Publisert Legg igjen en kommentar

Forfatter-fantasy, å gi ut bøker.

Forfatter
Fantasy,
Liber Mundi,
Kistepakta,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Fantasy, jeg skriver bøker,

I blant lurer jeg på hvorfor. Det er mer krevende enn det er mulig å fatte. Samtidig er det spennende over all forstand. Jeg leste nettopp gjennom et manus i serien, som det er lenge siden jeg har jobbet på, og jeg ble så grepet at jeg ikke klarte å stoppe, det til tross for at det er jeg som hadde skrevet det for fire år siden. Tårer rant, og jeg lot spenninga rive meg med. Bok 5 er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø. Jeg håper den snart kan ferdigstilles.

Hva vil jeg med bøkene?

Jeg er mer enn middels opptatt av norrøn mytologi, eller mytologier og religioner i det hele tatt, alt det mennesker forteller for å forsøke å bringe orden i livet. For det er krevende og forstå livets gang gjennom fødsel, liv og død. Bare som et pust i historisk sammenheng, er vi borte igjen. Så hva gjør vi her i det hele tatt? Hva utretter vi?

Jeg tenkte meg at Ragnarok ville komme en dag som en naturlig følge av menneskers behov for å ha rett, for å ønske makt. Så jeg lot det skje. På restene av den ødelagte verden, lot jeg det bygge en ny. Den skulle bli en god verden der folk sto skulder ved skulder sammen for å bygge slik at det som hadde skjedd, at bror sto mot bror, aldri skulle kunne skje igjen. De ville bygge verden tuftet på kjærlighet der frihet, liket og brorskap skulle være styrende for samfunnsutviklinga.

Jeg bringer historien 7000 år frem i tid. Det er langt unna det som en gang skjedde ved vår verdens undergang, deres år null. Selv om de styrende organer forsøker å holde liv i de styrende begrunnelser for den lov de styrer etter begrunnet ved det som ledet til Ragnarok, er det krevende. Folk tenker selv, vil skape, prøve noe annet, er kritiske.

En spådom har sagt

at de gode årene ikke vil vare. Alt vi endre seg. En dag vil vi det igjen bli en krig, den siste krig mellom det gode og det onde, der det onde er ent menneskes vilje til å ville bestemme over andre. De gode er de som kjemper for frihet og kjærlighet.

Dette er det jeg dypest sett er interessert i. Hva er fruktbart og ikke fruktbart i samfunnsutviklinga. Hvordan kan alle på jorda få sin frihet, et liv i en verden der kjærlighet og omsorg er de styrende prinsipper, ikke kapitalisme og økonomisk makt. Når er kjærlighet snillisme?

Dette er krevende spørsmål, vanskelig over enhver forstand.

Jeg blir glad om folk leser, vil dele tanker med meg, for det er krevende. Vi har en verden som vi slett ikke vil sende gjennom et Ragnarok. For verden skal ta vare på folk, skal la folk oppleve frihet, likhet og brorskap, ingen skal være fattige, ei jord der vi deler våre ressurser.

Jeg ønsker dere velkommen til å bli med på ei reise inn i en tenkt menneskelig fremtid.


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt. De andre er Alene, Ei løvinnes hjerte, vi sank i hav. Forfatter R.R. Kile.
Bokforsida til Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Vil du kjøpe boka, klikke på bildet!






Kapittel 1, Kistepakta

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

Jeg løp. Vannet sprutet.

Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille. Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap! 

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått.

Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville. 

Jeg måtte melde fra til folkevernet.

Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk. 

Avslutning for avgangselever.

De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var. 

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene.

Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk. 

Små jevne dunkelyder.

Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen. 

Plagg og sko.

Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden. 

Jeg sank ned på en stubbe.

Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det. 

Underbuksene

På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge. 

Jeg sverget mot det skytunge mørket.

Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde.

Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma.

Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like. 

Skrammer og rifter sved og stakk.

Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig. 

Endelig en respons.

Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket. 
”Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse?” Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene. 

«Jasså, la oss begynne med navnet.»

Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. ”Ditt navn.” Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig. 

”Reikin…. Reikin Jernstein.” 

„Adressa?“  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. ”Din adresse.” Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky. 

Hun ga seg ikke.

Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. ”Først vil vi ha adressa di.” Jeg sa frem. ”Jaha!” kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. ”Fødselsdato?” Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. ”Vil du ikke rapportere en forbrytelse?” Det hadde jeg prøvd på lenge nå. ”Fødselsdato takk!” Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg. 

Hun insisterte

Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. ”Ja vel, og registreringsnummer?”  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

”Jeg husker ikke, men jeg så et lik.” 

”Hvor?” Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. ”Er dette en tulleoppringning?” Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.  

«En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig.»

Endelig fikk jeg spyttet det ut. ”Da snakker vi mord.” Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. ”Huden var iskald. Han lever ikke.” Hun måtte forstå alvoret. ”Jeg sjekket det.” Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender. 

”Kan du komme deg til skolen?” spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. ”Vi finner deg der.” Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene.

Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut. 

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia.

Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå. 

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt. 

Jeg hadde sluppet opp for tid.

Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass.”Ikke gi opp”, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig. 

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde.

 Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. ”Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger.” Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen. 

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente. 

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten. 

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg.

Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk.Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot. 

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna. 

Jeg kom meg på beina og jeg kunne stå.

Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde. 

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det. 

Jeg slo på RA og kontaktet pappa.

Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe. 

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen. 

Det var en times gange til vannet.

Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi. 

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det.De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det.

Jeg la hodet mot en stubbe.

Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvt våkne tilstand

Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

”Takk og lov!” Ordene ramlet over leppene hennes.

”På tide!” sa jeg. ”Fant dere mannen?” Jeg måtte spørre.

”Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne”, sa hun.” Jeg kunne ikke tro det. ”Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du?” Jeg hadde til hensikt å finne det liket. ”Kom tilbake!” ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.  

Som en vind sprang jeg gjennom skogen.

De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans.

Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner. 

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk.

Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.  

”Hvordan er det med deg, gutten min?” Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. ”Leter du etter dette?” Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

”Jeg kontaktet deg i går”, sa jeg. ”Deg og pappa.”

«Ingen kontaktet oss.

Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.”

”Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres.” Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

”Liljedalen florerer av rykter.”

”Jeg blåser i rykter.” 

”Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt.” Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. ”Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer.”

Jeg stønnet.

Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. ”Selskapet er selvfølgelig avlyst.” Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år. 

«Jeg vil kun snakke med Skrolle.

”Be ham om å komme hit!”

”De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut….  Takk og lov at du er tilbake” Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna. 

”La meg få snakke med ham!” skrek jeg og rakte frem handa. 

”Du får ti minutter.” Hun snudde på hælen og gikk. 

Skrolles stemme var som balsam på nervene.

Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten. 

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av. 

”Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake”, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen. 

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter.

Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.  

”Jeg vil ha svar!” insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.”

”Vi snakker senere”, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. ”Han vil snakke med deg alene.” Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le. 

”Det ordner seg, bror,” sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder. 

Omsider tømte huset for ikke fastboende elementer.

Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi. 

”Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg!” Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

”Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet!” En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle. 

«Det gjelder mer enn det», sa han.

”Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig.” Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov! 

”Ikke bli sein”, sa hun mykt.

”Nei, da”, sa fatteren. ”Det skal ikke ta lang tid.” Han skulle få en halvtime. ”Gi meg ti minutter før du kommer”, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden

og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann.

 Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. ”Har du det bra?” Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.  

”Jeg tviler ikke på deg”, beroliget han. 

”Folkevernet gjør det”, sa jeg. 

”Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta.” Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. ”Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut.” Han la RA, på bordet.

«Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag.»

Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

”Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne”, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde. 

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. ”La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med”, ba han. Jeg nikket. ”Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.”

 Selvsagt  betydde det noe. 
Mannen måtte ha en skrue løs.
En morder hadde vært på ferde.
En morder kunne myrde igjen. 
”Nettopp derfor har vi mye å snakke om.” 
Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg. 












forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Hvorfor henger det en død mann i et tre. Verden er et fredfullt sted. Maltrakterte lik henger ikke i trær.
Trær i sommersol. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet.












Publisert Legg igjen en kommentar

Religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje





Religion,
Islam,
muslimer,
kristne,
jøder,
alle religioner.







religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje. islam. muslimer, kristne, jøder, buddhister hinduer.
religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje.






Er islam farlig.


Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang. Religion, den burde sette mennesker fri.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Jeg tror nemlig ikke feilen ligger i religionen eller hos profeten. Feilen ligger i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe, derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner.

Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje, en maktkanal.

Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner som ble til Koranen. Han tolket dette ut fra sin forståelse av verden, slik de alle gjorde, grunnleggerne av religioner. Ingen kan strekke seg utover seg selv. Det er ikke mulig for noen. Derfor må vi ta de situasjoner grunnleggerne levde i når vi skal skille klinten fra hveten. Gud, hvis han fins er selvsagt større enn noen menneskeforstand. Vi kan bare prøve å forstå skaperen av verden så godt vi kan med det utstyr vi fikk med på livsveien på vår ferd her på jorda.

Et problem med islam er at mennesker, som har sett på seg selv som betydningsfulle, har føyd til egne vers i boka.

Ut fra sine egne syn på verden og utviklingen av menneskehetene, Guds mening, har de tolket de ord som Muhammed før dem har tolket og fått skrevet ned.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah Bint Khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Hun var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.


Forholdet mellom dem var svært godt.

Religion, islam, Khadija Bint, Khuwalid, muslimer, jøder, kristne, buddhister, hinduer.
Religion, islam, Khadija Bint, Khuwalid

Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange eremitter gjorde. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle han sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel.



Engelen Gabriel kom til ham og sa:


«O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.» Muhammed spør:
«Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: «Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.» Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under. Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile.

Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija.

I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen, kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre.

Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.

Her ser jeg en barmhjertig gud.

Her ser jeg en barmhjertig gud. Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.


religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje. islam. muslimer, kristne, jøder, buddhister hinduer.
Religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje.



Vi lever i en fantastisk verden.

Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare denne og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten Vi har alle blitt verdensborgere.

Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten. En sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.

La mennesker gjøre menneskers arbeid, bistå hverandre i jordelivets traurigheter, så får vi la Gud gjøre Guds. Mennesker har ikke herredømme over liv og død.

I Gilgamesj, verdens første kjente epos mister Gilgamesj sin gode venn Enkidu til døden.

Han drar ut på en reise for å få han tilbake. Han snakker med blant annet Noa, som selvfølgelig har et annet navn i fortellingen. Han får i oppgave å holde seg våken en viss lengde. Det klarer han ikke og han vinner derfor ikke over døden.

Nå står menneskeheten over for en pandemi. Et virus har angrepet alle land og nasjoner. Det er viktigere enn noen gang at vi evner å stå sammen, møte utfordringer sammen, gjøre verden god.






Vers om religion, kjærlighet, hvordan vi skal leve sammen.
Vers om religion, kjærlighet, hvordan vi skal leve sammen.









































Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø. Forfatter R.R. Kile
Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Trykk på bildet for å komme til bøkene!