Publisert Legg igjen en kommentar

Danser med stjerner





Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Iveil.jpeg

Fjell og snø,
skog og vind.
holmer og sjø,
blomster og hav.

Ei jord,
Sola den evige.

En vei ,
Å velge veier,
sette spor.
Det er livet.











Ild i hjerter,
gnistrende flammer,
lengter mot stjerner

Øyne i dans
med flammeroser,
Fargeskimmer,
glør som leker.

Flammende ild
leker i blodet
der vilje blir til.

Viljesfødt til livet.
























Naturen,
fjellet, staut og trygt,
skog og fjell.

Øyne i lek med flammer.
Gnister og glør.
naturliv

Der ei sjel kan finne seg selv.










Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er snøstjerner-1-857x1024.jpeg

Tung snø, lett snø,
Dansende snøfnugg,
skimrende lys,
Leik i lufta.
å danse hit og dit,
hvile i trær.
Vannperler,
som har kledd
stjernedrakt på.
Verden leker,
maler seg hvit.

Snøkrystaller
danser med stjerner,
leker livet.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Ei sol for alle






Jorda vår,
med alle mennesker på.
Alle land,
med unger og dyr.

Men det er bare ei sol.

Ei sol for alle,
Et hav for alle.
En stjernehimmel for alle.
Verden, vårt hjem.










Mennesker,
jordas eventyr,
jordmoderens drøm.

Fjell og stein.
Elver og sjøer
luft og vind
Ild og varme

Med hud rundt
som holder alt sammen.

Jorda og mennesker er ett,
født av en felles drøm.
























Min elskede sang meg ei rose,
trakk den ut av dype mold.
Sangen reiste med ving og vær,
like til en blomstrende eng.
Der spilte et hav,
der trillet en fugl,
blomster glitret,
og holdt sitt sommerball,
det var gjester i hopetall.
Min elskede sang meg ei rose
og drømte vår kjærlighetsseng.
















Bekker som fosser,
nærer jorda,
sildrer og renner
skjenker drikke,
til alt som vokser,
dyr og mennesker.
Bekker som klukker.
Vannet, det livgivende



























Publisert Legg igjen en kommentar

Knopper i isglede






Der livet flør.
Dypt der inne i stammen,
i grønn magi.
klorofyll
flør livet.

Våre blodårer,
pumper liv .
Jernet.
kraft og styrke.

Trær og mennesker,
dyr og vekster
Vi er i livet.
Livet er i oss.
Å ta vare på.















Kvitt deg med den,
den tunge sekken?
Jeg kan ikke.
Hvorfor ikke?
Barndommen min ligger der.
Den er alt jeg har.

Lille venn, du har hele verden.
























Jeg ærer dere,
dere som aldri gir dere,
som vokser tross alle odds,
som strekker dere mot lyset,
selv i den mørkeste natt,
som bringer deres egen sol,
skaper deres egen stjerne.

Jeg beundrer dere.
Dere kan alt.

Nei, ikke alt.

Noen må holde
våre skjelvende hjerter.










Frossen snø på rose.
Frostbitt i sjelen.
Rosen vokser likevel.
Snø og kulde.
isroser , snøkrystaller.
Torner i isgleder.
Sommervarme kjenner den ikke.
Den ble født i vinterland.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Tårer av is











Denne kjærligheten,
så vanskelig å forstå.
Vi vil så gjerne ha den,
men vi kan ikke eie den,
vi kan bare gi den.
















Lille pike.
Å leike i glede,
være tilstede,
i barndommens rike,
i eventyrland,
der alt kan gå an.
Vær i lykka jenta mi,
Alltid.


















Lønn,
en brann i farger,
sprakende glitrende farger.
et eventyr i gull.
så mye liv i et sånt tre,
en intens livskraft.














Vi som bryter asfalt med hue,
som virker supertøffe,
later til å klare alt.
Nei, vi klarer ikke alt.
Vi gråter blod
rett i blodårene
uten at noen ser det.
Vi trenger så sårt til varme,
myke hender som holder rundt,
munner med myke stemmer,
øyne som ser oss.
Vi trenger mer varme
enn det er ild i et bål,
for vi har så mye frost i oss,
Så mange tårer av is.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Å leve verdens håp






Ingen ser frykten i den som slår.
Ingen kjenner det bevrende hjertet
hos den som dytter.
Ingen ser tankene skjelve
hos den som biter.

Men hjertet veit.
Vær tilstede med ditt hjerte
så du kan bistå
gi hjelp,
til alle
som vil vandre
menneskers vei.






Jorda bærer våre forfedres støv,
i sin favn.

Jorda bærer forgangne tanker
i sin favn.

Jorda bærer fortidshåp,
i sin favn.

Vi senker våre frø
i sorte muld.
La oss så frø
som blir til gagn.
Jorda vår

La hjerter bygge bro,
mellom fortid og fremtid.
Nå.














Ord kan beskrive verden,
kan beskrive folk,
kan beskrive meg.

Ord kan ikke
definere mennesker.

Vi er bevegelige som jorda selv,
foranderlige som årstider,
ustadige som tida.
Vi var, vi er og vi skal bli.











Å male et bilde sammen.
Male et felles liv.
Sette berikede farger
på dagliglivets
merkesteiner.

Tårer vi gråt,
solstråler vi fanget,
måltider vi delte,
elver vi vadet,
sjøer vi svømte.

Sorg, smil latter,
male med regnbuens farger.
Male kjærlighet.
Å leve verdens håp.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Drømmespirer







Kvinner, vi er til,
ikke for menn.
Vi er til for oss,
for menneskeheten.
Vi vil ikke dekkes til,
tvinges inn i sort.
Vi vil fylle oss med farger,
kjenne vinden i vårt hår,
fly på lykkevinder,
skjenke kjærlighet.

Kvinne du bærer
den spirende vårens tegn!
I deg modnes fremtidsfrø
til verdens glede.










Den kalde logikk,
kan putte mennesker
i båser, la dem lide, blø.

Den varme følelse,
den som drømmer i hjerter,
holder armene mykt

om alle skapeninger,
vil godt.


















Vannet, vi kan ikke klare oss uten.
Havet der alt vann samler seg,
trekkes opp i skyene, renses,
og sendes livgivende over jorda.

Bekker klukker synger og ler.
Elver renner i stille ro.
Vi drikker, nyter.

Så sender vi vårt havvann
til jorda.
En evig veksling.
Takk jord, for dine gaver,
og vi trenger stadig mer.
og du gir uendelige gaver.




















Glitterperler i bølger,
frostperler i snø.
Vann til vannsøyler
som vandrer på jorda.
Vann til vekster
som vokser på jorda.
Vann til livet
så livet aldri kan dø.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Å male himmelen ved natt








Å male på himmelen ved natt,
Gripe malepenslene,
La dem farge ild i horisonten
der den nye dagen renner.

Ikke sort,
ikke hvitt,
Ikke grått.

Ild for glede,
ild for latter.

Det er så menge farger i dagen.
mange farger å vokse i.

Vokse Skvallerkål og roser,
vokse verden sammen.











Å flyte på myke vinder,
La seg føre av havets sanger,
Lytte til livets gåter,
å fly til fjerne strender.
Å leve et eventyr,

Det er latter og noen gråter.
livet spiller sine toner.
Hvem skrev dem, notene?


























Et barn blir født,
en levende bylt,
en smattende munn,
lepper som suger.

Så mye smak.
Smak i munnen.
Fra den smaken
skal du smake hele verden
Lille under.

















Blå himmel,
stjernevrimmel.
blomsterkranser,
liv i dans.

Bier summer.
befrukter verden.

Å skape, bli til.
Leve sitt jeg.
Å være sitt liv.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Gratulerer med dagen alle kvinner i hele våre mangfoldige verden.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mammalille.jpg

Dette bildet er av mora mi da hun var lita. Hun brukte meg som søplekasse hele livet, men hun trodde på likeverdighet mellom kjønnene og hun kjempet for kvinners rettigheter hvert eneste sekund på dagen.

Hva er det med menn som ikke evner å reise seg opp over sin penis, som tenker at de har rett til å eie kvinner, bestemme over kvinner, utnytte kvinner, bruke kvinner? Hva er det med dem.

Det er ufattelig, helt umulig å forstå. De ble født av ei kvinne, ei kvinne ga dem livet, trolig diet de hennes bryster, hun vugget dem, sang for dem, hadde armer som trøstet. Er det måten å betale mora si tilbake på?

Selvfølgelig finnes det kvinner som bare føder unger og gir blaffen, men de er i mindretall, jeg tror de er sjeldne vesener, for det å få en nyfødt unge i armene er for meg er så stort under at jeg knapt kan fatte at noen kan føle det annerledes, hverken menn eller kvinner.

Trenger vi kvinnedagen? Ja, vi vil trenge kvinnedagen til den siste kvinne i verden er fri. Vil det skje? Ja, det håper jeg, for det vil jeg arbeide for så lenge jeg lever. Hvis alle arbeider for det så lenge de lever, må vi til slutt tro at vi kan få det til, for det vi aldri må gjøre, er å gi opp.

Kvinner voldtas stadig vekk. Faen ta menn som voldtar kvinner, som tror at de har noen rett til å gjøre det. Kvinner og menn er født frie. Vi er alle født frie. Ingen skal voldtas, verken menn eller kvinner.



Beklageligvis er det mange i verden som ikke har forstått det. De går faktisk rundt og innbiller seg at de kan bestemme over andre mennesker, gjøre dem til slaver av sin vilje.

Vi hører til og med om mennesker her i vårt eget land som mener de kan bestemme over andre dersom de bare mener de har en god nok grunn. Men her er saken. Ingen kan bestemme over andre mennesker så sant de ikke skader andre, dreper, stjæler, juger, tvinger og plager.

Menn og kvinner er født frie. I autoritære regimer med tyranner som bestemmer, har ikke frie mennesker den frihet de rettmessig er født til, hverken menn eller kvinner. I slike land er kvinner ofte mer undertrykt enn menn, vi veit det jo.




Menn har rett til å voldta kvinner, piske dem for å vise hår, bryte moralske koder som menn i sin galskap har funnet på for å holde kvinner under jernskodde hæler.

Vil vi kvinner befinne oss under jernskodde hæler? Nei, vi vil bestemme over oss selv alltid.

Skal menn befinne seg under jernskodde hæler? Nei, menn skal bestemme over seg selv alltid.

Seg selv. Ingen skal bestemme over andre enn seg selv i hele verden.

Faen ta alle tryranner som trur at de kan bestemme over andre.

Faen ta dem, for det er dem som skaper et helvete på jorda. For meg er de ensbetydende med djevelen selv.




For meg handler likestilling om menneskesak.

I en ideell verden står menn og kvinner sammen om å utvikle verden, ta vare på den, leve sine liv i kreativitet og glede, der alle gir rom for hverandre, ser og anerkjenner hverandres svakheter og styrker.

Livet er ingen kamparena, men en samarbeidsarena der en mangfoldig menneskehet arbeider sammen for å utvikle verden best mulig for alle som bor på den.

Det er full trosfrihet over alt. Ingen har rett til å bestemme over andre. Kvinner bestemmer over sine egne kropper.

Likestilling er likeverd.

Menneskesak er likeverd.


Hei kvinner og menn, kan vi ikke rekke hverandre hendene og arbeide for en likeverdig blomstrende mangfoldighet sammen.

Hei alle medsøstre, ikke kvinne verst, men solidaritet alltid.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vårt hjem







Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 



Egentlig er det ikke mulig å betrakte mennesker uten jorda. Vi er ikke skadedyr, selv om det kan virke som om vi ødelegger. Vi er i jorda, jorda er i oss, og vi utvikler hverandre. Ved døden tar jorda våre kropper tilbake. Vi gir oss til den.



Kloden består av vann, luft, ild og jord samt alle de kropper som har benyttet jorda til å fullføre sin jordiske eksistens, planter, dyr og mennesker.



Ved de fire elementer står vi i et direkte samspill med omgivelsene rundt oss.

Vi spiser mat, som har vokst ut av jorda. Ved det forbrennes energi. Våre celler får de stoffer de trenger. De vi ikke kan nytte oss av, utskilles gjennom tykktarmen. Stoffer vi ikke lenger trenger, utskilles gjennom nyrene. Det er fantastisk. Vi får og gir. Det vi gir tilbake er endret som igjen endres i en evig syklus.

Vi består av jord og som mennesker lengter vi til jorda, kjenne på duftene, kjenne på den ulike kvaliteten, sniffe og sanse den, grave i den, kultivere den, så frø, dyrke mat, sanke mat. Vi og jorda er ett. Gleden ved å putte et frø i jorda og se en plante spire frem, noe som vokser. Når vi tar oss tid til det, opplever det, ja da er vi ekte jordmennesker.








Vi bærer en vannsøyle i oss. Hver dag bytter vi gammelt vann med nytt og friskt. Et menneske kan ikke leve lenger enn to til tre dager uten. Da blir vi dehydrert. Klart vi lengter etter vann. Stille skogsvann, elver og bekker, havet. Skyene som pumper vann fra havet, og sender det utover landet så vann og elver stadig får påfyll. Elvene renner mot havet, nærer livet på sin ferd, til det igjen når til havet. en evig syklus.

I kroppen vår transporteres vannet i blodårene og gir friskt vann til kroppens celler. Det brukte blodet, etter celleutvekslingen, transporteres bort. Vi tisser det ut. Gjennom lymfesystemet dreneres væske gjennom kroppens vev, slik jorda holdes fuktig ved hjelp av grunnvannet.

Vi er som en innsjø som huden stenger inne, med øyer og skjær. Alle steder renner vannet. Vi blir smidige. De faste stoffene blir smidige og slik hindres det at noen gnisser mot noe annet. Spennende, vi bærer på vårt eget lille vannparadis.

Hvis all jordas topografi var glattet ut, ville jorda ha vært en ren vannplanet.

Hvor herlig er det ikke å sitte og se utover et stille skogsvann, svømme, vade i elver, seile på havet. Vann lengter mot vann. Jord lengter mot jord. Vannsøylen i oss lengter mot modervannet. Jordstoffet i oss lengter mot moderjord.





Vi bærer en luftsøyle i oss. Hele tida puster vi ut gammel luft og trekker inn ny. Gir fra oss karbondioksyd som trær og planter tar inn og får selv frisk oksygen fra lufta. Lufta gjør oss lette, nesten som ballonger med tyngde på. Klart vi elsker lufta. Den er i oss og rundt oss. Hvor herlig er det ikke å strekke ut armene og legge seg på vinden, kjenne den blåse i ansiktet.

i pusten ligger livet. Vi kan ikke leve uten. Når vi trekker vårt første åndedrag, er vi i det virkelige livet for første gang. Så kommer alt det andre, jordstoff og vann., de elementer vi består av, som, alt skal fungere i oss, omsettingen. Vårt selvstendige liv på tidslinja har begynt.

Lufta i oss gjør at organene blir lettere. Hodet blir ikke så tungt på kroppen. Vi blir så lettbeinte til å flyge. Som ballonger i vind kan vi løpe over jodoverflata.


Stadig vekk inntar jeg luft som andre har pustet ut. Vi lever ved siden av hverandre i lufta. Vi puster ut og inn. Den lufta som jeg puster inn, var nettopp i deg. Vi er nærmere hverandre enn vi tror. Lufta som kjente på mine tanker, går videre og kjenner på dine. Inn og ut av oss, fra den ene til den andre. Lufta er for alle, pleide vi å rope da jeg var lita. Det er så herlig med lufta, vår alles.

Lufta, diverse hulrom og en vibrator bidrar til at vi kan produsere ord, ord som kan varme hjerter, eller som kan fryse istapper.









Temperaturen i oss er konstant. Hvis den går bare litt over normalen, dør vi. Vi mennesker er et kjemisk verksted av stoffer som er i sving og reagerer med hverandre. Varmeprosessene gir oss energi. Energien gjør oss til en en aktiv medvirker til våre indre prosesser og til jordas prosesser, til ødeleggelse og vekst.

Vi vandrer rundt som små varmeovner som stadig regulerer sin temperatur etter forholdene. De fleste av disse prosessene er vi ikke klar over. Godt er det, for hvordan skulle vi da kunne ha levd i den ytre verden med alle dens krav og utfordringer.

Vi mennesker er som møll som trekkes mot varmen. I varme strøk trekkes man mot den svale skyggen, men når det blir kaldt i lufta søker vi mennesker sammen mot varme. Sola. VI nordboere kan nesten ikke få nok av den, de herlige strålene mot huden.

Bålet, det å gjøre opp ild og sitte å stirre inn i flammene. Kan hende er det en arv fra de dager da vi som menneskehet ikke levde i komfortable leiligheter, men samlet oss rundt bål i mer primitive boligformer, men jeg tror at varmen er et av våre naturlige elementer. VI søker hverandre, mennesker og ild, sol og mennesker. I min verden er ikke noe mer tilfredsstillende enn å sitte å stirre inn i flammer, kikke på glørne, det vidunderlige fargespillet.





Huden vår gjemmer et lite jordisk paradis av små idylliske vann, sjøer, øyer, holmer, skjær elver, fosser, luft og varme så visdomsfullt innrettet at det nesten ikke er mulig å fatte at noe kan være bygget med en slik visdom. Så dør vi, alt blir borte, et stykke etterlatt jordstoff er alt som var av denne vidunderlige konstruksjonen livet har latt oss transportere oss rundt i skjenket oss ved våre foreldres forening en gang.

Jordmoderen. Hun bærer oss og mottar oss. Jeg blir fylt av ren ærefrykt når jeg tenker på alt det liv som får utfolde seg her, på denne kula som snurrer rundt i universet låst i posisjon til sola, vår vandrestjernes. bane i universet.

Takk jord, for livet.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Dissa unga, de som bryter asfalt med hue.






Jeg har skrevet om løvetannunger. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannunger er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker. Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.


Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte. Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.


Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.

Jeg leverte lapp. Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet. Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene. Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.




Jeg kan observere min mann. Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit. Han er et søndagsbarn, og verden behandler han som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.

Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.

I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarn. Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.


Oppsummering.

Vi løvetannbarn bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.