Publisert 3 kommentarer

Religioner, respekt, overgrep, man kan bli redd noen ganger.





Religioner,
overgrep,
respekt.






Religioner, overgrep, respekt. Forfatter R.R. Kile
Religioner, overgrep, respekt.



Religioner, ulike mennesker, fra ulike kulturer. Det skjedde for lenge siden, 47 år siden for å være nøyaktig, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier. På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Jeg er ikke sikker på når endringen skjedde, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. De holdt henne tilbake, krafset på henne. «Kom,» ropte det bak hekken.

Hun som var tilbake i gata kjempet.

Hun som var tilbake i gata kjempet. Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt.

Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, men jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtsakp. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste, Det rant øl. Glasskår og kutt. De jamret seg, syntes synd på seg selv. Jævler.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp.

Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbasket dårlige venner. De visste det kanskje ikke, Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest.

Det var to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk.
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende.

De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida. Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.

Religioner, overgrep, respekt, forfatter R.R. Kile.


Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange.

Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre. Jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Jeg vet at det samme skjer uansett hvilke kultur folk kommer fra.

Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.

Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde.

Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år.

Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd svært mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige.

En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser.

Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet.

Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje. Det er det religioner handler om.

Disse unge spradebasser som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i. For jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.


Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag.

Religioner, overgrep, respekt, Intoleranse mot andre religioner, behandle andre som vantro, Forfatter R.R. Kile.
Religioner, overgrep, respekt




Det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt.

Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote, Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet.



For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklinga må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge. Vi skal aldri gjøre hverandre til knøtt i religioners navn.





Vi skal være trygge alle sammen uansett hva vi tror, hvordan vi tenker, hvilken gud vi tror på og hvor vi kommer fra.









Vers om menneskeverd, religioner i fri vilje, forfatter, R.R. Kile.Overgrep
Vers om menneskeverd, religioner i fri vilje,






































Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Vil du titte til bøkene, trykk på bildet!











Publisert 4 kommentarer

Løvetannbarnet og andre barn.





Løvetannbarnet,
Resiliens,
Å være noens søplebøtte,
Overgrep,
Oppdragelse,





Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtte, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, forfatter R.R. Kile
Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, forfatter R.R. Kile


Løvetannbarnet, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning til noen for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn. Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament.

Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes. Men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.


Bevis 1, Løvetannbarnet

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. Vi satt ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme å redde meg.

Bevis 2, Løvetannbarnet.

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende. Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg, så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.



lløvetannbarnet, resiliens, løvetannbarn, øvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
vetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, resiliens




Nesten bevis 3, Løvetannbarnet

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg. Jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet. Hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen. Å være et løvetannbarn. Det er så håpløst krevende.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det. Jeg ble hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

Jeg så ingen på ei uke. Ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg. Det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.





Løvetannbarnet bærer på en veldig tung sekk.

et løvetannbarn, løvetannunger, løvetannbarna.  Å være noens søplebøtter, Overgrep, oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
Et løvetannbarnet, resiliens, å være noens søplebøtte,



Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange.Jeg har sett dette veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.


Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd i løpet av dagen.

Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger. Et løvetannbarns dom er krafttfullt negativ.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.

Ja, men du hørte.
Ja, det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Det må være mulig å svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr.


Løvetannbarnet, løvetannunger,   Å være noens søplebøtte, Overgrep, Oppdragelse,  Forfatter R.R. Kile
løvetannbarnet, resiliens, ,Å være noens søplebøtter, overgrep, forfatter R.R. Kile




En venn fra min ungdom sa en gang:

Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp, snakk dem frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Et løvetannbarn får altså som sagt aldri nok ros.

Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse,

vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ. Hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.


Broren min og jeg.

løvetannungen, resiliens  Å være noens søplebøtter, Overgrep, å tåle alt, oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
vetannungen, Ååvære noens søplebøtter, Overgrep,Oppdragelse, resiliens


Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld.

Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flinke. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri.

Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Da hadde jeg ingen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.

Hun sa noe positivt til meg en gang.
«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet.» Det var et dikt så langt som et vondt år. Jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.
«Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på, dette løvetannbarnet prøver.

Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne, løvetannbarn eller ikke. Ikke en gang løvetannbarnet tåler det.








Et løvetannbarn, løvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, å tåle alt, forfatter R.R. Kile
Vers om å tåle, løvetannbarnet, , å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens.





























Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!