Publisert Legg igjen en kommentar

Den røde steinen, hurra og jubel. Jeg har gitt ut bok, kapittel 2.



Den røde steinen,
Norsk Fantasy,
Norsk Science Fiction,
Serien Liber Mundi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile.





Den røde steinen, spenning, sjette bok i serien Liber Mundi.


Den røde steinen, Reikin og Livia har bygd seg hus i Ødelandet i Konglomeratet. Der bor de sammen med ei datter og dyra sine. Liva er høygravid og venter tvillinger. Reikin er opptatt av at hun vil trenge hjelp i huset, men hun nekter da hun ikke vil ha noen nye, etter dem hun mistet for snart 2 år siden. Tre av deres nære venner ble drept da huset deres i Liljedalen ble sprengt i opprørernes jakt på klonene og Reikin.

Reikin mottar en oppkalling fra Eilin, kona til Konglomaeratets el-råd, Hendti. Han har ikke kontaktet henne, og hun engster seg. Da han ikke har gitt lyd fra seg dagen etter, begynner Reikin å lete etter ham. Teamet hans oppfører seg underlig. Det viser seg at Hendti og sønnen har vært utsatt for opprørere. De er skadet og har blitt tvunget til å oppgi adresser til både Reikins eiendommer og klonenes bosted.

Livredd drar Reikin mot hjemmet sitt.

Det er blod og ødeleggelser, og en dramatisk jakt begynner. Aldri har Reikin blitt satt sånn på prøve av skjebnen.

Unn deg litt spenning. Bli med oss inn i endringsårene, den endelige kampen mellom det gode og det onde, for vi trenger deg.


Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Sjette bok i serien Liber Mundi




Les den røde steinen, kapittel 2!


”Alle tre husene”, sa Eilon. ”De spurte hvor du bodde til daglig. Han sa at dere bodde i huset i Ødelandet.” 

”Jeg drar med det samme”, sa jeg og kjente at jeg fikk problemer med å puste. Fannie nikket til meg og tok gutten. Jeg reiste meg opp og løp. I sidesynet så jeg at hun dyttet Eilin ned i stolen der jeg hadde sittet. 

Jeg tok alt som var av baner helt hjem. Der styrtet jeg ut av hula mot huset. Det var helt surrealistisk. Ikke noe var som det skulle. Laia lå i snøen. Snøen var ikke hvit. Den var rød. Snø skulle ikke være rød. Jeg styrtet mot henne, kjente på pulsen. Det var ikke liv. Jeg ristet i henne, men hun levde ikke. 

Jeg brølte navnet til dattera mi mens jeg løp inn i huset, rundt huset og ned i stallen.

Flere steder fantes det ikke, ingen spor, ingen skip. Det var som om det aldri hadde befunnet seg noen der. 

Jeg løp rundt og rundt med et skrik inne i meg til jeg stoppet av utmattelse og sank sammen i snøen. Mayla. Navnet lød som et eksistensielt rop om hjelp på innsida, men det kom ikke en eneste lyd. ”Pappa!” Jeg hørte stemmen hennes inne i hodet. ”Pappa!” sa hun igjen og igjen. Det var som om armene hennes lå rundt halsen min. Jeg kunne ikke bære det om det hadde skjedd henne noe. Hun og Leila, forsvunnet. 

Det var ikke mer jeg kunne gjøre for Laia. Livia. Ikke om jeg fattet hvordan jeg kunne fortelle henne noe av dette. Jeg kontaktet Gailio.

”Hva er det du sier, Reikin?

Jeg får ingen sammenheng i det. Ta det en gang til og snakk rolig!” Det var ikke mulig. Jeg oppfattet at jeg snøvlet. ”Men hva er det du sier. Kjære Reikin, bli der du er. Jeg kommer med en gang og jeg tar med meg…”

”Gailio, du må komme. Dere må lete etter spor. Jeg drar rett hjem til Livia.” Det sto klart for meg. Jeg måtte dra til henne. Barnet vårt var forsvunnet. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre med det, men jeg måtte fortelle henne det. Det var ingen andre enn jeg  som kunne gjøre det. 

Jeg forlot huset vårt og visste at jeg kunne stole på Gailio. Han ville gjøre alt riktig, finne spor, foreta seg noe, være fornuftig, for jeg kunne ikke det akkurat nå. Jeg var lammet på innsida. Livia hadde lagt seg.

”Er det deg, Reikin”, ropte hun.

”Du er i unåde. Jeg kontaktet deg og du ignorerte meg. ” Det var ikke mulig å svare. Jeg kom inn i rommet der hun lå. Hun så det med en gang. ”Du er hvit”, sa hun. ”Hva har skjedd Reikin?” Jeg hikstet og løp bort til henne. Det var ikke mulig å stoppe det hikstet. Jeg holdt henne hardt inn mot meg. Så kom gråten. Jeg hulket, men jeg måtte stoppe med det. Hun var mora til barnet mitt, ventet to barn til med meg. Hun trengte en mann, ikke et gråtende vrak. 

  Akkurat nå handlet det ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg stotret frem sannheten, de fryktelige ordene. To barn forsvunnet. Løvinna som hadde dødd som ei heltinne. Livia stivnet til i ordene mine. Jeg hadde vært der. For henne var det bare ord uten mening. Det fantes ingen mening i de ordene. 

”Jeg vil hjem”, sa hun. ”Vi går hjem.” 

”Livia, det er ingen vits i det.

Vi må ut å lete etter ungene, Mayla, Leila. Du kan ikke være med på det. Teamet er der og leter etter spor. Jeg greide ikke å lete. Tankene mine stokker seg i hodet. Jeg kjenner Maylas armer rundt meg hele tida, hører stemmen hennes rope på pappa.”

”Du har vært der. Jeg skal også dit. Vi drar!” Hun fikk den store kroppen ut av senga og gikk mot døra. Jeg skulle ha installert heis ned til kjelleren. Vi gikk til transportbåndet og endte opp utenfor huset. Hun hadde ikke jakke. Det var snø og kaldt. Ingen hadde fjernet Laia. Hun lå i en blodpøl. Livia gikk bort til henne, bøyde seg ned, sjekket pulsen. Hun reiste seg opp og så rett på meg.

”Vi skulle ha vært hjemme”, sa hun.

Jeg hadde aldri sett et ansikt så forvridd av sorg. Gailio kom bort til oss. Hun overså ham, overså alle som gikk rundt og lette etter spor. Jeg greide knapt å nikke. 

Han kremtet. Hun gikk mot huset. Fra rom til rom gikk hun, stirret på ødeleggelser. Det var ødeleggelser. Jeg fulgte etter. Hun kom til Maylas rom. Duften av henne. Dyna som lå kastet til side. Bamsen. Livia grep den. Klemte den inn mot seg. Tårene presset seg frem av øynene hennes. 

Hun hadde ikke en gang fått med seg bamsen. Ungen min hadde ikke fått med seg bamsen. Tårer rant friskt av øynene mine også. Ungen min skulle ha fått med seg bamsen. Jeg hadde ingen tid for tårer. Livia snudde seg mot meg med et vilt blikk. Så falt hun sammen på gulvet. Medisinsk personell kom øyeblikkelig til og fikk lagt henne på ei båre. 

”Vi frakter henne til hospitalet”, sa Hells med et bekymret blikk på den store magen.

”Hun må absolutt ikke gå inn i en fødsel. Du skulle ikke ha tatt henne med hit.” Det var lett for ham å si. Livia åpnet øynene. Jeg bøyde meg over henne. 

”Reikin!” stammet hun. ”Er det sant. Jeg har så…”

”Slapp av Livia! Jeg skal finne henne. Du må på hospitalet å ta vare på disse to her.” Jeg strøk henne over magen.

”Men jeg skal bli med når du drar”, sa hun. Jeg svarte ikke. ”Reikin.” Det var nonsens, og jeg kunne ikke svare henne.

”Først må du komme deg”, sa jeg og nikket til Hells. De dro av gårde med henne. 

Jeg snakket med Marigil. Vi måtte vite i hvilken retning de hadde dratt, kidnapperne.

”Jeg greier bare å finne spor av hvor de krysset grensa.

Deretter, slutt. Vi fortsetter å prøve.”

”Er skipet klart?” spurte jeg Gailio.

”Reikin, er du sikker på om du skal bli med?” spurte han.

”Selvsagt skal jeg det”, sa jeg og gikk om bord. 

Kampin snudde seg mot meg. Han var mørk i ansiktet. ”Jeg vet at jeg ikke skulle ha tatt henne med hit”, sa jeg. ”Du kunne jo ha prøvd å holde henne tilbake du.”

”Herregamle, Reikin!” jamret han.

”Herregamle, Reikin!” jamret han. ”Livi har reist til henne nå.” Livi var mora hennes, min svigermor. ”Jeg skal få Hells til å ta med seg Laia bort herfra. De må oppbevare henne på kjøle til vi er klare til å ta tak i det.” Jeg nikket. 

”Hvordan er det med klonene?” spurte jeg. 

”Vi hadde flaks”, sa han. ”Magnom hadde sagt til Hendti at han var i det hemmelige rommet, men han hadde gått derfra. I stedet hadde han tatt med seg Sophia og Vivi på tur opp i fjellheisen. Livi syntes det var greit at de dro. Ingen visste nøyaktig hvor de var.”

 I det samme kom Magnom hastende.

Han kastet seg ned foran Laias døde kropp. På en måte kjentes det godt at noen tok seg tid til å være hos henne, sørge, for jeg sørget så jeg holdt på å revne på innsida. Det var for mye å ta tak i. Jeg måtte ta tak.

”Vent!” sa jeg til de som skulle dra. Jeg gikk bort til ham. Han så opp på meg. Øynene hans svømte over av tårer.

”Jeg tar meg av Laia”, sa han. ”Dra og hent Mayla!” Stemmen hans brast. ”Jeg skal ta meg av Livia for deg. Mayla og søstera mi. Få dem med deg hjem.” Jeg la meg ned og holdt rundt dem begge, han og Laia. Det var ikke naturlig for meg å tenke på ham og Leila som søsken. De tilhørte begge hver sin forelder.Løvinna som aldri skulle løpe rundt til glede for oss mer. Jeg kunne ikke bli liggende her.

”Hvorfor tok du med deg jentene?” spurte jeg.

”Pappa kalte meg Magnom Skarpsno. Når han gjør det, skal jeg komme meg vekk. Jeg gikk for å finne jentene, sjekke at alt var bra. Det lot det til å være. Så foreslo jeg å ta heisen. Det ville de gjerne.” 

”Det redda dere”, sa jeg. ”Takk Magnom.” Han var blitt 11 år, gutten. 

”Dette er min skyld”, sa Magnom. ”Hadde ikke jeg gjort som pappa sa så hadde de funnet oss. Da hadde de ikke tatt jentene, ikke drept Laia.” Han hulket så han ristet.

”Tull! sa jeg.

”De vil ha meg også. Jeg var ikke hjemme. Du skal alltid gjemme deg, sørge for at de gjemmer seg når pappa sender ut advarsler. Hører du Magnom! Dere er viktige for oss.” Han snufset. ”Du forstår det!” Jeg så ham dypt inn i øynene. Han nikket. Jeg gikk til skipet med tårer rundt hele ansiktet. ”La oss dra!” sa jeg barskt. 

Vi nådde grensa der skipet med min kidnappede datter hadde krysset. Jeg sto alene i baugen og kikket. Hun hadde blitt kidnappet før den ungen. Den gang hadde hun ligget trygt i sin mors mage. Vi kom over på den andre sida. Ingen ante hvor skipet hadde tatt veien. Vi hadde ikke ventet på noen organisering. Gailio sto til rors. Jeg hadde Marigil på øret. 

”Beklager Reikin! Vi har ingen anelse.”

”Reikin”, brølte Kampin så stemmen hans overdøvet alt. ”Kom hit!”

”Hvor er hit?” spurte jeg.

”Kom akter. Din kone. Hun er ikke riktig vel bevart!” Jeg skyndte meg akter og så Livia komme flygende på sykkel. Hun landet på dekk. 

”Det er i orden”, sa hun. ”Jeg blir med.” Øynene gnistret. ”Hva vet vi Reikin?” Hun ignorerte sin far som om han ikke eksisterte. Så gikk hun inn i armene mine. Jeg holdt om henne.

”Ikke noe annet enn at de krysset grensa her. Marigil arbeider med saka, teamet deres, mener jeg. De skal si i fra straks de vet noe mer. Livia, du kan ikke være her. Om jeg bare hadde dratt på leting etter Hendti i går.”

”Det hadde ikke hjulpet Reikin.

Da ville de bare ha tatt ham fra et annet sted. De ville ta dem. Tvil ikke på det! De får sende medisinsk personell hit. Jeg fødte mitt første barn i ei hule. Dette er ett av konglomeratets luftskip. Det går bra. Jeg vil ikke høre et ord mer om det. Men hvordan kom de seg inn over grensa uten at noen merket det.” 

”Marigil vet ikke”, stammet jeg. ”Vi får ikke spurt Hendti.”

 Hun snudde seg mot faren sin. Han var hvit i ansiktet. 

”Du får fikse legehjelp. Det er vel du som er leder for operasjonen.” 

”Livia…..” Jeg visste ikke om det var mulig å bli hvitere enn det den mannen var akkurat nå. Hun snudde de blå øynene mot meg. 

”Ikke.

”Ikke. Jeg er med på dette. Mitt barn…. ” Tårene rant over. Arina landet. Hun så fortvilet ulykkelig ut. Jeg vinket henne av da hun prøvde å si noe. Når Livia ville, var hun som en tornado. Dette var ikke bra for henne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hele meg var et katastrofeområde, som om vulkansk masse fløt ut av hjertet og inn i alle kroppsceller.”

”Kom!” sa jeg. ”Jeg håper du blir”, sa jeg til Arina. Hun  nikket blek og dradd. 

Livia ble med meg bort til baugen. Der ble vi stående å speide etter den vesle jenta vår. Vi så overalt, for det var ikke noe annet vi kunne foreta oss. Selvsagt så vi henne ikke. Hun befant seg ikke under oss, kanskje ikke foran oss heller, men det var alt vi kunne gjøre, og det var bedre enn ingenting. Eilin kontaktet meg på kommen. Jeg svarte.

”Vet dere noe mer?” spurte hun.

”Beklager Eilin”, sa jeg.

”Du blir den første vi kontakter når vi finner svar.” Jeg visste at det ikke var sant. Det kom an på situasjonen. 

”Jeg vil vite noe også dersom det er dårlig nytt”, sa hun. ”Dersom jeg ikke blir informert, kommer jeg til å finne det ut.” Tidligere hadde jeg undret meg på hvorfor Solaiko, Leilas far, ikke hadde giftet seg med henne. Hun hadde trolig kommet til og irritert ham fra vettet.

”Du skal få informasjon”, sa jeg trett. 

”Jeg skal sørge for det”, sa Livia og falt sammen. Jeg skrek på hjelp.

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Du må varsle folk”, sa jeg og falt sammen ved siden av Livia. Hun hadde besvimt. Jeg syntes hun så blå ut. 

”Kampin og Gailio kom farende. Min svigerfar snudde seg mot meg og slo. Jeg så det ikke komme så jeg ramlet på gulvet. Arina kom styrtende hun også, kastet seg ned ved siden av Livia, fikk henne over i stabilt sideleie, sjekket for åpne luftveier. 

Gailio grep tak i Kampin og dro ham bort. Han så hjelpeløst ned på handa si. 

”Beklager!” sa han. ”Jeg beklager!”

”Hold kjeft!” sa jeg. Arina snakket i kommen. 

Jeg merket at skipet snudde og gikk i motsatt retning. 

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Nei”, sa jeg. ”Vi må videre.” Alle sto vi hjelpeløst rundt henne. 

”Din kone,” sa Arina.

”Beklager!” sa Kampin.

 ”Et skip møter oss og tar henne med seg hjem”, sa Arina. ”Jeg har snakket med Rhettfinn og bestilt ett.” 

”Nei,” sa jeg. ”Vi snur ikke. Jeg må se etter Mayla. Livia vil at vi skal se etter Mayla.”

”Beklager!” sa Kampin. Jeg snudde meg mot det hvite ansiktet. 

”Hold kjeft Kampin!

Det er greit at du slo meg. Jeg har lyst til å slå meg selv også. Men akkurat nå trenger jeg deg til å lete. Noen må ta seg av Livia så vi kan lete. Hold kjeft og benytt hodet til å tenke med!” 

Det rykket til i kroppen til Livia. Jeg sank ned og holdt rundt henne. Det kom fuktighet i øynene mine som jeg ikke brydde meg om å skjule. Kampin sank han også. 

”Selvsagt vil hun det, Reikin”, sa Kampin. ”Men nå må vi ikke la henne tenke eller mene. Fordi hun har gjort det, og kommet hit, må vi snu.”

”Jeg kunne ikke stoppe henne”, sa jeg.

I det øyeblikket hatet jeg Livia, hatet henne for selvstendigheten og overmotet, hatet og elsket henne. Jeg kunne ikke snu. Kampin var hvit i ansiktet. Det var hennes skyld at vi måtte gjøre det. Livia vred på seg.

”Hun må under kyndig behandling”, sa Arina. ”Jeg skulle ha kontaktet jordmor og lege.” Vi skulle alle ha gjort det. Jeg hørte Mayla skrike på innsida av skallen og var redd for at jeg kom til å tørne. Stadig skiftende behov. Jeg kunne ikke ha ansvaret for Livia også. Da ville jeg bli gal. ”Jeg får et skip til å komme med helsepersonell”, sa Arina. ”De møter oss. Da kan vi dra videre, men du bør være hos Livia, Reikin. La andre lete!” De stirret meg i senk. 

”Vi snur ikke”, sa jeg.

”Jeg må finne barnet vårt. Livia.” Arina kom helt tett inntil meg. Jeg ville slynge henne bort. Det røde håret hennes flammet. Jeg ville slå henne i hodet. 

”Ok, Reikin”, sa hun. ”Dere kjører ut med sykler. Jeg snur skipet. Et skip kommer oss i møte med helsepersonell og to piloter. Den ene kjører dette skipet med Livia hjem. Det andre kommer etter dere så fort det går. Er det greit?” Jeg nikket, visste at jeg burde ha tenkt på det selv. 

”Kan du følge Livia?” spurte jeg. ”For, den Gamle hjelpe meg, jeg kan ikke.”

”Jeg lover”, sa hun og knelte ned ved min kone. 

”Du må ha noen med deg”, sa Gailio.”

”Jeg blir”, sa Kampin. Han var pappa. Men jeg hadde ei annen jente jeg var pappa for. Hun var så lita.

Jeg gikk tilbake til Livia og sank ned ved siden av henne. 

”Hvis du dør, dreper jeg deg”, sa jeg og kysset henne forsiktig på panna, før jeg snudde meg og gikk. 

Snart var vi mange sykler i lufta.

Jeg hadde ikke oversikt over hvem de var. Øynene mine så bare tåke. Vi skulle finne henne, ungen min. 

Alle sto i kontakt med Marigil som ikke ante hvor skipet hadde tatt veien, det skipet som hadde den vesle jenta mi ombord. Vi var blitt vant til at skip oppløste seg. Det hadde skjedd gang på gang når opprørere hadde vært på ferde. Vi måtte innse at de hadde ressurser som kunne gjøre nesten hva de ville med oss, og de ville. Akkurat nå kunne jeg ikke handtere det. Marigil kom med forslag. 

”Vi deler oss!” hørte jeg Gailios stemme i ørene. ”Da får vi dekket et større område.”

Vi fløy ut i en vifteform som Gailio organiserte. Skipet hadde for langt forsprang for oss. Jeg så for meg Mayla som gråt.

”Marigil, vet du noe mer?” ropte jeg.

Jeg måtte slutte å rope, finne ro, vise meg som en ansvarlig voksen. For mitt indre blikk så jeg det lille ansiktet til Mayla, de brune øynene, så like mine, fulle av tårer. Ungen min var redd, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. 

Jeg var nødt til å skjerpe meg. Hun var sammen med Leila. Leila var hennes favorittperson. Bare hun ikke hadde sett Laia dø. Tanken sluret.

”Da sier jeg fra”, sa Marigil. ”Med en gang. Du trenger ikke å spørre. Jeg lover.” Min oppgave var å tørke Maylas tårer, passe på at ikke noe hendte henne. Ungen var ikke mer enn litt over året. Hun hadde lært å gå tidlig, stabbet sine første skritt da hun var ti mnd.

Tid passerte, grusomme sekunder.

Jeg så ikke lenger noen andre enn meg selv, lufta og underlaget. Hav. Det var ingen vits i å lete ved å se ned. Jeg kjørte sykkelen så fort den gikk. Mayla som akte. Ingen kontaktet meg. Maylas armer rundt halsen. Tårer rant fra øynene mine. Mayla som sa pappa for første gang. Skipet styrte opp på siden av meg. Jeg gikk om bord. De hadde hentet meg først. Jeg kontaktet Gailio på kommen.

”Gailio, hvordan går det?” spurte jeg. Maylas første smil.

”Alle tar seg til skipet,” sa han. 

”Er det ingen som har funnet ut noe?” spurte jeg.

”Beklager! Vi setter oss ned legger en plan.” Jeg kunne ikke sitte, ikke legge planer. Alt jeg kunne gjøre var å lete. Mayla som spiste mat så du kunne gå på mat tur i ansiktet- og klærne hennes. Det nydelige ansiktet. De mørke hårtustene, som hun var blitt født med, hadde ramlet av. En stund hadde hun ikke hatt hår. Nå var det lyst, mye av det. Livias hår, men det var krøller i det. Kampin påsto at Livia også hadde hatt gullkrøller da hun var lita, ei ny jente med gullhår. Vi måtte finne henne. Herrgamle!

Vi hadde samlet oss. Solki og Kiton var kommet til, bestefaren og onkelen til Leila. De så gravalvorlige ut. Solki hadde plassert seg med det som var av sakspapirer. Han kikket opp. De nikket. Jeg svelget. Kampin hadde kommet tilbake straks Livia var blitt tatt under kyndig behandling. 

”Det er ingen vits i dette”, sa Gailio.

”Skipet har reist til et sted. Før vi finner det stedet, finner vi ikke jentene. Dere må da også se det. Det er helt umulig å reise rundt i hele verden på måfå.”

”Hva foreslår du?” spurte Kiton og så på ham med øyne som is. Kiton hadde giftet seg med Sanglia, ei kvinne som hadde hjulpet oss den gang Mayla ble født, Livia hadde kommet for å redde oss. Vi hadde vært i store fare den gangen, hele Konglomeratet. Kona mi hadde tatt med seg vår nyfødte datter like inn til opprørerne. Nå var Sanglia gravid. 

”Vi arbeider hjemmefra”, sa Gailio. ”Virtuelt, leter etter spor. Prøver å komme på konstruktive ideer.”

”Jeg må finne henne”, sa jeg sammenbitt.

”Det er ikke mulig for meg å ikke lete.”

”Du kan ikke renne rundt som en såret okse uten mål og mening”, sa Gailio. ”Det kan hende at de forventer at du gjør det. Da tar de deg.” De måtte gjerne komme å ta meg. ”Slik snakker en dåre”, sa Gailio. ”Det er derfor du ikke burde være her, men være hos din kone. Du vet det, og vi vet det.” Jeg ville protestere, men han ignorerte meg. ”Vi burde kontakte folkevernet over hele verden, men det kan vi ikke. Vi aner ikke hvor høyt opp dette går. Målet er klonene og deg. De har gisler som de vet at vi vil gjøre alt for å få tilbake. Derfor skader de dem ikke, for da får de ikke tak i dere. Du skjønner det gjør du ikke. Hodet mitt forsto det, men ikke hjertet mitt.

”Jeg bytter med Mayla når som helst”, sa jeg. 

”Klart du gjør”, sa Gailio. ”Men du kan ikke bytte inn klonene. Det er dem de vil ha. Hendti fikk Magnom til å ta med seg klonene. Derfor fant de dem ikke. Trolig begynte det å brenne under dem. Derfor tok de jentene som gisler. Marigil har åpen luke mot verden. Dette har vært et slag under beltestedet. De har gått inn i Konglomeratet og fått med seg to jenter, ødelagt huset ditt, skadet Eilon og Hendti. Han ante trolig ikke at Leila befant seg hjemme hos deg en gang. Men det hadde nok ikke spilt noen rolle. De skar i gutten hans. Ingen pappa kan bare stå å se på sånt.”

”Ikke si mer!” sa jeg.

”Mitt forslag er”, sa han mens han stirret rundt seg til han hadde fanget blikkene til alle oss som var tilstede. ”Vi sender skip med kompetente folk til alle hovedsteder så vi også kan organisere arbeidet derfra. Da er det enklere å få folkevernet til hjelp. Vi må regne med at vi kan benytte lokaliteter og utstyr, altså vi lager ulike baser.” 

”De må jo kunne finne ut hvor skipet har gått?” sa jeg.

”Men det gjør de altså ikke. Den, som kanskje kunne ha funnet det ut, er skadet. Jeg svelget. Det var jeg som hadde insistert på at vi ikke kunne be folkevernet slippe alt de hadde i hendene for å hoppe når konglomeratere sa hopp. Nå sto jeg der å ville ha hele verden til å hoppe. ”Jeg organiserer syv skip”, sa Gailio. ”Dette skipet går til Rosengard. Kampin, du sørger for bemanning av skipene.” Han nikket. ”Vi som befinner oss her, arbeider sammen fra Konglomeratet, holder i tråder, organiserer.”

”Jeg kan ikke dra til Konglomeratet”, sa jeg.

”Hold kjeft!” sa Gailio.

” I Konglomeratet holder vi i hele situasjonen. Det er der ressursene er. Med en gang vi finner et spor, drar vi. Skjønner du? Han fanget blikket mitt. ”Vi må bare finne ut hvor skipet har dratt først.” Piffen rant ut av meg til alt som var igjen var et skranglete skjellet uten noen substans.”

 ”Du burde åpne kista”, sa Kampin. Jeg orket ikke å tenke på kista. ”Du burde meditere deg til Liber Mundi.” 

”Koden er ikke oppfylt”, sa jeg. ”Jeg har aldri tatt meg gjennom baugen på et skip, ei heller har jeg lett etter et gyllent skinn. Den vil ikke la seg åpne før jeg har gjort nettopp det. Det vet du.”

”Er det ikke mulig at den er oppfylt uten at du vet det”, sa Gailio. 

”Den er ikke oppfylt”, sa jeg.

”Dessuten kan jeg ikke meditere, ikke tenke en tanke. Hodet mitt er fylt og tomt på en gang. Jeg kan bare eksistere. Beklager!”

 Det gikk opp for meg hvordan det hadde vært for dem som hadde opplevd at ungene deres var forsvunnet. Det var ikke mulig å forstå fortvilelsen fullt ut før du hadde opplevd det. Kampins blikk var insisterende. Gailio forsterket det. Jeg hadde trodd at  jeg allerede hadde opplevd alt det verste som kunne hende et menneske mange ganger. Solki sukket og nikket. I den familien hadde alle blå øyne. Mayla hadde fått mine brune øyne. Gullhåret til Livia. 

”Herregamle, Kampin!”, sa jeg. ”Hvordan kan du tro at jeg kan meditere?  Det er ingen tanker i hodet mitt annet enn å finne henne, rive opp busker, lete under steiner. Hva som helst for å finne henne. Tankene mine er et eneste stort kaos.”

”Derfor trenger du kista”, insisterte Kampin.

”Han trenger å få ro”, sa Raimån og så forståelsesfullt på meg. Raimån, Lunaias far, den unge kvinna som hadde dødd da opprørere kidnappet den gravide Livia. Jeg kunne ikke tenke på det. ”Flere av oss har hatt unger som har vært savnet. Her snakker vi om intet mer enn en baby. La gutten få være i fred!” Han snakket med skarp stemme. Den lignet ikke hans egen. Blikket var fast som en klippe. ”Jeg foreslår at det er det første du foretar deg når du kommer hjem, bortsett fra å stasjonere deg hos Livia. Før vi gjennomfører planen kontakter jeg Marigil for å se om noe har endret seg.” Han gikk litt unna. Jeg sto der, for jeg kunne ikke snakke med noen. Alt handlet om Mayla, vesle Mayla. 

Den gang hun ble født, hadde min største bekymring vært Livia. Jeg hadde tatt i mot denne vesle jenta selv, kuttet navlestrengen i ei fjellhule i vinterstorm. Dette vesle barnet hadde krøpet inn i hjertet mitt. Nå var hun truet. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det.

”Vi skal finne dem”, sa Solki.

”Dette skal gå bra, Reikin. ”Solki som hadde vært faren til Solaiko, min venn. Nå var han bestefar til hans bortkomne datter. ”Først må vi stole på at Marigil har funnet spor til oss som vi kan følge.” Kampin kom tilbake, ristet på hodet. 

”Ingen spor så langt. Ingen nyheter. Gailio har rett. Vi reiser hjem. Du blir med oss Reikin. Hvis ikke, så stenger jeg deg personlig ute fra all informasjon.” Han ville aldri gjøre det.

 Jeg kranglet ikke. Noe inne i meg hadde falt sammen. Jeg skulle lete med lys og lykte etter spor. Det måtte jeg gjøre virtuelt. Jeg hadde forstått det. Men jeg hadde også hatt tillit til Marigil, at folk på gruppa deres hadde funnet noe. Det var farlig. Jeg forsto det. 

”Hvordan er det med Hendti?” spurte jeg. 

”Han har våknet opp”, sa Kampin. ”Så vidt jeg vet er han i gang med sin magi.”

”Jeg og pappa blir med på hvert vårt skip”, sa Kiton. ”Ingen av oss orker å reise hjem.”

”Hvor vil dere stasjonere dere?” spurte Gailio.

”Tja, om vi bare visste det”, sa Solki. 

”Vi har flest ressurser hjemme”, sa Kampin. ”Dere kan risikere at dere får lenger reisevei dersom vi finner spor langt unna der dere befinner dere. Men dere gjør som dere vil.” Det var forskjell på folk, tenkte jeg. Begge to smilte stramt. Jeg burde ha sagt noe til dem, noe trøstende, men jeg klarte ikke. Leila var alt de hadde igjen etter Solaiko. Hun var så lik den familien at det ikke var noen tvil om hvem som var faren henne. 

 ”Dra hjem til Livia!” gjentok Gailio til meg.

Jeg nikket. ”Vent til et skip kommer og flyr deg hjem! Dette er ikke det rette tidspunktet til å fly alene.” Jeg smilte til ham. Det var ikke et ekte smil, slang meg på en sykkel og dro. Jeg akselererte så fort jeg greide og kjørte så vilt som jeg aldri før hadde gjort. 

De hadde vist meg døra inn til Livias rom. Jeg ante ikke om jeg kunne gå inn der. Kanskje ville hun drepe meg fordi jeg ikke hadde funnet ungen. Jeg hadde vært hjemom og hentet kista. Selvsagt måtte jeg prøve om den lot seg åpne. Dette var virkelig nød, men jeg tvilte på at den ville la meg gjøre det. 

Jeg åpnet døra stille. Magnom satt på en stol ved senga hennes. Bronka, papegøyen hans, satt på skuldra hans. Livia lot til å sove. Han snudde seg mot meg, reiste seg da han så hvem jeg var.

”Reikin. Hun sover.

Jeg sitter her så hun ikke skal være alene. Hun har vært våken.” Jeg nikket, for jeg hadde snakket med både jordmor og lege. ”Hvorfor er du tilbake?”

”Vi aner ikke hvor de har reist. De overtalte meg. Jeg skal lete herifra, virtuelt.”

”Vil du at jeg skal sette opp utstyr til deg her inne. Jeg kan hjelpe deg.”

”Takk, Magnom”, sa jeg for jeg visste at jeg snakket med en mester.  ”Har du snakket med pappa?”

”Han sier ikke noe.

Eilon har fortalt meg det samme som han har fortalt til deg. De ville ha tak i oss, klonene. Pappa er helt ødelagt og Leila er forsvunnet. Siden vi gjemte oss, fikk de ikke tak i oss. Så da tok de Mayla og Leila i stedet. Eilin bare gråter. Rhettfinn har satt noen til å passe på Eilaia og Lynt. De er jo så små. Jeg greier det ikke.”

”Nei, det skal du ikke. Du tar deg av alt for mye som det er.”

 ”Jeg må hjelpe dem som er i fare. Leila er søstera mi.” Jeg husket hvor spent han hadde vært på dette med søsken den gang han kom til Konglomeratet. Nå hadde han en hel flokk.”

”Det er hun”, sa jeg.

”Vi skal finne ut av dette. Takk for at du fins.” Jeg la armene rundt ham mens jeg besverget meg selv til ikke å gråte. Det var ikke mulig. Tårene fosset. Jeg prøvde å skjerpe meg. Han sa ingenting. Skikkelsen hadde vokst seg kraftig. Jeg greide å få plassert meg ned i en stol. Hadde Hendti sett meg, ville han ha slått. Magnom trengte ikke dette. 

”Reikin, vi kommer til å finne dem”, sa han. ”Skal jeg hente utstyr?” Jeg nikket. ”Hva med Bronka? Jeg tenkte kanskje at Livia ville like å snakke med papegøyen, at det ville muntre henne opp.” Han hadde helt rett.

”La henne bli hvis hun vil det selv,” sa jeg. ”Jeg visste hvilket forhold de to hadde. Bronka fulgte helst med Magnom hvis han ikke ba henne om å la det være. 

Magnom plasserte henne på nattbordet, mumlet og strøk fjærene hennes.

Han gikk, og hun ble. Jeg ble ikke direkte overrasket. Livia hadde den effekten på dyr. Magnom og Livia. De hadde noe av det samme.

”Livia”, sa jeg og strøk henne over det sammenfiltrede håret. Hun svarte ikke. Altså sov hun. Jeg tok frem kista og plasserte den på bordet. Den var matt og livløs. 

Selvsagt kom den ikke til å la seg åpne.
Koden var ikke oppfylt. 
En idiotisk kode.
Ikke mulig å oppfylle.








Den røde steien,  Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Kilden Forlag, Serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper






Den røde steinen, Fremtidskrim-Fiksjon

Hvorfor valgte jeg å skrive den boka?


Alle bøkene i serien Liber Mundi har tre nivåer.

1) Hva gjør vi mennesker på jorda.

2) Den dypere historien i den tida den foregår i, Konglomeratets funksjon i verden, en verden lik for alle med samme lov, ingen religion, et økonomisk system der penger ikke har makt, ingen fengsler, et folkevern som tar vare på planter, dyr og mennesker.

3) Hovedpersonens personlige historie, hans utvikling fra gutt til mann, om integritet, sannhet, om å gjøre det rette.

Jeg er opptatt av alle disse tre nivåene.

Alt ses i lys av hovedpersonens opplevelser, erfaringer, tanker og følelser rundt disse.

Hva gjør vi mennesker på jorda?

Svarer er glitrende enkelt. Vi kom for kjærlighet. Jorda lå kald og øde, den frøs i visdommens kulde. Vi mente det ville være lett, men det viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor feilet vi igjen og igjen. Jorda gikk under på ulike måter, ved ild, flom og en alles krig mot alle, den nordiske gudelæres Ragnarok.

For hver gang vi mislyktes fikk vi nye sjanser og nye hjelpemidler. Denne gangen får vi hjelp av Kistepakta. I hver verdensdel er det en kiste. For å bringe utviklingen fremover blir det med flere hundreårs mellomrom født en kistebærer som skal bistå verden, som får hjelp til å bringe verden videre, får hjelp til sin egen personlige utvikling. Kistepakta forvaltes av Konglomeratet, den åttende verdensdel, som også ble opprettet for å bistå verden så folk kunne leve i frihet, med kjærlighet som grunnleggende prinsipp i statsforvaltninga.

Hva er målet med Kistepakta?

Konglomeratet forvalter også ei bok, Liber Mundi, verdensboka. Denne boka er fysisk, men tekster endrer seg ettersom hvilket behov leseren harn. Denne boka skal endres til Liber Amoris, kjærlighetens bok dersom menneskeheten seirer og oppfyller sitt mål, ei jord som ånder av kjærlighet.

De som ved vår verdens fall, gjorde opprør mot Konglomeratet og resten av verden, fjellvokterne, følger en annen bok, Liber Rectoris, maktens bok. Hvis de seirer, vil den utvikle seg til motsatsen av Liber Amoris. Denne bokas navn skal være unevnt. Dette er den overordnede krigen, den enhver Konglomerat læres opp til å stå i fra fødsel til død.

Den dypere historien.

Konglomeratets oppgave er å sørge for at den dypere målsettinga nås. Det bestreber man seg på gjennom alt som foregår. Ved denne verdens begynnelse, vår tids ødeleggelse, ble det spådd at etter 7000 år ville verdensutviklinga bevege seg inn i endringsårene. Gjenoppbyggingsårene tok 3000 år. Leveårene tok 4000 år. Tegnet på at endringsårene har begynt skal være at en mann finnes hengt opp i et tre ved et øde vann med øynene stukket ut. Denne mannen blir oppdaget av en ung mann fra en Kistevokterfamilie, de som vokter kista gjennom den tiden da det ikke er noen Kistebærer i den gjeldene verdensdelen. Siden vil ingenting lenger være det samme. Et opprør begynnes av fjellvokterne og dette vil vare til menneskene har skrevet Liber Amoris.

Endringsårene starter med at det etterhvert kommer syv kistebærere til Konglomeratet på samme tid. I Konglomeratet er det et kistevergekorps bestående av folkeverger. Fra år null ble dette opprettet og eldste sønn overtar vervet etter sin sønn. Forøvrig fungerr de som et spesialkorps i Konglomeratet og bidrar til verdensfreden sammen med sikkerhetsstyrkene.

Det kan gå hundrer av år uten at det befinner seg en Kisteverge i Konglomeratet.

Konglomeratet er verdensdelen med de mange hemmeligheter. Den består bare av to daler. De er nesten akkurat slik de ble bygd fra det første menneske i den nye tiden kom dit ved år null. Det var den begivenheten som startet denne tidas tidsregning og som ble betegnelsen på deres Nyttår.

Konglomeratet er godt beskyttet. Ingen skip kan ta seg inn dit uten en klarering. Folk som flyr uten å be om å få slippe gjennom vil bare fly rundt uten at de vet om at de gjør det. Dette gjør Konglomeratet til det tryggeste stedet i verden.

Kistebærere får hjelp gjennom Kista til å løse utfordringer verden står overfor. Derfor har de en stor innflytelse i Konglomeratet. Dette blir enda viktigere i endringsårene da man for all del vil hindre at Liber Rectoris får overtaket i verden.

Den første Kistebæreren i endringsårene er Reikin Jernstein.

Han finner liket i treet, hans far er kistevokter og han bringes til Klosterdalen. Der må han lære seg å handtere de trusler verden står overfor, og de personlige tragedier som rammer ham. Hver bok er en historie om alt dette, men det ligger i bakgrunnen av det som faktisk inntreffer der og da, den individuelle utviklinga ved å utvikle seg til et sant mennesker, gå fra gutt til mann.

Den røde steinen

I denne boka er Reikin gift med Livia, jenta han forelsket seg i da han først kom til Konglomeratet. Hun er den sikkerhetsansvarliges datter. De har ei datter, Mayla og venter tvillinger om tre måneder.

Så skjer det verste som kan skje noe menneske. Reikin blir lamslått av tyngden i det, men han må stå oppreist. Hele verden avhenger av at han greier det. Opprørerne søker verdensherredømmet. Dersom ikke Reikin løser utfordringene vil Konglomeratet bli tatt. Det må ikke skje for noen pris.

Reikin beveget seg i en følelsesmessig berg og dalbane. Han må klare det. Bli med på eventyr og se hva som skjer?




Den røde Steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Vers om bøker.














Publisert Legg igjen en kommentar

Fiksjon-Spenning, Jippy, jeg har gitt ut den sjette boka i serien Liber Mundi.





Fiksjon-Spenning,
Norsk Fantasy,
Fremtidskrim,
Sci-fi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile




Det er en fantastisk følelse. Jeg har gitt ut to bøker på to måneder. Jada jeg har jobbet med dem i mange år, men akkurat nå er de født og har forlatt redet. Jeg ønsker at det skal gå dem dem vel, at de skal få leve og puste gjennom de opplevelser de vekker. Lykke til mine barn. Jeg bærer håpet på mine skuldre. Ordene vi har forfattet og lekt med sammen. Nå har jeg gitt dere til verden. Kjære verden, ta godt vare på dem, for de er eltet i mitt hjerte, så de kan bli til noe, en skapelse hos de som leser.

Serien Liber Mundi.



Vi befinner oss 7000 år frem i tid. Verden har en lov for alle. Det finnes ingen religion. Fengsler finnes ikke. Samme språk snakkes over hele verden. Det er en tid for håp, for verden har vokst seg sterk, med skapende kulturer med livsfriske folk i en storslått natur.

Men dessverre er det opprørere i paradiset. De vil noe annet, og kjenner på maktlysten som en drivkraft for å få forandring. Der ligger frøet til kampen. Måtte det gode seire.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Fiksjon og spenning, sjette bok i serien Liber Mundi: Den røde steinen.







Les Den røde steinen, kapittel 1

Snøen lå hvit rundt huset. Den elleve år gamle Magnom dro min lille datter Mayla på kjelke. De hadde funnet seg en skråning som de akte i. Mayla lo av fryd i det de fôr nedover. Jeg smilte. Hun hadde lue og akedress. Lyse krøller kikket frem overalt fra lua. 

Jeg lå ikke på latsiden jeg heller. Magnom ønsket seg en lengre akebakke. Jeg preparerte den, mens han akte med Mayla. Det var en god arbeidsfordeling. Vesla vår elsket Magnom. Laia elsket alle sammen, akebrettet også. Hun løp etter dem. Magnom lo og kastet snø som han fikk henne til å løpe etter. 

Det så helt annerledes ut her enn det tidligere hadde gjort. Livia hadde flyttet det store huset vårt fra Liljedalen, hit. Ikke flyttet rent bokstavelig, men hun hadde fått bygd en tro kopi og hadde planlagt at vi skulle dandere tre badevann på tomta i samme avstand fra huset akkurat slik det hadde vært i min barndoms dal. 

Dette skulle bli en Liljedalen i miniatyr.

Det var utfordringer. Vi likte begge utfordringer. Det var blitt mindre tid til dem med ei datter i huset. Vi ventet barn for gang nummer to om tre måneder. Jordmora var sikker på at det var tvillinger. Livia var strålende fornøyd. Jeg var blek. Livia hadde nektet å få inn erstattere for Ordelia og Grolin. Jeg forsto henne godt, men med tvillinger var vi nødt til å få inn hjelp. Så mye ute på farten som jeg var, måtte hun ha assistanse til både det ene og det andre.

Ordelia og Grolin hadde vært våre gode venner og husholdere. Egentlig hadde de vært ansatt av Konglomeratet for å beskytte oss. De hadde begge vært folkeverger slik vi var. Det hadde ikke hjulpet dem. De hadde dødd i forsøket på å beskytte Livia. Vi kom aldri til å glemme dem. 

Vivi, Tilla og Tilbie kom hoppende og dansende sammen med Livia. Det var underlig å tenke på at min kone hadde to småsøstre og ei kusine. De hadde kommet for å ake, leke med Mayla. Mayla elsket dem alle, vårt solskinn, vår glede.  

Ingen hadde så fine snøforhold for små barn som vi.

På utsida av Klosterdale i overgangen mellom fjell og dal var det masse snø, morsomme bakker og muligheter for å lage alle slags byggverk uten at man måtte organisere for en familietur opp heisen og ut til de ulike fjellplatåene. Vi hadde bygd en stor iglo til å leke i. Ungene hadde bygd diverse snøhuler og sklibaner. Den jeg holdt på med, ville bli den lengste.

”Dere trenger noe å trekke dere opp i”, sa Livia. ”Hun trengte det i hvert fall med den store magen. ”Jeg skal snakke med Hendti om det så kan han komme bort med Eilon.” Eilon var Hendtis sønn. Han var så og si på alder med Maylas små tanter. Hun fant frem kommen og gikk litt unna oss.

Småsøsknene hennes hvinte av fryd og fikk Mayla til å le. Laia fulgte etter Livia. Hun kom raskt tilbake. ”Filleren, han svarer ikke. Da prøver jeg senere. Reikin, hva sier du til en hest og slede tur.” Ungene jublet. Laia kastet seg rundt i snøen. Mayla ville skli.

”Alle kan fortsette å skli”, sa jeg.

”Jeg kan rigge til.” En tur til stallen passet meg utmerket. Magnom ble med meg likevel. Vi to trivdes i hverandres selskap. Han elsket hester, stelle med dem. 

Hest og slede. Unger som skrålte. Det ble måneskinn og kveld med stjernestrødd himmel. Mayla lå tett inntil meg og nynnet strofer jeg ikke forsto hva betydde. 

”Hun får sangstemmen din”, sa Livia. Det var lykke. Men krøllene ante jeg ikke hvem hun hadde fått fra. 

”Hendti svarer fortsatt  ikke”, sa Livia da jeg kom ut i stua etter å ha sunget og lest for Mayla. Hun var krevende å legge. Å sove var ikke en syssel hun var begeistret for. Derimot likte hun å være oppe trøtt og grinete, for å drive oss til vanvidd. Jeg trodde hun likte det. 

Livia kysset meg på nesetippen.

Det var så vidt hun rakk frem med den store magen.

”Neida, tullekopp!” sa hun. ”Vesla vår vil gjerne legge seg i tide. Det er vi som så gjerne vil være sammen med henne at vi ikke handler før det er for seint.” Jeg smilte til henne. Kan hende hadde hun rett. Mest sannsynlig kom jeg til. Livia hadde den samme forståelsen for unger som hun hadde for dyr. ”Jeg fatter ikke hva som oppholder Hendti”, sa hun og rynket på den lett fregnete nesa. Jeg elsket antydningen av brune små prikker. ”Da  prøver jeg Eilin.” Eilin var kona hans.

 Mayla hadde fått eget rom.

Jeg gikk for å hente honningøl og kjeks. Vi hadde sånne koselige kvelder når Mayla var lagt. To nye småttinger ville trenge plassen inne hos oss. Så vi øvde. Jentungen var meget fornøyd med det på dagtid, men ikke når hun skulle legge seg. ”Reikin, kom!” ropte Livia. ”Du må snakke med Eilin. Skynd deg!” 

Eilin var ikke min preferanse for en samtalepartner akkurat nå. Min agenda besto av hygge med Livia. Dernest ville jeg få ordnet praktiske detaljer rundt vår nye hverdag. Det var sånne tvungne forhold en ikke kunne kontrollere. Jeg kvalte hjertesukket og tok kommen Livia rakte meg.

”Hei Eilin! Hva trenger du meg til?”

”Jeg er bekymret for Hendti.

Mannen har ikke latt høre fra seg siden i går. Han pleier å kontakte meg daglig når han er borte. Jeg hører at dere ikke får tak i ham heller. Han kontaktet meg ikke i går kveld og har ikke gitt lyd fra seg i hele dag.”

”Det kan ha kommet noe i veien”, sa jeg. Hendti satte familien sin først. Jeg visste det, men han var også et rotehode når han var opptatt med noe, kreativt til stede i nye oppdagelser.

”Han pleier aldri å la det komme noe i veien”, insisterte hun, ”I hvert fall ikke så lenge”, modererte hun seg. ”Han vet at jeg er engstelig for ham når han er borte.”

”Hvor er han da?”

”Han sa det ikke.

Ingen på teamet hans vet det heller. Jeg har kontaktet dem alle sammen. Ingen har hørt fra ham. Det er rart. Han har ikke svart Livia heller.” Hendti pleide alltid å svare meg. Jeg kunne nesten ikke huske at han ikke hadde gjort det. Men det var ikke jeg som hadde kontaktet ham. Det samme gjaldt forsåvidt også Livia, litt som om vi var en og samme person.”

”Hvor mange ganger har du prøvd å kontakte ham?” spurte jeg. Da begynte hun å gråte.

”Unnskyld”, hikstet hun. Jeg så henne for meg. Blåfargen på øynene som alltid hadde fascinert meg.

”Ja, Eilin.

Du har rett. Ikke gråt. Han pleier nesten uten unntak å svare oss enten med en gang eller ganske raskt når det er vi som kontakter ham. Ingen av oss har hørt noe. Arbeider han med noen spesielle utfordringer nå som krever ham?”  

”Den mannen arbeider alltid med spesielle utfordringer”, sa hun. ”Han er åpen om det til meg. Det gjelder selv om jeg noen ganger blir gal av det. Det er jo ham jeg elsker. Jeg har aldri opplevd noe sånt. Derfor er det veldig rart.”  

”Lov meg at du ikke gråter….” Hun avbrøt meg.

 ”Han ville ha sagt i fra Reikin….”

”Jeg vet det, Eilin.

Jeg lover at jeg skal forfølge det dersom du ikke hører noe i kveld eller i morgen tidlig. Akkurat nå har jeg gledet meg til en avslappende fredagskveld med Livia. I morgen kan vi trenge barnevakt. Er det greit for deg om jeg spør Leila.”

”Klart det! Du kan få snakke med henne nå! Men jeg synes ikke det kan vente.” 

”Jeg skjønner det. La meg snakke med Leila!”

 Leila var blitt søtten år. Like gammel som Livia hadde vært da jeg først traff henne. Det var underlig.

”Leila, gidder du å være barnevakt for Mayla i morgen?” 

”Gjerne! Hvor og når er det snakk om?”

”Liljedalenhuset, fra du våkner og så lenge du har tid.”

Vi kalte det for Liljedalenhuset, huset vårt i Dalene, fordi det var en kopi. ”Ta gjerne med Eilon hvis han har lyst. Eller det blir kanskje mye for deg hvis du tar med deg lillebroren din også.”

”Jeg ser på det. Eilon sover hos en kamerat, men han kan jo komme etter på når han kommer hjem. Jeg vet ikke hvor lenge han har tenkt å bli der. Jeg skal ut på kvelden så jeg blir glad hvis dere er hjemme igjen i syvtiden.”

”Fantastisk”, sa jeg og kikket bort på Livia. Hun så ikke spesielt begeistret ut over at jeg hadde skaffet barnevakt. 

Jeg fikk Eilin på øret igjen.

Hun snufset. ”Eilin, Jeg kan ikke i dag. Vi venter….”

”Jeg vet det”, avbrøt hun spakt. ”Det er bare det at jeg ikke vet noen andre jeg kan kontakte. De vil bare mene at jeg er hysterisk.”

”Men ikke jeg.”

”Jo, men det bryr jeg meg ikke om.” Hun hadde rett. Vi hadde stått i mye sammen. Det var jeg som hadde fått henne til Konglomeratet. Ingen av oss hadde visst om henne, men hun hadde hatt en datter med min trener og venn, Solaiko, altså Leila. 

”Dersom det ikke skjer noe mer alarmerende, kikker jeg etter ham i morgen dersom han ikke er kommet til rette da.”

Hun sukket, men hun sa ja. Solaiko hadde forrådt meg. Han hadde dødd. Jeg hadde fått dem hit. Nå hadde hun mann og en flokk med unger her i Konglomeratet.

”Da har jeg fiksa barnevakt til i morgen”, smilte jeg til Livia. 

”Jeg er ikke begeistret. Det blir en nydelig dag. Hva er det som haster?”

”Livia, vi må finne noen som kan hjelpe oss når ungene kommer.”

”Det haster ikke! De kommer ikke på lenge!”

”Vi venter tvillinger.

De kan godt finne på å komme lenge før tida.” Hun begynte å gråte. Jeg så oppgitt på alle tårene. ”Livia?”

”Du vet at jeg ikke har lyst til å finne noen til å erstatte Ordelia og Grolin Jeg elsket de menneskene. Jeg vil ha dem her. Når jeg ikke kan få det, vil jeg ikke ha noen. Du kan vel ta deg fri etter fødselen til vi får alt til å gå rundt.”

”Det er ikke så enkelt Livia. Du vet det. Verden gjør som verden vil. Jeg er nødt til å trene gruppa mi.”

”Det er min gruppe også”, snufset hun. Jeg lo og trakk henne inntil meg. Hun dyttet meg bort.

 ”Det gjør det ikke mindre viktig å trene dem.”

”Vi kan trene her så jeg kan være med.

. Dessuten finner jeg meg ikke i at du ler av meg.”

”Jeg ville aldri våge å le av deg, søta.” Hun smilte gjennom tårene. 

”Du våger ikke å søta meg!”

”Aldri!” sa jeg og så begynte jeg å fnise. ”Livia. Vi kan trene her. Den store magen din kan få være med.”

”Ikke fornærm magen min!”

”Aldri! Det blir litt morsomt at de to babyene skal være med. Det er selvsagt en tilfeldighet at de er i din mage.”

”Reikin!” Hun lo nå.

”Men kjære mage og mamma. I morgen er det en god dag til å begynne arbeidet med hvem som skal hjelpe oss. For jeg regner med at dere ligner på mamma og kan varte opp med litt av hvert av bøll og krøll.”

”Hø!” sa hun.
”Hvis vi aldri begynner, kommer vi ingen vei. Mayla får det kjempegøy her med Leila. Kanskje kommer det flere barn også. Vi får ro på oss.”

”Hva tenker du at vi skal gjøre?” spurte hun med tårer som silte ut av de himmelblå øynene. ”Jeg beklager Reikin. Dette er ikke noe jeg har lyst til akkurat nå.”

”Jeg forstår det, gullet.” 

”Ikke gull meg heller!”

”I morgen, kjære, tenker jeg at vi drar til et barnefritt område, vårt hus i Klosterdalen, eller i Kildedalen hvis du heller ønsker det. Jeg tenker at vi er mer alene i Kildedalen. Derfra går vi gjennom alle alternativer. Vi regner med at Hendti har kommet til rette. Hvis han ikke han er det, har jeg lovet å stille meg til disposisjon for å finne ham. Det kan umulig ta lang tid. Hva sier du?”

”Det kommer an på om han er her i Dalene”, sa Livia.

”Eilin visste ikke noe annet. Han har vel stengt seg inne på et rom der ingen kan finne ham og har glemt tida.”

”Da kan Eilin snakke med Magnom”, sa Livia. ”Han vil kunne spore ham.” 

”Det har du rett i”, sa jeg. ”Jeg spør henne.”

”Nei”, sa hun ”Da går tida. Jeg vil til huset i Kildedalen.” 

”Da er vi enige”, sa jeg.

”Nei, vi er ikke enige, men jeg skjønner når jeg er slått”, sa hun. ”Jeg vil ikke treffe noen, ikke Kobin, ikke Elisha, ikke pappa, ikke mamma, ingen søsken, ingen som vet best.”

”Det er helt greit”, sa jeg. ”Vi skal ikke ha noen som vet best tilstede. Det skal kun være vi to som prøver å finne ut av hva vi skal gjøre.” Vi forlot honningøl, saft og snacks for å gå å legge oss. Hun gråt i armene mine, kunne ikke snakke. Det var helt greit. Vi behøvde ikke å snakke. Jeg hadde det helt elendig med Grolin og Ordelia jeg også. Det ville bli en god dag i morgen. Jeg så frem til den.

”Livia, Eilin har ikke hørt noe fra Hendti. Jeg bruker litt tid på å sjekke ham opp, mens du ser over alternativer, er det greit?

”Problemet er at det ikke er noen alternativer.”

”Kan du ikke se på hva som ikke er noen alternativer da så går vi gjennom det punkt for punkt når jeg kommer.”

”Det er det dummeste jeg har hørt.”

”Jeg har kommet med en mengde forslag. Du sier nei til dem alle.”

”Som om du er begeistret for de forslagene du kommer med.”

”Nei, og du vet hvorfor. Vi vil ikke noe av dette, men vi må finne løsninger. Du er sentral.”

”Gå og let etter Hendti! Det kan hende jeg legger meg for å hvile. Vi fortsetter etterpå!” Jeg så på klokka. Den var halv tolv. Vi hadde fortsatt flust av tid. 

Jeg dro bort til Hendtis hule.

Der var det ingen. Jeg plasserte meg ved arbeidsbenken hans for å finne ut av hva han hadde av avtaler, men jeg kom ikke inn. Da kontaktet jeg Eilin. Hun ga meg et passord som jeg prøvde, mens jeg hadde henne på øret, men jeg kom fortsatt ikke inn. 

”Jeg har heller ikke kommet inn”, sa hun. ”Hvorfor skal du komme inn?”

”Ikke bekymre deg! Jeg prøver kollegene hans”, sa jeg.

”Ja, som jeg har sagt har jeg snakket med hele bunten.” Stemmen lød redd. 

Jeg dro hjem til Sentil. Der var det ingen hjemme. Jeg skrev en melding til lederne for teamene hans og så kontaktet jeg Marigil. Det var henne jeg kjente best av Klosterdalens ekspertise. Hun svarte med en gang.

”Om jeg vet hvor Hendti er?

Nei, Reikin. Her er det et galehus akkurat nå så jeg forteller gjerne Konstru at du trenger meg og kommer.” Konstru var ektemannen hennes. Jeg hadde vært med på å redde ham for noe som virket som en evighet siden. Hun hadde fått tre barn siden den gang. 

For omtrent to uker siden hadde hun tatt opp igjen arbeidet. Den yngste sønnen var et år gammel. Jeg skulle også snart bli en trebarns far. ”Ja, du kan jo glede deg”, sa hun. ”I dag selger jeg dem billig. Ser deg på pulten hans.”

Jeg ble sittende å kikke gjennom ting, som jeg egentlig ikke begrep noe av, til Marigil dumpet ned ved siden av meg. Jeg flyttet meg for å gi henne bedre plass. Hun ga meg en klem.

”Vi finner ut av det”, sa hun.

”Helt sikkert”, sa jeg. ”Eilin er bekymret. Han glemmer aldri å kontakte henne. Du veit.”

”Ja, det veit jeg”, sa hun. ”Konstru har å kontakte meg så jeg veit at han har det bra.”

”Ja, men Hendti”, sa jeg.

”Ja, vi kjenner Hendti, men det gjør hans kone også.”

”Si fra hva du vil jeg skal gjøre”, sa jeg.

”Han har et sted hvor han gjør notater.

Se om der står noe der!” Jeg kjente Hendti godt. Han var et rotehode med notater. Jeg lette gjennom søplebøtta. Der fant jeg ikke noe.

”Det ser i orden ut”, sa Marigil. ”Jeg finner ingen opplysninger. Hva med det hemmelige rommet. Han kan ha trukket seg tilbake dit.”

”Ja, men da ville han ha kontaktet Eilin. Han gjør alltid det.”

”Han kan jo ha blitt dårlig”, sa Marigil. ”Du vet hvordan det er.” Som en av svært få, gjorde jeg det. ”Ta deg dit, mens jeg sjekker om det kan være noe kluss med linjene, noe vi ikke ser. Er dette ei sak?”  

”Bare for kona”, sa jeg og hilste med handa.

”Egentlig skulle jeg og Livia ha sittet alene i leiligheten vår i Kildedalen for å finne en løsning på de tre barna som vi får ansvar for.” Jeg skammet meg i det jeg sa det. Ingen andre i Klosterdalen hadde hjelp for å få ting til å gå rundt.”

”Du er kistebærer, Reikin. ”Vi vet alle at du ofte bærer mer enn de fleste.” Det gledet meg at hun så det sånn. ”Ja, det gjør vi alle. Du leder ei gruppe som alltid skal være tilgjengelig. Selvsagt trenger dere hjelp.”

Hendti hadde hatt flere hemmelige huler i tidas løp. Når de ble oppdaget, var de ikke spesielt hemmelige lenger. Jeg kontaktet Magnom. Han svarte ikke. Magnom var den som ville vite det. Jeg tenkte meg om og dro mot det stedet Magnom hadde slått seg ned sist. Det var sannsynlig at de ikke befant seg så langt unna hverandre. Det var i min hemmelige gang mellom huset mitt i Ødelandet og Kildedalen. Jeg tok transportbåndet og tok meg inn til Magnoms arbeidsstasjon. Han var ikke der. Jeg ropte på Hendti.  

”Reikin!” hørte jeg en guttestemme.

”Du må hjelpe oss! Skynd deg! Kom inn!” Det var lille Eilon som ikke var så liten lenger. Jeg lette etter ei dør.

”Er ikke du på overnatting hos en venn?” spurte jeg mens jeg fant frem kortet mitt som hadde en høyeste klarering i begge dalene.

”Skynd deg, Reikin!” Han gråt. Jeg valgte døra inn til vaskekottet. ”Skynd deg!” Gråten ble enda verre. Der inne var det ei dør. Den var ikke spesielt synlig. Jeg åpnet. Døra gikk opp. Eilon kastet seg i armene mine mens han hulket høyt. Han hadde et arr som var skåret over hele det ene kinnet og flere stikkskader. Det var blod overalt. Jeg sjekket forferdet hvor alvorlige de var, men kom frem til at det så verre ut enn det var. På gulvet lå Hendti og virket bevisstløs. ”De slo pappa”, gråt Eilon og tullet seg inn mot meg. ”Du må gjøre noe.” 

Jeg strøk den hulkende gutten over ryggen mens jeg så vantro på blodet.

Det lignet en slagmark. Jeg kontaktet Gailio, min beste venn og kisteverge. Samtidig sørget jeg for å få lagt Hendti i stabilt sideleie. Gailio svarte heldigvis. Jeg behøvde ikke å forklare. Han sanset nok at alt ikke var som det skulle. Jeg informerte om hvordan han skulle gå. Det ville ikke ta lang tid før vi hadde ham her. 

Jeg skulle ha sendt en melding. Dette var en truende situasjon. Samtaler kunne spores. Det gjaldt å være lur. Jeg hadde vært helt uforberedt på noe sånt som dette. Tankene gikk i surr i hodet. Eilon gråt. Jeg holdt om ham, strøk ham over ryggen. Hendti ville bli rasende over at skjulestedet hans ble oppdaget. Det var en idiotisk tanke. Han hadde gått til store anstrengelser for å få til dette. Jeg skaffet meg øyekontakt med Eilon.

”Er det greit at jeg kontakter Marigil?” spurte jeg.

Hun er på pappas arbeidsstasjon.” Eilon nikket og hikstet ”Noe er alvorlig galt her”, sa jeg da hun svarte. Jeg som nettopp hadde bestemt meg for at det ville være farlig å snakke. Jeg skulle ha sendt en melding i stedet. ”Du må sjekke videre med det for øyet. Noen har helt klart tuklet med linjene.” Jeg sa ikke mer, våget ikke. Dette kunne være større enn det vi ville like å tenke på. 

Jeg hadde sagt til Gailio hvor han skulle gå. Det hadde vært ubetenksomt. Jeg burde gi ham en kontrabeskjed. Burde jeg sende en melding? Nei, dette var kun farlig hvis noen hadde lyttet. Da måtte jeg snakke i kommen. Gailio svarte. ”Gailio, noe er galt. Jeg dro hjem. Sjekker der. Kom hit.” Det skulle ha vært en kode, men jeg var for opprørt. Det riktige ville ha vært kom dit. Kom hit. Jeg håpet han forsto at han skulle komme hit til Hendti. Om han nå gikk hjem, ville han oppdage at jeg ikke var der. Da ville han skremme livet av Livia. Jeg ville ikke at noen skulle skremme henne. Ungene i magen hennes. 

Eilon hulket fortsatt ved brystet mitt.

Jeg hadde en rygg å stryke. Magnom. Jeg ble vettskremt og skrev en melding til Kampin, min svigerfar, sikkerhetsråd i Konglomeratet. Sjekk om alle klonene har det bra. Det haster. Noe er alvorlig galt. Har Gailio snakket med deg? Det kom ikke svar, og det var problemet med meldinger. Folk fikk dem ikke nødvendigvis. I hvert fall ikke så fort som de trengte å få dem. Jeg kontaktet Marigil igjen. ”Kan du beskytte oss så jeg kan snakke fritt med folk?” spurte jeg. 

”Jeg kan prøve”, sa hun. Først skulle jeg ha kontaktet hospitalet. Der holdt det ikke å sende melding. Jeg valgte Hells Sundt. Han hadde jeg tillit til selv om han ikke var allmenn lege. Da jeg først kom til Konglomeratet, den gang min familie ble drept,  G-dagen, som jeg kalte den, den grusomme dagen, hadde han vært den første av helsepersonell jeg møtte. Siden hadde han vært der for meg på ulike måter. Han svarte. 

”Les melding!” sa jeg og kuttet forbindelsen.

Han ville gjøre som jeg sa. Det stolte jeg på. Dette var så langt jeg kunne komme. Jeg plasserte Eilon på fanget, så over kuttet i ansiktet hans. Dette skulle jeg ha tatt meg tid til med en gang. ”Eilon, gutten min”, sa jeg. ”Orker du å snakke om det.” Han snufset og krøp inn i armkroken min, sa ikke et ord. ”Vi skal på hospitalet. Der får dere hjelp. Det skal gå bra. Du skjønner det.” 

I det samme kom Gailio inn. Han gispet og ble hvit i ansiktet. 

”Hva i….” Han holdt igjen ved synet av Eilon som satt på fanget mitt med skuldre som ristet. Blikkene våre møttes. Det var som om en evighet passerte, men det tok nok bare noen sekunder.

”Vi trenger medisinsk hjelp”, sa han. 

”Jeg har sagt fra til Hells”, sa jeg.

”De bør være her snart.”

 Gailio plasserte seg hos Hendti, snakket til ham. 

”Pappa”, ropte Eilon og strakte armene mot faren. 

”Det er bedre om du sitter her”, sa jeg. ”Vi vet ikke hvor….” I det samme gikk døra opp. Flere helsearbeidere trengte inn. Gailio flyttet seg til siden. De fikk lagt Hendti på ei båre. Det var ei båre for Eilon også, men han klamret seg til meg, ville ikke slippe. Jeg nikket til dem. Det var klart at jeg kunne bære ham bort. Gutten var i sjokk, trengte varme, nærhet.” 

”Jeg går bort til Marigil”, sa Gailio. ”Hold kontakt!”

”Vi må være forsiktige”, sa jeg. Han nikket. 

Jeg fulgte etter Hendtis båre med Eilon i armkroken.

Han ville bli 8 år i september. Jeg syntes ikke det var lenge siden han hadde vært et lite knøtt. Nå hadde han to yngre søsken og ei halvsøster som på dette tidspunkt passet Mayla. Jeg var meget fornøyd over at de to i denne situasjonen befant seg i Ødelandet og ikke i Dalene.

Nå først kom jeg på at jeg måtte kontakte Eilin. ”Gå på sykestua Eilin!” Hun ga fra seg et skrik av frykt. ”Bare gå dit! Det er ikke fare for liv.” Jeg håpet at jeg ikke tok munnen for full. ”Gå dit! Jeg kan ikke snakke mer nå. Du forstår det når du kommer.” Jeg avbrøt. Hun kontaktet meg igjen. Jeg svarte ikke og ga signal til at hun ikke skulle kontakte meg mer. Dette var blitt helt feil. Jeg skulle ha latt Eilon si henne noen ord.

 Da jeg plasserte føttene på transportbåndet, ga kommen signal.

Det var Livia. Jeg ignorerte henne. Bårebærerne lå langt foran meg. Det gikk sånn når man snakket i kommen. Hvem flere burde jeg kontakte? I det samme stoppet båndet å gå. Jeg orket ikke å reflektere over hva det betydde. ”Vi må løpe”, sa jeg til Eilon. Jeg holdt ham fast i handa i det vi løp etter de som bar hans far mot hospitalet.  

”Da vi ankom, ble Hendti fraktet til et undersøkelsesrom. Eilon klamret seg til meg. Jeg ble med ham inn på et annet rom. 

”De ville skjære i meg med kniv”, sa han og begynte å gråte. Håret sto rett opp som hos Hendti. Det var ikke like stritt som farens. Eilin hadde lette krøller. ”De skar i meg. Det gjorde fryktelig vondt.” Han så på meg med øyne prikk like Hendtis. ”Jeg skrek. Pappa skrek. Han gjorde alt de sa, for han ville ikke at de skulle skjære meg. Jeg ville ikke at de skulle gjøre det. De var slemme, veldig slemme.” Begge foreldrene hadde sort hår. Gutten lignet mer på Eilin i ansiktstrekkene.  

”Hvem var de?” spurte jeg.

”Kjente du dem?” Han ristet på hodet. Legen, Fannie Forell, ei kvinne i femtiårene, var i gang med å vaske sårene. Han skrek til. 

”Jeg vil gi deg en bedøvelsessprøyte”, sa hun og sendte ham et raskt blikk. Øynene var blå. ”Det stikker litt.” Nesten før hun hadde sagt det hadde hun gjort det.

”Jeg har aldri sett dem før”, sa Eilon.

”Kjente pappa dem?”

”Jeg tror ikke det.

Det håper jeg ikke. Jeg vil ikke at han skal kjenne sånne folk.” Eilin kom styrtende inn. 

”Ungen min!”

”Mamma.” Jeg trakk meg unna, men han fortsatte å holde i meg, mens hun knuget ham inn til seg. 

”Eilon, Eilon, hva er det som har skjedd!” Hun strøk og klappet ham mens tårer rant nedover kinnene hennes.” Jeg kikket bort på legen. Hun smilte til meg.

”Har du vært hos Hendti?” spurte jeg. Hun nikket. 

”Hvordan er det med pappa?” spurte Eilon.

”Kan jeg få gå inn til ham.”

”Først skal vi stelle sårene dine”, sa Fannie og så på ham med et oppmuntrende blikk. ”Det er ikke så alvorlig som det ser ut til”, sa hun henvendt til Eilin. ”Jeg skal vaske det rent og så får vi se hva vi skal gjøre.” 

”Det blir arr”, datt det ut av henne.

”Hvis du bare vil gi meg litt plass”, sa Fannie. Håret hennes var rødt og tykt med fall. Det rakk til ned på skuldrene.

”Jeg må fortelle alt til Reikin, mamma!” sa Eilon. Eilin så på meg.

”Jeg kan vente”, sa jeg.

”Nei, jeg vil fortelle”, sa Eilon.

”La ham snakke”, sa Fannie. ”Da merker han ikke så godt hva jeg driver med.”

”Jeg skulle ligge over hos Tord”, sa Eilon. ”Kameraten min. På veien kom pappa. Han sa at jeg ikke kunne ligge der likevel fordi han trengte meg til noe. Jeg ville ikke være med ham, for jeg hadde en avtale. Pappa sa at vi skulle gå dit etterpå. Vi gikk til det rommet, det som er hemmelig. Men vi var fanger begge to. Pappa tok meg med dit så de kunne fange meg også enda jeg skulle ha vært hos Tord.”

”Eilon, lå dere i det rommet om natta.”

”Ja, de fæle folka jobbet på pappas maskin. Han måtte hjelpe dem. De hadde sagt at han skulle hente meg. Han skulle ikke ha gjort det. Det var veldig slemt.”

”Det er klart han ikke ville hente deg, Eilon. De truet ham.”

”Ja, de var veldig slemme. Så kontaktet han Tords foreldre og sa at jeg ikke kunne komme. Så stengte han all virtuell forbindelse mellom dem og mamma. Jeg vet hva de ville. De ville ha tak i Magnom, Vivi og Sophia. Pappa sa at han ikke visste hvor de var. Han ga dem adressene. De sa at pappa skulle kontakte Magnom å si at han skulle komme. Pappa gjorde det, men han kom ikke. Da blei de sinna. Så fant de ikke klonene. Pappa kunne ikke hjelpe dem med det.”

”Sov dere oppi alt dette.”

”Ja, men det var etter at vi hadde sovet at han skulle snakke med Magnom. De drev med masse rart. Pappa hadde slushby. Han har masse mat. De ville ha tak i deg også Reikin. Du må være forsiktig.”

”Når dro de?” 

”De dro når pappa hadde sagt alt de ville. Pappa ville ikke. Da begynte de å skjære i meg.”

”Å kjære vente”, jamret Eilin. ”Kjære vene deg gutten min.”

 ”Pappa sa alt han visste.

Ungene kan jo være hvor som helst. Pappa kunne jo ikke vite det. De har jo ikke RA. Magnom har jo et hemmelig rom og komm, men det visste jo ikke de. Han oppga alle adresser. Din også Reikin.” Jeg kjente frykten snøre seg i halsen. Mayla var alene hjemme sammen med Leila.

”Hvilke adresser?” spurte jeg.

Jeg frøs på innsida.
En av adressene var trygg.
Jeg hadde tre adresser
Bare de hadde valgt den trygge.








Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiksjon-spenning, serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper





Å skrive bøker


Bøkene er på mange måter et sosialt eksperiment. Det bygges et nytt samfunn på restene av vårt. Det er en lov for hele verden, ingen religion, et felles språk, alle tjener det samme, en arbeidstime lønnes likt for alle. Nye oppdagelser spres til hele verden. Det er et folkevern. De tar var på jord, planter, dyr og og mennesker. Det er en høy digital kunnskap, men folk lever ikke et digitalt liv. Det er teater, konserter, festivaler. Livet lever, det ekte. Penger har ingen makt annet enn som et byttemiddel av tjenester. Omsorg og kjærlighet er bygd inn i verdensforvaltningen. Folk får hjelp helt frem Det finnes ikke fengsler.

Jeg skriver at de bygde verden sånn. Altså er det i min fiksjon mulig. Jeg ønsker meg folk som leser som kan fortelle meg hvorvidt dette funker eller ikke, for tenk om dette er noe som kunne ha blitt virkelig. Frihet for alle.

Men hvis det er så perfekt, hvorfor blir det da opprør?

Mennesker er skapende vesener. Vår verden var ødelagt. En verdensdel hadde alt. Ingen andre hadde det. Det var ikke sånn at de hastet med at alle skulle få tilbake alt. Langsomt og møysommelig bygde man en ny verden. Ingen ønsket at det skulle bli en kopi av den gamle. De bygde for fremtida, og de bygde nytt.

Men så en dag hadde de bygd alt, eller de hadde bygd mye. Verden hadde nådd et høyt nivå på alle nivåer. Dolk begynte stadig oftere og kollidere med den plan som ble laget av de første syv en gang i fortida. Der står det en mengde av ting man ikke skal gjøre fordi det var med å lede til undergangen. Ingen kan en gang tror at det finnes noen undergang. Verden er perfekt, og det har den vært i tusener av år.



Vi mennesker er skapende vesener.


Vi vil bygge og lage, utvikle og skape, bryne tenkningen. Da bli hva som er lov og ikke lov, en irriterende hemsko. I den skapes det misnøye. Der misnøye får gro vilt og uhemmet skapes det opprør. Poenget er at mange frykter at det opprørerne ønsker seg, vil lede til en lignende type ødeleggelser som den verden en gang opplevde. De lytter til de erfaringer de samtidige gjorde. Andre sår frø i misnøyen for å høste makt. Mange opprørere vet da ikke lenger hva de er med på.

Det skapende menneske er det fineste som er. Et misfornøyd menneske er farlig, Jeg vet ikke om dere kan forstå at det er morsomt å dvele i disse tankekonstruksjonene. Jeg er hekta. Opp i det hele skjer det spennende handlinger mellom mennesker. Bli med da vel. Det skulle ha vært så hyggelig. Så kunne vi dele tanker om de store verdensstrømninger.




Kan det fly ord i en storm, så du får dem i hue, så de slår pusten ur av deg? Ja, når hjerter gråter. Tårer fosser. Katastrofen har tatt deg.  Da kan det fly ord i en storm.
Fiksjon og spenning, vers om ord og sånn.

















Publisert 50 kommentarer

Skolemobbing, makt og medløpere



Skolemobbing,
makt og medløpere,
Mihalyi Csikszentmihalyi,
telenomier,
maktmennesker,
læring,
gode klasseromsmiljøer,
forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse







Å mobbe i skolen.

Skolemobbing, makt og medløpere. En av de viktigste oppgavene i skolen er å få slutt på all mobbing. Mobbineg kan ødelegge mennesker for livet, ta fra mennesker all selvtillit, gjøre folk syke. Ikke bare ofrene skades. Det gjør også de som mobbes.







Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker,




Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren.


Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. «Mål!» jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte.

Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset.  «Det nytter ikke», sa de voksne. «Dette må vi vente med i mange år til.» Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken.

Å leke fotball. Det var bare så herlig, noe med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.



Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, .





Mobbing i skolen, Mihalyi Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne.

Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.

Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.




Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier,




Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.




Skolemobbing, medløpere, Csikszentmihaly, maktmisbruk, mobbing, flytm Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Cand ed.
Skolemobbing, medløpere, Csikszentmihalyi


Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.

Sagt av et barnehagebarn:
«Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?»




Sånt blir jeg trist av.

Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.

Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett.  Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen. 


Å mobbe, er ensbetydende med å gjøre andre redde.




Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
Vers om mobbing. makt og medløpere, telenomier, maktmennesker



Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Vi har skapt forløperen for en diktator, en som vil bestemme over alt og alle og benytter alt av herskerteknikker for å få det til.

Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.





Å stoppe mobbing i skolen, Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.



En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet, utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens i seg selg som gir ulik grad av flyt. Man kan begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.

Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
Skolemobbing, makt og medløpere, telenomier, maktmennesker,






Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.

Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.

Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.










Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
Vers om mobbing, Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker,

   

Det nytter ikke å snakke til masken.


Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom.

Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må få vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess til minst mulig kostnad og minst mulig slit. Det man ikke må gjøre er å vente og se. Det går ikke over. 

Skolemobbing vil kreve en observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg.

Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.

Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.




 Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det nødvendige uansett.






dikt om mobbing.Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile.
dikt om mobbing, Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring,




































































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-












Publisert 12 kommentarer

Syvåringer, klare for klasserommet og læring.




Syvåringer,
klare for klasserommet og læring,
undervisning,
flyt,
Mihalyi Csikszentmihalyi,
lek,
forfatter R.R. Kile







Syvåringer, klare for å lære, klar for lek.


Syvåringer, det magiske tallet da tenkningen er lik voksnes tenkning. Ungene har knekt koden. De kan manipulere med symboler på innsida av hodet, de er klare for det, de synes det er gøy og drive med det. Det kommer an på at skolen ikke har lagt for store veksler på det allerede slik at de har kommet til å hate alt det som skal bli supergøy å drive med.




Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, Mihalyi Csikszentmihalyi, lek, forfatter R.R. Kile
Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, Mihalyi Csikszentmihalyi,



Unger bygger og skaper, leker og herjer.



Det lille barnet blir rasende når noe stopper utforskertrangen. Små barn skriker.  En toåring har ingen hemninger. Det må settes grenser. Tenk nøye over hvilke grenser du skal ha. De må leves med i mange dager. Du må vite å endre dem med barnets alder. En gang skal de prøves av ungenes fornuft, Der bør de helst bestå.

Syvåringene kan fortsatt leke rollelek, men de trenger det ikke. Utviklingen er fornuftig og økonomisk. Barn leker seg inn i de utfordringer de møter som de må lære seg å handtere.

Vi har pakket unger inn i regler fra de var knøtt. Når de utfører dem, er det fordi de elsker oss, Ikke nødvendigvis fordi de forstår dem.

Syv åringen må finne sin plass i sin nye verden.  De skaper regellekene så de kan lære og handtere regelsamfunnet, forstå det og finne sin egen vei innenfor rammene av det. Å der er det nå de store flytopplevelser finner sted.



Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, Mihalyi Csikszentmihalyi, lek, forfatter R.R. Kile
Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, Mihalyi Csikszentmihalyi,



Syvåringer diskuterer.

Man kjemper om posisjoner, dyktiggjør seg. Det kan virkelig være mye konflikter. Vi skal ønske det velkommen. Ut av disse vokser det sosiale mennesket, det samarbeidende mennesket, den fremtidige arbeidstakeren, verdensborgeren.

Syvåringens rollelek foregår inne i hodet, slik den også  gjør det hos oss. Den foregår i regellekene og i annen lek, sammen med andre og når ungene er alene. Lekende barn i den alderen avleverer replikker til hverandre. Ut fra disse endres de indre bildene som leken skrider frem. De kan løpe ved siden av hverandre og snakke lek. Når de indre bildene ikke stemmer overens, stopper det opp. De samtaler, kanskje krangler de. Så justerer de seg eller blir enige om å være uenige.

Leken kan bryte opp.

Kanskje var den ferdig. Lek kan foregå på et dypt plan, uten at noe særlig ser ut til å hende. Det må vi voksne ha respekt for. Vi liker ikke å bli avbrutt når vi er dypt konsentrert om noe. Det gjør ikke unger heller. Da kan de slenge rundt seg med nebbete svar fordi det er frustrerende. Selv om vi ikke forsto at noe særlig foregikk i det hele tatt. Seksåringenes lek er svært synlig, men det er ikke like lett å få øye på den hos syvåringen, men den er ikke mindre viktig av den grunn.




Vers om lek, Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, Mihalyi Csikszentmihalyi, lek, forfatter R.R. Kile
Vers om lek, Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, Mihalyi Csikszentmihalyi, lek,





Alle disse forskjellige mennesker samlet for å lære.

Syvåringen har begeistringen i seg. Syvåringen elsker læreren. Det er vår største hjelp. Når noen faller ut, har vi ikke lyktes. Eleven er ikke i flyt. Vi må kartlegge hvorfor. Kartlegging, kartlegging og kartlegging. På mange plan.

Det er mange tyver. Vennskap er viktig. Man må rett og slett sørge for å ha noen å være sammen med i friminuttet. Kanskje har noen kommet med en sleivbemerkning. Kanskje føler man seg ertet, ikke verdsatt, utenfor.

Fra dag en, og helst før, må man kartlegge hva elevene liker. I begynnelsen av en skoletime, må tidstyver elimineres ved hjelp av en spennende presentasjon av undervisningsstoffet. Læreren som inspirator til at læring kan skje. Dramafaget.

Det er alltids noe som har oppstått på veien inn til klasserommet av gleder eller fortredeligheter.

Legg det inn i den planlagte formidlingen! Gjør det dramatisk! Ikke relater det til klassen. Ingen skal komme i  skvis. Ungene får hjelp til å fordøye – og forstå det de har opplevd.

  Få alle med så fort som mulig. Intellektuelle barn trenger bekreftelse på at du vet hva du driver med. De vil vite at det er ordentlig. Sett frem klare fakta, men dvel ikke lenge med dem, for da mister du fantasibarna. De dør innvendig av sånt språk. Slike unger lever og vever i den fargerike regnbuen. Legg inn en dosering trist for de ungene som bare må fortelle om egne og andres sår.

Andre trenger en dramatisk handling.

Sørg for at de vet at de ikke må vente forgjeves. Noen er glad i smaker og har skarpe sanser. La ordene dufte. Beveg deg hurtig i landskapet. Sørg for at alle får sitt. Du merker det når du har fanget dem. De slipper ikke. Er syvåringen hektet, forblir syvåringen med.

Spill på hele registeret. Det går like bra i matematikk som i ethvert annet fag. Putt innholdet inn i det eventyrlige dagliglivet der følelser, handlinger og tanker vever. Slipp dramaet løs i fortellerkunstens rike favn. Læreren og lærerens formidlingsevne er klasserommets viktigste læringsagent.

  Syvåringene er konkrete. De er lekne og vil helst selv bestemme hva de skal lære. Vår agenda er å lære dem noe vi har bestemt, noe annet enn de hadde tenkt. Ny læring kan oppleves smertefullt. Det betyr hardt arbeid. Den tidligere kunnskapsmassen må endres og flikkes på for å tilpasses det nye.

Gå skritt for skritt så det ikke blir for mye å knytte til!

Steg for steg skal huset bygges! Ord må høres og testet ut en mengde ganger før begreper dannes. Konkrete erfaringer må gjøres i hopetall for at det skal utkrystallisere seg en abstrakt kunnskap som kan manipuleres med.

Solide kunnskapsstrukturer, bygd på konkrete erfaringer, tjener som  en robust basislinje for senere læring. Lek med lyd, fonemer og tall! I de fleste klasser befinner det seg elever som har vansker med lesing og skriving. Ikke la noe stå ulest på tavla. Da slipper de å lure på hva som står der. Mange gjør hva de kan for å skjule sine vansker, bruker all sin energi på det. Vi ønsker å eliminere energityver som stjeler fokus bort fra læring.

Det er gøy når det lykkes.

   Rett og slett sabla gøy. Da har du dirigert deg gjennom et svært krevende musikkstykke. Klasserommet er et krevende landskap, kanskje det mest krevende som fins. Men får du det til, blir du rikelig belønnet, og det er slett ikke sikkert at de vil ha friminutt.

Siden ungene befinner seg på en fremmed klode for voksenlivets skarpe tidslinje, må vi ikke sky noen anstrengelser for å finne frem det aldersadekvate barnet i oss. Egentlig er denne personen vår viktigste veileder, fordi den syvårige meg, veit mye bedre enn den voksne meg, hvordan syvåringer lærer.



Syvåringer, klare for klasserommet, flyt, Csikzcentmihalyi, regellek, Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile. Cand ped.
Syvåringer, klare for klasserommet. De bærer sin indre verden i tanker på sin egen indre scene.
























  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-





















Publisert 9 kommentarer

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker

Science-Fiction-Forfatter,
Å skrive bøker,
Liber Mundi
Vi sank i hav,
Kapittel 1.
Forfatter R.R. Kile.






Science-Fiction-Forfatter, å skape en verden, la folk flytte inn i den.

Noe av det første karakterene jeg skapte bestemte seg for etter at de begynte å bygge verden opp igjen etter ødeleggelsene, Ragnarok, var å avskaffe religioner som et offentlig anliggende. Begrunnelsen var all kranglingen som hadde blitt av det, hvem som hadde rett, hvem som hadde den perfekte religion. Før år null drepte man de som ikke trodde riktig, det var en årsak til umotivert terror og drap, og var en sterk drivkraft til alt det fryktelige som siden skjedde.

Dette ville man ikke ha inn i den nye verden. Man avskaffet ikke religion, men den fikk ingen plass. Gjenoppbygginga var så viktig, for om menneskeheten skulle overleve, at ingen nedgangskrefter, ingen kilder til krangel som gikk på annet enn reelle utfordringer, fikk rom i støpeskjea.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Serien Liber Mundi, Vi sank i hav.




Fjerde bok i serien Liber Mundi, første kapittel.

”Reikin, du må komme. Peddi har ikke kommet hjem. Jeg frykter at noe har hendt ham.” Det var Eiloia, en lærer vi hadde hentet inn til Konglomeratet for noen år siden. 

”Da er det andre du må kontakte før meg”, sa jeg og rynket brynene. Hun begynte å gråte. Jeg fikk ikke et fornuftig ord ut av henne. ”Magnom og jeg har guttekveld.” Gutten  hadde vært hennes elev før hun kom til Konglomeratet og var det fortsatt. ”Snakk med Rhettfinn eller Kampin!”

 Rhettfinn var leder for verdensrådet. Kampin var Konglomeratets sikkerhetsråd. Eiloia gråt enda verre. ”Ok, Eiloia! Sett deg ned! Jeg kommer så fort jeg kan.” Hun hulket. Jeg syntes jeg oppfattet en stemme. Hun hadde to små barn i huset, den yngste av de tre klonene vi hadde reddet ut av et vulkanutbrudd og hennes egen lille baby, Don. Men det var ikke barnestemmer  jeg hørte. ”Jeg kommer”, sa jeg oppgitt. Stemmen lignet ikke Peddis. Peddi og Eiloia hadde giftet seg for et år siden.    

Magnom ville bli skuffet.

Han sprutet på meg i det jeg la fra meg kommen. Prosjektet mitt for tida var å anlegge små svømmekulper mellom og rundt kanalene jeg hadde bygd i ødelandet. Jeg hoppet uti og sprutet enda verre enn ham. Til slutt var det ikke en tørr flekk på noen av oss. 

Laia, løvinna, tittet på oss og så ikke direkte imponert ut. Jeg sprutet på henne. Hun trakk seg bort med et misfornøyd knurr. Hun likte å bade, men bare i kilden. Der badet vi med henne så ofte vi fikk det til. Ved det mente jeg å bidra til å holde villdyret ute av henne. 

Jeg trakk gutten opp av vannet. Han var blitt åtte år. Vi måtte få av oss vått tøy og få på oss noe tørt. 

”Jeg beklager Magnom.

Eiloia trenger hjelp. Jeg må gå til henne. Skal jeg kontakte Jinjin eller Vergin?” De var Gailios barn, Gailio, min kisteverge og venn. ”Kanskje de kan være her sammen med deg til jeg kommer tilbake. Vi må i så fall spørre onkel Hendti om lov. Kanskje Hendti vil komme.” 

Magnom og jeg hadde utviklet en felles interesse for Laia og kanaler. Han for å bade i dem, og jeg for å bygge dem.

”Vi spør Vergin og Jinjin først”, sa Magnom. Vergin svarte umiddelbart ja. Han hadde et godt forhold til både Laia og Magnom. For fire år siden hadde han tatt seg av henne, ei nyfødt løvefrøken. Tjue minutter etter var han på plass, en veltrent tjueåring som hadde begynt sin utdannelse som folkeverge. 

Magnom løp ham glad i møte.

Vergin løftet ham opp, kastet ham til værs, tok i mot og snudde ham på hodet så han hang og sprellet. Laia kom løpende. Vergin lo, slapp Magnom forsiktig med på bakken og hilste nese mot snute. Sammen tuslet alle tre langs kanalen mot brua jeg nylig hadde avsluttet.

 Jeg mistenkte at det ville bli flere bad på Magnom. Peddi hadde ønsket å bli Magnoms fosterfar. Hendti hadde nedlagt veto. Gutten var hans. Nærmere en tro kopi var det ikke mulig å komme, hans eneggede tvillingbrors klone. 

Peddi og Eiloia hadde fått sønnen Don. Peddi var i en lykkerus. Jeg fattet ikke hva som hadde skjedd som hadde fått Eiloia til å gråte sånn. Magnom kastet ball til Laia. Hun løp for å hente den. Meningen var at hun skulle ta ballen så lett mellom tennene at hun ikke skadet den. Kun mat og pinner var til å slite i stykker. Magnom la merke til at jeg fulgte med. Han hevet tommelen. Laia hadde gjort som hun skulle. 

Jeg valgte tunnelsystemet bort til Peddis- og Eiloias hus.

Vel fremme ga jeg signal. Eiloia åpnet. Hun var blek. Øynene var store og oppsperrede. Jeg gikk mot henne. 

”Kjære hva…” Hun skrek. Ei hand la seg over de bevrende leppene. Beina mine forsto at de burde snu. En pistol gjorde at de fortsatte å gå rett frem. Eiloia ble slynget vekk fra døra. En brunhåret mann, litt lavere enn meg, ba meg høflig om å stige på. Jeg takket. Noe annet var det ingen grunn til. 

Eiloia lå i en fillehaug på gulvet. Kroppen skaket i dype hulk. Den fremmede pekte mot stua med øyne dystrere enn en regnværsdag. I sidesynet registrerte jeg at Eiloia ble heist opp. Jeg vurderte å sparke bakover, utnytte ustabiliteten i kroppen hans i det den pådro seg mer vekt, men jeg våget ikke, for jeg ante ikke hva jeg ville finne i stua. 

I den myke grå skinnsofaen satt ei kvinne jeg ikke kjente.

Hun hadde rødt oppsatt hår med små krøller dandert rundt hele hodet. Fargen kunne umulig være ekte. Kunstig hårfarge var blitt moderne for begge kjønn. Slik var det ikke da jeg vokste opp. 

Fremtoningen plasserte de grønne øynene i meg. Jeg hadde sett de øynene før, men jeg kom ikke på hvor. De var tungt oppstreket av sminke.  Hun reiste seg opp og rakte meg høflig handa. Peddi satt i lenestolen til høyre for henne. Ansiktet hans lyste hvitt i det kunstige lyset. 

”Anji Sophia Linkten Maxux”, presenterte hun seg. Peddi så ut til å drukne i den blågrønne stolen som hadde dype armlener. Han gispet da Eiloia ble plassert i en stol ved siden av ham. Hun hulket ikke lenger. ”Så dette er Reikin Jernstein”, strålte den fremmede kvinna med et flørtende blikk. Det klang ingen bjeller. 

Jeg vurderte et angrep, men det var flere menn i rommet.

”Jeg har aldri hatt gleden av å treffe deg før! Kall meg Anji!” Leppene krøllet seg i et smil. Situasjonen kunne fort bli livstruende uoversiktlig. Jeg smilte bredt. Det bodde to barn i dette huset.

Anji med alle navnene var kledd i en rød aftenkjole. Livet var så tynt at hvem som helst kunne ta rundt det, men fasongen var langt i fra strekaktig. Hun minnet meg om noen. Hvor hadde jeg sett det smilet før? 

Jeg reagerte på gallansen og svarte med noen høflighetsfraser. ”Dere har noe som tilhører meg. Jeg har kommet for å hente det.” Eiloias blikk hvilte på meg med en intensitet like sterk som en fysisk berøring.

”Beklager!” sa jeg og unngikk å rynke brynene i siste sekund.

”Du må forklare nærmere.” Jeg strevde for å holde tritt med hennes flørtende stemme. Det virket lurest å holde blikket unna Eiloia og Peddi. Deres fortvilelse gjorde det vanskelig for meg å holde på den flørtende tonen. Jeg trodde den ville være nødvendig. 

”Ja, selvsagt kjære. Dere har min datter her.” Det gikk opp for meg hvem hun lignet, Sophia. Hun hadde hatt et navn til, Linkten. ”Dere stjal henne fra stedet der hun ble til.” 

Helt siden Magnom og jeg hadde funnet Sophia, en klonet baby, hadde vi lett med lys og lykte etter mammaen. Beklageligvis hadde hun funnet oss først. ”Nå vil jeg ha henne tilbake.” 

”Nei!” gispet Peddi.

Hun sendte ham et foraktelig øyekast. Peddi var kritthvit. Jeg sendte ham et advarende blikk. Peddi rettet seg opp i stolen. Det var ikke så rart. Da Eiloia kom hit, hadde hun tatt på seg ansvaret for den vesle jenta.

”Dere tok fra oss våre fremtidshåp da dere raidet anlegget vårt”, fortsatte Anji. Eiloia gispet. Peddi hadde først sett på vesle Sophia som et forskningsprosjekt. Det hadde han gjort med alle de tre klonene. På veien hadde Sophia blitt hans elskede datter. De hadde snakket om å adoptere henne, men jeg ante ikke om de hadde gjort det ennå. 

”Jeg vil vel heller si at vi reddet fremtida for dere”, smilte jeg og blunket. ”Uten oss ville klonene ha mistet livet sammen med alle de andre liv som gikk tapt under vulkanutbruddet.” Hun ristet irritert på hodet. ”Konglomeratet styrer med mye, Anji, men vi kontrollerer ikke vulkansk aktivitet.”

”Dere skulle ha holdt dere unna”, sa hun, og et raseri hun ikke lenger greide å skjule hadde erstattet flørtingen.

”Dere burde ikke  ha sluppet bomber”, smilte jeg. ”Jeg vet at Peddi her tror at det var årsaken til at utbruddet ble utløst.” Hun sendte Peddi et irritert blikk.

”Peddi tror alltid at han vet best. Uansett, vi har kommet for å hente alle klonene, og du min kjære slyngel skal sørge for at det skjer.”  

”Beklager!” sa jeg. Hun smilte blidt.

”Jeg beklager jeg også! Du skjønner at hvis du ikke etterkommer våre ønsker så vil det bli veldig ubehagelig her. Eiloia, som har vært vår utmerkede vertinne, vil fortelle deg hvorfor du kommer til å gjøre det, av samme grunn som hun fikk deg til å komme hit nå nettopp.” Eiloias skuldre ristet. Hun hulket så hun ikke greide å snakke.”

”Det går bra, Eiloia”, sa jeg.

”Jeg vil uansett foretrekke at den vakre Anji”, Jeg bukket lett med hodet ,”, forteller meg det.”

”Hvis du foretrekker det slik. Jeg prøver alltid å etterkomme en gentlemans ønsker. Først dreper vi Don. Dersom det ikke hjelper, dreper vi Eiloia og til slutt dreper vi Peddi. ” Hun kikket bort på Peddi med et skjelmsk smil. ”Jeg har forstått at dere har vært svært gode foreldre for dattera mi, ei handling jeg gjerne vil belønne på en bedre måte. Som du forstår, kommer det an på Reikin.”

”Reikin, vi ville aldri….”, sa Peddi. Han ble avbrutt. I ei tidligere tid hadde han sett kona si og barnet sitt dø. 

”Hold kjeft!” Det var mannen til høyre for meg. Anji smilte til oss begge. 

”Ikke belemre oss med bønner, kjære kollega! Vi har bestemt oss.” Peddi hikstet.

”Det går bra, Peddi”, sa jeg beroligende.

”Jeg har selvsagt forstått at dere ikke hadde mye til valg.” En ny sønn, et bedårende spedbarn og ei lita jente. Ingen kunne være stoltere enn sekstitoåringen i lenestolen. Vanligvis passet de til hverandre, han og stolen. 

”Jeg hadde ingen valg, Reikin. Du må tro meg.”

”Selvsagt vet jeg det, Peddi”, sa jeg. ”Hva vil du gjøre med barna?” spurte jeg henvendt til Anji, mens jeg lette etter eventuelle fordeler jeg kunne hente ut av situasjonen. Her gjaldt det å tenke både riktig og fort. 

”Ungene skal hjem for å oppfylle sine formål”, sa hun. ”Akkurat nå kommer jeg ikke til å fortelle deg hvor hjem er, men det vil du få gleden av å finne ut.” Hun smilte blidt. Jeg kunne ikke regne med de to i stolene. Det måtte bli mitt ansvar å få dette i havn på gunstigste vis.

”Hvordan planlegger du å komme deg ut herfra?” spurte jeg for å vinne tid.

De tre klonene ville ikke være i fare. Ingen ville finne på å krumme et hår på hodet til noen av dem. Det var verre med babyen, lille Don, mirakelbarnet. For enhver pris måtte jeg sørge for at han overlevde. 

”Du, min kjære Reikin, skal rekvirere et luftskip og smugle oss ut, eller rettere sagt du skal smugle barna og to av mine menn ut. Jeg reiser ut slik som jeg kom inn. Synes du ikke det er det lureste, Peddi. Ja, for det var Peddi som inviterte meg.” 

Jeg prøvde å la være å rynke panna. Anji, hadde satt i gang med en krigserklæring. Hun måtte vite at vi i Konglomeratet ville gjøre alt i vår makt for å få ungene tilbake. ”Vi har kjent hverandre i mange år, Peddi og jeg. Jeg har hatt gleden av å fungere som undervisningsråd i Voksteren.” 

Magnom og Vivi var av konglomeratblod.

Vi betraktet dem som vårt ansvar. Lille Sophia var denne kvinnas datter. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde sett likheten med en gang. Vi ville aldri overgi lille Sophia til den skjebne mora hadde tiltenkt henne. ”Jeg forlater stedet når jeg er sikker på at mine interesser er i orden. Det vil si når alle vi som er her i dette huset nå, Peddi. Eiloia, Sophia, Don, du og mine folk, er smuglet ut.” 

Jeg nikket sakte, mens tankene beveget seg på høygir. Det jeg ikke fattet var hvordan vi hadde greid å overse denne personen, for vi hadde virkelig lett. Hver eneste konglomerat i styre og stell hadde forstått at noen ville lete etter vesla. Vi hadde søkt vidt og bredt etter folk som het Sophia Linkten. ”Ja, også vår kjære Magnom og Vivi, selvsagt.” Vi hadde laget ansikter basert på Sophias ansiktstrekk, farger, DNA. Det hadde ikke ført oss noe sted. 

Anji smilte.

”Selvsagt tok vi våre forholdsregler, min kjære Reikin. Ikke la deg overraske over at dere ikke fant meg! Peddi, er min gode venn forstår du. Han er en mann som setter vennskap høyt.” Peddi sank enda dypere ned i stolen. ”Jeg har alltid kalt meg Anji Maxux. Du kjenner Peddi og hans interesser for alt mulig. Vi har hatt mange samtaler om pedagogiske spørsmål gjennom årene. Da han begynte å stille spørsmål om kloning, fikk en klones mor tildelt ei fabelaktig spillehånd.” 

Peddi la hodet i hendene. ”Ja, vi kan også noen triks med anlegg og DNA, ansiktsgjenkjenning. Det er ikke så vanskelig å manipulere resultater av sånt når en har tilgang på innsida, slik vår kjære Peddi i sin elskverdighet har sørget for å gi oss. Nå er jeg her. Vi er klare. Så lenge du gjør som jeg vil, kommer alle til å ha det bra. Din første oppgave er å hente Magnom og Vivi.  Deretter kan du ta deg av skipet, kista og Liber Mundi.” Peddi fjernet hendene, gispet. 

”Du kan ikke!”

Han reiste seg frustrert og ble dyttet tilbake i stolen av en kraftig mannshand.”

”Peddi ikke!” hulket Eiloia. 

”Det går bra”, forsikret jeg og så beroligende på dem begge før jeg smilte til Anji. Jeg var helt uforberedt på at de ønsket seg kista. Liber Mundi hadde de forsøkt å få tak i flere ganger. Klonene, ungene. ”Hvordan skal jeg få tak i barna?” spurte jeg og forsto at jeg måtte vinne tid. Vi lette kontinuerlig etter opprørere. Det var blitt en del av virkeligheten i Konglomeratet, dessverre. 

Etter to store opprør, hadde vi endelig forstått at det ville forbli en pågående oppgave. 

”Du får finne på en måte.

”Du får finne på en måte. Fankt blir med deg.” Hun pekte på en av figurene som holdt oss dekket. ”Han har et apparat i lomma. Hvis han avgir et klikk på den, dør lille Don. Så vet du det. Demonstrer Fankt!”

 Fyren tok opp en liten dings. Trykket. Det ulte i stua, i hele leiligheten. Peddi skvatt opp. Han var helt fra seg. Eiloia tok det tilsynelatende med ro. ”Vil du prøve?” Hun rakte apparatet til meg. Det var så vidt jeg berørte det. Samme utløsning. ”Det er ikke trykket det handler om, kun nærheten av en finger. Vi venter ikke på noen bekreftelse, så du bør helst oppføre deg med dannelse.” 

”Hva er planen din utover det?” sa jeg. ”Du må da vite at hvis du frakter oss med tvang ut herifra, vil det være ensbetydende med en krig mot Konglomeratet. Det kan du umulig ønske deg?”

”Selvsagt ikke kjære, ingen krig.

Dere stjal våre barn, men dere reddet dem også som du har påpekt. Vi er klar over det, og vi er takknemlige. Peddi her skal ta på seg ansvaret. Han etterlater seg et brev der han forklarer at han, siden han ikke har fått lov til å bedrive forskning på klonene, tar dem med seg til ukjent adresse for å gjøre nettopp det. De vil lete etter dere, men synd for dere og dem. Skipet blir utsatt for ei ulykke.” Peddi kom med et tynt skrik. Eiloia gjemte ansiktet i hendene. 

”Hvordan Anji, har du tenkt at vi skal hjelpe dere hvis du har tenkt å la oss dø uansett?” sa jeg. 

”Å la dere dø, nei. Slett ikke. Konglomeratet skal tro at dere har forulykket. Skipet dere tok blir funnet flytende på havet et sted, eller kanskje knust mot bakken. Vi får finne ut av det, men dere er med oss. Ungene trenger dere en stund til så overgangen skal bli best  mulig. Jeg er jo utdannet pedagog så jeg forstår meg på barns behov. Samarbeider dere, skal det gå dere bra og det vesle underet, herr Don Lærheim skal få nå voksen alder en dag.”

”Vi skal nok samarbeide”, forsikret jeg og smilte mens jeg hatet ansvaret hun hadde lagt på meg.

”Det er en liten hake ved planen deres som du muligens ikke har tenkt på.”

”Få høre, kjære”, smilte Anji.

”Dere ønsker å gi skinn av at Peddi har reist frivillig. Da må dere ikke ta med dere Liber Mundi. Ingen sønn av Klosterdalen fjerner den boka.” Jeg håpet hun trodde meg, for Peddi var troende til det meste i sakens tjeneste. Beklageligvis var denne kvinna også klar over det.

”Du gjorde det en gang”, sa hun og smilte strålende. Små smilerynker forsterket sjarmen. Jeg hadde gjort det, men jeg var ingen sønn av Klosterdalen, og jeg hadde hatt en venn å redde. ”Så vidt jeg vet støttet Peddi deg den gangen.”

”Det var annerledes”, sa jeg.

”Frykten for at en venn skal dø, kan ikke sammenlignes med nidkjærhet i forskning. Dessuten var jeg den gang ingen sønn av Klosterdalen, men en grønnskolling fra Voksteren.” 

Anji slo ut med hendene. Jeg holdt fast i ordet mens jeg hadde det ”Et annet problem er kista. Jeg fjerner den aldri fra oppbevaringsstedet her i dalen, selv ikke når jeg i lange perioder bor andre steder. Folk vil ikke tro at jeg har reist frivillig dersom jeg tar den med meg. Jeg er ikke besatt av forskning. Ungene står meg nær, alle tre, også din datter. Ingen vil tro at jeg frivillig har gått med på å fjerne dem fra det de betrakter som sitt hjem.”

”Peddi er hjernen bak dette, han og hans kunnskapstrang.”

”Ja, men da må han ha lurt meg.

Det vil absolutt være mulig, men ikke hvis han forlanger at jeg skal ta med meg kista. Da ville jeg ha blitt veldig mistenksom. En hver konglomerater ville ha blitt det. Den gang jeg leverte ut Liber Mundi, var jeg ingen konglomerat. Det er jeg i dag. Ikke tvil på det.”

”Selvsagt er du det”, smilte hun. ”Det har jeg Peddis ord for. Noen løgner er han ikke. La meg også peke på det faktum at du har personlige ønsker i denne saka. Du vil at vi skal la de gamle artefaktene bli tilbake fordi du vet hvilken betydning de har i den historiske sammenhengen.”

”Selvsagt har jeg min egen agenda. Jeg vil ikke fjerne ungene. Merk deg at jeg ikke snakker om dem. Jeg påpeker svakheter. Svakheten er at Liber Mundi og kista peker mot våre fiender, dere. Jeg trodde målet var at det hele skal peke mot Peddi og hans egoistiske ønsker for forskning slik at ingen vil mistenke at vi har vært utsatt for en forbrytelse fra utsida av våre murer.”

”Peddi vil aldri skade sin sønn.”

”Nei, og han vil aldri skade Konglomeratet. Planen er derfor en dårlig plan. Dere bør ta bort alt ved den som peker mot dere, siden den allerede er tynn i forhold til Peddi. Alle vet at han har endret holdning vesentlig siden han ble adoptivfar for Sophia.” Munnen hennes strammet seg nesten umerkelig. 

”Vi vil også ha tilbake Liber Rectoris”, smilte hun og tok seg sammen. 

”Der kan jeg ikke hjelpe deg”, sa jeg. ”Den er fraktet bort etter anvisninger i kista. Jeg gjemte den ikke. Den vil bli gjenfunnet når tida er inne. Jeg går ut i fra at du kjenner til bokas historie.”

”Det gjør jeg.

Jeg leter etter løgnaktige tendenser hos deg. Du valgte å være ærlig.”

”Jeg går også ut i fra at du og andre har søkt etter boka. Vi har hatt vakter ved stedet, men det er lenge siden sist noen har sett etter den nå. Nesten før jeg hadde sluppet den, var de første fra dere ute for å sikre seg den.”

”Selvsagt”, sa hun. ”Det er et maktklenodium og nører opp under makthunger hos de mindre forstandige. Vakter var aldri noe problem. Den som har posisjon og kjenner vaktene, får søke fritt.”

Liber Mundi og Liber Rectoris beveger seg slik skjebnen vil”, sa jeg. ”Verken du eller jeg kan gjøre noe med det.” Hun nikket. ”Både Kista og Liber Mundi er under bevoktning”, påsto jeg. Ei opprørsgruppe hadde forsøkt å smugle Liber Mundi ut. Jeg antok at hun kjente til det også. Ingen hadde noensinne voktet over kista, men jeg håpet at hun trodde meg når jeg nå sa at den ble det. Hun nikket. ”Jeg går ut i fra at Fankt ikke skal trykke inn alarmen dersom jeg gjør alt som jeg skal.”

”Absolutt ikke, unge mann!

Ingen her har noen glede av å drepe barn, men vi gjør det som er nødvendig for saka. Da skal jeg ta en blodprøve av dere alle sammen.” 

Hun vinket en fyr til seg som hun kalte for Xzento. Hva hun skulle med blodet mitt, ante jeg ikke, men jeg resignerte. Det virket ikke viktig. Jeg forsøkte å legge en plan mens hun og følget hennes var opptatt av å stikke folk. 

Vaktmannskapet hennes var årvåkne. Det oppsto ingen mulighet for en maktforskyvning. Jeg lagde meg et løst tankekart som jeg prøvde å dytte muligheter inn i. Det var for mange ukjente faktorer. Hun viftet Xzento av gårde. Han hadde blodprøvene med seg. ”Greit. Da ordner du barn og skip. Har vi en avtale?” Jeg nikket. 

”Et spørsmål! Kan du fortelle meg hvor vi skal?”

Jeg visste i det samme jeg hadde spurt at det var en dumhet. Hun smilte. Jeg hadde ikke råd til å vise svakhet. 

 ”Det min kjære Reikin, er en overraskelse, og dere kommer til å bli overrasket. Ikke et ord mer får du ut av meg.” Hun smilte blidt. Jeg smilte tilbake.

”Du har bedt meg om å hente barna. Det er barn som vi alle vokter over. Jeg håper du og Fankt, med utløserknappen, forstår at det må gjøres med kløkt.”

”Det er nettopp fordi vi stoler på din kløkt at du er valgt til oppgaven”, smilte hun. 

”Smigrer”, sa jeg.

”Smigrer”, sa jeg. ”Vi skal vel ikke unnslå det faktum at jeg også er noens mest ønskede.” Hun smilte enda blidere. 

”Men du mestrer spillet”, sa hun. ”Det er noe jeg liker ved deg.” De grønne øynene glitret. Jeg var redd for at mine brune også gjorde det. 

 ”Jeg kan komme til å trenge å benytte kommen, gå innom folk, gjøre grep for å få tak i ungene. Dere forstår det.”

”Selvsagt!» Vi smilte til hverandre.

 Jeg smilte oppmuntrende til Eiloia og Peddi som så ut som om de begge kom til å falle døde om hvert øyeblikk. Fankt og jeg reiste oss opp og forlot huset.  

Jeg trasket av gårde gjennom gater og natur, forbi småhus og annet, i et tilsynelatende avslappet tempo. Fankt fulgte hakk i hel. Livia var på besøk hos Kobin og Elisha. Han hadde endelig forelsket seg på nytt etter tapet av sin første kjærlighet, Solaia. Tankene sto i kø for å slippe til. 

Dette var Legsters bord, min trener i Hiler.

Ikke bare la kroppen tilsynelatende være rolig, men faktisk være det. Jeg tok for meg en og en av innskytelsene. Utfordringa var at det ikke var jeg som satt med regien. I disse spørsmålene var Hiler og Satras helt på linje. Vi kom til å forlate Klosterdalen med Anji dersom ingen utenfor meg intervenerte. 

Derfor måtte jeg sørge for å legge ut spor etter oss. I Satras var ettertanken vesentlig. Du flyttet tildragelsene ut av presens og inn i et selvskapt rom av fortid. I det rommet var det mulig å vurdere ulike konsekvenser av valg. Dette var Plantrios treningsmantra, min trener i Satras. 

Hvem som helst kunne være ute å spasere? Jeg kom til at jeg ikke ønsket å møte kjente. Det ville komplisere ting ytterligere. Enhver klønete handtering fra min side kunne ende med Dons død. Det ville jeg ikke kunne bære. Ingen måtte få kjennskap til det enorme anlegget under jorda. Peddi hadde selvsagt vist Anji alt sammen. Jeg sukket. Peddi kunne virkelig være en problem med sin godtroende begeistring.

 Jeg viste Fankt kommen og ga tegn til at jeg ville benytte den.

Han nikket. Jeg kontaktet Vergin. 

”Hei Reikin”, sa han. Jeg hadde en vagt utformet plan om hva jeg skulle si. ”Vi leker fortsatt bro leken. Kommer du snart?”

”Beklager!”

”Ikke noe å beklage. Vi har det faktisk ganske morsomt her. Jeg har en liten pjokk å dukke.”

”Jeg må spørre deg om en tjeneste til. Kan du ta med deg løven til kilden, bade den og ta den med hjem til huset i Kildedalen. Peddi trenger meg ikke lenger. Du vet hvordan han er. Han møtte en tidligere venn av meg. Dokvin Føllmi. Vi gikk på skolen sammen. Han ville overraske meg vet du.

 Ta med deg Magnom til huset mitt i Klosterdalen.

Vi venter på ham i hagen. Går det bra?” Jeg kunne ikke si mer. Både Gailio og Livia visste at Dokvin var en drittsekk jeg aldri hadde vært venn med. Det burde sette i gang med bjeller. Vergin sa ja. Han var en tjenestevillig fyr. 

Vi ankom  huset vårt, mitt og Livias. Fankt og jeg plasserte oss i hagen. Jeg plasserte oss sånn at jeg ville få øye på Magnom lenge før han ville se oss. Med en verts vennlige stemme spurte jeg Fankt om han ville ha en honningøl. 

Jeg måtte utnytte at Magnom ikke var som andre åtteåringer. Fankt ristet på hodet. Jeg serverte vann til oss begge. Magnom kunne bli til hjelp. Det krevde at jeg fikk snakket med ham på egenhånd. Da måtte jeg sørge for å holde Fankt unna.

 Han satt i stolen og stirret stivt fremfor seg.

  Det gledet meg at han ikke var en sosial skravlebøtte. Nå begynte det å bli prekært med å få planen på plass. Plantrio og jeg hadde øvd oss på å skape ulike fortidsrom mentalt. Magnom var usedvanlig intelligent med empati og omsorg for andre i bøtter og spann. Gutten var faktisk mitt eneste kort, trumfen jeg måtte vite å utnytte.

 Hendti var sikker på at Magnoms far ville ha utviklet seg likedan under tilsvarende oppvekstbetingelser. Planen jeg skimtet omrisset av, ville stille store krav til Magnom. Jeg så ingen annen mulighet. Sola skinte. Jeg kikket opp på himmelen. Det fantes ikke en sky der.

 Magnom hadde flyttet inn til onkelen sin. Sammen med ham og Eilin var de nå en barneflokk på fire. Leyla, Solaikos og Eilins datter, Magnom, onkelbarnet til Hendti, lille Eilon og lille Eilaia, babyen. Jeg tenkte så det knaket men jeg kom ikke på noen annen måte å gjøre det på. Da måtte det bli sånn. 

 Magnom kom på gutters vis, slentrende og balanserende, på kryss og tvers av veien.

Han hadde ingen hast. Jeg påkalte Fankts oppmerksomhet. 

”For at han ikke skal få et sjokk, må jeg forberede han, snakke med ham”, hvisket jeg mens jeg holdt øye med gutten. Der hoppet han ut i grøfta. Jeg smilte. Fankt nikket. Ansiktet hans var uttrykksløst. De grå øynene virket fraværende, men jeg tvilte på at noe unngikk ham. 

Anji ville ikke ha valgt ham til dette oppdraget dersom hun ikke anså ham for å være dyktig. Så måtte jeg bli dyktigere. Jeg sprang gutten i møte for å få størst mulig avstand til Fankt. Dette øyeblikket var alt vi hadde. Magnom måtte bidra så vi fikk omskapt det til en ny mulighet.

 Gutten satt i en grøft og holdt en frosk opp mot meg.

Det passet utmerket. Jeg tok i mot den lille skapningen. Den skalv i de svære hendene mine. ”Kan jeg få sette frosken ned?” spurte  jeg i det jeg gled ned i grøfta. ”Jeg har noe å fortelle deg som du blir lei deg for, en fryktelig hemmelighet.” Fankt hadde reist seg opp. Han gjorde ikke antydning til komme nærmere.

 Jeg snakket lavt og håpet at mannen der borte hadde vett på barn. ”Det er veldig bra hvis du gir meg en klem!” Jeg kom på at vi burde gjøre vårt gode forhold overtydelig. Mitt liv kunne avhenge av det. Magnom ga meg kinnet sitt. Jeg holdt ham tett inn mot meg. 

Det var ikke mulig å dikte opp en historie. Med Magnom ville kun sannheten duge. ”Det har ikke skjedd noe galt med noen du er glad i, men likevel vil det jeg sier komme til å gjøre veldig vondt. Lat som ingenting! Det er viktig.”

Kroppen hans var varm. 
De grønne øynene var store. 
Jeg hatet å slukke gløden i dem.








Science-Fiction-Forfatter, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Science-Fiction-Forfatter, Fugl som flyr under himmelen. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet!


Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-

Kilden.

I Dalene var det en kilde. Den første personen, som kom til Konglomeratet, kom til Kilden. Han var utslitt og nedbrutt etter en fireårig vandring gjennom en ødelagt verden. Hikstende sank han til jorda. Han forlot sin kropp og ble sittende å se på kroppen sin fra utsida. Syv menn kom vandrende til Kilden. Ingen av dem hadde fysisk kropp. De plasserte seg rundt springvannet. Hver av dem ble til to, en mann og ei kvinne, selv om de ikke var synlige som to. Mens de satt der, endret Kilden seg og ble til en gammel mann.

Han viste dem hva som hadde skjedd like fra den første fortid for menneskelig utvikling. De fikk vite hva som var sant og ikke sant av alt det mennesker hadde trodd. Samtidig så de konsekvensene av historiske handlinger som hadde ledet direkte til alles krig mot alle. Menneskeheten hadde vandret en lang vei. De hadde hatt et mål, men de hadde feilet gang på gang. Nå gikk det mot undergangen. De syv som var fjorten tagg den gamle mannen om en ny mulighet. Det fikk de. Den dagen ble deres år null.

Religion

De syv som var fjorten møttes etterhvert i Dalen. Ut fra det, de hadde sett ved Kilden, ble den nye loven bygd som skulle gjelde for hele verden. Den bygdes derfor på en opplevelse som kan kalles overnaturlig. Likevel fikk ikke noe av det plass i samfunnet som annet enn legendefortellinger. Det var ingen tilbedelse av den Gamle eller noen kult rundt dette. Likevel var det grupper som studerte det. For å komme inn i slike grupper, måtte du trene. De som trente hadde ingen spesiell rolle i samfunnet, det var ingen forkynnelse eller opplæring i annet enn det alle kunne velge.

I konglomeratet var det obligatorisk å trene. Slik var det ingen andre steder i verden. Det var syv ulike treningsgrupper, kalt selfer. Folk som var dyktige kunne bli ansatt som trenere. Det fantes en storleder i hver selfe i hver verdensdel.

Siden Konglomeratet hadde en så spesiell rolle i verden, ble det forventet at alle innbygger arbeidet med menneskelig modenhet.

Liber Mundi.

Den vesentlige konklusjonen de syv, som var fjorten, trakk av møtet ved Kilden var at motkreftene hadde vært for store. Derfor hadde det godt galt. Det var mange som hadde villet godt, som hadde arbeidet for kjærlighet og fred, men maktmenneskene ble for sterke, nytelsesbehovet for voldsomt, virkelighetsflukten fra det ubehagelige for stor. Derfor ble det utformet ei bok, kalt Liber Mundi, som skulle være til hjelp i enhver situasjon som kunne oppstå. Boka endret innhold etter hvem som leste den og etter de behov vedkommende hadde for svar. Tekster, som ble lest i boka, ble derfor skrevet ned siden det var umulig å komme tilbake til akkurat det innholdet.

Boka ble utformet av de syv som var fjorten. Ingen visste hvordan den var blitt til. Den kunne bare leses i et spesielt lys i biblioteket eller under fullmåne når sola og månen var synlig samtidig på himmelen.

Navnet Liber Mundi betyr verdensboka.

Kunne dette ha hendt. Bli med da så kan vi diskutere det.

,





  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper






















Publisert 6 kommentarer

Forfatter-Science-Fiction, å skrive bøker

Forfatter-Science-Fiction,
å skrive bøker,
Fantasy,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Science-Fiction, å forfatte en verden.


Ja, det har vært gøy å tenke ut alt sammen, skape en verden helt fra begynnelsen av, legge inn alle de ønsker jeg selv har tenkt skulle ha vært fint. Tenk om alle snakket et felles språk så vi alle kunne forstå hverandre, ingen religioner i statsforvaltning eller undervisning, penger har ingen særlig betydning, alle får den utdanning de ønsker, ingen rusdrikk sterkere enn øl, ikke narkotika, ingen media for annet enn kommunikasjon eller det som er nødvendig i ens arbeid, ingen TV for annet enn nyhetsformidling, et verdensråd som tar seg av verdens anliggender der alle er likt representert.

Siden vår verden ble deres mal for hva som aldri måtte gjenta seg, holdes det som skjedde der levende i hukommelsen som et skrekkens eksempel på hvor ille det kan gå. Da denne historien finner sted befinner vi oss 7000 år frem i tid. De fleste mennesker har ingen hukommelse for vår tid, men de som skal lede politiske organer må sette seg inn i det. Det gjelder også pedagoger og folkeverger.




  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper

Ved vår tids begynnelse

ble det opprettet en verdensdel til. Den ble kalt Konglomeratet og befinner seg i to fruktbare daler. En person vandret gjennom et helvete av vold og ødeleggelser og ved en tilfeldighet fant han dette stedet som hadde alt av nødvendigheter som mat og rent vann. Han finner folk. De har strandet i et langt mindre fruktbart området, men har med seg den høyeste kompetanse fra vår verden i form av forskere og moderne utstyr. De flytter til Dalene. Derfra gjenoppbygger de verden. Det hentes inn overlevende og opprettes kolonier ute i verden. De møter motstand, men denne nedkjempes etter hvert.

Konglomeratet er tilnærmet like stort som de andre verdensdelene i utstrekning, men egentlig er alt Ødeland med unntak av de to Dalene. Derfra flytter de som ikke arver en rolle der, fortsatt ut i den verden de tilhører ved arv. I disse dalene gjemmes artefakter fra vår verden, all kunnskap om hva som skjedde der og beskrivelser fra samtidige om hvordan det var. Hele verdens samlede gullbeholdning befinner seg der, alt som folk ville kunne komme til å begjære.

Konglomeratet.

I Konglomeratet hadde de alt fra begynnelsen. Bosettingene ute i verden måtte bygge samfunn opp igjen så godt de formådde ut fra de stedlige ressurser. Konglomeratet hjalp til, men de ga ikke ut alt det de selv hadde. Sånn ble de hjelpere. Ved oppfinnelser, som ble gjort i ulike samfunn, fikk alle ulike samfunn, tilgang til det samme slik at det ikke skulle oppstå ulikheter som igjen kunne gi grobunn for misunnelse. All forskning og utvikling ble oppmuntret av styresmaktene. Alle ble gitt muligheter.

Folket valgte at Konglomeratet skulle være i en særstilling slik at de kunne gi nødvendig hjelp ved behov. På dette stadiet, da denne handlinga finner sted, er fortsatt Konglomeratet verden overlegen på de fleste områder, men forskjellene er ikke så store som de var i tidligere tider.

Spørsmålet er om det er mulig å tenke seg et slikt sted, at folk som bor der greier å beholde sine fordeler uten at det oppstår et maktbehov eller annet går ut over verden forøvrig.

Sånne spørsmål synes jeg det er interessant å samtale om.


Forfatter-Science-Fiction,Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiorfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Ei løvinnes hjerte.

Kapittel 1Ei løvinnes hjerte.



Livias komm ga signal. Det var Kobin. Hun plasserte den på høyttaler. 

”Jeg er i leiligheten hennes.” Stemmen var rå av følelser. ”Det var ingen grunn til å bryte seg inn. Noen hadde vært der før meg. Leiligheten er fullstendig endevendt som om en tornado har rent gjennom den. Vær så snill og kom!” Livia sa ikke et ord. Hun snudde føttene  bort fra stranda i retning Kobins hus, det vi lånte av ham. ”Jeg bør kontakte folkevernet, men jeg vil vente til dere har vært her. Dere må se dette. Det….” 

Jeg hastet av sted ved siden av Livia mens jeg trakk på meg skjorta. 

”Men var det ikke helt i orden da du tittet inn der i dag tidlig da?” spurte Livia. Hun løp nå. Jeg også. 

”Det er nettopp det. Jeg begynner å bli hysterisk. Skynd dere!” Vi løp alt vi kunne. Sola skinte. Svetten rant. Kvalmen bredte seg i magen mens jeg tok inn det Kobin faktisk sa.

«Vi er på stranda uten andre fremkomstmidler enn føttene», peste Livia.

Hun løp enda fortere. Jeg gjorde det samme, holdt følge. Kobin hadde lett etter Elisha i hele dag, ei jente som  han nylig var blitt kjent med. Ta luftsykler! Jeg vet at pappa ikke er noe glad for at vi gjør det i fritida, men det haster virkelig.” Kampin Styrktett, sikkerhetsråden i Konglomeratet, den åttende verdensdel som inneholdt en flik av alle, og tvillingenes far, ville tørne dersom han fikk ett aldri så lite nyss om hva vi holdt på med. Men han visste ikke. Han trodde vi var i Viken for å følge med på Kobin så han ikke skulle skeie ut, komme opp i problemer, drikke for mye honningøl. Det var slik vi hadde planlagt det. Vi hadde gått bak ryggen hans, konspirert rett og slett.

”Forklar oss veien!” sa Livia. Jeg pustet tungt mens jeg løp.

De to, Kobin og Elisha hadde hatt en avtale om å treffes i dag tidlig. Elsihas mor var forsvunnet, hadde vært det lenge. Kobin hadde tilbudt seg å hjelpe henne med å lete. ”Vi kommer så fort vi kan”, nesten ropte Livia. Jeg fattet ikke hvor hun fikk stemmen fra.

”Dere får si at dere var så bekymret for meg etter denne samtalen at dere ikke våget annet. Hun bor i ….”

Kobin, jeg er stressa her», sa Livia andpusten.

”Vi løper. Skriv ned adressa og send den! Vi kommer. Slapp av!” 

Jeg løp forbi henne. Da vi hadde avsluttet vårterminen på skolen, hadde Livia og jeg reist til Klosterdalen. Kobin hadde nektet. 

”Når dere kommer vil dere forstå at det ikke er noen grunn til å slappe av”, sa Kobin med en stemme som skalv av undertrykt fortvilelse. Jeg hadde blodsmak i kjeften. Kampin hadde vært rasende over at Kobin ikke hadde kommet hjem sammen med oss. Vi fryktet alle for Kobin, for hans mentale helse. Han hadde opplevd så mye brutalt. Men han måtte få leve sitt eget liv, slippe å dilte i sin fars vilje, noe jeg uansett ikke trodde noen ville få ham til.  Livia nådde opp på sida av meg. Jeg oppfattet et hulk i kommen. 

”Vi kommer”, forsikret Livia med andpusten stemme. ”Det ordner seg.” Hun la kommen i lomma. 

Kobin hadde kommet til Klosterdalen i hemmelighet.

Han hadde fått Hendti til å slippe ham over grensa uten å si noe til noen, det til tross for at Kampin, faren han, var sikkerhetsråd og i tillegg var fra seg av bekymring for ham. 

Avstanden fra stranda og opp til Kobins hus virket lenger enn jeg husket. Hverken jeg eller Livia sa noe. Vi konsentrerte oss om å løpe. Tankene romsterte som viltre kaniner. Vi skulle aldri ha lyttet til Kobin. Planen hans hadde vært galskap fra første stund. 

Det var ikke det at vi ikke ville hjelpe ham. Vi ville alle hjelpe Kobin. Problemet var at Kampin gjorde alt på feil måte, noe det ikke var mulig å få ham til å forstå. Derfor hadde vi havnet i denne bisarre situasjonen. Jeg ristet på hodet. Det var et problem.

I dag tidlig hadde Kobin kontaktet oss og informert oss om at Elisha hadde uteblitt fra avtalen de to hadde gjort. Det hadde vært underlig. For det var jo derfor vi befant oss her, for å lete etter mora hennes som var forsvunnet. 

Kobin hadde presentert oss for Elisha for første gang i går,

en hyggekveld med bare oss fire tilstede. Hun hadde virket trivelig, ei søt lys jente, helt forskjellig fra Solaia, Kobins tidligere kjæreste, jenta han hadde sett dø, bli voldtatt og myrdet rett foran øynene sine. 

 Solaia hadde vært mørk som ei natt. Elisha var så lys at hårfargen grenset mot platina. Solaia hadde vært elegant, slank, høy. Elisha hadde vært lita og sped med ivrige lekne blå øyne. Solaias øyne hadde vært store og brune, alvorlige og dype som brønner. 

Jeg hadde plagsomt med sand i sandalene her jeg løp. Det var bare å tåle det, spurte på. Sola var så varm at svetten haglet.

Elisha hadde vært forelsket.

Både Livia og jeg ville være villige til å sverge på det. Kobin hadde vært langt fra uberørt han heller. Han var på vei mot noe. Ei interesse hadde han kalt det. Alt, som interesserte Kobin, gledet oss. Gårsdagen hadde vist oss at det var mer enn det.  

Kobin hadde ressurser til å hjelpe Elsiah, eller Konglomeratet hadde ressurser til å hjelpe. Derfor hadde han kommet til oss, bedt oss om å skaffe ham alt han trengte fordi han ikke ville blande inn sitt faderlige opphav. 

Sanda i skoene gjorde meg gal. Jeg skled i tykke strå langs veikanten, men tok meg inn igjen. Livia sendte meg et bekymret blikk. Min rolle, som kistebærer, hadde gjort det mulig å bistå. Her jeg løp, angret jeg på at vi hadde blitt med på planen hans. Vi måtte ha vært gale alle sammen. 

Jeg slo Livia med ti meter i det jeg skrenset inn hageporten.

Hun sprang på do. Jeg tømte skoene for sand, fikk på meg beltet og klarerte luftsykkelen. Det var på tide at jeg trente mer. Formen var for dårlig. 

Jeg sverget. Hva hadde Kobin rotet seg opp i? Problemet var at Elisha ikke hadde hørt fra mora si på seks måneder. I begynnelsen hadde hun ikke reagert på det. Hun hadde vokst opp med mora som eneste omsorgsperson. Da hun hadde begynt å studere, hadde mora ønsket å bytte jobb, komme seg bort. Elisha hadde fortalt oss at hun hadde støttet henne helhjertet. 

Jeg plasserte meg på sykkelen, satt klar. Døra gikk opp. Livia bykset ut med bukser og tunika mens hun strevde for å få beltet på plass og sjekket at det virket som det skulle. Det lyse håret var i vill uorden. Hun slang seg bak på sykkelen. Jeg lettet. Mens jeg kjørte leste hun veibeskrivelsen høyt for meg.

Heldigvis visste jeg hvor vi skulle.

Vi var blitt ganske godt kjent i Viken etter og ha bodd her i noen måneder. Elisha hadde prøvd å få tak i mora i flere uker nå. Kobin hadde kommet til hjelp. Så hvorfor hadde hun ikke dukket opp til avtalen med ham. Hun hadde ikke svart på RA heller. 

”Kjør fortere!” kommanderte Livia. 

”Jeg tar det med ro”, sa jeg ”Vi vil ikke vekke oppsikt.” Det siste var viktig. Kampin ville bli rasende hvis han fikk vite at vi, i tillegg til å kjøre sykkel unødvendig, også dreiv med villmannskjøring. 

 For rundt tre uker siden hadde Elisha gått til Folkevernet for å melde mora si savnet. De hadde lovet å sjekke litt rundt, men hun hadde fått en opplevelse av at de ikke ville prioritere det. 

Da hun ikke hørte fra dem, hadde hun oppsøkt dem for å purre opp saken.

Det var tre dager siden. Hun hadde fått til svar at de hadde stilt saken i bero. Elisha hadde protestert. Hun hadde vært engstelig, fryktet for at noe alvorlig hadde skjedd. De hadde sagt at voksne mennesker måtte få lov til å legge sine tidligere liv bak seg. Så lenge det ikke dukket opp alvorlige indikasjoner på problemer av noe slag, ville folkevernet ikke foreta seg noe. Mora kunne ha funnet en ny mann.

”Som om jeg ville ha bekymret meg om hun hadde fått en ny mann”, hadde Elisha fnyst. Vi hadde nikket, vært forståelsesfulle, for vi var voksne, ikke unger.  

”Kjør fortere!” gjentok Livia. Jeg ignorerte henne. Hvor kunne Elisha ha gjort av seg? Det virket helt unaturlig at hun ikke hadde dukket opp til den avtalen. 

Kobin trengte hjelp.

Han hadde vært uvanlig oppskjørtet til ham å være. Det var ikke mye som pleide å stresse ham opp. Fra nå ville vi være tre til å lete. Sammen skulle vi finne henne.  

Vi nærmet oss adressa. Så vidt jeg skjønte skulle det være neste sidegate. Elishas mor var utdannet lærer. Elisha tok også lærerutdanning. ”Sving! sa Livia. Jeg svingte.

”Hadde Kampin bare ikke vært en slik umulig far”, sverget tankene mine. Han hadde villet ha oss til å reise til Viken på ferie for å spionere på sønnen. Vi hadde nektet selvsagt. Ingen far spionerer på sin voksne sønn. 

Men Kampins absurde ønske hadde gitt oss den unnskyldningen vi trengte for å faktisk reise, gi Kobin det han hadde ønsket. Jeg grøsset. Hvis Kampin fikk greie på dette, var vi ille ute. Vi nærmet oss bestemmelsesstedet. Svetten rant av meg.

Det var gata.

 Det lå hus på den ene sida og skog på den andre. Jeg peilet inn nummerskiltet og fløy rett mot den oppgitte adressa. Vi landet i hagen. Den virket lettere overgrodd. 

Livia løp foran meg. Jeg så frem til å snakke med Kobin. Få et nøyaktig innblikk i hva som hadde foregått. Huset var hvitt og laget av tømmer. Døra sto åpen, på vidt gap, ei rød dør. Elisha Sannsid sto det på et navneskilt. 

Tankene på innsida av hodet ble stående å repetere seg. Døra burde ikke ha vært åpen. En alarm skjøt lyn i nervesystemet. Dersom du bryter deg inn i et hus, lukker du døra, du vil ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

 Livia løp inn. Jeg sverget og skrittet etter. Hun var alt for uforsiktig. I inngangen var det kaos. Livia hadde stoppet som om hun ikke trodde det hun så. Jeg skrittet over kaoset, det knaste i glassbiter. Jeg trodde ikke det jeg så jeg heller.

Hun kastet et raskt blikk på meg før hun ropte Kobins navn.

Jeg la ei arm på skuldra hennes. Vi lyttet i det jeg tok til vettet og lukket døra. Kobin svarte ikke. Speilet i gangen var knust. Jeg glante på døra jeg hadde lukket. Han burde svare. Frykten bandt seg til en innfløkt knute i magen. 

Under glasskårene lå det klær slengt hulter til bulter. Den øverste kommodeskuffen sto åpen. Med likblekt ansikt slo Livia Kobins kode. Vi ventet i stillhet. Den var tyngre enn den mest kvelende skygge. Ikke noe svar. 

Livia skrittet inn i stua. Der var det fullt kaos. Hun holdt linja til Kobin åpen. Jeg strente forbi henne og åpnet dører mens jeg lyttet etter et svarsignal fra kommen hans. Ingenting. Jeg visste ikke om det var et godt tegn. 

Livia sto på terskelen til kjøkkenet. Bord og stoler lå veltet. 

«Han svarer ikke», sa hun helt unødvendig.

I øynene var det panikk. ”Hva skal vi gjøre? Han svarer ikke.” Stemmen steg.

”Vi fortsetter og lete”, sa jeg og gikk bort til henne, grep handa hennes. ”Vil du sette deg ned?” Kjøkkengulvet var fullt av glasskår fra servise som var blitt kastet utover. Kjøkkenet var et lite egnet sted for å sette seg. Hun ristet på hodet. 

Noen hadde gått fullstendig amok i dette huset. Ikke rart at Kobin hadde hørt vettskremt ut.

”Jeg vil lete. Hvorfor svarer han ikke?” Klumpen i magen var blitt til bølgende kramper. Vi måtte kontakte Kampin. Jeg så ikke frem til det. Kortet mitt. Det var årsaken. Det som åpnet alle fasiliteter. Jeg sverget. Et kort var bare et kort. Jeg fattet ikke hva som foregikk. Det var for utrolig. Kobin hadde bedt oss om hjelp. Han måtte være her. Noen annet var ikke til å godta. 

«Slapp av Livia!

Vi finner ut av det!” Ikke at jeg fattet hva det var vi skulle finne ut. Dette var verre enn et mareritt. Jeg trakk henne inn mot meg og holdt henne tett. Noe sånt som dette hadde jeg ikke forutsett, selv ikke da Kobin hadde snakket, selv ikke i et mareritt. ”Det ordner seg, jenta mi.” Jeg mumlet ned i gullhåret. Hun rev seg løs. 

Vi gikk fra rom til rom sammen. Hele tida ropte vi navnet hans. Kommen sto på repetert oppkalling. Vi endte opp i kjøkkenet. Livia sparket til en stol som allerede lå nede. ”Jeg går ut og sjekker i hagen”, sa jeg. 

Vi var nødt til å sjekke overalt. Jeg fryktet ikke lenger konsekvensene av det vi hadde stelt til med, men jeg fryktet for Kobin. 

”Han burde ha svart på kommen”, sa hun. ”Hvorfor svarer han ikke på kommen”, brølte hun.

«Det skal vi finne ut», sa jeg. og undertrykte skrekken i brystet.

”Jenta mi, vi skal finne det ut.” Jeg strakte frem armene, men hun puffet meg vekk. ”Vi burde melde fra til folkevernet”, sa jeg og lot armene synke. ”Men jeg føler for å undersøke huset selv først.” Hun fokuserte. 

”Selvsagt! Vi kan ikke melde fra til noen før vi har gått gjennom huset. Jeg begynner med Elishas skrivebord. Der er det kaos, men det er ikke glasskår.” Jeg nikket enig. Et skrivebord ville være et utmerket utgangspunktet for å finne svar. Vi trengte svar, fort. Jeg trengte at jenta mi befant seg i trygghet inne i huset, for jeg var redd.

 Livia forsvant. Jeg tråkket så forsiktig jeg kunne over kaoset av klær og glass i gangen. Barndomshjemmet mitt i Liljedalen hadde sett slik ut. Foreldrene mine var blitt drept. Jeg kalte det bare G-dagen, den grusomme dagen. Det var fire år siden, fire år, men det var like levende som om det hadde skjedd i går. 

Jeg sto i døra i noe som virket som en evighet og speidet. I hagen sto vår luftsykkel, ikke noe annet. Kobin hadde lett i hele dag. Nå gjaldt det å huske hvert eneste ord han hadde fortalt oss? Livia var bedre på sånt. Hagen hadde rikelig med bed, men det var mye ugress.

Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss.

 Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss. Kobin hadde informert oss om at Elisha ikke hadde dukket opp til avtalen. Både Livia og jeg hadde befunnet oss i halvsvima. Det hadde blitt seint dagen i forveien. Da hadde vi sittet sammen alle fire og diskutert moras forsvinning, hva vi hadde kunnet gjøre med det, hvilke tiltak som ville ha vært fornuftige. Jeg prøvde å huske hvor mange klokka hadde vært da han hadde vekket oss. Rundt halv ni. Jeg trodde det. 

 Det var fortsatt ikke et menneske å se. Hagen hadde et redskapskjul. Jeg gikk ditover. Hvordan hadde Kobin transportert seg hit. Han hadde foreslått at vi skulle ta sykkel. Det ble forventet at vi ikke gjorde det uten en svært god grunn. Jeg så ingen transportmidler noe sted.

Skjulet lå til venstre for huset. Det var ikke laget noen vei dit. Jeg tråkket i alt for høyt gress. Elisha var ikke et hagemenneske. Jeg lagde en mental liste i hodet over alt som var blitt sagt denne morgenen. Da Kobin hadde fortalt at Elisha ikke hadde dukket opp, hadde vi  antydet at hun kunne ha misforstått møtestedet. Han hadde frest og sagt at det ikke var mulig. Det var selvfølgelig alltid mulig, men vi hadde ikke forfulgt spørsmålet. 

Utenfor redskapsskjulet befant det seg en spade med brekt handtak.

Det var ikke rart at Kobin hadde vært opprørt. Her hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, hentet oss ut av Konglomeratet, fått oss til å foreta handlinger som i beste fall ville få oss utvist av skolen. Så møtte ikke dama opp. Det var særdeles ille.

Til høyre for huset var det ei bøtte og et par hansker. Jeg kikket rundt meg, men jeg så ingen. Elisha hadde sett frem til å komme i gang med å lete videre, følge opp hendelser fra dagen i forveien. Det var jeg villig til å sverge på. 

Jeg tok i døra. Den var låst. Jeg gikk rundt huset. Det fantes ingen vinduer jeg kunne kikke gjennom. Kobin var god til å komme seg gjennom låste dører. Han hadde sørget for min utdannelse på det området. Jeg kikket rundt meg, så ingen og tok frem et nøkkelkort som Kobin hadde utstyrt meg med til slike formål. 

Døra gikk opp.

Jeg gikk inn. Der inne var det hyller langs veggen rett frem og til høyre for meg. Jeg så en sekk med gjødsel, hansker, vannkanne, slange, kalk. Midt i rommet sto det en lett rusten trillebår. Dekket var flatt. Til venstre var det knagger. Jeg registrerte en gammel regnfrakk, en tunika, et par bukser. Under sto det støvler. Gulvet var støpt. Jeg så  ingen gulvluke. Tomt. Jeg gikk ut og lot døra være ulåst. Det så ikke ut til at noen hadde befunnet seg her på veldig lenge. 

 Jeg gikk tilbake mot inngangsdøra. Denne morgenen hadde både Livia og jeg tilbudt oss å bli med Kobin for å lete etter Elisha. Han hadde avslått og sagt at vi bare skulle fortsette med det vi hadde planer om. Så da hadde vi gjort det, ligget og slappet av på stranda hele dagen. 

Fra inngangspartiet beveget jeg meg forsiktig langs grunnmuren på venstre side. Jeg så ingen transportmiddel. Kobin kunne ha gått. Han hadde sagt at han gikk, trodde jeg. Store steinblokker var felt inn i hverandre. Det var massivt. Vi hadde ikke hørt fra Kobin hele dagen. Livia hadde begynt å uroe seg. Hvor mange hadde klokka vært da samvittigheten hadde begynt å røre på seg. Fire på ettermiddagen kanskje, noe rundt der.

Etterhvert hadde hun slått koden hans.

 Han hadde svart med det samme. Hun hadde kjeftet på ham fordi han ikke hadde kontaktet oss. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke hadde funnet antydning til spor etter Elisha noe sted. Han hadde vært bekymret. Det var forståelig. Jeg banket i muren med jevne mellomrom, lyttet og sverget. Alt jeg hørte var en massiv klang av stein. 

Kanskje hadde han kjørt bil, men jeg så ingen. En vanlig tråsykkel kanskje. Det var ikke spor av dekk på gårdsplassen. Ikke var det fotavtrykk der heller. 

Jeg måtte slutte å lage katastrofer på min indre scene. Kobin ville dukke opp. Noe annet var utenkelig. Han hadde sagt at det så forferdelig ut her, at han hadde fått sjokk. Det hadde vi fått også. Han hadde tryglet oss om å komme. Det hadde vært trygling. Jeg var redd. Han hadde ventet oss. Vi hadde lovet å komme.

Handa kom bort i en tistel.

Jeg hatet stikkende vekster. Derfor hadde jeg ikke roser i hagen De hadde alt for mange torner. Det var virkelig ustelt her. Hjemme i Klosterdalen hadde Kobin lagt dette frem som et eventyr som vi alle ville ha glede av, litt uproblematisk moro som også ville være til hjelp for et annet menneske. 

Vi kunne umulig ha forutsett at Elisha ikke skulle dukke opp. Det holdt at vi lette etter ei forsvunnet mor. Ett visste jeg. Konglomeratet sto i utfordringer. De ville ikke bli imponert over at vi engasjerte oss i forsvinningssaker uten at de var informert. 

Jeg rynket panna i det jeg svingte rundt hushjørnet. Det var ikke et eneste vindu å se i muren. Ingen kjellernedgang. Kunne det skjule seg noe i det høye gresset som jeg ikke umiddelbart så, i tilfelle hva. Jeg ante ikke en gang hva jeg lette etter. Muren var så massiv at den burde romme en kjeller. 

Kobin hadde valgt å lete alene hele i dag. Det slo meg. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille da han kom hit som da vi kom hit. Noen kunne faktisk ha befunnet seg her i mellomtida, noen som kunne ha tatt Kobin og etterlatt det enda verre. Jeg stoppet tankene. De var for uhyrlige. Vi burde ha presset på hardere, blitt med og lett fra morgenen av selv om han hadde sagt nei. Ikke noe var så lett som å være etterpåklok.

Til nå hadde jeg sett to frukttrær.

Det fantes bærbusker. Jeg banket i veggen med jevne mellomrom. Muren besto fortsatt av digre steinblokker, var massiv. Jeg svingte rundt hushjørnet. Ingen kjellernedgang. Ingen vinduer, bare massiv stein.

 Jeg så to frukttrær til. Busker sto tett i tett. Jeg gikk dit, kikket mellom buskene og bak dem. Ingenting. Ikke ante jeg hva slags busker det var heller. Jeg er interessert i hage. Kobin måtte være her et sted. Det var alt jeg kunne tenke på. Han ville ikke ha forlatt stedet frivillig når han visste at vi skulle komme. Det var tette bånd mellom dem, tvillingene, Kobin og Livia.

 Jeg gikk tilbake til husveggen. Kobin kunne ha tenkt at Elisha ikke var interessert lenger. Da burde hun i så fall ha skjult det. Hun trengte hjelp. Kobin var den eneste som kunne hjelpe henne. De hadde allerede vært ute og lett sammen. Hun visste hva han kunne tilby. Ingen andre kunne ha tilbudt det samme.

Men jeg visste også hvor fort en krangel kunne eskalere.

  Kobin hadde ikke snakket om krangel. Det var ikke akkurat noe man snakket om. Jeg kunne knapt huske at Kobin og Solaia hadde kranglet. 

Jeg dunket i veggen. Dunket og gikk. Jeg hadde sand overalt. Livia og jeg hadde slappet av og elsket i sanda. Filleren til sand. Akkurat nå hadde jeg behov for en dusj. Jeg rundet det siste hjørnet og var tilbake ved inngangspartiet uten noe resultat. Dusj måtte beklageligvis vente.

Det måtte være mulig å finne spor av at Kobin hadde befunnet seg her. Folk etterlater seg spor. Jeg virret rundt i hagen mens jeg sparket til en kvist i gresset. Dersom noen andre hadde vært her så burde det vises. Sola hadde gjemt seg bak en liten sky.  

Jeg lette bak busker og trær.

Da Livia hadde kontaktet ham, hadde han ramset opp alt han hadde foretatt seg. Det var  hospitalet og ulykkessentralen. Han gått rundt i nærmiljøet, spurt på butikken og gått bort til skolen hennes. Jeg kunne sjekke rekkefølgen med Livia, men jeg mente det var sånn. Gått. Han hadde sagt gått. Ikke en grein skulle bli stående oversett. Hvis det var noe å finne, skulle jeg finne det.

Det var ferietid, så utdanningsinstitusjonen var stengt. Likevel hadde Kobin forestilt seg at Elisha kunne befinne seg på biblioteket. Kobin hadde et moderne skip. De hadde ikke trengt biblioteket. Det pekte mot krangel.

 Bak trærne var det flere busker. Den sterke lukta fortalte meg at det var nok en solbærbusk. Jeg kikket rundt, trakk i greiner. De hang fast til ei buske og var ikke plassert der. Alt var mulig. Jeg kikket rundt meg, sjekket om det var noe som hadde unngått meg. Sola var igjen på himmelen. Det var hett. Ikke som på stranda. Fluer summet og irriterte. De ble tiltrukket av svette. Den var det ikke noe å gjøre med.

Kobin hadde også gått på døra til naboer.

I hele den hersens hagen fantes det ikke spor. Den var tom for alt. Vi burde ha stoppet ham fra å bryte seg inn i huset. Han hadde kikket inn i dag morges, men da hadde han ikke brutt opp døra. Egentlig visste vi ikke. Han kunne ha tittet inn av vinduer, ropt. Selvfølgelig kunne vi ikke ha stoppet ham. Kobin var en mann. Han var god til å bryte opp dører. 

Men det var noe vi skulle ha gjort. Vi skulle ha stoppet ham fra hele dette tullete prosjektet, men vi hadde hatt håp til en begynnende romanse. Det var problemet. Vi hadde håpet på at han skulle finne litt lykke.

Jeg ga opp og gikk mot inngangsdøra. Det ville uansett ikke ha nyttet å melde Elisha savnet. Ingen ville bry seg om at en nittenåring hadde vært savnet en dag. Nå stilte det seg annerledes. De var begge savnet, både Kobin og Elisha. I tillegg hadde vi  Elsihas mor.

Jeg frøs på ryggen i det jeg gikk inn i gangen.

  Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille som dette da Kobin kom hit. Han hadde vært sjokkert, men vi kunne ikke vite det. Det var Gailios mantra, læreren min, kistevergen. Hold alle muligheter åpne! Ikke lås deg til noe! 

Jeg gikk fra rom til rom, kikket meg rundt, prøvde å skaffe meg et bedre overblikk enn sist, finne ut om det var noe vi hadde oversett. Kobin hadde bedt oss om å skynde oss. Hvor lang tid hadde vi brukt. Jeg hadde ikke sett på klokka. 

Jeg fant Livia ved skrivebordet i et virvar av papirer. Rommet fungerte nok som et kontor.  Kobin og jeg hadde hatt timer å slå ihjel da vi hadde flydd sammen fra Klosterdalen til huset hans i Viken. Livia hadde skaffet oss drøssevis av papirer som kunne hjelpe oss med å finne mora. Hun skulle ha med seg mer når hun kom etter oss. Dem hadde Kobin fått i går.  Vi hadde kikket gjennom dem, prøvd å finne en forklaring, prøvd å legge en fornuftig plan.

«Har du hørt noe fra ham?» spurte jeg.

Hun ristet på hodet. Selvfølgelig hadde hun ikke det. Da ville hun ha kontaktet meg med en gang. 

”Har du funnet noe?” Jeg ristet på hodet. Kobin hadde sagt at han skulle bryte seg inn. Deretter skulle han avgi rapport. Han hadde kommet seg inn i leiligheten. Det hadde vært ren panikk i stemmen hans da han hadde kontaktet oss. ”Livia, kan noen vite at Kobin er fra Konglomeratet?” Hun så på meg med et sløvt blikk som om hun ikke fattet hva jeg spurte om. ”Livia?”

”Konglomeratet! Hva mener du? Ingen har snakket om Konglomeratet.”

”Nei, vi har vært nøye med å fjerne alle merker fra utstyret vårt. Ingen nevnte Konglomeratet i går. Visste Elisha at Kobin er fra Konglomeratet?”

«Jeg aner ikke hva de har sagt til hverandre.»

”Vi har opplevd grupper som vil oss til livs”, sa jeg. ”Kan dette handle om noe sånt?”

”Hvorfor skulle de gå etter Kobin. Du er den mest ønskede. Ikke han. Da burde de gå etter deg.” Vi ble stående å stirre på hverandre. Hun skuttet seg. I så fall var vi i fare. Kobin kunne umulig være en lokkedue.

”Livia tenk! Hvor kan Kobin være?” Jeg forsøkte å jage vekk alle andre tanker. Det gjaldt å få gode ideer. Dette var nytteløst.

”Han må være her et sted. Vi må fortsette å lete.” Hun kikket ned i et papir, krøllet det sammen og kastet det ut i rotet. 

”Ja, men vi må ikke være fremmede for at det kan ha med Konglomeratet å gjøre.”

”Du tar det ut i det paranoide. Mang en konglomerat synes du er uforsiktig. Bryr du deg? Nei.” Hun hadde grepet et nytt papir.

”Finner du ut noe her?” spurte jeg.

”Nei, men jeg håper at et kontor kan ha informasjon som kan hjelpe oss videre. Jeg finner bare ikke ut av det. Han svarer oss ikke. Det kan ha med Elisha å gjøre. Det som har med Elisha å gjøre, kan befinne seg her.”

«Men han ville ha sagt i fra til oss», innvendte jeg.

”Men han ville ha sagt i fra til oss”, innvendte jeg. 

”Ja, men vi veit ikke hva som har skjedd. La meg lete! Vi må ikke kaste bort tida.”

”Si i fra hvis du finner noe”, sa jeg. ”Jeg leter videre. Hvor lang tid brukte vi fra han kontaktet oss til vi kom hit?” Hun stirret opp på meg. Den dype fortvilelsen langt inne i det blå fikk hjertet mitt til å hoppe. 

”Jeg sjekket det ikke, Reikin. Det var så forferdelig her, som om all vanlig fornuft spant bort. Ærlig talt, jeg veit ikke.” Livia pleide å ha orden på tid. Det var jeg som ikke pleide det.

Jeg ville ta henne i armene, men vi hadde ikke tid.

”Reikin, ingen gruppe, som vil Konglomeratet vondt, kunne ha planlagt inn i disse tilfeldighetene. Du skjønner det. Ingen kunne vite at Kobin ville spørre oss om å rekvirere utstyr til ham fra Konglomeratet uten at noen visste det, at vi faktisk ville gå med på det. Det er helt sprøtt. Akkurat nå kan jeg ikke fatte at vi var så lettsindige, men det var vi. Dette har foregått spontant.”

”Jeg vet det Liv”, sa jeg og var på vei ut av rommet. ”Sa han noe om hvordan han kom seg hit?” Jeg var på vei ut gjennom døra. Det knaste under skosålene.  ”Jeg finner ingen fotavtrykk i grusen, ikke spor av fremkomstmiddel.”

”Jeg tror han har gått rundt på føttene  i hele dag”, sa hun. ”Det var det han sa.” 

Jeg hørte stemmen hans i hodet,
frykten i den.
Det beroliget ikke akkurat. 
Jeg var vettskremt. 





Vers om handlinga i boka Ei løvinnes hjerte forfattet av R.R. Kile. Når folk forsvinner, og det ikke finnes spor av dem, blir mann redd.Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Forfatter-Science-Fiction, Solnedgang i sjø. Om du vil titte inn til Liber Mundi, tryk på bildet!






















Publisert 6 kommentarer

Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Fantasy-forfatter.
Å skrive bøker,
Serien Liber Mundi.
Forfatter R.R. Kile.




Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Jeg har fått svært få tilbakemeldinger på disse bøkene jeg skriver. Derfor ble jeg svært glad da en venninne skrev i et julebrev at hun hadde lest dem og at hun var imponert. Hun er ei jente som sluker Science Fiction og Fantasy. I det siste har det blitt mer Fantasy. Aiken, Bishop og Silvers er blant favorittene. Hun sier at bøkene mine ga assosiasjoner til Mad Max filmene, post apokalyptiske filmer med Mel Gibson i hovedrollen, der den første kom i 1979. Waw, tenkte jeg og ble godt fornøyd. Det høres da spennende nok ut for hvem som helst. P
Poenget er at jeg må nå ut til folk som liker slike bøker. Der ønsker jeg meg hjelp av alle dere som måtte kikke innom her.


  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper

De store spørsmål.

Det er klart at når verden er så ødelagt er det vanskelig å tenke seg at det er mulig å bygge den opp igjen i det hele tatt. Selvsagt går det ikke smertefritt. Det blir store kriger. likevel når de målet, ei jord med plass til alle, frihet for alle og mat nok til alle, et idealistisk sted, bygd på en felles vilje. For å få det til måtte helt spesielle forhold ligge til grunn. Nettopp det gjorde det. Jeg skal prøve å overbevise dere om at det var mulig.

I den tida serien finner sted, tilhører det som skjedde rundt år null, legendetida. For det er mange tusen år siden vår verden gikk under. Men kunnskapen om oss holdes levende, nettopp for å hindre at det som skjedde med oss skal skje igjen. Det er det som muliggjør at det går bra så lenge. For det er en felles lov som alle er enige om, tuftet på alt hva de den gang mente var årsaken til at vi styrte inn i et Rangarok som nesten utslettet oss.

Det geniale

er nettopp loven som er lik for alle. De har ikke et kapitalistisk styresett. Noen vil kanskje kalle det sosialisme, men det er det ikke. Innenfor loven er det full frihet for individet. Alle arbeidstimer er verdt det samme uansett yrke. De som ikke kan arbeide, får til livets opphold.
De hadde ingenting, kun minner om det som var og som aldri ville kunne bli igjen. Grunnen til at det var mulig var at det midt i elendigheten, ødeleggelsene, ble funnet et fruktbart sted som hadde alt. Derfra kunne de som hadde reddet seg dit, sørge for at folk bygde nye samfunn, fikk mat nok. Men de ga ikke fra seg det de hadde annet enn det nødvendige. Det betydde at folk måtte begynne helt på nytt med den kunnskap de hadde, sine egne to hender. Det ble sørget for at det de i enkelte samfunn oppnådde ble delt til alle samfunn alle verdensdeler så ingen skulle få en dominerende rolle.

Vil dette være mulig.

Ja, det er slike spørsmål det vil være interessant å diskutere. Bli med da vel. For dette er viktig. Egentlig tenker jeg at det på det nåværende trinn i vår samfunnsutvikling er en utopi. Jeg må tro at det er mulig. Hvis ikke virker menneskers liv her på jorda heldt meningsløst.
Bli med på reise da vel!



Norsk-Fantasy, Serien Liber Mundi, Andre bok i serien, Alene, Serien skal bestå av 24 bøker,  Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile,Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
fantasy-forfatter, en bokforside. Vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!




Kapittel 1, Alene

Domino løftet hodet og reiste seg opp i full majestet. De gule øynene var rettet mot demningen. Det var manken som gjorde en hannløve. Han åpnet gapet og brølte. Blodet frøs til is i årene. Saira vrinsket, hesten jeg hadde fått i gave av Konglomeratet på min tjueårsdag. Ei løvinne tittet frem, så ei til. Hannløven brølte på nytt. Så revnet min verden i lyd. Jeg flyttet blikket fra løven mot demningen. Vann tordnet ut av den og kom rett mot oss. Føttene mine frøs fast. Det gikk ikke. Nå gjaldt det. Føttene måtte i bevegelse. Nå!

Det tordnet i ørene.

Jeg kunne ikke la det tordne. Skarp og klartenkt. Muskler i handlekraft. Jeg ga Saira signalet for å gå inn i skipet. Hun nølte ikke. Ikke jeg heller. Jeg spant inn i bevegelse. Underetasjen i skipet var innredet som stall. Det var ingen vits i å ha en hest hvis jeg ikke kunne ta henne med meg dit jeg skulle. De flirte av det, folk i Konglomeratet.

”Starter og ror, starter og ror.” Ordene lå som en besvergende sløyfe i hodet i det jeg hastet i posisjon. Skipet startet ikke. Kilden, gaven fra Rådet. Jeg prøvde på nytt. Livløst. Vannet flommet rett mot oss. Jeg sverget og forsøkte på nytt uten hell. Det, som ikke nyttet, var bortkastet. Nærmest i refleks grep jeg tak i sekken som inneholdt en folkeverges grunnutstyr i felt. 

Jeg hoppet opp på ryggen til Saira og sprengte ut av skipet.

Hun måtte forstå at det hastet. Vi måtte sette retningen. Hvert sekund talte. Det nyttet ikke med sykkel. Hver eneste nerve hylte at jeg skulle ri nedover og bort. Magen roterte i blind frykt. Jeg måtte kjøle ned panikken. Forbli i tenkningen. Hjernen forsto situasjonen. Vi måtte opp i høyden. Jeg skjøv alt annet bort. Vi skulle rett mot vannmassene. Begge skulle overleve menneske og dyr. 

Øynene mine saumfor terrenget. Hvis vi dro skrått til høyre, og rett oppover, ville vi muligens komme høyere enn vannets tordnende rekkevidde. Det var vår eneste sjanse. Jeg red, stirret og klemte helene mot flankene. Det var ikke nødvendig å mase mer. Saira hadde forstått og fløy for livet oppover og ut til sida i motsatt retning av Sivleelva. Treninga hadde båret frukt. Hun lystret, i en ekstrem situasjon, og fløy som om løver var i hælene hennes. 

Jeg gjorde meg klar til å fly opp og startet beltet.

Nå gjaldt det! Hun måtte følge mine direktiver, også mens jeg fløy, slik vi hadde trent på det i Konglomeratets ødeland. Beltet var dødt. Full panikk lammet sansene. Tankene stoppet opp. Hjernen ble tom og sort. Tankene mine gjemte seg i et hulrom der inne. Dette ville vi dø av. Vettet måtte på plass. Jeg måtte få hjernen til å fungere. Roret. Det var ikke lenger snakk om å redde Saira. Vi var begge i livsfare. 

Jeg så rett ned i det brune hesteskinnet. Alt annet ble borte. Musklene spente seg under meg. Liv. Jeg måtte finne ro. Vi skulle overleve. Det fantes fysiske lover. Saira kunne umulig rekke frem til mitt planlagte bestemmelsessted med meg på ryggen. Svetten haglet på panna. Ei infernalsk kløe. Jeg måtte skape meg et indre rom av ro og trygghet. Hvis ikke var vi dødsens. Jeg skjøv skrekken bort til et lite angstsenter. Den skulle ikke få lamslå meg.

Vi måtte høyt nok i tide.

 Øynene fokuserte lynkjapt. Sekundet strakte seg inn i uendeligheten. Et høydedrag sto opp av landskapet til høyre for meg. Jeg så meg ut en steil fjellknaus. Det var dit vi måtte. Tankene kom tilbake skarpe som krystaller. De beveget seg så sakte at jeg kunne gripe tak i dem og holde dem fast til tross for alt det som skjedde med lynets hastighet. Vi sprengte av sted. Vannet tordnet. Bevisstheten måtte stenge lydene ute så de ikke skulle lamslå meg. Det gjaldt å komme dit jeg skulle i tide. Jeg skulle klare det fordi jeg ville. 

Marzants stemme tordnet i ørene, mannen som hadde vært min trener i Krigster, den ypperste lærer i kreftenes spiraliserende galskap. Sett deg et mål lenger borte enn du tror er mulig! Få det til! Tankene klamre seg til stemmen hans. Dette skulle vi greie, jeg og hesten min. 

Over hjernebjelken klang lydene fra vannet

i en brølende repeterende dissonans. Dersom fjellknattene ikke sto høyt nok, var det slutt. En negativ kortslutning. Det ville bli høyt nok fordi jeg trengte at det var det. Hvorvidt treffpunktet var realistisk var uinteressant. Troen var det vesentlige. Kreftene jeg satte inn for å nå målet.

 Gjennom dalen tumlet vannet, som en væskefylt koloss uten knokler og hud, med krefter som ei kjempeslegge, en sikker  felle for alt liv som befant seg her. Den skulle ikke få klappe igjen rundt oss. Jeg dirigerte Saira gjennom en verden som var gått amok. Trær og røtter revnet. Jeg kunne ikke la det angå meg. 

Endelig nådde vi utkantsonen, men vi var langt fra trygge. Jeg kalkulerte inn hvor hovedstrømmen av vannmassene ville treffe og tvang Saira til å løpe rett mot vannet. Hun protesterte vilt. Hennes frykt skulle ikke bli vår død. Hun skulle bli vår redningshoppe. 

Jeg spente viljen ned i beina, bannet og ropte.

Takk Gamle, for at vi hadde trent. Gailio, min kisteverge, og resten av konglomeratene, skulle få spise i seg flirene sine. Jeg hadde forlangt at Saira skulle passere gjennom mørke huler. Hun kunne veien gjennom tunnelen som forbandt husene mine i Klosterdalen og Kildedalen. Fra huset i Kildedalen kunne hun ta seg ut i ødemarka. Nå var vi ikke innestengte. Det fantes ingen stillhet. Hun løp fordi jeg sa at hun skulle gjøre det.  

  ”Ditt forbannede øk, løp!” Jeg brølte. De underlige direktivene mine pleide å ende bra. Det var det trening handlet om. Senere skulle jeg be om unnskyldning. Det måtte bli et senere. Jeg hadde mye å utrette. Livia, kjæresten min, ønsket seg mange barn. Jeg skulle oppfylle den drømmen, ingen andre. ”Poenget er at du må tro at du kan klare det”, skrek jeg. Zaira hadde aldri møtt, Marzant, kjempen. Den tordnende larmen angikk ikke oss. Den var ubetydelig som et myggstikk.

Jeg vrengte opp en steil skråning til venstre.

  Steinryggen lå nært nå. Vi stormet fram. Saira presset seg opp. Jeg kastet meg av og tviholdt i tømmene. Hun kjempet i mot. ”Rolig, bare rolig.” Ordene fløt på automatmodus i gjentatte slynger. Jeg så meg ut de to kraftigste trærne. Hurtigere enn løpske vannmasser bandt jeg tømmer til tau og bandt det fast rundt stammen. Hun steilet for å komme løs. Hover eller vann, hva var den verste død? Hun kunne bare våge å treffe meg.

Jeg dro frem det som var av tau og bandt meg selv fast til en trestamme som lå tilstrekkelig langt unna Sairas villskap. Bare vi ikke hadde skapt vår egen dødsfelle? Det fikk gå som det ville. Mitt vett hadde ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Nå måtte vi tåle konsekvensene. Vi skulle lure døden. 

To meter nedenfor oss var det et fossende inferno.

Vannet strømmet rundt oss fra alle sider. Skrenten var blitt en øy i et frådende vannmassiv. Hjernen min hadde vært slu og klartenkt. Jeg takket forsynet for de utstrakte sekunder som hadde gjort det mulig. Nå var det bare styrken i røttene som kunne redde oss.  

 Det ble tomt i hodet. Med apatisk overgivelse lot jeg sekundene skylle over meg. Vi ble våte på bein og hover.  Kroppene våre ble tilbørlig dusjet. Foreløpig var det ingen farlig kraft i strømvirvlene som nådde oss. Jorda kunne rase ut både på nedsida og på oversida. Jeg kunne ikke la det angå meg heller. Jordskred. Grøss. 

Så lenge røttene holdt, var vi trygge, hesten min og jeg.

Hvor som helst ellers i dette landskapet, ville vi garantert ha blitt slått til lik. Røttene skulle holde fordi vi ville det. Jeg fnøs og følte trang til å pruste og skrike slik Zaira gjorde.

Øynene mine falt på Kilden. Den ble revet løs fra fortøyninga, slukt av frådende villskap, og ført nedover. Virvlene slukte trær og vekster. Skipet ble redusert til en dansende leketøysbåt og trukket under. Vannet frådet og spant. Konglomeratets stolthet kjempet modig og fikk deler av skroget opp igjen. Jeg var glad i det skipet. 

Røtter løsnet og kastet seg inn i en runddans av greiner, stein og annet trevirke. Jeg fulgte med på våre trær, røtter. De måtte holde. Jeg krysset fingrene. Skipet ga tapt. Der ble det borte. Kun dyr som kunne fly, kom seg ut av dette. Tjue meter lenger nede kom skroget til syne igjen. Jeg skulle ha flydd. Aldri tidligere hadde utstyret mitt sviktet. Hendene begynte å skjelve. 

Sola danset med vanndråpene

og kastet farger inn i det buldrende vanninfernoet. Øynene mine sto vidt åpne. Fossende galskap festet seg som lim til netthinna. Jeg greide ikke å lukke dem, spare dem for det skrekkelige synet. I stedet tittet jeg mot demningen. Reistad Byggtun, Konglomeratets bygningsråd, hadde lovet meg en omvisning i det anlegget. Han hadde påstått at det var det beste av sitt slag, en vidunderkonstruksjon, en menneskelig genistrek uten sidestykke. Reistad var for sent ute.

Saira rullet med øynene. Hun måtte slutte med det der. Et dårlig tegn. Røttene ville holde. Reistad ville ha sagt det samme om demningen. Det vi opplevde akkurat nå, jeg og hesten min, skulle ikke ha vært mulig. Vrinskene blandet seg med lydene fra det tordnende vannet. Saira hadde ingen anelse om de krefter som lå i røtter. Vi måtte stole på røttene. Uten dem ville jordsmonnet ha sklidd av sted ved den minste regnskur. Vi hadde ikke kunnet stole på demningen heller.

Stakkars dalen.

Jeg hadde funnet inn hit fordi jeg hadde ønsket å observere løver i sitt naturlige element. Det var ikke mye igjen av den, Sivledalen. Sivleelva hadde rent som ei tynn strime vann nedover her. Nå var den blitt verre enn noen monsterelv. Jeg grøsset. På den andre sida, av høydedraget, rant Rahangafloden. Bare nå ikke den var blitt rammet av dette. Jeg  prøvde å se for meg landskapet. Der var det bebyggelse på begge sider av elva, ikke som her, ødeland. 

Begge elvene hadde sitt utspring fra, Rhandorivannet. Demningen sikret vannforsyninga i området viden rundt, like ned til Groby. Jeg snudde hodet, men vendte det fort i retning nedover igjen. Vannmassene var som uhyrer der de kom farende. Jeg håpet inderlig av Rahangafloden var blitt spart.

Med tause lepper sto jeg der

og kjente på den skjøre linjen mellom katastrofe og ro, liv og død. Sairas følelser trodde at vi var fortapte. Vi ble klissvåte av sprut og damp. Hun hadde resignert og så ut som ei opphengt fille som ikke på noen måte minnet om hoppa mi, brun og flott med sort hale og man. Selv ikke fargene så riktige ut lenger. Jeg kikket nedover meg selv. Vi så ikke ut noen av oss. Fukt, vann og damp. Leire og sølesprut. Steiner. Det var dem vi måtte vokte oss for.

Takk og pris for at Livia, kjæresten min, befant seg trygt hjemme. Hun hadde hatt en avtale med venninner. Kilden, skipet mitt. Det var ikke lenger spor av det. Livia og jeg studerte i hver vår verdensdel. Skipet hadde sørget for at vi kunne treffes, så og si, så ofte vi ønsket. 

Jeg ville ikke tenke på skipet.

Det var varmt i dette distriktet. Dampende hett. Vannet, som hele tida sprøytet over meg, gjorde meg likevel iskald. Jeg greide ikke å slutte å skjelve. Saira skalv hun også. Jeg mumlet beroligende. Det hjalp ikke for noen av oss. 

Hannløven hadde reddet oss. Dersom han ikke hadde brølt, eller om han hadde brølt noen sekunder senere. Dette skulle gå bra. Jeg sto her og var ett med vannet, larmen, tordenen og revnet materie. Hannløven hadde brølt akkurat tidsnok. Busker og vekster som ga tapt. Hvis det ikke hadde vært for de hersens venninnene hadde vi alle vært hjemme nå. Det var sannheten, hjemme med henne, Livia, min elskede.  

Saira var ikke spesielt fornøyd med meg.

Det hadde hun ikke vært på lenge. For løver ville Saira være et deilig stykke kotelett. Hun ville aldri kunne forstå at jeg hadde hatt et ønske om å studere løver, sette henne i fare. Tid og evighet. Jeg holdt øye med stedet der jeg hadde trodd at det hadde vært ei løvehule. Egentlig visste jeg ikke om det hadde vært ei hule der. Jeg hadde antatt det. 

Sola la seg ned og malte storslåtte farger på himmelen. Tida var sekunder. En absurd virkelighet, et inferno av ødeleggelse. De nydelige fargene. Solas gang. Tida som gikk. Jeg ante ikke en gang om det hadde vært løveunger. Jeg hadde trodd på både ungene og hula. Nå ville jeg aldri få svar på det.

 Forrige gang jeg hadde flydd over Kalakafjellet, her i Urleiven, hadde jeg sett en hannløve med to drektige hunner. Nå hadde jeg sett tre løver, to hunner som ikke var drektige. Konklusjon trukket, en mulighet for en studie av løveunger i sitt rette element. Prompte hadde jeg avbestilt overnattinga i Kalaiko, en landsby i Rahangadalen. 

Domino hadde varslet meg.

Han hadde vært vår redningsmann. ”Husk det, din vrinskehoppe, og vær takknemlig!” mumlet jeg. Hun hang som ei oppvridd fille i tauene, men hun levde. ”Du fraktet meg hit, reddet livet mitt, men uten Domino hadde vi begge vært døde. Hadde Domino brølt noen sekunder senere, ville vi begge ha blitt til jordas koteletter. Husk det!” 

Jeg hadde to uker med fri fra studiene, utdannelse som folkeverge. Uansett tørke, og her var det mye tørketid, hadde demningen, gjennom et intrikat kanalsystem, sørget for en sikker vanntilførsel året rundt. Det hadde den dugd til, men dette, en katastrofe av dimensjoner. Himmelpenslene malte med stadig mer intense farger. Det var ingen vind, ikke en gang et vindpust. 

Vi kunne ikke gjøre annet enn å eksistere, jeg og hesten min.

Jeg forsto det. Det gjorde ikke hun. Jeg sukket. Hun prustet. En stein kom farende en meter til høyre for oss. Den landet en meter på nedsida av våre trær. Jeg sverget, men det nyttet ikke å være redd. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av oss. 

 Steinen lå stille i mudderet. Jeg fulgte med på den samtidig som jeg så for meg en stolt manke gyllenbrun pels som hadde lyst opp et lite fjellparti. Domino, redningsmannen. Ei løvinne hadde ligget som et slakt til høyre for ham. 

Leira fikk tak i steinen og førte den nedover. Først gikk det sakte, som om den protesterte. Det nyttet ikke. Steinens masse skapte en vill akselerasjon så den freste nedover og forsvant. 

Jeg trykket inn koden til Gailio.

Mørket tok for seg av solnedgangen. Kommen var død, et kommunikasjonsmiddel for folkeverger, langt mer avansert enn de ringeapparater, RA, som resten av befolkninga benyttet. Den pleide å virke. Jeg så kritisk på den. Det kunne skyldes fuktighet. 

Kommen min hadde aldri sviktet meg. Lydene rundt oss ble lavere. Vann virvlet rundt føttene. Konglomeratets utstyr virket, det var deres kjennemerke, den ypperste kompetanse. Konglomeratet, den åttende verdensdel. Vannføringa var fortsatt stor. 

Fingerhjertet berørte kommens overflate.

Det var så vidt jeg greide å holde meg oppreist i tauene. Tørr. Skipet hadde ikke startet og var blitt til skrap. Beltet hadde ikke virket. Det var festet til livet. Vannet trakk seg litt tilbake. Sprutet oss ikke lenger ned. En ny stein landet rett til venstre for oss. Vi ble oversprøytet av leire og småstein. Jeg prøvde å beskytte øynene. Stakkars Saira. Hun hadde ikke hender til å beskytte seg med.

Beltet burde ha startet. Jeg prøvde på nytt. Niks. Jeg skulle ønske jeg var tørr. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Jeg greide ikke å huske det. Skritt for skritt måtte jeg tenke meg tilbake, finne det ut. De iltre steinknausene, som hadde stukket opp av det grønne gresset, langs elva. Klyngene av trær, som hadde dannet små skyggefulle plasser, til beskyttelse mot sola. De fantes ikke lenger. Ikke noe fantes lenger. 

Raimån, min avdøde lærer,

hadde ment at man ved å studere dyr kunne komme til forståelse av menneskelige handlingsmønstre. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Det var det vesentlige, ikke løvene. Alt jeg anstrengte meg, det var ikke mulig å huske det. Jeg hadde tatt utallige bilder av de tre kattedyrene, filmet dem. Kommen var død for bilder også. Ikke et eneste bilde, de jeg hadde tatt for å overtale Livia til å komme hit når hun var ferdig med venninnene. Alle skissene, jeg hadde tegnet, hadde gått i graven med Kilden. Planen for den optimale forskningsstasjon. 

Jeg stirret rasende på kommen. Det var ikke dens skyld at den ikke virket. Flere mikrolytter var blitt koblet opp mot den, og plassert i naturen, slik at de skulle varsle dersom løver hadde tråkket over grensa for min komfortsone med store kattedyr. Ingen hadde tråkket over. 

Døden.

Jeg kunne ikke tenke på døden. Når hadde jeg tatt det siste bilde, den siste filmen? Jeg skulle ha sendt dem videre. Det hadde jeg ikke gjort. Jeg glodde iltert opp mot demningen. Den hadde ikke holdt hva den lovet. Jeg sverget og flyttet blikket bort fra det skremmende synet, ned mot de vakre fargene som ikke hadde ikke gitt noen løfter. Reistad hadde lovet, ingeniørene.

Dag to for mitt opphold her, hadde jeg dratt sammen med Domino og ei av fruene hans, på jakt. Hun jeg kalte Glattøre. Den andre hadde hatt et hakk i øret. Henne hadde jeg kalt Tynni. Halsen hennes hadde vært så lang og glatt. Hadde hatt. Et fryktelig verb. De kunne umulig ha overlevd, løvene. På det tidspunktet hadde både beltet virket og kommen virket. 

I løveordenen var løvinnene de store provianteringsmestere.

Domino hadde ikke fulgt protokollen. Slutt og tenk på jakta, Reikin. Når var det siste gang jeg hadde sjekket displayet? Det hadde vært rett før det smalt. I hvert fall ikke lenge før. Domino hadde reist på hodet som en eventyrkonge. Han hadde vært alene. Tynni hadde forlatt ham uten at jeg hadde merket det. Det hadde gjort meg urolig. Jeg hadde reist meg opp for å få en oversikt. Sekundet hadde strakt seg ut i en nesten hypnotisk frykt. 

Saira hadde drukket vann. Mikrolyttene hadde vært koblet til. De ville ha varslet hvis hun hadde kommet, Tynni. Vi ville ha oss frabedt overraskelser. Saira hadde stampet med hovene. Domino hadde gjespet og vendt på hodet. Han hadde lagt seg ned og sett ut som om han sov. Jeg trodde ikke at han hadde gjort det. Han hadde gjespet en gang til. Rett etterpå hadde jeg  sjekket displayet for aktivitet i lufta. Kommen hadde fungert. Jeg hadde ikke registrert noen aktivitet.

Uten å forstå hvorfor hadde jeg vært utrolig.

Latskap, makelighet. Akkurat da burde jeg ha flydd opp for å sjekke om det faktisk hadde vært aktivitet i lufta, men det hadde jeg ikke gjort. Derfor kunne jeg ikke vite om beltet hadde virket på det tidspunktet. 

Maur hadde krabbet oppover beina mine. Jeg hadde flyttet på meg. Domino hadde gjespet, strekt på seg og reist seg opp. Det var da det hadde skjedd. Hannløven hadde brølt. Kommen hadde virket rett før katastrofen inntraff. Den var ikke våt. Den burde fortsatt virke. Det var konklusjonen.

Så hvorfor virket den ikke. Det var for mye som ikke hadde virket. Skipet, beltet og kommen. Sykkelen. Jeg hadde ikke hatt tid til å prøve sykkelen. Saira hadde trengt hvert sekund hun kunne få. Takk og pris, at jeg hadde hatt vett til å ikke prøve den. Sykkelen kunne ha virket. Konglomeratets utstyr var det beste i verden. 

Vi levde

Det fikk være nok. Hendti, vår mikrologråd, ville komme med forklaringer. Han var et geni. Jeg måtte gjøre det nødvendige så vi skulle komme oss gjennom natta i live.

Klær måtte fjernes. Jeg kunne ikke godt dra skinnet av Saira. Lufta luktet tungt av opprevet jord. Kunne en revnet demning innvirke på el-utstyr? Jeg visste ikke. Snart ville vannet slutte å flomme. På sekunder hadde en transportør over himmelen blitt redusert til skrap. Demningen måtte da snart ha fått tømt seg, praktverket som hadde blitt til søppel. 

Jeg takket skjebnen for Saira mens jeg stirret irritert opp på den ødelagte murkolossen. Først fjernet jeg beltet, brettet det pent sammen og la det i sekken. Endelig sto jeg i bar overkropp. Den klissvåte trøya. Jeg hang den over ei grein.   

Himmelen hadde stjerner.

Naturen var på vår side. Som oss var den et offer for dårlig menneskelig byggeskikk. Praktverk du. Ingen gråt over skrap. Et skip var bare et skip. Vi levde. Jeg tørket bort noen tårer i det jeg strevde for å få av meg buksa. Dyvåt den også. Dyrene i denne dalen var blitt til lik, men vi levde, jeg og hesten min. 

Løvene. Jeg hadde fulgt med dem på jakt. De var mine, i hvert fall i tankene. Hannløver var territorietvoktere, kortlevde og kampberedte. De skulle ikke dø sånn. Jeg trev knyttneven over øynene. Skissene mine, alt jeg hadde tegnet, borte for alltid. Jeg måtte prøve å huske det alt sammen så jeg kunne lage nye, få dem nøyaktige. Der lå buksa i mudderet. Den kunne uansett ikke bli verre.

Domino og Galttøre hadde skjult seg ved en klynge med trær ved elva.

Sebraer hadde kommet. Løvene hadde gjort tegn. Det var tegnene jeg hadde vært interessert i. Jeg dro av meg sokker og undertøy. Natta var mørk, men det ble aldri helt mørkt. Det hadde vært slik under løvejakta også. Jeg hadde savnet å se bedre. Derfor hadde jeg planlagt å skaffe meg et mørkekamera. Alle folkeverger burde ha et mørkekamera på kommen som verken ga fra seg lyd eller lys. Det skulle jeg be Hendti om. Geniet. 

Klesplaggene var fjernet. Jeg stappet dem ned i sekken. Løvene hadde skremt et dyr ut av flokken. Tynni hadde jaget dyret rett mot Domino. Med voldsom energi hadde Domino sprunget mot byttet. En sebra var blitt redusert til blødende istykkerrevet muskelmasse. Jeg puttet bylten med våte klær ned i folkevergeoppakninga.

 Raimån ville ikke ha leet på øyelokket i den minste snev av kvalme over det blodige dramaet som hadde utspilt seg. Han ville ha vært ett med spenningsmomentet. Sitret av det. Kommunikasjon, et massivt regn av energi, mat. Jorda, det største matfatet av alle. 

Jeg reiste meg opp og var splitter naken.

Over meg hang demningen som en mørk truende skygge. For Marzant, min tidligere trener i Krigster, ville løvenes jakt på mat ha handlet om energi. Et slikt oppbud av kraft kalte på dagdøsing. Løver drev mye med det. Det hadde vært drepende kjedelig å observere dem, en stadig kamp mot øyelokk som hadde truet med å falle igjen. 

Øynene til Saira tagg meg om å løsne henne. ”Din tullehoppe”, hvisket jeg. ”Du kommer til å ruse av gårde i panikk og skade deg. Sov godt! I morgen kjennes det bedre, mye bedre. Jeg skal også ha tau. Ikke tro at det er urettferdig. Ingen kan sove trygt her i natt uten å være bundet til et tre.” Jeg kikket nedover den nakne kroppen min, oversprøytet med søle, små sår av opprevet hud overalt.

Planene mine hadde virkelig gått fløyten. Det ville bli nye muligheter. Ikke her. Jeg sverget og tok bylten med klær opp igjen fra sekken. Aldri her. Klærne måtte tørkes. Hvis jeg hang dem i treet, risikerte jeg å miste dem. Jeg bandt dem fast til ei grein. De kom ikke til å tørke. Overalt var det vann, fukt, jordsprut. Jeg glodde sint på dem og lot dem henge. 

Egentlig burde jeg ha lagt meg på dem.

Konglomeratets zoologer var sterkt i mot å menneskeliggjøre dyr. Raimån hadde gjort det hele tida. Jeg gjorde også det. Raimån ville ikke ha kjedet seg i et sekund. Han ville ha hatt en enestående evne til å gjøre de kjedelige latsabbene interessante. 

Jeg fant meg en slushby i sekken, en klumpete kakekjeks for proviant på reiser. Det lå alltid slike i folkevergeoppakninga. Jeg tok tre biter og orket ikke en bit til. Ei vannflaske. Jeg drakk. 

Jeg våget meg ikke bort til Saira. I stedet fortsatte jeg å hviske beroligende mens jeg strevde for å få bundet tauet slik at jeg ikke ville bli tatt av vannet. Jeg måtte ha mulighet for å ligge, snu på meg. Hvis ikke ville jeg tørne. Heldigvis for stjernene. Ikke vind, ikke regn. Joda det var noe å være takknemlig for. 

Jeg hadde laget mange skisser over forbedringer ved forskningsstasjonen.

Ved hjelp av spesialkonstruerte speil hadde jeg tegnet løsninger så vil skulle kunne se vidt og bredt og like inn i den hula jeg trodde at hadde eksistert. Planene mine ville aldri bli noe av. Det var bare å innse. Et tapt prosjekt. Klokt designet, men tapt.

Jeg plasserte magen opp på sekken og la meg ned. Søla, under meg, stinket. Det var ikke mulig å få foretatt seg noe i dette svarte mørket. Morgendagen ville bli en utfordring. Jeg ville trenge søvn. En naturkatastrofe som dette. Jeg fikk ikke sove. 

Tankene kvernet.

Jeg måtte ta kontroll over dem, finne noe de kunne dvele i så jeg fikk sove. To av Sairas nære slektninger var blitt revet i stykker den jaktnatta. Tårer trillet ut av øynene mine. Jeg greide ikke å hindre dem. Det var ingen fruktbar tanke.  ”Vi ble ingens koteletter, skjønner du det?” hvisket jeg i det jeg vred på meg for å få det mer komfortabelt. Saira hørte meg ikke i sin utmattelse, frykt. I hvert fall trodde jeg ikke at hun hørte meg, men jeg kunne ikke vite det.

Raimåns mantra var at dyrestudier kunne stille folkeverger i forkant av farlige situasjoner. Disse tre løvene ville ha trengt et matfat på tre hundre sebraer på et år. Sebraer beitet. Da snakket vi om et stort antall vekster som en nødvendighet for tre løver. 

Mentalt prøvde jeg å forsvinne inn i et gresstrå. Kuer var fredfulle skapninger. De tygde og tygde mens de skulle greie å holde styr på fire mager. For et gresstrå var de uhyrer med fire syrebaserte torturkamre. 

Gress var ingen god ide.

Saira elsket gress. Jeg kikket bort på henne. Store brune hesteøyne på randen av hysteri. Jeg mumlet beroligende og beklaget at jeg hadde tvunget henne til å utholde løver i sin nærhet. ”Du skjønner det,” hvisket jeg. ”Det er bare slik du kan lære å mestre livet som folkeverge, følge meg, gjøre det du ikke våger.”

Naturen var et drepende skuespill. Grolin, min gartner og jeg, halte og dro i ugress for å fjerne røtter til planter vi ikke likte. Sebrakjeften åpnet seg. Jeg så det for meg, rett inn i tanngarden. En naturkatastrofe som dette. Jeg var en mann som hadde fiender. 

Vi mennesker var så stolte av vårt fremragende intellekt, vår logiske tenkning. Raimån hadde aldri vært nevneverdig opptatt av det. En tanke styrte ingen handling. Glødende følelser gjorde det. Dyrenes atferd. I en intens følelse lå det krutt for menneskelig motivasjon. Mette trygge løver angrep ikke på høylys dag. Saira hadde trodd at hun ville bli til biffsnadder. ”Det fins ikke flere løver her”, hvisket jeg beroligende. Trist nok. 

Natta hang tung under stjernene.

Jeg ble gal av å ligge krøllet sammen og strakte på beina. Den ubehagelige søla. Det var bedre å gjøre seg så liten som mulig. Løvekjeften som fråtset i skinn og kjøtt. Ikke tenk på det. Tenk på sommerfugler. Ikke tenk på stein som kan komme ramlende nedover å knuse oss. Heldigvis var det ingen insekter her. En stor fordel i elendigheten. Jeg var alt for oppspilt. Ikke tenk på jordskred. Hva skulle jeg tenke på? Marzant hadde dødd samtidig med Raimån. Jeg hadde overlevd. Det murret i savnet. Solaiko var også død, min trener i Soll. Han hadde forrådt meg.

Vannet fosset nedover. Så enkelt å være vann. Bare følge strømmen, la seg drive av sted. Helt ukomplisert. Mennesker var kompliserte. Raimån hadde aldri fornektet kompleksiteten. Han brøt den ned til enkle små bilder fra dyrenes verden. Hvor vidt og hvor langt hadde katastrofen rammet? Jeg så for meg kartet. Prøvde å huske. Jeg var usannsynlig sliten, men jeg klarte ikke å få bukt med oppspiltheten. 

Meditasjon.

Jeg måtte finne ro. Afro, imaginasjonsrekka. Da ville jeg sovne. Bare jeg greide å holde fast i den. Min fascinasjon for store kattedyr  hadde bragt oss hit. Uten den ante jeg ikke hvor jeg ville ha tatt veien. Jeg vred på meg! Klødde. I morgen måtte jeg få tak i et RA. Under jakta hadde løvene samarbeidet like effektivt som Rådet i Konglomeratet. 

Jeg lette etter ro. Tenkte på Kjærstri, hennes veiledning. I Konglomeratet trente vi selfer, selvutvikling. I halvannet år nå hadde jeg trent afro, Livias hovedselfe. Min var Soll. Jeg hadde gradering tre i afro. Den krevde evnen til å utfordre all hevntrang over innbilte eller virkelige fortredeligheter. Legge den død. Erstatte den med kjærlighetsgjerninger i det minste lille. Hevnlyst var en ødeleggende faktor for ethvert fremskritt i all selfetrening. Den ene bildet etter det andre la seg på netthinna. Jeg ble så lettet at de forsvant. 

Bildene krevde fokus. Jeg måtte begynne på nytt og forbød meg selv å la tankene kretse rundt flom, løver, døde dyr, avrevet muskelmasse. Kun afro, de universelle bildene som resulterte i graderinger. På samme utviklingstrinn så utøverne det eksakt samme. Jeg fattet fortsatt ikke hvordan de hadde fått det til. I følge trenerne mine hadde det vært sånn siden år null eller deromkring. 

Det første bildet, ei gammel kvinne.

Hun ble stadig yngre. Ved gradering tre var hun blitt til et barn i ei blomstereng. En tiger, det farligste rovdyr av alle, hvilte hodet i fanget hennes. Dyr tuslet rundt, ville og tamme. Harmoni. Blomstenes kronblad åpenbarte en ufattelig mengde fargesjatteringer. Jentas øyne  forble et speil av fargenes skjønnhet, en skjønnhet man kunne fortape seg i. Det krevde en anstrengelse å skyve fra så en ikke druknet i blikket, ble borte i synet, som om det aldri hadde funnet sted. 

Egentlig var det nettopp det jeg tilstrebet, å forsvinne inn i søvnen. Plutselig ønsket jeg det ikke lenger. Jeg ville se videre, komme lenger, utvikle meg. Endringen skjedde i øynene, fortryllende øyne. Jeg skulle ikke sovne. 

I følge Kjærstri gikk det viktige sammenslyngninger mellom alle selfene.

De kunne være hverandres inhibitor og forsterker. Der Luna og Krigster samlet krefter i punktet og sendte dem ut, skjøv afro fra og ledet dem bort så de ikke skulle bli til forstyrrede faktorer. Ekstremt vanskelige spørsmål. Ikke skyve for hardt. Akkurat passe. Krevende greier. 

Bildene forsvant. Ble borte. Alt hva jeg anstrengte meg greide jeg ikke å holde fast i dem, få dem tilbake. Jeg reiste meg opp. Stirret ut i natta. Det var meningsløst. Jeg trengte å hvile. Den gamle kvinna, ungdommen, dyra. Ord fløt i hjernen i en surrealistisk galskap. Jeg trengte et konstruktivt ord jeg kunne dvele i. Håp. Det måtte være håp i galskapen. Hesten min og jeg, vi var håpet. Vi levde. I liv lå det håp.

Håp, et lys i mørke.
Tro, en mulig sti.
Kjærlighet i livets tørke. 
Vandrere i harmoni.










Liber Mundi, verdensbpka. Andre bok i serien, Alene, kapittel 1
Fantasy-forfatter, tjern med vannliljer, vil du kikke inn til forlaget, klikk på bildet!





















Publisert 12 kommentarer

Flyt, læring er mer enn bare læring.







Flyt,
Læring er mer enn bare læring,
Flow,
Tid og evighet,
lærere,
pedagoger,
Forfatter R.R. Kile, Cand Ed








Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, Mihalyi  Csikszentmihalyi, Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile

Det er så merkelig med tid.


Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene, minuttene fra, sekundene. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder, flyt, det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i. Det er da læring skjer, virkelig læring, som går i dypet, det er da læring er mer enn bare læring. Flow, tid og evighet blir ett.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinja.



Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, Mihalyi  Csikszentmihalyi, Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile




Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.


Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.


Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte. Hele mennesket er i flyt.


I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 




Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, Mihalyi  Csikszentmihalyi, Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Tid og evighet, lærere, Forfatter R.R. Kile

Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp.

Mora mi hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning.

Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.

Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.

Venner og lillebror gikk i toget.

Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene. Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog. Slike opplevelser setter spor i kroppen. De er dype sporene av flyt. Læring er mer enn læring. Læring som setter dype hukommelsesspor.




I skolen skal det måles hva eleven har lært.



Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, Mihalyi  Csikszentmihalyi, Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, flow, Tid og evighet,

 
Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg.

Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.

Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua.



Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede, for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede, ja, for da er læring mer enn læring, hukommelsen styrkes, læringspotensialet blir optimalt og læringsgleden gnistrer, jaget hvert eneste kjedsomhetstroll. Flyt.

Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

 Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere og bare ha det morsomt.

Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en formidabel lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av mer eller mindre rotta på den hos mange av oss.

De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte på skolen med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet. La oss gjøre så flyt i læring blir de telenomier elevene våre følger. Da gjør vi noe godt for samfunnet. Flow.

Ekte læring


bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.

Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, Mihalyi  Csikszentmihalyi, Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, forfatter R.R. Kile




































  • Fantasy, Serien Liber Mundi, Alene, bokomslaget.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Fiksjon-Spenning, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi, Kistepakta.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Liber Mundi, Vi sank i hav.
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-














Publisert 387 kommentarer

Skolemoden, syvåringen og tenkningen.




Skolemoden,
syvåringen og tekningen,
å tenke i symboler,
lek og læring,
læring,
flyt og tenkning,
Mihaly Csikszentmihalyi,
undervisning,
forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiver kompetanse









Å være skolemoden.


Skolemoden, syvåringen og tenkningen. I vår tid begynner unger på skolen når de er seks år. Ungene er ikke modne for det. Skolene er ikke modne for det. De plasserer unger på pulter. Seksåringer er ikke modne for å sitte på pulter. De skal leke komplisert rollelek. Det bidrar til å utvikle en rik tenkning i symboler som gjør at syvåringene er klare, veldig klare, for da mestrer de lek på innsida av hodet.




Skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning,Mihaly Csikszentmihalyi, undervisning, Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile,
Skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning,

Min mormor, Bøssa kalte jeg henne, hun elsket blomster.

Som lita jente gikk jeg i hagen med henne. Hun la ned frø i meg som blomstrer den dag i dag  Jeg elsker Hagen, sysler med blomster, vår, sommer og til langt ut på høsten. Inne også. Overalt er det grønt. Det vi gjør sammen med ungene har betydning langt utover her og nå.De gode opplevelsene ligger i minnene. Senere søker vi mot dem, som bier mot blomsten, fordi det var godt.


Skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning,Mihaly Csikszentmihalyi, undervisning, forfatter R.R. Kile,
Skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning





Syvåringen er klar for klasserommet.

Den indre scenen er klar. Syvåringen vil gjerne være elev, bli opplært. Syvåringen leker på innsiden av hodet og er stolt over å kunne det. Tenkningen er utpreget konkret, men i syvåringens verden har fortsatt en magisk karakter.

Flyt er lettere å oppnå når man putter en dose magi inn i undervisninsstoffet, gjør det eventyrlig. Bokstaver og tall, som får fortellinger knyttet til seg, blir lettere å huske. Unger som tegner og skriver fra noe de er tent på, lager flotte produkter, også husker de det bedre. Vinn/ vinn i positive spiraler. Jeg har ikke tall på hvor mange fortellinger jeg har skrevet og fortalt om bokstaver og det norske språks mange utfordringer.

Pluss, minus, gange og dele.

Terp og terp. To hauger som skal legges sammen. En haug som blir borte fra en større haug. Flere hauger med likt innhold som skal telles sammen. Lett som en plett. Det heter visst gange. En haug som skal deles ut til et visst antall folk. Å dele med seg, divisjon på fint.

Stolte skoleklasser som sitter i klasserom og lærer og lærer. På innsida av hodene skjer det. Tenk den som kunne titte inn på innsida av alle de hodene! De ville vi møte en hel verden. En gang møtte jeg telledvergene.  De var så heldige at de kunne telle gitt. Det var det ingen andre som kunne. I hvert fall ikke lenger enn legemsdelene rakk.

Telledvergene tok på seg oppgava å lære menneskene kunsten.

De valgte seg ut to svært kloke – og flinke barn, Talia og Numero. Talia og Numero lærte alt sammen videre til alle sine menneskesøstre og menneskebrødre. Derfor ble vi så overmåte kloke at vi en vakker dag kunne frakte folk over land og hav, over by og land og like til månen.


Skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning,Mihaly Csikszentmihalyi, undervisning, forfatter R.R. Kile,
Skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring,







Telledvergene sanker steiner.

Det er deres jobb. Herr Pluss er en makelig herre, en ekte livsnyter, nøye med alt han foretar seg. Han rer sin seng, nyter sin frokost og sørger for mat til alle. Han rydder etter seg.
Nøye og omstendelig plukker han hver eneste stein han kommer over og putter dem i to store lommer. Når han kommer hjem, teller han den ene haugen, så den andre haugen. Hvor mange ble det til sammen? Det spennende øyeblikk. Ja, si det du. Han har både glidelås og belte, for han orker ikke klær som ikke sitter ordentlig.

Herr Minus er en evig pessimist.

Egentlig synes han ikke det er noen vits i å stå opp. Dagen kommer til å bli fryktelig uansett. Herr Pluss har sikkert ordnet en usmakelig frokost.
Herr Minus har også store lommer i dressen sin. Støtt er det hull i dem. Han mister steiner hele tida på grunn av de hullene. Det er ingen vits i å sy dem igjen. Det kommer til å bli hull igjen med en gang.
Han er særlig opptatt av hvor mange steiner han plukker, så han kan holde telling med hvor mange han mister. Han har belte i livet. Dersom han finner noen steiner som ikke er så fine, lar han dem ligge igjen til Herr Pluss. Han tar jo alt uansett.

Herr Gange er en lystig kar.

Han hopper ut av senga med energisk iver. Klærne må på i en fart. Beina feil og armene feil. Høyre fot i venstre sko. Bukseselene er i kryss så det ikke skal bli helt kaos. Midtpunktet er sikret med en knapp så alt skal sitte på plass. Den har herr Pluss ordnet med. Han gidder i hvert fall ikke å bare plukke en stein om gangen sånn som herr Pluss og herr Minus driver.

Hver morgen bestemmer han seg for hvor mange han skal plukke om gangen denne dagen. Det må være samme antall så klart. Da kan han telle det antall han måtte bøye seg så vet han hvor mange steiner han har. Lurt og effektivt begge deler. Det er et slit å bøye seg, men han vil gjerne at herr Dele skal bli fornøyd.
Han har så mye å drive med, Herr Gange, mye morsomt.Det gjelder å være effektiv, skal han få tid til alt sammen

Herr Dele er sjefen, den som deler ut godene.

Han sitter i fjellhula si der skattekammeret er. Dit kommer de andre telledvergene og avleverer dagens fangst. Alt blir nøye protokollført. Herr Dele sjekker ut hva menneskene trenger. Han sørger for å gi dem akkurat det. Hvis han har tolv safirer og fire jenter som ønsker seg dem, hvor mange får de hver da? Det er utallige muligheter for de behov som finnes i verden. Ja, for han har gull også.






Sånn blir det latter og smil og mange motiverte barn.

  Syvåringer har lyst til å lage en mengde stykker ut fra slike historier. Noen lager enkle stykker. Andre lager stykker av en vanskelighetsgrad langt utover alderen. Det er helt det samme så lenge alle regner, forstår og lærer. Nye spennende fortellinger hver dag om disse folka som får ungene til å sprenge grenser for hva de forstår.

Så er dag er de ferdige med Talia og Numero og telledvergene. De beveger seg videre mot nye kunnskapsarenaer. Tilbake ligger en bunnlinje i kunnskapsbasen, noe hukommelsen kan knytte seg til og som en kan ty til på senere klassetrinn når det plutselig butter. For ungene glemmer ikke telledvergene eller Talia og Numero, eller alle de andre fortellingene som har engasjert dem.



Begrensningen ligger i lærernes evne til levendegjøre dem samt fortelle engasjerende historier.





 Dette kan gjøres på hundre forskjellige måter. Poenget er at man må ta hensyn til syvåringens særegne vesen. Når jeg leser om skoleelever som er utslitte, blir jeg dårlig. De skal ikke være utslitte, men fulle av tiltakslyst og livsglede. Ikke noe er så spennende som å vandre på læringens frodige veier.



vers om unger, skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning,Mihaly Csikszentmihalyi, undervisning, forfatter R.R. Kile,
Vers om unger, skolemoden, syvåringen og tekningen, å tenke i symboler, lek og læring, læring, flyt og tenkning,




































  • Fiksjon-Spenning, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Fiksjon-Spenning, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Fantasy, Serien Liber Mundi, Alene, bokomslaget.
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi, Kistepakta.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Spenning-Fiksjon, Norsk-Science-Fiction, Norsk Fantasy, Norsk Fantasy forfatter, forfatter R.R. Kile. Serien liber Mundi. Seks bøker er publisert, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper









Publisert 47 kommentarer

Lek, barnets læringsarena.




Lek,
barnets læringsarena,
utvikling,
utvikling starter med kjærlighet,
flyt er kongeveien til læring,
læring,
Mihaly Csikszentmihalyi,

Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile




Lek, barnets læringsarena.

Lek. Barnets læringsarena. All utvikling starter med kjærlighet. Barnet opplever kjærlighet i sitt første møtet med omgivelsene. Det tar kontakt, opplever og leker. Slik utvikler ungen seg, blir til. Flyt er kongeveien til læring. Flyt slik det er beskrevet av psykologen Mihaly Csikszentmihalyi, Flyt er lek, men flyt er også altoppslukende opplevelser der personen er helt tilstedet i sine opplevelser.




Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyt er lek,




Et barn er født og har startet på livsveien. Vi har alle blitt født. Det må ha vært fryktelig. Den trange fødselskanalen, dra pust for første gang.

Du møter den lilles blikk, dette magiske øyeblikk, den nyfødte og dens omsorgspersoner. Der inne lever all verdens eventyr. Et lite menneske strekker ut ei hand, kjenner på kjærligheten og utvikler seg.




Barnet bringer med seg noe som er helt dets eget.

Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyt


Søren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse. Fødselen gjør i hvert fall det. Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjærlighet i hvert eneste menneske. Denne spiren er det som starter all utvikling.

Barnet bringer noe med seg som er dets eget. Kjærligheten vever i blikket som en svevende flamme. Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjør sine første erfaringer.
Fler og fler.




Fødsel, dikt, et barn som kommer, lek og læring.






All utvikling starter med kjærlighet


Dette er Min mening, som jeg har argumentert frem i hovedoppgava mi, Læring er mer enn læring og som rådgiverstudent. Kjærlighet til omgivelsene får ungen til å reagere på stimuli, og vi svarer ungen i en gjensidig vekselvirkning av en spiraliserende positiv utvikling. Barnet søker gode opplevelser. Først og fremst snakker vi om en følelsesbunt. Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nåde. Barnet øver opplever glede, flyt, anstrenger seg og blir til.




Vokser inn i livet.





Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet,



Vygotski har uttalt at læring er en fortsettelse av ungers fantasiutfoldelse, flyt. Dette endrer karakter som barnet vokser til og gjør erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er å tilrettelegge for muligheter for flytopplevelser tilpasset alderstrinnet fordi flyt er kongeveien til læring. Da tennes ungers læringsglede og trivselen øker. Det er viktig for vi trenger læringshungrige unger, læring om alt vi som samfunn mener at unger trenger å lære.








Svaner, dikt som symboliserer fødsel. Forfatter R.R. kile.

   


  Små barn leker ved siden av hverandre.

  De er intenst opptatt av hverandre og av de leker ved siden av hverandre, i det de tilegner seg stadig flere komplekse læringsbetingelser, utvikler seg og vokser i mental – og sosial evne. Ved å late som at noe kan symbolisere noe annet, tråkkes de  første skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og på liksom tar vi en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Et tall betyr en mengde, en bokstav betyr en lyd.

Desto flinkere barna blir til å lage symboler på ting og til å holde fast i lange sekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk består av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Når vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjøre, så er det ikke spesielt vanskelig.

Barnet utvikler sin indre scene. Desto større og rikere scenen blir, jo bedre vil elevene klare seg i skoleundervisninga senere.





Å berike tenkningen, bidra så barn blir skolemodne.


Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet,


Å vokse fra barn til voksen er egentlig det samme som å legge ut på en lang læringsreise der det ene bygger på det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. Flyt er læring, læring er flyt, like fra begynnelsen.

  Barnehagens sentrale oppgave blir å tilrettelegge for gode flytopplevelser tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for temaer. Da blir det enklere for ungene å samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene på den indre scenen ligner.  


Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker.

Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne.

Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, ei rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan leves ut på mange måter. Der voksne kler seg ut, og spiller teater med enkle rekvisitter på fantasiens premisser, skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stående. Mirakuløst spretter det skuespillere frem blant publikum. Der en gnist har tent flyt i det indre, vil deres fantasiverden være beriket i lange tider etterpå.

For å forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme eller lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i fantasiutfoldelse, flyt i læring. Det behøver ikke å være spesielt slitsomt. Man får tifold igjen for anstrengelsene, Inspirasjon, motivasjon, fordypning.

  Innestemmer.

Jeg grøsser når jeg hører ordet. Alt bråk, tull, udregelig atferd bør være bannlyst hele tiden, ingen har vel noen gang hørt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer må få lov til å være tilpasset den rollen de er i.

Min erfaring er at mange voksne er ødeleggere når barn befinner seg i sin fantasiensverden. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Skap dere et indre teater selv og kjenn på kreftene! Ingen støyer så mye som voksne som lever ut fantasier og er i flyt. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lærer om verden ved å herme etter oss. De forfølger det som gir tilfredstillelse. Vær der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den få en optimal utvikling! Det får vi sosiale og skoleflinke unger av. Det trenger vi.

  Vi kjenner alle til de barna som en fulle av frykt og angst.

Noen blir så stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre bråker og bøller så vi blir gale av dem.

Når de er i flyt, kommer de på siden av problemene. Slik får de også hjelp til å mestre dem. Derfor må vi finne ut av hva som får dem inn i flyt og aktivitet. Det er der vi må investere tid. Ikke på oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger ønsker å oppføre seg dårlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til å like det . Da kan det bli et mål de forfølger. Det er vår oppgave at det ikke går sånn, ei oppgave vi må ta på største alvor.

Vi opplever økt voldsbruk vårt samfunn.

Det er en stor utfodring. Dette er løsninga. Ungdom som opplever flyt ved å være udregelige, vil fortsette med det. Det kan bli den telenomi de følger. For samfunnet er det i så fall dypt tragisk. Det vil de fordi vi voksne sviktet og ikke viste dem veien til ekte læringsglede. Vi kan snakke om foreldres ansvar for ungenes oppførsel så mye vi vil, men det er i barnegruppene de opplever frykt, blir mobbere eller trekker seg tilbake. Det er vi pedagoger som må sørge for flyt i læring, et middel vi må vite å benytte. For da har de ikke tid til bøll. Da går de på læringsveien sammen med alle oss andre.

Det er en spennende vei og en sunn vei. Samfunnet trenger at vi vandrer den. Vi lever i en endringstid. Ikke noe er lenger som det var. Stadig endrer verden seg. Vi trenger unger som er kreative, som kan endre seg raskt etter som samfunnet trenger det, som kan takle stadige nye utfordringer uten å bli skremt av det.



Angst, forfatter R.R. Kile



Mange mennesker i dag opplever angst.

Det stilles store krav til mestring på alle arenaer. Selv mange unge elever er engstelige for ikke å strekke til, yte bra nok. Vi må få alle unger bort fra angsten. Det er helt unaturlig for unger å være redde, kjenne frykt. I utgangspunktet er de fulle av selvtillit. De må få utvikle tillit til seg selv og sine evner, for alle unger skal oppleve læringsglede og skoledagen skal være fylt av spennende oppdagelser.

































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-