Publisert 4 kommentarer

Vold setter spor



Vold,
Vold setter spor,
Blind vold,
Umotivert vold,
vold og alkohol.

Ungdom,
Forfatter R.R. Kile







Vold når den rammer, rammer den grusomt.

Blind vold, du har ingen mulighet for å forutse at det skjer. Før du aner det har du blitt et offer. Du opplever store smerter du ikke har hatt mulighet til å forberede deg på. Tilliten til andre mennesker er brutt for bestandig, for du kan ikke vite, kan aldri vite når eller hvor det kan skje igjen.




Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol, ungdom, Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom, Forfatter R.R. Kile





Det var en sommer for lenge siden, men det kunne like godt ha vært i dag.

Jeg, og noen venner spaserte i bygda sammen med en lokal gutt. VI hadde drukket noen øl og var lystige. Han ble stanset av ei jente og to gutter. Vi summet videre, lo i ungdommelig lykke. Han kom bort til oss. Jeg spurte om det gikk greit. Han svarte ja. Det var noen fra skolen der han gikk.

Vi ruslet videre, men disse tre hang seg fast i ham. Til slutt kom han bort og lurte på om vi syntes det var greit at vi var sammen med dem. Han kom seg ikke unna. Jeg forsto at han var plaget og spurte om han kjente dem godt. Han fortalte at han egentlig ikke gjorde det. De hadde kommet til bygda fordi de hadde problemer, at de tvang ham, men at de ville la ham i fred dersom vi ville være sammen med dem, gå inn på et utested. Det var det samme for oss. Å inkludere hørtes greit ut.

Vi plasserte oss ved et bord, tre på den ene sida og tre på den andre.

Hun satt i midten av sine to lakeier, to sortkkledde, stilige gutter som smilte når hun ville, brisket seg når hun ville og så skumle ut når hun ville. Jeg har egentlig aldri fått et klart bilde av hvem de var i forhold til hverandre, men de var definitivt ikke fra bygda noen av dem. Jeg hadde aldri sett slike gutter i bygda tidligere.

Egentlig var jeg ikke engstelig for fremmede. Jeg var full av idealer om det gode i mennesker, var brisen, fjollete og utviste høflig interesse. Etterhvert begynte denne jenta og bli ganske ubehagelig. Vår venn snudde seg vekk og hadde det ikke bra. Hun svarte på mine forsøk på å være hyggelig, glatte over, spøke, med et voldsomt verbalt angrep. Vi ble helt sjokkerte. Det kom helt ut av det blå.

Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var noe.

Vi skulle bare komme oss ut så skulle hun banke oss opp alle sammen. Mine venninner ble livredde. Jeg forsto virkelig ikke hva som skjedde. Blikket hennes var vilt, ikke sint, men våkent kalkulerende. Lakeiene var på plass. Eieren av stedet sa at vi måtte gå på utsida. Vi forstyrret gjestene.

Jeg var aldri redd i det vi tumlet ut, situasjonen var for absurd, men det burde jeg ha vært. Hun slo meg midt i ansiktet uten forvarsel. Jeg ble så perpleks at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Vår venn snudde seg og løp. Jenta skrattlo. Lakeiene var alvorlige, høye, ranke og bredskuldrede. De sorte skinnjakkene viste at de hadde muskler å henge jakka på. Hun slo igjen og gjentok at jeg ikke skulle komme her og tro at jeg var noe, kunne regne med å ha en plass her. Så snudde hun og lakeiene på hælen, hun i midten, og gikk nedover veien.

Da våknet jeg.

Jeg ropte etter henne, lurte på om hun var klin gal. Hun snudde seg, kom mot meg og fikk meg i bakken før jeg fattet hva som skjedde. Lakeiene hadde kommet nærmere, sto litt tilbaketrukket på hver side av dronninga. Hun stirret på venninnene mine og spurte om de ville ha samme behandling samtidig som hun sparket til meg og holdt meg nede, mens jeg gjorde mitt ytterste for å krabbe unna. Venninnene mine snudde og løp.

Den gale jenta, for nå følte jeg det som om hun var ravende gal, sparket mot hodet mot hoftene og alle steder på kroppen min. Hun avsluttet med å plassere sin ene høyhælte sko på magen min, tråkket ned og vred rundt. Så snudde hun og gikk med en lakei på hver side av seg før hun vendte seg mot meg en siste gang og sa at jeg for fremtida kunne holde meg unna bygda og aldri nærme meg igjen.

Jeg krabbet, for jeg klarte ikke å reise meg.

Ved togskinnene var det en hekk. Jeg krabbet det jeg kunne ditover, livredd, og jeg hadde så vondt overalt at jeg ikke fattet hvordan jeg skulle komme frem. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var å skjule meg, komme meg bort. Ingen hjalp meg, ingen reagerte. Jeg krabbet inn i hekken, passet på at jeg var godt skjult. Der lå jeg og skalv, lenge. Det føltes som en evighet.

Etterhvert hørte jeg stemmer rope navnet mitt, men jeg lå helt stille, kunne ikke snakke. Flere av bladene var gule og brune, men det var sommer, tidlig august. En grein ble løftet. Jeg så inn i ansiktet til venninna mi. Da kom tårene. Jeg fattet fortsatt ikke hva som hadde skjedd. Det er smertedempende i en god beruselse. Jeg var glad jeg hadde alkohol i kroppen. En skarp hel rett i magen.

Gutten vi hadde vært sammen med, så jeg aldri igjen.

Vi dro ikke ned til bygda mer den sommeren. I stedet gikk vi turer i fjellet, ferierte og gledet oss over naturen.


Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom,  Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol.



Jeg har ikke gått og husket på dette. Det var en opplevelse som jeg har puttet ned i den sorte gryta der elendigheten i livet mitt ligger og putrer.

Det hadde noen konsekvenser. Jeg var litt mindre slepphendt med alkohol. Det jeg var fast bestemt på var at det ikke skulle få påvirke min tro på det gode i mennesker.

Men kroppen husker. Den glemmer aldri. Når jeg ser det samme blikket hos folk, som jeg gjorde hos henne, blir jeg livredd. Jeg tar sjelden feil.





Mennesker med slike blikk, er ute etter bråk, og de går til angrep.

De vil føle seg sterke, på toppen av tilværelsen, med ofre foran føttene så de kan bli sterke i frykten og fornedrelsen av andre. Slike mennesker er livsfarlige.

Det jeg lurer på, og som jeg kommer til å lure på til min dødsdag, er hva de tre typene gjorde der i bygda, vandrende rundt, en opplagt fare for andre, uten tilsyn. De hadde kommet dit fordi de hadde problemer. Denne gutten vi var sammen med, var helt sikkert ikke den eneste som ble plaget av dem. Jeg var sikkert ikke den eneste utenfra som fikk merke volden.

De burde hatt tilsyn.

Hvorfor får folk, tikkende bomber, som er en fare for andre, en åpenbar trussel, lov til å gå alene sånn? Ja, for de skader oss for livet. Det kan synes som en bagatell å ligge der og blir slått, sparket og tråkket på av skarpe heler. Jeg overlevde uten andre skader enn stoltheten, noen dager med smerter, men kroppen den husker.

En sum av dårlige erfaringer, bidrar til en kropp som legger sykdom til seg, setter seg i katastrofeberedskap. Jeg hadde ikke fortjent det, og jeg hadde store planer for livet, så mye jeg ville få til i verden. Dette var trolig en liten spiker inn i den fremtid som skulle gjøre meg ufør.

Akkurat nå veit jeg ikke at det skal bli verre. Livet er fortsatt optimistisk lyst.Der og da. Det er godt vi ikke veit, en livets gave.



Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom,  Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom, Forfatter R.R. Kile





































Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi, Vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!
Publisert 6 kommentarer

Overgrep-Vold, Skam og frykt for alltid



Overgrep-Vold,
Skam og frykt,
Nesten voldtekt,
Reddet.




Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.



Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg.



Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Overgrep-Vold, Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk.

Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg.

Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp.

Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem.

Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige.

Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.


Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. nesten voldtekt, reddet.




Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger.

En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter.



Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.



Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.





I dag veit jeg ikke om slike overgrepspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne.

Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon.

De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.








Vers om overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Vers om Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.









































Publisert 1 kommentar

Religiøs-tro, samme Gud i hele verden, tanker om Gud.



Religiøs-tro,
De store verdensreligioner,
Hvem er Gud,
Tanker om Gud,
Kristne,
Muslimer,
Jøder.







Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile.
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.






Religiøs-tro, en trøst for mange i vanskelige tider.


Religiøs-tro, vi lever for tida i en pandemi. Et usynlig virustroll herjer over hele jorda og sprer frykt og død. Vi må håpe at denne katastrofen, som har rammer oss alle, vil skape en endring, få oss til å forstå at vi er et folk og at de stridigheter vi driver med til daglig ikke har større verdi enn en krangel i en sandkasse.

Verden har opplevd mange terrorhandlinger. De består i at enkeltpersoner eller grupper av mennesker mener at de har rett til å påføre andre mennesker lidelse og død for å spre frykt, få vilja si, straffe annerledestenkende, skape en endring i sitt bilde. De som sprer terroren er trygge, sitter med planene og rammer et utvalg de har bestemt.

Nå rammes vi alle.

Det er ingen steder å flykte. Hele verden er nedslagsfeltet. Vi er avhengige av at vi evner å stå sammen, holde samfunnshjulene i gang, ta vare på våre medborgere på en konstruktiv måte, evner å se utover alle våre tidligere kamparenaer der kampsakene nettopp fremstår nakne og avkledd, uten noen verdi. Det handler om liv og helse, ikke om hvilke tankekonstruksjoner mennesker har skapt som de ønsker skal gjelde. Et virus rammer bødler og ofre like nådeløst.

I disse krisetider ber religiøse mennesker sin Gud om hjelp. Virus hører ikke på det heller. Gud stiger ikke ned fra sin himmel for å beskytte rettroende. Da hadde det blitt en guders kamp, der de hadde fremstått i alle de bilder mennesker har skapt sin Gud i.

Vi står hjelpeløst alene.



Dersom det fins en Gud, er det selvfølgelig den samme Gud over hele jorda. Da tenker jeg at denne Gud nettopp håper at dette virus kan klare det ingen andre har klart, det kunststykke å få folk til å holde sammen på tvers av alt, at nøden vi befinner oss i vekker vår menneskelighet for alt det som virkelig teller.

Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.



Jeg håper dypt og inderlig at denne katastrofen skal løfte menneskeheten utover sandkassestadiet, utover det å slå først, tvinge frem sine synspunkter med vold og makt.

Jeg har skrevet om mennesker som fortsatt henger fast i sin toåring fordi folk har tillatt denne atferden.

Slå skrik og spark til du får vilja di. Nå kan de sparke rundt seg så mye de lyster. Virus hører ikke på det. Det eneste vi kan gjøre er å rekke hverandre fiktive hender og bistå hverandre.

Dette er tida da vi skal finne trøst i vår Gud. Alle skal få tro hva de vil. Min Gud, Din Gud, vår Gud, ingen Gud. Det spiller ingen rolle så lenge vi lar folk få ha sin Gud i fred, finne trøst der den er å finne. Vi alle sammen. Det er en menneskerett å få tro det en vil alltid. Når viruset har lagt seg inn i en trygg lomme der den ikke lenger dreper oss, får vi håpe at denne erfaringa bringer oss videre som folk.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud,



Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.

I alle religioner tror jeg det er en kjerne av sannhet. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte fordi de hadde en aura rundt seg, et lys. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.


Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk har fått føle opp  gjennom historia.


Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre. Virus spør ingen. De tar for seg av våre kropper og gjør oss syke. Korona, den er farlig. Korona, dreper nådeløst helt uavhengig av religion.

Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias.

Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.

Det må denne Guden gjerne drive med.

Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid og utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøyt som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv.

Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker i frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

 

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.

Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut.

Tenk på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud,


Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners navn, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes mot sannheten. Vi forlanger å få vite den. Hvordan skal vi ellers kunne navigere i verden.

I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne.

Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det.

Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.

Sharia lover er ondskapens verk.

Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.



Hver gang noen begår vold i samfunnet, skader andre, begår kriminalitet for å tilrane seg fordeler, er det en sorgens dag, en som skader oss alle. Korona er en pest. Men vi har nå muligheten til å vokse utover våre egoistiske småligheter, stå sammen og bli noe mer, bli mennesker som bygger en god verden sammen der alle kan tro hva de vil, si det de vil, være den de vil, der vi finner en plass for alle, der ingen menn kan bestemme over kvinner, der menn og kvinner er mennesker med samme rett, med samme frihet til å følge de stjerner som opplyser deres egne indre himler.

Hei Corona, så velklingende ditt navn enn er, vi skal slå deg. Så skal vi vokse og bli noe mer, noe annet, bygge verden god.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.




Tenk om all vold kunne stoppe, tenk om vi kunne slutte å være mindre enn skammelige små knøtt, tenk om.


Det er mulig å male drømmer i horisonten nå. Vår verden kan aldri bli den samme igjen. Det er vi som er her som kan velge hvordan vil vil bygge det hele opp igjen. Jeg drømmer om en verden der ingen bestemmer over andre og der selv den minste skogstjernes stemme vil bli lyttet til.

I min bokserie skjer det en katastrofe som legger verden øde, virkelig øde. De få overlevende går inn i veldige kriger mot gjenger som vil eie ressursene, gjøre folk til slaver av sin vilje. De rekker hverandre hendene, lar folk tro hva de vil og bygger en verden tuftet på kjærlighet. I den verden er det nesten ikke sykdom. De overlevende ble immune mot det meste av bakterier og virus.

Kjærlighet er ikke lett.

Det må aldri gli over i snillisme. Nå skjer dette. Noen ganger tar verden underlige former, en aldri ville ha tenkt seg. Det kjennes så rart for meg som har sittet og skrevet om dette i så mange år.

Den åttende verdensdel i mine bøker er den som redder verden. De har et merke, de forbrødrede hender. Det er det verden trenger nå, forbrødrede hender der vi gjør alt for å hindre smitte. Vi er her og lever i en av verdens store katastrofer. Min fiksjon skjer. Bare at den selvfølgelig er mye verre, min fiksjon. sVi skal hindre at dette skal gå bra fordi vi nettopp vil bygge verden god.

Så la oss rekke hverandre fiktive hender og gjøre så godt vi kan for å bekjempe denne virusbomben som usynlig for oss slår ned over alt.

Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda. Det er drømmen min. Jeg har håp.







Vers om religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud.
Vers om religiøs-tro, kjærlighet,