Publisert Legg igjen en kommentar

Den røde steinen, hurra og jubel. Jeg har gitt ut bok, kapittel 2.



Den røde steinen,
Norsk Fantasy,
Norsk Science Fiction,
Serien Liber Mundi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile.





Den røde steinen, spenning, sjette bok i serien Liber Mundi.


Den røde steinen, Reikin og Livia har bygd seg hus i Ødelandet i Konglomeratet. Der bor de sammen med ei datter og dyra sine. Liva er høygravid og venter tvillinger. Reikin er opptatt av at hun vil trenge hjelp i huset, men hun nekter da hun ikke vil ha noen nye, etter dem hun mistet for snart 2 år siden. Tre av deres nære venner ble drept da huset deres i Liljedalen ble sprengt i opprørernes jakt på klonene og Reikin.

Reikin mottar en oppkalling fra Eilin, kona til Konglomaeratets el-råd, Hendti. Han har ikke kontaktet henne, og hun engster seg. Da han ikke har gitt lyd fra seg dagen etter, begynner Reikin å lete etter ham. Teamet hans oppfører seg underlig. Det viser seg at Hendti og sønnen har vært utsatt for opprørere. De er skadet og har blitt tvunget til å oppgi adresser til både Reikins eiendommer og klonenes bosted.

Livredd drar Reikin mot hjemmet sitt.

Det er blod og ødeleggelser, og en dramatisk jakt begynner. Aldri har Reikin blitt satt sånn på prøve av skjebnen.

Unn deg litt spenning. Bli med oss inn i endringsårene, den endelige kampen mellom det gode og det onde, for vi trenger deg.


Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Sjette bok i serien Liber Mundi




Les den røde steinen, kapittel 2!


”Alle tre husene”, sa Eilon. ”De spurte hvor du bodde til daglig. Han sa at dere bodde i huset i Ødelandet.” 

”Jeg drar med det samme”, sa jeg og kjente at jeg fikk problemer med å puste. Fannie nikket til meg og tok gutten. Jeg reiste meg opp og løp. I sidesynet så jeg at hun dyttet Eilin ned i stolen der jeg hadde sittet. 

Jeg tok alt som var av baner helt hjem. Der styrtet jeg ut av hula mot huset. Det var helt surrealistisk. Ikke noe var som det skulle. Laia lå i snøen. Snøen var ikke hvit. Den var rød. Snø skulle ikke være rød. Jeg styrtet mot henne, kjente på pulsen. Det var ikke liv. Jeg ristet i henne, men hun levde ikke. 

Jeg brølte navnet til dattera mi mens jeg løp inn i huset, rundt huset og ned i stallen.

Flere steder fantes det ikke, ingen spor, ingen skip. Det var som om det aldri hadde befunnet seg noen der. 

Jeg løp rundt og rundt med et skrik inne i meg til jeg stoppet av utmattelse og sank sammen i snøen. Mayla. Navnet lød som et eksistensielt rop om hjelp på innsida, men det kom ikke en eneste lyd. ”Pappa!” Jeg hørte stemmen hennes inne i hodet. ”Pappa!” sa hun igjen og igjen. Det var som om armene hennes lå rundt halsen min. Jeg kunne ikke bære det om det hadde skjedd henne noe. Hun og Leila, forsvunnet. 

Det var ikke mer jeg kunne gjøre for Laia. Livia. Ikke om jeg fattet hvordan jeg kunne fortelle henne noe av dette. Jeg kontaktet Gailio.

”Hva er det du sier, Reikin?

Jeg får ingen sammenheng i det. Ta det en gang til og snakk rolig!” Det var ikke mulig. Jeg oppfattet at jeg snøvlet. ”Men hva er det du sier. Kjære Reikin, bli der du er. Jeg kommer med en gang og jeg tar med meg…”

”Gailio, du må komme. Dere må lete etter spor. Jeg drar rett hjem til Livia.” Det sto klart for meg. Jeg måtte dra til henne. Barnet vårt var forsvunnet. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre med det, men jeg måtte fortelle henne det. Det var ingen andre enn jeg  som kunne gjøre det. 

Jeg forlot huset vårt og visste at jeg kunne stole på Gailio. Han ville gjøre alt riktig, finne spor, foreta seg noe, være fornuftig, for jeg kunne ikke det akkurat nå. Jeg var lammet på innsida. Livia hadde lagt seg.

”Er det deg, Reikin”, ropte hun.

”Du er i unåde. Jeg kontaktet deg og du ignorerte meg. ” Det var ikke mulig å svare. Jeg kom inn i rommet der hun lå. Hun så det med en gang. ”Du er hvit”, sa hun. ”Hva har skjedd Reikin?” Jeg hikstet og løp bort til henne. Det var ikke mulig å stoppe det hikstet. Jeg holdt henne hardt inn mot meg. Så kom gråten. Jeg hulket, men jeg måtte stoppe med det. Hun var mora til barnet mitt, ventet to barn til med meg. Hun trengte en mann, ikke et gråtende vrak. 

  Akkurat nå handlet det ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg stotret frem sannheten, de fryktelige ordene. To barn forsvunnet. Løvinna som hadde dødd som ei heltinne. Livia stivnet til i ordene mine. Jeg hadde vært der. For henne var det bare ord uten mening. Det fantes ingen mening i de ordene. 

”Jeg vil hjem”, sa hun. ”Vi går hjem.” 

”Livia, det er ingen vits i det.

Vi må ut å lete etter ungene, Mayla, Leila. Du kan ikke være med på det. Teamet er der og leter etter spor. Jeg greide ikke å lete. Tankene mine stokker seg i hodet. Jeg kjenner Maylas armer rundt meg hele tida, hører stemmen hennes rope på pappa.”

”Du har vært der. Jeg skal også dit. Vi drar!” Hun fikk den store kroppen ut av senga og gikk mot døra. Jeg skulle ha installert heis ned til kjelleren. Vi gikk til transportbåndet og endte opp utenfor huset. Hun hadde ikke jakke. Det var snø og kaldt. Ingen hadde fjernet Laia. Hun lå i en blodpøl. Livia gikk bort til henne, bøyde seg ned, sjekket pulsen. Hun reiste seg opp og så rett på meg.

”Vi skulle ha vært hjemme”, sa hun.

Jeg hadde aldri sett et ansikt så forvridd av sorg. Gailio kom bort til oss. Hun overså ham, overså alle som gikk rundt og lette etter spor. Jeg greide knapt å nikke. 

Han kremtet. Hun gikk mot huset. Fra rom til rom gikk hun, stirret på ødeleggelser. Det var ødeleggelser. Jeg fulgte etter. Hun kom til Maylas rom. Duften av henne. Dyna som lå kastet til side. Bamsen. Livia grep den. Klemte den inn mot seg. Tårene presset seg frem av øynene hennes. 

Hun hadde ikke en gang fått med seg bamsen. Ungen min hadde ikke fått med seg bamsen. Tårer rant friskt av øynene mine også. Ungen min skulle ha fått med seg bamsen. Jeg hadde ingen tid for tårer. Livia snudde seg mot meg med et vilt blikk. Så falt hun sammen på gulvet. Medisinsk personell kom øyeblikkelig til og fikk lagt henne på ei båre. 

”Vi frakter henne til hospitalet”, sa Hells med et bekymret blikk på den store magen.

”Hun må absolutt ikke gå inn i en fødsel. Du skulle ikke ha tatt henne med hit.” Det var lett for ham å si. Livia åpnet øynene. Jeg bøyde meg over henne. 

”Reikin!” stammet hun. ”Er det sant. Jeg har så…”

”Slapp av Livia! Jeg skal finne henne. Du må på hospitalet å ta vare på disse to her.” Jeg strøk henne over magen.

”Men jeg skal bli med når du drar”, sa hun. Jeg svarte ikke. ”Reikin.” Det var nonsens, og jeg kunne ikke svare henne.

”Først må du komme deg”, sa jeg og nikket til Hells. De dro av gårde med henne. 

Jeg snakket med Marigil. Vi måtte vite i hvilken retning de hadde dratt, kidnapperne.

”Jeg greier bare å finne spor av hvor de krysset grensa.

Deretter, slutt. Vi fortsetter å prøve.”

”Er skipet klart?” spurte jeg Gailio.

”Reikin, er du sikker på om du skal bli med?” spurte han.

”Selvsagt skal jeg det”, sa jeg og gikk om bord. 

Kampin snudde seg mot meg. Han var mørk i ansiktet. ”Jeg vet at jeg ikke skulle ha tatt henne med hit”, sa jeg. ”Du kunne jo ha prøvd å holde henne tilbake du.”

”Herregamle, Reikin!” jamret han.

”Herregamle, Reikin!” jamret han. ”Livi har reist til henne nå.” Livi var mora hennes, min svigermor. ”Jeg skal få Hells til å ta med seg Laia bort herfra. De må oppbevare henne på kjøle til vi er klare til å ta tak i det.” Jeg nikket. 

”Hvordan er det med klonene?” spurte jeg. 

”Vi hadde flaks”, sa han. ”Magnom hadde sagt til Hendti at han var i det hemmelige rommet, men han hadde gått derfra. I stedet hadde han tatt med seg Sophia og Vivi på tur opp i fjellheisen. Livi syntes det var greit at de dro. Ingen visste nøyaktig hvor de var.”

 I det samme kom Magnom hastende.

Han kastet seg ned foran Laias døde kropp. På en måte kjentes det godt at noen tok seg tid til å være hos henne, sørge, for jeg sørget så jeg holdt på å revne på innsida. Det var for mye å ta tak i. Jeg måtte ta tak.

”Vent!” sa jeg til de som skulle dra. Jeg gikk bort til ham. Han så opp på meg. Øynene hans svømte over av tårer.

”Jeg tar meg av Laia”, sa han. ”Dra og hent Mayla!” Stemmen hans brast. ”Jeg skal ta meg av Livia for deg. Mayla og søstera mi. Få dem med deg hjem.” Jeg la meg ned og holdt rundt dem begge, han og Laia. Det var ikke naturlig for meg å tenke på ham og Leila som søsken. De tilhørte begge hver sin forelder.Løvinna som aldri skulle løpe rundt til glede for oss mer. Jeg kunne ikke bli liggende her.

”Hvorfor tok du med deg jentene?” spurte jeg.

”Pappa kalte meg Magnom Skarpsno. Når han gjør det, skal jeg komme meg vekk. Jeg gikk for å finne jentene, sjekke at alt var bra. Det lot det til å være. Så foreslo jeg å ta heisen. Det ville de gjerne.” 

”Det redda dere”, sa jeg. ”Takk Magnom.” Han var blitt 11 år, gutten. 

”Dette er min skyld”, sa Magnom. ”Hadde ikke jeg gjort som pappa sa så hadde de funnet oss. Da hadde de ikke tatt jentene, ikke drept Laia.” Han hulket så han ristet.

”Tull! sa jeg.

”De vil ha meg også. Jeg var ikke hjemme. Du skal alltid gjemme deg, sørge for at de gjemmer seg når pappa sender ut advarsler. Hører du Magnom! Dere er viktige for oss.” Han snufset. ”Du forstår det!” Jeg så ham dypt inn i øynene. Han nikket. Jeg gikk til skipet med tårer rundt hele ansiktet. ”La oss dra!” sa jeg barskt. 

Vi nådde grensa der skipet med min kidnappede datter hadde krysset. Jeg sto alene i baugen og kikket. Hun hadde blitt kidnappet før den ungen. Den gang hadde hun ligget trygt i sin mors mage. Vi kom over på den andre sida. Ingen ante hvor skipet hadde tatt veien. Vi hadde ikke ventet på noen organisering. Gailio sto til rors. Jeg hadde Marigil på øret. 

”Beklager Reikin! Vi har ingen anelse.”

”Reikin”, brølte Kampin så stemmen hans overdøvet alt. ”Kom hit!”

”Hvor er hit?” spurte jeg.

”Kom akter. Din kone. Hun er ikke riktig vel bevart!” Jeg skyndte meg akter og så Livia komme flygende på sykkel. Hun landet på dekk. 

”Det er i orden”, sa hun. ”Jeg blir med.” Øynene gnistret. ”Hva vet vi Reikin?” Hun ignorerte sin far som om han ikke eksisterte. Så gikk hun inn i armene mine. Jeg holdt om henne.

”Ikke noe annet enn at de krysset grensa her. Marigil arbeider med saka, teamet deres, mener jeg. De skal si i fra straks de vet noe mer. Livia, du kan ikke være her. Om jeg bare hadde dratt på leting etter Hendti i går.”

”Det hadde ikke hjulpet Reikin.

Da ville de bare ha tatt ham fra et annet sted. De ville ta dem. Tvil ikke på det! De får sende medisinsk personell hit. Jeg fødte mitt første barn i ei hule. Dette er ett av konglomeratets luftskip. Det går bra. Jeg vil ikke høre et ord mer om det. Men hvordan kom de seg inn over grensa uten at noen merket det.” 

”Marigil vet ikke”, stammet jeg. ”Vi får ikke spurt Hendti.”

 Hun snudde seg mot faren sin. Han var hvit i ansiktet. 

”Du får fikse legehjelp. Det er vel du som er leder for operasjonen.” 

”Livia…..” Jeg visste ikke om det var mulig å bli hvitere enn det den mannen var akkurat nå. Hun snudde de blå øynene mot meg. 

”Ikke.

”Ikke. Jeg er med på dette. Mitt barn…. ” Tårene rant over. Arina landet. Hun så fortvilet ulykkelig ut. Jeg vinket henne av da hun prøvde å si noe. Når Livia ville, var hun som en tornado. Dette var ikke bra for henne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hele meg var et katastrofeområde, som om vulkansk masse fløt ut av hjertet og inn i alle kroppsceller.”

”Kom!” sa jeg. ”Jeg håper du blir”, sa jeg til Arina. Hun  nikket blek og dradd. 

Livia ble med meg bort til baugen. Der ble vi stående å speide etter den vesle jenta vår. Vi så overalt, for det var ikke noe annet vi kunne foreta oss. Selvsagt så vi henne ikke. Hun befant seg ikke under oss, kanskje ikke foran oss heller, men det var alt vi kunne gjøre, og det var bedre enn ingenting. Eilin kontaktet meg på kommen. Jeg svarte.

”Vet dere noe mer?” spurte hun.

”Beklager Eilin”, sa jeg.

”Du blir den første vi kontakter når vi finner svar.” Jeg visste at det ikke var sant. Det kom an på situasjonen. 

”Jeg vil vite noe også dersom det er dårlig nytt”, sa hun. ”Dersom jeg ikke blir informert, kommer jeg til å finne det ut.” Tidligere hadde jeg undret meg på hvorfor Solaiko, Leilas far, ikke hadde giftet seg med henne. Hun hadde trolig kommet til og irritert ham fra vettet.

”Du skal få informasjon”, sa jeg trett. 

”Jeg skal sørge for det”, sa Livia og falt sammen. Jeg skrek på hjelp.

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Du må varsle folk”, sa jeg og falt sammen ved siden av Livia. Hun hadde besvimt. Jeg syntes hun så blå ut. 

”Kampin og Gailio kom farende. Min svigerfar snudde seg mot meg og slo. Jeg så det ikke komme så jeg ramlet på gulvet. Arina kom styrtende hun også, kastet seg ned ved siden av Livia, fikk henne over i stabilt sideleie, sjekket for åpne luftveier. 

Gailio grep tak i Kampin og dro ham bort. Han så hjelpeløst ned på handa si. 

”Beklager!” sa han. ”Jeg beklager!”

”Hold kjeft!” sa jeg. Arina snakket i kommen. 

Jeg merket at skipet snudde og gikk i motsatt retning. 

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Nei”, sa jeg. ”Vi må videre.” Alle sto vi hjelpeløst rundt henne. 

”Din kone,” sa Arina.

”Beklager!” sa Kampin.

 ”Et skip møter oss og tar henne med seg hjem”, sa Arina. ”Jeg har snakket med Rhettfinn og bestilt ett.” 

”Nei,” sa jeg. ”Vi snur ikke. Jeg må se etter Mayla. Livia vil at vi skal se etter Mayla.”

”Beklager!” sa Kampin. Jeg snudde meg mot det hvite ansiktet. 

”Hold kjeft Kampin!

Det er greit at du slo meg. Jeg har lyst til å slå meg selv også. Men akkurat nå trenger jeg deg til å lete. Noen må ta seg av Livia så vi kan lete. Hold kjeft og benytt hodet til å tenke med!” 

Det rykket til i kroppen til Livia. Jeg sank ned og holdt rundt henne. Det kom fuktighet i øynene mine som jeg ikke brydde meg om å skjule. Kampin sank han også. 

”Selvsagt vil hun det, Reikin”, sa Kampin. ”Men nå må vi ikke la henne tenke eller mene. Fordi hun har gjort det, og kommet hit, må vi snu.”

”Jeg kunne ikke stoppe henne”, sa jeg.

I det øyeblikket hatet jeg Livia, hatet henne for selvstendigheten og overmotet, hatet og elsket henne. Jeg kunne ikke snu. Kampin var hvit i ansiktet. Det var hennes skyld at vi måtte gjøre det. Livia vred på seg.

”Hun må under kyndig behandling”, sa Arina. ”Jeg skulle ha kontaktet jordmor og lege.” Vi skulle alle ha gjort det. Jeg hørte Mayla skrike på innsida av skallen og var redd for at jeg kom til å tørne. Stadig skiftende behov. Jeg kunne ikke ha ansvaret for Livia også. Da ville jeg bli gal. ”Jeg får et skip til å komme med helsepersonell”, sa Arina. ”De møter oss. Da kan vi dra videre, men du bør være hos Livia, Reikin. La andre lete!” De stirret meg i senk. 

”Vi snur ikke”, sa jeg.

”Jeg må finne barnet vårt. Livia.” Arina kom helt tett inntil meg. Jeg ville slynge henne bort. Det røde håret hennes flammet. Jeg ville slå henne i hodet. 

”Ok, Reikin”, sa hun. ”Dere kjører ut med sykler. Jeg snur skipet. Et skip kommer oss i møte med helsepersonell og to piloter. Den ene kjører dette skipet med Livia hjem. Det andre kommer etter dere så fort det går. Er det greit?” Jeg nikket, visste at jeg burde ha tenkt på det selv. 

”Kan du følge Livia?” spurte jeg. ”For, den Gamle hjelpe meg, jeg kan ikke.”

”Jeg lover”, sa hun og knelte ned ved min kone. 

”Du må ha noen med deg”, sa Gailio.”

”Jeg blir”, sa Kampin. Han var pappa. Men jeg hadde ei annen jente jeg var pappa for. Hun var så lita.

Jeg gikk tilbake til Livia og sank ned ved siden av henne. 

”Hvis du dør, dreper jeg deg”, sa jeg og kysset henne forsiktig på panna, før jeg snudde meg og gikk. 

Snart var vi mange sykler i lufta.

Jeg hadde ikke oversikt over hvem de var. Øynene mine så bare tåke. Vi skulle finne henne, ungen min. 

Alle sto i kontakt med Marigil som ikke ante hvor skipet hadde tatt veien, det skipet som hadde den vesle jenta mi ombord. Vi var blitt vant til at skip oppløste seg. Det hadde skjedd gang på gang når opprørere hadde vært på ferde. Vi måtte innse at de hadde ressurser som kunne gjøre nesten hva de ville med oss, og de ville. Akkurat nå kunne jeg ikke handtere det. Marigil kom med forslag. 

”Vi deler oss!” hørte jeg Gailios stemme i ørene. ”Da får vi dekket et større område.”

Vi fløy ut i en vifteform som Gailio organiserte. Skipet hadde for langt forsprang for oss. Jeg så for meg Mayla som gråt.

”Marigil, vet du noe mer?” ropte jeg.

Jeg måtte slutte å rope, finne ro, vise meg som en ansvarlig voksen. For mitt indre blikk så jeg det lille ansiktet til Mayla, de brune øynene, så like mine, fulle av tårer. Ungen min var redd, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. 

Jeg var nødt til å skjerpe meg. Hun var sammen med Leila. Leila var hennes favorittperson. Bare hun ikke hadde sett Laia dø. Tanken sluret.

”Da sier jeg fra”, sa Marigil. ”Med en gang. Du trenger ikke å spørre. Jeg lover.” Min oppgave var å tørke Maylas tårer, passe på at ikke noe hendte henne. Ungen var ikke mer enn litt over året. Hun hadde lært å gå tidlig, stabbet sine første skritt da hun var ti mnd.

Tid passerte, grusomme sekunder.

Jeg så ikke lenger noen andre enn meg selv, lufta og underlaget. Hav. Det var ingen vits i å lete ved å se ned. Jeg kjørte sykkelen så fort den gikk. Mayla som akte. Ingen kontaktet meg. Maylas armer rundt halsen. Tårer rant fra øynene mine. Mayla som sa pappa for første gang. Skipet styrte opp på siden av meg. Jeg gikk om bord. De hadde hentet meg først. Jeg kontaktet Gailio på kommen.

”Gailio, hvordan går det?” spurte jeg. Maylas første smil.

”Alle tar seg til skipet,” sa han. 

”Er det ingen som har funnet ut noe?” spurte jeg.

”Beklager! Vi setter oss ned legger en plan.” Jeg kunne ikke sitte, ikke legge planer. Alt jeg kunne gjøre var å lete. Mayla som spiste mat så du kunne gå på mat tur i ansiktet- og klærne hennes. Det nydelige ansiktet. De mørke hårtustene, som hun var blitt født med, hadde ramlet av. En stund hadde hun ikke hatt hår. Nå var det lyst, mye av det. Livias hår, men det var krøller i det. Kampin påsto at Livia også hadde hatt gullkrøller da hun var lita, ei ny jente med gullhår. Vi måtte finne henne. Herrgamle!

Vi hadde samlet oss. Solki og Kiton var kommet til, bestefaren og onkelen til Leila. De så gravalvorlige ut. Solki hadde plassert seg med det som var av sakspapirer. Han kikket opp. De nikket. Jeg svelget. Kampin hadde kommet tilbake straks Livia var blitt tatt under kyndig behandling. 

”Det er ingen vits i dette”, sa Gailio.

”Skipet har reist til et sted. Før vi finner det stedet, finner vi ikke jentene. Dere må da også se det. Det er helt umulig å reise rundt i hele verden på måfå.”

”Hva foreslår du?” spurte Kiton og så på ham med øyne som is. Kiton hadde giftet seg med Sanglia, ei kvinne som hadde hjulpet oss den gang Mayla ble født, Livia hadde kommet for å redde oss. Vi hadde vært i store fare den gangen, hele Konglomeratet. Kona mi hadde tatt med seg vår nyfødte datter like inn til opprørerne. Nå var Sanglia gravid. 

”Vi arbeider hjemmefra”, sa Gailio. ”Virtuelt, leter etter spor. Prøver å komme på konstruktive ideer.”

”Jeg må finne henne”, sa jeg sammenbitt.

”Det er ikke mulig for meg å ikke lete.”

”Du kan ikke renne rundt som en såret okse uten mål og mening”, sa Gailio. ”Det kan hende at de forventer at du gjør det. Da tar de deg.” De måtte gjerne komme å ta meg. ”Slik snakker en dåre”, sa Gailio. ”Det er derfor du ikke burde være her, men være hos din kone. Du vet det, og vi vet det.” Jeg ville protestere, men han ignorerte meg. ”Vi burde kontakte folkevernet over hele verden, men det kan vi ikke. Vi aner ikke hvor høyt opp dette går. Målet er klonene og deg. De har gisler som de vet at vi vil gjøre alt for å få tilbake. Derfor skader de dem ikke, for da får de ikke tak i dere. Du skjønner det gjør du ikke. Hodet mitt forsto det, men ikke hjertet mitt.

”Jeg bytter med Mayla når som helst”, sa jeg. 

”Klart du gjør”, sa Gailio. ”Men du kan ikke bytte inn klonene. Det er dem de vil ha. Hendti fikk Magnom til å ta med seg klonene. Derfor fant de dem ikke. Trolig begynte det å brenne under dem. Derfor tok de jentene som gisler. Marigil har åpen luke mot verden. Dette har vært et slag under beltestedet. De har gått inn i Konglomeratet og fått med seg to jenter, ødelagt huset ditt, skadet Eilon og Hendti. Han ante trolig ikke at Leila befant seg hjemme hos deg en gang. Men det hadde nok ikke spilt noen rolle. De skar i gutten hans. Ingen pappa kan bare stå å se på sånt.”

”Ikke si mer!” sa jeg.

”Mitt forslag er”, sa han mens han stirret rundt seg til han hadde fanget blikkene til alle oss som var tilstede. ”Vi sender skip med kompetente folk til alle hovedsteder så vi også kan organisere arbeidet derfra. Da er det enklere å få folkevernet til hjelp. Vi må regne med at vi kan benytte lokaliteter og utstyr, altså vi lager ulike baser.” 

”De må jo kunne finne ut hvor skipet har gått?” sa jeg.

”Men det gjør de altså ikke. Den, som kanskje kunne ha funnet det ut, er skadet. Jeg svelget. Det var jeg som hadde insistert på at vi ikke kunne be folkevernet slippe alt de hadde i hendene for å hoppe når konglomeratere sa hopp. Nå sto jeg der å ville ha hele verden til å hoppe. ”Jeg organiserer syv skip”, sa Gailio. ”Dette skipet går til Rosengard. Kampin, du sørger for bemanning av skipene.” Han nikket. ”Vi som befinner oss her, arbeider sammen fra Konglomeratet, holder i tråder, organiserer.”

”Jeg kan ikke dra til Konglomeratet”, sa jeg.

”Hold kjeft!” sa Gailio.

” I Konglomeratet holder vi i hele situasjonen. Det er der ressursene er. Med en gang vi finner et spor, drar vi. Skjønner du? Han fanget blikket mitt. ”Vi må bare finne ut hvor skipet har dratt først.” Piffen rant ut av meg til alt som var igjen var et skranglete skjellet uten noen substans.”

 ”Du burde åpne kista”, sa Kampin. Jeg orket ikke å tenke på kista. ”Du burde meditere deg til Liber Mundi.” 

”Koden er ikke oppfylt”, sa jeg. ”Jeg har aldri tatt meg gjennom baugen på et skip, ei heller har jeg lett etter et gyllent skinn. Den vil ikke la seg åpne før jeg har gjort nettopp det. Det vet du.”

”Er det ikke mulig at den er oppfylt uten at du vet det”, sa Gailio. 

”Den er ikke oppfylt”, sa jeg.

”Dessuten kan jeg ikke meditere, ikke tenke en tanke. Hodet mitt er fylt og tomt på en gang. Jeg kan bare eksistere. Beklager!”

 Det gikk opp for meg hvordan det hadde vært for dem som hadde opplevd at ungene deres var forsvunnet. Det var ikke mulig å forstå fortvilelsen fullt ut før du hadde opplevd det. Kampins blikk var insisterende. Gailio forsterket det. Jeg hadde trodd at  jeg allerede hadde opplevd alt det verste som kunne hende et menneske mange ganger. Solki sukket og nikket. I den familien hadde alle blå øyne. Mayla hadde fått mine brune øyne. Gullhåret til Livia. 

”Herregamle, Kampin!”, sa jeg. ”Hvordan kan du tro at jeg kan meditere?  Det er ingen tanker i hodet mitt annet enn å finne henne, rive opp busker, lete under steiner. Hva som helst for å finne henne. Tankene mine er et eneste stort kaos.”

”Derfor trenger du kista”, insisterte Kampin.

”Han trenger å få ro”, sa Raimån og så forståelsesfullt på meg. Raimån, Lunaias far, den unge kvinna som hadde dødd da opprørere kidnappet den gravide Livia. Jeg kunne ikke tenke på det. ”Flere av oss har hatt unger som har vært savnet. Her snakker vi om intet mer enn en baby. La gutten få være i fred!” Han snakket med skarp stemme. Den lignet ikke hans egen. Blikket var fast som en klippe. ”Jeg foreslår at det er det første du foretar deg når du kommer hjem, bortsett fra å stasjonere deg hos Livia. Før vi gjennomfører planen kontakter jeg Marigil for å se om noe har endret seg.” Han gikk litt unna. Jeg sto der, for jeg kunne ikke snakke med noen. Alt handlet om Mayla, vesle Mayla. 

Den gang hun ble født, hadde min største bekymring vært Livia. Jeg hadde tatt i mot denne vesle jenta selv, kuttet navlestrengen i ei fjellhule i vinterstorm. Dette vesle barnet hadde krøpet inn i hjertet mitt. Nå var hun truet. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det.

”Vi skal finne dem”, sa Solki.

”Dette skal gå bra, Reikin. ”Solki som hadde vært faren til Solaiko, min venn. Nå var han bestefar til hans bortkomne datter. ”Først må vi stole på at Marigil har funnet spor til oss som vi kan følge.” Kampin kom tilbake, ristet på hodet. 

”Ingen spor så langt. Ingen nyheter. Gailio har rett. Vi reiser hjem. Du blir med oss Reikin. Hvis ikke, så stenger jeg deg personlig ute fra all informasjon.” Han ville aldri gjøre det.

 Jeg kranglet ikke. Noe inne i meg hadde falt sammen. Jeg skulle lete med lys og lykte etter spor. Det måtte jeg gjøre virtuelt. Jeg hadde forstått det. Men jeg hadde også hatt tillit til Marigil, at folk på gruppa deres hadde funnet noe. Det var farlig. Jeg forsto det. 

”Hvordan er det med Hendti?” spurte jeg. 

”Han har våknet opp”, sa Kampin. ”Så vidt jeg vet er han i gang med sin magi.”

”Jeg og pappa blir med på hvert vårt skip”, sa Kiton. ”Ingen av oss orker å reise hjem.”

”Hvor vil dere stasjonere dere?” spurte Gailio.

”Tja, om vi bare visste det”, sa Solki. 

”Vi har flest ressurser hjemme”, sa Kampin. ”Dere kan risikere at dere får lenger reisevei dersom vi finner spor langt unna der dere befinner dere. Men dere gjør som dere vil.” Det var forskjell på folk, tenkte jeg. Begge to smilte stramt. Jeg burde ha sagt noe til dem, noe trøstende, men jeg klarte ikke. Leila var alt de hadde igjen etter Solaiko. Hun var så lik den familien at det ikke var noen tvil om hvem som var faren henne. 

 ”Dra hjem til Livia!” gjentok Gailio til meg.

Jeg nikket. ”Vent til et skip kommer og flyr deg hjem! Dette er ikke det rette tidspunktet til å fly alene.” Jeg smilte til ham. Det var ikke et ekte smil, slang meg på en sykkel og dro. Jeg akselererte så fort jeg greide og kjørte så vilt som jeg aldri før hadde gjort. 

De hadde vist meg døra inn til Livias rom. Jeg ante ikke om jeg kunne gå inn der. Kanskje ville hun drepe meg fordi jeg ikke hadde funnet ungen. Jeg hadde vært hjemom og hentet kista. Selvsagt måtte jeg prøve om den lot seg åpne. Dette var virkelig nød, men jeg tvilte på at den ville la meg gjøre det. 

Jeg åpnet døra stille. Magnom satt på en stol ved senga hennes. Bronka, papegøyen hans, satt på skuldra hans. Livia lot til å sove. Han snudde seg mot meg, reiste seg da han så hvem jeg var.

”Reikin. Hun sover.

Jeg sitter her så hun ikke skal være alene. Hun har vært våken.” Jeg nikket, for jeg hadde snakket med både jordmor og lege. ”Hvorfor er du tilbake?”

”Vi aner ikke hvor de har reist. De overtalte meg. Jeg skal lete herifra, virtuelt.”

”Vil du at jeg skal sette opp utstyr til deg her inne. Jeg kan hjelpe deg.”

”Takk, Magnom”, sa jeg for jeg visste at jeg snakket med en mester.  ”Har du snakket med pappa?”

”Han sier ikke noe.

Eilon har fortalt meg det samme som han har fortalt til deg. De ville ha tak i oss, klonene. Pappa er helt ødelagt og Leila er forsvunnet. Siden vi gjemte oss, fikk de ikke tak i oss. Så da tok de Mayla og Leila i stedet. Eilin bare gråter. Rhettfinn har satt noen til å passe på Eilaia og Lynt. De er jo så små. Jeg greier det ikke.”

”Nei, det skal du ikke. Du tar deg av alt for mye som det er.”

 ”Jeg må hjelpe dem som er i fare. Leila er søstera mi.” Jeg husket hvor spent han hadde vært på dette med søsken den gang han kom til Konglomeratet. Nå hadde han en hel flokk.”

”Det er hun”, sa jeg.

”Vi skal finne ut av dette. Takk for at du fins.” Jeg la armene rundt ham mens jeg besverget meg selv til ikke å gråte. Det var ikke mulig. Tårene fosset. Jeg prøvde å skjerpe meg. Han sa ingenting. Skikkelsen hadde vokst seg kraftig. Jeg greide å få plassert meg ned i en stol. Hadde Hendti sett meg, ville han ha slått. Magnom trengte ikke dette. 

”Reikin, vi kommer til å finne dem”, sa han. ”Skal jeg hente utstyr?” Jeg nikket. ”Hva med Bronka? Jeg tenkte kanskje at Livia ville like å snakke med papegøyen, at det ville muntre henne opp.” Han hadde helt rett.

”La henne bli hvis hun vil det selv,” sa jeg. ”Jeg visste hvilket forhold de to hadde. Bronka fulgte helst med Magnom hvis han ikke ba henne om å la det være. 

Magnom plasserte henne på nattbordet, mumlet og strøk fjærene hennes.

Han gikk, og hun ble. Jeg ble ikke direkte overrasket. Livia hadde den effekten på dyr. Magnom og Livia. De hadde noe av det samme.

”Livia”, sa jeg og strøk henne over det sammenfiltrede håret. Hun svarte ikke. Altså sov hun. Jeg tok frem kista og plasserte den på bordet. Den var matt og livløs. 

Selvsagt kom den ikke til å la seg åpne.
Koden var ikke oppfylt. 
En idiotisk kode.
Ikke mulig å oppfylle.








Den røde steien,  Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Kilden Forlag, Serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper






Den røde steinen, Fremtidskrim-Fiksjon

Hvorfor valgte jeg å skrive den boka?


Alle bøkene i serien Liber Mundi har tre nivåer.

1) Hva gjør vi mennesker på jorda.

2) Den dypere historien i den tida den foregår i, Konglomeratets funksjon i verden, en verden lik for alle med samme lov, ingen religion, et økonomisk system der penger ikke har makt, ingen fengsler, et folkevern som tar vare på planter, dyr og mennesker.

3) Hovedpersonens personlige historie, hans utvikling fra gutt til mann, om integritet, sannhet, om å gjøre det rette.

Jeg er opptatt av alle disse tre nivåene.

Alt ses i lys av hovedpersonens opplevelser, erfaringer, tanker og følelser rundt disse.

Hva gjør vi mennesker på jorda?

Svarer er glitrende enkelt. Vi kom for kjærlighet. Jorda lå kald og øde, den frøs i visdommens kulde. Vi mente det ville være lett, men det viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor feilet vi igjen og igjen. Jorda gikk under på ulike måter, ved ild, flom og en alles krig mot alle, den nordiske gudelæres Ragnarok.

For hver gang vi mislyktes fikk vi nye sjanser og nye hjelpemidler. Denne gangen får vi hjelp av Kistepakta. I hver verdensdel er det en kiste. For å bringe utviklingen fremover blir det med flere hundreårs mellomrom født en kistebærer som skal bistå verden, som får hjelp til å bringe verden videre, får hjelp til sin egen personlige utvikling. Kistepakta forvaltes av Konglomeratet, den åttende verdensdel, som også ble opprettet for å bistå verden så folk kunne leve i frihet, med kjærlighet som grunnleggende prinsipp i statsforvaltninga.

Hva er målet med Kistepakta?

Konglomeratet forvalter også ei bok, Liber Mundi, verdensboka. Denne boka er fysisk, men tekster endrer seg ettersom hvilket behov leseren harn. Denne boka skal endres til Liber Amoris, kjærlighetens bok dersom menneskeheten seirer og oppfyller sitt mål, ei jord som ånder av kjærlighet.

De som ved vår verdens fall, gjorde opprør mot Konglomeratet og resten av verden, fjellvokterne, følger en annen bok, Liber Rectoris, maktens bok. Hvis de seirer, vil den utvikle seg til motsatsen av Liber Amoris. Denne bokas navn skal være unevnt. Dette er den overordnede krigen, den enhver Konglomerat læres opp til å stå i fra fødsel til død.

Den dypere historien.

Konglomeratets oppgave er å sørge for at den dypere målsettinga nås. Det bestreber man seg på gjennom alt som foregår. Ved denne verdens begynnelse, vår tids ødeleggelse, ble det spådd at etter 7000 år ville verdensutviklinga bevege seg inn i endringsårene. Gjenoppbyggingsårene tok 3000 år. Leveårene tok 4000 år. Tegnet på at endringsårene har begynt skal være at en mann finnes hengt opp i et tre ved et øde vann med øynene stukket ut. Denne mannen blir oppdaget av en ung mann fra en Kistevokterfamilie, de som vokter kista gjennom den tiden da det ikke er noen Kistebærer i den gjeldene verdensdelen. Siden vil ingenting lenger være det samme. Et opprør begynnes av fjellvokterne og dette vil vare til menneskene har skrevet Liber Amoris.

Endringsårene starter med at det etterhvert kommer syv kistebærere til Konglomeratet på samme tid. I Konglomeratet er det et kistevergekorps bestående av folkeverger. Fra år null ble dette opprettet og eldste sønn overtar vervet etter sin sønn. Forøvrig fungerr de som et spesialkorps i Konglomeratet og bidrar til verdensfreden sammen med sikkerhetsstyrkene.

Det kan gå hundrer av år uten at det befinner seg en Kisteverge i Konglomeratet.

Konglomeratet er verdensdelen med de mange hemmeligheter. Den består bare av to daler. De er nesten akkurat slik de ble bygd fra det første menneske i den nye tiden kom dit ved år null. Det var den begivenheten som startet denne tidas tidsregning og som ble betegnelsen på deres Nyttår.

Konglomeratet er godt beskyttet. Ingen skip kan ta seg inn dit uten en klarering. Folk som flyr uten å be om å få slippe gjennom vil bare fly rundt uten at de vet om at de gjør det. Dette gjør Konglomeratet til det tryggeste stedet i verden.

Kistebærere får hjelp gjennom Kista til å løse utfordringer verden står overfor. Derfor har de en stor innflytelse i Konglomeratet. Dette blir enda viktigere i endringsårene da man for all del vil hindre at Liber Rectoris får overtaket i verden.

Den første Kistebæreren i endringsårene er Reikin Jernstein.

Han finner liket i treet, hans far er kistevokter og han bringes til Klosterdalen. Der må han lære seg å handtere de trusler verden står overfor, og de personlige tragedier som rammer ham. Hver bok er en historie om alt dette, men det ligger i bakgrunnen av det som faktisk inntreffer der og da, den individuelle utviklinga ved å utvikle seg til et sant mennesker, gå fra gutt til mann.

Den røde steinen

I denne boka er Reikin gift med Livia, jenta han forelsket seg i da han først kom til Konglomeratet. Hun er den sikkerhetsansvarliges datter. De har ei datter, Mayla og venter tvillinger om tre måneder.

Så skjer det verste som kan skje noe menneske. Reikin blir lamslått av tyngden i det, men han må stå oppreist. Hele verden avhenger av at han greier det. Opprørerne søker verdensherredømmet. Dersom ikke Reikin løser utfordringene vil Konglomeratet bli tatt. Det må ikke skje for noen pris.

Reikin beveget seg i en følelsesmessig berg og dalbane. Han må klare det. Bli med på eventyr og se hva som skjer?




Den røde Steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Vers om bøker.














Publisert 9 kommentarer

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker

Science-Fiction-Forfatter,
Å skrive bøker,
Liber Mundi
Vi sank i hav,
Kapittel 1.
Forfatter R.R. Kile.






Science-Fiction-Forfatter, å skape en verden, la folk flytte inn i den.

Noe av det første karakterene jeg skapte bestemte seg for etter at de begynte å bygge verden opp igjen etter ødeleggelsene, Ragnarok, var å avskaffe religioner som et offentlig anliggende. Begrunnelsen var all kranglingen som hadde blitt av det, hvem som hadde rett, hvem som hadde den perfekte religion. Før år null drepte man de som ikke trodde riktig, det var en årsak til umotivert terror og drap, og var en sterk drivkraft til alt det fryktelige som siden skjedde.

Dette ville man ikke ha inn i den nye verden. Man avskaffet ikke religion, men den fikk ingen plass. Gjenoppbygginga var så viktig, for om menneskeheten skulle overleve, at ingen nedgangskrefter, ingen kilder til krangel som gikk på annet enn reelle utfordringer, fikk rom i støpeskjea.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Serien Liber Mundi, Vi sank i hav.




Fjerde bok i serien Liber Mundi, første kapittel.

”Reikin, du må komme. Peddi har ikke kommet hjem. Jeg frykter at noe har hendt ham.” Det var Eiloia, en lærer vi hadde hentet inn til Konglomeratet for noen år siden. 

”Da er det andre du må kontakte før meg”, sa jeg og rynket brynene. Hun begynte å gråte. Jeg fikk ikke et fornuftig ord ut av henne. ”Magnom og jeg har guttekveld.” Gutten  hadde vært hennes elev før hun kom til Konglomeratet og var det fortsatt. ”Snakk med Rhettfinn eller Kampin!”

 Rhettfinn var leder for verdensrådet. Kampin var Konglomeratets sikkerhetsråd. Eiloia gråt enda verre. ”Ok, Eiloia! Sett deg ned! Jeg kommer så fort jeg kan.” Hun hulket. Jeg syntes jeg oppfattet en stemme. Hun hadde to små barn i huset, den yngste av de tre klonene vi hadde reddet ut av et vulkanutbrudd og hennes egen lille baby, Don. Men det var ikke barnestemmer  jeg hørte. ”Jeg kommer”, sa jeg oppgitt. Stemmen lignet ikke Peddis. Peddi og Eiloia hadde giftet seg for et år siden.    

Magnom ville bli skuffet.

Han sprutet på meg i det jeg la fra meg kommen. Prosjektet mitt for tida var å anlegge små svømmekulper mellom og rundt kanalene jeg hadde bygd i ødelandet. Jeg hoppet uti og sprutet enda verre enn ham. Til slutt var det ikke en tørr flekk på noen av oss. 

Laia, løvinna, tittet på oss og så ikke direkte imponert ut. Jeg sprutet på henne. Hun trakk seg bort med et misfornøyd knurr. Hun likte å bade, men bare i kilden. Der badet vi med henne så ofte vi fikk det til. Ved det mente jeg å bidra til å holde villdyret ute av henne. 

Jeg trakk gutten opp av vannet. Han var blitt åtte år. Vi måtte få av oss vått tøy og få på oss noe tørt. 

”Jeg beklager Magnom.

Eiloia trenger hjelp. Jeg må gå til henne. Skal jeg kontakte Jinjin eller Vergin?” De var Gailios barn, Gailio, min kisteverge og venn. ”Kanskje de kan være her sammen med deg til jeg kommer tilbake. Vi må i så fall spørre onkel Hendti om lov. Kanskje Hendti vil komme.” 

Magnom og jeg hadde utviklet en felles interesse for Laia og kanaler. Han for å bade i dem, og jeg for å bygge dem.

”Vi spør Vergin og Jinjin først”, sa Magnom. Vergin svarte umiddelbart ja. Han hadde et godt forhold til både Laia og Magnom. For fire år siden hadde han tatt seg av henne, ei nyfødt løvefrøken. Tjue minutter etter var han på plass, en veltrent tjueåring som hadde begynt sin utdannelse som folkeverge. 

Magnom løp ham glad i møte.

Vergin løftet ham opp, kastet ham til værs, tok i mot og snudde ham på hodet så han hang og sprellet. Laia kom løpende. Vergin lo, slapp Magnom forsiktig med på bakken og hilste nese mot snute. Sammen tuslet alle tre langs kanalen mot brua jeg nylig hadde avsluttet.

 Jeg mistenkte at det ville bli flere bad på Magnom. Peddi hadde ønsket å bli Magnoms fosterfar. Hendti hadde nedlagt veto. Gutten var hans. Nærmere en tro kopi var det ikke mulig å komme, hans eneggede tvillingbrors klone. 

Peddi og Eiloia hadde fått sønnen Don. Peddi var i en lykkerus. Jeg fattet ikke hva som hadde skjedd som hadde fått Eiloia til å gråte sånn. Magnom kastet ball til Laia. Hun løp for å hente den. Meningen var at hun skulle ta ballen så lett mellom tennene at hun ikke skadet den. Kun mat og pinner var til å slite i stykker. Magnom la merke til at jeg fulgte med. Han hevet tommelen. Laia hadde gjort som hun skulle. 

Jeg valgte tunnelsystemet bort til Peddis- og Eiloias hus.

Vel fremme ga jeg signal. Eiloia åpnet. Hun var blek. Øynene var store og oppsperrede. Jeg gikk mot henne. 

”Kjære hva…” Hun skrek. Ei hand la seg over de bevrende leppene. Beina mine forsto at de burde snu. En pistol gjorde at de fortsatte å gå rett frem. Eiloia ble slynget vekk fra døra. En brunhåret mann, litt lavere enn meg, ba meg høflig om å stige på. Jeg takket. Noe annet var det ingen grunn til. 

Eiloia lå i en fillehaug på gulvet. Kroppen skaket i dype hulk. Den fremmede pekte mot stua med øyne dystrere enn en regnværsdag. I sidesynet registrerte jeg at Eiloia ble heist opp. Jeg vurderte å sparke bakover, utnytte ustabiliteten i kroppen hans i det den pådro seg mer vekt, men jeg våget ikke, for jeg ante ikke hva jeg ville finne i stua. 

I den myke grå skinnsofaen satt ei kvinne jeg ikke kjente.

Hun hadde rødt oppsatt hår med små krøller dandert rundt hele hodet. Fargen kunne umulig være ekte. Kunstig hårfarge var blitt moderne for begge kjønn. Slik var det ikke da jeg vokste opp. 

Fremtoningen plasserte de grønne øynene i meg. Jeg hadde sett de øynene før, men jeg kom ikke på hvor. De var tungt oppstreket av sminke.  Hun reiste seg opp og rakte meg høflig handa. Peddi satt i lenestolen til høyre for henne. Ansiktet hans lyste hvitt i det kunstige lyset. 

”Anji Sophia Linkten Maxux”, presenterte hun seg. Peddi så ut til å drukne i den blågrønne stolen som hadde dype armlener. Han gispet da Eiloia ble plassert i en stol ved siden av ham. Hun hulket ikke lenger. ”Så dette er Reikin Jernstein”, strålte den fremmede kvinna med et flørtende blikk. Det klang ingen bjeller. 

Jeg vurderte et angrep, men det var flere menn i rommet.

”Jeg har aldri hatt gleden av å treffe deg før! Kall meg Anji!” Leppene krøllet seg i et smil. Situasjonen kunne fort bli livstruende uoversiktlig. Jeg smilte bredt. Det bodde to barn i dette huset.

Anji med alle navnene var kledd i en rød aftenkjole. Livet var så tynt at hvem som helst kunne ta rundt det, men fasongen var langt i fra strekaktig. Hun minnet meg om noen. Hvor hadde jeg sett det smilet før? 

Jeg reagerte på gallansen og svarte med noen høflighetsfraser. ”Dere har noe som tilhører meg. Jeg har kommet for å hente det.” Eiloias blikk hvilte på meg med en intensitet like sterk som en fysisk berøring.

”Beklager!” sa jeg og unngikk å rynke brynene i siste sekund.

”Du må forklare nærmere.” Jeg strevde for å holde tritt med hennes flørtende stemme. Det virket lurest å holde blikket unna Eiloia og Peddi. Deres fortvilelse gjorde det vanskelig for meg å holde på den flørtende tonen. Jeg trodde den ville være nødvendig. 

”Ja, selvsagt kjære. Dere har min datter her.” Det gikk opp for meg hvem hun lignet, Sophia. Hun hadde hatt et navn til, Linkten. ”Dere stjal henne fra stedet der hun ble til.” 

Helt siden Magnom og jeg hadde funnet Sophia, en klonet baby, hadde vi lett med lys og lykte etter mammaen. Beklageligvis hadde hun funnet oss først. ”Nå vil jeg ha henne tilbake.” 

”Nei!” gispet Peddi.

Hun sendte ham et foraktelig øyekast. Peddi var kritthvit. Jeg sendte ham et advarende blikk. Peddi rettet seg opp i stolen. Det var ikke så rart. Da Eiloia kom hit, hadde hun tatt på seg ansvaret for den vesle jenta.

”Dere tok fra oss våre fremtidshåp da dere raidet anlegget vårt”, fortsatte Anji. Eiloia gispet. Peddi hadde først sett på vesle Sophia som et forskningsprosjekt. Det hadde han gjort med alle de tre klonene. På veien hadde Sophia blitt hans elskede datter. De hadde snakket om å adoptere henne, men jeg ante ikke om de hadde gjort det ennå. 

”Jeg vil vel heller si at vi reddet fremtida for dere”, smilte jeg og blunket. ”Uten oss ville klonene ha mistet livet sammen med alle de andre liv som gikk tapt under vulkanutbruddet.” Hun ristet irritert på hodet. ”Konglomeratet styrer med mye, Anji, men vi kontrollerer ikke vulkansk aktivitet.”

”Dere skulle ha holdt dere unna”, sa hun, og et raseri hun ikke lenger greide å skjule hadde erstattet flørtingen.

”Dere burde ikke  ha sluppet bomber”, smilte jeg. ”Jeg vet at Peddi her tror at det var årsaken til at utbruddet ble utløst.” Hun sendte Peddi et irritert blikk.

”Peddi tror alltid at han vet best. Uansett, vi har kommet for å hente alle klonene, og du min kjære slyngel skal sørge for at det skjer.”  

”Beklager!” sa jeg. Hun smilte blidt.

”Jeg beklager jeg også! Du skjønner at hvis du ikke etterkommer våre ønsker så vil det bli veldig ubehagelig her. Eiloia, som har vært vår utmerkede vertinne, vil fortelle deg hvorfor du kommer til å gjøre det, av samme grunn som hun fikk deg til å komme hit nå nettopp.” Eiloias skuldre ristet. Hun hulket så hun ikke greide å snakke.”

”Det går bra, Eiloia”, sa jeg.

”Jeg vil uansett foretrekke at den vakre Anji”, Jeg bukket lett med hodet ,”, forteller meg det.”

”Hvis du foretrekker det slik. Jeg prøver alltid å etterkomme en gentlemans ønsker. Først dreper vi Don. Dersom det ikke hjelper, dreper vi Eiloia og til slutt dreper vi Peddi. ” Hun kikket bort på Peddi med et skjelmsk smil. ”Jeg har forstått at dere har vært svært gode foreldre for dattera mi, ei handling jeg gjerne vil belønne på en bedre måte. Som du forstår, kommer det an på Reikin.”

”Reikin, vi ville aldri….”, sa Peddi. Han ble avbrutt. I ei tidligere tid hadde han sett kona si og barnet sitt dø. 

”Hold kjeft!” Det var mannen til høyre for meg. Anji smilte til oss begge. 

”Ikke belemre oss med bønner, kjære kollega! Vi har bestemt oss.” Peddi hikstet.

”Det går bra, Peddi”, sa jeg beroligende.

”Jeg har selvsagt forstått at dere ikke hadde mye til valg.” En ny sønn, et bedårende spedbarn og ei lita jente. Ingen kunne være stoltere enn sekstitoåringen i lenestolen. Vanligvis passet de til hverandre, han og stolen. 

”Jeg hadde ingen valg, Reikin. Du må tro meg.”

”Selvsagt vet jeg det, Peddi”, sa jeg. ”Hva vil du gjøre med barna?” spurte jeg henvendt til Anji, mens jeg lette etter eventuelle fordeler jeg kunne hente ut av situasjonen. Her gjaldt det å tenke både riktig og fort. 

”Ungene skal hjem for å oppfylle sine formål”, sa hun. ”Akkurat nå kommer jeg ikke til å fortelle deg hvor hjem er, men det vil du få gleden av å finne ut.” Hun smilte blidt. Jeg kunne ikke regne med de to i stolene. Det måtte bli mitt ansvar å få dette i havn på gunstigste vis.

”Hvordan planlegger du å komme deg ut herfra?” spurte jeg for å vinne tid.

De tre klonene ville ikke være i fare. Ingen ville finne på å krumme et hår på hodet til noen av dem. Det var verre med babyen, lille Don, mirakelbarnet. For enhver pris måtte jeg sørge for at han overlevde. 

”Du, min kjære Reikin, skal rekvirere et luftskip og smugle oss ut, eller rettere sagt du skal smugle barna og to av mine menn ut. Jeg reiser ut slik som jeg kom inn. Synes du ikke det er det lureste, Peddi. Ja, for det var Peddi som inviterte meg.” 

Jeg prøvde å la være å rynke panna. Anji, hadde satt i gang med en krigserklæring. Hun måtte vite at vi i Konglomeratet ville gjøre alt i vår makt for å få ungene tilbake. ”Vi har kjent hverandre i mange år, Peddi og jeg. Jeg har hatt gleden av å fungere som undervisningsråd i Voksteren.” 

Magnom og Vivi var av konglomeratblod.

Vi betraktet dem som vårt ansvar. Lille Sophia var denne kvinnas datter. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde sett likheten med en gang. Vi ville aldri overgi lille Sophia til den skjebne mora hadde tiltenkt henne. ”Jeg forlater stedet når jeg er sikker på at mine interesser er i orden. Det vil si når alle vi som er her i dette huset nå, Peddi. Eiloia, Sophia, Don, du og mine folk, er smuglet ut.” 

Jeg nikket sakte, mens tankene beveget seg på høygir. Det jeg ikke fattet var hvordan vi hadde greid å overse denne personen, for vi hadde virkelig lett. Hver eneste konglomerat i styre og stell hadde forstått at noen ville lete etter vesla. Vi hadde søkt vidt og bredt etter folk som het Sophia Linkten. ”Ja, også vår kjære Magnom og Vivi, selvsagt.” Vi hadde laget ansikter basert på Sophias ansiktstrekk, farger, DNA. Det hadde ikke ført oss noe sted. 

Anji smilte.

”Selvsagt tok vi våre forholdsregler, min kjære Reikin. Ikke la deg overraske over at dere ikke fant meg! Peddi, er min gode venn forstår du. Han er en mann som setter vennskap høyt.” Peddi sank enda dypere ned i stolen. ”Jeg har alltid kalt meg Anji Maxux. Du kjenner Peddi og hans interesser for alt mulig. Vi har hatt mange samtaler om pedagogiske spørsmål gjennom årene. Da han begynte å stille spørsmål om kloning, fikk en klones mor tildelt ei fabelaktig spillehånd.” 

Peddi la hodet i hendene. ”Ja, vi kan også noen triks med anlegg og DNA, ansiktsgjenkjenning. Det er ikke så vanskelig å manipulere resultater av sånt når en har tilgang på innsida, slik vår kjære Peddi i sin elskverdighet har sørget for å gi oss. Nå er jeg her. Vi er klare. Så lenge du gjør som jeg vil, kommer alle til å ha det bra. Din første oppgave er å hente Magnom og Vivi.  Deretter kan du ta deg av skipet, kista og Liber Mundi.” Peddi fjernet hendene, gispet. 

”Du kan ikke!”

Han reiste seg frustrert og ble dyttet tilbake i stolen av en kraftig mannshand.”

”Peddi ikke!” hulket Eiloia. 

”Det går bra”, forsikret jeg og så beroligende på dem begge før jeg smilte til Anji. Jeg var helt uforberedt på at de ønsket seg kista. Liber Mundi hadde de forsøkt å få tak i flere ganger. Klonene, ungene. ”Hvordan skal jeg få tak i barna?” spurte jeg og forsto at jeg måtte vinne tid. Vi lette kontinuerlig etter opprørere. Det var blitt en del av virkeligheten i Konglomeratet, dessverre. 

Etter to store opprør, hadde vi endelig forstått at det ville forbli en pågående oppgave. 

”Du får finne på en måte.

”Du får finne på en måte. Fankt blir med deg.” Hun pekte på en av figurene som holdt oss dekket. ”Han har et apparat i lomma. Hvis han avgir et klikk på den, dør lille Don. Så vet du det. Demonstrer Fankt!”

 Fyren tok opp en liten dings. Trykket. Det ulte i stua, i hele leiligheten. Peddi skvatt opp. Han var helt fra seg. Eiloia tok det tilsynelatende med ro. ”Vil du prøve?” Hun rakte apparatet til meg. Det var så vidt jeg berørte det. Samme utløsning. ”Det er ikke trykket det handler om, kun nærheten av en finger. Vi venter ikke på noen bekreftelse, så du bør helst oppføre deg med dannelse.” 

”Hva er planen din utover det?” sa jeg. ”Du må da vite at hvis du frakter oss med tvang ut herifra, vil det være ensbetydende med en krig mot Konglomeratet. Det kan du umulig ønske deg?”

”Selvsagt ikke kjære, ingen krig.

Dere stjal våre barn, men dere reddet dem også som du har påpekt. Vi er klar over det, og vi er takknemlige. Peddi her skal ta på seg ansvaret. Han etterlater seg et brev der han forklarer at han, siden han ikke har fått lov til å bedrive forskning på klonene, tar dem med seg til ukjent adresse for å gjøre nettopp det. De vil lete etter dere, men synd for dere og dem. Skipet blir utsatt for ei ulykke.” Peddi kom med et tynt skrik. Eiloia gjemte ansiktet i hendene. 

”Hvordan Anji, har du tenkt at vi skal hjelpe dere hvis du har tenkt å la oss dø uansett?” sa jeg. 

”Å la dere dø, nei. Slett ikke. Konglomeratet skal tro at dere har forulykket. Skipet dere tok blir funnet flytende på havet et sted, eller kanskje knust mot bakken. Vi får finne ut av det, men dere er med oss. Ungene trenger dere en stund til så overgangen skal bli best  mulig. Jeg er jo utdannet pedagog så jeg forstår meg på barns behov. Samarbeider dere, skal det gå dere bra og det vesle underet, herr Don Lærheim skal få nå voksen alder en dag.”

”Vi skal nok samarbeide”, forsikret jeg og smilte mens jeg hatet ansvaret hun hadde lagt på meg.

”Det er en liten hake ved planen deres som du muligens ikke har tenkt på.”

”Få høre, kjære”, smilte Anji.

”Dere ønsker å gi skinn av at Peddi har reist frivillig. Da må dere ikke ta med dere Liber Mundi. Ingen sønn av Klosterdalen fjerner den boka.” Jeg håpet hun trodde meg, for Peddi var troende til det meste i sakens tjeneste. Beklageligvis var denne kvinna også klar over det.

”Du gjorde det en gang”, sa hun og smilte strålende. Små smilerynker forsterket sjarmen. Jeg hadde gjort det, men jeg var ingen sønn av Klosterdalen, og jeg hadde hatt en venn å redde. ”Så vidt jeg vet støttet Peddi deg den gangen.”

”Det var annerledes”, sa jeg.

”Frykten for at en venn skal dø, kan ikke sammenlignes med nidkjærhet i forskning. Dessuten var jeg den gang ingen sønn av Klosterdalen, men en grønnskolling fra Voksteren.” 

Anji slo ut med hendene. Jeg holdt fast i ordet mens jeg hadde det ”Et annet problem er kista. Jeg fjerner den aldri fra oppbevaringsstedet her i dalen, selv ikke når jeg i lange perioder bor andre steder. Folk vil ikke tro at jeg har reist frivillig dersom jeg tar den med meg. Jeg er ikke besatt av forskning. Ungene står meg nær, alle tre, også din datter. Ingen vil tro at jeg frivillig har gått med på å fjerne dem fra det de betrakter som sitt hjem.”

”Peddi er hjernen bak dette, han og hans kunnskapstrang.”

”Ja, men da må han ha lurt meg.

Det vil absolutt være mulig, men ikke hvis han forlanger at jeg skal ta med meg kista. Da ville jeg ha blitt veldig mistenksom. En hver konglomerater ville ha blitt det. Den gang jeg leverte ut Liber Mundi, var jeg ingen konglomerat. Det er jeg i dag. Ikke tvil på det.”

”Selvsagt er du det”, smilte hun. ”Det har jeg Peddis ord for. Noen løgner er han ikke. La meg også peke på det faktum at du har personlige ønsker i denne saka. Du vil at vi skal la de gamle artefaktene bli tilbake fordi du vet hvilken betydning de har i den historiske sammenhengen.”

”Selvsagt har jeg min egen agenda. Jeg vil ikke fjerne ungene. Merk deg at jeg ikke snakker om dem. Jeg påpeker svakheter. Svakheten er at Liber Mundi og kista peker mot våre fiender, dere. Jeg trodde målet var at det hele skal peke mot Peddi og hans egoistiske ønsker for forskning slik at ingen vil mistenke at vi har vært utsatt for en forbrytelse fra utsida av våre murer.”

”Peddi vil aldri skade sin sønn.”

”Nei, og han vil aldri skade Konglomeratet. Planen er derfor en dårlig plan. Dere bør ta bort alt ved den som peker mot dere, siden den allerede er tynn i forhold til Peddi. Alle vet at han har endret holdning vesentlig siden han ble adoptivfar for Sophia.” Munnen hennes strammet seg nesten umerkelig. 

”Vi vil også ha tilbake Liber Rectoris”, smilte hun og tok seg sammen. 

”Der kan jeg ikke hjelpe deg”, sa jeg. ”Den er fraktet bort etter anvisninger i kista. Jeg gjemte den ikke. Den vil bli gjenfunnet når tida er inne. Jeg går ut i fra at du kjenner til bokas historie.”

”Det gjør jeg.

Jeg leter etter løgnaktige tendenser hos deg. Du valgte å være ærlig.”

”Jeg går også ut i fra at du og andre har søkt etter boka. Vi har hatt vakter ved stedet, men det er lenge siden sist noen har sett etter den nå. Nesten før jeg hadde sluppet den, var de første fra dere ute for å sikre seg den.”

”Selvsagt”, sa hun. ”Det er et maktklenodium og nører opp under makthunger hos de mindre forstandige. Vakter var aldri noe problem. Den som har posisjon og kjenner vaktene, får søke fritt.”

Liber Mundi og Liber Rectoris beveger seg slik skjebnen vil”, sa jeg. ”Verken du eller jeg kan gjøre noe med det.” Hun nikket. ”Både Kista og Liber Mundi er under bevoktning”, påsto jeg. Ei opprørsgruppe hadde forsøkt å smugle Liber Mundi ut. Jeg antok at hun kjente til det også. Ingen hadde noensinne voktet over kista, men jeg håpet at hun trodde meg når jeg nå sa at den ble det. Hun nikket. ”Jeg går ut i fra at Fankt ikke skal trykke inn alarmen dersom jeg gjør alt som jeg skal.”

”Absolutt ikke, unge mann!

Ingen her har noen glede av å drepe barn, men vi gjør det som er nødvendig for saka. Da skal jeg ta en blodprøve av dere alle sammen.” 

Hun vinket en fyr til seg som hun kalte for Xzento. Hva hun skulle med blodet mitt, ante jeg ikke, men jeg resignerte. Det virket ikke viktig. Jeg forsøkte å legge en plan mens hun og følget hennes var opptatt av å stikke folk. 

Vaktmannskapet hennes var årvåkne. Det oppsto ingen mulighet for en maktforskyvning. Jeg lagde meg et løst tankekart som jeg prøvde å dytte muligheter inn i. Det var for mange ukjente faktorer. Hun viftet Xzento av gårde. Han hadde blodprøvene med seg. ”Greit. Da ordner du barn og skip. Har vi en avtale?” Jeg nikket. 

”Et spørsmål! Kan du fortelle meg hvor vi skal?”

Jeg visste i det samme jeg hadde spurt at det var en dumhet. Hun smilte. Jeg hadde ikke råd til å vise svakhet. 

 ”Det min kjære Reikin, er en overraskelse, og dere kommer til å bli overrasket. Ikke et ord mer får du ut av meg.” Hun smilte blidt. Jeg smilte tilbake.

”Du har bedt meg om å hente barna. Det er barn som vi alle vokter over. Jeg håper du og Fankt, med utløserknappen, forstår at det må gjøres med kløkt.”

”Det er nettopp fordi vi stoler på din kløkt at du er valgt til oppgaven”, smilte hun. 

”Smigrer”, sa jeg.

”Smigrer”, sa jeg. ”Vi skal vel ikke unnslå det faktum at jeg også er noens mest ønskede.” Hun smilte enda blidere. 

”Men du mestrer spillet”, sa hun. ”Det er noe jeg liker ved deg.” De grønne øynene glitret. Jeg var redd for at mine brune også gjorde det. 

 ”Jeg kan komme til å trenge å benytte kommen, gå innom folk, gjøre grep for å få tak i ungene. Dere forstår det.”

”Selvsagt!» Vi smilte til hverandre.

 Jeg smilte oppmuntrende til Eiloia og Peddi som så ut som om de begge kom til å falle døde om hvert øyeblikk. Fankt og jeg reiste oss opp og forlot huset.  

Jeg trasket av gårde gjennom gater og natur, forbi småhus og annet, i et tilsynelatende avslappet tempo. Fankt fulgte hakk i hel. Livia var på besøk hos Kobin og Elisha. Han hadde endelig forelsket seg på nytt etter tapet av sin første kjærlighet, Solaia. Tankene sto i kø for å slippe til. 

Dette var Legsters bord, min trener i Hiler.

Ikke bare la kroppen tilsynelatende være rolig, men faktisk være det. Jeg tok for meg en og en av innskytelsene. Utfordringa var at det ikke var jeg som satt med regien. I disse spørsmålene var Hiler og Satras helt på linje. Vi kom til å forlate Klosterdalen med Anji dersom ingen utenfor meg intervenerte. 

Derfor måtte jeg sørge for å legge ut spor etter oss. I Satras var ettertanken vesentlig. Du flyttet tildragelsene ut av presens og inn i et selvskapt rom av fortid. I det rommet var det mulig å vurdere ulike konsekvenser av valg. Dette var Plantrios treningsmantra, min trener i Satras. 

Hvem som helst kunne være ute å spasere? Jeg kom til at jeg ikke ønsket å møte kjente. Det ville komplisere ting ytterligere. Enhver klønete handtering fra min side kunne ende med Dons død. Det ville jeg ikke kunne bære. Ingen måtte få kjennskap til det enorme anlegget under jorda. Peddi hadde selvsagt vist Anji alt sammen. Jeg sukket. Peddi kunne virkelig være en problem med sin godtroende begeistring.

 Jeg viste Fankt kommen og ga tegn til at jeg ville benytte den.

Han nikket. Jeg kontaktet Vergin. 

”Hei Reikin”, sa han. Jeg hadde en vagt utformet plan om hva jeg skulle si. ”Vi leker fortsatt bro leken. Kommer du snart?”

”Beklager!”

”Ikke noe å beklage. Vi har det faktisk ganske morsomt her. Jeg har en liten pjokk å dukke.”

”Jeg må spørre deg om en tjeneste til. Kan du ta med deg løven til kilden, bade den og ta den med hjem til huset i Kildedalen. Peddi trenger meg ikke lenger. Du vet hvordan han er. Han møtte en tidligere venn av meg. Dokvin Føllmi. Vi gikk på skolen sammen. Han ville overraske meg vet du.

 Ta med deg Magnom til huset mitt i Klosterdalen.

Vi venter på ham i hagen. Går det bra?” Jeg kunne ikke si mer. Både Gailio og Livia visste at Dokvin var en drittsekk jeg aldri hadde vært venn med. Det burde sette i gang med bjeller. Vergin sa ja. Han var en tjenestevillig fyr. 

Vi ankom  huset vårt, mitt og Livias. Fankt og jeg plasserte oss i hagen. Jeg plasserte oss sånn at jeg ville få øye på Magnom lenge før han ville se oss. Med en verts vennlige stemme spurte jeg Fankt om han ville ha en honningøl. 

Jeg måtte utnytte at Magnom ikke var som andre åtteåringer. Fankt ristet på hodet. Jeg serverte vann til oss begge. Magnom kunne bli til hjelp. Det krevde at jeg fikk snakket med ham på egenhånd. Da måtte jeg sørge for å holde Fankt unna.

 Han satt i stolen og stirret stivt fremfor seg.

  Det gledet meg at han ikke var en sosial skravlebøtte. Nå begynte det å bli prekært med å få planen på plass. Plantrio og jeg hadde øvd oss på å skape ulike fortidsrom mentalt. Magnom var usedvanlig intelligent med empati og omsorg for andre i bøtter og spann. Gutten var faktisk mitt eneste kort, trumfen jeg måtte vite å utnytte.

 Hendti var sikker på at Magnoms far ville ha utviklet seg likedan under tilsvarende oppvekstbetingelser. Planen jeg skimtet omrisset av, ville stille store krav til Magnom. Jeg så ingen annen mulighet. Sola skinte. Jeg kikket opp på himmelen. Det fantes ikke en sky der.

 Magnom hadde flyttet inn til onkelen sin. Sammen med ham og Eilin var de nå en barneflokk på fire. Leyla, Solaikos og Eilins datter, Magnom, onkelbarnet til Hendti, lille Eilon og lille Eilaia, babyen. Jeg tenkte så det knaket men jeg kom ikke på noen annen måte å gjøre det på. Da måtte det bli sånn. 

 Magnom kom på gutters vis, slentrende og balanserende, på kryss og tvers av veien.

Han hadde ingen hast. Jeg påkalte Fankts oppmerksomhet. 

”For at han ikke skal få et sjokk, må jeg forberede han, snakke med ham”, hvisket jeg mens jeg holdt øye med gutten. Der hoppet han ut i grøfta. Jeg smilte. Fankt nikket. Ansiktet hans var uttrykksløst. De grå øynene virket fraværende, men jeg tvilte på at noe unngikk ham. 

Anji ville ikke ha valgt ham til dette oppdraget dersom hun ikke anså ham for å være dyktig. Så måtte jeg bli dyktigere. Jeg sprang gutten i møte for å få størst mulig avstand til Fankt. Dette øyeblikket var alt vi hadde. Magnom måtte bidra så vi fikk omskapt det til en ny mulighet.

 Gutten satt i en grøft og holdt en frosk opp mot meg.

Det passet utmerket. Jeg tok i mot den lille skapningen. Den skalv i de svære hendene mine. ”Kan jeg få sette frosken ned?” spurte  jeg i det jeg gled ned i grøfta. ”Jeg har noe å fortelle deg som du blir lei deg for, en fryktelig hemmelighet.” Fankt hadde reist seg opp. Han gjorde ikke antydning til komme nærmere.

 Jeg snakket lavt og håpet at mannen der borte hadde vett på barn. ”Det er veldig bra hvis du gir meg en klem!” Jeg kom på at vi burde gjøre vårt gode forhold overtydelig. Mitt liv kunne avhenge av det. Magnom ga meg kinnet sitt. Jeg holdt ham tett inn mot meg. 

Det var ikke mulig å dikte opp en historie. Med Magnom ville kun sannheten duge. ”Det har ikke skjedd noe galt med noen du er glad i, men likevel vil det jeg sier komme til å gjøre veldig vondt. Lat som ingenting! Det er viktig.”

Kroppen hans var varm. 
De grønne øynene var store. 
Jeg hatet å slukke gløden i dem.








Science-Fiction-Forfatter, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Science-Fiction-Forfatter, Fugl som flyr under himmelen. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet!


Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-

Kilden.

I Dalene var det en kilde. Den første personen, som kom til Konglomeratet, kom til Kilden. Han var utslitt og nedbrutt etter en fireårig vandring gjennom en ødelagt verden. Hikstende sank han til jorda. Han forlot sin kropp og ble sittende å se på kroppen sin fra utsida. Syv menn kom vandrende til Kilden. Ingen av dem hadde fysisk kropp. De plasserte seg rundt springvannet. Hver av dem ble til to, en mann og ei kvinne, selv om de ikke var synlige som to. Mens de satt der, endret Kilden seg og ble til en gammel mann.

Han viste dem hva som hadde skjedd like fra den første fortid for menneskelig utvikling. De fikk vite hva som var sant og ikke sant av alt det mennesker hadde trodd. Samtidig så de konsekvensene av historiske handlinger som hadde ledet direkte til alles krig mot alle. Menneskeheten hadde vandret en lang vei. De hadde hatt et mål, men de hadde feilet gang på gang. Nå gikk det mot undergangen. De syv som var fjorten tagg den gamle mannen om en ny mulighet. Det fikk de. Den dagen ble deres år null.

Religion

De syv som var fjorten møttes etterhvert i Dalen. Ut fra det, de hadde sett ved Kilden, ble den nye loven bygd som skulle gjelde for hele verden. Den bygdes derfor på en opplevelse som kan kalles overnaturlig. Likevel fikk ikke noe av det plass i samfunnet som annet enn legendefortellinger. Det var ingen tilbedelse av den Gamle eller noen kult rundt dette. Likevel var det grupper som studerte det. For å komme inn i slike grupper, måtte du trene. De som trente hadde ingen spesiell rolle i samfunnet, det var ingen forkynnelse eller opplæring i annet enn det alle kunne velge.

I konglomeratet var det obligatorisk å trene. Slik var det ingen andre steder i verden. Det var syv ulike treningsgrupper, kalt selfer. Folk som var dyktige kunne bli ansatt som trenere. Det fantes en storleder i hver selfe i hver verdensdel.

Siden Konglomeratet hadde en så spesiell rolle i verden, ble det forventet at alle innbygger arbeidet med menneskelig modenhet.

Liber Mundi.

Den vesentlige konklusjonen de syv, som var fjorten, trakk av møtet ved Kilden var at motkreftene hadde vært for store. Derfor hadde det godt galt. Det var mange som hadde villet godt, som hadde arbeidet for kjærlighet og fred, men maktmenneskene ble for sterke, nytelsesbehovet for voldsomt, virkelighetsflukten fra det ubehagelige for stor. Derfor ble det utformet ei bok, kalt Liber Mundi, som skulle være til hjelp i enhver situasjon som kunne oppstå. Boka endret innhold etter hvem som leste den og etter de behov vedkommende hadde for svar. Tekster, som ble lest i boka, ble derfor skrevet ned siden det var umulig å komme tilbake til akkurat det innholdet.

Boka ble utformet av de syv som var fjorten. Ingen visste hvordan den var blitt til. Den kunne bare leses i et spesielt lys i biblioteket eller under fullmåne når sola og månen var synlig samtidig på himmelen.

Navnet Liber Mundi betyr verdensboka.

Kunne dette ha hendt. Bli med da så kan vi diskutere det.

,





  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper