden best mulig for alle som bor på den.

Det er full trosfrihet over alt. Ingen har rett til å bestemme over andre. Kvinner bestemmer over sine egne kropper.

Likestilling er likeverd.

Menneskesak er likeverd.


Hei kvinner og menn, kan vi ikke rekke hverandre hendene og arbeide for en likeverdig blomstrende mangfoldighet sammen.

Hei alle medsøstre, ikke kvinne verst, men solidaritet alltid.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Det er så bitte lite som skal til noen ganger.








Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene. Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.



Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster. Marken under trærne var full av hvitveis. Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.


Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.

Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt. Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp. Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.




Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.




Mamma skulle ha gjester. Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste. Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.




Senere leste jeg pedagogikk. Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra. Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp. Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint. Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring. En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.









































































Publisert Legg igjen en kommentar

Hei, er det hjelp å få


Både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid. Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.

Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt. Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen. Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg hadde den utdannelsen jeg har. Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.



De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene. Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe. På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.




Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP. Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.



Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep. Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.





I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss. Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det. Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted. Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.


Endelig er jeg fri. Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.


















































Publisert Legg igjen en kommentar

Jeg husker.


Er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.






En gjengvoldtekt er ikke det. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.
«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»




Jeg begynte å gråte. Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»



Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk. De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.



Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig. Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.




Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem. De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da han var tretten. Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme. I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.



Naboen min kom fra samme drabantby som meg. Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.

Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen. Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.


Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.



Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det. Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.




Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!











































Publisert 1 kommentar

Sannhetens time




Jeg ble gjengvoldtatt, og jeg fortrengte det dypt. Det var en lang vei å gå for å løse opp i det. Stadig fikk jeg tegn som pekte mot at noe var galt. Det var umulig å finne ut av hva som feilte kroppen min. Den var smertefull, og jeg hadde et høyr stressnivå.

Da jeg ble seksuelt aktiv, fikk jeg stadige betennelser i kjeden og hadde store smerter. I svangerskapene forsterket dette seg. Jeg hadde underlige blødninger. Mitt første barn fødte jeg med keisersnitt, men etter andre fødsel, som egentlig var min første, fant man tilstander i kjeden og livmorhalsen som burde behandles. Det ble sagt at sånt vanligvis kunne skyldes alvorlige overgrep som hadde gitt skader. Siden jeg aldri hadde opplevd det, kunne det også være en genetisk feil.

Behandlingen skulle ikke gi smerter, men jeg opplevde et helvete. Ingen lot til å bry seg om det fordi det var mot normalt. Da jeg kom ut til svigermor, som passet ungene, besvimte jeg. Hun ble rasende og trampet inn til behandlerne. De sa at min reaksjon var helt unaturlig. Det de hadde gjort skulle ikke gjøre vondt og kunne skyldes at jeg var hyperfølsom.

Min svigermor fortalte høylytt om hva hun mente om at de ikke hadde tatt mine tydelige smertereaksjoner på alvor. Jeg hadde kommet ut til henne sjanglende, blek og dårlig. Så hadde jeg besvimt. Svigermor var en formidabel kvinne. Jeg fikk beklagelser, smertestillende og ble tatt vare på. Siden hadde jeg ingen problemer med underlivet.

Da jeg begynte i min første jobb som førskolelærer, fikk jeg magesår i løpet av et halvt år. Ja, jeg har alltid jobbet hardt, strukket meg langt for mine idealer, men det var hele tida så mye underlig med den kroppen. Legene fant ikke ut av det.

Til slutt gikk jeg til healer. Han sa at jeg hadde en nydelig aura, men at jeg hadde mye sort rundt meg som om jeg bar på tung bagasje. Han ville vite hva som tynget i livet mitt. Ingenting tynget i livet mitt. Jeg hadde en mann som jeg elsket, tre nydelige unger og en jobb jeg stortrivdes i. Sorte skyer fantes ikke. Det eneste måtte være min relasjon til mamma, men jeg var jo på ingen måte avhengig av henne lenger.



Healeren ante ikke hva han skulle gjøre med alt dette tunge. Han sa at han kunne prøve å få det vekk, men han visste ikke om det ville vare. Da jeg dro derfra, følte jeg meg lett som ei fjær.

I samme øyeblikk som jeg tråkket over dørstokken til huset mitt, tok byrden meg igjen, la seg over meg og ble værende.

Flere år etter hørte jeg om nok en healer som skulle være svært dyktig i forhold til folk med lavt immunforsvar. Mitt immunforsvar var helt elendig med en mengde kroniske tilstander.

Jeg gikk dit. Hun fortalte meg at jeg hadde en vakker aura med de klareste farger, men hun nådde ikke inn til meg fordi det lå en sort ugjennomtrengelig kappe rundt mitt indre som sperret for alt. Hun kunne derfor kun se helt overfladiske ting.

Det gikk mange år. Jeg hadde byttet arbeidsplass. Der fikk jeg en skulderskade som til tross for operasjon aldri ble bra. På grunn av et innfløkt smertebilde, ble det satt i gang en grundig utredning. De fant en feil med hoftestillingen min, og det ene beinet var adskillig lenger enn det andre.

Etterhvert flyttet jeg og fikk ny fastlege. Jeg ble sendt til psykomotorisk trening, en meget dyktig kvinne.

Hun lærte meg å gå på nytt. Jeg hadde en stresset gange, en stresset stemme og pusten var grunn. Hun drev med massering av ansiktsmusklene mine. Det var et slit for meg som har veldig vanskelig for berøring. Hun la ned hendene og sa at hun var sikker på at jeg var blitt mishandlet. Alle mine reaksjoner tydet på det. Jeg påsto at det aldri var noen som noen gang hadde gjort meg vondt.

Etterhvert kom jeg på disse guttene som hadde dratt meg inn i skogen, men nei hun mente det hadde vært noe langt verre enn det. Jeg fortalte om jenta som hadde angrepet meg, men det trodde hun ikke var årsaken. Jeg fortalte om min mors sinne, men nei. Hun ba meg lete i minnene til neste møte. Jeg lette virkelig, men jeg kunne ikke komme på noe.

Det eneste jeg husket var at min bror og jeg hadde gjemt oss i skapet fordi min oldefar skulle komme. Min bror hadde fortalt meg at han ikke ville treffe ham fordi han tok ham på tissen, og det likte han ikke. Det var et skap som var langt bredere enn døra, så det var et godt gjemmested. Mamma ropte og lette lenge før hun fant oss. Da hun trakk oss frem var hun ganske irritert for fyren kunne komme snart.

Broren min nektet å si noe. Jeg fortalte det han hadde sagt. Hun ble rasende og sa at vi aldri måtte si sånt om voksne mennesker. Jeg ropte at det måtte vi vel hvis de tok oss på tissen. Hun spurte om han hadde tatt meg på tissen. Det hadde han aldri. «Da vil jeg aldri høre mer om dette», sa hun. Jeg syntes det var dårlig gjort.

Psykomotorikeren og jeg ble sittende å diskutere om det kunne være mulig at denne mannen hadde gjort meg noe. Men jeg hadde svart så kategorisk nei at jeg ikke trodde det kunne ha skjedd. Jeg var veldig glad i oldefaren min. Behandleren min ga seg aldri på at det måtte være noe i fortida mi som jeg hadde fortrengt.

Etterhvert ble jeg angrepet av en elev ved flere anledninger. Jeg opplevde problemer på arbeidsplassen og fikk så mye smerter at det ble umulig å jobbe. Jeg våget ikke mer og gikk til fastlegen. Et nytt utredningsløp begynte for å finne ut hva som faktisk feilte meg. Resultatene kunne ikke forklare smertebildet. Jeg hadde artroser i hofter og rygg, en delvis rupture i skulderen. Det var der.

Jeg gikk til kognitiv terapi hos fastlegen, som hadde spesialisert seg på dette, uten at det hjalp. Min kognitive forståelse er svært god. Han mente at dersom jeg virkelig ikke klarte å arbeide, måtte jeg innom psykolog. Jeg mente at det ikke var noe feil med meg psykisk, så det ville være helt bortkastet. Problemet mitt lå i de erfaringer jeg hadde. Han mente, som psykomotorikeren, at kroppen min reagerte verre enn opplevelsene skulle tilsi.

Fastlegen var ganske sikker på at det ville bli vanskelig å få psykologtime. Svaret fra dem, han henviste meg til, var at jeg skulle gå på piller dersom jeg ikke taklet hverdagen. Det var helt uaktuelt for meg. Jeg hadde sett hva piller gjorde med min bror i sin tid. Ikke mente jeg at det var noe psykisk feil med meg heller. Fastlegen lurte da på om jeg hadde penger til å betale for psykolog privat .

Min mann sa ja til å betale, og jeg fikk anbefalt en psykolog, en fantastisk person. Vi jobbet sammen for å finne ut av hva som hadde skjedd med meg. Egentlig arbeidet han gjennom pusten, men det kunne jeg ikke delta på for da fikk jeg skikkelige angtsanfall. Han fikk vekket min hukommelse for den gang mora mi holdt på å kvele meg, pluss andre alvorlige hendelser i min barndom. Det kostet meg mye følelsesmessig å gå dit, men det hjalp meg å rydde, for jeg var så fortvila over alt som hadde gått galt, den trøblete kroppen. Jeg ville jobbe.


Gjennom mitt pedagogiske virke hadde jeg tenkt mye på fortida. Det underlige var at jeg noen ganger hadde minner som jeg ikke kunne plassere. Jeg så bilder av de guttene jeg hadde gått i klasse med mens de var i min barndomsleilighet. Men så vidt jeg visste hadde de aldri befunnet seg der.

Når jeg gikk hos psykologen, skjedde dette oftere. Jeg begynte å dvele ved de situasjoner i livet mitt der noe ikke stemte. For eksempel samtalen med broren min om at jeg var blitt voldtatt.


Jeg kom på at han hadde vist til noe lignende ved flere anledninger. Han kunne snakke om der forferdelige ryktene som gikk.
Jeg: «Det er jo bare tull. Noe de har funnet på.»
Han. «Ja, det er jo noe du vil tro. Men jeg veit bedre.»
Jeg: «Du veit ikke en dritt om mitt liv.» Så tidde han.

Jeg begynte å se for meg trappa hjemme. Mange mennesker som løp nedover den. Disse guttene. Men det hadde jeg jo aldri opplevd. Nabokjerringa som jagde dem. Det hadde jeg heller aldri opplevd. Flimrende bilder kom stadig oftere. Jeg ble redd av dem og jagde dem unna. Stemmen til psykomotorikeren ble sterkere. «Du har vært utsatt for alvorlig overgrep.» Jeg nektet i tankene.

I et indre bilde så jeg denne lange kjempen stå over senga mi som en skygge. Jeg trodde han var naken, men jeg så han ikke naken. Det var absurd. Den fyren hadde aldri gått i klassen min. Jeg hadde aldri likt ham. Det gjorde meg redd.

Jeg så jeg kysseren. Han hadde milde øyne, brune med grønt i. De var varme. Munnen hans kom nærmere, følsomme lepper. Det rimte ikke, for jeg visste at jeg aldri hadde vært sammen med den gutten eller noengang kysset ham.

Så oppdaget jeg meg selv ligge på badegulvet. De hvite lårene med blod på. Jeg tenkte at det måtte være da jeg fikk mensen for første gang. Mora mi ikke hadde fått forberedt meg fordi jeg hadde fått det så tidlig. Jeg hadde blitt vettskremt, hylgrått og hadde aldri villet gå på skolen mer. Men i de indere bildene var jeg eldre. Det var så mye blod. Også var det dette badegulvet. Jeg hadde ikke ligget på badegulvet den gangen jeg fikk mensen.

En dag jeg kom fra psykologen ble jeg så uforklarlig sliten. Kroppen holdt meg ikke oppe. Jeg gikk og la meg i senga. Der, under dyna, var det som om et laken ble flerret bort. Alt ble levende som om det skjedde på nytt, bare i et mye raskere tempo enn det kunne ha skjedd i virkeligheten. Det som hadde foregått etter hverandre ble til bilder som skjedde samtidig. Jeg ble gjennomstukket av den lange idioten mens kysseren satt på sengekanten min og snakket varme ord. Den lange drittsekken snakket stygt om kroppen min mens to av de jævlene tok meg fra hver sin kant.En jævla slibrig type stakk pikken sin inn i munnen min. Tømte seg der. Det var så jævlig.

Jeg lå helt lamslått og spolte film på min indre scene. Igjen og igjen så jeg det, opplevde det, etterhvert i roligere bilder. Alt ble klart for meg, den stakkars kroppen min som hadde holdt ut alle de smertene for at jeg skulle slippe å vite. Da skrikene fra folk som løp ned trappa døde bort, ble jeg liggende helt stille. Tårene fosset. Jeg var alene hjemme. Det var kveld. Dette hadde faktisk skjedd meg.

Jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp og ringte til psykologen. Den fantastiske mannen tok telefonen. Jeg fortalte. Han snakket meg gjennom det, hadde nok ant at det lå noe sånt i fortida mi, for jeg hadde fortalt ham mye jeg husket fra ungdomstida som hadde vist ham at jeg var ei jente med risikoatferd.

Da jeg var ferdig snakket, spurte han om jeg trengte en ambulanse. Jeg sa nei. Han spurte om jeg trengte å komme. Jeg kunne ikke reise noen steder. Han lurte på om han skulle komme. Jeg svarte nei. Så spurte jeg om han syntes jeg skulle fortelle det til mannen min. Han trodde at jeg aldri hadde pult da vi traff hverandre. Han ville kanskje bli veldig skuffet over meg. Det hadde betydd mye for meg den gangen.

«Betydde det noe for ham da», spurte psykologen. Det kunne jeg ikke vite, men jeg ante ikke om jeg skulle fortelle om det. Skammen lå som verk rundt kroppen, en fryktelig skam over at jeg hadde fått dette til å skje. «Tror du det vil ha noe å si for hans kjærlighet til deg?» spurte han. Det visste jeg at det ikke ville. «Du må finne ut av det selv», sa han.
«Jeg vil aldri fortelle det til noen», sa jeg og gråt. Det var min skam. Aldri skulle jeg fortelle det til noen samme hva som skjedde. At jeg kunne ha vært en sånn idiot. Psykologen ba meg ringe med en gang hvis jeg trengte ham.



Jeg ringte til min mann å ba ham komme hjem. Han kom og ble forskrekket over at jeg lå i senga. Jeg sa at det hadde skjedd noe fryktelig.

Det rant redsel inn i ansiktet hans. Jeg sa at det ikke var noe farlig for noen, bare fryktelig for meg. Så fortalte jeg alt. Han ble fortvila over at jeg hadde måttet oppleve noe sånt.

Så holdt han meg som om han aldri ville slippe. Jeg svømte i hans varme. Det var så godt å ligge der å snakke om det med ham og likevel føle seg verdsatt. Min elskede, mannen som hadde båret meg på gullstol gjennom livets opp- og nedturer.

Det var ikke min skam, men deres, disse jævlene som hadde forbrutt seg. Alt ble så klart for meg, alle vansker jeg hadde hatt i livet. Jeg fikk ham til å love at han aldri skulle fortelle det til noen. Han lovet.


Nå har jeg fortalt alt offentlig uten en gang å snakke med ham om det. Det føles ikke helt greit, men det er min sak. Jeg håper jeg skal føle den samme lettelsen når jeg har skrevet ferdig alt om dette, at jeg skal bli fri.

Samtidig håper jeg at andre mennesker som har opplevd det samme eller tilsvarende, skal oppleve støtte i å lese min fortelling, få mot til å gjøre noe med det, frigjøre seg fra det.

Det skal ikke være sånn at mennesker synes de har rett til å fråtse i andres kropper.









































Publisert 3 kommentarer

Den store fortrengningen.





Det var dagen etter at jeg var blitt gjengvoldtatt. Jeg husket ingenting. Det ringte på døra. Jeg sjekket i dørsprekken. En guttestemme ropte. Jeg åpnet. Der sto det to nære guttevenner, kun det. Jeg ba dem inn selv om jeg var i pysjamas. Vi tøyset og tullet. Han ene spurte om jeg ville være sammen med ham. Jeg begynte å storle. Han ble fornærmet. Han andre mente at det var veldig dårlig gjort av meg å le. Det var jo det, men den typen der tok jeg ikke alvorlig.


Jeg: «Men du kan da ikke tru at ei seriøs jente som meg vil være sammen med en rundbrenner som deg.»
Han: «Men man kan jo forandre seg.»
Jeg himler og ler enda mer: «Dessuten så har du ingen interesse for meg.»
Han andre: «Du visste jo at du ikke ville ha en sjanse før vi gikk opp hit. Vi snakket jo om det.» Han ser på meg: «Du behøver jo ikke å le da.» Nei, det var jo ikke pent, men det illustrerte hvor veldig lite alvorlig jeg tok det. Vi var venner ikke noe mer.


Fyrens lille frieri betydde ikke mer enn at vi fortsatt å tulle og tøyse, snakke om alt mulig som at jeg aldri hadde pult. Nabokjerringa kom på døra. Min venn brølte til henne at hun skulle holde seg unna. Vi regnet med at hun skulle klage fordi vi bråket. Jeg likte ikke at han ropte og kalte henne navn. Det ville det bli bråk av .
Han: Den helvetes bura.
Jeg husket virkelig ingenting.

Mutteren kommer hjem. Etter en stund kommer hun inn på rommet helt oppskjørtet og sier at vi må ha en samtale.
Jeg: «Snakk vekk.»
Hun: «Vi må snakke alene.»
Jeg: «Det er ingenting du kan si til meg som ikke vennene mine kan høre.»


Hun ser misbilligende på pysjen min og synes jeg skal kle på meg. Vi tre unge ler av at hun er så prippen. Det er tydeligvis vanskelig for henne å si det hun har kommet for å si. Hun begynner å snakke om nabokjerringa.


Venn 1: Hun har ingenting å klage på. Vi har ikke bråka i det hele tatt.
Mamma: Nå må dere høre på meg. Dette er alvorlig. Hun kunne fortelle meg om noe meget alvorlig som skjedde her i går. Hadde du fest her i går kveld, Randi?»


Jeg ristet på hodet. Ingen hadde befunnet seg her i går kveld. De to guttene bekrefter det jeg sier. «Men fru X lyver ikke om sånt. Det er veldig alvorlig. Hun forteller at det var mange gutter her og at du hadde sex med flere av dem.» Tårer rant nedover kinnene hennes. «Randi vi….»


De to guttene lo hjertelig. Mamma ser fortørnet på dem, spør hva de ler av.
Venn1: Nei, Randi har ikke hatt sex med mange gutter. Hun har aldri ligget med noen. Det veit jeg. Du kan bare ta det med ro fru Røst Olsen. Den kjerringa er helt gæren. Juger om folk.»
Uansett hva mamma sa så kom hun ingen vei.

Å jeg, jeg husket virkelig ingenting av det som hadde skjedd. Men derimot denne etterfølgende dagen husker jeg veldig godt som om jeg var overintenst tilstede i den, alt som ble sagt, hva vi lo av.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Irarmegfortrengt.jpeg


Jeg har et bilde fra det. Egentlig burde jeg ikke legge det ut, for jeg er altså i pysjen, en underlig sak som mora mi hadde sydd. Det er ansiktsuttrykket mitt, så vilt, men likevel så tungt og fylt av smerte. Kanskje er det bare jeg som ser det.

Noen ganger undrer jeg meg over hva som ville ha skjedd hvis de to guttene ikke hadde vært tilstede, hvis mamma og jeg hadde vært alene. Det går ikke an å bruke tid på sånt, men jeg undrer likevel.



Det begynte selvfølgelig å gå rykter. Jeg ble sinnsykt rasende. Ikke i et eneste øyeblikk snurret det inn en minste tanke i hodet mitt om det kunne være noe sant i de ryktene. Venner snakket om at det kunne ha skjedd når jeg drakk meg sanseløs uten at jeg visste det. Så sanseløs mente jeg at jeg aldri hadde vært.

Jeg gikk rett til kiosken der disse lømlene befant seg med en hale av folk etter meg. Uten den minste bekymring skrittet jeg bort til gutten som hadde bedt om et kyss. Jeg spurte hvorfor i huleste han gikk rundt og fortalte dritt om meg, at jeg var ei hore som hadde pult hauger av gutter. Du, av alle, burde jo vite at det ikke er sant. Han rødmet lett.
Han: «Hvis du sier det så.»
Jeg: «Det sier jeg, og det vil jeg ha sutt på nå.»
Han: «Javel.»


Jeg ser meg rundt på hver av en som har voldtatt meg og sier at nå vil jeg har slutt på at noen av dem noen gang mer snakker dritt om meg og sprer usanne rykter. De nikker. I triumf går jeg ut av kiosken. Ikke en eneste gang sniker det seg inn den minste tvil om at det kunne være annerledes. Jeg mente meg helt i min fulle rett. Disse guttene ble vel så tafatte at de ikke ante hva de skulle gjøre med den steile dronninga de sto stilt overfor. For jeg var ofte det, en steil dronning, som uten frykt sa hva jeg ville til den jeg ville dersom jeg mente at det var riktig.

Jeg gikk over til å leve som jeg hadde gjort, sa et hei eller hilste med handa når jeg passerte overgriperne. De gikk ikke i videregående så jeg traff dem ikke daglig. Jeg drakk mindre og skiftet fokus i livet. Ble mer opptatt av fremtida. hva jeg skulle gjøre med livet. Egentlig hadde jeg planlagt å studere arkeologi. Nå ville jeg studere psykologi. Jeg forelsket meg i verdens fineste mann. Etterhvert ble jeg totalt avholdskvinne i noen år.

Hvis jeg skulle si at jeg merket noe, så var det at ungdom, som jeg kun kjente delvis, begynte å behandle meg med mindre respekt. Jeg var vant til å bli likt. Folk pleide å respondere positivt på det jeg sa. Sånn var det ikke nødvendigvis lenger. Da jeg ved en anledning spurte en gutt om hvor lenge det var til bussen kom, skjelte han meg ut og ville ha seg frabedt at ei så simpel jente som meg snakket til ham. Jeg ble målløs.

En dag da jeg hadde giftet meg og hadde født to barn, møtte jeg guttegjengen som hadde voldtatt meg helt tilfeldig på en pizzabar. Jeg hadde bodd utenlands i tre år. Hadde kommet hjem, bygd hus, og det føltes så hyggelig å møte mennesker fra den gang jeg vokste opp. Vi klemte hverandre. Jeg satte meg ned ved bordet deres og vi tok en halvliter sammen. Jeg var ikke totaltavholden lenger.



Vi pratet om dette og hint. Jeg fortalte om livet mitt, alt som var spennende. Gutten, som hadde kysset meg, sa at det var så godt å høre at det hadde gått så bra med meg. Hvis det var tilfelle var det jo håp for flere av dem. Det var mange det ikke hadde gått så bra med.

Jeg lurte på hvorfor i alle dager det ikke skulle ha gått bra med meg. Jeg hadde jo aldri skeiet ut, hadde gått på skoler, drev og utdannet meg til førskolelærer, hadde vært avholdsmenneske i flere år.


Alle vi jentene i blokka hadde jo vært så uskyldige. Det hadde jo vært annerledes med dem som slutta skolen etter ungdomskolen og hadde drevet med litt av hvert. «Husker dere den gangen……. «

Mens jeg snakket ble flere så rare. En etter en unnskyldte seg og gikk mens jeg skravlet. Da det var to igjen spurte jeg dem hvorfor alle bare forsvant. Jeg hadde trodd at de hadde planlagt å være på dette stedet hele kvelden. j
Kysseren: «Beklager, vi må gå vi også.» Plutselig var de borte. Jeg skjønte ingenting.

Da kom mannen min bort til meg: «Hei, sitter du her og holder hoff. Var det ikke mange andre her også.» Jeg så bortover de mange halvtomme glassene. «De bare forsvant. Jeg aner ikke hvorfor. Vi satt da her og hadde det hyggelig, noen tidligere klassekamerater.» Han smilte mannen min og syntes det var bra at jeg ble med bort til gjengen vår.

Broren min tok det opp en gang han var rusa. Han var ofte det. Han snakket om voldtekten, alt det fæle disse guttene hadde gjort mot meg og han som ikke hadde grepet inn. Jeg trodde fyren var blitt ravende gal. Det ga jeg uttrykk for også. «Så du husker det virkelig ikke», sa han. «Ja, jeg får black out jeg også, men det var så jævlig så det burde du ha husket.» Han røra i vei med dette. Jeg fastslo at det aldri hadde skjedd og at jeg ikke ville høre mer rør fra ham. Da holdt han kjeft. Ikke en eneste gang slo det meg at det kunne være noe sant i det han sa.

Jeg husket virkelig ingenting. Det er så rart å tenke på at det er mulig. Stadig vekk i fullt alvor hevdet jeg at det hadde vært tøft å vokse opp i drabantbyen, men at jeg hadde vært heldig at det hadde gått så bra. Derimot ble kroppen stadig dårligere. Jeg hadde smerter både her og der, uforklarlige smerter.

Vi bodde i Glasgow i tre år. Der var det mye kriminalitet, og jeg var innimellom så redd at jeg knapt våget å bevege meg i gatene. Hjertet slo i frykt så jeg fikk vondt i brystet Jeg gikk til legen og lurte på om jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt. Han tok en rask sjekk, smilte og sa: «Du er nok bare redd.» Jeg bekreftet at jeg var det. Han sa at jeg måtte slutt å engste meg så mye. Hvis vi mennesker gikk og var redde hele tida, ville vi overbelaste hjertet. Jeg jobbet med frykten, men det var som om den satt fast i dypet av meg.

Jeg gikk på vernepleier skole. En av lærerne der sa: «Dersom du er i Glasgow sentrum om natta, og det kommer en gjeng ungdom mot deg, da skal du heller kjøre på rødt enn å bli værende i bilen. Da har du større sjanse for å overleve.» Sånt gjorde meg ikke tryggere.

Da jeg utdannet meg til førskolelærer gikk jeg sammen med ei jente som var samboer med en som vokste opp i området der jeg gjorde. Jeg mente å vite hvem det var og ba henne hilse. Han hadde forsøkt å huske meg, og hadde fortalt om alle de fæle ryktene. Jeg fortalte at jeg kjente til dem, men at det ikke var hold i dem. Samboeren hadde forsikret henne om at det var det. Hun hadde lurt på hvorfor de aldri var sammen med hans barndomsvenner. Han hadde fortalt at mange av dem hadde det vanskelig, at de ikke var så mye å samle på. Jeg bekreftet at det han sa var sant.

Kroppen husket, men jeg husket ikke. Egentlig er det jævlig at jeg har levd med så mye smerter og angst. Mye hadde jo skjedd meg som kunne forklare det. Jeg vokste opp med en sint mamma. Det var ikke mine handlinger som gjorde at jeg fikk kjeft, men hennes humør. Det var det ikke enkelt å navigere etter. To gutter hadde dratt meg inn i skogen og forsøkt å rive av meg klærne før jeg ble reddet. Jeg var blitt angrepet, slått og sparket uten grunn av ei rabiat jente.

Det underlige er at jeg hele tida har vært et selvreflekterende menneske. Jeg tenker mye over det som skjer, leter etter sammenhenger mellom det og folks atferd. Meditasjon har betydd en god del. Siden jeg har angst for pust, har jeg meditert gjennom ord og jeg har tenkt mye gjennom fortida mi for å forsøke å forstå. Jeg var jo en løvetannunge. Likevel har jeg aldri husket det skrekkelige som skjedde den gangen.

Når det gjaldt sex, skjedde det store endringer. Sex hadde vært enkelt. Jeg kunne få orgasmer av intense kyss. Enda så glad jeg er i mannen min, og så glad jeg er for å ha sex med ham, var kroppen min helt annerledes. Den var redd og likte ikke berøring. Det var svært vanskelig for meg å gå til fysioterapeut, litt underlig siden jeg er gift med en. Forelskelsen gjør at jeg liker berøring når jeg er tent, ellers ikke. Jeg grublet mye over denne endringen, for det var jo rart. Som unge hadde jeg alltid likt å bli klødd på ryggen. Nå nærmest hatet jeg det.

Jeg er jo pedagog, og har rådgiverkompetanse. Det var naturlig for meg å forsøke å forstå det som skjedde rundt meg. Det var som om kroppen min og jeg var to forskjellige typer. Den var sliten og redd. Jeg var modig og sterk.




Når jeg ser på det i ettertid , så er det helt utrolig for meg at jeg klarte å fortrenge det så grundig i så mange år, men jeg hadde så mange andre knagger å henge det på.

Jeg fortalte aldri mannen min om guttene i skogen eller at jeg ble slått ned og sparket av den jenta en gang. Det hadde jeg skjøvet inn i et hjørne av ubetydelige hendelser.

Men mora mi var som hun var. Selv om hun var svært fornøyd med svigersønnen, så han jo hvordan hun behandlet meg. De tingene snakket vi om, og det kunne jo forklare mye av mine vansker.


Opp i det hele hadde vi broren min som utviklet hasjpsykose, ruset seg og som stadig hadde forsøkt å ta sitt liv. Han hadde store vansker som preget hele vår familie.

Men jeg har jeg hatt en stor fordel av elendigheten i mitt liv. Det har gjort meg til en dyktig pedagog. Jeg forstår umiddelbart unger som har vansker og viser aggresjon, ser inn i deres hjerter, forstår dem og kan hjelpe dem. Mye av mitt fokus i min yrkeskarriere har vært å forsøke å forklare det jeg ser og hva jeg gjør for kolleger. Nå forsøker jeg å benytte denne kunnskapen når jeg skriver bøker.

En leser har sagt at jeg ikke går tungt nok inn i personene. Det kan jo skyldes at jeg skyver det vonde som har skjedd meg unna spesielt når jeg skriver om voldtekt. I Alene, er jeg kanskje for opptatt av hva jeg ville folk skulle ha gjort med meg som voldtektsoffer enn av spensten i fortellinga for en leser.

Ved at jeg skriver om dette nå, håper jeg at jeg kan bruke erfaringene mine bedre, bli en bedre forfatter, for jeg vil så gjerne ikke bare være ufør, men drive med noe viktig, som betyr.

Vi er mange som har lidd vondt av andres overgrep. Det preger oss hele livet. Heia oss. Vi vil ha tilbake det som ble frarøvet oss.









































Publisert 4 kommentarer

Den dagen livet gikk i dass.



Jeg var ung den gangen. Det er ikke alt jeg husker, men det jeg husker er mer enn nok. Jeg kom tidlig hjem en lørdagskveld, i ti tida kanskje, hadde drukket lett, var litt surrete i hue, ikke mer enn det. På parkeringen rett ved blokka vår står det en gjeng gutter som var jevngamle med meg, enkelte hadde gått i klassen min, ikke folk jeg pleide å henge med. Vi jenter henger jo gjerne med litt eldre gutter.

Jeg var aleine hjemme hele helga. Broren min også. Egentlig var det for tidlig å gå hjem aleine. Jeg må ha vært helt utrolig naiv, men jeg hadde så mange idealer. Make love not war. Ikke sex, men kjærlighet. Stakkars disse folka. De hadde ingen steder å henge. De dreiv med litt småkriminelt flere av dem. En gang stjal to av dem bilen til læreren fra skolens parkering mens læreren sto i klasserommet og så på. Sånt ga jo en form for heltestatus som vi snakket om, lo av.

Jeg ba rett og slett hele gjengen med meg hjem. De blei skikkelig glade for det. Jeg hadde liksom alltid vært litt utilnærmelig for dem, mente de. Det var så mange som vanka hos meg. Mutteren, så gal hun enn kunne være, lot oss alltid få ha venner hjemme. Vi bodde i en liten treroms i sjette etasje. Det står det respekt av.

Vi kom oss inn i leiligheten. Idioten meg, fant frem drikke i fatterns barskap. Det var heller lite og befant seg øverst i kjøkkenskapet der han trodde ingen fant det, ikke oss, ikke mutteren. Både broren min og jeg var stadig der og etterfylte så det var ikke så sterkt nødvendigvis. Etterhvert skaffet gutta noen øl fra jeg veit ikke hvor.

I begynnelsen satt vi og prata. Det var hyggelig. Jeg følte meg som en tilbedt dronning. To jenter kom, den ene var kjæresten til en av gutta. De gikk i klassen til broren min. Jeg begynte egentlig å bli litt lei av det hele.

Der begynte galskapen. Jeg bad dem aldri om å gå. I stedet sa jeg at jeg var trøtt og ville legge meg. De kunne bli så lenge de ønsket bare de husket å låse døra etter seg og lovet å ikke slippe inn flere folk. Det var sånne venner jeg hadde, folk jeg stolte på. Hvor gal går det an å bli?

Jeg gikk rett og slett å la meg, lukket døra inn til soverommet, men jeg låste ikke. Etter en stund syntes jeg å merke at noen så på meg. Jeg åpnet øynene. Der satt han, ganske kjekk, en av biltyvene fra skolegården. Han spurte om å få et kyss.
Jeg: «Bare et kyss.»
Han: «Ja.»
Vi småpratet litt. Han forsikret meg om at han alltid hadde vært interessert i meg, kysset. Jeg veit ikke om jeg sovnet. Men jeg våknet av at jeg hadde fryktelig vondt. Da var jeg naken. Han lå over meg. En lav gutt i min brors klasse lå under og kilte ham under ballene. Det var fullstendig absurd. Jeg skrek, men det var det ingen hjelp i. Aldri før hadde noen hatt pikken sin inne i meg.

Jeg ble holdt fast mens den ene gutten etter den andre byttet plass. I blant tok de meg fra to sider. Døra fra soverommet sto vidt åpen. Jeg skriker og griner, biter og kjemper, men jeg er så slapp i kroppen. Noen holder for munnen min, hindrer meg. Utgangsdøra går opp. Jeg ser rett på broren min. Han er der sammen med en kamerat kanskje er det to av dem. Ansiktene deres vider seg ut i forferdelse.

En av gjestene mine spør hva de skal. Broren min sier at han skal hente drikkevarer. Han går på kjøkkenet. Jeg forstår at han skal opp i skapet til fatteren. Der er det tomt. Det veit ikke han. Kroppen min er full av gutter som puler og tar på meg overalt. Det er mulig at noen gir broren min noe. Jeg ser inn i øynene hans i det han kommer ut i gangen igjen. De er dypt fortvila, men han forstår at han ikke kan gjøre noe. Døra lukker seg. Jeg skriker og kjemper, men det kommer ingen lyder. Jeg har det så vondt, og jeg har ingen anelse om hvor mange som forgrep seg på meg den kvelden.

Det verste kommer til slutt. Det er en høy stor gutt, han som har en kjæreste som er tilstede i leiligheten. Jeg tror han er over to meter. Kuken hans er så stor at jeg blir vettskremt. Jeg er 1.50. Han skader meg. Det gjør så vondt. Han holder på i det uendelige samtidig som han skjeller meg ut, forteller meg hvor lite til kvinne jeg er.

Jeg hører lyder og ser mot utgangsdøra. Der står nabokjerringa fra etasjen under. Hun skriker og kjefter. Noen stenger døra for henne. Hun roper at hun skal hente hjelp.

Det er mulig at det er hun som redder meg fra at dette fortsetter hele natta. Folk forsvinner. Denne fæle lange fyren velter seg av meg. Jeg styrter opp og skriker som en gal, skjeller dem ut. Egentlig burde jeg sikkert ha hatt vett på å holde meg i senga, gjøre meg til ingen.

Folk løper nedover trappene. Jeg roper etter dem. Heisen er stengt. Mannen til nabokjerringa er vaktmester. Det er en voldsom støy. Plutselig står de to jentene foran meg. De beklager det som har skjedd. Jeg ble så rasende, skreik og skjelte dem ut. De løp nedover trappene de også mens jeg ropte etter dem..

Jeg stengte døra, løp inn på badet, låste døra etter meg. Der lå jeg og gråt så jeg ristet. Det var så mye blod. Det rant blod nedover lårene mine. Hvitt og rødt. Det var blod overalt. Jeg gråt som jeg aldri før ha grått. Så reiste jeg meg opp og sjekket kroppen min. Det rant blod fra alle åpninger unntatt øynene. Fra dem rant det tårer.



Jeg husker at jeg tenkte at sånn skulle det ende med deg. Livet ditt er ødelagt. Jeg hadde så mange drømmer så mye jeg ville i livet. Så gråt jeg igjen, en helt annen gråt, en gråt over alt som var tapt, alt jeg hadde mistet, alt som aldri igjen ville bli.

Jeg tok en beslutning. Dette som hadde skjedd skulle glemmes for bestandig. Folk glemte ting i fylla ustanselig. Jeg skulle aldri noensinne huske noe av det som hadde skjedd. Livet mitt skulle bli helt annerledes, akkurat slik som jeg hadde planlagt det.

Jeg reiste meg opp, fjernet så mye jeg kunne av blodet i senga, la sengetøyet til vask. Jeg skulle si at jeg hadde fått mensen. Så la jeg på nytt sengetøy, vasket overalt, gulv og meg. Nabokjerringa kom på døra. Jeg kunne ikke åpne. Da alt så normalt ut som om ingen hadde vært her, gikk jeg og la meg med et mantra syngende i hodet. Dette hadde aldri skjedd.

Da jeg våknet, husket jeg ingenting. Jeg var litt forvirret i hodet, blødde, hadde fått mensen, hentet et bind. Jeg husket virkelig ingenting av dette. Det var som slettet av hukommelsen i 37 år. En skulle ikke tro det var mulig, men det var det.

Men da jeg husket det igjen. Det var grusomt, og det var som å oppleve det hele en gang til.

Hvorfor skrive om dette. Jeg er ikke den første jenta som har blitt gjengvoldtatt, og jeg vil ikke bli den siste. Jeg skriver fordi så traumatisk kan det være. Selv om det forsvant fra min hukommelse, har kroppen husket det, og den har utviklet smerter og angst, problemer som jeg aldri tidligere hadde hatt. Det har preget hele mitt liv, selv om det ikke har ligget som en kunnskap i den våkne bevissthet. Trolig har det derfor også fått større makt over meg, siden jeg ikke kunne forholde meg til det bevisst.

Dette hadde ikke skjedd hvis jeg ikke hadde invitert dem opp. Hvorvidt det ville ha skjedd dersom jeg ikke hadde gått for å legge meg, vet jeg ikke. De kunne ha hatt noe i glasset mitt, for det var rart at jeg sovnet, ble så borte. Det vil jeg aldri få vite.

Hver dag tar jeg henne på fanget, denne unge jenta som trodde at livet var slutt, som var så redd. Jeg forteller henne at det ikke var hennes feil, at hun ikke kunne vite at folk kunne være så onde, at det aldri skal skje igjen, hun er helt trygg. Vi har så mange tårer begge to, for livet kunne ha vært så annerledes.



Jeg tørker tårene våre. Så lever vi i livet så godt vi kan begge to.










































Publisert Legg igjen en kommentar

Vold setter spor





Det var en sommer for lenge siden, men det kunne like godt ha vært i dag.

Jeg, og noen venner spaserte i bygda sammen med en lokal gutt. VI hadde drukket noen øl og var lystige. Han ble stanset av ei jente og to gutter. Vi summet videre, lo i ungdommelig lykke. Han kom bort til oss. Jeg spurte om det gikk greit. Han svarte ja. Det var noen fra skolen der han gikk.

Vi ruslet videre, men disse tre hang seg fast i ham. Til slutt kom han bort og lurte på om vi syntes det var greit at vi var sammen med dem. Han kom seg ikke unna. Jeg forsto at han var plaget og spurte om han kjente dem godt. Han fortalte at han egentlig ikke gjorde det. De hadde kommet til bygda fordi de hadde problemer, at de tvang ham, men at de ville la ham i fred dersom vi ville være sammen med dem, gå inn på et utested. Det var det samme for oss. Å inkludere hørtes greit ut.

Vi plasserte oss ved et bord, tre på den ene sida og tre på den andre. Hun satt i midten av sine to lakeier, to sortkkledde, stilige gutter som smilte når hun ville, brisket seg når hun ville og så skumle ut når hun ville. Jeg har egentlig aldri fått et klart bilde av hvem de var i forhold til hverandre, men de var definitivt ikke fra bygda noen av dem. Jeg hadde aldri sett slike gutter i bygda tidligere.

Egentlig var jeg ikke engstelig for fremmede. Jeg var full av idealer om det gode i mennesker, var brisen, fjollete og utviste høflig interesse. Etterhvert begynte denne jenta og bli ganske ubehagelig. Vår venn snudde seg vekk og hadde det ikke bra. Hun svarte på mine forsøk på å være hyggelig, glatte over, spøke, med et voldsomt verbalt angrep. Vi ble helt sjokkerte. Det kom helt ut av det blå.

Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var noe. Vi skulle bare komme oss ut så skulle hun banke oss opp alle sammen. Mine venninner ble livredde. Jeg forsto virkelig ikke hva som skjedde. Blikket hennes var vilt, ikke sint, men våkent kalkulerende. Lakeiene var på plass. Eieren av stedet sa at vi måtte gå på utsida. Vi forstyrret gjestene.

Jeg var aldri redd i det vi tumlet ut, situasjonen var for absurd, men det burde jeg ha vært. Hun slo meg midt i ansiktet uten forvarsel. Jeg ble så perpleks at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Vår venn snudde seg og løp. Jenta skrattlo. Lakeiene var alvorlige, høye, ranke og bredskuldrede. De sorte skinnjakkene viste at de hadde muskler å henge jakka på. Hun slo igjen og gjentok at jeg ikke skulle komme her og tro at jeg var noe, kunne regne med å ha en plass her. Så snudde hun og lakeiene på hælen, hun i midten, og gikk nedover veien.

Da våknet jeg. Jeg ropte etter henne, lurte på om hun var klin gal. Hun snudde seg, kom mot meg og fikk meg i bakken før jeg fattet hva som skjedde. Lakeiene hadde kommet nærmere, sto litt tilbaketrukket på hver side av dronninga. Hun stirret på venninnene mine og spurte om de ville ha samme behandling samtidig som hun sparket til meg og holdt meg nede, mens jeg gjorde mitt ytterste for å krabbe unna. Venninnene mine snudde og løp.

Den gale jenta, for nå følte jeg det som om hun var ravende gal, sparket mot hodet mot hoftene og alle steder på kroppen min. Hun avsluttet med å plassere sin ene høyhælte sko på magen min, tråkket ned og vred rundt. Så snudde hun og gikk med en lakei på hver side av seg før hun vendte seg mot meg en siste gang og sa at jeg for fremtida kunne holde meg unna bygda og aldri nærme meg igjen.

Jeg krabbet, for jeg klarte ikke å reise meg. Ved togskinnene var det en hekk. Jeg krabbet det jeg kunne ditover, livredd, og jeg hadde så vondt overalt at jeg ikke fattet hvordan jeg skulle komme frem. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var å skjule meg, komme meg bort. Ingen hjalp meg, ingen reagerte. Jeg krabbet inn i hekken, passet på at jeg var godt skjult. Der lå jeg og skalv, lenge. Det føltes som en evighet.

Etterhvert hørte jeg stemmer rope navnet mitt, men jeg lå helt stille, kunne ikke snakke. Flere av bladene var gule og brune, men det var sommer, tidlig august. En grein ble løftet. Jeg så inn i ansiktet til venninna mi. Da kom tårene. Jeg fattet fortsatt ikke hva som hadde skjedd. Det er smertedempende i en god beruselse. Jeg var glad jeg hadde alkohol i kroppen. En skarp hel rett i magen.

Gutten vi hadde vært sammen med, så jeg aldri igjen. Vi dro ikke ned til bygda mer den sommeren. I stedet gikk vi turer i fjellet, ferierte og gledet oss over naturen.




Jeg har ikke gått og husket på dette. Det var en opplevelse som jeg har puttet ned i den sorte gryta der elendigheten i livet mitt ligger og putrer.

Det hadde noen konsekvenser. Jeg var litt mindre slepphendt med alkohol. Det jeg var fast bestemt på var at det ikke skulle få påvirke min tro på det gode i mennesker.

Men kroppen husker. Den glemmer aldri. Når jeg ser det samme blikket hos folk, som jeg gjorde hos henne, blir jeg livredd. Jeg tar sjelden feil.



Mennesker med slike blikk, er ute etter bråk, og de går til angrep. De vil føle seg sterke, på toppen av tilværelsen, med ofre foran føttene så de kan bli sterke i frykten og fornedrelsen av andre. Slike mennesker er livsfarlige.

Det jeg lurer på, og som jeg kommer til å lure på til min dødsdag, er hva de tre typene gjorde der i bygda, vandrende rundt, en opplagt fare for andre, uten tilsyn. De hadde kommet dit fordi de hadde problemer. Denne gutten vi var sammen med, var helt sikkert ikke den eneste som ble plaget av dem. Jeg var sikkert ikke den eneste utenfra som fikk merke volden.

De burde hatt tilsyn. Hvorfor får folk, tikkende bomber, som er en fare for andre, en åpenbar trussel, lov til å gå alene sånn? Ja, for de skader oss for livet. Det kan synes som en bagatell å ligge der og blir slått, sparket og tråkket på av skarpe heler. Jeg overlevde uten andre skader enn stoltheten, noen dager med smerter, men kroppen den husker.

En sum av dårlige erfaringer, bidrar til en kropp som legger sykdom til seg, setter seg i katastrofeberedskap. Jeg hadde ikke fortjent det, og jeg hadde store planer for livet, så mye jeg ville få til i verden. Dette var trolig en liten spiker inn i den fremtid som skulle gjøre meg ufør.

Akkurat nå veit jeg ikke at det skal bli verre. Livet er fortsatt optimistisk lyst.Der og da. Det er godt vi ikke veit, en livets gave.





































Publisert Legg igjen en kommentar

Ta handa mi






Hei, vesle jente. Ta handa mi. Jeg lover å passe på deg for bestandig. Du er helt trygg.




Jeg var fire år kanskje, den dagen, det utenkelige skjedde, ei lita jente utenfor blokka i drabantbyen. Vi hadde tørkestativ, en svær innhegning med lås på der tøyet skulle få henge i fred. Det var det morsomste stedet å leike, men vi fikk jo sjelden lov, og bare når det ikke hang klær der. Tjuv og purk, ta hverandre til fange, sette hverandre i fengsel. Jeg tror det var piggtråd på toppen.

To familier delte på å ha vaskedag. Det var et gedigent vaskeri i kjelleren. Denne dagen var det mamma og ei nabodame sin tur. Jeg og en gutt var de heldige. Vi sprang omkring der inne i tørkeinnhegninga. Lo og skrålte. Damene skravlet som damer gjør og hysjet som damer pleide.

Da fikk jeg en super ide. Jeg tok masse søle på hendene, løp inn i stativet. Der hang det rekke på rekke med hvitt sengetøy, mammas side av stativet. Det ble urolig fine avtrykk av handa mot det hvite. Vi løp begge to, lo og satte avtrykk. Mer søle, flere avtrykk, mere latter.

Mamma skrek. Hun løp mot meg. Jeg flyktet så kjapt beina kunne bære meg. Hun skreik, skjelte meg ut for en jævla drittunge, men ordene fløy forbi ørene. Hun la hendene rundt halsen min og klemte til. Det svartnet. Jeg kunne ikke puste, vred meg kjempet.

Nabokjerringa tok tak i mamma, skrek, løsnet hendene, dro henne vekk. Det peip i halsen. Sakte fikk jeg pusten tilbake, gispet, knakk, det gjorde så vondt. Nabokjerringa bøyde seg ned, spurte om det gikk bra. Jeg strevde for å få luft, hikstet.

Hun gikk bort til mamma som sto tvikroket mange meter fra meg med hendene hengende rett ned og hodet mot bakken mens hun pustet tungt. «Du kunne ha drept henne», sa hun.

«Den ungen er så jævlig», sa mamma. «Hun finner på så mye.» Jeg hørte ikke etter, for jeg var vettskremt. Pusten var så vanskelig å holde fast i. Det gjorde så vondt. Jeg så ned på anorakken, den var gråblå med blank glidelås. Mamma hadde sydd den,

Mamma kom mot meg. Jeg trakk meg unna. Hun fikk tak i meg, bøyde seg helt ned og spurte om det gikk bra med meg. Jeg gispet og været. Greide ikke å snakke. Det gjorde så ufattelig vondt. Vogna med broren min sto til venstre for oss ved sandkassa. «Nå våkner han snart. Jeg må ta hele vaske på nytt. Skjønner du det. Du må lære å oppføre deg.» Hun ropte til meg. Jeg svarte ikke.

«Hun er bare en unge», sa nabokjerringa.




Ja, jeg var bare en unge, ei lita jente som kanskje burde ha visst bedre.




Dette er ikke noe jeg har gått rundt og husket. Det har ligget som en bagasje i dypet, og der ulmer det av skrekk. Pusten henger så direkte sammen med livet, og jeg var så lita. Hele livet har jeg hatt problemer med pusten. Opplevelsen av å ikke få puste. Om hodet ikke går rundt og husker, så sitter minnene i kroppen.

Da jeg skulle føde gikk vi på fødselsforberedelseskurs for å lære å puste. Det var grusomt. Jeg ble vettskremt og jeg skjønte ikke hvorfor. Det var en lettelse at jeg bare måtte ta det kurset en gang.

Under fødslene ble jeg minnet på at jeg måtte puste. Jeg ble så redd at det ble en skrekkelig tillegsbyrde.

Da jeg gikk på drama, hadde vi pusteøvelser. Jeg kunne ikke være tilstede. I begynnelsen tulla jeg, lagde ablegøyer, kom med teite kommentarer. Læreren hadde liten forståelse for det, mente at jeg ødela. Frykten boblet i undergrunnen, i den sorte kjelen under hjertet der de dårlige minner satt, det som kroppen husket, men som jeg ikke bar med meg i bevisstheten. Jeg prøvde å forklare problemet, den skjelvende dirrende angsten som kom ingensteds fra. Min eneste forklaring var at det måtte komme fra de vanskelige fødslene.

Etterhvert utviklet jeg pustevansker når jeg befant meg i krevende situasjoner. Det fikk meg til å bli helt avhengig av nesespray, for jeg gikk i evig angst for at det skulle bli helt tett. Jeg kunne ikke gråte for da opplevdes det som om slimhinnene kollapset inn i hverandre og jeg følte at jeg ble kvalt.

Jeg snakket med legen om dette. Han antydet at det kunne være angst, men jeg kunne ikke fatte det, for jeg er ikke en spesielt engstelig person. Folk kaller meg heller modig og uredd. Vi prøvde med allergimedisiner, for jeg var litt allergisk. Legen mente at jeg hadde for store vansker til at allergien kunne forklare problemene. Medisinene ble jeg skikkelig dårlig av.




Etterhvert forsto jeg at jeg ikke kunne drive med pusteøvelser. Jeg sa derfor i fra når jeg havnet i situasjoner der det ble krevd.

Jeg begynte på språkforming. Der er pust vesentlig for å å få stemmen ned i lavere toneleier, gjøre den god å lytte til. Min stemme lå jo nesten over hodet og pep i lys fistel. Jeg sa i fra at jeg ikke kunne greie det og at jeg hvis det ble presset frem mest trolig kom til å få angst og løpe ut.

Læreren forsto etterhvert alvoret. Han gjorde det nødvendige, jobbet med meg uten å gå gjennom pusten. I stedet brukte vi ordrytmer. Jeg elsker ord og ordmeninger. Slik klarte vi å omgå problemet, og jeg kan klare å kontrollere stemmen til en viss grad.


Da jeg gikk på AAP ble jeg sendt til psykomotorisk trening. Hun konkluderte med at jeg viste alle tegn til å ha blitt utsatt for mishandling. Jeg sa blankt nei. Hun var helt sikker. Jeg hadde blitt utsatt for blind vold, blitt dratt inn i skogen og nesten voldtatt, blitt angrepet av elev. Hun mente at det var mye verre enn det.

Dette startet en prosess med at jeg begynte å huske ting mitt bevisste jeg aldri hadde vært med på, som at mora mi hadde forsøkt å kvele meg.

I forbindelse med AAP, ble jeg tvunget til å gå til psykolog, en meget dyktig mann, som fikk hull på mye av de opplevelser som lå i fortida og lurte. Han drev også med pust og avspenning. Det var det helt umulig for meg å være med på det. Kroppen reagerte som om den var i livsfare.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jo fordi vi lever i en verden der vi omgir oss med diagnoser. Ofte skyldes problemer opprørende hendelser. Selv om vårt bevisste jeg, glemmer dem, gjør ikke kroppen det. Når den kommer i fare, reagerer den og blir syk. Man får underlige symptomer som hos meg helt klart kan føres tilbake til det som har skjedd meg. Jeg synes at verden skal være flinkere til å se på hendelser og sette disse i sammenheng med lidelser.

For nå som jeg kjenner til denne sammenhengen så kan jeg ta denne vesle jenta i handa og si at du er helt trygg. Jeg skal alltid passe på deg. Du blir ikke kvalt.

Da jeg flyttet i nytt hus, hadde jeg fått for meg at det var limet i sponplater som gjorde at jeg ikke fikk puste. Vi bygde på og unnlot det meste av spon og maling. Jeg sleit fortsatt med pusten, men det var litt bedre. Så begynte jeg med utrolig salven og ble helt bra, har ikke pustevanskerr lenger. Jeg tror kanskje den salven ble en katalysator for noe annet. Nå tror jeg at jeg er bra fordi jeg tar den lille jenta i handa hver dag og forteller henne at verden er trygg.

Verden kan fare stygt med mennesker. Hver eneste sår setter spor. Det er vanskelig å si hva som er verst. Du er så hjelpeløs når du er lita, så helt avhengig av dem som skal ta vare på deg. I ungdomsårene ble jeg gjengvoldtatt på den mest brutale måten. Det er så jeg mister pusten bare jeg tenker på det. Jeg fortrengte sannheten i over tretti år. De trenger alle å bli holdt i handa. Alle de mennesker vi har vært mens årene farer av sted med oss. Vi må ta vare på hverandre, gå forsiktig rundt mennesker, for vi har alle sår, og de synes ikke.














































Publisert Legg igjen en kommentar

Skam og frykt for alltid


Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.




Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk. Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg. Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp. Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem. Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige. Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.





Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger. En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter. Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.


I dag veit jeg ikke om slike overgriperspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne. Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon. De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.