Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda-vår, vårt ansvar.




Jorda-vår,
kloden,
det mentale klima,
ta vare på ressursene.






Jorda-vår, ei jord, vi skal ta vare på.


jorda-vår, vårt ansvar, et biologisk mangfold







Jorda-vår, vårt ansvar. Vi har en pandemi å handtere, den verste i vår levetid. Nå gjelder det som aldri før at vi han stå sammen på en ordentlig måte, lytte til hverandre på en god måte, så alle stemmer kan høres. Alle har noe å bidra med, og vi må tenke lurere enn noen gang tidligere. Klart vi skal klare det fordi vi mennesker er dyktige når vi vil sammen.

Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.

Vi må ta nødvendige grep for å ta vare på kloden.

Jorda-vår, ja, vi må ikke kaste gift i havet.

Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.

Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn. Nå bruker vi penger på oss, så vi alle skal overleve. Det er så godt å se, vite at vi kan når det gjelder, at vi bestreber oss på å redde så mange som mulig.

Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer.




Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff mens vi lar olja ligge.

Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger.



Jorda-vår, trærne får karbondioksyd som de trenger.

En sunn utveklsing mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.

Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med.

Tenk om denne pandemien som verdens land må stå sammen om å få bukt med ,kunne gjøre oss bedre, slik at verden virkelig blir bedre til å å ta vare på denne planeten vi alle tråkker på, den vi har felles, vår alles.

For det vi virkelig burde frykte er om vi mister vår menneskelighet.

Mennesker som vil bestemme over andre. Våpen som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige. Monstervirus skiller ikke mellom posisjoner og status. De tar alt. Nå gjelder det å ville sammen til det beste for alle, lytte til alle, ikke distrikt mot distrikt, men vi sammen.

Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser.


Jorda-vår, kloden, ta vare på ressursene. Jorda, vårt ansvar.



Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med.

Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle.

Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.





Nå står vi her med en pandemi.

Vi veit ikke hvordan det går, men vi kan risikere at mat ikke blir så lett tilgjengelig lenger. Vi har et land, og ei jord. Våre forfedre drev den som best de kunne. Det skal sannelig vi også.

Vi skal ikke kutte ut flyreiser heller, selv om flyene nå står på bakken fordi vi må beskytte oss mot dette monsterviruset. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Men når dette er over, skal vi ikke sitte i våre små hus, vi skal bevege oss ut og dele ut klemmer alle steder, rekke hender over hele verden, og fly så vi kan holde sammen, oppleve hverandres verdener, ikke i flukt, men i glede.



Jorda er vår. Vi må ta vare på den sammen, kjøre biler, ta oss frem, være der for hverandre. Vi ser i dag hvor farlig det er i denne situasjonen å være avhengig av offentlig transport der vi blir stående tett og koker virus sammen.

Vi trenger alle kommunikasjonsmidler, og vi trenger at alle forstår det, ikke vil tvinge andre inn i sine egne tenkesett og meningshierarkier.


Vi trenger hver eneste stemme så vi kan handle med størst mulig vishet tilpasset et herlig mangfold, oss.


Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.

Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for de meninger de uttrykker. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten i fri vilje.

Vi må aldri rakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion.

Jorda-vår, kloden, det mentale klima, ta våre på.



Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen.

Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv.

Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, alles måter å tenke på, men ingen skal betvinge andre.


Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv.


Jorda-vår, vi må skape et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne.


Har vi det? Jeg er usikker, men vi ser politikere som står sammen, vil sammen. Det er gledelig.

Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er, alltid. En slik pandemi burde nettopp minne folk på hvor mye fjas vi driver med som ikke har noen betydning.


Folk er ikke ansvarlige for hva andre føler ved deres ord. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.

Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.





Den som slår først har alltid feil.





Der ingen slår, blir det ingen krig



Nå har vi et monstervirus å ta oss av. Vi skal takle fordi vi vil. Politikerne står sammen. Det er fantastisk. Vi skal alle stå sammen. Uenige, kan vi være, men vi bygger verden sammen. Monstervirus og andre sykdomstroll skal vi utradere og gjøre ufarlige. Når vi har vunnet krigen. Ja, da skal vi feire, feste og klemme alle vi møter.



Vers om Jorda-vår, kloden, det mentale klima,  ta vare på ressursene. Jorda, vårt ansvar. Forfatter R.R. Kile
Vers om jorda-vår, kloden, det mentale klima, ta vare på ressursene. Jorda, vårt ansvar.















































Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda, vårt hjem






Jorda,
De fire elementer,
Luft,
Vann,
Ild.






Jorda i oss, oss i jorda.

Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile
Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile


Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Denne planeten, Tellus, er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 



Egentlig er det ikke mulig å betrakte mennesker uten jorda. Vi er ikke skadedyr, selv om det kan virke som om vi ødelegger. Vi er i jorda, jorda er i oss, og vi utvikler hverandre. Ved døden tar jorda våre kropper tilbake. Vi gir oss til den.



Kloden består av vann, luft, ild og jord samt alle de kropper som har benyttet jorda til å fullføre sin jordiske eksistens, planter, dyr og mennesker.




Ved de fire elementer står vi i et direkte samspill med omgivelsene rundt oss.



Vi spiser mat, som har vokst ut av jorda. Ved det forbrennes energi. Våre celler får de stoffer de trenger. De vi ikke kan nytte oss av, utskilles gjennom tykktarmen. Stoffer vi ikke lenger trenger, utskilles gjennom nyrene. Det er fantastisk. Vi får og gir. Det vi gir tilbake er endret som igjen endres i en evig syklus.

Vi består av jord og som mennesker lengter vi til jorda, kjenne på duftene, kjenne på den ulike kvaliteten, sniffe og sanse den, grave i den, kultivere den, så frø, dyrke mat, sanke mat. Vi og jorda er ett. Gleden ved å putte et frø i jorda og se en plante spire frem, noe som vokser. Når vi tar oss tid til det, opplever det, ja da er vi ekte jordmennesker.






Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile
Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile





Vi bærer en vannsøyle i oss.

Hver dag bytter vi gammelt vann med nytt og friskt. Et menneske kan ikke leve lenger enn to til tre dager uten. Da blir vi dehydrert. Klart vi lengter etter vann. Stille skogsvann, elver og bekker, havet. Skyene som pumper vann fra havet, og sender det utover landet så vann og elver stadig får påfyll. Elvene renner mot havet, nærer livet på sin ferd, til det igjen når til havet. en evig syklus.

I kroppen vår transporteres vannet i blodårene og gir friskt vann til kroppens celler. Det brukte blodet, etter celleutvekslingen, transporteres bort. Vi tisser det ut. Gjennom lymfesystemet dreneres væske gjennom kroppens vev, slik jorda holdes fuktig ved hjelp av grunnvannet.

Vi er som en innsjø som huden stenger inne, med øyer og skjær. Alle steder renner vannet. Vi blir smidige. De faste stoffene blir smidige og slik hindres det at noen gnisser mot noe annet. Spennende, vi bærer på vårt eget lille vannparadis.

Hvis all jordas topografi var glattet ut, ville jorda ha vært en ren vannplanet.

Hvor herlig er det ikke å sitte og se utover et stille skogsvann, svømme, vade i elver, seile på havet. Vann lengter mot vann. Jord lengter mot jord. Vannsøylen i oss lengter mot modervannet. Jordstoffet i oss lengter mot moderjord.



Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile
Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile



Vi bærer en luftsøyle i oss. Hele tida puster vi ut gammel luft og trekker inn ny. Gir fra oss karbondioksyd som trær og planter tar inn og får selv frisk oksygen fra lufta. Lufta gjør oss lette, nesten som ballonger med tyngde på. Klart vi elsker lufta. Den er i oss og rundt oss. Hvor herlig er det ikke å strekke ut armene og legge seg på vinden, kjenne den blåse i ansiktet.

i pusten ligger livet. Vi kan ikke leve uten. Når vi trekker vårt første åndedrag, er vi i det virkelige livet for første gang. Så kommer alt det andre, jordstoff og vann., de elementer vi består av, som, alt skal fungere i oss, omsettingen. Vårt selvstendige liv på tidslinja har begynt.

Lufta i oss gjør at organene blir lettere.

Hodet blir ikke så tungt på kroppen. Vi blir så lettbeinte til å flyge. Som ballonger i vind kan vi løpe over jodoverflata.


Stadig vekk inntar jeg luft som andre har pustet ut. Vi lever ved siden av hverandre i lufta. Vi puster ut og inn. Den lufta som jeg puster inn, var nettopp i deg. Vi er nærmere hverandre enn vi tror. Lufta som kjente på mine tanker, går videre og kjenner på dine. Inn og ut av oss, fra den ene til den andre. Lufta er for alle, pleide vi å rope da jeg var lita. Det er så herlig med lufta, vår alles.

Lufta, diverse hulrom og en vibrator bidrar til at vi kan produsere ord, ord som kan varme hjerter, eller som kan fryse istapper.





Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile
Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile




Temperaturen i oss er konstant.

Hvis den går bare litt over normalen, dør vi. Vi mennesker er et kjemisk verksted av stoffer som er i sving og reagerer med hverandre. Varmeprosessene gir oss energi. Energien gjør oss til en en aktiv medvirker til våre indre prosesser og til jordas prosesser, til ødeleggelse og vekst.

Vi vandrer rundt som små varmeovner som stadig regulerer sin temperatur etter forholdene. De fleste av disse prosessene er vi ikke klar over. Godt er det, for hvordan skulle vi da kunne ha levd i den ytre verden med alle dens krav og utfordringer.

Vi mennesker er som møll som trekkes mot varmen.

I varme strøk trekkes man mot den svale skyggen, men når det blir kaldt i lufta søker vi mennesker sammen mot varme. Sola. VI nordboere kan nesten ikke få nok av den, de herlige strålene mot huden.

Bålet, det å gjøre opp ild og sitte å stirre inn i flammene. Kan hende er det en arv fra de dager da vi som menneskehet ikke levde i komfortable leiligheter, men samlet oss rundt bål i mer primitive boligformer, men jeg tror at varmen er et av våre naturlige elementer. VI søker hverandre, mennesker og ild, sol og mennesker. I min verden er ikke noe mer tilfredsstillende enn å sitte å stirre inn i flammer, kikke på glørne, det vidunderlige fargespillet.



Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile
Jorda, De fire elementer, luft, vann, jord, ild. Forfatter R.R. Kile





Huden vår gjemmer et lite jordisk paradis av små idylliske vann, sjøer, øyer, holmer, skjær elver, fosser, luft og varme så visdomsfullt innrettet at det nesten ikke er mulig å fatte at noe kan være bygget med en slik visdom.


Så dør vi, alt blir borte, et stykke etterlatt jordstoff er alt som var av denne vidunderlige konstruksjonen livet har latt oss transportere oss rundt i skjenket oss ved våre foreldres forening en gang.

Jordmoderen. Hun bærer oss og mottar oss. Jeg blir fylt av ren ærefrykt når jeg tenker på alt det liv som får utfolde seg her, på denne kula som snurrer rundt i universet låst i posisjon til sola, vår vandrestjernes. bane i universet.

Takk jord, for livet.







Vers om jorda og elementene, FOofatter R.R. Kile









































Publisert Legg igjen en kommentar

Resiliens, ta handa mi vesle løvetannpike.







Resiliens,
Løvetannbarn,
Unger som tåler alt.








Disse løvetannbarna, nei, de tåler ikke alt, ingen gjør det.





resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt. Ingen unger tåler alt. Det er et problem. Forfatter R.R. Kile.
resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt. Ingen unger tåler alt. Det er et problem.




Resiliens, hei, vesle jente. Ta handa mi. Jeg lover å passe på deg for bestandig. Du er helt trygg.




jeg var fire år kanskje, den dagen, det utenkelige skjedde, ei lita jente utenfor blokka i drabantbyen. Vi hadde tørkestativ, en svær innhegning med lås på der tøyet skulle få henge i fred. Det var det morsomste stedet å leike, men vi fikk jo sjelden lov, og bare når det ikke hang klær der. Tjuv og purk, ta hverandre til fange, sette hverandre i fengsel. Jeg tror det var piggtråd på toppen.

To familier delte på å ha vaskedag. Det var et gedigent vaskeri i kjelleren. Denne dagen var det mamma og ei nabodame sin tur. Jeg og en gutt var de heldige. Vi sprang omkring der inne i tørkeinnhegninga. Lo og skrålte. Damene skravlet som damer gjør og hysjet som damer pleide.

Da fikk jeg en super ide.

Da fikk jeg en super ide. Jeg tok masse søle på hendene, løp inn i stativet. Der hang det rekke på rekke med hvitt sengetøy, mammas side av stativet. Det ble urolig fine avtrykk av handa mot det hvite. Vi løp begge to, lo og satte avtrykk. Mer søle, flere avtrykk, mere latter.

Mamma skrek. Hun løp mot meg. Jeg flyktet så kjapt beina kunne bære meg. Hun skreik, skjelte meg ut for en jævla drittunge, men ordene fløy forbi ørene. Hun la hendene rundt halsen min og klemte til. Det svartnet. Jeg kunne ikke puste, vred meg kjempet.

Nabokjerringa tok tak i mamma, skrek, løsnet hendene, dro henne vekk.

Det peip i halsen. Sakte fikk jeg pusten tilbake, gispet, knakk, det gjorde så vondt. Nabokjerringa bøyde seg ned, spurte om det gikk bra. Jeg strevde for å få luft, hikstet.

Hun gikk bort til mamma som sto tvikroket mange meter fra meg med hendene hengende rett ned og hodet mot bakken mens hun pustet tungt. «Du kunne ha drept henne», sa hun.

«Den ungen er så jævlig», sa mamma. «Hun finner på så mye.» Jeg hørte ikke etter, for jeg var vettskremt. Pusten var så vanskelig å holde fast i. Det gjorde så vondt. Jeg så ned på anorakken, den var gråblå med blank glidelås. Mamma hadde sydd den,

Mamma kom mot meg.

Jeg trakk meg unna. Hun fikk tak i meg, bøyde seg helt ned og spurte om det gikk bra med meg. Jeg gispet og været. Greide ikke å snakke. Det gjorde så ufattelig vondt. Vogna med broren min sto til venstre for oss ved sandkassa. «Nå våkner han snart. Jeg må ta hele vasken på nytt. Skjønner du det. Du må lære å oppføre deg.» Hun ropte til meg. Jeg svarte ikke.

«Hun er bare en unge», sa nabokjerringa.




Ja, jeg var bare en unge, ei lita jente som kanskje burde ha visst bedre.



Dette er ikke noe jeg har gått rundt og husket.


Det har ligget som en bagasje i dypet, og der ulmer det av skrekk. Pusten henger så direkte sammen med livet, og jeg var så lita. Hele livet har jeg hatt problemer med pusten. Opplevelsen av å ikke få puste. Om hodet ikke går rundt og husker, så sitter minnene i kroppen.

Da jeg skulle føde gikk vi på fødselsforberedelseskurs for å lære å puste. Det var grusomt. Jeg ble vettskremt og jeg skjønte ikke hvorfor. Det var en lettelse at jeg bare måtte ta det kurset en gang.

Under fødslene ble jeg minnet på at jeg måtte puste.

Jeg ble så redd at det ble en skrekkelig tilleggsbyrde.

Da jeg gikk på drama, hadde vi pusteøvelser. Jeg kunne ikke være tilstede. I begynnelsen tulla jeg, lagde ablegøyer, kom med teite kommentarer. Læreren hadde liten forståelse for det, mente at jeg ødela. Frykten boblet i undergrunnen, i den sorte kjelen under hjertet der de dårlige minner satt, det som kroppen husket, men som jeg ikke bar med meg i bevisstheten. Jeg prøvde å forklare problemet, den skjelvende dirrende angsten som kom ingensteds fra. Min eneste forklaring var at det måtte komme fra de vanskelige fødslene.

Etterhvert utviklet jeg pustevansker når jeg befant meg i krevende situasjoner. Det fikk meg til å bli helt avhengig av nesespray, for jeg gikk i evig angst for at det skulle bli helt tett. Jeg kunne ikke gråte for da opplevdes det som om slimhinnene kollapset inn i hverandre og jeg følte at jeg ble kvalt.

Jeg snakket med legen om dette.

Han antydet at det kunne være angst, men jeg kunne ikke fatte det, for jeg er ikke en spesielt engstelig person. Folk kaller meg heller modig og uredd. Vi prøvde med allergimedisiner, for jeg var litt allergisk. Legen mente at jeg hadde for store vansker til at allergien kunne forklare problemene. Medisinene ble jeg skikkelig dårlig av.


resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt. Ingen unger tåler alt. Det er et problem. Forfatter R.R. Kile.
resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt, bryter asfalt med hue.



Etterhvert forsto jeg at jeg ikke kunne drive med pusteøvelser. Jeg sa derfor i fra når jeg havnet i situasjoner der det ble krevd.

Jeg begynte på språkforming. Der er pust vesentlig for å å få stemmen ned i lavere toneleier, gjøre den god å lytte til. Min stemme lå jo nesten over hodet og pep i lys fistel.

Jeg sa i fra at jeg ikke kunne greie det og at jeg hvis det ble presset frem mest trolig kom til å få angst og løpe ut.

Læreren forsto etterhvert alvoret. Han gjorde det nødvendige, jobbet med meg uten å gå gjennom pusten. I stedet brukte vi ordrytmer.




Jeg elsker ord og ordmeninger. Slik klarte vi å omgå problemet, og jeg kan klare å kontrollere stemmen til en viss grad. Det er jeg glad for siden jeg gjerne ønsker å. lese inn lydbøker av mine egne tekster.


Da jeg gikk på AAP ble jeg sendt til psykomotorisk trening.

Hun konkluderte med at jeg viste alle tegn til å ha blitt utsatt for mishandling. Jeg sa blankt nei. Hun var helt sikker. Jeg hadde blitt utsatt for blind vold, blitt dratt inn i skogen og nesten voldtatt, blitt angrepet av elev. Hun mente at det var mye verre enn det.

Dette startet en prosess med at jeg begynte å huske ting mitt bevisste jeg aldri hadde vært med på, som at mora mi hadde forsøkt å kvele meg.

I forbindelse med AAP, ble jeg tvunget til å gå til psykolog, en meget dyktig mann, som fikk hull på mye av de opplevelser som lå i fortida og lurte. Han drev også med pust og avspenning. Det var det helt umulig for meg å være med på det. Kroppen reagerte som om den var i livsfare.

Hvorfor skriver jeg om dette?

Jo fordi vi lever i en verden der vi omgir oss med diagnoser. Ofte skyldes problemer opprørende hendelser. Selv om vårt bevisste jeg, glemmer dem, gjør ikke kroppen det. Når den kommer i fare, reagerer den og blir syk.

Man får underlige symptomer som hos meg helt klart kan føres tilbake til det som har skjedd meg. Jeg synes at verden skal være flinkere til å se på hendelser og sette disse i sammenheng med lidelser.

For nå som jeg kjenner til denne sammenhengen så kan jeg ta denne vesle jenta i handa og si at du er helt trygg. Jeg skal alltid passe på deg. Du blir ikke kvalt.

Da jeg flyttet i nytt hus, hadde jeg fått for meg at det var limet i sponplater som gjorde at jeg ikke fikk puste.

Vi mennesker forsøker jo ofte å finne forklaringer på det som virker uforståelig. Vi bygde på og unnlot det meste av spon og maling. Jeg sleit fortsatt med pusten, men det var litt bedre.

Så begynte jeg med utrolig salven og ble helt bra, har ikke pustevanskerr lenger. Jeg tror kanskje den salven ble en katalysator for noe annet. Nå tror jeg at jeg er bra fordi jeg tar den lille jenta i handa hver dag og forteller henne at verden er trygg.

Resiliens. Hun var så tøff den jenta, skulle klare alt, men kroppen vet hva den har tålt, og den handler. Resiliens eller ikke.

Verden kan fare stygt med mennesker. Hver eneste sår setter spor. Det er vanskelig å si hva som er verst. Du er så hjelpeløs når du er lita, så helt avhengig av dem som skal ta vare på deg. I ungdomsårene ble jeg gjengvoldtatt på den mest brutale måten. Det er så jeg mister pusten bare jeg tenker på det.

Jeg fortrengte sannheten i over tretti år.

De trenger alle å bli holdt i handa. Alle de mennesker vi har vært mens årene farer av sted med oss. Vi må ta vare på hverandre, gå forsiktig rundt mennesker, for vi har alle sår, og de synes ikke.





Vers om resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt. Ingen unger tåler alt. Det er et problem. Forfatter R.R. Kile.
vers om å ta vare på, vers om resiliens,. Lille pike, mat du ender i en andedam.





















































Publisert Legg igjen en kommentar

Jeget, tanke, følelse, vilje.





Jeget,
Tanke,
Følelse,
Vilje,
Menneskejeget






Jeget, sjefen i menneskelivet.



Jeget, tanke, følelse, vilje. Forfatter R.R. Kile.
Jeget, å tenke, føle og ville, det er menneskets dans.


Gjennom tanke, følelse, vilje styrer jeget sitt liv, tre sentrale begreper i menneskets indre verden. Mange forskere mener at senteret for dem ligger i hjernen. Ved ulike hjerneskader fungerer det ikke som det gjorde tidligere så det kan se ut som om det er riktig.

En hjerne er menneskets fortolkningsorgan. Det er det hjernen driver med, tolker signaler som vi får inn fra sanser, tanker, følelser, annet. Men senteret for dette ligger på ulike steder. I hvert fall sanser jeg det sånn.

Å forstå disse tre tror jeg er superviktig for å bli klar over hvilke krefter som regjerer i den sosiale verden. Først da, kan vi forholde oss til dem på en proaktiv måte.


Tanken sitter i hjernen.

Som en edderkopp sitter den der og samler alle tråder, organiserer og lager vår kunnskapsbase. Eller som en Odin i Lidkjalv som samler kunnskap gjennom all den informasjon som Hugin og Munin hele tida mater ham med.

Ved siden av ham sitter Frigg, den som tenker etter, som har en stor grad av underbevisst viten om det aller meste. I tillegg har han ofret sitt ene øye til Mime, så han kan se både på innsiden og utsiden og således fortolke både den indre og den ytre verden.

Desto mer våken vi er i tenkningen desto større innflytelse får vi på hvordan dette gjøres.

Umodne tankekart fra vi var små må gjøres om og lages bedre. Vi må holde det ryddig og lett forståelig så tankene kan være klare og bli en god fører for det livet vi ønsker å leve.

Følelsen sitter i hjertet.

Hjertet har både sympatetiske og parasympatetiske nervefibre. Det betyr at den kan fungere både med og uten vår kontroll. Det fungerer uten, men hvem vet hva vi kan oppøve evnen til og hva noen mennesker har greid å få kontroll over.

Vår kroppslige utrustning gir oss en hel haug av uante muligheter vi nesten aldri tar i bruk. Desto mer vi følger den gjengse mening, og maler våre erfaringer etter hva verden sier vi skal, desto mindre komplekse strukturer bygger vi inn i oss selv der vi lar oss drive med strømmen.

Jeg har jo ikke noe belegg for å si at følelsen sitter i hjertet, men jeg kjenner den der som en smerte og en glede som i blant river ned enhver fornuftig tenkning hjernen måtte prøve seg på, så jeg lar det stå.

Egentlig er det helt likegyldig hvor vi sier at følelsene har sitt sentrum, men de eksisterer og når vi øver oss kan vi bli stadig flinkere til å ta kontroll over dem.

Frøya er gudinna for fruktbarhet og kjærlighet.

Hun kommer fra en annen gudeslekt, enn æsene, vanene. De er ikke så synlige, fordi æsene har overmannet dem i en krig og dyttet dem ned i det ubevisste der de virker. Det ble utvekslet gisler. Njord, Frøya og Frøy kom til æsene. Høne og Mime kom til Vanene.

Høne skulle være en klok mann, men de ble svært misforsnøyde med ham, vanene, og mente de var blitt lurt. De hogg hodet av Mime i ren frustrasjon og sendte det tilbake til æsene. Hodet ble værende i Mimesbrønnen og derfra fikk Odin kunnskap om hva som foregikk i det indre.

Viljen, hvor sitter den?

I lemmene, kanskje nederst i hoftene, i mellom armene, i hele ryggsøylen. Viljen kan være svak som et pust som legger seg eller kneler for en sterk tanke eller en ulmende følelse.

Den kan også være en rakett som holder rundt en tanke og kaster den frem i hjernen så den ikke ser noe annet.

Noen ganger klamrer den seg til en følelse og holder den ladet til denne følelsen er alt kroppen klarer å fornemme. Andre ganger ulmer den som en brann og farer villende frem som en løs kanon ut i verden. Til flukt og til kamp er viljen beredt.

Har viljen senter utenfor hodet?

Jeg tror det, for en skikkelig viljesutfoldelse er sjelden å kjenne i hodet, men i hele resten av nervesystemet lever den med tanken er dens tjener og følelsene dens lighter. I blant kan viljen være et monster som river ned. slår og kjemper uten mening, bare i rent raseri.

Viljen må vel være jotner som med ekte jotunsinne hiver seg ut i mennesket og vil. Et jeg som skal bekjempe dette må være sterkt. Jeg ser for meg Tor som med ild i blikket slynger hammeren mot jotner for å holde fred i menneskekroppen så den ikke ødelegges av alle slags viljesimpulser som kan skade menneskeheimen, vårt eget liv.



Jeget, tanke, følelse vilje, jegets tre viktige hjelpere. Forfatter R.R. Kile.
Jeget, tanke, følelse vilje, jegets tre viktige hjelpere. Forfatter R.R. Kile.






Ved hjelp av disse tre, tanke, følelse og vilje, kjører jeget med kroppen rundt i livet.

Derfor er det slett ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem, hvordan de virker inn i hverandre, hvordan vi tillater dem å virke i det hele tatt. Vi burde derfor vie dem langt mer oppmerksomhet enn vi gjør.

En økt og mer bevisst forståelse kan gi oss et bedre tilpasset samfunnsverktøy i alle sosiale spørsmål og i samarbeid for å nå felles mål. Vi kan ikke forvente at folk skal bli som oss, men vi kan lære å anerkjenne og benytte hverandres styrker og svakheter.

En slik innsikt og bevisstgjøring vil kunne bli et slagkraftig pedagogisk verktøy for lærere så mennesker utvikler seg mer mangfoldig enn de ellers ville ha gjort, får utnyttet sine ressurser bedre på sine premisser.

I stedet for å la oss fare for vær og vind som slaver av begjær, følelser, krenkelser og alt som bringer oss ned i bitterhet, kan vi hver og en ta oss av vår egen selvoppdragelse slik at disse tre får en mer likeverdig plass i våre indre.

Vi har blitt et stadig sykere samfunn. Mange har det ikke bra. Det må vi rette på. For det skal vi ha.

Etter min mening har vi tre grunntyper mennesker. Det er tankemennesker, følelsesmennesker og viljesmennesker. Noen er helt utpregede, andre tilter litt hit og dit. All konstruktiv utvikling avhenger av at vi legger alle disse tre under vår bevisste vilje, også den vi egentlig har tilhørighet i.

Først da blir vi eier av jeget og ingens slave. Vi går fra ikke kun å benytte intellekt men til å utvikle visdom. Jeg tenker at det er målet for all menneskelig utvikling. Spesielt er det en vesentlig kunnskap for ledere og pedagoger, alle som skal lære menneskegrupper noe, få dem til å fungere etter sin optimale evne.


Tankemennesker

Jeg ser dem for meg, sittende på stolen sin i et møte eller på en pult, ved et kateter. De trives, setter gjerne en finger mot kinnet, hviler hodet i handa, holder handa nær hodet. Hvis vedkommende peker er det lett instruerende.

De snakker kloke ord, er oppegående bevisste på kunnskap som ligger der, har en sterk kunnskapsbase i hjernens indre strukturere, beveger seg med lett eleganse mellom meninger og ytringer, holder orden på protokoller og alt som er besluttet. Blikket er stødig. De smiler lett og vitende.

Som eleven er de ofte assosiert med den allvitende. De gjør det bra på prøver. Sorterer ut det læreren vil ha. Er gode i debatter, kan alle regler. De skoleflinke. Mange av dem blir også lærere fordi de liker dette klasseromslivet.


Følelsesmennesker.

Når de sitter i et møterom har de ofte handa mot hjertet eller brystet, halsen. De snakker med flammende stemmer, bruker storslåtte ord. De har en evne til å begeistre, snakke til andres hjerter, tenne ild i både seg selv og sine medmennesker.

De er ofte skapende, og er gjerne å finne blant kunstnere, forskere, der nytt skal skapes. De vekter ofte følelsesargumenter sterkere enn fakta. Hva folk og situasjoner får dem til å føle er viktig for dem, også hva andre føler. De bruker det for alt det er verdt. Det går ofte foran sannheten i handlingsrekker.

I klasserommet arbeider de med iver og lyst når de er følelsesmessig tent.

Hvis ikke så kjeder de seg ihjæl. De spiller da ofte opp mot følelser i andre og kan sette i gang med både dette og hint. Argumenteringa har en tendens til å ligge på følelsesplanet.

Hva den eller de følte, er det som gjør handlinger og reaksjoner innafor, ikke nødvendigvis hva som faktisk hendte. Hun var trist så da slo hun. Du skal ikke slå. Ja, men hun var trist. Så klart hun slår.

De kan stille seg både bak mobbere og ofre ut fra hva de selv føler i saka.

Hvis de blir sinte på noen, kan de absolutt sette i gang med ting selv også. Ofte står det ikke i stil med de faktiske hendelser men er rettferdigjort ut fra styrken i følelsene.

Vi kjenner utbrudd som Nå er jeg sint, så nå blir det månelyst. Ja, hvorfor i alle dager skal det bli månelyst fordi noen blir sint.

Disse folka er det som kan begynne å gråte og løpe ut fra møter eller forsamlinger med stort drama. De lar seg gjerne distrahere av noe utenfor som ikke har med saka å gjøre. Hvis følelsene brenner om ulike tema, må de få sagt det hvis ikke opplever de nesten å gå i stykker.



Viljesmennesker

I et møterom har de gjerne hendene plassert i aktivitet. De kan tegne og klusse. Der finner du gjerne ivrige strikkere som påstår at de kan holde på med hva det skal være og likevel følge med.

Det å ha noe å henge fingra i roer dem ned gjennom tiltaksløst prat der ikke noe later til å skje. Det er sjelden menn har med seg strikketøy, men de har ofte med seg en rastløs uro av å ville videre, komme til handling.

Disse viljesbunter burde selvsagt ikke tillates å drive med andre ting.

I stedet burde de oppfordres til å notere med henblikk å hvilke handlinger som bør velges, prioriteres, på grunnlag av de fakta og de følelser rundt disse som kommer frem i debatter. Da har de noe aktivt å gjøre som kan gi resultater når møtet skal komme til handlingsdelen.

For møter bør jo resultere i handling. Tidspunktet for å beslutte dem, bør være når tida er inne. Det vil si når sakens sider er tilstrekkelig belyst relatert til de tankemessige og følelsesmessige implikasjoner.

Viljesmenneskene kan virke svært oppslitende på møter dersom de hele tida prøver å fremskynde viktige prosesser, komme til handling.

Kan de unnslippe møter så gjør de gjerne det. De gir gjerne en beskjed til noen om hva de kommer til å stemme slik at de får sin mening hørt uten å være der. Uten en god ledelse kan de flott komme til å si at nå er det hele så meningsløst at de har viktigere ting å drive med. Så går de.

I skolen hater disse ungene det meste av det som foregår ved en pult.

De elsker friminutt, gym og vil helst være fysisk aktive med noe. Derfor bør det gjerne legges inn noe som skal utføres som de ser resultater av og som således begeistrer dem inn i læring, skriving og lesing. De vil lese for å finne ut av hvordan noe fungerer så de kan komme til et resultat.

De vil skrive for å huske det til en annen gang, at de ser viktigheten av at andre får del i deres tanker så de selv kan forstå det. I formidling er det viktig at læreren viser kunnskap og at det som undervises kan bli noe virkelig.



Jeget, tanke følelse og vilje, jegets viktigste egenskaper. Den kjærlighetsgjennomtrengte tanke, den kjærlighetsgjennomtrengte følelse, den kjærlighetsgjennomtrengte vilje.
Jeget, tanke følelse og vilje, jegets viktigste egenskaper.




Målet er selvfølgelig å utvikle seg slik at disse tre virker sammen i et samstemt hele.


Det modne mennesket, som styrer sitt liv og bruker disse tre som et redskap for å virkeliggjøre sitt liv. Ingen er rendyrket det ene eller det andre, men de fleste av oss har et arnested som vi tilhører.

Vi kan som voksne bevisst velge å utvikle oss ved å legge under oss det som ikke er vår naturlige vei. Enhver bedriftsleder bør benytte sin viten om dette, slik at han får sine medarbeidere til å yte best mulig.

Lærere i et klasserom må helt klart rette undervisningen slik at typiske tankemennesker trekkes ut av den trygge tankeverdenen og lærer å mestre all verdens kroppslige utfordringer.

Jeget, den billedrike følelsesverden er en forsterker for hver tanke. Å øve ferdigheter er ofte krevende, de virker litt klønete og det ligger langt utenfor komfortsonen.

Men når de får det til, ja da stråler de. Ikke noe er etter min mening så sunt som for tankemennesker, som å legge under seg nye fysiske ferdigheter. I skolehverdagen får de også ofte så mye gratis.

Følelsesmennesker må trekkes inn i tenkningen.

De kan bli rasende når de møter tanker som sier at man ikke kan hjelpe dyr som lider fordi vi ikke har penger til det, eller at mennesker død fordi vi ikke bidrar.

Ord er så godt som handlet. Det er lettere å få dem inn i viljen. Når følelsene er tent for et eller annet, legger de i vei og mestrer som bare det.

Følelsen er varm. Tanken er kald. Viljen er begge deler. Men når de ikke føler for, ja, da er det tungt. Jeget som lærermester.

Viljesmennesker må trekkes inn i tenkningen.

Der kan de konstruere ting som gjør at de forstår hvordan de kan yte bedre, mestre bedre. I følelsene kan de synes det er lite konstruktivt å befinne seg. Alle føreriene resulterer jo ikke i noe. Det blir bare mas, støy.

Mine største seire som lærer er selvsagt når jeg får alle elever gjennom alle disse. Jeg jubler høyest når de legger under seg ferdigheter der de er svakest.

At tankemenneskene får til alt på en prøve, er jo ikke særlig imponerende, men at de mestrer å hoppe tau med riktig rytme og spenst, ja det kan være en bragd. Jo mektigere blir jeget, desto større repertoar det har å spille på.



Det modne jeg er ingens slave


Det kjører i sitt eget fartøy. Tanke, følelse og vilje er deres hjelpere der de trengs. De aller beste grupper oppstår der alle medlemmer er modne jeger.

Da oppstår gjerne gode beslutninger der tanke, følelse og vilje er med i en harmonisk helhet. Slik oppstår gode og bærekraftige beslutninger.


Jeget, tanke, følelse, vilje, Det jeget tenker, føler og vil. Med en dose kjærlighet til. Forfatter R.R.Kile.
Jeget, der folk tenker, føler og vil. Fantasy


Altså Moira leiren, en argumentasjon, tanke, følelse og vilje.


De helvetes drittsekkene som brenner campen slik at dem de bor sammen med kan daue av det, de fortjener det som kommer til dem. De kan brenne i helvete sjøl. De folka der fortjener ingen hjelp.

Disse stakkars menneskene, tenk alle lidelsene, ungene. Vi tar alle hit. Det burde vi ha gjort for lenge siden. Dette er en skam.

Når det gjelder disse saker er det vesentlig at vi har fornuftige kalkyler over hva dette vil koste.

Norge bruker store summer på bistand og på hjelpetiltak.

Dersom vi nå henter disse menneskene vil det koste oss store summer i mange år fremover. Det gjelder å gjøre riktige vurderinger så vi klarer dette.

De folka fortjener ikke at vi bruker et eneste øre på dem.

Så kommer de hit og voldtar kvinnene våre, skyter og stikker med kniver. Faen ta dem.

Du er en morder som ikke vil hjelpe. Unger er syke og lider. Det går ikke an. Penger kan ikke måles opp mot menneskelig lidelse. Dere er mordere alle sammen. Vi er mennesker vi har en plikt til å hjelpe hverandre.

Vi kan hjelpe dem der de er. Vi drar med det samme.

Ja, ja, ta det med ro.

De er flyktninger, vi kan ikke hjelpe dem der de er. De er i en flyktningeleir.

Så grusomt. Ingen skulle behøve å være i slike leire. Vi må hente dem.

Skal de bo hos deg da.

Nei, men vi har penger i landet så de kan få hjelp, disse stakkars mennesker.

Vi kan bruke pengene til å bosette dem i et område av verden ingen bruker, et ørkenland.

Vi kan finne vann, lage dyrkbar jord, kjøpe buskap, bruke vår ypperste kompetanse. Da kan de skape en verden slik de vil ha den så slipper vi å ha med disse underlige ideene deres å gjøre, sharia og sorte kapper. VI drar med det samme. Bestiller fly.

Alt land i verden tilhører noen. Her må det tenkes og regnes. Alle land må dele på byrdene. Vi må gi likt alle sammen.

Bla, bla, bla.





Vers om jeget, tanke, følelse, vilje. Forfatter R.R. Kile. Fantasy.
Vers om jeget, tanke, følelse, vilje. Forfatter R.R. Kile, Fantasy.










































Publisert Legg igjen en kommentar

Kvinnesak, heia kvinner i hele våre mangfoldige verden.







Kvinnesak,
kvinneverd,
femisnisme,
kvinners rettigheter,
menneskesak,
likhet mellom kjønnene.









Kvinnesak, kvinner er kvinne verst, vi lever i en verden der mange kvinner lever i den største ufrihet. Sånn kan vi ikke ha det.






Kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter, menneskesak,  likhet mellom kjønnene. Forfatter R.R. Kile
Kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter,

Kvinnesak, eller menneskesak som jeg liker å kalle det. Dette bildet er av mora mi da hun var lita. Hun brukte meg som søplekasse hele livet, men hun trodde på likeverdighet mellom kjønnene og hun kjempet for kvinners rettigheter hvert eneste sekund på dagen.

Hva er det med menn som ikke evner å reise seg opp over sin penis, som tenker at de har rett til å eie kvinner, bestemme over kvinner, utnytte kvinner, bruke kvinner? Hva er det med dem.

Det er ufattelig, helt umulig å forstå. De ble født av ei kvinne, ei kvinne ga dem livet, trolig diet de hennes bryster, hun vugget dem, sang for dem, hadde armer som trøstet. Er det måten å betale mora si tilbake på?

Selvfølgelig finnes det kvinner som bare føder unger og gir blaffen, men de er i mindretall, jeg tror de er sjeldne vesener, for det å få en nyfødt unge i armene er for meg er så stort under at jeg knapt kan fatte at noen kan føle det annerledes, hverken menn eller kvinner.

Trenger vi kvinnedagen?

Ja, vi vil trenge kvinnedagen til den siste kvinne i verden er fri. Vil det skje? Ja, det håper jeg, for det vil jeg arbeide for så lenge jeg lever. Hvis alle arbeider for det så lenge de lever, må vi til slutt tro at vi kan få det til, for det vi aldri må gjøre, er å gi opp.

Kvinner voldtas stadig vekk. Faen ta menn som voldtar kvinner, som tror at de har noen rett til å gjøre det. Kvinner og menn er født frie. Vi er alle født frie. Ingen skal voldtas, verken menn eller kvinner.

Beklageligvis er det mange i verden som ikke har forstått det.

Kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter, menneskesak,  likhet mellom kjønnene. Forfatter R.R. Kile
Kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter,



De går faktisk rundt og innbiller seg at de kan bestemme over andre mennesker, gjøre dem til slaver av sin vilje.

Vi hører til og med om mennesker her i vårt eget land som mener de kan bestemme over andre dersom de bare mener de har en god nok grunn.

Men her er saken. Ingen kan bestemme over andre mennesker så sant de ikke skader andre, dreper, stjæler, juger, tvinger og plager.

Menn og kvinner er født frie. I autoritære regimer med tyranner som bestemmer, har ikke frie mennesker den frihet de rettmessig er født til, hverken menn eller kvinner. I slike land er kvinner ofte mer undertrykt enn menn, vi veit det jo.




Menn har rett til å voldta kvinner, piske dem for å vise hår, bryte moralske koder som menn i sin galskap har funnet på for å holde kvinner under jernskodde hæler.

Vil vi kvinner befinne oss under jernskodde hæler?
Nei, vi vil bestemme over oss selv alltid.

Skal menn befinne seg under jernskodde hæler?
Nei, menn skal bestemme over seg selv alltid.

Seg selv. Ingen skal bestemme over andre enn seg selv i hele verden.

Faen ta alle tryranner som trur at de kan bestemme over andre.

Faen ta dem, for det er dem som skaper et helvete på jorda. For meg er de ensbetydende med djevelen selv.


For meg handler likestilling om menneskesak.

Kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter, menneskesak,  likhet mellom kjønnene. Forfatter R.R. Kile
Kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter, menneskesak,



I en ideell verden står menn og kvinner sammen om å utvikle verden, ta vare på den, leve sine liv i kreativitet og glede, der alle gir rom for hverandre, ser og anerkjenner hverandres svakheter og styrker.

Livet er ingen kamparena, men en samarbeidsarena der en mangfoldig menneskehet arbeider sammen for å utvikle verden best mulig for alle som bor i den.

Det er full trosfrihet over alt. Ingen har rett til å bestemme over andre. Kvinner bestemmer over sine egne kropper. Vi er ikke skapt for menns glede. Vi er skapt for vår egen glede, for hverandres glede.

Når menn og kvinner er fullstendig likeverdige mennesker, kan vi glemme alt om kjønnsroller.


Vi kan gjøre alt mulig om hverandre ut fra egne interesser. Alle snekrer sitt hjem slik de vi ha det, slik det passer de mennesker som bor i det. Jeg vokste ut av femtitallets kjønnsrollemønster med hjemmeværende mødre og arbeidende fedre. Jeg hører enkelte si at det var bedre den gang, mindre stress.

Ja, det er mindre stress, men man glemmer at det er en mengde kvinner som ikke får brukt sine ressurser og som regelrett kjeder seg ihjæl. Det skjedde med mora mi. Hun ble fullstendig understimulert. Vi ungene ble skadelidende. Det ble også min far som ble syk og til tider knapt kunne bruke kroppen. For mora mi var rasende. Hun fikk også en unge som hun absolutt ikke ville ha. Det fantes nok flere levende aborter på den tida.

Selv var jeg kvinnesakskvinne på min lest. Jeg brøt alt av tabuer. Den gangen var det en kamp, og den kostet. Det kan virke bagatellmessig, men det var det ikke. I blant satte jeg både ekteskap og vennskap på harde prøver. Mine venninner var langt mer innordnet enn det jeg noen gang kom til å bli.

Likestilling er likeverd.


Menneskesak er likeverd.





Hei kvinner og menn, kan vi ikke rekke hverandre hendene og arbeide for en likeverdig blomstrende mangfoldighet sammen.

Hei alle medsøstre, ikke kvinne verst, men solidaritet alltid.







Vers om kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter, menneskesak,  likhet mellom kjønnene. Forfatter R.R. Kile
Vers om kvinnesak, kvinneverd, femisnisme, kvinners rettigheter, menneskesak, likhet mellom kjønnene. Forfatter R.R. Kile













































Publisert Legg igjen en kommentar

Samtalekunst, lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!






Samtalekunst,
diskusjonsteknikker,
diskutere,
respekt,
lytte.










Samtalekunst, det kommer ikke av seg selv.


Samtalekunst, det må læres. Her må lærere kjenne sitt ansvar, så ungene våre kommer ut som mennesker som kan føre samtaler på en ordentlig måte.

Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte.

Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.




Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl.

Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.



Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.

Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst. Forfatter R.R. Kile.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.







Første krav.


Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk.

. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser?

Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.




Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte, lære unger og diskutere,



Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.











Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig?


Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan berike. temaet.

De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.


Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Nærhet, samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,

I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid.

Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.



Vers om læringsglede, Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Vers om læringsglede, samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
















































Publisert 1 kommentar

Religiøs-tro, samme Gud i hele verden, tanker om Gud.



Religiøs-tro,
De store verdensreligioner,
Hvem er Gud,
Tanker om Gud,
Kristne,
Muslimer,
Jøder,







Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile.
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.






Religiøs-tro, en trøst for mange i vanskelige tider.


Religiøs-tro, vi lever for tida i en pandemi. Et usynlig virustroll herjer over hele jorda og sprer frykt og død. Vi må håpe at denne katastrofen, som har rammer oss alle, vil skape en endring, få oss til å forstå at vi er et folk og at de stridigheter vi driver med til daglig ikke har større verdi enn en krangel i en sandkasse.

Verden har opplevd mange terrorhandlinger. De består i at enkeltpersoner eller grupper av mennesker mener at de har rett til å påføre andre mennesker lidelse og død for å spre frykt, få vilja si, straffe annerledestenkende, skape en endring i sitt bilde. De som sprer terroren er trygge, sitter med planene og rammer et utvalg de har bestemt.

Nå rammes vi alle.

Det er ingen steder å flykte. Hele verden er nedslagsfeltet. Vi er avhengige av at vi evner å stå sammen, holde samfunnshjulene i gang, ta vare på våre medborgere på en konstruktiv måte, evner å se utover alle våre tidligere kamparenaer der kampsakene nettopp fremstår nakne og avkledd, uten noen verdi. Det handler om liv og helse, ikke om hvilke tankekonstruksjoner mennesker har skapt som de ønsker skal gjelde. Et virus rammer bødler og ofre like nådeløst.

I disse krisetider ber religiøse mennesker sin Gud om hjelp. Virus hører ikke på det heller. Gud stiger ikke ned fra sin himmel for å beskytte rettroende. Da hadde det blitt en guders kamp, der de hadde fremstått i alle de bilder mennesker har skapt sin Gud i.

Vi står hjelpeløst alene.



Dersom det fins en Gud, er det selvfølgelig den samme Gud over hele jorda. Da tenker jeg at denne Gud nettopp håper at dette virus kan klare det ingen andre har klart, det kunststykke å få folk til å holde sammen på tvers av alt, at nøden vi befinner oss i vekker vår menneskelighet for alt det som virkelig teller.

Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.



Jeg håper dypt og inderlig at denne katastrofen skal løfte menneskeheten utover sandkassestadiet, utover det å slå først, tvinge frem sine synspunkter med vold og makt.

Jeg har skrevet om mennesker som fortsatt henger fast i sin toåring fordi folk har tillatt denne atferden.

Slå skrik og spark til du får vilja di. Nå kan de sparke rundt seg så mye de lyster. Virus hører ikke på det. Det eneste vi kan gjøre er å rekke hverandre fiktive hender og bistå hverandre.

Dette er tida da vi skal finne trøst i vår Gud. Alle skal få tro hva de vil. Min Gud, Din Gud, vår Gud, ingen Gud. Det spiller ingen rolle så lenge vi lar folk få ha sin Gud i fred, finne trøst der den er å finne. Vi alle sammen. Det er en menneskerett å få tro det en vil alltid. Når viruset har lagt seg inn i en trygg lomme der den ikke lenger dreper oss, får vi håpe at denne erfaringa bringer oss videre som folk.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud,



Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.

I alle religioner tror jeg det er en kjerne av sannhet. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte fordi de hadde en aura rundt seg, et lys. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.


Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk har fått føle opp  gjennom historia.


Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre. Virus spør ingen. De tar for seg av våre kropper og gjør oss syke. Korona, den er farlig. Korona, dreper nådeløst helt uavhengig av religion.

Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias.

Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.

Det må denne Guden gjerne drive med.

Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid og utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøyt som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv.

Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker i frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

 

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.

Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut.

Tenk på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud,


Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners navn, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes mot sannheten. Vi forlanger å få vite den. Hvordan skal vi ellers kunne navigere i verden.

I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne.

Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det.

Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.

Sharia lover er ondskapens verk.

Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.



Hver gang noen begår vold i samfunnet, skader andre, begår kriminalitet for å tilrane seg fordeler, er det en sorgens dag, en som skader oss alle. Korona er en pest. Men vi har nå muligheten til å vokse utover våre egoistiske småligheter, stå sammen og bli noe mer, bli mennesker som bygger en god verden sammen der alle kan tro hva de vil, si det de vil, være den de vil, der vi finner en plass for alle, der ingen menn kan bestemme over kvinner, der menn og kvinner er mennesker med samme rett, med samme frihet til å følge de stjerner som opplyser deres egne indre himler.

Hei Corona, så velklingende ditt navn enn er, vi skal slå deg. Så skal vi vokse og bli noe mer, noe annet, bygge verden god.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.




Tenk om all vold kunne stoppe, tenk om vi kunne slutte å være mindre enn skammelige små knøtt, tenk om.


Det er mulig å male drømmer i horisonten nå. Vår verden kan aldri bli den samme igjen. Det er vi som er her som kan velge hvordan vil vil bygge det hele opp igjen. Jeg drømmer om en verden der ingen bestemmer over andre og der selv den minste skogstjernes stemme vil bli lyttet til.

I min bokserie skjer det en katastrofe som legger verden øde, virkelig øde. De få overlevende går inn i veldige kriger mot gjenger som vil eie ressursene, gjøre folk til slaver av sin vilje. De rekker hverandre hendene, lar folk tro hva de vil og bygger en verden tuftet på kjærlighet. I den verden er det nesten ikke sykdom. De overlevende ble immune mot det meste av bakterier og virus.

Kjærlighet er ikke lett.

Det må aldri gli over i snillisme. Nå skjer dette. Noen ganger tar verden underlige former, en aldri ville ha tenkt seg. Det kjennes så rart for meg som har sittet og skrevet om dette i så mange år.

Den åttende verdensdel i mine bøker er den som redder verden. De har et merke, de forbrødrede hender. Det er det verden trenger nå, forbrødrede hender der vi gjør alt for å hindre smitte. Vi er her og lever i en av verdens store katastrofer. Min fiksjon skjer. Bare at den selvfølgelig er mye verre, min fiksjon. sVi skal hindre at dette skal gå bra fordi vi nettopp vil bygge verden god.

Så la oss rekke hverandre fiktive hender og gjøre så godt vi kan for å bekjempe denne virusbomben som usynlig for oss slår ned over alt.

Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda. Det er drømmen min. Jeg har håp.







Vers om religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud.
Vers om religiøs-tro, kjærlighet,













































Publisert Legg igjen en kommentar

Religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje







Religion,
Islam,
muslimer,
kristne,
jøder,
alle religioner.









religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje. islam. muslimer, kristne, jøder, buddhister hinduer.
religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje.






Er islam farlig.


Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang. Religion, den burde sette mennesker fri.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Jeg tror nemlig ikke feilen ligger i religionen eller hos profeten. Feilen ligger i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe, derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner.

Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje, en maktkanal.

Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner som ble til Koranen. Han tolket dette ut fra sin forståelse av verden, slik de alle gjorde, grunnleggerne av religioner. Ingen kan strekke seg utover seg selv. Det er ikke mulig for noen. Derfor må vi ta de situasjoner grunnleggerne levde i når vi skal skille klinten fra hveten. Gud, hvis han fins er selvsagt større enn noen menneskeforstand. Vi kan bare prøve å forstå skaperen av verden så godt vi kan med det utstyr vi fikk med på livsveien på vår ferd gjennom jorda.

Et problem med islam er at mennesker, som har sett på seg selv som betydningsfulle, har føyd til egne vers i boka.

Ut fra sine egne syn på verden og utviklingen av menneskehetene, Guds mening, har de tolket de ord som Muhammed før dem har tolket og fått skrevet ned.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah Bint Khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Hun var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.


Forholdet mellom dem var svært godt.

Religion, islam, Khadija Bint, Khuwalid, muslimer, jøder, kristne, buddhister, hinduer.
Religion, islam, Khadija Bint, Khuwalid

Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange eremitter gjorde. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle han sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel.



Engelen Gabriel kom til ham og sa:


«O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.» Muhammed spør:
«Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: «Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.» Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under. Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile.

Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija.

I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen, kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre.

Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.

Her ser jeg en barmhjertig gud.

Her ser jeg en barmhjertig gud. Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.


religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje. islam. muslimer, kristne, jøder, buddhister hinduer.
Religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje.



Vi lever i en fantastisk verden.

Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare denne og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten Vi har alle blitt verdensborgere.

Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten. En sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.

La mennesker gjøre menneskers arbeid, bistå hverandre i jordelivets traurigheter, så får vi la Gud gjøre Guds. Mennesker har ikke herredømme over liv og død.

I Gilgamesj, verdens første kjente epos mister Gilgamesj sin gode venn Enkidu til døden.

Han drar ut på en reise for å få han tilbake. Han snakker med blant annet Noa, som selvfølgelig har et annet navn i fortellingen. Han får i oppgave å holde seg våken en viss lengde. Det klarer han ikke og han vinner derfor ikke over døden.

Nå står menneskeheten over for en pandemi. Et virus har angrepet alle land og nasjoner. Det er viktigere enn noen gang at vi evner å stå sammen, møte utfordringer sammen, gjøre verden god.






Vers om religion, kjærlighet, hvordan vi skal leve sammen.
Vers om religion, kjærlighet, hvordan vi skal leve sammen.














































Publisert Legg igjen en kommentar

Overgrep-Vold, Skam og frykt for alltid



Overgrep-Vold,
Skam og frykt,
Nesten voldtekt,
Reddet.




Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.



Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg.



Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Overgrep-Vold, Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk.

Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg.

Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp.

Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem.

Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige.

Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.


Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. nesten voldtekt, reddet.




Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger.

En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter.



Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.



Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.





I dag veit jeg ikke om slike overgrepspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne.

Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon.

De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.








Vers om overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Vers om Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.









































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa.








Løvetannbarn,
resiliens,
lærer,
Gjengvoldtekt,
overgrep,

Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.











Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile






Jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte det jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Løvetannbarn, jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.



Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt


Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.

Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.


Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens voldtekt, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.

Løvetannbarn, resiliens,  voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer,



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.

Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep, den nesten usynlige flisa
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff , overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.

Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene.

Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.








Løvetannbarn, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.