Publisert Legg igjen en kommentar

Kjærlighet mellom religioner i god vilje







Er islam en farlig religion. Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Jeg tror nemlig ikke feilen ligger i religionen eller hos profeten. Feilen ligger i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe, derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner. Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje gjennom, en maktkanal.

Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner som ble til Koranen. Han tolket dette ut fra sin forståelse av verden, slik de alle gjorde, grunnleggerne av religioner. Ingen kan strekke seg utover seg selv. Det er ikke mulig for noen. Derfor må vi ta de situasjoner grunnleggerne levde i når vi skal skille klinten fra hveten. Gud, hvis han fins er selvsagt større enn noen menneskeforstand. Vi kan bare prøve å forstå skaperen av verden så godt vi kan med det utstyr vi fikk med på livsveien på vår ferd gjennom jorda.

Et problem med islam er at mennesker som har sett på seg selv som betydningsfulle har føyd til egne vers i boka. og at han tolket det ut fra sin forståelse av verden.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah bint khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Hun var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.


Forholdet mellom dem var svært godt. Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange eremitter gjorde. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle han sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel.






Engelen Gabriel kom til ham og sa:
«O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.» Muhammed spør:
«Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: «Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.» Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under. Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile.

Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija. I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen, kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre. Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.


Her ser jeg en barmhjertig gud. Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.



.
Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare denne og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten Vi har alle blitt verdensborgere.

Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten. En sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.

La mennesker gjøre menneskers arbeid, bistå hverandre i jordelivets traurigheter, så får vi la Gud gjøre Guds. Mennesker har ikke herredømme over liv og død.

I Gilgamesj, verdens første kjente epos mister Gilgamesj sin gode venn Enkidu til døden. Han drar ut på en reise for å få han tilbake. Han snakker med blant annet Noa, som selvfølgelig har et annet navn i fortellingen. Han får i oppgave å holde seg våken en viss lengde. Det klarer han ikke og han vinner derfor ikke over døden.

Nå står menneskeheten over for en pandemi. Et virus har angrepet alle land og nasjoner. Det er viktigere enn noen gang at vi evner å stå sammen, møte utfordringer sammen, gjøre verden god.






























Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vår, vårt ansvar.





Vi har en pandemi å handtere, den verste i vår levetid. Nå gjelder det som aldri før at vi han stå sammen på en ordentlig måte, lytte til hverandre på en god måte, så alle stemmer kan høres. Alle har noe å bidra med, og vi må tenke lurere enn noen gang tidligere. Klart vi skal klare det fordi vi mennesker er dyktige når vi vil sammen.

Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.

Vi må ta nødvendige grep for å ta vare på kloden.




Ja, vi må ikke kaste gift i havet. Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.

Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn. Nå bruker vi penger på oss, så vi alle skal overleve. Det er så godt å se, vite at vi kan når det gjelder, at vi bestreber oss på å redde så mange som mulig.

Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer.

Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff mens vi lar olja ligge.

Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger.



De får karbondioksyd som de trenger. En sunn utveklsing mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.


Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med. Tenk om denne pandemien som verdens land må stå sammen om å få bukt med ,kunne gjøre oss bedre, slik at verden virkelig blir bedre til å å ta vare på denne planeten vi alle tråkker på, den vi har felles, vår alles.

For det vi virkelig burde frykte er om vi mister vår menneskelighet. Mennesker som vil bestemme over andre. Våpen som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige. Monstervirus skiller ikke mellom posisjoner og status. De tar alt. Nå gjelder det å ville sammen til det beste for alle, lytte til alle, ikke distrikt mot distrikt, men vi sammen.



Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser. Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med.

Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle.

Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.




Nå står vi her med en pandemi. Vi veit ikke hvordan det går, men vi kan risikere at mat ikke blir så lett tilgjengelig lenger. Vi har et land, og ei jord. Våre forfedre drev den som best de kunne. Det skal sannelig vi også.

Vi skal ikke kutte ut flyreiser heller, selv om flyene nå står på bakken fordi vi må beskytte oss mot dette monsterviruset. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Men når dette er over, skal vi ikke sitte i våre små hus, vi skal bevege oss ut og dele ut klemmer alle steder, rekke hender over hele verden, og fly så vi kan holde sammen, oppleve hverandres verdener, ikke i flukt, men i glede.

Jorda er vår. Vi må ta vare på den sammen, kjøre biler, ta oss frem, være der for hverandre. Vi ser i dag hvor farlig det er i denne situasjonen å være avhengig av offentlig transport der vi blir stående tett og koker virus sammen. Vi trenger alle kommunikasjonsmidler, og vi trenger at alle forstår det, ikke vil tvinge andre inn i sine egne tenkesett og meningshierarkier. Vi trenger hver eneste stemme så vi kan handle med størst mulig vishet tilpasset et herlig mangfold, oss.


Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.

Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for de meninger de uttrykker. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten i fri vilje.



Vi må aldri rakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion. Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen.

Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv.

Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, alles måter å tenke på, men ingen skal betvinge andre.


Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv.



Vi må skape et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne. Har vi det? Jeg er usikker, men vi ser politikere som står sammen, vil sammen. Det er gledelig.

Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er, alltid. En slik pandemi burde nettopp minne folk på hvor mye fjas vi driver med som ikke har noen betydning.


Folk er ikke ansvarlige for hva andre føler ved deres ord. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.

Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.



Den som slår først har alltid feil.


Der ingen slår, blir det ingen krig

Nå har vi et monstervirus å ta oss av. Vi skal takle fordi vi vil. Politikerne står sammen. Det er fantastisk. Vi skal alle stå sammen. Uenige, kan vi være, men vi bygger verden sammen. Monstervirus og andre sykdomstroll skal vi utradere og gjøre ufarlige. Når vi har vunnet krigen. Ja, da skal vi feire, feste og klemme alle vi møter.























Publisert 1 kommentar

Innvandrere, man kan bli redd noen ganger







Det skjedde for lenge siden, 47 år siden for å være nøyaktig, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier, På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Jeg er ikke sikker på når endringen skjedde, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. De holdt henne tilbake, krafset på henne. «Kom,» ropte det bak hekken.

Hun som var tilbake i gata kjempet. Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt.

Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, men jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtsakp. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste, Det rant øl.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp. Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbasket dårlige venner. De visste det kanskje ikke, Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest. Det var to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk.
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende. De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida. Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.


Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange.

Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre. Jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Jeg vet at det samme skjer uansett hvilke kultur folk kommer fra.

Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.

Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde. Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år. Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd svært mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige. En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser.

Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet. Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje.

Disse unge spradebasser som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i. For jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.




Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag. Det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt.

Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote. Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet.


For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklinga må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge.



Vi skal være trygge alle sammen uansett hva vi tror, hvordan vi tenker, hvilken gud vi tror på og hvor vi kommer fra.