Publisert Legg igjen en kommentar

Fiksjon-Spenning, Jippy, jeg har gitt ut den sjette boka i serien Liber Mundi.





Fiksjon-Spenning,
Norsk Fantasy,
Fremtidskrim,
Sci-fi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile




Det er en fantastisk følelse. Jeg har gitt ut to bøker på to måneder. Jada jeg har jobbet med dem i mange år, men akkurat nå er de født og har forlatt redet. Jeg ønsker at det skal gå dem dem vel, at de skal få leve og puste gjennom de opplevelser de vekker. Lykke til mine barn. Jeg bærer håpet på mine skuldre. Ordene vi har forfattet og lekt med sammen. Nå har jeg gitt dere til verden. Kjære verden, ta godt vare på dem, for de er eltet i mitt hjerte, så de kan bli til noe, en skapelse hos de som leser.

Serien Liber Mundi.



Vi befinner oss 7000 år frem i tid. Verden har en lov for alle. Det finnes ingen religion. Fengsler finnes ikke. Samme språk snakkes over hele verden. Det er en tid for håp, for verden har vokst seg sterk, med skapende kulturer med livsfriske folk i en storslått natur.

Men dessverre er det opprørere i paradiset. De vil noe annet, og kjenner på maktlysten som en drivkraft for å få forandring. Der ligger frøet til kampen. Måtte det gode seire.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Fiksjon og spenning, sjette bok i serien Liber Mundi: Den røde steinen.







Les Den røde steinen, kapittel 1

Snøen lå hvit rundt huset. Den elleve år gamle Magnom dro min lille datter Mayla på kjelke. De hadde funnet seg en skråning som de akte i. Mayla lo av fryd i det de fôr nedover. Jeg smilte. Hun hadde lue og akedress. Lyse krøller kikket frem overalt fra lua. 

Jeg lå ikke på latsiden jeg heller. Magnom ønsket seg en lengre akebakke. Jeg preparerte den, mens han akte med Mayla. Det var en god arbeidsfordeling. Vesla vår elsket Magnom. Laia elsket alle sammen, akebrettet også. Hun løp etter dem. Magnom lo og kastet snø som han fikk henne til å løpe etter. 

Det så helt annerledes ut her enn det tidligere hadde gjort. Livia hadde flyttet det store huset vårt fra Liljedalen, hit. Ikke flyttet rent bokstavelig, men hun hadde fått bygd en tro kopi og hadde planlagt at vi skulle dandere tre badevann på tomta i samme avstand fra huset akkurat slik det hadde vært i min barndoms dal. 

Dette skulle bli en Liljedalen i miniatyr.

Det var utfordringer. Vi likte begge utfordringer. Det var blitt mindre tid til dem med ei datter i huset. Vi ventet barn for gang nummer to om tre måneder. Jordmora var sikker på at det var tvillinger. Livia var strålende fornøyd. Jeg var blek. Livia hadde nektet å få inn erstattere for Ordelia og Grolin. Jeg forsto henne godt, men med tvillinger var vi nødt til å få inn hjelp. Så mye ute på farten som jeg var, måtte hun ha assistanse til både det ene og det andre.

Ordelia og Grolin hadde vært våre gode venner og husholdere. Egentlig hadde de vært ansatt av Konglomeratet for å beskytte oss. De hadde begge vært folkeverger slik vi var. Det hadde ikke hjulpet dem. De hadde dødd i forsøket på å beskytte Livia. Vi kom aldri til å glemme dem. 

Vivi, Tilla og Tilbie kom hoppende og dansende sammen med Livia. Det var underlig å tenke på at min kone hadde to småsøstre og ei kusine. De hadde kommet for å ake, leke med Mayla. Mayla elsket dem alle, vårt solskinn, vår glede.  

Ingen hadde så fine snøforhold for små barn som vi.

På utsida av Klosterdale i overgangen mellom fjell og dal var det masse snø, morsomme bakker og muligheter for å lage alle slags byggverk uten at man måtte organisere for en familietur opp heisen og ut til de ulike fjellplatåene. Vi hadde bygd en stor iglo til å leke i. Ungene hadde bygd diverse snøhuler og sklibaner. Den jeg holdt på med, ville bli den lengste.

”Dere trenger noe å trekke dere opp i”, sa Livia. ”Hun trengte det i hvert fall med den store magen. ”Jeg skal snakke med Hendti om det så kan han komme bort med Eilon.” Eilon var Hendtis sønn. Han var så og si på alder med Maylas små tanter. Hun fant frem kommen og gikk litt unna oss.

Småsøsknene hennes hvinte av fryd og fikk Mayla til å le. Laia fulgte etter Livia. Hun kom raskt tilbake. ”Filleren, han svarer ikke. Da prøver jeg senere. Reikin, hva sier du til en hest og slede tur.” Ungene jublet. Laia kastet seg rundt i snøen. Mayla ville skli.

”Alle kan fortsette å skli”, sa jeg.

”Jeg kan rigge til.” En tur til stallen passet meg utmerket. Magnom ble med meg likevel. Vi to trivdes i hverandres selskap. Han elsket hester, stelle med dem. 

Hest og slede. Unger som skrålte. Det ble måneskinn og kveld med stjernestrødd himmel. Mayla lå tett inntil meg og nynnet strofer jeg ikke forsto hva betydde. 

”Hun får sangstemmen din”, sa Livia. Det var lykke. Men krøllene ante jeg ikke hvem hun hadde fått fra. 

”Hendti svarer fortsatt  ikke”, sa Livia da jeg kom ut i stua etter å ha sunget og lest for Mayla. Hun var krevende å legge. Å sove var ikke en syssel hun var begeistret for. Derimot likte hun å være oppe trøtt og grinete, for å drive oss til vanvidd. Jeg trodde hun likte det. 

Livia kysset meg på nesetippen.

Det var så vidt hun rakk frem med den store magen.

”Neida, tullekopp!” sa hun. ”Vesla vår vil gjerne legge seg i tide. Det er vi som så gjerne vil være sammen med henne at vi ikke handler før det er for seint.” Jeg smilte til henne. Kan hende hadde hun rett. Mest sannsynlig kom jeg til. Livia hadde den samme forståelsen for unger som hun hadde for dyr. ”Jeg fatter ikke hva som oppholder Hendti”, sa hun og rynket på den lett fregnete nesa. Jeg elsket antydningen av brune små prikker. ”Da  prøver jeg Eilin.” Eilin var kona hans.

 Mayla hadde fått eget rom.

Jeg gikk for å hente honningøl og kjeks. Vi hadde sånne koselige kvelder når Mayla var lagt. To nye småttinger ville trenge plassen inne hos oss. Så vi øvde. Jentungen var meget fornøyd med det på dagtid, men ikke når hun skulle legge seg. ”Reikin, kom!” ropte Livia. ”Du må snakke med Eilin. Skynd deg!” 

Eilin var ikke min preferanse for en samtalepartner akkurat nå. Min agenda besto av hygge med Livia. Dernest ville jeg få ordnet praktiske detaljer rundt vår nye hverdag. Det var sånne tvungne forhold en ikke kunne kontrollere. Jeg kvalte hjertesukket og tok kommen Livia rakte meg.

”Hei Eilin! Hva trenger du meg til?”

”Jeg er bekymret for Hendti.

Mannen har ikke latt høre fra seg siden i går. Han pleier å kontakte meg daglig når han er borte. Jeg hører at dere ikke får tak i ham heller. Han kontaktet meg ikke i går kveld og har ikke gitt lyd fra seg i hele dag.”

”Det kan ha kommet noe i veien”, sa jeg. Hendti satte familien sin først. Jeg visste det, men han var også et rotehode når han var opptatt med noe, kreativt til stede i nye oppdagelser.

”Han pleier aldri å la det komme noe i veien”, insisterte hun, ”I hvert fall ikke så lenge”, modererte hun seg. ”Han vet at jeg er engstelig for ham når han er borte.”

”Hvor er han da?”

”Han sa det ikke.

Ingen på teamet hans vet det heller. Jeg har kontaktet dem alle sammen. Ingen har hørt fra ham. Det er rart. Han har ikke svart Livia heller.” Hendti pleide alltid å svare meg. Jeg kunne nesten ikke huske at han ikke hadde gjort det. Men det var ikke jeg som hadde kontaktet ham. Det samme gjaldt forsåvidt også Livia, litt som om vi var en og samme person.”

”Hvor mange ganger har du prøvd å kontakte ham?” spurte jeg. Da begynte hun å gråte.

”Unnskyld”, hikstet hun. Jeg så henne for meg. Blåfargen på øynene som alltid hadde fascinert meg.

”Ja, Eilin.

Du har rett. Ikke gråt. Han pleier nesten uten unntak å svare oss enten med en gang eller ganske raskt når det er vi som kontakter ham. Ingen av oss har hørt noe. Arbeider han med noen spesielle utfordringer nå som krever ham?”  

”Den mannen arbeider alltid med spesielle utfordringer”, sa hun. ”Han er åpen om det til meg. Det gjelder selv om jeg noen ganger blir gal av det. Det er jo ham jeg elsker. Jeg har aldri opplevd noe sånt. Derfor er det veldig rart.”  

”Lov meg at du ikke gråter….” Hun avbrøt meg.

 ”Han ville ha sagt i fra Reikin….”

”Jeg vet det, Eilin.

Jeg lover at jeg skal forfølge det dersom du ikke hører noe i kveld eller i morgen tidlig. Akkurat nå har jeg gledet meg til en avslappende fredagskveld med Livia. I morgen kan vi trenge barnevakt. Er det greit for deg om jeg spør Leila.”

”Klart det! Du kan få snakke med henne nå! Men jeg synes ikke det kan vente.” 

”Jeg skjønner det. La meg snakke med Leila!”

 Leila var blitt søtten år. Like gammel som Livia hadde vært da jeg først traff henne. Det var underlig.

”Leila, gidder du å være barnevakt for Mayla i morgen?” 

”Gjerne! Hvor og når er det snakk om?”

”Liljedalenhuset, fra du våkner og så lenge du har tid.”

Vi kalte det for Liljedalenhuset, huset vårt i Dalene, fordi det var en kopi. ”Ta gjerne med Eilon hvis han har lyst. Eller det blir kanskje mye for deg hvis du tar med deg lillebroren din også.”

”Jeg ser på det. Eilon sover hos en kamerat, men han kan jo komme etter på når han kommer hjem. Jeg vet ikke hvor lenge han har tenkt å bli der. Jeg skal ut på kvelden så jeg blir glad hvis dere er hjemme igjen i syvtiden.”

”Fantastisk”, sa jeg og kikket bort på Livia. Hun så ikke spesielt begeistret ut over at jeg hadde skaffet barnevakt. 

Jeg fikk Eilin på øret igjen.

Hun snufset. ”Eilin, Jeg kan ikke i dag. Vi venter….”

”Jeg vet det”, avbrøt hun spakt. ”Det er bare det at jeg ikke vet noen andre jeg kan kontakte. De vil bare mene at jeg er hysterisk.”

”Men ikke jeg.”

”Jo, men det bryr jeg meg ikke om.” Hun hadde rett. Vi hadde stått i mye sammen. Det var jeg som hadde fått henne til Konglomeratet. Ingen av oss hadde visst om henne, men hun hadde hatt en datter med min trener og venn, Solaiko, altså Leila. 

”Dersom det ikke skjer noe mer alarmerende, kikker jeg etter ham i morgen dersom han ikke er kommet til rette da.”

Hun sukket, men hun sa ja. Solaiko hadde forrådt meg. Han hadde dødd. Jeg hadde fått dem hit. Nå hadde hun mann og en flokk med unger her i Konglomeratet.

”Da har jeg fiksa barnevakt til i morgen”, smilte jeg til Livia. 

”Jeg er ikke begeistret. Det blir en nydelig dag. Hva er det som haster?”

”Livia, vi må finne noen som kan hjelpe oss når ungene kommer.”

”Det haster ikke! De kommer ikke på lenge!”

”Vi venter tvillinger.

De kan godt finne på å komme lenge før tida.” Hun begynte å gråte. Jeg så oppgitt på alle tårene. ”Livia?”

”Du vet at jeg ikke har lyst til å finne noen til å erstatte Ordelia og Grolin Jeg elsket de menneskene. Jeg vil ha dem her. Når jeg ikke kan få det, vil jeg ikke ha noen. Du kan vel ta deg fri etter fødselen til vi får alt til å gå rundt.”

”Det er ikke så enkelt Livia. Du vet det. Verden gjør som verden vil. Jeg er nødt til å trene gruppa mi.”

”Det er min gruppe også”, snufset hun. Jeg lo og trakk henne inntil meg. Hun dyttet meg bort.

 ”Det gjør det ikke mindre viktig å trene dem.”

”Vi kan trene her så jeg kan være med.

. Dessuten finner jeg meg ikke i at du ler av meg.”

”Jeg ville aldri våge å le av deg, søta.” Hun smilte gjennom tårene. 

”Du våger ikke å søta meg!”

”Aldri!” sa jeg og så begynte jeg å fnise. ”Livia. Vi kan trene her. Den store magen din kan få være med.”

”Ikke fornærm magen min!”

”Aldri! Det blir litt morsomt at de to babyene skal være med. Det er selvsagt en tilfeldighet at de er i din mage.”

”Reikin!” Hun lo nå.

”Men kjære mage og mamma. I morgen er det en god dag til å begynne arbeidet med hvem som skal hjelpe oss. For jeg regner med at dere ligner på mamma og kan varte opp med litt av hvert av bøll og krøll.”

”Hø!” sa hun.
”Hvis vi aldri begynner, kommer vi ingen vei. Mayla får det kjempegøy her med Leila. Kanskje kommer det flere barn også. Vi får ro på oss.”

”Hva tenker du at vi skal gjøre?” spurte hun med tårer som silte ut av de himmelblå øynene. ”Jeg beklager Reikin. Dette er ikke noe jeg har lyst til akkurat nå.”

”Jeg forstår det, gullet.” 

”Ikke gull meg heller!”

”I morgen, kjære, tenker jeg at vi drar til et barnefritt område, vårt hus i Klosterdalen, eller i Kildedalen hvis du heller ønsker det. Jeg tenker at vi er mer alene i Kildedalen. Derfra går vi gjennom alle alternativer. Vi regner med at Hendti har kommet til rette. Hvis han ikke han er det, har jeg lovet å stille meg til disposisjon for å finne ham. Det kan umulig ta lang tid. Hva sier du?”

”Det kommer an på om han er her i Dalene”, sa Livia.

”Eilin visste ikke noe annet. Han har vel stengt seg inne på et rom der ingen kan finne ham og har glemt tida.”

”Da kan Eilin snakke med Magnom”, sa Livia. ”Han vil kunne spore ham.” 

”Det har du rett i”, sa jeg. ”Jeg spør henne.”

”Nei”, sa hun ”Da går tida. Jeg vil til huset i Kildedalen.” 

”Da er vi enige”, sa jeg.

”Nei, vi er ikke enige, men jeg skjønner når jeg er slått”, sa hun. ”Jeg vil ikke treffe noen, ikke Kobin, ikke Elisha, ikke pappa, ikke mamma, ingen søsken, ingen som vet best.”

”Det er helt greit”, sa jeg. ”Vi skal ikke ha noen som vet best tilstede. Det skal kun være vi to som prøver å finne ut av hva vi skal gjøre.” Vi forlot honningøl, saft og snacks for å gå å legge oss. Hun gråt i armene mine, kunne ikke snakke. Det var helt greit. Vi behøvde ikke å snakke. Jeg hadde det helt elendig med Grolin og Ordelia jeg også. Det ville bli en god dag i morgen. Jeg så frem til den.

”Livia, Eilin har ikke hørt noe fra Hendti. Jeg bruker litt tid på å sjekke ham opp, mens du ser over alternativer, er det greit?

”Problemet er at det ikke er noen alternativer.”

”Kan du ikke se på hva som ikke er noen alternativer da så går vi gjennom det punkt for punkt når jeg kommer.”

”Det er det dummeste jeg har hørt.”

”Jeg har kommet med en mengde forslag. Du sier nei til dem alle.”

”Som om du er begeistret for de forslagene du kommer med.”

”Nei, og du vet hvorfor. Vi vil ikke noe av dette, men vi må finne løsninger. Du er sentral.”

”Gå og let etter Hendti! Det kan hende jeg legger meg for å hvile. Vi fortsetter etterpå!” Jeg så på klokka. Den var halv tolv. Vi hadde fortsatt flust av tid. 

Jeg dro bort til Hendtis hule.

Der var det ingen. Jeg plasserte meg ved arbeidsbenken hans for å finne ut av hva han hadde av avtaler, men jeg kom ikke inn. Da kontaktet jeg Eilin. Hun ga meg et passord som jeg prøvde, mens jeg hadde henne på øret, men jeg kom fortsatt ikke inn. 

”Jeg har heller ikke kommet inn”, sa hun. ”Hvorfor skal du komme inn?”

”Ikke bekymre deg! Jeg prøver kollegene hans”, sa jeg.

”Ja, som jeg har sagt har jeg snakket med hele bunten.” Stemmen lød redd. 

Jeg dro hjem til Sentil. Der var det ingen hjemme. Jeg skrev en melding til lederne for teamene hans og så kontaktet jeg Marigil. Det var henne jeg kjente best av Klosterdalens ekspertise. Hun svarte med en gang.

”Om jeg vet hvor Hendti er?

Nei, Reikin. Her er det et galehus akkurat nå så jeg forteller gjerne Konstru at du trenger meg og kommer.” Konstru var ektemannen hennes. Jeg hadde vært med på å redde ham for noe som virket som en evighet siden. Hun hadde fått tre barn siden den gang. 

For omtrent to uker siden hadde hun tatt opp igjen arbeidet. Den yngste sønnen var et år gammel. Jeg skulle også snart bli en trebarns far. ”Ja, du kan jo glede deg”, sa hun. ”I dag selger jeg dem billig. Ser deg på pulten hans.”

Jeg ble sittende å kikke gjennom ting, som jeg egentlig ikke begrep noe av, til Marigil dumpet ned ved siden av meg. Jeg flyttet meg for å gi henne bedre plass. Hun ga meg en klem.

”Vi finner ut av det”, sa hun.

”Helt sikkert”, sa jeg. ”Eilin er bekymret. Han glemmer aldri å kontakte henne. Du veit.”

”Ja, det veit jeg”, sa hun. ”Konstru har å kontakte meg så jeg veit at han har det bra.”

”Ja, men Hendti”, sa jeg.

”Ja, vi kjenner Hendti, men det gjør hans kone også.”

”Si fra hva du vil jeg skal gjøre”, sa jeg.

”Han har et sted hvor han gjør notater.

Se om der står noe der!” Jeg kjente Hendti godt. Han var et rotehode med notater. Jeg lette gjennom søplebøtta. Der fant jeg ikke noe.

”Det ser i orden ut”, sa Marigil. ”Jeg finner ingen opplysninger. Hva med det hemmelige rommet. Han kan ha trukket seg tilbake dit.”

”Ja, men da ville han ha kontaktet Eilin. Han gjør alltid det.”

”Han kan jo ha blitt dårlig”, sa Marigil. ”Du vet hvordan det er.” Som en av svært få, gjorde jeg det. ”Ta deg dit, mens jeg sjekker om det kan være noe kluss med linjene, noe vi ikke ser. Er dette ei sak?”  

”Bare for kona”, sa jeg og hilste med handa.

”Egentlig skulle jeg og Livia ha sittet alene i leiligheten vår i Kildedalen for å finne en løsning på de tre barna som vi får ansvar for.” Jeg skammet meg i det jeg sa det. Ingen andre i Klosterdalen hadde hjelp for å få ting til å gå rundt.”

”Du er kistebærer, Reikin. ”Vi vet alle at du ofte bærer mer enn de fleste.” Det gledet meg at hun så det sånn. ”Ja, det gjør vi alle. Du leder ei gruppe som alltid skal være tilgjengelig. Selvsagt trenger dere hjelp.”

Hendti hadde hatt flere hemmelige huler i tidas løp. Når de ble oppdaget, var de ikke spesielt hemmelige lenger. Jeg kontaktet Magnom. Han svarte ikke. Magnom var den som ville vite det. Jeg tenkte meg om og dro mot det stedet Magnom hadde slått seg ned sist. Det var sannsynlig at de ikke befant seg så langt unna hverandre. Det var i min hemmelige gang mellom huset mitt i Ødelandet og Kildedalen. Jeg tok transportbåndet og tok meg inn til Magnoms arbeidsstasjon. Han var ikke der. Jeg ropte på Hendti.  

”Reikin!” hørte jeg en guttestemme.

”Du må hjelpe oss! Skynd deg! Kom inn!” Det var lille Eilon som ikke var så liten lenger. Jeg lette etter ei dør.

”Er ikke du på overnatting hos en venn?” spurte jeg mens jeg fant frem kortet mitt som hadde en høyeste klarering i begge dalene.

”Skynd deg, Reikin!” Han gråt. Jeg valgte døra inn til vaskekottet. ”Skynd deg!” Gråten ble enda verre. Der inne var det ei dør. Den var ikke spesielt synlig. Jeg åpnet. Døra gikk opp. Eilon kastet seg i armene mine mens han hulket høyt. Han hadde et arr som var skåret over hele det ene kinnet og flere stikkskader. Det var blod overalt. Jeg sjekket forferdet hvor alvorlige de var, men kom frem til at det så verre ut enn det var. På gulvet lå Hendti og virket bevisstløs. ”De slo pappa”, gråt Eilon og tullet seg inn mot meg. ”Du må gjøre noe.” 

Jeg strøk den hulkende gutten over ryggen mens jeg så vantro på blodet.

Det lignet en slagmark. Jeg kontaktet Gailio, min beste venn og kisteverge. Samtidig sørget jeg for å få lagt Hendti i stabilt sideleie. Gailio svarte heldigvis. Jeg behøvde ikke å forklare. Han sanset nok at alt ikke var som det skulle. Jeg informerte om hvordan han skulle gå. Det ville ikke ta lang tid før vi hadde ham her. 

Jeg skulle ha sendt en melding. Dette var en truende situasjon. Samtaler kunne spores. Det gjaldt å være lur. Jeg hadde vært helt uforberedt på noe sånt som dette. Tankene gikk i surr i hodet. Eilon gråt. Jeg holdt om ham, strøk ham over ryggen. Hendti ville bli rasende over at skjulestedet hans ble oppdaget. Det var en idiotisk tanke. Han hadde gått til store anstrengelser for å få til dette. Jeg skaffet meg øyekontakt med Eilon.

”Er det greit at jeg kontakter Marigil?” spurte jeg.

Hun er på pappas arbeidsstasjon.” Eilon nikket og hikstet ”Noe er alvorlig galt her”, sa jeg da hun svarte. Jeg som nettopp hadde bestemt meg for at det ville være farlig å snakke. Jeg skulle ha sendt en melding i stedet. ”Du må sjekke videre med det for øyet. Noen har helt klart tuklet med linjene.” Jeg sa ikke mer, våget ikke. Dette kunne være større enn det vi ville like å tenke på. 

Jeg hadde sagt til Gailio hvor han skulle gå. Det hadde vært ubetenksomt. Jeg burde gi ham en kontrabeskjed. Burde jeg sende en melding? Nei, dette var kun farlig hvis noen hadde lyttet. Da måtte jeg snakke i kommen. Gailio svarte. ”Gailio, noe er galt. Jeg dro hjem. Sjekker der. Kom hit.” Det skulle ha vært en kode, men jeg var for opprørt. Det riktige ville ha vært kom dit. Kom hit. Jeg håpet han forsto at han skulle komme hit til Hendti. Om han nå gikk hjem, ville han oppdage at jeg ikke var der. Da ville han skremme livet av Livia. Jeg ville ikke at noen skulle skremme henne. Ungene i magen hennes. 

Eilon hulket fortsatt ved brystet mitt.

Jeg hadde en rygg å stryke. Magnom. Jeg ble vettskremt og skrev en melding til Kampin, min svigerfar, sikkerhetsråd i Konglomeratet. Sjekk om alle klonene har det bra. Det haster. Noe er alvorlig galt. Har Gailio snakket med deg? Det kom ikke svar, og det var problemet med meldinger. Folk fikk dem ikke nødvendigvis. I hvert fall ikke så fort som de trengte å få dem. Jeg kontaktet Marigil igjen. ”Kan du beskytte oss så jeg kan snakke fritt med folk?” spurte jeg. 

”Jeg kan prøve”, sa hun. Først skulle jeg ha kontaktet hospitalet. Der holdt det ikke å sende melding. Jeg valgte Hells Sundt. Han hadde jeg tillit til selv om han ikke var allmenn lege. Da jeg først kom til Konglomeratet, den gang min familie ble drept,  G-dagen, som jeg kalte den, den grusomme dagen, hadde han vært den første av helsepersonell jeg møtte. Siden hadde han vært der for meg på ulike måter. Han svarte. 

”Les melding!” sa jeg og kuttet forbindelsen.

Han ville gjøre som jeg sa. Det stolte jeg på. Dette var så langt jeg kunne komme. Jeg plasserte Eilon på fanget, så over kuttet i ansiktet hans. Dette skulle jeg ha tatt meg tid til med en gang. ”Eilon, gutten min”, sa jeg. ”Orker du å snakke om det.” Han snufset og krøp inn i armkroken min, sa ikke et ord. ”Vi skal på hospitalet. Der får dere hjelp. Det skal gå bra. Du skjønner det.” 

I det samme kom Gailio inn. Han gispet og ble hvit i ansiktet. 

”Hva i….” Han holdt igjen ved synet av Eilon som satt på fanget mitt med skuldre som ristet. Blikkene våre møttes. Det var som om en evighet passerte, men det tok nok bare noen sekunder.

”Vi trenger medisinsk hjelp”, sa han. 

”Jeg har sagt fra til Hells”, sa jeg.

”De bør være her snart.”

 Gailio plasserte seg hos Hendti, snakket til ham. 

”Pappa”, ropte Eilon og strakte armene mot faren. 

”Det er bedre om du sitter her”, sa jeg. ”Vi vet ikke hvor….” I det samme gikk døra opp. Flere helsearbeidere trengte inn. Gailio flyttet seg til siden. De fikk lagt Hendti på ei båre. Det var ei båre for Eilon også, men han klamret seg til meg, ville ikke slippe. Jeg nikket til dem. Det var klart at jeg kunne bære ham bort. Gutten var i sjokk, trengte varme, nærhet.” 

”Jeg går bort til Marigil”, sa Gailio. ”Hold kontakt!”

”Vi må være forsiktige”, sa jeg. Han nikket. 

Jeg fulgte etter Hendtis båre med Eilon i armkroken.

Han ville bli 8 år i september. Jeg syntes ikke det var lenge siden han hadde vært et lite knøtt. Nå hadde han to yngre søsken og ei halvsøster som på dette tidspunkt passet Mayla. Jeg var meget fornøyd over at de to i denne situasjonen befant seg i Ødelandet og ikke i Dalene.

Nå først kom jeg på at jeg måtte kontakte Eilin. ”Gå på sykestua Eilin!” Hun ga fra seg et skrik av frykt. ”Bare gå dit! Det er ikke fare for liv.” Jeg håpet at jeg ikke tok munnen for full. ”Gå dit! Jeg kan ikke snakke mer nå. Du forstår det når du kommer.” Jeg avbrøt. Hun kontaktet meg igjen. Jeg svarte ikke og ga signal til at hun ikke skulle kontakte meg mer. Dette var blitt helt feil. Jeg skulle ha latt Eilon si henne noen ord.

 Da jeg plasserte føttene på transportbåndet, ga kommen signal.

Det var Livia. Jeg ignorerte henne. Bårebærerne lå langt foran meg. Det gikk sånn når man snakket i kommen. Hvem flere burde jeg kontakte? I det samme stoppet båndet å gå. Jeg orket ikke å reflektere over hva det betydde. ”Vi må løpe”, sa jeg til Eilon. Jeg holdt ham fast i handa i det vi løp etter de som bar hans far mot hospitalet.  

”Da vi ankom, ble Hendti fraktet til et undersøkelsesrom. Eilon klamret seg til meg. Jeg ble med ham inn på et annet rom. 

”De ville skjære i meg med kniv”, sa han og begynte å gråte. Håret sto rett opp som hos Hendti. Det var ikke like stritt som farens. Eilin hadde lette krøller. ”De skar i meg. Det gjorde fryktelig vondt.” Han så på meg med øyne prikk like Hendtis. ”Jeg skrek. Pappa skrek. Han gjorde alt de sa, for han ville ikke at de skulle skjære meg. Jeg ville ikke at de skulle gjøre det. De var slemme, veldig slemme.” Begge foreldrene hadde sort hår. Gutten lignet mer på Eilin i ansiktstrekkene.  

”Hvem var de?” spurte jeg.

”Kjente du dem?” Han ristet på hodet. Legen, Fannie Forell, ei kvinne i femtiårene, var i gang med å vaske sårene. Han skrek til. 

”Jeg vil gi deg en bedøvelsessprøyte”, sa hun og sendte ham et raskt blikk. Øynene var blå. ”Det stikker litt.” Nesten før hun hadde sagt det hadde hun gjort det.

”Jeg har aldri sett dem før”, sa Eilon.

”Kjente pappa dem?”

”Jeg tror ikke det.

Det håper jeg ikke. Jeg vil ikke at han skal kjenne sånne folk.” Eilin kom styrtende inn. 

”Ungen min!”

”Mamma.” Jeg trakk meg unna, men han fortsatte å holde i meg, mens hun knuget ham inn til seg. 

”Eilon, Eilon, hva er det som har skjedd!” Hun strøk og klappet ham mens tårer rant nedover kinnene hennes.” Jeg kikket bort på legen. Hun smilte til meg.

”Har du vært hos Hendti?” spurte jeg. Hun nikket. 

”Hvordan er det med pappa?” spurte Eilon.

”Kan jeg få gå inn til ham.”

”Først skal vi stelle sårene dine”, sa Fannie og så på ham med et oppmuntrende blikk. ”Det er ikke så alvorlig som det ser ut til”, sa hun henvendt til Eilin. ”Jeg skal vaske det rent og så får vi se hva vi skal gjøre.” 

”Det blir arr”, datt det ut av henne.

”Hvis du bare vil gi meg litt plass”, sa Fannie. Håret hennes var rødt og tykt med fall. Det rakk til ned på skuldrene.

”Jeg må fortelle alt til Reikin, mamma!” sa Eilon. Eilin så på meg.

”Jeg kan vente”, sa jeg.

”Nei, jeg vil fortelle”, sa Eilon.

”La ham snakke”, sa Fannie. ”Da merker han ikke så godt hva jeg driver med.”

”Jeg skulle ligge over hos Tord”, sa Eilon. ”Kameraten min. På veien kom pappa. Han sa at jeg ikke kunne ligge der likevel fordi han trengte meg til noe. Jeg ville ikke være med ham, for jeg hadde en avtale. Pappa sa at vi skulle gå dit etterpå. Vi gikk til det rommet, det som er hemmelig. Men vi var fanger begge to. Pappa tok meg med dit så de kunne fange meg også enda jeg skulle ha vært hos Tord.”

”Eilon, lå dere i det rommet om natta.”

”Ja, de fæle folka jobbet på pappas maskin. Han måtte hjelpe dem. De hadde sagt at han skulle hente meg. Han skulle ikke ha gjort det. Det var veldig slemt.”

”Det er klart han ikke ville hente deg, Eilon. De truet ham.”

”Ja, de var veldig slemme. Så kontaktet han Tords foreldre og sa at jeg ikke kunne komme. Så stengte han all virtuell forbindelse mellom dem og mamma. Jeg vet hva de ville. De ville ha tak i Magnom, Vivi og Sophia. Pappa sa at han ikke visste hvor de var. Han ga dem adressene. De sa at pappa skulle kontakte Magnom å si at han skulle komme. Pappa gjorde det, men han kom ikke. Da blei de sinna. Så fant de ikke klonene. Pappa kunne ikke hjelpe dem med det.”

”Sov dere oppi alt dette.”

”Ja, men det var etter at vi hadde sovet at han skulle snakke med Magnom. De drev med masse rart. Pappa hadde slushby. Han har masse mat. De ville ha tak i deg også Reikin. Du må være forsiktig.”

”Når dro de?” 

”De dro når pappa hadde sagt alt de ville. Pappa ville ikke. Da begynte de å skjære i meg.”

”Å kjære vente”, jamret Eilin. ”Kjære vene deg gutten min.”

 ”Pappa sa alt han visste.

Ungene kan jo være hvor som helst. Pappa kunne jo ikke vite det. De har jo ikke RA. Magnom har jo et hemmelig rom og komm, men det visste jo ikke de. Han oppga alle adresser. Din også Reikin.” Jeg kjente frykten snøre seg i halsen. Mayla var alene hjemme sammen med Leila.

”Hvilke adresser?” spurte jeg.

Jeg frøs på innsida.
En av adressene var trygg.
Jeg hadde tre adresser
Bare de hadde valgt den trygge.








Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiksjon-spenning, serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper





Å skrive bøker


Bøkene er på mange måter et sosialt eksperiment. Det bygges et nytt samfunn på restene av vårt. Det er en lov for hele verden, ingen religion, et felles språk, alle tjener det samme, en arbeidstime lønnes likt for alle. Nye oppdagelser spres til hele verden. Det er et folkevern. De tar var på jord, planter, dyr og og mennesker. Det er en høy digital kunnskap, men folk lever ikke et digitalt liv. Det er teater, konserter, festivaler. Livet lever, det ekte. Penger har ingen makt annet enn som et byttemiddel av tjenester. Omsorg og kjærlighet er bygd inn i verdensforvaltningen. Folk får hjelp helt frem Det finnes ikke fengsler.

Jeg skriver at de bygde verden sånn. Altså er det i min fiksjon mulig. Jeg ønsker meg folk som leser som kan fortelle meg hvorvidt dette funker eller ikke, for tenk om dette er noe som kunne ha blitt virkelig. Frihet for alle.

Men hvis det er så perfekt, hvorfor blir det da opprør?

Mennesker er skapende vesener. Vår verden var ødelagt. En verdensdel hadde alt. Ingen andre hadde det. Det var ikke sånn at de hastet med at alle skulle få tilbake alt. Langsomt og møysommelig bygde man en ny verden. Ingen ønsket at det skulle bli en kopi av den gamle. De bygde for fremtida, og de bygde nytt.

Men så en dag hadde de bygd alt, eller de hadde bygd mye. Verden hadde nådd et høyt nivå på alle nivåer. Dolk begynte stadig oftere og kollidere med den plan som ble laget av de første syv en gang i fortida. Der står det en mengde av ting man ikke skal gjøre fordi det var med å lede til undergangen. Ingen kan en gang tror at det finnes noen undergang. Verden er perfekt, og det har den vært i tusener av år.



Vi mennesker er skapende vesener.


Vi vil bygge og lage, utvikle og skape, bryne tenkningen. Da bli hva som er lov og ikke lov, en irriterende hemsko. I den skapes det misnøye. Der misnøye får gro vilt og uhemmet skapes det opprør. Poenget er at mange frykter at det opprørerne ønsker seg, vil lede til en lignende type ødeleggelser som den verden en gang opplevde. De lytter til de erfaringer de samtidige gjorde. Andre sår frø i misnøyen for å høste makt. Mange opprørere vet da ikke lenger hva de er med på.

Det skapende menneske er det fineste som er. Et misfornøyd menneske er farlig, Jeg vet ikke om dere kan forstå at det er morsomt å dvele i disse tankekonstruksjonene. Jeg er hekta. Opp i det hele skjer det spennende handlinger mellom mennesker. Bli med da vel. Det skulle ha vært så hyggelig. Så kunne vi dele tanker om de store verdensstrømninger.




Kan det fly ord i en storm, så du får dem i hue, så de slår pusten ur av deg? Ja, når hjerter gråter. Tårer fosser. Katastrofen har tatt deg.  Da kan det fly ord i en storm.
Fiksjon og spenning, vers om ord og sånn.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Forfatter-Fremtidskrim, Serien Liber Mundi. Jeg har gitt ut bok.

Forfatter-Fremtidskrim,
Fantasy,
Science Fiction,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile,
Serien Liber Mundi





Forfatter-Fremtidskrim. Jeg er en forfatter. Bøkene mine kaller jeg for fremtidskrim. Serien Liber Mundi tar oss med syvtusen år frem i tid. Boka er ute, femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø. Boklanseringen har vært. Den er å få kjøpt som E-bok eller Lydbok i ulike digitale bokhandlere. Det er ren lykke. Bli med på en reise da, inn i bokas første kapittel. Velkommen.

Ja, for jeg tror at boka er viktig.

Den tar for seg et opprør. Opprørerne vil ha verdenherredømme. Hovedpersonen er 26 år, gift og venter sitt første barn. Han er utdannet folkeverge. Folkeverger er de som holder verden trygg. Vi har krig i Ukraina. Folk i Iran ønsker en revolusjon med et sekulært styre. Folk blir drept for å vise hår, danse. De kan dømmes til døden for å føre en krig mot Gud. Verden kan virke rimelig gal.

Boka handler om å gjøre det nødvendige uansett, kunne være ærlig, stå i utfordringer, menneskelighet. Vi trenger en verden uten grådighet, griskhet, løgn og vold. Jeg tenker at det er bokas budskap, og det er viktig i vår tid, for vi trenger helter.


Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Forfatter-Fremtidskrim. Lysglimt på snø. Femte bok i serien Liber Mundi.





Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø, første kapittel.


Jeg kikket ut av vinduet og så ut i et flammehav av blomster. Det var roser, asters. Jeg befant meg på et møte i Kildeordenen. Egentlig skulle jeg mye heller ha befunnet meg et annet sted. 

Vi hadde tatt en pause. Det var stadige møter, slitsomme møter, som gjaldt posisjoner. Hvem som skulle overta for hvem. De siste årenes mange dødsfall hadde laget utallige hull i arvelinjene. De som skulle ha overtatt hadde vært mindreårige eller for unge til å ta ansvaret. 

Vi kunne ikke risikere å skape fremtidig misnøye derfor måtte vi gjøre avklaringer, men da måtte vi vente til dem det gjaldt i hvert fall hadde avsluttet førsteskolen. Jeg følte for å trekke frisk luft og gikk ut i den høstfriske dagen. 

Jeg plukket ei rose, trakk inn duften av den og sjekket kommen.

Det hadde tikket inn en melding fra Livia. Drar til legen. Føler meg uvel. Vil ikke at det skal skje barnet noe. Hun hadde tre uker igjen til termin. Vi ventet vår førstefødte. Rhettfinn banket på ruta. All lyst til å gå inn dit igjen hadde forduftet som dugg for sola. 

Livia og jeg var begge ferdig utdannede folkeverger. For en ferdig utdannet Kistebærer, var deltakelsen på møtene i Kildeordenen en plikt. Jeg var Kistebærer. Det betydde at jeg hadde ansvaret for ei kiste som beveget seg gjennom generasjonene, en bok som skulle være til hjelp for meg og Konglomeratet i forhold til viktige utfordringer vi sto overfor. Konglomeratet var den åttende verdensdel og stedet der jeg befant meg. 

Kobin og Vinto kom til sist, to fettere. Begge hadde arverett til stillingen etter Kampin som Konglomeratets sikkerhetsansvarlige den dagen han ikke lenger kunne inneha den. Kobin blunket til meg. Det var komplisert. Vinto stirret mot Kampin som satt plassert ved siden av Verndt, vår sikkerhetsråd. 

Verndt hadde overtatt etter foreldrene sine etter at Jakto, Livias onkel og Kampins bror døde for to år siden, et tragisk dødsfall.

Kampin var hjelper for Verndt siden han og Jakto hadde innehatt stillingen sammen.

Verndt, Kobin, Livia og jeg hadde sertifisert oss i benyttelse av AH sammen for snart to år siden. Jeg opplevde ham som min åndelige bror.  En AH var en duppeditt som tvang folk til å si sannheten. Dersom de ikke gjorde det, ville de bli utsatt for store smerter. 

Jakto hadde vært en nær venn av meg. Han var far til Vinto, og også onkelen til Kobin, Livias tvillingbror, en umistelig mann som nå var borte. Det gjorde alt enda mer komplisert. 

Jeg sukket.

Rhettfinn åpnet møtet. Kobin og Vinto hadde bedt om tjue minutter til å snakke sammen før pausen. Kobin ba om ordet.

”Rhettfinn”, sa han. ”Jeg og min fetter ønsker å dele på stillingen. Vi ønsker begge å gå i lære hos pappa. Er det noe i veien for det?” Kampin kremtet. Jakto hadde vært den eldste av brødrene. På grunn av en konflikt mellom dem hadde han trukket seg fra den stillingen som rettmessig var hans den gang de var unge. I Rådet overtok eldste sønn vervet etter sin far om det ikke var særlige grunner som talte for noe annet. Derfor var det Kampin, den yngste, som nå var sikkerhetsansvarlig. 

”Dette er dere enige om?” Spurte Rhettfinn.

”Vi er ikke bare enige”, smilte Vinto. ”Det er slik vi ønsker det!” Etter at konflikten mellom Kampin og Jakto ble løst for seks år siden hadde brødrene delt på både stillingen som sikkerhetsråd og sikkerhetsansvarlig.

”Dersom dere angrer?” spurte Rhettfinn.

”Vi har tenkt å ta en ny vurdering av det om to år”, sa Vinto. ”Dersom vi fortsatt er enige, blir det sånn.”

”Hva med arvefølgen til deres eventuelle sønner?” spurte Rhettfinn.”

”Dersom de ønsker det, kan de dele på oppgaven som oss”, sa Kobin. ”Hvis ikke har den eldste av dem fortrinn over den andre.” Begge nikket. Kobin hadde alt en sønn. Han var halvannet år nå. De hadde kalt ham Jakto. Jeg syntes det var en god løsning. 

”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn. Jeg hadde forsøkt å få Livia til å bli med til Klosterdalen, men hun hadde valgt å bli hjemme. Hun ville ha vært stolt av dem nå, broren og fetteren. Jeg ønsket at hun hadde befunnet seg her. Hun var så sta at hun kunne få et fjell til å smelte denne kona mi.

”Hvis det er dette de ønsker, synes jeg det er en god ide”, sa Kampin og smilte bredt til dem begge.

Et utsagn som ville ha gjort Livia enda stoltere. Jeg var stolt jeg også. Min svigerfar kunne virke som en følelsesløs grinebiter, men han var mye mer enn det. Trolig var han alt for følsom. ”Jeg vil gjerne ha dem begge i lære.” 

Jakto ville ha vært mer enn fornøyd. Han var blitt kjent med sønnen først fire år før han døde. Det hadde vært en tragisk historie. Gutten hadde vokst opp med en far, som ikke var hans, og hadde ikke ant noe om forbindelsen til Konglomeratet. 

”Er det til hinder for at Kobin kan fortsette i gruppa mi?” spurte jeg. Jeg hadde dannet en egen gruppe. Konglomeratet sto i store utfordringer. Blant opprørere var jeg blant de mest ønskede.

”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn.

”Det går bra”, sa han. ”Vi samarbeider, og vi må regne med at vi har god tid.”

”Et det noen som har innvendinger?” spurte Rhettfinn. Ingen hadde innvendinger. Jeg tror at alle var fornøyde. De tre gjestene forlot oss. Jeg reiste meg også og gikk bort til Rhettfinn. 

”Livia befinner seg hos legen. Hun er dårlig. Kan du gi meg dispensasjon til å gå. Det er langt hjem.”

”Har du noen vesentlige kommentarer til de neste sakene?”

”Nei, men det er umulig å vite ut fra hvordan debattene går. Er det noen avgjørelser som haster.”

”Hvis det er det, skal jeg orientere deg først så du får muligheten til å uttale deg. Lykke til!” Jeg vinket med handa og gikk. 

Livia hadde insistert på at hun ville føde hjemme i Liljedalen.

Vi hadde flyttet dit, bygd oss et hjem der, i mitt barndomshjem.  Jeg var ikke fornøyd med det. Ingen steder i verden hadde vi bedre helseteam enn her i Klosterdalen. For meg var ikke noe annet enn det beste godt nok for henne.

Jeg hadde bestemt meg for å be ei jordmor fra Klosterdalen om å komme å bo hos oss i Liljedalen når tida nærmet seg. Livia var ikke klar over det. Jeg hadde ikke tenkt å informere henne heller. Det var tryggest siden hun kunne finne på å slå seg helt vrang. 

Jeg slo koden hennes. Hun svarte ikke. Jeg sendte henne en melding. Bør jeg komme hjem? Er det fare for fødsel?  Hun svarte ikke. 

Lettere ergerlig dro jeg for å snakke med ei jordmor, gjøre en avtale.

Egentlig burde jeg snakke med Arina, spørre om hun hadde noen anbefalinger. Arina var kona til min kisteverge. Kistebærere hadde kisteverger. De dannet en gruppe på syv personer i Konglomeratet. Alle var utdannede folkeverger og ble regnet som en meget habil spesialgruppe. 

Da jeg, som en helt fremmed unggutt, kom til Klosterdalen, hadde hun tatt meg under sine vinger. Jeg hadde mistet hele min familie. Hun ga meg sin, og hun hadde aldri sluppet. Jeg regnet henne som en av mine beste venner.

Arina ville ha lyst på besøk. Det visste jeg utover enhver tvil. Dette kunne ikke bli annet enn en samtale på kommen. I motsetning til Livia svarte hun. Hun lyttet til mine spørsmål. 

”De er alle flinke”, sa hun.

”Snakk med Livinni Børtgi. Hun er både lege og jordmor. Livia og hun gikk sammen på skolen så vidt jeg husker. Hun har ikke familie, barn, men en kjæreste. Du kan jo invitere ham også så kan det bli riktig hyggelig. Du skal få koden hennes av meg. Jeg er ei god venninne av mora hennes.” Jeg takket. ”Hils Livia. Jeg forventer at neste gang du er i Konglomeratet kommer du innom.” 

”Lover”, sa jeg.

”Mannfolk”, sa hun. 

Jeg avsluttet og sjekket displayet. Ingen svar fra min kjære. Det irriterte meg. Jeg slo koden. Hun svarte.

”Beklager Reikin!”

”Hva skjedde?” spurte jeg.

”Gikk stien ved Benvann.

Glad. Rapp. Gled. Falt. En lege må se på det. Tar offentlig kommunikasjon. Kan ikke snakke nå.” Hun avsluttet. Jeg kontaktet henne på nytt. Hun svarte ikke. Jeg kontaktet henne igjen. Det forble taust. Hun kom ikke til å svare. Jeg sverget.

 Gravide kvinner var en ny erfaring for meg. Mine venner, som hadde hatt gravide koner, smilte av meg. De var underlige skapninger. Jeg likte ikke at hun hadde falt. Grolin kunne ha kjørt henne, gartneren vår, en god venn. Han bodde sammen med oss i Liljedalen sammen med kona si, Ordelia som var vår husholder. 

Jeg kontaktet Grolin. Han svarte ikke. Jeg kontaktet Ordelia. Hun svarte ikke hun heller. Begge var utdannede folkeverger og utpekt av Konglomeratet til å beskytte oss. 

Det kunne umulig være noe galt med bilen.

Livia burde ha tatt bil. Hva skulle hun ved Benvann å gjøre. Det het ikke Benvann. Beinvann kalte vi det, et vann som lå langt hjemmefra. Livia var selvsagt ikke derfra, men hun burde vite at vi kalte det Beinvann.  

Vannet lå på tomta, men det var alt for langt å gå for ei høygravid kvinne. Hun hadde sikkert gått dit bare for å irritere meg.

 Jeg kontaktet jordmora og forklarte hva det gjaldt. Livinni Børtgi. Jeg husket henne ikke i farta, men jeg hadde garantert truffet henne. Hun hørtes sprudlende entusiastisk ut og ville gjerne komme, gledet seg til å treffe Livia, skulle snakke med kjæresten. Da var den i boks. 

”Ikke nevn det for Livia”, sa jeg. ”Hun kan komme til å nekte.”

”Jeg ville ikke drømme om det”, sa hun.

Stemmen var lys og lystig. Hun kjente nok Livia og snakket i vei. Jeg var fornøyd da jeg fikk vridd meg ut av samtalen, men jeg greide fortsatt ikke å se henne for meg.

Livia hadde ikke kontaktet meg. Det burde hun ha gjort. Jeg slo koden igjen og følte meg hjelpeløst langt borte. Hun svarte ikke. Jeg skrev en ny melding. Hvordan går det, Liv? Kyss, Reikin. 

Jeg hentet skipet og lettet. Ordelia svarte fortsatt ikke, ikke Grolin heller. Jeg sendte en melding til Ordelia.  Hvordan er det med Livia? Hvorfor svarer dere ikke?” Jeg sendte en melding til Grolin. Hvordan er det med jentene våre? Hvorfor kjører dere ikke bil? Jeg satte på repetert oppkalling til Grolin. 

Livia ville bli skikkelig irritert hvis jeg gjorde det til henne.

Det var ikke lurt å tirre en tikkende bombe. Trolig ville dette svangerskapet kurere henne for de tolv ungene hun ville ha. 

Jeg krysset grensa og var på vei til Liljedalen. Det tikket inn en melding. Kyss i din nakne arm på en tigerstripet divan. Det går bra. Din Livia.” Jeg kontaktet henne. Hun svarte ikke. Jeg skrev: Er det bra med barnet? Det kom et enkelt svar. Ja. 

Jeg roet meg ned. Det var da enda godt.Jeg håpet ikke at hun hadde gått til innkjøp av en tigerstripet divan. Men i sorte luftpute, jeg hadde glemt avtalen med treneren min, Jupte Friggly. Han trente meg i Vitster. Jeg pleide å benytte sjansen til å trene når jeg var innom Klosterdalen. Det måtte vente. 

Jeg kontaktet ham.

Han hadde snakket med Kobin og visste at jeg hadde reist. Hele gruppa mi trente med Jupte for tida. Det var lurt å trene på det samme så vi kunne bistå hverandre. Kobin og han holdt på inn i min time også. Han flirte. 

”Jeg vet hvordan det kan være med gravide kvinner. Det kommer til å gå bra. Hold hodet kaldt.” En vits. Det var det som var poenget i Vitster. Å holde hodet kaldt i alle situasjoner, være tilstede her og nå, handtere det som kom med intellekt og ved å gjøre det nødvendige, riktige, ingen lurerier. Jeg skulle være glad når alt sammen var over. ”Vi venter med å planlegge en ny time til dere har barnet i armene”, foreslo han. Det var sikkert lurt.

 Da jeg ble ferdig utdannet, hadde Rhettfinn kommet med et tilbud til meg. Kistebærere fikk, hvis de ønsket det, ansettelse i kistevergekorpset. Han foreslo at jeg i stedet skulle utvikle min egen gruppe som skulle ha endringsårene, og oppgaver knyttet mot dem, som sitt eneste fokus. Det var en fantastisk mulighet. Vi kunne benytte hele Konglomeratets samlede ressurser til vår virksomhet, ei gruppe jeg selv hadde satt sammen. 

Vi var i endringsårene.

En spådom hadde sagt at de ville komme. Det ville si at alt det som hadde vært, ville endres. Vår verden hadde vært forutsigbar. Nå var ingenting som det pleide. 

Jeg hadde brukt tid på å bestemme meg for medlemmer i gruppa. I begynnelsen hadde vi bare vært Hillie, Mikron, Lunaia og Månes. Da Livia ble ferdig utdannet, ble hun med oss. Et halvt år senere fikk vi med oss Kobin. Nå var vi syv, et passende tall. Vi fikk se hva Livia ville gjøre når barnet ble født. Det var uansett ikke min sak. Såpass hadde jeg forstått. 

Jeg ble stående å tromme på roret. Det var langt i fra et krevende flyvær, men jeg var urolig. Sola skinte. Det var varmt og behagelig. Jeg gikk lavt. Egentlig kunne jeg benytte tida til å arbeide. Jeg skrev et referat fra møtet i Kildeordenen og satte spørsmålstegn ved saker gruppa mi burde diskutere før vi tok dem opp til ny behandling.

Hvert halvår utarbeidet jeg en arbeidsplan.

  Jeg kikket over mitt utarbeidede forslag. Egentlig var jeg fornøyd, fant ikke noe å endre på. Snart skulle vi få et barn. Ikke noe ville bli det samme etter det. Lunaia hadde fått ei datter med sin Boyden. De hadde kalt henne Lunnie etter bestemora. Hun måtte være halvannet år nå. Jeg gledet meg til å få barn. Lunaia var en god venn, dattera til Månes, min trener i Luna.

Hillie var bitt mor til en liten gutt for to år siden. De hadde kalt ham Solaiko. Han var mørk som sin far og lignet ikke på noen måte på sin navnebror. Solaiko var død. Han hadde forrådt meg, men han hadde hatt en god grunn. En datter ingen av oss hadde visst om var blitt truet, Leila. Hillie var søstera hans. Begge kvinnene hadde fortsatt i gruppa etter at de hadde fått unger.

Månes var gift, men de hadde ikke barn enda. Månes var Lunaias bror. Jeg tror de strevde for at Dite skulle bli gravid. Hun var trener i afro. Kobin og Elishas lille guttepjokk var sin far opp ad dage. Elisha trente til å bli folkeverge. Hun gikk sammen med Vinto i Konglomeratet. Det var underlig slik som det hadde utviklet seg. De var mine beste venner alle sammen.

Jeg ankom Liljedalen og besluttet å dra hjemom selv om ingen av folkene mine hadde svart på kommen.

Det kunne være noe galt med anlegget selvsagt. De burde ha svart. Jeg hadde overvåkingskameraer stilt inn over hele området både inne og ute. Selvsagt var det ingen vits i å stoppe her hvis Livia ikke befant seg hjemme.

 Jeg så ingen bil på gårdsplassen. Laia og hestene kunne være over alle hauger. Laia var ei løvinne, en liten løveunge, jeg hadde kommet over og tatt med meg hjem. Hun var ingen unge lenger. 

Jeg kikket etter dyra, men de var ingen steder å se. Vi kunne selvsagt ikke dekke overalt. Jeg sjekket kameraene og så ikke et menneske i noen av rommene. Alt virket ryddig og ordentlig slik jeg forventet. Uansett hvor de befant seg, burde de fortsatt svare.

Jeg satte kursen mot Liljestad, sykehuset der, mens jeg kontaktet folkevernet. 

”Har det vært noen ulykker eller opphopninger der det har vært biler involvert?” spurte jeg. ”Jeg ser etter en Lotus 2 vogn.”

”Nei, alt er rolig”, svarte en dyp mannstemme. 

”Ingen ulykker?” spurte jeg.

”Nei”, svarte fyren.

”Den offentlige kommunikasjonen går som den skal?” spurte jeg og følte på at jeg maste.

”Ja, alt er som det skal være”, svarte han. 

Jeg kontaktet Livia. Hun svarte ikke. Jeg flyttet innstillinga for den automatiske oppkallinga over på henne. Nå var jeg skikkelig irritert.

Jeg stoppet skipet i hangaren og leide en bil.

Det kom ikke på tale å være avhengig av offentlig transport. Til det var jeg alt for urolig. Jeg kjørte til hospitalet. Der gikk jeg inn gjennom hovedinngangen. Den besto av store dører med glassflater som åpnet seg automatisk. I resepsjonen, spurte jeg etter Livia. 

Ei kvinne lette på skjermen. 

”Hva var det du sa at navnet var?

”Livia Jernstein!”

”Jeg beklager, men det er ikke registrert noen Livia Jernstein her i dag. Hun er satt opp til en time om en uke. Det er tre uker til termin er det ikke?” Jeg nikket og kjente at jeg bleknet. 

”Hun slo seg og fikk vondt derfor bestemte hun seg til å dra til sykehuset for en sjekk”, sa jeg.

”Kan du sjekke en gang til. Hun følte seg dårlig.” 

”Vent litt så skal jeg høre med legen hennes”, smilte kvinna vennlig beroligende som om hun kunne sanse min uro. ”Så vidt jeg kan se har hun ikke gått for dagen.” Jeg vred hender, sjekket displayet. Ingen meldinger og ingen anrop. 

Jeg slo koden til Livia igjen i tilfelle den automatiske oppkallinga hadde hengt seg opp. Ingen svar. Ordelia svarte ikke. Ikke Grolin heller. Jeg hadde noen høner å plukke med de folkene der. 

Jeg holdt på med å sende meldinger til resepsjonisten kom tilbake. ”Beklager, men Livia har ikke vært her.”

”Kan jeg få snakke med legen”, ba jeg. I det samme kom hun ut til disken, ei rødhåra kvinne med grønne øyne. Vi hadde vært sammen flere ganger under undersøkelsene av Livia.

”Jeg beklager”, sa hun. 

”Livia har ikke hatt time i dag, hun har ikke vært innom og hun har ikke vært her.” Jeg tenkte så det knaket, samtidig som jeg prøvde å huske navnet til legen. Sara var det ikke. Tankene spant. Jeg holdt fast i navnet, Sara. Livia hadde ikke for vane å lyve for meg. Så hvor befant hun seg.

”Hun må ha ringt sykehuset før hun dro hit”, sa jeg. «Sara var det ikke.»

”Jo, du husker riktig. Mitt navn er Sara Komt. Det lyder logisk.” Hun så på resepsjonisten.

 ”Jeg har ikke mottatt noen slik samtale”, sa hun. ”Ikke har jeg registrert noen heller, men jeg kan sjekke det nærmere.”

”Ta kontakt når du vet noe mer”, sa jeg og gikk. 

Jeg var kald over hele kroppen. Noe var galt, og jeg begynte å skjelve. Jeg skulle ikke ha tatt bil, for nå trengte jeg å kunne bevege meg hurtig, men jeg hadde vært helt sikker på at hun ville befinne seg på hospitalet. Jeg hadde i hvert fall ikke tid for trafikk. Utenfor var det benker oppstilt i et parkanlegg. Det gikk kvinner og menn med barnevogn der, andre pasienter. Jeg plasserte meg på en benk. Først kontaktet jeg Gailio, min kisteverge. 

”Hvordan er det…”

”Ikke si mer Gailio. Lytt! Jeg får ikke tak i Livia. Skipet mitt er parkert på havna. Jeg har tatt bil, men jeg orker ikke å ta meg frem i den. Kan du få rekvirert et belte eller en sykkel til meg og få den transportert til hospitalet.”

”Det er vel egentlig noe vi har sluttet med”, sa Gailio. Vi hadde det på mitt forslag. Konglomeratet hadde hatt for vane å rekvirere alt de trengte. Det hadde skapt mye irritasjon rundt om i de ulike verdensdeler, på ulike plasser. Irritasjon var ikke noe vi trengte. Folk hadde til og med forstått at vi kunne bli utsatt for opprør. Endringsårene var nettopp kjennetegnet ved at folk ville ha endring.

”Vet du om noen fra oss som har  utstyr ….”

”Jeg skal gjøre det!”

”Kan du kontakte gruppa mi å be dem komme hjem til meg. Det må letes. Jeg får ikke tak i Grolin og Ordelia heller. ”

”Ikke si mer Reikin.

Jeg ordner transport til deg så kan vi snakke videre.” 

Benken var malt grønn. Fargen var motbydelig. Jeg reiste meg opp og begynte å gå. Det sto et tre foran meg, et veldig grantre. Gailio var med meg igjen. ”Transport kommer. Jeg kan høre at du går. Sett deg ned!”

”Kontakt gruppa mi. De må komme så fort de kan!”

”I tillegg kontakter jeg kistevergene og din svigerfar. Vi kommer Reikin. Jeg skal ta meg av alt. Let!” Jeg var takknemlig. 

I det samme jeg trykket ham ut så jeg to sykler i lufta. Rett etterpå landet det to menn.

De presenterte seg, en lys og en mørk. Jeg fikk ikke med meg navnene. 

”Gailio ba oss om å overlevere deg denne sykkelen og dette beltet. Trenger du noe mer?” Den lyshårede så granskende på meg.

”Kan du ta i mot bilder?”

” De nikket begge to. ”Hvis dere hører om ei ulykke som involverer ei kvinne, denne kvinna, vil dere si i fra?” Jeg sendte over bildet av Livia og frøs over hele meg mens jeg fikk på meg beltet. Det var ikke optimalt, men det fikk duge. ”Hun er høygravid. Det er to andre savnede også.” Jeg plasserte meg på sykkelen mens jeg sendte over bilder av Grolin og Ordelia.” De nikket begge. ”Hvis dere hører om noen ulykker, trafikkopphopninger, kan dere si i fra!” De nikket igjen. ”Jeg setter fra meg utstyret i hangaren. Der har jeg skipet mitt.”

”Ta det med ro. Vi drar sammen med deg og plukker det opp”, sa den lyse. Den mørke nikket. Jeg kunne ikke dra direkte dit. Først måtte jeg med selvsyn skaffe meg oversikt over trafikkforholdene i Liljestad.  ”Gailio er en god venn”, sa den lyse. ”Vi vil gjerne bli med deg. Å ikke finne sin høygravide kone er ingen spøk for noen mann. Vi har begge barn, og som jeg sier, Gailio er en god venn.” Han strakte frem handa og presenterte seg. ”Glokin Ivron.” Jeg presenterte meg jeg også. Den mørkhårede rakte frem handa. 

”Dypljo Marxus. Vi skal bidra til å finne henne”, insisterte han. ”Selvsagt blir vi med deg.” De nikket begge. 

Jeg ga dem en dyptfølt takk, fikk sykkelen i bevegelse og lettet. Heldigvis var det klarvær, men det ville snart mørkne. Jeg fløy høyt for å ta inn et oversiktsbilde over hele Liljestad. Det var som de hadde sagt. Alt virket i orden, ingen køer, ingen opphopninger. 

Jeg gikk ned og fløy i retning skipet.

De to holdt følge. Jeg landet ved havna rett ved skipet mitt. Det sto slik jeg hadde forlatt det. Mine forvirrede tanker registrerte at to pinner lå slik jeg hadde lagt dem. De to mennene landet rett ved siden av meg. Jeg takket i det jeg entret skipet. De nikket.

”Vi skal holde øyne og ører åpne”, sa den lyse. Jeg hadde glemt hva han het. ”Vi gir melding med en gang vi vet noe.” Jeg takket.

De ble stående å følge meg med øynene i det jeg lettet. Mitt indre stress lå som en egen farge foran øynene. Jeg kunne ikke tillate meg å miste verdifull tid. Med øyne som stempler mot grunnen fulgte jeg kursen jeg mente måtte ha vært Livias naturlige veivalg. 

Hun hadde aldri kontaktet hospitalet. Det var der feilen var. Da hadde hun løyet, for hun hadde ikke hatt noen time. Det var ingen vits i det jeg holdt på med. Ikke noe tilsa at hun hadde vært i Liljestad. Så hvor var hun, og hvor var Grolin og Ordelia? Det måtte jeg hjem å finne ut av. 

Kroppen begynte å skjelve.

Jeg kunne ikke lytte til kroppen. I stedet sjekket jeg displayet. Der var det ingen signaler fra noen. Det var som å gå i stykker. Jeg måtte skaffe meg noen svar. Hvis ikke, ville jeg tørne. 

Jeg nærmet meg Liljedalen og satte retning mot husklyngen på vår gigantiske eiendom, senket farten, satte på varmestrålende lys og fløy sakte og bredt for å dekke et størst mulig område. Det ville ha vært enklere med sykkel, men skipet var velutstyrt, og det var vårt. Vi hadde kalt det Stjernen. 

Jeg sjekket rommene. Det var ingen levende vesener i noen rom. Alt var som det skulle. Livia hadde tegnet huset. Ikke noe minnet om mitt tidligere barndomshjem. Selve huset var bygd for å ha store sammenkomster med overnattingsgjester, gruppa mi fra Konglomeratet, kistevergene, slekt og venner. 

Grunnrisset av mine foreldres hus fantes der inne, men det var ikke synlig.

Livia var opptatt av hus. Det var ingen bil, ikke i garasjen og ikke utenfor. Det skulle ha vært tre. 

Alle rom befant seg på oversiden av bakken med unntak av et. Det var et kjellerrom og fungerte som det. Der var det heller ingen. Foran huset var det en gigantisk hage, stengt for dyra. Det var Grolins doméne. Jeg elsket den hagen. Det var ingen der heller. 

 Jeg så utover skogsområdene, men jeg så verken hestene eller Laia. Faktisk virket det helt tomt. Skrekken gjorde det tungt å puste. Livia hadde fått satt opp en gigantisk mur langs tomtegrensa som skulle holde Laia og hestene på innsida. Jeg kunne følge yttergrensa av tomta på skjermen. Der var det ingen, verken dyr eller mennesker. 

Jeg sjekket frimorådene, skogen, de tre vannene, Beinvann.

Hun hadde sagt Benvann.  I friområdene hadde Laia og hestene en eventyrlig boltreplass. Tomt, et fryktelig tomt ord. Skrekken hylte under hjertet. Jeg sjekket stallen. Hestene var ikke der. 

Livia kunne ikke ri nå. Beklageligvis var ord som kunne, ikke ord hun ikke hadde i sitt vokabular. Grolin og Ordelia kunne ha dratt på en ridetur på utsida av muren, men da burde jeg ha registrert Laia. Vi tok ikke med oss Laia på utsida. Laia ville da mest sannsynlig ha lagt seg til å vente på dem.

Jeg landet og plasserte skipet i hangaren. Den hadde plass til tre skip. Nå var det kun mitt her. Fra det nærmeste skipet kunne du stige direkte inn på terrassen. Jeg ble sittende å stirre utover dyras friområde. I det minste burde jeg se noen av dem. De burde komme når de oppdaget meg, de pleide å komme når de oppdaget meg, men jeg så ingen. 

Jeg tok meg ut av skipet og valgte transportbåndet som tok meg til inngangsdøra.

Dette var vårt hjem. Her ville hun oppdra våre barn. Jeg tok meg inn ytterdøra og kom direkte inn i en kombinert hall og stue. 

Stumtjeneren var veltet. Den hadde ikke vært veltet på de bildene jeg hadde sittet og sett på. De var stilt inn på å vises i virkelig tid. På bordet lå det en lapp. Jeg går ut! Det var Livias skrift, men beskjeden var feil. Det skulle ha stått at jeg drar til hospitalet. Hun hadde ikke vært på hospitalet.

Jeg sverget og kontaktet Grolin mens jeg gikk ut på kjøkkenet. Det lå dekketøy på gulvet og var knust. Hun hadde beviselig ikke vært til graviditetskontroll, men hun hadde skrevet til meg at hun skulle det. Duken lå ikke på bordet, men befant seg i virvaret av glasskår. 

Livia var opptatt av duker


Akkurat nå hatet jeg duker.
Jeg hatet alt
Glass og tøy
Jeg sparket til det så det føyk.
















Livets mange utfordringer. Ærlighet versus løgn, mot versus feighet, om å gjøre det rette.





  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper



Jeg tror det må være noe av det verste som er å ikke få tak i mennesker du er glad i, vite hvor de er. Hagen saken har hvilt tungt på oss i Norge. Ei kvinne er forsvunnet, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med henne. Mest sannsynlig er hun død. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvor grusomt det er.

Reikin drar ut for å lete.

Han vet at han er blant opprørernes mest ønskede. Det er også de tre klonene som bor i Konglomeratet, de som ble befridd fra opprørernes varetekt. De tre vil være et sesam, trylleri, for å få det meste til å hende. Det er også et moralsk forkastelig valg som man aldri kan ta.

Det er en av vår tids utfordringer. Vi har tillatt en økonomisk runddans som fremmer griskhet og grådighet. I utdannelsen prises intellektuelle evner. En god utdannelse gir oftest godt betalte stillinger.


Sånn er det ikke i Konglomeratet, ei heller i resten av verden.

Alle får samme lønn for en arbeidstime uansett hva det er eller hvem som utfører arbeidet. Penger har ingen vekt. Tekniske nyvinninger, mat annet man trenger fordeles mellom verdensdelene ut fra behov og aldri ut fra penger. Likevel er det oppstått misnøye.

Det er en lov som er lik for alle. Men den har forbud som irriterer enkelte. Det leder til misnøye som igjen skaper opprør selv om alle egentlig har det fint, og har alle de grunnleggende behov dekket opp for.

Så hvorfor blir det da opprør.

Slike spørsmål synes jeg det er spennende å dvele i. Hva driver oss mennesker?
Bli med på en videre reise da vel. Så kan vi diskutere ulike vesentlige spørsmål som boka tar opp.

Jeg har selvsagt jobbet mye med dette, forsøkt å skape ekte miljøer av en fantasi. Men jeg er overbevist om at dette er vesentlige spørsmål i vår tid. Det tristeste av alt skulle være hvis disse tanker blir liggende fast mellom to permer og aldri blir til liv i noen indre.


Forfatter Fremtidskrim, Norsk Fantasy, Science Fiction. Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø. De øvrige bøker i serien er Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under arbeidstittelen, Rundløper.
forfatter-fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til Liber Mundi.







Forfatter Fremtidskrim, Serien Liber Mundi. Fem bøker er publiserte, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø. Forfatter R.R. Kile
Forfatter-Fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til kapittel 2























Publisert 9 kommentarer

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker

Science-Fiction-Forfatter,
Å skrive bøker,
Liber Mundi
Vi sank i hav,
Kapittel 1.
Forfatter R.R. Kile.






Science-Fiction-Forfatter, å skape en verden, la folk flytte inn i den.

Noe av det første karakterene jeg skapte bestemte seg for etter at de begynte å bygge verden opp igjen etter ødeleggelsene, Ragnarok, var å avskaffe religioner som et offentlig anliggende. Begrunnelsen var all kranglingen som hadde blitt av det, hvem som hadde rett, hvem som hadde den perfekte religion. Før år null drepte man de som ikke trodde riktig, det var en årsak til umotivert terror og drap, og var en sterk drivkraft til alt det fryktelige som siden skjedde.

Dette ville man ikke ha inn i den nye verden. Man avskaffet ikke religion, men den fikk ingen plass. Gjenoppbygginga var så viktig, for om menneskeheten skulle overleve, at ingen nedgangskrefter, ingen kilder til krangel som gikk på annet enn reelle utfordringer, fikk rom i støpeskjea.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Serien Liber Mundi, Vi sank i hav.




Fjerde bok i serien Liber Mundi, første kapittel.

”Reikin, du må komme. Peddi har ikke kommet hjem. Jeg frykter at noe har hendt ham.” Det var Eiloia, en lærer vi hadde hentet inn til Konglomeratet for noen år siden. 

”Da er det andre du må kontakte før meg”, sa jeg og rynket brynene. Hun begynte å gråte. Jeg fikk ikke et fornuftig ord ut av henne. ”Magnom og jeg har guttekveld.” Gutten  hadde vært hennes elev før hun kom til Konglomeratet og var det fortsatt. ”Snakk med Rhettfinn eller Kampin!”

 Rhettfinn var leder for verdensrådet. Kampin var Konglomeratets sikkerhetsråd. Eiloia gråt enda verre. ”Ok, Eiloia! Sett deg ned! Jeg kommer så fort jeg kan.” Hun hulket. Jeg syntes jeg oppfattet en stemme. Hun hadde to små barn i huset, den yngste av de tre klonene vi hadde reddet ut av et vulkanutbrudd og hennes egen lille baby, Don. Men det var ikke barnestemmer  jeg hørte. ”Jeg kommer”, sa jeg oppgitt. Stemmen lignet ikke Peddis. Peddi og Eiloia hadde giftet seg for et år siden.    

Magnom ville bli skuffet.

Han sprutet på meg i det jeg la fra meg kommen. Prosjektet mitt for tida var å anlegge små svømmekulper mellom og rundt kanalene jeg hadde bygd i ødelandet. Jeg hoppet uti og sprutet enda verre enn ham. Til slutt var det ikke en tørr flekk på noen av oss. 

Laia, løvinna, tittet på oss og så ikke direkte imponert ut. Jeg sprutet på henne. Hun trakk seg bort med et misfornøyd knurr. Hun likte å bade, men bare i kilden. Der badet vi med henne så ofte vi fikk det til. Ved det mente jeg å bidra til å holde villdyret ute av henne. 

Jeg trakk gutten opp av vannet. Han var blitt åtte år. Vi måtte få av oss vått tøy og få på oss noe tørt. 

”Jeg beklager Magnom.

Eiloia trenger hjelp. Jeg må gå til henne. Skal jeg kontakte Jinjin eller Vergin?” De var Gailios barn, Gailio, min kisteverge og venn. ”Kanskje de kan være her sammen med deg til jeg kommer tilbake. Vi må i så fall spørre onkel Hendti om lov. Kanskje Hendti vil komme.” 

Magnom og jeg hadde utviklet en felles interesse for Laia og kanaler. Han for å bade i dem, og jeg for å bygge dem.

”Vi spør Vergin og Jinjin først”, sa Magnom. Vergin svarte umiddelbart ja. Han hadde et godt forhold til både Laia og Magnom. For fire år siden hadde han tatt seg av henne, ei nyfødt løvefrøken. Tjue minutter etter var han på plass, en veltrent tjueåring som hadde begynt sin utdannelse som folkeverge. 

Magnom løp ham glad i møte.

Vergin løftet ham opp, kastet ham til værs, tok i mot og snudde ham på hodet så han hang og sprellet. Laia kom løpende. Vergin lo, slapp Magnom forsiktig med på bakken og hilste nese mot snute. Sammen tuslet alle tre langs kanalen mot brua jeg nylig hadde avsluttet.

 Jeg mistenkte at det ville bli flere bad på Magnom. Peddi hadde ønsket å bli Magnoms fosterfar. Hendti hadde nedlagt veto. Gutten var hans. Nærmere en tro kopi var det ikke mulig å komme, hans eneggede tvillingbrors klone. 

Peddi og Eiloia hadde fått sønnen Don. Peddi var i en lykkerus. Jeg fattet ikke hva som hadde skjedd som hadde fått Eiloia til å gråte sånn. Magnom kastet ball til Laia. Hun løp for å hente den. Meningen var at hun skulle ta ballen så lett mellom tennene at hun ikke skadet den. Kun mat og pinner var til å slite i stykker. Magnom la merke til at jeg fulgte med. Han hevet tommelen. Laia hadde gjort som hun skulle. 

Jeg valgte tunnelsystemet bort til Peddis- og Eiloias hus.

Vel fremme ga jeg signal. Eiloia åpnet. Hun var blek. Øynene var store og oppsperrede. Jeg gikk mot henne. 

”Kjære hva…” Hun skrek. Ei hand la seg over de bevrende leppene. Beina mine forsto at de burde snu. En pistol gjorde at de fortsatte å gå rett frem. Eiloia ble slynget vekk fra døra. En brunhåret mann, litt lavere enn meg, ba meg høflig om å stige på. Jeg takket. Noe annet var det ingen grunn til. 

Eiloia lå i en fillehaug på gulvet. Kroppen skaket i dype hulk. Den fremmede pekte mot stua med øyne dystrere enn en regnværsdag. I sidesynet registrerte jeg at Eiloia ble heist opp. Jeg vurderte å sparke bakover, utnytte ustabiliteten i kroppen hans i det den pådro seg mer vekt, men jeg våget ikke, for jeg ante ikke hva jeg ville finne i stua. 

I den myke grå skinnsofaen satt ei kvinne jeg ikke kjente.

Hun hadde rødt oppsatt hår med små krøller dandert rundt hele hodet. Fargen kunne umulig være ekte. Kunstig hårfarge var blitt moderne for begge kjønn. Slik var det ikke da jeg vokste opp. 

Fremtoningen plasserte de grønne øynene i meg. Jeg hadde sett de øynene før, men jeg kom ikke på hvor. De var tungt oppstreket av sminke.  Hun reiste seg opp og rakte meg høflig handa. Peddi satt i lenestolen til høyre for henne. Ansiktet hans lyste hvitt i det kunstige lyset. 

”Anji Sophia Linkten Maxux”, presenterte hun seg. Peddi så ut til å drukne i den blågrønne stolen som hadde dype armlener. Han gispet da Eiloia ble plassert i en stol ved siden av ham. Hun hulket ikke lenger. ”Så dette er Reikin Jernstein”, strålte den fremmede kvinna med et flørtende blikk. Det klang ingen bjeller. 

Jeg vurderte et angrep, men det var flere menn i rommet.

”Jeg har aldri hatt gleden av å treffe deg før! Kall meg Anji!” Leppene krøllet seg i et smil. Situasjonen kunne fort bli livstruende uoversiktlig. Jeg smilte bredt. Det bodde to barn i dette huset.

Anji med alle navnene var kledd i en rød aftenkjole. Livet var så tynt at hvem som helst kunne ta rundt det, men fasongen var langt i fra strekaktig. Hun minnet meg om noen. Hvor hadde jeg sett det smilet før? 

Jeg reagerte på gallansen og svarte med noen høflighetsfraser. ”Dere har noe som tilhører meg. Jeg har kommet for å hente det.” Eiloias blikk hvilte på meg med en intensitet like sterk som en fysisk berøring.

”Beklager!” sa jeg og unngikk å rynke brynene i siste sekund.

”Du må forklare nærmere.” Jeg strevde for å holde tritt med hennes flørtende stemme. Det virket lurest å holde blikket unna Eiloia og Peddi. Deres fortvilelse gjorde det vanskelig for meg å holde på den flørtende tonen. Jeg trodde den ville være nødvendig. 

”Ja, selvsagt kjære. Dere har min datter her.” Det gikk opp for meg hvem hun lignet, Sophia. Hun hadde hatt et navn til, Linkten. ”Dere stjal henne fra stedet der hun ble til.” 

Helt siden Magnom og jeg hadde funnet Sophia, en klonet baby, hadde vi lett med lys og lykte etter mammaen. Beklageligvis hadde hun funnet oss først. ”Nå vil jeg ha henne tilbake.” 

”Nei!” gispet Peddi.

Hun sendte ham et foraktelig øyekast. Peddi var kritthvit. Jeg sendte ham et advarende blikk. Peddi rettet seg opp i stolen. Det var ikke så rart. Da Eiloia kom hit, hadde hun tatt på seg ansvaret for den vesle jenta.

”Dere tok fra oss våre fremtidshåp da dere raidet anlegget vårt”, fortsatte Anji. Eiloia gispet. Peddi hadde først sett på vesle Sophia som et forskningsprosjekt. Det hadde han gjort med alle de tre klonene. På veien hadde Sophia blitt hans elskede datter. De hadde snakket om å adoptere henne, men jeg ante ikke om de hadde gjort det ennå. 

”Jeg vil vel heller si at vi reddet fremtida for dere”, smilte jeg og blunket. ”Uten oss ville klonene ha mistet livet sammen med alle de andre liv som gikk tapt under vulkanutbruddet.” Hun ristet irritert på hodet. ”Konglomeratet styrer med mye, Anji, men vi kontrollerer ikke vulkansk aktivitet.”

”Dere skulle ha holdt dere unna”, sa hun, og et raseri hun ikke lenger greide å skjule hadde erstattet flørtingen.

”Dere burde ikke  ha sluppet bomber”, smilte jeg. ”Jeg vet at Peddi her tror at det var årsaken til at utbruddet ble utløst.” Hun sendte Peddi et irritert blikk.

”Peddi tror alltid at han vet best. Uansett, vi har kommet for å hente alle klonene, og du min kjære slyngel skal sørge for at det skjer.”  

”Beklager!” sa jeg. Hun smilte blidt.

”Jeg beklager jeg også! Du skjønner at hvis du ikke etterkommer våre ønsker så vil det bli veldig ubehagelig her. Eiloia, som har vært vår utmerkede vertinne, vil fortelle deg hvorfor du kommer til å gjøre det, av samme grunn som hun fikk deg til å komme hit nå nettopp.” Eiloias skuldre ristet. Hun hulket så hun ikke greide å snakke.”

”Det går bra, Eiloia”, sa jeg.

”Jeg vil uansett foretrekke at den vakre Anji”, Jeg bukket lett med hodet ,”, forteller meg det.”

”Hvis du foretrekker det slik. Jeg prøver alltid å etterkomme en gentlemans ønsker. Først dreper vi Don. Dersom det ikke hjelper, dreper vi Eiloia og til slutt dreper vi Peddi. ” Hun kikket bort på Peddi med et skjelmsk smil. ”Jeg har forstått at dere har vært svært gode foreldre for dattera mi, ei handling jeg gjerne vil belønne på en bedre måte. Som du forstår, kommer det an på Reikin.”

”Reikin, vi ville aldri….”, sa Peddi. Han ble avbrutt. I ei tidligere tid hadde han sett kona si og barnet sitt dø. 

”Hold kjeft!” Det var mannen til høyre for meg. Anji smilte til oss begge. 

”Ikke belemre oss med bønner, kjære kollega! Vi har bestemt oss.” Peddi hikstet.

”Det går bra, Peddi”, sa jeg beroligende.

”Jeg har selvsagt forstått at dere ikke hadde mye til valg.” En ny sønn, et bedårende spedbarn og ei lita jente. Ingen kunne være stoltere enn sekstitoåringen i lenestolen. Vanligvis passet de til hverandre, han og stolen. 

”Jeg hadde ingen valg, Reikin. Du må tro meg.”

”Selvsagt vet jeg det, Peddi”, sa jeg. ”Hva vil du gjøre med barna?” spurte jeg henvendt til Anji, mens jeg lette etter eventuelle fordeler jeg kunne hente ut av situasjonen. Her gjaldt det å tenke både riktig og fort. 

”Ungene skal hjem for å oppfylle sine formål”, sa hun. ”Akkurat nå kommer jeg ikke til å fortelle deg hvor hjem er, men det vil du få gleden av å finne ut.” Hun smilte blidt. Jeg kunne ikke regne med de to i stolene. Det måtte bli mitt ansvar å få dette i havn på gunstigste vis.

”Hvordan planlegger du å komme deg ut herfra?” spurte jeg for å vinne tid.

De tre klonene ville ikke være i fare. Ingen ville finne på å krumme et hår på hodet til noen av dem. Det var verre med babyen, lille Don, mirakelbarnet. For enhver pris måtte jeg sørge for at han overlevde. 

”Du, min kjære Reikin, skal rekvirere et luftskip og smugle oss ut, eller rettere sagt du skal smugle barna og to av mine menn ut. Jeg reiser ut slik som jeg kom inn. Synes du ikke det er det lureste, Peddi. Ja, for det var Peddi som inviterte meg.” 

Jeg prøvde å la være å rynke panna. Anji, hadde satt i gang med en krigserklæring. Hun måtte vite at vi i Konglomeratet ville gjøre alt i vår makt for å få ungene tilbake. ”Vi har kjent hverandre i mange år, Peddi og jeg. Jeg har hatt gleden av å fungere som undervisningsråd i Voksteren.” 

Magnom og Vivi var av konglomeratblod.

Vi betraktet dem som vårt ansvar. Lille Sophia var denne kvinnas datter. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde sett likheten med en gang. Vi ville aldri overgi lille Sophia til den skjebne mora hadde tiltenkt henne. ”Jeg forlater stedet når jeg er sikker på at mine interesser er i orden. Det vil si når alle vi som er her i dette huset nå, Peddi. Eiloia, Sophia, Don, du og mine folk, er smuglet ut.” 

Jeg nikket sakte, mens tankene beveget seg på høygir. Det jeg ikke fattet var hvordan vi hadde greid å overse denne personen, for vi hadde virkelig lett. Hver eneste konglomerat i styre og stell hadde forstått at noen ville lete etter vesla. Vi hadde søkt vidt og bredt etter folk som het Sophia Linkten. ”Ja, også vår kjære Magnom og Vivi, selvsagt.” Vi hadde laget ansikter basert på Sophias ansiktstrekk, farger, DNA. Det hadde ikke ført oss noe sted. 

Anji smilte.

”Selvsagt tok vi våre forholdsregler, min kjære Reikin. Ikke la deg overraske over at dere ikke fant meg! Peddi, er min gode venn forstår du. Han er en mann som setter vennskap høyt.” Peddi sank enda dypere ned i stolen. ”Jeg har alltid kalt meg Anji Maxux. Du kjenner Peddi og hans interesser for alt mulig. Vi har hatt mange samtaler om pedagogiske spørsmål gjennom årene. Da han begynte å stille spørsmål om kloning, fikk en klones mor tildelt ei fabelaktig spillehånd.” 

Peddi la hodet i hendene. ”Ja, vi kan også noen triks med anlegg og DNA, ansiktsgjenkjenning. Det er ikke så vanskelig å manipulere resultater av sånt når en har tilgang på innsida, slik vår kjære Peddi i sin elskverdighet har sørget for å gi oss. Nå er jeg her. Vi er klare. Så lenge du gjør som jeg vil, kommer alle til å ha det bra. Din første oppgave er å hente Magnom og Vivi.  Deretter kan du ta deg av skipet, kista og Liber Mundi.” Peddi fjernet hendene, gispet. 

”Du kan ikke!”

Han reiste seg frustrert og ble dyttet tilbake i stolen av en kraftig mannshand.”

”Peddi ikke!” hulket Eiloia. 

”Det går bra”, forsikret jeg og så beroligende på dem begge før jeg smilte til Anji. Jeg var helt uforberedt på at de ønsket seg kista. Liber Mundi hadde de forsøkt å få tak i flere ganger. Klonene, ungene. ”Hvordan skal jeg få tak i barna?” spurte jeg og forsto at jeg måtte vinne tid. Vi lette kontinuerlig etter opprørere. Det var blitt en del av virkeligheten i Konglomeratet, dessverre. 

Etter to store opprør, hadde vi endelig forstått at det ville forbli en pågående oppgave. 

”Du får finne på en måte.

”Du får finne på en måte. Fankt blir med deg.” Hun pekte på en av figurene som holdt oss dekket. ”Han har et apparat i lomma. Hvis han avgir et klikk på den, dør lille Don. Så vet du det. Demonstrer Fankt!”

 Fyren tok opp en liten dings. Trykket. Det ulte i stua, i hele leiligheten. Peddi skvatt opp. Han var helt fra seg. Eiloia tok det tilsynelatende med ro. ”Vil du prøve?” Hun rakte apparatet til meg. Det var så vidt jeg berørte det. Samme utløsning. ”Det er ikke trykket det handler om, kun nærheten av en finger. Vi venter ikke på noen bekreftelse, så du bør helst oppføre deg med dannelse.” 

”Hva er planen din utover det?” sa jeg. ”Du må da vite at hvis du frakter oss med tvang ut herifra, vil det være ensbetydende med en krig mot Konglomeratet. Det kan du umulig ønske deg?”

”Selvsagt ikke kjære, ingen krig.

Dere stjal våre barn, men dere reddet dem også som du har påpekt. Vi er klar over det, og vi er takknemlige. Peddi her skal ta på seg ansvaret. Han etterlater seg et brev der han forklarer at han, siden han ikke har fått lov til å bedrive forskning på klonene, tar dem med seg til ukjent adresse for å gjøre nettopp det. De vil lete etter dere, men synd for dere og dem. Skipet blir utsatt for ei ulykke.” Peddi kom med et tynt skrik. Eiloia gjemte ansiktet i hendene. 

”Hvordan Anji, har du tenkt at vi skal hjelpe dere hvis du har tenkt å la oss dø uansett?” sa jeg. 

”Å la dere dø, nei. Slett ikke. Konglomeratet skal tro at dere har forulykket. Skipet dere tok blir funnet flytende på havet et sted, eller kanskje knust mot bakken. Vi får finne ut av det, men dere er med oss. Ungene trenger dere en stund til så overgangen skal bli best  mulig. Jeg er jo utdannet pedagog så jeg forstår meg på barns behov. Samarbeider dere, skal det gå dere bra og det vesle underet, herr Don Lærheim skal få nå voksen alder en dag.”

”Vi skal nok samarbeide”, forsikret jeg og smilte mens jeg hatet ansvaret hun hadde lagt på meg.

”Det er en liten hake ved planen deres som du muligens ikke har tenkt på.”

”Få høre, kjære”, smilte Anji.

”Dere ønsker å gi skinn av at Peddi har reist frivillig. Da må dere ikke ta med dere Liber Mundi. Ingen sønn av Klosterdalen fjerner den boka.” Jeg håpet hun trodde meg, for Peddi var troende til det meste i sakens tjeneste. Beklageligvis var denne kvinna også klar over det.

”Du gjorde det en gang”, sa hun og smilte strålende. Små smilerynker forsterket sjarmen. Jeg hadde gjort det, men jeg var ingen sønn av Klosterdalen, og jeg hadde hatt en venn å redde. ”Så vidt jeg vet støttet Peddi deg den gangen.”

”Det var annerledes”, sa jeg.

”Frykten for at en venn skal dø, kan ikke sammenlignes med nidkjærhet i forskning. Dessuten var jeg den gang ingen sønn av Klosterdalen, men en grønnskolling fra Voksteren.” 

Anji slo ut med hendene. Jeg holdt fast i ordet mens jeg hadde det ”Et annet problem er kista. Jeg fjerner den aldri fra oppbevaringsstedet her i dalen, selv ikke når jeg i lange perioder bor andre steder. Folk vil ikke tro at jeg har reist frivillig dersom jeg tar den med meg. Jeg er ikke besatt av forskning. Ungene står meg nær, alle tre, også din datter. Ingen vil tro at jeg frivillig har gått med på å fjerne dem fra det de betrakter som sitt hjem.”

”Peddi er hjernen bak dette, han og hans kunnskapstrang.”

”Ja, men da må han ha lurt meg.

Det vil absolutt være mulig, men ikke hvis han forlanger at jeg skal ta med meg kista. Da ville jeg ha blitt veldig mistenksom. En hver konglomerater ville ha blitt det. Den gang jeg leverte ut Liber Mundi, var jeg ingen konglomerat. Det er jeg i dag. Ikke tvil på det.”

”Selvsagt er du det”, smilte hun. ”Det har jeg Peddis ord for. Noen løgner er han ikke. La meg også peke på det faktum at du har personlige ønsker i denne saka. Du vil at vi skal la de gamle artefaktene bli tilbake fordi du vet hvilken betydning de har i den historiske sammenhengen.”

”Selvsagt har jeg min egen agenda. Jeg vil ikke fjerne ungene. Merk deg at jeg ikke snakker om dem. Jeg påpeker svakheter. Svakheten er at Liber Mundi og kista peker mot våre fiender, dere. Jeg trodde målet var at det hele skal peke mot Peddi og hans egoistiske ønsker for forskning slik at ingen vil mistenke at vi har vært utsatt for en forbrytelse fra utsida av våre murer.”

”Peddi vil aldri skade sin sønn.”

”Nei, og han vil aldri skade Konglomeratet. Planen er derfor en dårlig plan. Dere bør ta bort alt ved den som peker mot dere, siden den allerede er tynn i forhold til Peddi. Alle vet at han har endret holdning vesentlig siden han ble adoptivfar for Sophia.” Munnen hennes strammet seg nesten umerkelig. 

”Vi vil også ha tilbake Liber Rectoris”, smilte hun og tok seg sammen. 

”Der kan jeg ikke hjelpe deg”, sa jeg. ”Den er fraktet bort etter anvisninger i kista. Jeg gjemte den ikke. Den vil bli gjenfunnet når tida er inne. Jeg går ut i fra at du kjenner til bokas historie.”

”Det gjør jeg.

Jeg leter etter løgnaktige tendenser hos deg. Du valgte å være ærlig.”

”Jeg går også ut i fra at du og andre har søkt etter boka. Vi har hatt vakter ved stedet, men det er lenge siden sist noen har sett etter den nå. Nesten før jeg hadde sluppet den, var de første fra dere ute for å sikre seg den.”

”Selvsagt”, sa hun. ”Det er et maktklenodium og nører opp under makthunger hos de mindre forstandige. Vakter var aldri noe problem. Den som har posisjon og kjenner vaktene, får søke fritt.”

Liber Mundi og Liber Rectoris beveger seg slik skjebnen vil”, sa jeg. ”Verken du eller jeg kan gjøre noe med det.” Hun nikket. ”Både Kista og Liber Mundi er under bevoktning”, påsto jeg. Ei opprørsgruppe hadde forsøkt å smugle Liber Mundi ut. Jeg antok at hun kjente til det også. Ingen hadde noensinne voktet over kista, men jeg håpet at hun trodde meg når jeg nå sa at den ble det. Hun nikket. ”Jeg går ut i fra at Fankt ikke skal trykke inn alarmen dersom jeg gjør alt som jeg skal.”

”Absolutt ikke, unge mann!

Ingen her har noen glede av å drepe barn, men vi gjør det som er nødvendig for saka. Da skal jeg ta en blodprøve av dere alle sammen.” 

Hun vinket en fyr til seg som hun kalte for Xzento. Hva hun skulle med blodet mitt, ante jeg ikke, men jeg resignerte. Det virket ikke viktig. Jeg forsøkte å legge en plan mens hun og følget hennes var opptatt av å stikke folk. 

Vaktmannskapet hennes var årvåkne. Det oppsto ingen mulighet for en maktforskyvning. Jeg lagde meg et løst tankekart som jeg prøvde å dytte muligheter inn i. Det var for mange ukjente faktorer. Hun viftet Xzento av gårde. Han hadde blodprøvene med seg. ”Greit. Da ordner du barn og skip. Har vi en avtale?” Jeg nikket. 

”Et spørsmål! Kan du fortelle meg hvor vi skal?”

Jeg visste i det samme jeg hadde spurt at det var en dumhet. Hun smilte. Jeg hadde ikke råd til å vise svakhet. 

 ”Det min kjære Reikin, er en overraskelse, og dere kommer til å bli overrasket. Ikke et ord mer får du ut av meg.” Hun smilte blidt. Jeg smilte tilbake.

”Du har bedt meg om å hente barna. Det er barn som vi alle vokter over. Jeg håper du og Fankt, med utløserknappen, forstår at det må gjøres med kløkt.”

”Det er nettopp fordi vi stoler på din kløkt at du er valgt til oppgaven”, smilte hun. 

”Smigrer”, sa jeg.

”Smigrer”, sa jeg. ”Vi skal vel ikke unnslå det faktum at jeg også er noens mest ønskede.” Hun smilte enda blidere. 

”Men du mestrer spillet”, sa hun. ”Det er noe jeg liker ved deg.” De grønne øynene glitret. Jeg var redd for at mine brune også gjorde det. 

 ”Jeg kan komme til å trenge å benytte kommen, gå innom folk, gjøre grep for å få tak i ungene. Dere forstår det.”

”Selvsagt!» Vi smilte til hverandre.

 Jeg smilte oppmuntrende til Eiloia og Peddi som så ut som om de begge kom til å falle døde om hvert øyeblikk. Fankt og jeg reiste oss opp og forlot huset.  

Jeg trasket av gårde gjennom gater og natur, forbi småhus og annet, i et tilsynelatende avslappet tempo. Fankt fulgte hakk i hel. Livia var på besøk hos Kobin og Elisha. Han hadde endelig forelsket seg på nytt etter tapet av sin første kjærlighet, Solaia. Tankene sto i kø for å slippe til. 

Dette var Legsters bord, min trener i Hiler.

Ikke bare la kroppen tilsynelatende være rolig, men faktisk være det. Jeg tok for meg en og en av innskytelsene. Utfordringa var at det ikke var jeg som satt med regien. I disse spørsmålene var Hiler og Satras helt på linje. Vi kom til å forlate Klosterdalen med Anji dersom ingen utenfor meg intervenerte. 

Derfor måtte jeg sørge for å legge ut spor etter oss. I Satras var ettertanken vesentlig. Du flyttet tildragelsene ut av presens og inn i et selvskapt rom av fortid. I det rommet var det mulig å vurdere ulike konsekvenser av valg. Dette var Plantrios treningsmantra, min trener i Satras. 

Hvem som helst kunne være ute å spasere? Jeg kom til at jeg ikke ønsket å møte kjente. Det ville komplisere ting ytterligere. Enhver klønete handtering fra min side kunne ende med Dons død. Det ville jeg ikke kunne bære. Ingen måtte få kjennskap til det enorme anlegget under jorda. Peddi hadde selvsagt vist Anji alt sammen. Jeg sukket. Peddi kunne virkelig være en problem med sin godtroende begeistring.

 Jeg viste Fankt kommen og ga tegn til at jeg ville benytte den.

Han nikket. Jeg kontaktet Vergin. 

”Hei Reikin”, sa han. Jeg hadde en vagt utformet plan om hva jeg skulle si. ”Vi leker fortsatt bro leken. Kommer du snart?”

”Beklager!”

”Ikke noe å beklage. Vi har det faktisk ganske morsomt her. Jeg har en liten pjokk å dukke.”

”Jeg må spørre deg om en tjeneste til. Kan du ta med deg løven til kilden, bade den og ta den med hjem til huset i Kildedalen. Peddi trenger meg ikke lenger. Du vet hvordan han er. Han møtte en tidligere venn av meg. Dokvin Føllmi. Vi gikk på skolen sammen. Han ville overraske meg vet du.

 Ta med deg Magnom til huset mitt i Klosterdalen.

Vi venter på ham i hagen. Går det bra?” Jeg kunne ikke si mer. Både Gailio og Livia visste at Dokvin var en drittsekk jeg aldri hadde vært venn med. Det burde sette i gang med bjeller. Vergin sa ja. Han var en tjenestevillig fyr. 

Vi ankom  huset vårt, mitt og Livias. Fankt og jeg plasserte oss i hagen. Jeg plasserte oss sånn at jeg ville få øye på Magnom lenge før han ville se oss. Med en verts vennlige stemme spurte jeg Fankt om han ville ha en honningøl. 

Jeg måtte utnytte at Magnom ikke var som andre åtteåringer. Fankt ristet på hodet. Jeg serverte vann til oss begge. Magnom kunne bli til hjelp. Det krevde at jeg fikk snakket med ham på egenhånd. Da måtte jeg sørge for å holde Fankt unna.

 Han satt i stolen og stirret stivt fremfor seg.

  Det gledet meg at han ikke var en sosial skravlebøtte. Nå begynte det å bli prekært med å få planen på plass. Plantrio og jeg hadde øvd oss på å skape ulike fortidsrom mentalt. Magnom var usedvanlig intelligent med empati og omsorg for andre i bøtter og spann. Gutten var faktisk mitt eneste kort, trumfen jeg måtte vite å utnytte.

 Hendti var sikker på at Magnoms far ville ha utviklet seg likedan under tilsvarende oppvekstbetingelser. Planen jeg skimtet omrisset av, ville stille store krav til Magnom. Jeg så ingen annen mulighet. Sola skinte. Jeg kikket opp på himmelen. Det fantes ikke en sky der.

 Magnom hadde flyttet inn til onkelen sin. Sammen med ham og Eilin var de nå en barneflokk på fire. Leyla, Solaikos og Eilins datter, Magnom, onkelbarnet til Hendti, lille Eilon og lille Eilaia, babyen. Jeg tenkte så det knaket men jeg kom ikke på noen annen måte å gjøre det på. Da måtte det bli sånn. 

 Magnom kom på gutters vis, slentrende og balanserende, på kryss og tvers av veien.

Han hadde ingen hast. Jeg påkalte Fankts oppmerksomhet. 

”For at han ikke skal få et sjokk, må jeg forberede han, snakke med ham”, hvisket jeg mens jeg holdt øye med gutten. Der hoppet han ut i grøfta. Jeg smilte. Fankt nikket. Ansiktet hans var uttrykksløst. De grå øynene virket fraværende, men jeg tvilte på at noe unngikk ham. 

Anji ville ikke ha valgt ham til dette oppdraget dersom hun ikke anså ham for å være dyktig. Så måtte jeg bli dyktigere. Jeg sprang gutten i møte for å få størst mulig avstand til Fankt. Dette øyeblikket var alt vi hadde. Magnom måtte bidra så vi fikk omskapt det til en ny mulighet.

 Gutten satt i en grøft og holdt en frosk opp mot meg.

Det passet utmerket. Jeg tok i mot den lille skapningen. Den skalv i de svære hendene mine. ”Kan jeg få sette frosken ned?” spurte  jeg i det jeg gled ned i grøfta. ”Jeg har noe å fortelle deg som du blir lei deg for, en fryktelig hemmelighet.” Fankt hadde reist seg opp. Han gjorde ikke antydning til komme nærmere.

 Jeg snakket lavt og håpet at mannen der borte hadde vett på barn. ”Det er veldig bra hvis du gir meg en klem!” Jeg kom på at vi burde gjøre vårt gode forhold overtydelig. Mitt liv kunne avhenge av det. Magnom ga meg kinnet sitt. Jeg holdt ham tett inn mot meg. 

Det var ikke mulig å dikte opp en historie. Med Magnom ville kun sannheten duge. ”Det har ikke skjedd noe galt med noen du er glad i, men likevel vil det jeg sier komme til å gjøre veldig vondt. Lat som ingenting! Det er viktig.”

Kroppen hans var varm. 
De grønne øynene var store. 
Jeg hatet å slukke gløden i dem.








Science-Fiction-Forfatter, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Science-Fiction-Forfatter, Fugl som flyr under himmelen. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet!


Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-

Kilden.

I Dalene var det en kilde. Den første personen, som kom til Konglomeratet, kom til Kilden. Han var utslitt og nedbrutt etter en fireårig vandring gjennom en ødelagt verden. Hikstende sank han til jorda. Han forlot sin kropp og ble sittende å se på kroppen sin fra utsida. Syv menn kom vandrende til Kilden. Ingen av dem hadde fysisk kropp. De plasserte seg rundt springvannet. Hver av dem ble til to, en mann og ei kvinne, selv om de ikke var synlige som to. Mens de satt der, endret Kilden seg og ble til en gammel mann.

Han viste dem hva som hadde skjedd like fra den første fortid for menneskelig utvikling. De fikk vite hva som var sant og ikke sant av alt det mennesker hadde trodd. Samtidig så de konsekvensene av historiske handlinger som hadde ledet direkte til alles krig mot alle. Menneskeheten hadde vandret en lang vei. De hadde hatt et mål, men de hadde feilet gang på gang. Nå gikk det mot undergangen. De syv som var fjorten tagg den gamle mannen om en ny mulighet. Det fikk de. Den dagen ble deres år null.

Religion

De syv som var fjorten møttes etterhvert i Dalen. Ut fra det, de hadde sett ved Kilden, ble den nye loven bygd som skulle gjelde for hele verden. Den bygdes derfor på en opplevelse som kan kalles overnaturlig. Likevel fikk ikke noe av det plass i samfunnet som annet enn legendefortellinger. Det var ingen tilbedelse av den Gamle eller noen kult rundt dette. Likevel var det grupper som studerte det. For å komme inn i slike grupper, måtte du trene. De som trente hadde ingen spesiell rolle i samfunnet, det var ingen forkynnelse eller opplæring i annet enn det alle kunne velge.

I konglomeratet var det obligatorisk å trene. Slik var det ingen andre steder i verden. Det var syv ulike treningsgrupper, kalt selfer. Folk som var dyktige kunne bli ansatt som trenere. Det fantes en storleder i hver selfe i hver verdensdel.

Siden Konglomeratet hadde en så spesiell rolle i verden, ble det forventet at alle innbygger arbeidet med menneskelig modenhet.

Liber Mundi.

Den vesentlige konklusjonen de syv, som var fjorten, trakk av møtet ved Kilden var at motkreftene hadde vært for store. Derfor hadde det godt galt. Det var mange som hadde villet godt, som hadde arbeidet for kjærlighet og fred, men maktmenneskene ble for sterke, nytelsesbehovet for voldsomt, virkelighetsflukten fra det ubehagelige for stor. Derfor ble det utformet ei bok, kalt Liber Mundi, som skulle være til hjelp i enhver situasjon som kunne oppstå. Boka endret innhold etter hvem som leste den og etter de behov vedkommende hadde for svar. Tekster, som ble lest i boka, ble derfor skrevet ned siden det var umulig å komme tilbake til akkurat det innholdet.

Boka ble utformet av de syv som var fjorten. Ingen visste hvordan den var blitt til. Den kunne bare leses i et spesielt lys i biblioteket eller under fullmåne når sola og månen var synlig samtidig på himmelen.

Navnet Liber Mundi betyr verdensboka.

Kunne dette ha hendt. Bli med da så kan vi diskutere det.

,





  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper






















Publisert 6 kommentarer

Forfatter-Science-Fiction, å skrive bøker

Forfatter-Science-Fiction,
å skrive bøker,
Fantasy,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Science-Fiction, å forfatte en verden.


Ja, det har vært gøy å tenke ut alt sammen, skape en verden helt fra begynnelsen av, legge inn alle de ønsker jeg selv har tenkt skulle ha vært fint. Tenk om alle snakket et felles språk så vi alle kunne forstå hverandre, ingen religioner i statsforvaltning eller undervisning, penger har ingen særlig betydning, alle får den utdanning de ønsker, ingen rusdrikk sterkere enn øl, ikke narkotika, ingen media for annet enn kommunikasjon eller det som er nødvendig i ens arbeid, ingen TV for annet enn nyhetsformidling, et verdensråd som tar seg av verdens anliggender der alle er likt representert.

Siden vår verden ble deres mal for hva som aldri måtte gjenta seg, holdes det som skjedde der levende i hukommelsen som et skrekkens eksempel på hvor ille det kan gå. Da denne historien finner sted befinner vi oss 7000 år frem i tid. De fleste mennesker har ingen hukommelse for vår tid, men de som skal lede politiske organer må sette seg inn i det. Det gjelder også pedagoger og folkeverger.




  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper

Ved vår tids begynnelse

ble det opprettet en verdensdel til. Den ble kalt Konglomeratet og befinner seg i to fruktbare daler. En person vandret gjennom et helvete av vold og ødeleggelser og ved en tilfeldighet fant han dette stedet som hadde alt av nødvendigheter som mat og rent vann. Han finner folk. De har strandet i et langt mindre fruktbart området, men har med seg den høyeste kompetanse fra vår verden i form av forskere og moderne utstyr. De flytter til Dalene. Derfra gjenoppbygger de verden. Det hentes inn overlevende og opprettes kolonier ute i verden. De møter motstand, men denne nedkjempes etter hvert.

Konglomeratet er tilnærmet like stort som de andre verdensdelene i utstrekning, men egentlig er alt Ødeland med unntak av de to Dalene. Derfra flytter de som ikke arver en rolle der, fortsatt ut i den verden de tilhører ved arv. I disse dalene gjemmes artefakter fra vår verden, all kunnskap om hva som skjedde der og beskrivelser fra samtidige om hvordan det var. Hele verdens samlede gullbeholdning befinner seg der, alt som folk ville kunne komme til å begjære.

Konglomeratet.

I Konglomeratet hadde de alt fra begynnelsen. Bosettingene ute i verden måtte bygge samfunn opp igjen så godt de formådde ut fra de stedlige ressurser. Konglomeratet hjalp til, men de ga ikke ut alt det de selv hadde. Sånn ble de hjelpere. Ved oppfinnelser, som ble gjort i ulike samfunn, fikk alle ulike samfunn, tilgang til det samme slik at det ikke skulle oppstå ulikheter som igjen kunne gi grobunn for misunnelse. All forskning og utvikling ble oppmuntret av styresmaktene. Alle ble gitt muligheter.

Folket valgte at Konglomeratet skulle være i en særstilling slik at de kunne gi nødvendig hjelp ved behov. På dette stadiet, da denne handlinga finner sted, er fortsatt Konglomeratet verden overlegen på de fleste områder, men forskjellene er ikke så store som de var i tidligere tider.

Spørsmålet er om det er mulig å tenke seg et slikt sted, at folk som bor der greier å beholde sine fordeler uten at det oppstår et maktbehov eller annet går ut over verden forøvrig.

Sånne spørsmål synes jeg det er interessant å samtale om.


Forfatter-Science-Fiction,Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiorfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Ei løvinnes hjerte.

Kapittel 1Ei løvinnes hjerte.



Livias komm ga signal. Det var Kobin. Hun plasserte den på høyttaler. 

”Jeg er i leiligheten hennes.” Stemmen var rå av følelser. ”Det var ingen grunn til å bryte seg inn. Noen hadde vært der før meg. Leiligheten er fullstendig endevendt som om en tornado har rent gjennom den. Vær så snill og kom!” Livia sa ikke et ord. Hun snudde føttene  bort fra stranda i retning Kobins hus, det vi lånte av ham. ”Jeg bør kontakte folkevernet, men jeg vil vente til dere har vært her. Dere må se dette. Det….” 

Jeg hastet av sted ved siden av Livia mens jeg trakk på meg skjorta. 

”Men var det ikke helt i orden da du tittet inn der i dag tidlig da?” spurte Livia. Hun løp nå. Jeg også. 

”Det er nettopp det. Jeg begynner å bli hysterisk. Skynd dere!” Vi løp alt vi kunne. Sola skinte. Svetten rant. Kvalmen bredte seg i magen mens jeg tok inn det Kobin faktisk sa.

«Vi er på stranda uten andre fremkomstmidler enn føttene», peste Livia.

Hun løp enda fortere. Jeg gjorde det samme, holdt følge. Kobin hadde lett etter Elisha i hele dag, ei jente som  han nylig var blitt kjent med. Ta luftsykler! Jeg vet at pappa ikke er noe glad for at vi gjør det i fritida, men det haster virkelig.” Kampin Styrktett, sikkerhetsråden i Konglomeratet, den åttende verdensdel som inneholdt en flik av alle, og tvillingenes far, ville tørne dersom han fikk ett aldri så lite nyss om hva vi holdt på med. Men han visste ikke. Han trodde vi var i Viken for å følge med på Kobin så han ikke skulle skeie ut, komme opp i problemer, drikke for mye honningøl. Det var slik vi hadde planlagt det. Vi hadde gått bak ryggen hans, konspirert rett og slett.

”Forklar oss veien!” sa Livia. Jeg pustet tungt mens jeg løp.

De to, Kobin og Elisha hadde hatt en avtale om å treffes i dag tidlig. Elsihas mor var forsvunnet, hadde vært det lenge. Kobin hadde tilbudt seg å hjelpe henne med å lete. ”Vi kommer så fort vi kan”, nesten ropte Livia. Jeg fattet ikke hvor hun fikk stemmen fra.

”Dere får si at dere var så bekymret for meg etter denne samtalen at dere ikke våget annet. Hun bor i ….”

Kobin, jeg er stressa her», sa Livia andpusten.

”Vi løper. Skriv ned adressa og send den! Vi kommer. Slapp av!” 

Jeg løp forbi henne. Da vi hadde avsluttet vårterminen på skolen, hadde Livia og jeg reist til Klosterdalen. Kobin hadde nektet. 

”Når dere kommer vil dere forstå at det ikke er noen grunn til å slappe av”, sa Kobin med en stemme som skalv av undertrykt fortvilelse. Jeg hadde blodsmak i kjeften. Kampin hadde vært rasende over at Kobin ikke hadde kommet hjem sammen med oss. Vi fryktet alle for Kobin, for hans mentale helse. Han hadde opplevd så mye brutalt. Men han måtte få leve sitt eget liv, slippe å dilte i sin fars vilje, noe jeg uansett ikke trodde noen ville få ham til.  Livia nådde opp på sida av meg. Jeg oppfattet et hulk i kommen. 

”Vi kommer”, forsikret Livia med andpusten stemme. ”Det ordner seg.” Hun la kommen i lomma. 

Kobin hadde kommet til Klosterdalen i hemmelighet.

Han hadde fått Hendti til å slippe ham over grensa uten å si noe til noen, det til tross for at Kampin, faren han, var sikkerhetsråd og i tillegg var fra seg av bekymring for ham. 

Avstanden fra stranda og opp til Kobins hus virket lenger enn jeg husket. Hverken jeg eller Livia sa noe. Vi konsentrerte oss om å løpe. Tankene romsterte som viltre kaniner. Vi skulle aldri ha lyttet til Kobin. Planen hans hadde vært galskap fra første stund. 

Det var ikke det at vi ikke ville hjelpe ham. Vi ville alle hjelpe Kobin. Problemet var at Kampin gjorde alt på feil måte, noe det ikke var mulig å få ham til å forstå. Derfor hadde vi havnet i denne bisarre situasjonen. Jeg ristet på hodet. Det var et problem.

I dag tidlig hadde Kobin kontaktet oss og informert oss om at Elisha hadde uteblitt fra avtalen de to hadde gjort. Det hadde vært underlig. For det var jo derfor vi befant oss her, for å lete etter mora hennes som var forsvunnet. 

Kobin hadde presentert oss for Elisha for første gang i går,

en hyggekveld med bare oss fire tilstede. Hun hadde virket trivelig, ei søt lys jente, helt forskjellig fra Solaia, Kobins tidligere kjæreste, jenta han hadde sett dø, bli voldtatt og myrdet rett foran øynene sine. 

 Solaia hadde vært mørk som ei natt. Elisha var så lys at hårfargen grenset mot platina. Solaia hadde vært elegant, slank, høy. Elisha hadde vært lita og sped med ivrige lekne blå øyne. Solaias øyne hadde vært store og brune, alvorlige og dype som brønner. 

Jeg hadde plagsomt med sand i sandalene her jeg løp. Det var bare å tåle det, spurte på. Sola var så varm at svetten haglet.

Elisha hadde vært forelsket.

Både Livia og jeg ville være villige til å sverge på det. Kobin hadde vært langt fra uberørt han heller. Han var på vei mot noe. Ei interesse hadde han kalt det. Alt, som interesserte Kobin, gledet oss. Gårsdagen hadde vist oss at det var mer enn det.  

Kobin hadde ressurser til å hjelpe Elsiah, eller Konglomeratet hadde ressurser til å hjelpe. Derfor hadde han kommet til oss, bedt oss om å skaffe ham alt han trengte fordi han ikke ville blande inn sitt faderlige opphav. 

Sanda i skoene gjorde meg gal. Jeg skled i tykke strå langs veikanten, men tok meg inn igjen. Livia sendte meg et bekymret blikk. Min rolle, som kistebærer, hadde gjort det mulig å bistå. Her jeg løp, angret jeg på at vi hadde blitt med på planen hans. Vi måtte ha vært gale alle sammen. 

Jeg slo Livia med ti meter i det jeg skrenset inn hageporten.

Hun sprang på do. Jeg tømte skoene for sand, fikk på meg beltet og klarerte luftsykkelen. Det var på tide at jeg trente mer. Formen var for dårlig. 

Jeg sverget. Hva hadde Kobin rotet seg opp i? Problemet var at Elisha ikke hadde hørt fra mora si på seks måneder. I begynnelsen hadde hun ikke reagert på det. Hun hadde vokst opp med mora som eneste omsorgsperson. Da hun hadde begynt å studere, hadde mora ønsket å bytte jobb, komme seg bort. Elisha hadde fortalt oss at hun hadde støttet henne helhjertet. 

Jeg plasserte meg på sykkelen, satt klar. Døra gikk opp. Livia bykset ut med bukser og tunika mens hun strevde for å få beltet på plass og sjekket at det virket som det skulle. Det lyse håret var i vill uorden. Hun slang seg bak på sykkelen. Jeg lettet. Mens jeg kjørte leste hun veibeskrivelsen høyt for meg.

Heldigvis visste jeg hvor vi skulle.

Vi var blitt ganske godt kjent i Viken etter og ha bodd her i noen måneder. Elisha hadde prøvd å få tak i mora i flere uker nå. Kobin hadde kommet til hjelp. Så hvorfor hadde hun ikke dukket opp til avtalen med ham. Hun hadde ikke svart på RA heller. 

”Kjør fortere!” kommanderte Livia. 

”Jeg tar det med ro”, sa jeg ”Vi vil ikke vekke oppsikt.” Det siste var viktig. Kampin ville bli rasende hvis han fikk vite at vi, i tillegg til å kjøre sykkel unødvendig, også dreiv med villmannskjøring. 

 For rundt tre uker siden hadde Elisha gått til Folkevernet for å melde mora si savnet. De hadde lovet å sjekke litt rundt, men hun hadde fått en opplevelse av at de ikke ville prioritere det. 

Da hun ikke hørte fra dem, hadde hun oppsøkt dem for å purre opp saken.

Det var tre dager siden. Hun hadde fått til svar at de hadde stilt saken i bero. Elisha hadde protestert. Hun hadde vært engstelig, fryktet for at noe alvorlig hadde skjedd. De hadde sagt at voksne mennesker måtte få lov til å legge sine tidligere liv bak seg. Så lenge det ikke dukket opp alvorlige indikasjoner på problemer av noe slag, ville folkevernet ikke foreta seg noe. Mora kunne ha funnet en ny mann.

”Som om jeg ville ha bekymret meg om hun hadde fått en ny mann”, hadde Elisha fnyst. Vi hadde nikket, vært forståelsesfulle, for vi var voksne, ikke unger.  

”Kjør fortere!” gjentok Livia. Jeg ignorerte henne. Hvor kunne Elisha ha gjort av seg? Det virket helt unaturlig at hun ikke hadde dukket opp til den avtalen. 

Kobin trengte hjelp.

Han hadde vært uvanlig oppskjørtet til ham å være. Det var ikke mye som pleide å stresse ham opp. Fra nå ville vi være tre til å lete. Sammen skulle vi finne henne.  

Vi nærmet oss adressa. Så vidt jeg skjønte skulle det være neste sidegate. Elishas mor var utdannet lærer. Elisha tok også lærerutdanning. ”Sving! sa Livia. Jeg svingte.

”Hadde Kampin bare ikke vært en slik umulig far”, sverget tankene mine. Han hadde villet ha oss til å reise til Viken på ferie for å spionere på sønnen. Vi hadde nektet selvsagt. Ingen far spionerer på sin voksne sønn. 

Men Kampins absurde ønske hadde gitt oss den unnskyldningen vi trengte for å faktisk reise, gi Kobin det han hadde ønsket. Jeg grøsset. Hvis Kampin fikk greie på dette, var vi ille ute. Vi nærmet oss bestemmelsesstedet. Svetten rant av meg.

Det var gata.

 Det lå hus på den ene sida og skog på den andre. Jeg peilet inn nummerskiltet og fløy rett mot den oppgitte adressa. Vi landet i hagen. Den virket lettere overgrodd. 

Livia løp foran meg. Jeg så frem til å snakke med Kobin. Få et nøyaktig innblikk i hva som hadde foregått. Huset var hvitt og laget av tømmer. Døra sto åpen, på vidt gap, ei rød dør. Elisha Sannsid sto det på et navneskilt. 

Tankene på innsida av hodet ble stående å repetere seg. Døra burde ikke ha vært åpen. En alarm skjøt lyn i nervesystemet. Dersom du bryter deg inn i et hus, lukker du døra, du vil ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

 Livia løp inn. Jeg sverget og skrittet etter. Hun var alt for uforsiktig. I inngangen var det kaos. Livia hadde stoppet som om hun ikke trodde det hun så. Jeg skrittet over kaoset, det knaste i glassbiter. Jeg trodde ikke det jeg så jeg heller.

Hun kastet et raskt blikk på meg før hun ropte Kobins navn.

Jeg la ei arm på skuldra hennes. Vi lyttet i det jeg tok til vettet og lukket døra. Kobin svarte ikke. Speilet i gangen var knust. Jeg glante på døra jeg hadde lukket. Han burde svare. Frykten bandt seg til en innfløkt knute i magen. 

Under glasskårene lå det klær slengt hulter til bulter. Den øverste kommodeskuffen sto åpen. Med likblekt ansikt slo Livia Kobins kode. Vi ventet i stillhet. Den var tyngre enn den mest kvelende skygge. Ikke noe svar. 

Livia skrittet inn i stua. Der var det fullt kaos. Hun holdt linja til Kobin åpen. Jeg strente forbi henne og åpnet dører mens jeg lyttet etter et svarsignal fra kommen hans. Ingenting. Jeg visste ikke om det var et godt tegn. 

Livia sto på terskelen til kjøkkenet. Bord og stoler lå veltet. 

«Han svarer ikke», sa hun helt unødvendig.

I øynene var det panikk. ”Hva skal vi gjøre? Han svarer ikke.” Stemmen steg.

”Vi fortsetter og lete”, sa jeg og gikk bort til henne, grep handa hennes. ”Vil du sette deg ned?” Kjøkkengulvet var fullt av glasskår fra servise som var blitt kastet utover. Kjøkkenet var et lite egnet sted for å sette seg. Hun ristet på hodet. 

Noen hadde gått fullstendig amok i dette huset. Ikke rart at Kobin hadde hørt vettskremt ut.

”Jeg vil lete. Hvorfor svarer han ikke?” Klumpen i magen var blitt til bølgende kramper. Vi måtte kontakte Kampin. Jeg så ikke frem til det. Kortet mitt. Det var årsaken. Det som åpnet alle fasiliteter. Jeg sverget. Et kort var bare et kort. Jeg fattet ikke hva som foregikk. Det var for utrolig. Kobin hadde bedt oss om hjelp. Han måtte være her. Noen annet var ikke til å godta. 

«Slapp av Livia!

Vi finner ut av det!” Ikke at jeg fattet hva det var vi skulle finne ut. Dette var verre enn et mareritt. Jeg trakk henne inn mot meg og holdt henne tett. Noe sånt som dette hadde jeg ikke forutsett, selv ikke da Kobin hadde snakket, selv ikke i et mareritt. ”Det ordner seg, jenta mi.” Jeg mumlet ned i gullhåret. Hun rev seg løs. 

Vi gikk fra rom til rom sammen. Hele tida ropte vi navnet hans. Kommen sto på repetert oppkalling. Vi endte opp i kjøkkenet. Livia sparket til en stol som allerede lå nede. ”Jeg går ut og sjekker i hagen”, sa jeg. 

Vi var nødt til å sjekke overalt. Jeg fryktet ikke lenger konsekvensene av det vi hadde stelt til med, men jeg fryktet for Kobin. 

”Han burde ha svart på kommen”, sa hun. ”Hvorfor svarer han ikke på kommen”, brølte hun.

«Det skal vi finne ut», sa jeg. og undertrykte skrekken i brystet.

”Jenta mi, vi skal finne det ut.” Jeg strakte frem armene, men hun puffet meg vekk. ”Vi burde melde fra til folkevernet”, sa jeg og lot armene synke. ”Men jeg føler for å undersøke huset selv først.” Hun fokuserte. 

”Selvsagt! Vi kan ikke melde fra til noen før vi har gått gjennom huset. Jeg begynner med Elishas skrivebord. Der er det kaos, men det er ikke glasskår.” Jeg nikket enig. Et skrivebord ville være et utmerket utgangspunktet for å finne svar. Vi trengte svar, fort. Jeg trengte at jenta mi befant seg i trygghet inne i huset, for jeg var redd.

 Livia forsvant. Jeg tråkket så forsiktig jeg kunne over kaoset av klær og glass i gangen. Barndomshjemmet mitt i Liljedalen hadde sett slik ut. Foreldrene mine var blitt drept. Jeg kalte det bare G-dagen, den grusomme dagen. Det var fire år siden, fire år, men det var like levende som om det hadde skjedd i går. 

Jeg sto i døra i noe som virket som en evighet og speidet. I hagen sto vår luftsykkel, ikke noe annet. Kobin hadde lett i hele dag. Nå gjaldt det å huske hvert eneste ord han hadde fortalt oss? Livia var bedre på sånt. Hagen hadde rikelig med bed, men det var mye ugress.

Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss.

 Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss. Kobin hadde informert oss om at Elisha ikke hadde dukket opp til avtalen. Både Livia og jeg hadde befunnet oss i halvsvima. Det hadde blitt seint dagen i forveien. Da hadde vi sittet sammen alle fire og diskutert moras forsvinning, hva vi hadde kunnet gjøre med det, hvilke tiltak som ville ha vært fornuftige. Jeg prøvde å huske hvor mange klokka hadde vært da han hadde vekket oss. Rundt halv ni. Jeg trodde det. 

 Det var fortsatt ikke et menneske å se. Hagen hadde et redskapskjul. Jeg gikk ditover. Hvordan hadde Kobin transportert seg hit. Han hadde foreslått at vi skulle ta sykkel. Det ble forventet at vi ikke gjorde det uten en svært god grunn. Jeg så ingen transportmidler noe sted.

Skjulet lå til venstre for huset. Det var ikke laget noen vei dit. Jeg tråkket i alt for høyt gress. Elisha var ikke et hagemenneske. Jeg lagde en mental liste i hodet over alt som var blitt sagt denne morgenen. Da Kobin hadde fortalt at Elisha ikke hadde dukket opp, hadde vi  antydet at hun kunne ha misforstått møtestedet. Han hadde frest og sagt at det ikke var mulig. Det var selvfølgelig alltid mulig, men vi hadde ikke forfulgt spørsmålet. 

Utenfor redskapsskjulet befant det seg en spade med brekt handtak.

Det var ikke rart at Kobin hadde vært opprørt. Her hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, hentet oss ut av Konglomeratet, fått oss til å foreta handlinger som i beste fall ville få oss utvist av skolen. Så møtte ikke dama opp. Det var særdeles ille.

Til høyre for huset var det ei bøtte og et par hansker. Jeg kikket rundt meg, men jeg så ingen. Elisha hadde sett frem til å komme i gang med å lete videre, følge opp hendelser fra dagen i forveien. Det var jeg villig til å sverge på. 

Jeg tok i døra. Den var låst. Jeg gikk rundt huset. Det fantes ingen vinduer jeg kunne kikke gjennom. Kobin var god til å komme seg gjennom låste dører. Han hadde sørget for min utdannelse på det området. Jeg kikket rundt meg, så ingen og tok frem et nøkkelkort som Kobin hadde utstyrt meg med til slike formål. 

Døra gikk opp.

Jeg gikk inn. Der inne var det hyller langs veggen rett frem og til høyre for meg. Jeg så en sekk med gjødsel, hansker, vannkanne, slange, kalk. Midt i rommet sto det en lett rusten trillebår. Dekket var flatt. Til venstre var det knagger. Jeg registrerte en gammel regnfrakk, en tunika, et par bukser. Under sto det støvler. Gulvet var støpt. Jeg så  ingen gulvluke. Tomt. Jeg gikk ut og lot døra være ulåst. Det så ikke ut til at noen hadde befunnet seg her på veldig lenge. 

 Jeg gikk tilbake mot inngangsdøra. Denne morgenen hadde både Livia og jeg tilbudt oss å bli med Kobin for å lete etter Elisha. Han hadde avslått og sagt at vi bare skulle fortsette med det vi hadde planer om. Så da hadde vi gjort det, ligget og slappet av på stranda hele dagen. 

Fra inngangspartiet beveget jeg meg forsiktig langs grunnmuren på venstre side. Jeg så ingen transportmiddel. Kobin kunne ha gått. Han hadde sagt at han gikk, trodde jeg. Store steinblokker var felt inn i hverandre. Det var massivt. Vi hadde ikke hørt fra Kobin hele dagen. Livia hadde begynt å uroe seg. Hvor mange hadde klokka vært da samvittigheten hadde begynt å røre på seg. Fire på ettermiddagen kanskje, noe rundt der.

Etterhvert hadde hun slått koden hans.

 Han hadde svart med det samme. Hun hadde kjeftet på ham fordi han ikke hadde kontaktet oss. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke hadde funnet antydning til spor etter Elisha noe sted. Han hadde vært bekymret. Det var forståelig. Jeg banket i muren med jevne mellomrom, lyttet og sverget. Alt jeg hørte var en massiv klang av stein. 

Kanskje hadde han kjørt bil, men jeg så ingen. En vanlig tråsykkel kanskje. Det var ikke spor av dekk på gårdsplassen. Ikke var det fotavtrykk der heller. 

Jeg måtte slutte å lage katastrofer på min indre scene. Kobin ville dukke opp. Noe annet var utenkelig. Han hadde sagt at det så forferdelig ut her, at han hadde fått sjokk. Det hadde vi fått også. Han hadde tryglet oss om å komme. Det hadde vært trygling. Jeg var redd. Han hadde ventet oss. Vi hadde lovet å komme.

Handa kom bort i en tistel.

Jeg hatet stikkende vekster. Derfor hadde jeg ikke roser i hagen De hadde alt for mange torner. Det var virkelig ustelt her. Hjemme i Klosterdalen hadde Kobin lagt dette frem som et eventyr som vi alle ville ha glede av, litt uproblematisk moro som også ville være til hjelp for et annet menneske. 

Vi kunne umulig ha forutsett at Elisha ikke skulle dukke opp. Det holdt at vi lette etter ei forsvunnet mor. Ett visste jeg. Konglomeratet sto i utfordringer. De ville ikke bli imponert over at vi engasjerte oss i forsvinningssaker uten at de var informert. 

Jeg rynket panna i det jeg svingte rundt hushjørnet. Det var ikke et eneste vindu å se i muren. Ingen kjellernedgang. Kunne det skjule seg noe i det høye gresset som jeg ikke umiddelbart så, i tilfelle hva. Jeg ante ikke en gang hva jeg lette etter. Muren var så massiv at den burde romme en kjeller. 

Kobin hadde valgt å lete alene hele i dag. Det slo meg. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille da han kom hit som da vi kom hit. Noen kunne faktisk ha befunnet seg her i mellomtida, noen som kunne ha tatt Kobin og etterlatt det enda verre. Jeg stoppet tankene. De var for uhyrlige. Vi burde ha presset på hardere, blitt med og lett fra morgenen av selv om han hadde sagt nei. Ikke noe var så lett som å være etterpåklok.

Til nå hadde jeg sett to frukttrær.

Det fantes bærbusker. Jeg banket i veggen med jevne mellomrom. Muren besto fortsatt av digre steinblokker, var massiv. Jeg svingte rundt hushjørnet. Ingen kjellernedgang. Ingen vinduer, bare massiv stein.

 Jeg så to frukttrær til. Busker sto tett i tett. Jeg gikk dit, kikket mellom buskene og bak dem. Ingenting. Ikke ante jeg hva slags busker det var heller. Jeg er interessert i hage. Kobin måtte være her et sted. Det var alt jeg kunne tenke på. Han ville ikke ha forlatt stedet frivillig når han visste at vi skulle komme. Det var tette bånd mellom dem, tvillingene, Kobin og Livia.

 Jeg gikk tilbake til husveggen. Kobin kunne ha tenkt at Elisha ikke var interessert lenger. Da burde hun i så fall ha skjult det. Hun trengte hjelp. Kobin var den eneste som kunne hjelpe henne. De hadde allerede vært ute og lett sammen. Hun visste hva han kunne tilby. Ingen andre kunne ha tilbudt det samme.

Men jeg visste også hvor fort en krangel kunne eskalere.

  Kobin hadde ikke snakket om krangel. Det var ikke akkurat noe man snakket om. Jeg kunne knapt huske at Kobin og Solaia hadde kranglet. 

Jeg dunket i veggen. Dunket og gikk. Jeg hadde sand overalt. Livia og jeg hadde slappet av og elsket i sanda. Filleren til sand. Akkurat nå hadde jeg behov for en dusj. Jeg rundet det siste hjørnet og var tilbake ved inngangspartiet uten noe resultat. Dusj måtte beklageligvis vente.

Det måtte være mulig å finne spor av at Kobin hadde befunnet seg her. Folk etterlater seg spor. Jeg virret rundt i hagen mens jeg sparket til en kvist i gresset. Dersom noen andre hadde vært her så burde det vises. Sola hadde gjemt seg bak en liten sky.  

Jeg lette bak busker og trær.

Da Livia hadde kontaktet ham, hadde han ramset opp alt han hadde foretatt seg. Det var  hospitalet og ulykkessentralen. Han gått rundt i nærmiljøet, spurt på butikken og gått bort til skolen hennes. Jeg kunne sjekke rekkefølgen med Livia, men jeg mente det var sånn. Gått. Han hadde sagt gått. Ikke en grein skulle bli stående oversett. Hvis det var noe å finne, skulle jeg finne det.

Det var ferietid, så utdanningsinstitusjonen var stengt. Likevel hadde Kobin forestilt seg at Elisha kunne befinne seg på biblioteket. Kobin hadde et moderne skip. De hadde ikke trengt biblioteket. Det pekte mot krangel.

 Bak trærne var det flere busker. Den sterke lukta fortalte meg at det var nok en solbærbusk. Jeg kikket rundt, trakk i greiner. De hang fast til ei buske og var ikke plassert der. Alt var mulig. Jeg kikket rundt meg, sjekket om det var noe som hadde unngått meg. Sola var igjen på himmelen. Det var hett. Ikke som på stranda. Fluer summet og irriterte. De ble tiltrukket av svette. Den var det ikke noe å gjøre med.

Kobin hadde også gått på døra til naboer.

I hele den hersens hagen fantes det ikke spor. Den var tom for alt. Vi burde ha stoppet ham fra å bryte seg inn i huset. Han hadde kikket inn i dag morges, men da hadde han ikke brutt opp døra. Egentlig visste vi ikke. Han kunne ha tittet inn av vinduer, ropt. Selvfølgelig kunne vi ikke ha stoppet ham. Kobin var en mann. Han var god til å bryte opp dører. 

Men det var noe vi skulle ha gjort. Vi skulle ha stoppet ham fra hele dette tullete prosjektet, men vi hadde hatt håp til en begynnende romanse. Det var problemet. Vi hadde håpet på at han skulle finne litt lykke.

Jeg ga opp og gikk mot inngangsdøra. Det ville uansett ikke ha nyttet å melde Elisha savnet. Ingen ville bry seg om at en nittenåring hadde vært savnet en dag. Nå stilte det seg annerledes. De var begge savnet, både Kobin og Elisha. I tillegg hadde vi  Elsihas mor.

Jeg frøs på ryggen i det jeg gikk inn i gangen.

  Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille som dette da Kobin kom hit. Han hadde vært sjokkert, men vi kunne ikke vite det. Det var Gailios mantra, læreren min, kistevergen. Hold alle muligheter åpne! Ikke lås deg til noe! 

Jeg gikk fra rom til rom, kikket meg rundt, prøvde å skaffe meg et bedre overblikk enn sist, finne ut om det var noe vi hadde oversett. Kobin hadde bedt oss om å skynde oss. Hvor lang tid hadde vi brukt. Jeg hadde ikke sett på klokka. 

Jeg fant Livia ved skrivebordet i et virvar av papirer. Rommet fungerte nok som et kontor.  Kobin og jeg hadde hatt timer å slå ihjel da vi hadde flydd sammen fra Klosterdalen til huset hans i Viken. Livia hadde skaffet oss drøssevis av papirer som kunne hjelpe oss med å finne mora. Hun skulle ha med seg mer når hun kom etter oss. Dem hadde Kobin fått i går.  Vi hadde kikket gjennom dem, prøvd å finne en forklaring, prøvd å legge en fornuftig plan.

«Har du hørt noe fra ham?» spurte jeg.

Hun ristet på hodet. Selvfølgelig hadde hun ikke det. Da ville hun ha kontaktet meg med en gang. 

”Har du funnet noe?” Jeg ristet på hodet. Kobin hadde sagt at han skulle bryte seg inn. Deretter skulle han avgi rapport. Han hadde kommet seg inn i leiligheten. Det hadde vært ren panikk i stemmen hans da han hadde kontaktet oss. ”Livia, kan noen vite at Kobin er fra Konglomeratet?” Hun så på meg med et sløvt blikk som om hun ikke fattet hva jeg spurte om. ”Livia?”

”Konglomeratet! Hva mener du? Ingen har snakket om Konglomeratet.”

”Nei, vi har vært nøye med å fjerne alle merker fra utstyret vårt. Ingen nevnte Konglomeratet i går. Visste Elisha at Kobin er fra Konglomeratet?”

«Jeg aner ikke hva de har sagt til hverandre.»

”Vi har opplevd grupper som vil oss til livs”, sa jeg. ”Kan dette handle om noe sånt?”

”Hvorfor skulle de gå etter Kobin. Du er den mest ønskede. Ikke han. Da burde de gå etter deg.” Vi ble stående å stirre på hverandre. Hun skuttet seg. I så fall var vi i fare. Kobin kunne umulig være en lokkedue.

”Livia tenk! Hvor kan Kobin være?” Jeg forsøkte å jage vekk alle andre tanker. Det gjaldt å få gode ideer. Dette var nytteløst.

”Han må være her et sted. Vi må fortsette å lete.” Hun kikket ned i et papir, krøllet det sammen og kastet det ut i rotet. 

”Ja, men vi må ikke være fremmede for at det kan ha med Konglomeratet å gjøre.”

”Du tar det ut i det paranoide. Mang en konglomerat synes du er uforsiktig. Bryr du deg? Nei.” Hun hadde grepet et nytt papir.

”Finner du ut noe her?” spurte jeg.

”Nei, men jeg håper at et kontor kan ha informasjon som kan hjelpe oss videre. Jeg finner bare ikke ut av det. Han svarer oss ikke. Det kan ha med Elisha å gjøre. Det som har med Elisha å gjøre, kan befinne seg her.”

«Men han ville ha sagt i fra til oss», innvendte jeg.

”Men han ville ha sagt i fra til oss”, innvendte jeg. 

”Ja, men vi veit ikke hva som har skjedd. La meg lete! Vi må ikke kaste bort tida.”

”Si i fra hvis du finner noe”, sa jeg. ”Jeg leter videre. Hvor lang tid brukte vi fra han kontaktet oss til vi kom hit?” Hun stirret opp på meg. Den dype fortvilelsen langt inne i det blå fikk hjertet mitt til å hoppe. 

”Jeg sjekket det ikke, Reikin. Det var så forferdelig her, som om all vanlig fornuft spant bort. Ærlig talt, jeg veit ikke.” Livia pleide å ha orden på tid. Det var jeg som ikke pleide det.

Jeg ville ta henne i armene, men vi hadde ikke tid.

”Reikin, ingen gruppe, som vil Konglomeratet vondt, kunne ha planlagt inn i disse tilfeldighetene. Du skjønner det. Ingen kunne vite at Kobin ville spørre oss om å rekvirere utstyr til ham fra Konglomeratet uten at noen visste det, at vi faktisk ville gå med på det. Det er helt sprøtt. Akkurat nå kan jeg ikke fatte at vi var så lettsindige, men det var vi. Dette har foregått spontant.”

”Jeg vet det Liv”, sa jeg og var på vei ut av rommet. ”Sa han noe om hvordan han kom seg hit?” Jeg var på vei ut gjennom døra. Det knaste under skosålene.  ”Jeg finner ingen fotavtrykk i grusen, ikke spor av fremkomstmiddel.”

”Jeg tror han har gått rundt på føttene  i hele dag”, sa hun. ”Det var det han sa.” 

Jeg hørte stemmen hans i hodet,
frykten i den.
Det beroliget ikke akkurat. 
Jeg var vettskremt. 





Vers om handlinga i boka Ei løvinnes hjerte forfattet av R.R. Kile. Når folk forsvinner, og det ikke finnes spor av dem, blir mann redd.Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Forfatter-Science-Fiction, Solnedgang i sjø. Om du vil titte inn til Liber Mundi, tryk på bildet!






















Publisert 6 kommentarer

Forfatter-fantasy, å gi ut bøker.

Forfatter
Fantasy,
Liber Mundi,
Kistepakta,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Fantasy, jeg skriver bøker,

I blant lurer jeg på hvorfor. Det er mer krevende enn det er mulig å fatte. Samtidig er det spennende over all forstand. Jeg leste nettopp gjennom et manus i serien, som det er lenge siden jeg har jobbet på, og jeg ble så grepet at jeg ikke klarte å stoppe, det til tross for at det er jeg som hadde skrevet det for fire år siden. Tårer rant, og jeg lot spenninga rive meg med. Bok 6 er under utarbeidelse under tittelen: Den røde steinen. Jeg håper den snart kan ferdigstilles.

  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-

Hva vil jeg med bøkene?

Jeg er mer enn middels opptatt av norrøn mytologi, eller mytologier og religioner i det hele tatt, alt det mennesker forteller for å forsøke å bringe orden i livet. For det er krevende og forstå livets gang gjennom fødsel, liv og død. Bare som et pust i historisk sammenheng, er vi borte igjen. Så hva gjør vi her i det hele tatt? Hva utretter vi?

Jeg tenkte meg at Ragnarok ville komme en dag som en naturlig følge av menneskers behov for å ha rett, for å ønske makt. Så jeg lot det skje. På restene av den ødelagte verden, lot jeg det bygge en ny. Den skulle bli en god verden der folk sto skulder ved skulder sammen for å bygge slik at det som hadde skjedd, at bror sto mot bror, aldri skulle kunne skje igjen. De ville bygge verden tuftet på kjærlighet der frihet, liket og brorskap skulle være styrende for samfunnsutviklinga.

Jeg bringer historien 7000 år frem i tid. Det er langt unna det som en gang skjedde ved vår verdens undergang, deres år null. Selv om de styrende organer, forsøker å holde liv i de styrende begrunnelser for den lov de styrer etter, begrunnet ved det som ledet til Ragnarok, er det krevende. Folk tenker selv, vil skape, prøve noe annet, er kritiske.

En spådom har sagt

at de gode årene ikke vil vare. Alt vi endre seg. En dag vil vi det igjen bli en krig, den siste krig mellom det gode og det onde, der det onde er et menneskes vilje til å ville bestemme over andre. De gode er de som kjemper for frihet og kjærlighet.

Dette er det jeg dypest sett er interessert i. Hva er fruktbart og ikke fruktbart i samfunnsutviklinga. Hvordan kan alle på jorda få sin frihet, et liv i en verden der kjærlighet og omsorg er de styrende prinsipper, ikke kapitalisme og økonomisk makt. Når er kjærlighet snillisme?

Dette er krevende spørsmål, vanskelig over enhver forstand.

Jeg blir glad om folk leser, vil dele tanker med meg, for det er krevende. Vi har en verden som vi slett ikke vil sende gjennom et Ragnarok. For verden skal ta vare på folk, skal la folk oppleve frihet, likhet og brorskap, ingen skal være fattige, ei jord der vi deler våre ressurser.

Jeg ønsker dere velkommen til å bli med på ei reise inn i en tenkt menneskelig fremtid.


Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile, Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Bokforsida til Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Vil du kjøpe boka, klikke på bildet!






Kapittel 1, Kistepakta

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

Jeg løp. Vannet sprutet.

Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille. Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap! 

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått.

Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville. 

Jeg måtte melde fra til folkevernet.

Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Det var nødvendig. Jeg gikk. 

Avslutning for avgangselever.

De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var. 

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene.

Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk. 

Små jevne dunkelyder.

Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen. 

Plagg og sko.

Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden. 

Jeg sank ned på en stubbe.

Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det. 

Underbuksene

På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge. 

Jeg sverget mot det skytunge mørket.

Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde.

Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma.

Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like. 

Skrammer og rifter sved og stakk.

Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig. 

Endelig en respons.

Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket. 
”Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse?” Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene. 

«Jasså, la oss begynne med navnet.»

Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. ”Ditt navn.” Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig. 

”Reikin…., Reikin Jernstein.” 

„Adressa?“  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. ”Din adresse.” Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky. 

Hun ga seg ikke.

Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. ”Først vil vi ha adressa di.” Jeg sa frem. ”Jaha!” kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. ”Fødselsdato?” Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. ”Vil du ikke rapportere en forbrytelse?” Det hadde jeg prøvd på lenge nå. ”Fødselsdato takk!” Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg. 

Hun insisterte

Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. ”Ja vel, og registreringsnummer?”  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

”Jeg husker ikke, men jeg så et lik.” 

”Hvor?” Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. ”Er dette en tulleoppringning?” Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.  

«En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig.»

Endelig fikk jeg spyttet det ut. ”Da snakker vi mord.” Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. ”Huden var iskald. Han lever ikke.” Hun måtte forstå alvoret. ”Jeg sjekket det.” Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender. 

”Kan du komme deg til skolen?” spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. ”Vi finner deg der.” Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene.

Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut. 

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia.

Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå. 

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt. 

Jeg hadde sluppet opp for tid.

Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass.”Ikke gi opp”, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig. 

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde.

 Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. ”Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger.” Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen. 

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente. 

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten. 

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg.

Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk.Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot. 

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna. 

Jeg kom meg på beina, og jeg kunne stå.

Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde. 

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det. 

Jeg slo på RA og kontaktet pappa.

Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe. 

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen. 

Det var en times gange til vannet.

Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi. 

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det.De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det.

Jeg la hodet mot en stubbe.

Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvt våkne tilstand

Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

”Takk og lov!” Ordene ramlet over leppene hennes.

”På tide!” sa jeg. ”Fant dere mannen?” Jeg måtte spørre.

”Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne”, sa hun.” Jeg kunne ikke tro det. ”Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du?” Jeg hadde til hensikt å finne det liket. ”Kom tilbake!” ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.  

Som en vind sprang jeg gjennom skogen.

De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans.

Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner. 

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk.

Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.  

”Hvordan er det med deg, gutten min?” Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. ”Leter du etter dette?” Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

”Jeg kontaktet deg i går”, sa jeg. ”Deg og pappa.”

«Ingen kontaktet oss.

Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.”

”Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres.” Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

”Liljedalen florerer av rykter.”

”Jeg blåser i rykter.” 

”Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt.” Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. ”Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer.”

Jeg stønnet.

Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. ”Selskapet er selvfølgelig avlyst.” Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år. 

«Jeg vil kun snakke med Skrolle.

”Be ham om å komme hit!”

”De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut….  Takk og lov at du er tilbake” Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna. 

”La meg få snakke med ham!” skrek jeg og rakte frem handa. 

”Du får ti minutter.” Hun snudde på hælen og gikk. 

Skrolles stemme var som balsam på nervene.

Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten. 

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av. 

”Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake”, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen. 

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter.

Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.  

”Jeg vil ha svar!” insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.”

”Vi snakker senere”, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. ”Han vil snakke med deg alene.” Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le. 

”Det ordner seg, bror,” sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder. 

Omsider tømte huset for ikke fastboende elementer.

Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi. 

”Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg!” Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

”Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet!” En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle. 

«Det gjelder mer enn det», sa han.

”Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig.” Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov! 

”Ikke bli sein”, sa hun mykt.

”Nei, da”, sa fatteren. ”Det skal ikke ta lang tid.” Han skulle få en halvtime. ”Gi meg ti minutter før du kommer”, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden

og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann.

 Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. ”Har du det bra?” Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.  

”Jeg tviler ikke på deg”, beroliget han. 

”Folkevernet gjør det”, sa jeg. 

”Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta.” Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. ”Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut.” Han la RA, på bordet.

«Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag.»

Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

”Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne”, sa han. Alt jeg ville var å få vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde. 

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt.

Jeg ble gal av det. ”La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med”, ba han. Jeg nikket. ”Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.”

 Selvsagt  betydde det noe. 
Mannen måtte ha en skrue løs.
En morder hadde vært på ferde.
Et monster som kunne myrde igjen. 
”Nettopp derfor har vi mye å snakke om.” 
Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg. 






forfatter fantasforfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Hvorfor henger det en død mann i et tre. Verden er et fredfullt sted. Maltrakterte lik henger ikke i trær.
Trær i sommersol. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet.