Spenning-Fantasy, Serien Liber Mundi, Kapittel 2, Ei løvinnes hjerte




spenning-fantasy
Serien Liber Mundi
Norsk Fantasy,
Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile
Norsk Science Fiction,
Spenningsromaner,
Fremtidskrim





Spenning-Fantasy. Les kapittel 2 i serien Liber Mundi, Ei løvinnes hjerte.




Denne Science Fiction serien tar oss med 7000 år frem i tid etter at vår verden er ødelagt. Serien Liber Mundi, Verdensboka. Tilsammen skal det bli 24 bøker. Ei løvinnes hjerte er den tredje av dem. Dette er Spenning og fremtidskrim. For en spådom sier at en ung mann skal bli født. Han er en kistebærer og hans komme skal initiere endringsårene. Det vil bli en stor krig mellom det gode og det onde. De som vil la folk leve i frihet, og de som vil betvinge folk under sin vilje. Spenning-Fantasy.

Kampen blir voldsom og har vart like fra begynnelsen. De som ville la folk leve i frihet, vant en stor seier 70 år etter år null. Fra den tida har det vært stadige små opprør. Men først når endringsårene kommer vil det bli en krig. Folk må velge side. Foreløpig er dette i den spede begynnelse.Dette står om verdens fremtid. Den norske Science Fiction forfatter R.R. Kile har skrevet serien. Hun invitere oss med på en storslått kamp for vår verdens idealer, frihet, likhet og brorskap. Spenning-Fantasy. Science Fiction. Unn deg litt spenning! Bli med.


Spenning-fantasy

Spenning-Fantasy, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile Science Fiction, Spenningsbøker, Fremtidskrim
Spenning-Fantasy, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile.



Å leve i en fantasi,
Leken som en livsmagi.

Nei, livet skal leves
i sannhetens smie.
Der er ei bie alltid ei bie.

Men i bøkenes trylleri,
der åpnes dører
og lek settes fri.

Nå er det jegets helter som kjører,
i verdener av drømmer
som leker og drønner.

Livets bører kan legges bi.




Ei løvinnes hjerte, Spenning-Fantasy




Spenning-Fantasy, Norsk Science Fiction Forfatter R.R. Kile,  Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Spenningsbøker, Fremtidskrim, Ei løvinnes hjerte.
Spenning-Fantasy, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Norsk Fantasy,







Spenning-Fantasy, Les Kapittel 2 i serien Liber Mundi, Ei Løvinnes hjerte,

Livias ansikt virket enda hvitere. 

”Jeg har lett over hele hagen”, sa jeg. ”Det er ingen der. Jeg er på jakt etter en kjeller.”De blå øynene var gigantiske. ”Huset er så lite at det burde ha både kjeller og loft. Grunnmuren virker massivt hel. Det er ingen vinduer, ingen dører fra utsida.” 

”Vi så ingen kjellernedgang her inne fra”, sa hun. 

”Det er det jeg synes er rart”, sa jeg. ”Har du noen ideer?” Hun ristet på hodet. 

”Jeg må lete videre her. Hva annet kan jeg gjøre. Kommen står på repetert oppkalling. Han må svare snart.” Stemmen hennes steg for hvert ord. Det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. ”Hvis jeg må tenke, blir jeg gal.” Jeg holdt handa avvergende frem.

«Da leter jeg etter en kjeller, et loft, hva som helst.»

” Hun nikket mens hun var fordypet i skrivebordet. Mentalt hadde hun forlatt meg. Jeg gikk.

For et kaos. Nervesystemet var kaos. Alt var kaos. Jeg måtte ikke se på det som kaos. Det dreide seg om gjenstander som var ulogisk plassert, kun det. Del for del, bit for bit. Jeg skjønte i hvert fall hvorfor Kobin hadde ropt, snakket med panikk i stemmen.

 Frykten ville ikke slippe taket. Hvor ville det være fornuftig å lete etter en kjellernedgang? Yttergangen. Jeg hadde aldri forestilt meg at noe slikt som dette skulle skje, aldri noensinne. 

Jeg åpnet ei dør inn til et soverom. Veltede kasser lå hulter til bulter. Det måtte ha fungert som et lagringsrom. Jeg åpnet ei dør inn til et bad. Speilet der inne var knust. Toalettsaker lå spredt overalt. Såpe fløt omkring. 

Jeg måtte på do og plasserte meg på potta.

I går hadde vi spilt kort, vi fire, Elisha, Kobin, Livia og jeg. Det hadde vært hyggelig. Vi, i hvert fall jeg, hadde sittet igjen med et håp om flere slike stunder i fremtida, vi fire. 

Livia hadde tatt opp utfordringene med mora som var forsvunnet. Jo, det var hun som hadde gjort det. Elisha hadde blitt synlig glad for det, hadde sagt at hun ønsket innspill fra oss. Vi hadde hatt det gøy hele kvelden, til og med bygd sandslott, konkurrert om hvem som kunne bygge høyest, guttene mot jentene.

Gutta hadde vunnet konkurransen, men den dustete sandhaugen hadde rast akkurat i det vi skulle kåre vinnerne. Jentene hadde stjålet seieren, Livia selvsagt, men Elisha hadde vært med på det. De to utgjorde et formidabelt par. Kvelden hadde vært full av latter 

Vi hadde snakket lenge.

Jeg kom meg opp fra dosetet mens jeg undret på hva som egentlig hadde kommet ut av samtalen.  Det gjaldt å være forsiktig og ikke gli. Jeg hadde ikke til hensikt å kutte meg opp på de mange glasskårene. 

Yttergangen. Det var dit jeg hadde tenkt meg. Elisha hadde virket udelt begeistret over lånet av luftskipet. Hun hadde aldri sittet i et luftskip før. Jeg sjekket veggene for ei innfelt dør, men jeg fant ingen. På gulvet i gangen var det så kaotisk at det var umulig å se om det befant seg noen luke der. Elsihas begeistring alene burde ha vært en forsikring om at hun ville ha møtt til avtalen. Så hvorfor hadde hun ikke gjort det?

 Det var ikke mulig å lete etter ei luke i dette kaoset. Ikke var det mulig å få et svar på spørsmålet heller. Jeg kikket opp i taket. Der var det ingen luke. Rommet var trangt. En kost lå slengt på gulvet. Skaftet virket slitent. Jeg tok den forsiktig opp, ristet av den og feide bort det verste. Ingen luke. Dersom det var ei luke, var det ulogisk at den skulle befinne seg i denne trange gangen. Jeg ble stående å tenke.

Livia hadde kommet et døgn etter Kobin og meg til Viken.

For å gjennomføre planen hadde vi trengt to skip. Hun hadde skyldt på en legetime for å komme etter. Kampin hadde blitt svært fornøyd med at jeg tok bekymringene så alvorlig at jeg dro med en gang, alene. Han visste at jeg foretrakk Livias selskap dersom jeg hadde valg.

Kobin hadde visst at skipet ville bli gjennomsøkt. Han hadde tatt sine forholdsregler. Faren hans måtte for all del ikke få vite hva vi dreiv med. Jeg grøsset. Nå var det på tide å informere ham. Det ville ikke bli særlig moro. Bare vi fant Kobin først. Da skulle han få den oppgava selv. Den lesset jeg gladelig over på ham. Jeg angret.

Anger var hensiktsløst.

I Hiler ble anger regnet som en hemsko for alt. I stedet trengte man nye begynnelser. Jeg gikk inn på stua.  Derfra var det ei dør til kjøkkenet, kontoret og soverommet, Elishas soverom. Hun hadde bodd her alene, eller hun hadde sagt at hun hadde bodd her alene. Det var en stor forskjell. Jeg fant ingenting noen steder som skulle tilsi at det ikke var sånn. 

Hvis det skulle gå ei dør, eller ei luke, fra et av disse rommene, ville jeg tippe på kjøkkenet. Jeg hentet kosten jeg hadde satt fra meg i inngangspartiet. Det var ikke mulig å lete etter noe som helst før jeg fikk feid. 

 Tanker på tanker summet i hodet mens jeg feide rot så det skvatt rundt meg inn i det høyre hjørnet lengst vekk fra døra. Jeg måtte lete etter noe som ikke stemte. Kobin hadde lekt blindpassasjer på skipet for å komme seg usett over grensa. Det var ingenting som stemte her. Altså burde jeg lete etter det som stemte. 

Jeg plasserte fra meg kosten mot kjøkkenbenken og bøyde meg ned for å fjerne et digert glasskår  som kosten umulig kunne rå med. Egentlig burde jeg bære det ut i søpla. Jeg kasta det inn i hjørnet der også der det knuste.

Kobin hadde kommet ut til meg etter at grensa var passert.

Vi hadde snakket oss gjennom papirer. Jeg hadde fått på følelsen av at han skjulte noe for oss. Det hadde han benektet. Jeg kikket ned på beina mine. For en vandalisme. Hvem kunne få seg til å iverksette slike ødeleggelser? Jeg skulle ha stolt på mavefølelsen og insistert på at Kobin hadde fortalt meg hva det var han skjulte. Vi hadde tross alt tatt en stor sjanse ved å bidra til å virkeliggjøre planene hans.

Jeg kikket opp i taket. Ingen takluke. Jeg ble stående å stirre, lete etter uregelmessigheter. Da Kobin og jeg nådde Viken, hadde han fløyet videre til Elisha. Jeg hadde kontaktet Livia. Hun hadde insistert på å få vite alt som var blitt sagt mellom oss. Det hadde tvunget meg til å få system på det. Jeg hadde ikke nevnt opplevelsen min for henne, at jeg hadde følt at det var noe som ikke stemte.  

Da det var mulig å se hva gulvet var gjort av, plasserte jeg bordet på teppet. Dagen etter vår ankomst hadde Kobin og Elisha brukt hele dagen på å reise rundt til offentlige kontorer og spørre etter mora. Ved kontoret, som hadde ansatt henne, hadde de ikke fått ut noen informasjon. Stedet hadde ligget i Voksteren, men langt unna Viken. Siden Elisha kunne legitimere at hun var dattera, burde hun ha fått svar. Det var ikke til å undres over at hun var bekymret. Vi hadde syntes det var rart alle fire.

Jeg danderte fire stoler rundt bordet.

Kobin hadde ikke aktivt kunnet benytte sin tilknytning til Konglomeratet. Det ville trolig ha åpnet noen dører. Etter å ha sjekket for flere glasskår, plasserte jeg meg på gulvet. Selvsagt var det masse småskår. Dem ville aldri en kost få med seg. Jeg hadde ikke tenkt å få noen av dem inn i huden og ble sittende å trekke i trådene i gulvteppet. Der var det også glass.

Gulvtepper på et kjøkkengulv var idiotisk. Det ble stadig smuler og søl. Jeg reiste meg opp og flyttet bordet. Kobin og Elisha hadde fortsatt å reise rundt til steder som kunne ha hatt noe med forsvinninga å gjøre uten resultat. De hadde rukket over mye, det skulle de ha, men de hadde ikke kommet et skritt nærmere et svar. Kunne det ha vært grunnen til at Elisha ikke hadde møtt opp. I så fall var det underlig.

 Kunne hun ha fått vite noe som hun ikke hadde fortalt Kobin. Taushetsplikten kunne noen ganger være et tett skjold. Ingen steder hadde de møtt noen fleksibel handtering av situasjonen. Det var rart. Jeg fjernet en stol. Livia og jeg burde gå gjennom alt punkt for punkt, alt vi hadde snakket om, alt som kunne forklare oss hvorfor vi befant oss i disse absurde sekundene akkurat nå. 

Jeg fjernet en stol til.

Den lot seg tre inn i den forrige. Vi hadde gitt fra oss alle de dokumenter Livia hadde hentet ut fra biblioteket. Jeg hadde kun sett dem som var med på skipet, ikke dem som Kobin hadde plukket opp da Livia ankom. Vi burde kunne få tilgang til dem gjennom skipet mitt, Kilden. Trolig burde det være vårt neste skritt.

Jeg fjernet nok en stol og tredde den ned over de to andre. Alle disse papirene  burde ha ledet til noe, gitt resultater.

Jeg rullet sammen teppet, var forsiktig for ikke å få revet opp huden på glassbiter jeg ikke hadde fått fjernet. Det stakk i høyre pekefinger. Jeg sverget. Bloddråper piplet ut av en bitteliten rift. Jeg sugde i meg blodet og plasserte meg på gulvet, kikket på gulvplankene. Der var det faktisk en firkanta innfelling, ei luke. Jeg så ingen nedfelt ring. Hva kunne erstatte en ring? En knapp selvfølgelig. 

I det ene hjørnet var det en plastforsegling i metall.

Under den var det en knapp. Jeg trykket. Luka gikk opp. Jeg kikket nedover ei bratt  trapp, mer som en stige.  Troig hadde de lagt teppe der for å skjule luka. Den var ikke akkurat veldig synlig.

Til høyre for trappa befant det seg en lysbryter. Jeg trykket den inn og ønsket at jeg hadde hatt en pistol. Vi var på ferie. Ingen av oss hadde trengt våpen. Nå følte jeg meg naken uten. 

Jeg så ned på et oppmurt kjellerrom på omtrent tjue kvadratmeter. Veggene var dekket av hyller fra golv til tak. Jeg ropte på Kobin. Ingen svarte. Langs veggen til høyre var det matvarer. Jeg ropte på Elisha. Det sto en mengde kasser og esker i stabler. Ingen svarte. Jeg ropte begge navnene. Så stille som taushet kunne være. Den ga meg en kriblende ubehagelig opplevelse i nakkeregionen som om noen sto og helte kald luft nedover meg.

 På ei av kassene sto det  leker. Rommet var ryddig. Hva het hun, Elishas mor. Det hadde stått i papirene. Jeg husket ikke. Dette var husets lager. Jeg hadde tenkt på noen da jeg leste navnet hennes. Hendti. Hvorfor hadde jeg tenkt på Hendti. 

Lufta var frisk her nede.

Jeg så ingen dører. Ikke så rart. Jeg hadde ikke lest med henblikk på navn, men for å få gode ideer til hvor dama kunne ha gjort av seg.   

Det ville være umulig å rydde ut av alle de hyllene. Jeg åpnet de største eskene og tømte innholdet ut på gulvet. Senere skulle jeg be om unnskyldning. Jeg følte meg lettere paranoid, men jeg ville ikke overse noe. Et ryddig kjellergulv var blitt fullt av skrot. Jeg savnet folkevergeoppakninga mi. Hvorfor befant det seg en nedgang fra kjøkkenet til dette rommet? Svaret var opplagt. Et ekstra matlager. Det fantes ikke mat her. 

Ingen skulle ligge pakket ned i esker på min vakt. Jeg så for meg avsagde lemmer. Perverst, men jeg var blitt redd. Tankene fôr ville i hodet. Her nede fantes det ingenting av betydning. Altså brukte ikke Elisha rommet. Kanskje de aldri hadde brukt det som annet enn lager. Oppriktig talt var det lite å ta vare på også, en mengde træl, kasserte gjenstander. 

Fra skipet hadde Kobin og jeg kontaktet byrået Elishas mor hadde brukt.

De hadde nektet å gi ut noen opplysninger, hadde referert til taushetsplikten. I papirene hadde vi funnet frem til det faktiske kontoret som hadde ansatt mora. Verken identitetsbevis eller personlig oppmøte hadde hjulpet. 

 Jeg så ingen dør fra rommet som kunne lede til et annet sted, ingen utgang. Det betydde ikke at det ikke var flere rom. I så fall måtte jeg  finne ei dør. Jeg lette, men fant ingen. Det var et merkelig rom uten vinduer. Jeg banket i veggene, og fikk sår på knokene. Jeg fant en gjenstand og dunket med, ropte navnene. Ingen respons. Da måtte jeg i så falle rive ned alt. Ryddigheten her nede, før jeg slapp meg løs, ga oss egentlig et svar. Ingen som ikke tilhørte huset hadde befunnet seg her. 

Jeg klatret opp trappa mens jeg prøvde å få kloke ideer. Det måtte være noe som kunne forklare dette. Da Elisha og Kobin ikke hadde fått napp på offentlige kontorer, hadde de gått over til å oppspore folk som hadde kjent mora, men som ikke hadde tilhørt Elishas bekjentskapskrets. Det hadde ikke gitt resultater, men det kunne ha rispet i en verkebyll et sted? 

Jeg befant meg på det øverste trappetrinnet, skrittet ut på gulvet og lukket luka. Nok en forgjeves leteaksjon unnagjort. Jeg sugde på fingeren som fortsatt blødde. Hva med loft. Jeg burde lete nøyere etter ei loftsluke. Så langt var det ingenting i disse rommene som forklarte noen som helst av hva som hadde foregått. Ødeleggelsene var uforklarlige.

Jeg begynte å gå rundt og kikke mot taket.

Kosten var et hendig redskap. Hvis jeg slo opp i taket med den, kunne jeg komme over noe. Den var full av små glassbiter og uegnet til oppgava. 

 Elisha hadde kontaktet Kobin mens vi transporterte oss til Viken. Kobin hadde overlatt roret til meg. Da han kom tilbake, hadde han smilt sitt sjarmerende smil. Han hadde ingen nye opplysninger fra henne, og han hadde ikke fortalt henne om skipet, alle de ressurser han kunne varte opp med. Det skulle bli en overraskelse. 

Hun hadde ikke visst noe. Jeg kikket etter noe annet jeg kunne dunke med. Så langt var det bare kosten. Jeg åpnet et skap og fant en vaskekost. Jeg hadde følt Kobins forventning som et støt mot nervene. Det hadde gledet meg. I den gleden hadde jeg vært sikker på at vi hadde handlet riktig. Om alt bare kunne ha vært gjort om på. Samvittigheten min var svart. Vi skulle aldri ha blitt med på dette, aldri.

Jeg oppdaget Livia i døråpninga.

  Hun var blekere enn da jeg forlot henne. 

”Jeg har ikke funnet noe av betydning”, sa hun. ”Kobin svarer fortsatt ikke. Jeg holder på å bli gal.” Hun sukket. ”Hva skal jeg gjøre?” Hun sank sammen på terskelen. 

”Ikke Livia”, sa jeg. ”Det er for mye glass overalt. Du kan skjære deg.” Jeg grep etter henne. Hun svingte unna hendene mine og ble stående å lene seg mot karmen.

  ”Hva skal jeg gjøre, Reikin?” Jeg plasserte meg foran henne og trakk henne inn mot meg. Hun tørket tårene. Jeg likte ikke at hun var så blek. ”Hva har du funnet ut?” Hun dro hendene over øynene og så på meg i et forsøk på å gjenvinne kontrollen. 

 Jeg fortalte om kjellerrommet. Hun ba meg vise henne. Jeg trykket på knappen. Lemmen åpnet seg. Hun kikket ned og gjorde som meg, ropte navnene deres. Først Kobin, så Elisha, så begge. ”Han er i fare”, sa hun. ”Nå er han i virkelig fare.” Hun satte de blå øynene i meg. Jeg forsto at hun hadde rett. Vi kunne også være i fare. 

Jeg fikk tungt for å puste.

Det smalt inn i bevisstheten. Vi var i fare.

”Livia, vi må komme oss bort herfra! Nå!”

”Vi trenger folkevergoppakninga vår”, insisterte hun. Veggene i stua var av tre. Jeg trakk henne i armen.

”Kom!” 

Den første imaginasjonen man så i Hiler var en løpende mann. Vi trente Hiler alle tre nå, Kobin, Livia og jeg. Vi trengte alle til å leges. Det hadde en dobbel betydning. Jeg holdt på å skli i glasskår i det jeg spolte ut i gangen med Livia på slep. Man skulle løpe dit det trengtes for å bistå, hjelpe til, redde liv.

Hun hang etter meg. Jeg tror det var hun som reddet meg fra å falle. Man skulle også løpe bort fra potensielt farlige situasjoner før de fikk utvikle seg. Ikke fordi man var feig, men fordi det var klokt. 

”Vi tar terrassedøra”, sa hun og stoppet. Hun hadde resignert, var med meg. Selvsagt, terrassedøra. Vi spolte tilbake til stua og kom oss ut. Anger hjalp ingen, men jeg angret så det kløp i hjertet. 

Sola traff meg rett i ansiktet.

Jeg startet beltet og sjekket at hun gjorde det samme. Det var ingen på forsida av huset. En eldre mann gikk langs veien. Vi fløy rundt baksida. Sykkelen sto der vi hadde forlatt den.  

Jeg følte meg direkte paranoid i det jeg plasserte meg på sykkelsetet. Livia slang seg på. Jeg fløy opp i samme øyeblikk som jeg utløste skjoldet. Det fantes ingen kjøretøy på veien. Mannen var forsvunnet fra synsfeltet. Jeg sjekket displayet på kommen. Ingen befant seg i lufta. Jeg landet i skogbrynet på den andre siden av veien. 

Pusten gikk tungt som om jeg hadde løpt. Jeg dro Livia av sykkelen og ba henne gjemme seg i buskene. Jeg måtte fortøye doningen. Hun huket seg ned og krabbet langs bakken. Jeg kom etter henne. Vi fant oss en utkikksplass der vi kunne se rett bort på huset vi hadde forlatt. ”Vi må ha våpen, utstyr”, sa hun. Stemmen skingret. 

”Jeg har ikke med meg noe sånt”, sa jeg. ”Snakk lavere jenta mi!” Jeg trakk henne inn mot meg. Hun rev seg løs. ”Vi er på ferietur for å bistå broren din. Kun det.”

«Kjære Gamle», hvisket hun. «Hvorfor svarer ikke Kobin.»

Stemmen ble stadig høyere.

”Vi må kontakte faren din”, sa jeg. Som om jeg ønsket at vi kunne slippe. 

Rett før vi hadde reist til Viken hadde gubben skrevet en melding på kommen til meg. Det virket som om det hadde skjedd for mange år siden. Der hadde det stått at han innkalte meg til  et møte for å snakke om Kobin. Han hadde forlangt at jeg skulle komme uten Livia. ”Nå er det på tide”, sa jeg. Det var ikke til å komme utenom. Jeg visste det. Vi hadde oppført oss som idioter. Hun ristet på hodet. 

”Han kommer til å gå fra konseptene. Snakk med Gailio! Be ham fikse utstyr til oss! Jeg vil tilbake til Elishas hus. Hvordan skal vi ellers finne ut av noe som helst, finne ut av hva som har skjedd med Kobin? Hvorfor i alle dager skulle du ha oss ut av  det huset.” 

”Vi kan være i fare”, sa jeg.

«Du kan telle», sa Livia.

”Vi er to personer. En av oss holder oppsyn mens den andre leter. Vi er ikke feige.” Hun dunket meg i skulderen. ”Reikin. Du skjønner det. Vi må finne ham.”

”Herfra kan vi se om noe hender ved huset”, sa jeg. 

”Tull, vi ser bare en side av huset herfra.” 

”En av oss kan legge oss på den andre siden av hagen”, sa jeg. ”Dessuten har jeg saumfart hagen. Det var ikke noe der.” 

 ”Vi må fortsette å lete Reikin. Det begriper du vel.”

”Jeg fikk en veldig dårlig magefølelse, Livia”, sa jeg. ”Jeg tror vi kan være i fare. Vær så snill og ta meg på alvor.” Hun freste.

”Hva med Kobin? Han er i fare. Du skjønner vel at vi må finne ham. Da kan vi ikke gjemme oss her i skogen.” 

«Ja, Livia, men vi trenger å snakke sammen, legge en plan.

Du har fortsatt kommen på repetert oppkalling?” Hun nikket.

”La oss få lagt planen så vi kan dra tilbake dit!” sa hun. Ingen av oss sa noe. Begge stirret mot huset. Hva hadde foregått der borte? Det skulle jeg ha likt og visst.

 Det var ikke nok at vi hadde løyet for Kampin. Vi hadde løyet for Gailio også, for alle i Konglomeratet. Det hadde virket så uskyldig. Dette ville smelle tilbake på oss. Jeg merket at jeg fikk vansker med å puste.

”Hvis vi kontaktet Gailio så vil han fortelle det til faren din”, sa jeg. ”Du skjønner det.  Alt annet vil være uansvarlig. Gailio er ikke uansvarlig.” Jeg hadde løyet for  Gailio. Han var min kisteverge, den som var ansvarlig for meg, og ikke minst, han var min venn. Jeg visste ikke hva som var verst, Gailio eller Kampin. 

Livia brøt tausheten.

”Ok! Hva med skolelokalene. Der kan det ligge våpen. Jeg drar  dit og ser etter, mens du sitter her og følger med. Vi må ikke miste noe av det som foregår der borte. De kan komme når som helst begge to, du vet det. Dersom de ville skjule seg for oss.”

”Han ba om hjelp, Livia. Klart han ikke ville skjule seg for oss.”

”Vi veit ikke hva som kan ha foregått, Reikin. Dersom de kommer ut, må vi få tak i dem. Vi må ta høyde for alle eventualiteter. ” Hun sjekket displayet. ”Da må du få tak i dem, sørge for at de ikke stikker seg vekk.”

”Selvfølgelig vil de ikke stikke seg vekk. Vi er hjelperne. Har han foretatt seg noe på det apparatet?” Hun ristet på hodet.  

 Jeg hadde selvsagt nektet å gå i et møte med Kampin om Kobin uten Livia. Han hadde ikke blitt blid. Livia hadde dessuten gjettet seg til at det var faren jeg hadde snakket med. En manipulerende snik. De var to kruttønner når de kom i samme rom. Livia lot seg ikke pelle på nesa av den dominerende mannen. Egentlig var de hverandres tennhetter. 

«Vi kan ikke kontakte pappa.

Han må ikke få vite noe av dette. Det må du da forstå.”

”Livia, jeg er sulten. Kan vi ta en slushby først.” Det var tryggere at hun dro tilbake til skolen enn at vi befant oss i det maltrakterte huset. ”Det ligger i reiseveska på sykkelen. Vann og slushby.” Hun nikket.

”Se etter om du finner våpen i reiseveska”, sa hun i det jeg kravlet bort til sykkelen i ly av busker og kratt. ”Det er jo mulig.”

 Kobin var ikke mindre sta enn Livia, han var bare sta på en roligere måte. Hadde han først bestemt seg, var han fullstendig umanipulerbar. Å spionere på sin egen sønn. Det var det Kampin hadde planlagt, og det var forkastelig. 

”Beklager, Livia. Slushby og vann er alt som er”, sa jeg da jeg hadde stukket hendene ned i sykkelveska, gjennomsøkt den. Vi hadde selvsagt gått på det møtet begge to. 

Jeg kravlet tilbake.

Jakto, Kampins bror, og Konglomeratets sikkerhetsråd, hadde også vært tilstede. Han hadde ledd høyt av Kampins bekymringer, bedt ham la sønnen få bli voksen og gått i protest. 

Vi andre hadde argumentert med mannen. Det gikk ikke an at en sikkerhetsansvarlig benyttet sin posisjon til å spionere på sin voksne sønn uansett hvor store utfordringer denne sønnen hadde. 

Jeg rakte Livia to slushby. Hun tømte vannflaska i et drag mens jeg tygget. 

”Jeg er kvalm og har vondt i magen”, sa hun. ”Hvordan har dette utviklet seg så klønete?” Jeg var kvalm jeg også. Situasjonen var ikke handterlig. 

Vi hadde sittet sammen vi tre, Kobin, Livia og jeg. Alt ble planlagt nærmest som en lek. Det var ille. Samvittigheten var kullsvart. Ingen av oss på møtet hadde gått med på Kampins krav. 

Livia og jeg satt i taushet.

Tygget og drakk. Kobin hadde sittet i stua vår da vi kom fra det møtet, han som altså angivelig skulle ha befunnet seg i Viken. Han hadde sneket seg over grensa uten at noen visste det godt hjulpet av Hendti, vår mikrologråd. Vi var mange som satt i klisteret her når dette kom for en dag. Livias hender skalv rundt den tomme vannflaska. 

  Vi hadde fortalt Kobin om gubbens planer. Han hadde ledd sammen med oss. Så hadde han forelagt oss sin egen vanvittige plan. 

”Vil du ha mer vann, Livia?” Hun ristet på hodet. 

Jeg drakk en slurk. Det kjentes godt i halsen. ”Vi må snakke med Kampin”, sa jeg og tørket meg om munnen med handbaken. ”Fortelle hva vi har stelt i stand.” Det var nesten umulig å tygge slushby uten å smule. Akkurat nå virket det ganske umulig at Kobin hadde greid å overtale oss til å bli med på denne planen. 

  ”Dere får kalle det, prosjekt redde Kobin”, hadde han sagt. ”Det er jo uansett sånn vi foretar operasjoner og absolutt ingen løgn. Dere bare gjør det nødvendige for å redde meg.” Han hadde flirt. Jo takk.

Min egen frykt ble speilet tilbake til meg i Livias øyne.

”Nei!” svarte Livia. Jeg var nødt til å overtale henne, men det måtte gjøres med list. Jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor fyren ikke hadde befunnet seg i Elishas leilighet da vi kom. Kobin hadde foreslått et terapeutisk opplegg som faren hans ville ha ødelagt prompte. Jeg stirret på Livia med et ønske om å få en bekreftelse. ”Det må vente, Reikin. Kobin trenger en sjanse. Den skal han få.” 

Jeg prøvde å tvinge et annet svar inn i vettet hennes med blikket. Da Kobin hadde lagt frem planen sin hadde han sett på oss med et dypt alvor og lovet oss at det aldri skulle bli noen direkte løgn. Etterpå ville vi skrive helt ærlige rapporter. Jeg så for meg det skjelmske smilet. Vi hadde vært sjanseløse. 

”Du vet, og jeg vet, at han aldri ville ha forlatt huset frivillig, Livia”, sa jeg i et forsøk på å vende henne. ”Han ventet oss.” Der var det satt ord på det. ”Så hvor er han?” 

Livia satte øynene i meg. Fortvilelsen i henne gjenspeilte min egen. 

”Reikin, vi kan ikke røpe ham. Både han og pappa blir rasende. Du kan ikke forestille deg.”

”Kobins raseri er vårt minste problem, Livia. Vi må få tak i ham før noe fryktelig skjer. Du er redd. Jeg er redd. Vi må ta dette på alvor nå. Selvsagt forstår han det. Huset var fullstendig rotet til, vandalisert. Da trenger vi bistand fra Konglomeratet.” 

Vår rolle i alt dette måtte glemmes.

Det gjaldt Kobin. Vi måtte gjøre det rette, fortelle åpent og ærlig hva som hadde foregått, om vår rolle i det.

”Dette handler ikke om oss, men om Kobin, Reikin. Vi har ikke sett et menneske bevege seg nær huset eller hagen ingen! Jeg vil gå tilbake dit, lete etter spor. Du ble bare midlertidig helt gal. Selvsagt må vi gå tilbake dit. Noe annet er helt idiotisk.” 

”Det kan vi ikke”, sa jeg og plasserte alt jeg hadde av sta vilje ut i haka. ”Du foreslo å gå til skolelokalene for å se etter våpen. Gjør i hvert fall det først.” Jeg dro pusten og trakk luft dypt ned i magen. ”Du skjønner vel at de, som har stått for vandaliseringa av det huset, kan komme tilbake. Vi skulle aldri ha blitt værende der så lenge som vi gjorde, Livia. Det var galskap. Vi var i fare. Kobin er forsvunnet derfra. Vi aner ikke hva som har skjedd.”

”Vi kontakter ingen”, sa hun. ”Kobin må få en sjanse.” Øynene hennes vek ikke. ”De kommer til å stenge oss ute, Reikin. Pappa, alle sammen. Du vet det!” Selvsagt kom de til det. Vi hadde oppført oss som idioter, og jeg måtte medgi at de ville ha helt rett. ”Hvordan er det?” spurte hun. ”Kan du spore signaler i lufta eller ved tomta?” 

Jeg sjekket displayet og følte meg tanketom i hjernen.

Ingen aktivitet. Livia ba om å få kommen. Hun studerte måleresultatene. ”Vi går tilbake”, sa hun og returnerte den. ”Etterpå drar vi til skolelokalene.” 

”Du skjønner ordet fare?” spurte jeg.

”Ja, men du bare gjetter. Selvsagt kommer de ikke tilbake. De har gjort seg ferdig i det huset. Det er ikke mer å rote til. 

”Vi veit ikke om det så like ille ut da Kobin var der”, sa jeg. ”Det er to forklaringer på at han er forsvunnet. Enten har han gått selv, eller så har noen fjernet ham derfra.” Ordene fikk det til å rykke til i hele henne, men vi kunne ikke la tanker ligge.  ”Noen kan sitte å holde øye med huset akkurat nå”, insisterte jeg. ”Vi går ikke tilbake. Trolig hadde vi bare flaks at ingen kom mens vi var der.”

«Han burde svare oss», sa Livia stille.

”Han burde svare oss”, sa Livia stille. ”Hvorfor svarer han ikke?” Hun brølte nesten. Jeg grøsset for jeg ville ikke at noen skulle se oss.

”Livia, kan ikke du dra til skolelokalene, sjekke opp der, hente utstyr. Vi legger videre planer når vi er bedre utstyrt. Jeg holder huset under oppsikt, ser om noen viser interesse for det. Jeg lover at jeg skal ta kontakt med en gang noe skjer. Når du er tilbake her, tar vi en ny vurdering.”  

”Ja vel”, sa hun. Jeg ble lettet, første seier. Jeg trengte en til. Vi måtte kontakte Kampin. Det kunne ikke drøyes lenger. Egentlig burde vi ha kontaktet ham med en gang vi fant Elishas hus i en slik forfatning. ”Tull, vi skulle aldri ha gått med på Kobins forslag, og det vet du.” 

Hun hadde stått i mot lengst.
 Det skulle hun ha. 
Kobin trengte hjelp. 
Jeg ville så gjerne hjelpe.
Den irriterende toskete faren. 
Livia hadde også vært irritert;
 som ei furie. 








Dikt om spenning, Spenning-Fantasy, Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Forfatter. R.R. Kile. Norsk Science Fiction.
Dikt om spenning, spenning-Fantasy, Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Forfatter. R.R. Kile.



Spenning-Fantasy, Serien Liber Mundi

Dette var andre kapittel i denne spenning-fantasy serien. i den første tida etter katastrofen var et faktum, verden gikk under, som i et Ragnarok beskrevet i den norrøne mytologien, tok de som overlevde tak i situasjonen. De syv første møttes i Klosterdalen. Der gjorde de mange tiltak for å sikre at det som skjedde, aldri skulle skje igjen.

De opprettet Kistepakta, lagde Planen og loven.

































spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy, spenning-fantasy