Publisert Legg igjen en kommentar

Forfatter-Science-Fiction, å skrive bøker

Forfatter-Science-Fiction,
å skrive bøker,
Fantasy,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Science-Fiction, å forfatte en verden.


Ja, det har vært gøy å tenke ut alt sammen, skape en verden helt fra begynnelsen av, legge inn alle de ønsker jeg selv har tenkt skulle ha vært fint. Tenk om alle snakket et felles språk så vi alle kunne forstå hverandre, ingen religioner i statsforvaltning eller undervisning, penger har ingen særlig betydning, alle får den utdanning de ønsker, ingen rusdrikk sterkere enn øl, ikke narkotika, ingen media for annet enn kommunikasjon eller det som er nødvendig i ens arbeid, ingen TV for annet enn nyhetsformidling, et verdensråd som tar seg av verdens anliggender der alle er likt representert.

Siden vår verden ble deres mal for hva som aldri måtte gjenta seg, holdes det som skjedde der levende i hukommelsen som et skrekkens eksempel på hvor ille det kan gå. Da denne historien finner sted befinner vi oss 7000 år frem i tid. De fleste mennesker har ingen hukommelse for vår tid, men de som skal lede politiske organer må sette seg inn i det. Det gjelder også pedagoger og folkeverger.

Ved vår tids begynnelse

ble det opprettet en verdensdel til. Den ble kalt Konglomeratet og befinner seg i to fruktbare daler. En person vandret gjennom et helvete av vold og ødeleggelser og ved en tilfeldighet fant han dette stedet som hadde alt av nødvendigheter som mat og rent vann. Han finner folk. De har strandet i et langt mindre fruktbart området, men har med seg den høyeste kompetanse fra vår verden i form av forskere og moderne utstyr. De flytter til Dalene. Derfra gjenoppbygger de verden. Det hentes inn overlevende og opprettes kolonier ute i verden. De møter motstand, men denne nedkjempes etter hvert.

Konglomeratet er tilnærmet like stort som de andre verdensdelene i utstrekning, men egentlig er alt Ødeland med unntak av de to Dalene. Derfra flytter de som ikke arver en rolle der, fortsatt ut i den verden de tilhører ved arv. I disse dalene gjemmes artefakter fra vår verden, all kunnskap om hva som skjedde der og beskrivelser fra samtidige om hvordan det var. Hele verdens samlede gullbeholdning befinner seg der, alt som folk ville kunne komme til å begjære.

Konglomeratet.

I Konglomeratet hadde de alt fra begynnelsen. Bosettingene ute i verden måtte bygge samfunn opp igjen så godt de formådde ut fra de stedlige ressurser. Konglomeratet hjalp til, men de ga ikke ut alt det de selv hadde. Sånn ble de hjelpere. Ved oppfinnelser, som ble gjort i ulike samfunn, fikk alle ulike samfunn, tilgang til det samme slik at det ikke skulle oppstå ulikheter som igjen kunne gi grobunn for misunnelse. All forskning og utvikling ble oppmuntret av styresmaktene. Alle ble gitt muligheter.

Folket valgte at Konglomeratet skulle være i en særstilling slik at de kunne gi nødvendig hjelp ved behov. På dette stadiet, da denne handlinga finner sted, er fortsatt Konglomeratet verden overlegen på de fleste områder, men forskjellene er ikke så store som de var i tidligere tider.

Spørsmålet er om det er mulig å tenke seg et slikt sted, at folk som bor der greier å beholde sine fordeler uten at det oppstår et maktbehov eller annet går ut over verden forøvrig.

Sånne spørsmål synes jeg det er interessant å samtale om.


Forfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Fantasy, Norske spenningsbøker, Fremtidskrim. Ei løvinnes hjerte, 3. bok i serien. Kapittel 1
Fiorfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Ei løvinnes hjerte.

Kapittel 1Ei løvinnes hjerte.



Livias komm ga signal. Det var Kobin. Hun plasserte den på høyttaler. 

”Jeg er i leiligheten hennes.” Stemmen var rå av følelser. ”Det var ingen grunn til å bryte seg inn. Noen hadde vært der før meg. Leiligheten er fullstendig endevendt som om en tornado har rent gjennom den. Vær så snill og kom!” Livia sa ikke et ord. Hun snudde føttene  bort fra stranda i retning Kobins hus, det vi lånte av ham. ”Jeg bør kontakte folkevernet, men jeg vil vente til dere har vært her. Dere må se dette. Det….” 

Jeg hastet av sted ved siden av Livia mens jeg trakk på meg skjorta. 

”Men var det ikke helt i orden da du tittet inn der i dag tidlig da?” spurte Livia. Hun løp nå. Jeg også. 

”Det er nettopp det. Jeg begynner å bli hysterisk. Skynd dere!” Vi løp alt vi kunne. Sola skinte. Svetten rant. Kvalmen bredte seg i magen mens jeg tok inn det Kobin faktisk sa.

«Vi er på stranda uten andre fremkomstmidler enn føttene», peste Livia.

Hun løp enda fortere. Jeg gjorde det samme, holdt følge. Kobin hadde lett etter Elisha i hele dag, ei jente som  han nylig var blitt kjent med. Ta luftsykler! Jeg vet at pappa ikke er noe glad for at vi gjør det i fritida, men det haster virkelig.” Kampin Styrktett, sikkerhetsråden i Konglomeratet, den åttende verdensdel som inneholdt en flik av alle, og tvillingenes far, ville tørne dersom han fikk ett aldri så lite nyss om hva vi holdt på med. Men han visste ikke. Han trodde vi var i Viken for å følge med på Kobin så han ikke skulle skeie ut, komme opp i problemer, drikke for mye honningøl. Det var slik vi hadde planlagt det. Vi hadde gått bak ryggen hans, konspirert rett og slett.

”Forklar oss veien!” sa Livia. Jeg pustet tungt mens jeg løp.

De to, Kobin og Elisha hadde hatt en avtale om å treffes i dag tidlig. Elsihas mor var forsvunnet, hadde vært det lenge. Kobin hadde tilbudt seg å hjelpe henne med å lete. ”Vi kommer så fort vi kan”, nesten ropte Livia. Jeg fattet ikke hvor hun fikk stemmen fra.

”Dere får si at dere var så bekymret for meg etter denne samtalen at dere ikke våget annet. Hun bor i ….”

Kobin, jeg er stressa her», sa Livia andpusten.

”Vi løper. Skriv ned adressa og send den! Vi kommer. Slapp av!” 

Jeg løp forbi henne. Da vi hadde avsluttet vårterminen på skolen, hadde Livia og jeg reist til Klosterdalen. Kobin hadde nektet. 

”Når dere kommer vil dere forstå at det ikke er noen grunn til å slappe av”, sa Kobin med en stemme som skalv av undertrykt fortvilelse. Jeg hadde blodsmak i kjeften. Kampin hadde vært rasende over at Kobin ikke hadde kommet hjem sammen med oss. Vi fryktet alle for Kobin, for hans mentale helse. Han hadde opplevd så mye brutalt. Men han måtte få leve sitt eget liv, slippe å dilte i sin fars vilje, noe jeg uansett ikke trodde noen ville få ham til.  Livia nådde opp på sida av meg. Jeg oppfattet et hulk i kommen. 

”Vi kommer”, forsikret Livia med andpusten stemme. ”Det ordner seg.” Hun la kommen i lomma. 

Kobin hadde kommet til Klosterdalen i hemmelighet.

Han hadde fått Hendti til å slippe ham over grensa uten å si noe til noen, det til tross for at Kampin, faren han, var sikkerhetsråd og i tillegg var fra seg av bekymring for ham. 

Avstanden fra stranda og opp til Kobins hus virket lenger enn jeg husket. Hverken jeg eller Livia sa noe. Vi konsentrerte oss om å løpe. Tankene romsterte som viltre kaniner. Vi skulle aldri ha lyttet til Kobin. Planen hans hadde vært galskap fra første stund. 

Det var ikke det at vi ikke ville hjelpe ham. Vi ville alle hjelpe Kobin. Problemet var at Kampin gjorde alt på feil måte, noe det ikke var mulig å få ham til å forstå. Derfor hadde vi havnet i denne bisarre situasjonen. Jeg ristet på hodet. Det var et problem.

I dag tidlig hadde Kobin kontaktet oss og informert oss om at Elisha hadde uteblitt fra avtalen de to hadde gjort. Det hadde vært underlig. For det var jo derfor vi befant oss her, for å lete etter mora hennes som var forsvunnet. 

Kobin hadde presentert oss for Elisha for første gang i går,

en hyggekveld med bare oss fire tilstede. Hun hadde virket trivelig, ei søt lys jente, helt forskjellig fra Solaia, Kobins tidligere kjæreste, jenta han hadde sett dø, bli voldtatt og myrdet rett foran øynene sine. 

 Solaia hadde vært mørk som ei natt. Elisha var så lys at hårfargen grenset mot platina. Solaia hadde vært elegant, slank, høy. Elisha hadde vært lita og sped med ivrige lekne blå øyne. Solaias øyne hadde vært store og brune, alvorlige og dype som brønner. 

Jeg hadde plagsomt med sand i sandalene her jeg løp. Det var bare å tåle det, spurte på. Sola var så varm at svetten haglet.

Elisha hadde vært forelsket.

Både Livia og jeg ville være villige til å sverge på det. Kobin hadde vært langt fra uberørt han heller. Han var på vei mot noe. Ei interesse hadde han kalt det. Alt, som interesserte Kobin, gledet oss. Gårsdagen hadde vist oss at det var mer enn det.  

Kobin hadde ressurser til å hjelpe Elsiah, eller Konglomeratet hadde ressurser til å hjelpe. Derfor hadde han kommet til oss, bedt oss om å skaffe ham alt han trengte fordi han ikke ville blande inn sitt faderlige opphav. 

Sanda i skoene gjorde meg gal. Jeg skled i tykke strå langs veikanten, men tok meg inn igjen. Livia sendte meg et bekymret blikk. Min rolle, som kistebærer, hadde gjort det mulig å bistå. Her jeg løp, angret jeg på at vi hadde blitt med på planen hans. Vi måtte ha vært gale alle sammen. 

Jeg slo Livia med ti meter i det jeg skrenset inn hageporten.

Hun sprang på do. Jeg tømte skoene for sand, fikk på meg beltet og klarerte luftsykkelen. Det var på tide at jeg trente mer. Formen var for dårlig. 

Jeg sverget. Hva hadde Kobin rotet seg opp i? Problemet var at Elisha ikke hadde hørt fra mora si på seks måneder. I begynnelsen hadde hun ikke reagert på det. Hun hadde vokst opp med mora som eneste omsorgsperson. Da hun hadde begynt å studere, hadde mora ønsket å bytte jobb, komme seg bort. Elisha hadde fortalt oss at hun hadde støttet henne helhjertet. 

Jeg plasserte meg på sykkelen, satt klar. Døra gikk opp. Livia bykset ut med bukser og tunika mens hun strevde for å få beltet på plass og sjekket at det virket som det skulle. Det lyse håret var i vill uorden. Hun slang seg bak på sykkelen. Jeg lettet. Mens jeg kjørte leste hun veibeskrivelsen høyt for meg.

Heldigvis visste jeg hvor vi skulle.

Vi var blitt ganske godt kjent i Viken etter og ha bodd her i noen måneder. Elisha hadde prøvd å få tak i mora i flere uker nå. Kobin hadde kommet til hjelp. Så hvorfor hadde hun ikke dukket opp til avtalen med ham. Hun hadde ikke svart på RA heller. 

”Kjør fortere!” kommanderte Livia. 

”Jeg tar det med ro”, sa jeg ”Vi vil ikke vekke oppsikt.” Det siste var viktig. Kampin ville bli rasende hvis han fikk vite at vi, i tillegg til å kjøre sykkel unødvendig, også dreiv med villmannskjøring. 

 For rundt tre uker siden hadde Elisha gått til Folkevernet for å melde mora si savnet. De hadde lovet å sjekke litt rundt, men hun hadde fått en opplevelse av at de ikke ville prioritere det. 

Da hun ikke hørte fra dem, hadde hun oppsøkt dem for å purre opp saken.

Det var tre dager siden. Hun hadde fått til svar at de hadde stilt saken i bero. Elisha hadde protestert. Hun hadde vært engstelig, fryktet for at noe alvorlig hadde skjedd. De hadde sagt at voksne mennesker måtte få lov til å legge sine tidligere liv bak seg. Så lenge det ikke dukket opp alvorlige indikasjoner på problemer av noe slag, ville folkevernet ikke foreta seg noe. Mora kunne ha funnet en ny mann.

”Som om jeg ville ha bekymret meg om hun hadde fått en ny mann”, hadde Elisha fnyst. Vi hadde nikket, vært forståelsesfulle, for vi var voksne, ikke unger.  

”Kjør fortere!” gjentok Livia. Jeg ignorerte henne. Hvor kunne Elisha ha gjort av seg? Det virket helt unaturlig at hun ikke hadde dukket opp til den avtalen. 

Kobin trengte hjelp.

Han hadde vært uvanlig oppskjørtet til ham å være. Det var ikke mye som pleide å stresse ham opp. Fra nå ville vi være tre til å lete. Sammen skulle vi finne henne.  

Vi nærmet oss adressa. Så vidt jeg skjønte skulle det være neste sidegate. Elishas mor var utdannet lærer. Elisha tok også lærerutdanning. ”Sving! sa Livia. Jeg svingte.

”Hadde Kampin bare ikke vært en slik umulig far”, sverget tankene mine. Han hadde villet ha oss til å reise til Viken på ferie for å spionere på sønnen. Vi hadde nektet selvsagt. Ingen far spionerer på sin voksne sønn. 

Men Kampins absurde ønske hadde gitt oss den unnskyldningen vi trengte for å faktisk reise, gi Kobin det han hadde ønsket. Jeg grøsset. Hvis Kampin fikk greie på dette, var vi ille ute. Vi nærmet oss bestemmelsesstedet. Svetten rant av meg.

Det var gata.

 Det lå hus på den ene sida og skog på den andre. Jeg peilet inn nummerskiltet og fløy rett mot den oppgitte adressa. Vi landet i hagen. Den virket lettere overgrodd. 

Livia løp foran meg. Jeg så frem til å snakke med Kobin. Få et nøyaktig innblikk i hva som hadde foregått. Huset var hvitt og laget av tømmer. Døra sto åpen, på vidt gap, ei rød dør. Elisha Sannsid sto det på et navneskilt. 

Tankene på innsida av hodet ble stående å repetere seg. Døra burde ikke ha vært åpen. En alarm skjøt lyn i nervesystemet. Dersom du bryter deg inn i et hus, lukker du døra, du vil ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

 Livia løp inn. Jeg sverget og skrittet etter. Hun var alt for uforsiktig. I inngangen var det kaos. Livia hadde stoppet som om hun ikke trodde det hun så. Jeg skrittet over kaoset, det knaste i glassbiter. Jeg trodde ikke det jeg så jeg heller.

Hun kastet et raskt blikk på meg før hun ropte Kobins navn.

Jeg la ei arm på skuldra hennes. Vi lyttet i det jeg tok til vettet og lukket døra. Kobin svarte ikke. Speilet i gangen var knust. Jeg glante på døra jeg hadde lukket. Han burde svare. Frykten bandt seg til en innfløkt knute i magen. 

Under glasskårene lå det klær slengt hulter til bulter. Den øverste kommodeskuffen sto åpen. Med likblekt ansikt slo Livia Kobins kode. Vi ventet i stillhet. Den var tyngre enn den mest kvelende skygge. Ikke noe svar. 

Livia skrittet inn i stua. Der var det fullt kaos. Hun holdt linja til Kobin åpen. Jeg strente forbi henne og åpnet dører mens jeg lyttet etter et svarsignal fra kommen hans. Ingenting. Jeg visste ikke om det var et godt tegn. 

Livia sto på terskelen til kjøkkenet. Bord og stoler lå veltet. 

«Han svarer ikke», sa hun helt unødvendig.

I øynene var det panikk. ”Hva skal vi gjøre? Han svarer ikke.” Stemmen steg.

”Vi fortsetter og lete”, sa jeg og gikk bort til henne, grep handa hennes. ”Vil du sette deg ned?” Kjøkkengulvet var fullt av glasskår fra servise som var blitt kastet utover. Kjøkkenet var et lite egnet sted for å sette seg. Hun ristet på hodet. 

Noen hadde gått fullstendig amok i dette huset. Ikke rart at Kobin hadde hørt vettskremt ut.

”Jeg vil lete. Hvorfor svarer han ikke?” Klumpen i magen var blitt til bølgende kramper. Vi måtte kontakte Kampin. Jeg så ikke frem til det. Kortet mitt. Det var årsaken. Det som åpnet alle fasiliteter. Jeg sverget. Et kort var bare et kort. Jeg fattet ikke hva som foregikk. Det var for utrolig. Kobin hadde bedt oss om hjelp. Han måtte være her. Noen annet var ikke til å godta. 

«Slapp av Livia!

Vi finner ut av det!” Ikke at jeg fattet hva det var vi skulle finne ut. Dette var verre enn et mareritt. Jeg trakk henne inn mot meg og holdt henne tett. Noe sånt som dette hadde jeg ikke forutsett, selv ikke da Kobin hadde snakket, selv ikke i et mareritt. ”Det ordner seg, jenta mi.” Jeg mumlet ned i gullhåret. Hun rev seg løs. 

Vi gikk fra rom til rom sammen. Hele tida ropte vi navnet hans. Kommen sto på repetert oppkalling. Vi endte opp i kjøkkenet. Livia sparket til en stol som allerede lå nede. ”Jeg går ut og sjekker i hagen”, sa jeg. 

Vi var nødt til å sjekke overalt. Jeg fryktet ikke lenger konsekvensene av det vi hadde stelt til med, men jeg fryktet for Kobin. 

”Han burde ha svart på kommen”, sa hun. ”Hvorfor svarer han ikke på kommen”, brølte hun.

«Det skal vi finne ut», sa jeg. og undertrykte skrekken i brystet.

”Jenta mi, vi skal finne det ut.” Jeg strakte frem armene, men hun puffet meg vekk. ”Vi burde melde fra til folkevernet”, sa jeg og lot armene synke. ”Men jeg føler for å undersøke huset selv først.” Hun fokuserte. 

”Selvsagt! Vi kan ikke melde fra til noen før vi har gått gjennom huset. Jeg begynner med Elishas skrivebord. Der er det kaos, men det er ikke glasskår.” Jeg nikket enig. Et skrivebord ville være et utmerket utgangspunktet for å finne svar. Vi trengte svar, fort. Jeg trengte at jenta mi befant seg i trygghet inne i huset, for jeg var redd.

 Livia forsvant. Jeg tråkket så forsiktig jeg kunne over kaoset av klær og glass i gangen. Barndomshjemmet mitt i Liljedalen hadde sett slik ut. Foreldrene mine var blitt drept. Jeg kalte det bare G-dagen, den grusomme dagen. Det var fire år siden, fire år, men det var like levende som om det hadde skjedd i går. 

Jeg sto i døra i noe som virket som en evighet og speidet. I hagen sto vår luftsykkel, ikke noe annet. Kobin hadde lett i hele dag. Nå gjaldt det å huske hvert eneste ord han hadde fortalt oss? Livia var bedre på sånt. Hagen hadde rikelig med bed, men det var mye ugress.

Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss.

 Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss. Kobin hadde informert oss om at Elisha ikke hadde dukket opp til avtalen. Både Livia og jeg hadde befunnet oss i halvsvima. Det hadde blitt seint dagen i forveien. Da hadde vi sittet sammen alle fire og diskutert moras forsvinning, hva vi hadde kunnet gjøre med det, hvilke tiltak som ville ha vært fornuftige. Jeg prøvde å huske hvor mange klokka hadde vært da han hadde vekket oss. Rundt halv ni. Jeg trodde det. 

 Det var fortsatt ikke et menneske å se. Hagen hadde et redskapskjul. Jeg gikk ditover. Hvordan hadde Kobin transportert seg hit. Han hadde foreslått at vi skulle ta sykkel. Det ble forventet at vi ikke gjorde det uten en svært god grunn. Jeg så ingen transportmidler noe sted.

Skjulet lå til venstre for huset. Det var ikke laget noen vei dit. Jeg tråkket i alt for høyt gress. Elisha var ikke et hagemenneske. Jeg lagde en mental liste i hodet over alt som var blitt sagt denne morgenen. Da Kobin hadde fortalt at Elisha ikke hadde dukket opp, hadde vi  antydet at hun kunne ha misforstått møtestedet. Han hadde frest og sagt at det ikke var mulig. Det var selvfølgelig alltid mulig, men vi hadde ikke forfulgt spørsmålet. 

Utenfor redskapsskjulet befant det seg en spade med brekt handtak.

Det var ikke rart at Kobin hadde vært opprørt. Her hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, hentet oss ut av Konglomeratet, fått oss til å foreta handlinger som i beste fall ville få oss utvist av skolen. Så møtte ikke dama opp. Det var særdeles ille.

Til høyre for huset var det ei bøtte og et par hansker. Jeg kikket rundt meg, men jeg så ingen. Elisha hadde sett frem til å komme i gang med å lete videre, følge opp hendelser fra dagen i forveien. Det var jeg villig til å sverge på. 

Jeg tok i døra. Den var låst. Jeg gikk rundt huset. Det fantes ingen vinduer jeg kunne kikke gjennom. Kobin var god til å komme seg gjennom låste dører. Han hadde sørget for min utdannelse på det området. Jeg kikket rundt meg, så ingen og tok frem et nøkkelkort som Kobin hadde utstyrt meg med til slike formål. 

Døra gikk opp.

Jeg gikk inn. Der inne var det hyller langs veggen rett frem og til høyre for meg. Jeg så en sekk med gjødsel, hansker, vannkanne, slange, kalk. Midt i rommet sto det en lett rusten trillebår. Dekket var flatt. Til venstre var det knagger. Jeg registrerte en gammel regnfrakk, en tunika, et par bukser. Under sto det støvler. Gulvet var støpt. Jeg så  ingen gulvluke. Tomt. Jeg gikk ut og lot døra være ulåst. Det så ikke ut til at noen hadde befunnet seg her på veldig lenge. 

 Jeg gikk tilbake mot inngangsdøra. Denne morgenen hadde både Livia og jeg tilbudt oss å bli med Kobin for å lete etter Elisha. Han hadde avslått og sagt at vi bare skulle fortsette med det vi hadde planer om. Så da hadde vi gjort det, ligget og slappet av på stranda hele dagen. 

Fra inngangspartiet beveget jeg meg forsiktig langs grunnmuren på venstre side. Jeg så ingen transportmiddel. Kobin kunne ha gått. Han hadde sagt at han gikk, trodde jeg. Store steinblokker var felt inn i hverandre. Det var massivt. Vi hadde ikke hørt fra Kobin hele dagen. Livia hadde begynt å uroe seg. Hvor mange hadde klokka vært da samvittigheten hadde begynt å røre på seg. Fire på ettermiddagen kanskje, noe rundt der.

Etterhvert hadde hun slått koden hans.

 Han hadde svart med det samme. Hun hadde kjeftet på ham fordi han ikke hadde kontaktet oss. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke hadde funnet antydning til spor etter Elisha noe sted. Han hadde vært bekymret. Det var forståelig. Jeg banket i muren med jevne mellomrom, lyttet og sverget. Alt jeg hørte var en massiv klang av stein. 

Kanskje hadde han kjørt bil, men jeg så ingen. En vanlig tråsykkel kanskje. Det var ikke spor av dekk på gårdsplassen. Ikke var det fotavtrykk der heller. 

Jeg måtte slutte å lage katastrofer på min indre scene. Kobin ville dukke opp. Noe annet var utenkelig. Han hadde sagt at det så forferdelig ut her, at han hadde fått sjokk. Det hadde vi fått også. Han hadde tryglet oss om å komme. Det hadde vært trygling. Jeg var redd. Han hadde ventet oss. Vi hadde lovet å komme.

Handa kom bort i en tistel.

Jeg hatet stikkende vekster. Derfor hadde jeg ikke roser i hagen De hadde alt for mange torner. Det var virkelig ustelt her. Hjemme i Klosterdalen hadde Kobin lagt dette frem som et eventyr som vi alle ville ha glede av, litt uproblematisk moro som også ville være til hjelp for et annet menneske. 

Vi kunne umulig ha forutsett at Elisha ikke skulle dukke opp. Det holdt at vi lette etter ei forsvunnet mor. Ett visste jeg. Konglomeratet sto i utfordringer. De ville ikke bli imponert over at vi engasjerte oss i forsvinningssaker uten at de var informert. 

Jeg rynket panna i det jeg svingte rundt hushjørnet. Det var ikke et eneste vindu å se i muren. Ingen kjellernedgang. Kunne det skjule seg noe i det høye gresset som jeg ikke umiddelbart så, i tilfelle hva. Jeg ante ikke en gang hva jeg lette etter. Muren var så massiv at den burde romme en kjeller. 

Kobin hadde valgt å lete alene hele i dag. Det slo meg. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille da han kom hit som da vi kom hit. Noen kunne faktisk ha befunnet seg her i mellomtida, noen som kunne ha tatt Kobin og etterlatt det enda verre. Jeg stoppet tankene. De var for uhyrlige. Vi burde ha presset på hardere, blitt med og lett fra morgenen av selv om han hadde sagt nei. Ikke noe var så lett som å være etterpåklok.

Til nå hadde jeg sett to frukttrær.

Det fantes bærbusker. Jeg banket i veggen med jevne mellomrom. Muren besto fortsatt av digre steinblokker, var massiv. Jeg svingte rundt hushjørnet. Ingen kjellernedgang. Ingen vinduer, bare massiv stein.

 Jeg så to frukttrær til. Busker sto tett i tett. Jeg gikk dit, kikket mellom buskene og bak dem. Ingenting. Ikke ante jeg hva slags busker det var heller. Jeg er interessert i hage. Kobin måtte være her et sted. Det var alt jeg kunne tenke på. Han ville ikke ha forlatt stedet frivillig når han visste at vi skulle komme. Det var tette bånd mellom dem, tvillingene, Kobin og Livia.

 Jeg gikk tilbake til husveggen. Kobin kunne ha tenkt at Elisha ikke var interessert lenger. Da burde hun i så fall ha skjult det. Hun trengte hjelp. Kobin var den eneste som kunne hjelpe henne. De hadde allerede vært ute og lett sammen. Hun visste hva han kunne tilby. Ingen andre kunne ha tilbudt det samme.

Men jeg visste også hvor fort en krangel kunne eskalere.

  Kobin hadde ikke snakket om krangel. Det var ikke akkurat noe man snakket om. Jeg kunne knapt huske at Kobin og Solaia hadde kranglet. 

Jeg dunket i veggen. Dunket og gikk. Jeg hadde sand overalt. Livia og jeg hadde slappet av og elsket i sanda. Filleren til sand. Akkurat nå hadde jeg behov for en dusj. Jeg rundet det siste hjørnet og var tilbake ved inngangspartiet uten noe resultat. Dusj måtte beklageligvis vente.

Det måtte være mulig å finne spor av at Kobin hadde befunnet seg her. Folk etterlater seg spor. Jeg virret rundt i hagen mens jeg sparket til en kvist i gresset. Dersom noen andre hadde vært her så burde det vises. Sola hadde gjemt seg bak en liten sky.  

Jeg lette bak busker og trær.

Da Livia hadde kontaktet ham, hadde han ramset opp alt han hadde foretatt seg. Det var  hospitalet og ulykkessentralen. Han gått rundt i nærmiljøet, spurt på butikken og gått bort til skolen hennes. Jeg kunne sjekke rekkefølgen med Livia, men jeg mente det var sånn. Gått. Han hadde sagt gått. Ikke en grein skulle bli stående oversett. Hvis det var noe å finne, skulle jeg finne det.

Det var ferietid, så utdanningsinstitusjonen var stengt. Likevel hadde Kobin forestilt seg at Elisha kunne befinne seg på biblioteket. Kobin hadde et moderne skip. De hadde ikke trengt biblioteket. Det pekte mot krangel.

 Bak trærne var det flere busker. Den sterke lukta fortalte meg at det var nok en solbærbusk. Jeg kikket rundt, trakk i greiner. De hang fast til ei buske og var ikke plassert der. Alt var mulig. Jeg kikket rundt meg, sjekket om det var noe som hadde unngått meg. Sola var igjen på himmelen. Det var hett. Ikke som på stranda. Fluer summet og irriterte. De ble tiltrukket av svette. Den var det ikke noe å gjøre med.

Kobin hadde også gått på døra til naboer.

I hele den hersens hagen fantes det ikke spor. Den var tom for alt. Vi burde ha stoppet ham fra å bryte seg inn i huset. Han hadde kikket inn i dag morges, men da hadde han ikke brutt opp døra. Egentlig visste vi ikke. Han kunne ha tittet inn av vinduer, ropt. Selvfølgelig kunne vi ikke ha stoppet ham. Kobin var en mann. Han var god til å bryte opp dører. 

Men det var noe vi skulle ha gjort. Vi skulle ha stoppet ham fra hele dette tullete prosjektet, men vi hadde hatt håp til en begynnende romanse. Det var problemet. Vi hadde håpet på at han skulle finne litt lykke.

Jeg ga opp og gikk mot inngangsdøra. Det ville uansett ikke ha nyttet å melde Elisha savnet. Ingen ville bry seg om at en nittenåring hadde vært savnet en dag. Nå stilte det seg annerledes. De var begge savnet, både Kobin og Elisha. I tillegg hadde vi  Elsihas mor.

Jeg frøs på ryggen i det jeg gikk inn i gangen.

  Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille som dette da Kobin kom hit. Han hadde vært sjokkert, men vi kunne ikke vite det. Det var Gailios mantra, læreren min, kistevergen. Hold alle muligheter åpne! Ikke lås deg til noe! 

Jeg gikk fra rom til rom, kikket meg rundt, prøvde å skaffe meg et bedre overblikk enn sist, finne ut om det var noe vi hadde oversett. Kobin hadde bedt oss om å skynde oss. Hvor lang tid hadde vi brukt. Jeg hadde ikke sett på klokka. 

Jeg fant Livia ved skrivebordet i et virvar av papirer. Rommet fungerte nok som et kontor.  Kobin og jeg hadde hatt timer å slå ihjel da vi hadde flydd sammen fra Klosterdalen til huset hans i Viken. Livia hadde skaffet oss drøssevis av papirer som kunne hjelpe oss med å finne mora. Hun skulle ha med seg mer når hun kom etter oss. Dem hadde Kobin fått i går.  Vi hadde kikket gjennom dem, prøvd å finne en forklaring, prøvd å legge en fornuftig plan.

«Har du hørt noe fra ham?» spurte jeg.

Hun ristet på hodet. Selvfølgelig hadde hun ikke det. Da ville hun ha kontaktet meg med en gang. 

”Har du funnet noe?” Jeg ristet på hodet. Kobin hadde sagt at han skulle bryte seg inn. Deretter skulle han avgi rapport. Han hadde kommet seg inn i leiligheten. Det hadde vært ren panikk i stemmen hans da han hadde kontaktet oss. ”Livia, kan noen vite at Kobin er fra Konglomeratet?” Hun så på meg med et sløvt blikk som om hun ikke fattet hva jeg spurte om. ”Livia?”

”Konglomeratet! Hva mener du? Ingen har snakket om Konglomeratet.”

”Nei, vi har vært nøye med å fjerne alle merker fra utstyret vårt. Ingen nevnte Konglomeratet i går. Visste Elisha at Kobin er fra Konglomeratet?”

«Jeg aner ikke hva de har sagt til hverandre.»

”Vi har opplevd grupper som vil oss til livs”, sa jeg. ”Kan dette handle om noe sånt?”

”Hvorfor skulle de gå etter Kobin. Du er den mest ønskede. Ikke han. Da burde de gå etter deg.” Vi ble stående å stirre på hverandre. Hun skuttet seg. I så fall var vi i fare. Kobin kunne umulig være en lokkedue.

”Livia tenk! Hvor kan Kobin være?” Jeg forsøkte å jage vekk alle andre tanker. Det gjaldt å få gode ideer. Dette var nytteløst.

”Han må være her et sted. Vi må fortsette å lete.” Hun kikket ned i et papir, krøllet det sammen og kastet det ut i rotet. 

”Ja, men vi må ikke være fremmede for at det kan ha med Konglomeratet å gjøre.”

”Du tar det ut i det paranoide. Mang en konglomerat synes du er uforsiktig. Bryr du deg? Nei.” Hun hadde grepet et nytt papir.

”Finner du ut noe her?” spurte jeg.

”Nei, men jeg håper at et kontor kan ha informasjon som kan hjelpe oss videre. Jeg finner bare ikke ut av det. Han svarer oss ikke. Det kan ha med Elisha å gjøre. Det som har med Elisha å gjøre, kan befinne seg her.”

«Men han ville ha sagt i fra til oss», innvendte jeg.

”Men han ville ha sagt i fra til oss”, innvendte jeg. 

”Ja, men vi veit ikke hva som har skjedd. La meg lete! Vi må ikke kaste bort tida.”

”Si i fra hvis du finner noe”, sa jeg. ”Jeg leter videre. Hvor lang tid brukte vi fra han kontaktet oss til vi kom hit?” Hun stirret opp på meg. Den dype fortvilelsen langt inne i det blå fikk hjertet mitt til å hoppe. 

”Jeg sjekket det ikke, Reikin. Det var så forferdelig her, som om all vanlig fornuft spant bort. Ærlig talt, jeg veit ikke.” Livia pleide å ha orden på tid. Det var jeg som ikke pleide det.

Jeg ville ta henne i armene, men vi hadde ikke tid.

”Reikin, ingen gruppe, som vil Konglomeratet vondt, kunne ha planlagt inn i disse tilfeldighetene. Du skjønner det. Ingen kunne vite at Kobin ville spørre oss om å rekvirere utstyr til ham fra Konglomeratet uten at noen visste det, at vi faktisk ville gå med på det. Det er helt sprøtt. Akkurat nå kan jeg ikke fatte at vi var så lettsindige, men det var vi. Dette har foregått spontant.”

”Jeg vet det Liv”, sa jeg og var på vei ut av rommet. ”Sa han noe om hvordan han kom seg hit?” Jeg var på vei ut gjennom døra. Det knaste under skosålene.  ”Jeg finner ingen fotavtrykk i grusen, ikke spor av fremkomstmiddel.”

”Jeg tror han har gått rundt på føttene  i hele dag”, sa hun. ”Det var det han sa.” 

Jeg hørte stemmen hans i hodet,
frykten i den.
Det beroliget ikke akkurat. 
Jeg var vettskremt. 





Vers om handlinga i boka Ei løvinnes hjerte forfattet av R.R. Kile. Når folk forsvinner, og det ikke finnes spor av dem, blir mann redd.
Forfatter-Science-Fiction, Solnedgang i sjø. Om du vil titte inn til Liber Mundi, tryk på bildet!




Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,

Forfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Forfatter-Science-Fiction. Vil du kjøpe boka, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Fantasy-forfatter.
Å skrive bøker,
Serien Liber Mundi.
Forfatter R.R. Kile.




Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Jeg har fått svært få tilbakemeldinger på disse bøkene jeg skriver. Derfor ble jeg svært glad da en venninne skrev i et julebrev at hun hadde lest dem og at hun var imponert. Hun er ei jente som sluker Science Fiction og Fantasy. I det siste har det blitt mer Fantasy. Aiken, Bishop og Silvers er blant favorittene. Hun sier at bøkene mine ga assosiasjoner til Mad Max filmene, post apokalyptiske filmer med Mel Gibson i hovedrollen, der den første kom i 1979. Waw, tenkte jeg og ble godt fornøyd. Det høres da spennende nok ut for hvem som helst. P
Poenget er at jeg må nå ut til folk som liker slike bøker. Der ønsker jeg meg hjelp av alle dere som måtte kikke innom her.


De store spørsmål.

Det er klart at når verden er så ødelagt er det vanskelig å tenke seg at det er mulig å bygge den opp igjen i det hele tatt. Selvsagt går det ikke smertefritt. Det blir store kriger. likevel når de målet, ei jord med plass til alle, frihet for alle og mat nok til alle, et idealistisk sted, bygd på en felles vilje. For å få det til måtte helt spesielle forhold ligge til grunn. Nettopp det gjorde det. Jeg skal prøve å overbevise dere om at det var mulig.

I den tida serien finner sted, tilhører det som skjedde rundt år null, legendetida. For det er mange tusen år siden vår verden gikk under. Men kunnskapen om oss holdes levende, nettopp for å hindre at det som skjedde med oss skal skje igjen. Det er det som muliggjør at det går bra så lenge. For det er en felles lov som alle er enige om, tuftet på alt hva de den gang mente var årsaken til at vi styrte inn i et Rangarok som nesten utslettet oss.

Det geniale

er nettopp loven som er lik for alle. De har ikke et kapitalistisk styresett. Noen vil kanskje kalle det sosialisme, men det er det ikke. Innenfor loven er det full frihet for individet. Alle arbeidstimer er verdt det samme uansett yrke. De som ikke kan arbeide, får til livets opphold.
De hadde ingenting, kun minner om det som var og som aldri ville kunne bli igjen. Grunnen til at det var mulig var at det midt i elendigheten, ødeleggelsene, ble funnet et fruktbart sted som hadde alt. Derfra kunne de som hadde reddet seg dit, sørge for at folk bygde nye samfunn, fikk mat nok. Men de ga ikke fra seg det de hadde annet enn det nødvendige. Det betydde at folk måtte begynne helt på nytt med den kunnskap de hadde, sine egne to hender. Det ble sørget for at det de i enkelte samfunn oppnådde ble delt til alle samfunn alle verdensdeler så ingen skulle få en dominerende rolle.

Vil dette være mulig.

Ja, det er slike spørsmål det vil være interessant å diskutere. Bli med da vel. For dette er viktig. Egentlig tenker jeg at det på det nåværende trinn i vår samfunnsutvikling er en utopi. Jeg må tro at det er mulig. Hvis ikke virker menneskers liv her på jorda heldt meningsløst.
Bli med på reise da vel!



Norsk-Fantasy, Serien Liber Mundi, Andre bok i serien, Alene, Serien skal bestå av 24 bøker,  Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Norsk Science Fiction, Spenningsbøker, Fremtidskrim.
fantasy-forfatter, en bokforside. Vil di kikke inn til bøkene, klikk på bildet!




Kapittel 1, Alene

Domino løftet hodet og reiste seg opp i full majestet. De gule øynene var rettet mot demningen. Det var manken som gjorde en hannløve. Han åpnet gapet og brølte. Blodet frøs til is i årene. Saira vrinsket, hesten jeg hadde fått i gave av Konglomeratet på min tjueårsdag. Ei løvinne tittet frem, så ei til. Hannløven brølte på nytt. Så revnet min verden i lyd. Jeg flyttet blikket fra løven mot demningen. Vann tordnet ut av den og kom rett mot oss. Føttene mine frøs fast. Det gikk ikke. Nå gjaldt det. Føttene måtte i bevegelse. Nå!

Det tordnet i ørene.

Jeg kunne ikke la det tordne. Skarp og klartenkt. Muskler i handlekraft. Jeg ga Saira signalet for å gå inn i skipet. Hun nølte ikke. Ikke jeg heller. Jeg spant inn i bevegelse. Underetasjen i skipet var innredet som stall. Det var ingen vits i å ha en hest hvis jeg ikke kunne ta henne med meg dit jeg skulle. De flirte av det, folk i Konglomeratet.

”Starter og ror, starter og ror.” Ordene lå som en besvergende sløyfe i hodet i det jeg hastet i posisjon. Skipet startet ikke. Kilden, gaven fra Rådet. Jeg prøvde på nytt. Livløst. Vannet flommet rett mot oss. Jeg sverget og forsøkte på nytt uten hell. Det, som ikke nyttet, var bortkastet. Nærmest i refleks grep jeg tak i sekken som inneholdt en folkeverges grunnutstyr i felt. 

Jeg hoppet opp på ryggen til Saira og sprengte ut av skipet.

Hun måtte forstå at det hastet. Vi måtte sette retningen. Hvert sekund talte. Det nyttet ikke med sykkel. Hver eneste nerve hylte at jeg skulle ri nedover og bort. Magen roterte i blind frykt. Jeg måtte kjøle ned panikken. Forbli i tenkningen. Hjernen forsto situasjonen. Vi måtte opp i høyden. Jeg skjøv alt annet bort. Vi skulle rett mot vannmassene. Begge skulle overleve menneske og dyr. 

Øynene mine saumfor terrenget. Hvis vi dro skrått til høyre, og rett oppover, ville vi muligens komme høyere enn vannets tordnende rekkevidde. Det var vår eneste sjanse. Jeg red, stirret og klemte helene mot flankene. Det var ikke nødvendig å mase mer. Saira hadde forstått og fløy for livet oppover og ut til sida i motsatt retning av Sivleelva. Treninga hadde båret frukt. Hun lystret, i en ekstrem situasjon, og fløy som om løver var i hælene hennes. 

Jeg gjorde meg klar til å fly opp og startet beltet.

Nå gjaldt det! Hun måtte følge mine direktiver, også mens jeg fløy, slik vi hadde trent på det i Konglomeratets ødeland. Beltet var dødt. Full panikk lammet sansene. Tankene stoppet opp. Hjernen ble tom og sort. Tankene mine gjemte seg i et hulrom der inne. Dette ville vi dø av. Vettet måtte på plass. Jeg måtte få hjernen til å fungere. Roret. Det var ikke lenger snakk om å redde Saira. Vi var begge i livsfare. 

Jeg så rett ned i det brune hesteskinnet. Alt annet ble borte. Musklene spente seg under meg. Liv. Jeg måtte finne ro. Vi skulle overleve. Det fantes fysiske lover. Saira kunne umulig rekke frem til mitt planlagte bestemmelsessted med meg på ryggen. Svetten haglet på panna. Ei infernalsk kløe. Jeg måtte skape meg et indre rom av ro og trygghet. Hvis ikke var vi dødsens. Jeg skjøv skrekken bort til et lite angstsenter. Den skulle ikke få lamslå meg.

Vi måtte høyt nok i tide.

 Øynene fokuserte lynkjapt. Sekundet strakte seg inn i uendeligheten. Et høydedrag sto opp av landskapet til høyre for meg. Jeg så meg ut en steil fjellknaus. Det var dit vi måtte. Tankene kom tilbake skarpe som krystaller. De beveget seg så sakte at jeg kunne gripe tak i dem og holde dem fast til tross for alt det som skjedde med lynets hastighet. Vi sprengte av sted. Vannet tordnet. Bevisstheten måtte stenge lydene ute så de ikke skulle lamslå meg. Det gjaldt å komme dit jeg skulle i tide. Jeg skulle klare det fordi jeg ville. 

Marzants stemme tordnet i ørene, mannen som hadde vært min trener i Krigster, den ypperste lærer i kreftenes spiraliserende galskap. Sett deg et mål lenger borte enn du tror er mulig! Få det til! Tankene klamre seg til stemmen hans. Dette skulle vi greie, jeg og hesten min. 

Over hjernebjelken klang lydene fra vannet

i en brølende repeterende dissonans. Dersom fjellknattene ikke sto høyt nok, var det slutt. En negativ kortslutning. Det ville bli høyt nok fordi jeg trengte at det var det. Hvorvidt treffpunktet var realistisk var uinteressant. Troen var det vesentlige. Kreftene jeg satte inn for å nå målet.

 Gjennom dalen tumlet vannet, som en væskefylt koloss uten knokler og hud, med krefter som ei kjempeslegge, en sikker  felle for alt liv som befant seg her. Den skulle ikke få klappe igjen rundt oss. Jeg dirigerte Saira gjennom en verden som var gått amok. Trær og røtter revnet. Jeg kunne ikke la det angå meg. 

Endelig nådde vi utkantsonen, men vi var langt fra trygge. Jeg kalkulerte inn hvor hovedstrømmen av vannmassene ville treffe og tvang Saira til å løpe rett mot vannet. Hun protesterte vilt. Hennes frykt skulle ikke bli vår død. Hun skulle bli vår redningshoppe. 

Jeg spente viljen ned i beina, bannet og ropte.

Takk Gamle, for at vi hadde trent. Gailio, min kisteverge, og resten av konglomeratene, skulle få spise i seg flirene sine. Jeg hadde forlangt at Saira skulle passere gjennom mørke huler. Hun kunne veien gjennom tunnelen som forbandt husene mine i Klosterdalen og Kildedalen. Fra huset i Kildedalen kunne hun ta seg ut i ødemarka. Nå var vi ikke innestengte. Det fantes ingen stillhet. Hun løp fordi jeg sa at hun skulle gjøre det.  

  ”Ditt forbannede øk, løp!” Jeg brølte. De underlige direktivene mine pleide å ende bra. Det var det trening handlet om. Senere skulle jeg be om unnskyldning. Det måtte bli et senere. Jeg hadde mye å utrette. Livia, kjæresten min, ønsket seg mange barn. Jeg skulle oppfylle den drømmen, ingen andre. ”Poenget er at du må tro at du kan klare det”, skrek jeg. Zaira hadde aldri møtt, Marzant, kjempen. Den tordnende larmen angikk ikke oss. Den var ubetydelig som et myggstikk.

Jeg vrengte opp en steil skråning til venstre.

  Steinryggen lå nært nå. Vi stormet fram. Saira presset seg opp. Jeg kastet meg av og tviholdt i tømmene. Hun kjempet i mot. ”Rolig, bare rolig.” Ordene fløt på automatmodus i gjentatte slynger. Jeg så meg ut de to kraftigste trærne. Hurtigere enn løpske vannmasser bandt jeg tømmer til tau og bandt det fast rundt stammen. Hun steilet for å komme løs. Hover eller vann, hva var den verste død? Hun kunne bare våge å treffe meg.

Jeg dro frem det som var av tau og bandt meg selv fast til en trestamme som lå tilstrekkelig langt unna Sairas villskap. Bare vi ikke hadde skapt vår egen dødsfelle? Det fikk gå som det ville. Mitt vett hadde ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Nå måtte vi tåle konsekvensene. Vi skulle lure døden. 

To meter nedenfor oss var det et fossende inferno.

Vannet strømmet rundt oss fra alle sider. Skrenten var blitt en øy i et frådende vannmassiv. Hjernen min hadde vært slu og klartenkt. Jeg takket forsynet for de utstrakte sekunder som hadde gjort det mulig. Nå var det bare styrken i røttene som kunne redde oss.  

 Det ble tomt i hodet. Med apatisk overgivelse lot jeg sekundene skylle over meg. Vi ble våte på bein og hover.  Kroppene våre ble tilbørlig dusjet. Foreløpig var det ingen farlig kraft i strømvirvlene som nådde oss. Jorda kunne rase ut både på nedsida og på oversida. Jeg kunne ikke la det angå meg heller. Jordskred. Grøss. 

Så lenge røttene holdt, var vi trygge, hesten min og jeg.

Hvor som helst ellers i dette landskapet, ville vi garantert ha blitt slått til lik. Røttene skulle holde fordi vi ville det. Jeg fnøs og følte trang til å pruste og skrike slik Zaira gjorde.

Øynene mine falt på Kilden. Den ble revet løs fra fortøyninga, slukt av frådende villskap, og ført nedover. Virvlene slukte trær og vekster. Skipet ble redusert til en dansende leketøysbåt og trukket under. Vannet frådet og spant. Konglomeratets stolthet kjempet modig og fikk deler av skroget opp igjen. Jeg var glad i det skipet. 

Røtter løsnet og kastet seg inn i en runddans av greiner, stein og annet trevirke. Jeg fulgte med på våre trær, røtter. De måtte holde. Jeg krysset fingrene. Skipet ga tapt. Der ble det borte. Kun dyr som kunne fly, kom seg ut av dette. Tjue meter lenger nede kom skroget til syne igjen. Jeg skulle ha flydd. Aldri tidligere hadde utstyret mitt sviktet. Hendene begynte å skjelve. 

Sola danset med vanndråpene

og kastet farger inn i det buldrende vanninfernoet. Øynene mine sto vidt åpne. Fossende galskap festet seg som lim til netthinna. Jeg greide ikke å lukke dem, spare dem for det skrekkelige synet. I stedet tittet jeg mot demningen. Reistad Byggtun, Konglomeratets bygningsråd, hadde lovet meg en omvisning i det anlegget. Han hadde påstått at det var det beste av sitt slag, en vidunderkonstruksjon, en menneskelig genistrek uten sidestykke. Reistad var for sent ute.

Saira rullet med øynene. Hun måtte slutte med det der. Et dårlig tegn. Røttene ville holde. Reistad ville ha sagt det samme om demningen. Det vi opplevde akkurat nå, jeg og hesten min, skulle ikke ha vært mulig. Vrinskene blandet seg med lydene fra det tordnende vannet. Saira hadde ingen anelse om de krefter som lå i røtter. Vi måtte stole på røttene. Uten dem ville jordsmonnet ha sklidd av sted ved den minste regnskur. Vi hadde ikke kunnet stole på demningen heller.

Stakkars dalen.

Jeg hadde funnet inn hit fordi jeg hadde ønsket å observere løver i sitt naturlige element. Det var ikke mye igjen av den, Sivledalen. Sivleelva hadde rent som ei tynn strime vann nedover her. Nå var den blitt verre enn noen monsterelv. Jeg grøsset. På den andre sida, av høydedraget, rant Rahangafloden. Bare nå ikke den var blitt rammet av dette. Jeg  prøvde å se for meg landskapet. Der var det bebyggelse på begge sider av elva, ikke som her, ødeland. 

Begge elvene hadde sitt utspring fra, Rhandorivannet. Demningen sikret vannforsyninga i området viden rundt, like ned til Groby. Jeg snudde hodet, men vendte det fort i retning nedover igjen. Vannmassene var som uhyrer der de kom farende. Jeg håpet inderlig av Rahangafloden var blitt spart.

Med tause lepper sto jeg der

og kjente på den skjøre linjen mellom katastrofe og ro, liv og død. Sairas følelser trodde at vi var fortapte. Vi ble klissvåte av sprut og damp. Hun hadde resignert og så ut som ei opphengt fille som ikke på noen måte minnet om hoppa mi, brun og flott med sort hale og man. Selv ikke fargene så riktige ut lenger. Jeg kikket nedover meg selv. Vi så ikke ut noen av oss. Fukt, vann og damp. Leire og sølesprut. Steiner. Det var dem vi måtte vokte oss for.

Takk og pris for at Livia, kjæresten min, befant seg trygt hjemme. Hun hadde hatt en avtale med venninner. Kilden, skipet mitt. Det var ikke lenger spor av det. Livia og jeg studerte i hver vår verdensdel. Skipet hadde sørget for at vi kunne treffes, så og si, så ofte vi ønsket. 

Jeg ville ikke tenke på skipet.

Det var varmt i dette distriktet. Dampende hett. Vannet, som hele tida sprøytet over meg, gjorde meg likevel iskald. Jeg greide ikke å slutte å skjelve. Saira skalv hun også. Jeg mumlet beroligende. Det hjalp ikke for noen av oss. 

Hannløven hadde reddet oss. Dersom han ikke hadde brølt, eller om han hadde brølt noen sekunder senere. Dette skulle gå bra. Jeg sto her og var ett med vannet, larmen, tordenen og revnet materie. Hannløven hadde brølt akkurat tidsnok. Busker og vekster som ga tapt. Hvis det ikke hadde vært for de hersens venninnene hadde vi alle vært hjemme nå. Det var sannheten, hjemme med henne, Livia, min elskede.  

Saira var ikke spesielt fornøyd med meg.

Det hadde hun ikke vært på lenge. For løver ville Saira være et deilig stykke kotelett. Hun ville aldri kunne forstå at jeg hadde hatt et ønske om å studere løver, sette henne i fare. Tid og evighet. Jeg holdt øye med stedet der jeg hadde trodd at det hadde vært ei løvehule. Egentlig visste jeg ikke om det hadde vært ei hule der. Jeg hadde antatt det. 

Sola la seg ned og malte storslåtte farger på himmelen. Tida var sekunder. En absurd virkelighet, et inferno av ødeleggelse. De nydelige fargene. Solas gang. Tida som gikk. Jeg ante ikke en gang om det hadde vært løveunger. Jeg hadde trodd på både ungene og hula. Nå ville jeg aldri få svar på det.

 Forrige gang jeg hadde flydd over Kalakafjellet, her i Urleiven, hadde jeg sett en hannløve med to drektige hunner. Nå hadde jeg sett tre løver, to hunner som ikke var drektige. Konklusjon trukket, en mulighet for en studie av løveunger i sitt rette element. Prompte hadde jeg avbestilt overnattinga i Kalaiko, en landsby i Rahangadalen. 

Domino hadde varslet meg.

Han hadde vært vår redningsmann. ”Husk det, din vrinskehoppe, og vær takknemlig!” mumlet jeg. Hun hang som ei oppvridd fille i tauene, men hun levde. ”Du fraktet meg hit, reddet livet mitt, men uten Domino hadde vi begge vært døde. Hadde Domino brølt noen sekunder senere, ville vi begge ha blitt til jordas koteletter. Husk det!” 

Jeg hadde to uker med fri fra studiene, utdannelse som folkeverge. Uansett tørke, og her var det mye tørketid, hadde demningen, gjennom et intrikat kanalsystem, sørget for en sikker vanntilførsel året rundt. Det hadde den dugd til, men dette, en katastrofe av dimensjoner. Himmelpenslene malte med stadig mer intense farger. Det var ingen vind, ikke en gang et vindpust. 

Vi kunne ikke gjøre annet enn å eksistere, jeg og hesten min.

Jeg forsto det. Det gjorde ikke hun. Jeg sukket. Hun prustet. En stein kom farende en meter til høyre for oss. Den landet en meter på nedsida av våre trær. Jeg sverget, men det nyttet ikke å være redd. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av oss. 

 Steinen lå stille i mudderet. Jeg fulgte med på den samtidig som jeg så for meg en stolt manke gyllenbrun pels som hadde lyst opp et lite fjellparti. Domino, redningsmannen. Ei løvinne hadde ligget som et slakt til høyre for ham. 

Leira fikk tak i steinen og førte den nedover. Først gikk det sakte, som om den protesterte. Det nyttet ikke. Steinens masse skapte en vill akselerasjon så den freste nedover og forsvant. 

Jeg trykket inn koden til Gailio.

Mørket tok for seg av solnedgangen. Kommen var død, et kommunikasjonsmiddel for folkeverger, langt mer avansert enn de ringeapparater, RA, som resten av befolkninga benyttet. Den pleide å virke. Jeg så kritisk på den. Det kunne skyldes fuktighet. 

Kommen min hadde aldri sviktet meg. Lydene rundt oss ble lavere. Vann virvlet rundt føttene. Konglomeratets utstyr virket, det var deres kjennemerke, den ypperste kompetanse. Konglomeratet, den åttende verdensdel. Vannføringa var fortsatt stor. 

Fingerhjertet berørte kommens overflate.

Det var så vidt jeg greide å holde meg oppreist i tauene. Tørr. Skipet hadde ikke startet og var blitt til skrap. Beltet hadde ikke virket. Det var festet til livet. Vannet trakk seg litt tilbake. Sprutet oss ikke lenger ned. En ny stein landet rett til venstre for oss. Vi ble oversprøytet av leire og småstein. Jeg prøvde å beskytte øynene. Stakkars Saira. Hun hadde ikke hender til å beskytte seg med.

Beltet burde ha startet. Jeg prøvde på nytt. Niks. Jeg skulle ønske jeg var tørr. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Jeg greide ikke å huske det. Skritt for skritt måtte jeg tenke meg tilbake, finne det ut. De iltre steinknausene, som hadde stukket opp av det grønne gresset, langs elva. Klyngene av trær, som hadde dannet små skyggefulle plasser, til beskyttelse mot sola. De fantes ikke lenger. Ikke noe fantes lenger. 

Raimån, min avdøde lærer,

hadde ment at man ved å studere dyr kunne komme til forståelse av menneskelige handlingsmønstre. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Det var det vesentlige, ikke løvene. Alt jeg anstrengte meg, det var ikke mulig å huske det. Jeg hadde tatt utallige bilder av de tre kattedyrene, filmet dem. Kommen var død for bilder også. Ikke et eneste bilde, de jeg hadde tatt for å overtale Livia til å komme hit når hun var ferdig med venninnene. Alle skissene, jeg hadde tegnet, hadde gått i graven med Kilden. Planen for den optimale forskningsstasjon. 

Jeg stirret rasende på kommen. Det var ikke dens skyld at den ikke virket. Flere mikrolytter var blitt koblet opp mot den, og plassert i naturen, slik at de skulle varsle dersom løver hadde tråkket over grensa for min komfortsone med store kattedyr. Ingen hadde tråkket over. 

Døden.

Jeg kunne ikke tenke på døden. Når hadde jeg tatt det siste bilde, den siste filmen? Jeg skulle ha sendt dem videre. Det hadde jeg ikke gjort. Jeg glodde iltert opp mot demningen. Den hadde ikke holdt hva den lovet. Jeg sverget og flyttet blikket bort fra det skremmende synet, ned mot de vakre fargene som ikke hadde ikke gitt noen løfter. Reistad hadde lovet, ingeniørene.

Dag to for mitt opphold her, hadde jeg dratt sammen med Domino og ei av fruene hans, på jakt. Hun jeg kalte Glattøre. Den andre hadde hatt et hakk i øret. Henne hadde jeg kalt Tynni. Halsen hennes hadde vært så lang og glatt. Hadde hatt. Et fryktelig verb. De kunne umulig ha overlevd, løvene. På det tidspunktet hadde både beltet virket og kommen virket. 

I løveordenen var løvinnene de store provianteringsmestere.

Domino hadde ikke fulgt protokollen. Slutt og tenk på jakta, Reikin. Når var det siste gang jeg hadde sjekket displayet? Det hadde vært rett før det smalt. I hvert fall ikke lenge før. Domino hadde reist på hodet som en eventyrkonge. Han hadde vært alene. Tynni hadde forlatt ham uten at jeg hadde merket det. Det hadde gjort meg urolig. Jeg hadde reist meg opp for å få en oversikt. Sekundet hadde strakt seg ut i en nesten hypnotisk frykt. 

Saira hadde drukket vann. Mikrolyttene hadde vært koblet til. De ville ha varslet hvis hun hadde kommet, Tynni. Vi ville ha oss frabedt overraskelser. Saira hadde stampet med hovene. Domino hadde gjespet og vendt på hodet. Han hadde lagt seg ned og sett ut som om han sov. Jeg trodde ikke at han hadde gjort det. Han hadde gjespet en gang til. Rett etterpå hadde jeg  sjekket displayet for aktivitet i lufta. Kommen hadde fungert. Jeg hadde ikke registrert noen aktivitet.

Uten å forstå hvorfor hadde jeg vært utrolig.

Latskap, makelighet. Akkurat da burde jeg ha flydd opp for å sjekke om det faktisk hadde vært aktivitet i lufta, men det hadde jeg ikke gjort. Derfor kunne jeg ikke vite om beltet hadde virket på det tidspunktet. 

Maur hadde krabbet oppover beina mine. Jeg hadde flyttet på meg. Domino hadde gjespet, strekt på seg og reist seg opp. Det var da det hadde skjedd. Hannløven hadde brølt. Kommen hadde virket rett før katastrofen inntraff. Den var ikke våt. Den burde fortsatt virke. Det var konklusjonen.

Så hvorfor virket den ikke. Det var for mye som ikke hadde virket. Skipet, beltet og kommen. Sykkelen. Jeg hadde ikke hatt tid til å prøve sykkelen. Saira hadde trengt hvert sekund hun kunne få. Takk og pris, at jeg hadde hatt vett til å ikke prøve den. Sykkelen kunne ha virket. Konglomeratets utstyr var det beste i verden. 

Vi levde

Det fikk være nok. Hendti, vår mikrologråd, ville komme med forklaringer. Han var et geni. Jeg måtte gjøre det nødvendige så vi skulle komme oss gjennom natta i live.

Klær måtte fjernes. Jeg kunne ikke godt dra skinnet av Saira. Lufta luktet tungt av opprevet jord. Kunne en revnet demning innvirke på el-utstyr? Jeg visste ikke. Snart ville vannet slutte å flomme. På sekunder hadde en transportør over himmelen blitt redusert til skrap. Demningen måtte da snart ha fått tømt seg, praktverket som hadde blitt til søppel. 

Jeg takket skjebnen for Saira mens jeg stirret irritert opp på den ødelagte murkolossen. Først fjernet jeg beltet, brettet det pent sammen og la det i sekken. Endelig sto jeg i bar overkropp. Den klissvåte trøya. Jeg hang den over ei grein.   

Himmelen hadde stjerner.

Naturen var på vår side. Som oss var den et offer for dårlig menneskelig byggeskikk. Praktverk du. Ingen gråt over skrap. Et skip var bare et skip. Vi levde. Jeg tørket bort noen tårer i det jeg strevde for å få av meg buksa. Dyvåt den også. Dyrene i denne dalen var blitt til lik, men vi levde, jeg og hesten min. 

Løvene. Jeg hadde fulgt med dem på jakt. De var mine, i hvert fall i tankene. Hannløver var territorietvoktere, kortlevde og kampberedte. De skulle ikke dø sånn. Jeg trev knyttneven over øynene. Skissene mine, alt jeg hadde tegnet, borte for alltid. Jeg måtte prøve å huske det alt sammen så jeg kunne lage nye, få dem nøyaktige. Der lå buksa i mudderet. Den kunne uansett ikke bli verre.

Domino og Galttøre hadde skjult seg ved en klynge med trær ved elva.

Sebraer hadde kommet. Løvene hadde gjort tegn. Det var tegnene jeg hadde vært interessert i. Jeg dro av meg sokker og undertøy. Natta var mørk, men det ble aldri helt mørkt. Det hadde vært slik under løvejakta også. Jeg hadde savnet å se bedre. Derfor hadde jeg planlagt å skaffe meg et mørkekamera. Alle folkeverger burde ha et mørkekamera på kommen som verken ga fra seg lyd eller lys. Det skulle jeg be Hendti om. Geniet. 

Klesplaggene var fjernet. Jeg stappet dem ned i sekken. Løvene hadde skremt et dyr ut av flokken. Tynni hadde jaget dyret rett mot Domino. Med voldsom energi hadde Domino sprunget mot byttet. En sebra var blitt redusert til blødende istykkerrevet muskelmasse. Jeg puttet bylten med våte klær ned i folkevergeoppakninga.

 Raimån ville ikke ha leet på øyelokket i den minste snev av kvalme over det blodige dramaet som hadde utspilt seg. Han ville ha vært ett med spenningsmomentet. Sitret av det. Kommunikasjon, et massivt regn av energi, mat. Jorda, det største matfatet av alle. 

Jeg reiste meg opp og var splitter naken.

Over meg hang demningen som en mørk truende skygge. For Marzant, min tidligere trener i Krigster, ville løvenes jakt på mat ha handlet om energi. Et slikt oppbud av kraft kalte på dagdøsing. Løver drev mye med det. Det hadde vært drepende kjedelig å observere dem, en stadig kamp mot øyelokk som hadde truet med å falle igjen. 

Øynene til Saira tagg meg om å løsne henne. ”Din tullehoppe”, hvisket jeg. ”Du kommer til å ruse av gårde i panikk og skade deg. Sov godt! I morgen kjennes det bedre, mye bedre. Jeg skal også ha tau. Ikke tro at det er urettferdig. Ingen kan sove trygt her i natt uten å være bundet til et tre.” Jeg kikket nedover den nakne kroppen min, oversprøytet med søle, små sår av opprevet hud overalt.

Planene mine hadde virkelig gått fløyten. Det ville bli nye muligheter. Ikke her. Jeg sverget og tok bylten med klær opp igjen fra sekken. Aldri her. Klærne måtte tørkes. Hvis jeg hang dem i treet, risikerte jeg å miste dem. Jeg bandt dem fast til ei grein. De kom ikke til å tørke. Overalt var det vann, fukt, jordsprut. Jeg glodde sint på dem og lot dem henge. 

Egentlig burde jeg ha lagt meg på dem.

Konglomeratets zoologer var sterkt i mot å menneskeliggjøre dyr. Raimån hadde gjort det hele tida. Jeg gjorde også det. Raimån ville ikke ha kjedet seg i et sekund. Han ville ha hatt en enestående evne til å gjøre de kjedelige latsabbene interessante. 

Jeg fant meg en slushby i sekken, en klumpete kakekjeks for proviant på reiser. Det lå alltid slike i folkevergeoppakninga. Jeg tok tre biter og orket ikke en bit til. Ei vannflaske. Jeg drakk. 

Jeg våget meg ikke bort til Saira. I stedet fortsatte jeg å hviske beroligende mens jeg strevde for å få bundet tauet slik at jeg ikke ville bli tatt av vannet. Jeg måtte ha mulighet for å ligge, snu på meg. Hvis ikke ville jeg tørne. Heldigvis for stjernene. Ikke vind, ikke regn. Joda det var noe å være takknemlig for. 

Jeg hadde laget mange skisser over forbedringer ved forskningsstasjonen.

Ved hjelp av spesialkonstruerte speil hadde jeg tegnet løsninger så vil skulle kunne se vidt og bredt og like inn i den hula jeg trodde at hadde eksistert. Planene mine ville aldri bli noe av. Det var bare å innse. Et tapt prosjekt. Klokt designet, men tapt.

Jeg plasserte magen opp på sekken og la meg ned. Søla, under meg, stinket. Det var ikke mulig å få foretatt seg noe i dette svarte mørket. Morgendagen ville bli en utfordring. Jeg ville trenge søvn. En naturkatastrofe som dette. Jeg fikk ikke sove. 

Tankene kvernet.

Jeg måtte ta kontroll over dem, finne noe de kunne dvele i så jeg fikk sove. To av Sairas nære slektninger var blitt revet i stykker den jaktnatta. Tårer trillet ut av øynene mine. Jeg greide ikke å hindre dem. Det var ingen fruktbar tanke.  ”Vi ble ingens koteletter, skjønner du det?” hvisket jeg i det jeg vred på meg for å få det mer komfortabelt. Saira hørte meg ikke i sin utmattelse, frykt. I hvert fall trodde jeg ikke at hun hørte meg, men jeg kunne ikke vite det.

Raimåns mantra var at dyrestudier kunne stille folkeverger i forkant av farlige situasjoner. Disse tre løvene ville ha trengt et matfat på tre hundre sebraer på et år. Sebraer beitet. Da snakket vi om et stort antall vekster som en nødvendighet for tre løver. 

Mentalt prøvde jeg å forsvinne inn i et gresstrå. Kuer var fredfulle skapninger. De tygde og tygde mens de skulle greie å holde styr på fire mager. For et gresstrå var de uhyrer med fire syrebaserte torturkamre. 

Gress var ingen god ide.

Saira elsket gress. Jeg kikket bort på henne. Store brune hesteøyne på randen av hysteri. Jeg mumlet beroligende og beklaget at jeg hadde tvunget henne til å utholde løver i sin nærhet. ”Du skjønner det,” hvisket jeg. ”Det er bare slik du kan lære å mestre livet som folkeverge, følge meg, gjøre det du ikke våger.”

Naturen var et drepende skuespill. Grolin, min gartner og jeg, halte og dro i ugress for å fjerne røtter til planter vi ikke likte. Sebrakjeften åpnet seg. Jeg så det for meg, rett inn i tanngarden. En naturkatastrofe som dette. Jeg var en mann som hadde fiender. 

Vi mennesker var så stolte av vårt fremragende intellekt, vår logiske tenkning. Raimån hadde aldri vært nevneverdig opptatt av det. En tanke styrte ingen handling. Glødende følelser gjorde det. Dyrenes atferd. I en intens følelse lå det krutt for menneskelig motivasjon. Mette trygge løver angrep ikke på høylys dag. Saira hadde trodd at hun ville bli til biffsnadder. ”Det fins ikke flere løver her”, hvisket jeg beroligende. Trist nok. 

Natta hang tung under stjernene.

Jeg ble gal av å ligge krøllet sammen og strakte på beina. Den ubehagelige søla. Det var bedre å gjøre seg så liten som mulig. Løvekjeften som fråtset i skinn og kjøtt. Ikke tenk på det. Tenk på sommerfugler. Ikke tenk på stein som kan komme ramlende nedover å knuse oss. Heldigvis var det ingen insekter her. En stor fordel i elendigheten. Jeg var alt for oppspilt. Ikke tenk på jordskred. Hva skulle jeg tenke på? Marzant hadde dødd samtidig med Raimån. Jeg hadde overlevd. Det murret i savnet. Solaiko var også død, min trener i Soll. Han hadde forrådt meg.

Vannet fosset nedover. Så enkelt å være vann. Bare følge strømmen, la seg drive av sted. Helt ukomplisert. Mennesker var kompliserte. Raimån hadde aldri fornektet kompleksiteten. Han brøt den ned til enkle små bilder fra dyrenes verden. Hvor vidt og hvor langt hadde katastrofen rammet? Jeg så for meg kartet. Prøvde å huske. Jeg var usannsynlig sliten, men jeg klarte ikke å få bukt med oppspiltheten. 

Meditasjon.

Jeg måtte finne ro. Afro, imaginasjonsrekka. Da ville jeg sovne. Bare jeg greide å holde fast i den. Min fascinasjon for store kattedyr  hadde bragt oss hit. Uten den ante jeg ikke hvor jeg ville ha tatt veien. Jeg vred på meg! Klødde. I morgen måtte jeg få tak i et RA. Under jakta hadde løvene samarbeidet like effektivt som Rådet i Konglomeratet. 

Jeg lette etter ro. Tenkte på Kjærstri, hennes veiledning. I Konglomeratet trente vi selfer, selvutvikling. I halvannet år nå hadde jeg trent afro, Livias hovedselfe. Min var Soll. Jeg hadde gradering tre i afro. Den krevde evnen til å utfordre all hevntrang over innbilte eller virkelige fortredeligheter. Legge den død. Erstatte den med kjærlighetsgjerninger i det minste lille. Hevnlyst var en ødeleggende faktor for ethvert fremskritt i all selfetrening. Den ene bildet etter det andre la seg på netthinna. Jeg ble så lettet at de forsvant. 

Bildene krevde fokus. Jeg måtte begynne på nytt og forbød meg selv å la tankene kretse rundt flom, løver, døde dyr, avrevet muskelmasse. Kun afro, de universelle bildene som resulterte i graderinger. På samme utviklingstrinn så utøverne det eksakt samme. Jeg fattet fortsatt ikke hvordan de hadde fått det til. I følge trenerne mine hadde det vært sånn siden år null eller deromkring. 

Det første bildet, ei gammel kvinne.

Hun ble stadig yngre. Ved gradering tre var hun blitt til et barn i ei blomstereng. En tiger, det farligste rovdyr av alle, hvilte hodet i fanget hennes. Dyr tuslet rundt, ville og tamme. Harmoni. Blomstenes kronblad åpenbarte en ufattelig mengde fargesjatteringer. Jentas øyne  forble et speil av fargenes skjønnhet, en skjønnhet man kunne fortape seg i. Det krevde en anstrengelse å skyve fra så en ikke druknet i blikket, ble borte i synet, som om det aldri hadde funnet sted. 

Egentlig var det nettopp det jeg tilstrebet, å forsvinne inn i søvnen. Plutselig ønsket jeg det ikke lenger. Jeg ville se videre, komme lenger, utvikle meg. Endringen skjedde i øynene, fortryllende øyne. Jeg skulle ikke sovne. 

I følge Kjærstri gikk det viktige sammenslyngninger mellom alle selfene.

De kunne være hverandres inhibitor og forsterker. Der Luna og Krigster samlet krefter i punktet og sendte dem ut, skjøv afro fra og ledet dem bort så de ikke skulle bli til forstyrrede faktorer. Ekstremt vanskelige spørsmål. Ikke skyve for hardt. Akkurat passe. Krevende greier. 

Bildene forsvant. Ble borte. Alt hva jeg anstrengte meg greide jeg ikke å holde fast i dem, få dem tilbake. Jeg reiste meg opp. Stirret ut i natta. Det var meningsløst. Jeg trengte å hvile. Den gamle kvinna, ungdommen, dyra. Ord fløt i hjernen i en surrealistisk galskap. Jeg trengte et konstruktivt ord jeg kunne dvele i. Håp. Det måtte være håp i galskapen. Hesten min og jeg, vi var håpet. Vi levde. I liv lå det håp.

Håp, et lys i mørke.
Tro, en mulig sti.
Kjærlighet i livets tørke. 
Vandrere i harmoni.


Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,
Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,
Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,
Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,





Liber Mundi, verdensbpka. Andre bok i serien, Alene, kapittel 1
Fantasy-forfatter, tjern med vannliljer, vil du kikke inn til forlaget, klikk på bildet!











Publisert Legg igjen en kommentar

Forfatter-fantasy, å gi ut bøker.

Forfatter
Fantasy,
Liber Mundi,
Kistepakta,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Fantasy, jeg skriver bøker,

I blant lurer jeg på hvorfor. Det er mer krevende enn det er mulig å fatte. Samtidig er det spennende over all forstand. Jeg leste nettopp gjennom et manus i serien, som det er lenge siden jeg har jobbet på, og jeg ble så grepet at jeg ikke klarte å stoppe, det til tross for at det er jeg som hadde skrevet det for fire år siden. Tårer rant, og jeg lot spenninga rive meg med. Bok 5 er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø. Jeg håper den snart kan ferdigstilles.

Hva vil jeg med bøkene?

Jeg er mer enn middels opptatt av norrøn mytologi, eller mytologier og religioner i det hele tatt, alt det mennesker forteller for å forsøke å bringe orden i livet. For det er krevende og forstå livets gang gjennom fødsel, liv og død. Bare som et pust i historisk sammenheng, er vi borte igjen. Så hva gjør vi her i det hele tatt? Hva utretter vi?

Jeg tenkte meg at Ragnarok ville komme en dag som en naturlig følge av menneskers behov for å ha rett, for å ønske makt. Så jeg lot det skje. På restene av den ødelagte verden, lot jeg det bygge en ny. Den skulle bli en god verden der folk sto skulder ved skulder sammen for å bygge slik at det som hadde skjedd, at bror sto mot bror, aldri skulle kunne skje igjen. De ville bygge verden tuftet på kjærlighet der frihet, liket og brorskap skulle være styrende for samfunnsutviklinga.

Jeg bringer historien 7000 år frem i tid. Det er langt unna det som en gang skjedde ved vår verdens undergang, deres år null. Selv om de styrende organer forsøker å holde liv i de styrende begrunnelser for den lov de styrer etter begrunnet ved det som ledet til Ragnarok, er det krevende. Folk tenker selv, vil skape, prøve noe annet, er kritiske.

En spådom har sagt

at de gode årene ikke vil vare. Alt vi endre seg. En dag vil vi det igjen bli en krig, den siste krig mellom det gode og det onde, der det onde er ent menneskes vilje til å ville bestemme over andre. De gode er de som kjemper for frihet og kjærlighet.

Dette er det jeg dypest sett er interessert i. Hva er fruktbart og ikke fruktbart i samfunnsutviklinga. Hvordan kan alle på jorda få sin frihet, et liv i en verden der kjærlighet og omsorg er de styrende prinsipper, ikke kapitalisme og økonomisk makt. Når er kjærlighet snillisme?

Dette er krevende spørsmål, vanskelig over enhver forstand.

Jeg blir glad om folk leser, vil dele tanker med meg, for det er krevende. Vi har en verden som vi slett ikke vil sende gjennom et Ragnarok. For verden skal ta vare på folk, skal la folk oppleve frihet, likhet og brorskap, ingen skal være fattige, ei jord der vi deler våre ressurser.

Jeg ønsker dere velkommen til å bli med på ei reise inn i en tenkt menneskelig fremtid.


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt. De andre er Alene, Ei løvinnes hjerte, vi sank i hav. Forfatter R.R. Kile.
Bokforsida til Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Vil du kjøpe boka, klikke på bildet!






Kapittel 1, Kistepakta

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

Jeg løp. Vannet sprutet.

Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille. Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap! 

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått.

Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville. 

Jeg måtte melde fra til folkevernet.

Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk. 

Avslutning for avgangselever.

De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var. 

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene.

Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk. 

Små jevne dunkelyder.

Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen. 

Plagg og sko.

Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden. 

Jeg sank ned på en stubbe.

Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det. 

Underbuksene

På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge. 

Jeg sverget mot det skytunge mørket.

Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde.

Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma.

Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like. 

Skrammer og rifter sved og stakk.

Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig. 

Endelig en respons.

Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket. 
”Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse?” Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene. 

«Jasså, la oss begynne med navnet.»

Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. ”Ditt navn.” Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig. 

”Reikin…. Reikin Jernstein.” 

„Adressa?“  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. ”Din adresse.” Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky. 

Hun ga seg ikke.

Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. ”Først vil vi ha adressa di.” Jeg sa frem. ”Jaha!” kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. ”Fødselsdato?” Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. ”Vil du ikke rapportere en forbrytelse?” Det hadde jeg prøvd på lenge nå. ”Fødselsdato takk!” Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg. 

Hun insisterte

Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. ”Ja vel, og registreringsnummer?”  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

”Jeg husker ikke, men jeg så et lik.” 

”Hvor?” Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. ”Er dette en tulleoppringning?” Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.  

«En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig.»

Endelig fikk jeg spyttet det ut. ”Da snakker vi mord.” Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. ”Huden var iskald. Han lever ikke.” Hun måtte forstå alvoret. ”Jeg sjekket det.” Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender. 

”Kan du komme deg til skolen?” spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. ”Vi finner deg der.” Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene.

Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut. 

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia.

Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå. 

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt. 

Jeg hadde sluppet opp for tid.

Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass.”Ikke gi opp”, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig. 

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde.

 Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. ”Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger.” Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen. 

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente. 

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten. 

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg.

Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk.Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot. 

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna. 

Jeg kom meg på beina og jeg kunne stå.

Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde. 

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det. 

Jeg slo på RA og kontaktet pappa.

Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe. 

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen. 

Det var en times gange til vannet.

Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi. 

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det.De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det.

Jeg la hodet mot en stubbe.

Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvt våkne tilstand

Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

”Takk og lov!” Ordene ramlet over leppene hennes.

”På tide!” sa jeg. ”Fant dere mannen?” Jeg måtte spørre.

”Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne”, sa hun.” Jeg kunne ikke tro det. ”Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du?” Jeg hadde til hensikt å finne det liket. ”Kom tilbake!” ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.  

Som en vind sprang jeg gjennom skogen.

De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans.

Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner. 

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk.

Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.  

”Hvordan er det med deg, gutten min?” Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. ”Leter du etter dette?” Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

”Jeg kontaktet deg i går”, sa jeg. ”Deg og pappa.”

«Ingen kontaktet oss.

Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.”

”Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres.” Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

”Liljedalen florerer av rykter.”

”Jeg blåser i rykter.” 

”Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt.” Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. ”Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer.”

Jeg stønnet.

Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. ”Selskapet er selvfølgelig avlyst.” Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år. 

«Jeg vil kun snakke med Skrolle.

”Be ham om å komme hit!”

”De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut….  Takk og lov at du er tilbake” Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna. 

”La meg få snakke med ham!” skrek jeg og rakte frem handa. 

”Du får ti minutter.” Hun snudde på hælen og gikk. 

Skrolles stemme var som balsam på nervene.

Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten. 

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av. 

”Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake”, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen. 

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter.

Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.  

”Jeg vil ha svar!” insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.”

”Vi snakker senere”, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. ”Han vil snakke med deg alene.” Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le. 

”Det ordner seg, bror,” sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder. 

Omsider tømte huset for ikke fastboende elementer.

Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi. 

”Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg!” Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

”Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet!” En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle. 

«Det gjelder mer enn det», sa han.

”Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig.” Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov! 

”Ikke bli sein”, sa hun mykt.

”Nei, da”, sa fatteren. ”Det skal ikke ta lang tid.” Han skulle få en halvtime. ”Gi meg ti minutter før du kommer”, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden

og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann.

 Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. ”Har du det bra?” Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.  

”Jeg tviler ikke på deg”, beroliget han. 

”Folkevernet gjør det”, sa jeg. 

”Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta.” Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. ”Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut.” Han la RA, på bordet.

«Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag.»

Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

”Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne”, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde. 

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. ”La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med”, ba han. Jeg nikket. ”Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.”

 Selvsagt  betydde det noe. 
Mannen måtte ha en skrue løs.
En morder hadde vært på ferde.
En morder kunne myrde igjen. 
”Nettopp derfor har vi mye å snakke om.” 
Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg. 












forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Hvorfor henger det en død mann i et tre. Verden er et fredfullt sted. Maltrakterte lik henger ikke i trær.
Trær i sommersol. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet.