Publisert Legg igjen en kommentar

Den røde steinen, hurra og jubel. Jeg har gitt ut bok, kapittel 2.



Den røde steinen,
Norsk Fantasy,
Norsk Science Fiction,
Serien Liber Mundi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile.





Den røde steinen, spenning, sjette bok i serien Liber Mundi.


Den røde steinen, Reikin og Livia har bygd seg hus i Ødelandet i Konglomeratet. Der bor de sammen med ei datter og dyra sine. Liva er høygravid og venter tvillinger. Reikin er opptatt av at hun vil trenge hjelp i huset, men hun nekter da hun ikke vil ha noen nye, etter dem hun mistet for snart 2 år siden. Tre av deres nære venner ble drept da huset deres i Liljedalen ble sprengt i opprørernes jakt på klonene og Reikin.

Reikin mottar en oppkalling fra Eilin, kona til Konglomaeratets el-råd, Hendti. Han har ikke kontaktet henne, og hun engster seg. Da han ikke har gitt lyd fra seg dagen etter, begynner Reikin å lete etter ham. Teamet hans oppfører seg underlig. Det viser seg at Hendti og sønnen har vært utsatt for opprørere. De er skadet og har blitt tvunget til å oppgi adresser til både Reikins eiendommer og klonenes bosted.

Livredd drar Reikin mot hjemmet sitt.

Det er blod og ødeleggelser, og en dramatisk jakt begynner. Aldri har Reikin blitt satt sånn på prøve av skjebnen.

Unn deg litt spenning. Bli med oss inn i endringsårene, den endelige kampen mellom det gode og det onde, for vi trenger deg.


Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Sjette bok i serien Liber Mundi




Les den røde steinen, kapittel 2!


”Alle tre husene”, sa Eilon. ”De spurte hvor du bodde til daglig. Han sa at dere bodde i huset i Ødelandet.” 

”Jeg drar med det samme”, sa jeg og kjente at jeg fikk problemer med å puste. Fannie nikket til meg og tok gutten. Jeg reiste meg opp og løp. I sidesynet så jeg at hun dyttet Eilin ned i stolen der jeg hadde sittet. 

Jeg tok alt som var av baner helt hjem. Der styrtet jeg ut av hula mot huset. Det var helt surrealistisk. Ikke noe var som det skulle. Laia lå i snøen. Snøen var ikke hvit. Den var rød. Snø skulle ikke være rød. Jeg styrtet mot henne, kjente på pulsen. Det var ikke liv. Jeg ristet i henne, men hun levde ikke. 

Jeg brølte navnet til dattera mi mens jeg løp inn i huset, rundt huset og ned i stallen.

Flere steder fantes det ikke, ingen spor, ingen skip. Det var som om det aldri hadde befunnet seg noen der. 

Jeg løp rundt og rundt med et skrik inne i meg til jeg stoppet av utmattelse og sank sammen i snøen. Mayla. Navnet lød som et eksistensielt rop om hjelp på innsida, men det kom ikke en eneste lyd. ”Pappa!” Jeg hørte stemmen hennes inne i hodet. ”Pappa!” sa hun igjen og igjen. Det var som om armene hennes lå rundt halsen min. Jeg kunne ikke bære det om det hadde skjedd henne noe. Hun og Leila, forsvunnet. 

Det var ikke mer jeg kunne gjøre for Laia. Livia. Ikke om jeg fattet hvordan jeg kunne fortelle henne noe av dette. Jeg kontaktet Gailio.

”Hva er det du sier, Reikin?

Jeg får ingen sammenheng i det. Ta det en gang til og snakk rolig!” Det var ikke mulig. Jeg oppfattet at jeg snøvlet. ”Men hva er det du sier. Kjære Reikin, bli der du er. Jeg kommer med en gang og jeg tar med meg…”

”Gailio, du må komme. Dere må lete etter spor. Jeg drar rett hjem til Livia.” Det sto klart for meg. Jeg måtte dra til henne. Barnet vårt var forsvunnet. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre med det, men jeg måtte fortelle henne det. Det var ingen andre enn jeg  som kunne gjøre det. 

Jeg forlot huset vårt og visste at jeg kunne stole på Gailio. Han ville gjøre alt riktig, finne spor, foreta seg noe, være fornuftig, for jeg kunne ikke det akkurat nå. Jeg var lammet på innsida. Livia hadde lagt seg.

”Er det deg, Reikin”, ropte hun.

”Du er i unåde. Jeg kontaktet deg og du ignorerte meg. ” Det var ikke mulig å svare. Jeg kom inn i rommet der hun lå. Hun så det med en gang. ”Du er hvit”, sa hun. ”Hva har skjedd Reikin?” Jeg hikstet og løp bort til henne. Det var ikke mulig å stoppe det hikstet. Jeg holdt henne hardt inn mot meg. Så kom gråten. Jeg hulket, men jeg måtte stoppe med det. Hun var mora til barnet mitt, ventet to barn til med meg. Hun trengte en mann, ikke et gråtende vrak. 

  Akkurat nå handlet det ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg stotret frem sannheten, de fryktelige ordene. To barn forsvunnet. Løvinna som hadde dødd som ei heltinne. Livia stivnet til i ordene mine. Jeg hadde vært der. For henne var det bare ord uten mening. Det fantes ingen mening i de ordene. 

”Jeg vil hjem”, sa hun. ”Vi går hjem.” 

”Livia, det er ingen vits i det.

Vi må ut å lete etter ungene, Mayla, Leila. Du kan ikke være med på det. Teamet er der og leter etter spor. Jeg greide ikke å lete. Tankene mine stokker seg i hodet. Jeg kjenner Maylas armer rundt meg hele tida, hører stemmen hennes rope på pappa.”

”Du har vært der. Jeg skal også dit. Vi drar!” Hun fikk den store kroppen ut av senga og gikk mot døra. Jeg skulle ha installert heis ned til kjelleren. Vi gikk til transportbåndet og endte opp utenfor huset. Hun hadde ikke jakke. Det var snø og kaldt. Ingen hadde fjernet Laia. Hun lå i en blodpøl. Livia gikk bort til henne, bøyde seg ned, sjekket pulsen. Hun reiste seg opp og så rett på meg.

”Vi skulle ha vært hjemme”, sa hun.

Jeg hadde aldri sett et ansikt så forvridd av sorg. Gailio kom bort til oss. Hun overså ham, overså alle som gikk rundt og lette etter spor. Jeg greide knapt å nikke. 

Han kremtet. Hun gikk mot huset. Fra rom til rom gikk hun, stirret på ødeleggelser. Det var ødeleggelser. Jeg fulgte etter. Hun kom til Maylas rom. Duften av henne. Dyna som lå kastet til side. Bamsen. Livia grep den. Klemte den inn mot seg. Tårene presset seg frem av øynene hennes. 

Hun hadde ikke en gang fått med seg bamsen. Ungen min hadde ikke fått med seg bamsen. Tårer rant friskt av øynene mine også. Ungen min skulle ha fått med seg bamsen. Jeg hadde ingen tid for tårer. Livia snudde seg mot meg med et vilt blikk. Så falt hun sammen på gulvet. Medisinsk personell kom øyeblikkelig til og fikk lagt henne på ei båre. 

”Vi frakter henne til hospitalet”, sa Hells med et bekymret blikk på den store magen.

”Hun må absolutt ikke gå inn i en fødsel. Du skulle ikke ha tatt henne med hit.” Det var lett for ham å si. Livia åpnet øynene. Jeg bøyde meg over henne. 

”Reikin!” stammet hun. ”Er det sant. Jeg har så…”

”Slapp av Livia! Jeg skal finne henne. Du må på hospitalet å ta vare på disse to her.” Jeg strøk henne over magen.

”Men jeg skal bli med når du drar”, sa hun. Jeg svarte ikke. ”Reikin.” Det var nonsens, og jeg kunne ikke svare henne.

”Først må du komme deg”, sa jeg og nikket til Hells. De dro av gårde med henne. 

Jeg snakket med Marigil. Vi måtte vite i hvilken retning de hadde dratt, kidnapperne.

”Jeg greier bare å finne spor av hvor de krysset grensa.

Deretter, slutt. Vi fortsetter å prøve.”

”Er skipet klart?” spurte jeg Gailio.

”Reikin, er du sikker på om du skal bli med?” spurte han.

”Selvsagt skal jeg det”, sa jeg og gikk om bord. 

Kampin snudde seg mot meg. Han var mørk i ansiktet. ”Jeg vet at jeg ikke skulle ha tatt henne med hit”, sa jeg. ”Du kunne jo ha prøvd å holde henne tilbake du.”

”Herregamle, Reikin!” jamret han.

”Herregamle, Reikin!” jamret han. ”Livi har reist til henne nå.” Livi var mora hennes, min svigermor. ”Jeg skal få Hells til å ta med seg Laia bort herfra. De må oppbevare henne på kjøle til vi er klare til å ta tak i det.” Jeg nikket. 

”Hvordan er det med klonene?” spurte jeg. 

”Vi hadde flaks”, sa han. ”Magnom hadde sagt til Hendti at han var i det hemmelige rommet, men han hadde gått derfra. I stedet hadde han tatt med seg Sophia og Vivi på tur opp i fjellheisen. Livi syntes det var greit at de dro. Ingen visste nøyaktig hvor de var.”

 I det samme kom Magnom hastende.

Han kastet seg ned foran Laias døde kropp. På en måte kjentes det godt at noen tok seg tid til å være hos henne, sørge, for jeg sørget så jeg holdt på å revne på innsida. Det var for mye å ta tak i. Jeg måtte ta tak.

”Vent!” sa jeg til de som skulle dra. Jeg gikk bort til ham. Han så opp på meg. Øynene hans svømte over av tårer.

”Jeg tar meg av Laia”, sa han. ”Dra og hent Mayla!” Stemmen hans brast. ”Jeg skal ta meg av Livia for deg. Mayla og søstera mi. Få dem med deg hjem.” Jeg la meg ned og holdt rundt dem begge, han og Laia. Det var ikke naturlig for meg å tenke på ham og Leila som søsken. De tilhørte begge hver sin forelder.Løvinna som aldri skulle løpe rundt til glede for oss mer. Jeg kunne ikke bli liggende her.

”Hvorfor tok du med deg jentene?” spurte jeg.

”Pappa kalte meg Magnom Skarpsno. Når han gjør det, skal jeg komme meg vekk. Jeg gikk for å finne jentene, sjekke at alt var bra. Det lot det til å være. Så foreslo jeg å ta heisen. Det ville de gjerne.” 

”Det redda dere”, sa jeg. ”Takk Magnom.” Han var blitt 11 år, gutten. 

”Dette er min skyld”, sa Magnom. ”Hadde ikke jeg gjort som pappa sa så hadde de funnet oss. Da hadde de ikke tatt jentene, ikke drept Laia.” Han hulket så han ristet.

”Tull! sa jeg.

”De vil ha meg også. Jeg var ikke hjemme. Du skal alltid gjemme deg, sørge for at de gjemmer seg når pappa sender ut advarsler. Hører du Magnom! Dere er viktige for oss.” Han snufset. ”Du forstår det!” Jeg så ham dypt inn i øynene. Han nikket. Jeg gikk til skipet med tårer rundt hele ansiktet. ”La oss dra!” sa jeg barskt. 

Vi nådde grensa der skipet med min kidnappede datter hadde krysset. Jeg sto alene i baugen og kikket. Hun hadde blitt kidnappet før den ungen. Den gang hadde hun ligget trygt i sin mors mage. Vi kom over på den andre sida. Ingen ante hvor skipet hadde tatt veien. Vi hadde ikke ventet på noen organisering. Gailio sto til rors. Jeg hadde Marigil på øret. 

”Beklager Reikin! Vi har ingen anelse.”

”Reikin”, brølte Kampin så stemmen hans overdøvet alt. ”Kom hit!”

”Hvor er hit?” spurte jeg.

”Kom akter. Din kone. Hun er ikke riktig vel bevart!” Jeg skyndte meg akter og så Livia komme flygende på sykkel. Hun landet på dekk. 

”Det er i orden”, sa hun. ”Jeg blir med.” Øynene gnistret. ”Hva vet vi Reikin?” Hun ignorerte sin far som om han ikke eksisterte. Så gikk hun inn i armene mine. Jeg holdt om henne.

”Ikke noe annet enn at de krysset grensa her. Marigil arbeider med saka, teamet deres, mener jeg. De skal si i fra straks de vet noe mer. Livia, du kan ikke være her. Om jeg bare hadde dratt på leting etter Hendti i går.”

”Det hadde ikke hjulpet Reikin.

Da ville de bare ha tatt ham fra et annet sted. De ville ta dem. Tvil ikke på det! De får sende medisinsk personell hit. Jeg fødte mitt første barn i ei hule. Dette er ett av konglomeratets luftskip. Det går bra. Jeg vil ikke høre et ord mer om det. Men hvordan kom de seg inn over grensa uten at noen merket det.” 

”Marigil vet ikke”, stammet jeg. ”Vi får ikke spurt Hendti.”

 Hun snudde seg mot faren sin. Han var hvit i ansiktet. 

”Du får fikse legehjelp. Det er vel du som er leder for operasjonen.” 

”Livia…..” Jeg visste ikke om det var mulig å bli hvitere enn det den mannen var akkurat nå. Hun snudde de blå øynene mot meg. 

”Ikke.

”Ikke. Jeg er med på dette. Mitt barn…. ” Tårene rant over. Arina landet. Hun så fortvilet ulykkelig ut. Jeg vinket henne av da hun prøvde å si noe. Når Livia ville, var hun som en tornado. Dette var ikke bra for henne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hele meg var et katastrofeområde, som om vulkansk masse fløt ut av hjertet og inn i alle kroppsceller.”

”Kom!” sa jeg. ”Jeg håper du blir”, sa jeg til Arina. Hun  nikket blek og dradd. 

Livia ble med meg bort til baugen. Der ble vi stående å speide etter den vesle jenta vår. Vi så overalt, for det var ikke noe annet vi kunne foreta oss. Selvsagt så vi henne ikke. Hun befant seg ikke under oss, kanskje ikke foran oss heller, men det var alt vi kunne gjøre, og det var bedre enn ingenting. Eilin kontaktet meg på kommen. Jeg svarte.

”Vet dere noe mer?” spurte hun.

”Beklager Eilin”, sa jeg.

”Du blir den første vi kontakter når vi finner svar.” Jeg visste at det ikke var sant. Det kom an på situasjonen. 

”Jeg vil vite noe også dersom det er dårlig nytt”, sa hun. ”Dersom jeg ikke blir informert, kommer jeg til å finne det ut.” Tidligere hadde jeg undret meg på hvorfor Solaiko, Leilas far, ikke hadde giftet seg med henne. Hun hadde trolig kommet til og irritert ham fra vettet.

”Du skal få informasjon”, sa jeg trett. 

”Jeg skal sørge for det”, sa Livia og falt sammen. Jeg skrek på hjelp.

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Du må varsle folk”, sa jeg og falt sammen ved siden av Livia. Hun hadde besvimt. Jeg syntes hun så blå ut. 

”Kampin og Gailio kom farende. Min svigerfar snudde seg mot meg og slo. Jeg så det ikke komme så jeg ramlet på gulvet. Arina kom styrtende hun også, kastet seg ned ved siden av Livia, fikk henne over i stabilt sideleie, sjekket for åpne luftveier. 

Gailio grep tak i Kampin og dro ham bort. Han så hjelpeløst ned på handa si. 

”Beklager!” sa han. ”Jeg beklager!”

”Hold kjeft!” sa jeg. Arina snakket i kommen. 

Jeg merket at skipet snudde og gikk i motsatt retning. 

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Nei”, sa jeg. ”Vi må videre.” Alle sto vi hjelpeløst rundt henne. 

”Din kone,” sa Arina.

”Beklager!” sa Kampin.

 ”Et skip møter oss og tar henne med seg hjem”, sa Arina. ”Jeg har snakket med Rhettfinn og bestilt ett.” 

”Nei,” sa jeg. ”Vi snur ikke. Jeg må se etter Mayla. Livia vil at vi skal se etter Mayla.”

”Beklager!” sa Kampin. Jeg snudde meg mot det hvite ansiktet. 

”Hold kjeft Kampin!

Det er greit at du slo meg. Jeg har lyst til å slå meg selv også. Men akkurat nå trenger jeg deg til å lete. Noen må ta seg av Livia så vi kan lete. Hold kjeft og benytt hodet til å tenke med!” 

Det rykket til i kroppen til Livia. Jeg sank ned og holdt rundt henne. Det kom fuktighet i øynene mine som jeg ikke brydde meg om å skjule. Kampin sank han også. 

”Selvsagt vil hun det, Reikin”, sa Kampin. ”Men nå må vi ikke la henne tenke eller mene. Fordi hun har gjort det, og kommet hit, må vi snu.”

”Jeg kunne ikke stoppe henne”, sa jeg.

I det øyeblikket hatet jeg Livia, hatet henne for selvstendigheten og overmotet, hatet og elsket henne. Jeg kunne ikke snu. Kampin var hvit i ansiktet. Det var hennes skyld at vi måtte gjøre det. Livia vred på seg.

”Hun må under kyndig behandling”, sa Arina. ”Jeg skulle ha kontaktet jordmor og lege.” Vi skulle alle ha gjort det. Jeg hørte Mayla skrike på innsida av skallen og var redd for at jeg kom til å tørne. Stadig skiftende behov. Jeg kunne ikke ha ansvaret for Livia også. Da ville jeg bli gal. ”Jeg får et skip til å komme med helsepersonell”, sa Arina. ”De møter oss. Da kan vi dra videre, men du bør være hos Livia, Reikin. La andre lete!” De stirret meg i senk. 

”Vi snur ikke”, sa jeg.

”Jeg må finne barnet vårt. Livia.” Arina kom helt tett inntil meg. Jeg ville slynge henne bort. Det røde håret hennes flammet. Jeg ville slå henne i hodet. 

”Ok, Reikin”, sa hun. ”Dere kjører ut med sykler. Jeg snur skipet. Et skip kommer oss i møte med helsepersonell og to piloter. Den ene kjører dette skipet med Livia hjem. Det andre kommer etter dere så fort det går. Er det greit?” Jeg nikket, visste at jeg burde ha tenkt på det selv. 

”Kan du følge Livia?” spurte jeg. ”For, den Gamle hjelpe meg, jeg kan ikke.”

”Jeg lover”, sa hun og knelte ned ved min kone. 

”Du må ha noen med deg”, sa Gailio.”

”Jeg blir”, sa Kampin. Han var pappa. Men jeg hadde ei annen jente jeg var pappa for. Hun var så lita.

Jeg gikk tilbake til Livia og sank ned ved siden av henne. 

”Hvis du dør, dreper jeg deg”, sa jeg og kysset henne forsiktig på panna, før jeg snudde meg og gikk. 

Snart var vi mange sykler i lufta.

Jeg hadde ikke oversikt over hvem de var. Øynene mine så bare tåke. Vi skulle finne henne, ungen min. 

Alle sto i kontakt med Marigil som ikke ante hvor skipet hadde tatt veien, det skipet som hadde den vesle jenta mi ombord. Vi var blitt vant til at skip oppløste seg. Det hadde skjedd gang på gang når opprørere hadde vært på ferde. Vi måtte innse at de hadde ressurser som kunne gjøre nesten hva de ville med oss, og de ville. Akkurat nå kunne jeg ikke handtere det. Marigil kom med forslag. 

”Vi deler oss!” hørte jeg Gailios stemme i ørene. ”Da får vi dekket et større område.”

Vi fløy ut i en vifteform som Gailio organiserte. Skipet hadde for langt forsprang for oss. Jeg så for meg Mayla som gråt.

”Marigil, vet du noe mer?” ropte jeg.

Jeg måtte slutte å rope, finne ro, vise meg som en ansvarlig voksen. For mitt indre blikk så jeg det lille ansiktet til Mayla, de brune øynene, så like mine, fulle av tårer. Ungen min var redd, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. 

Jeg var nødt til å skjerpe meg. Hun var sammen med Leila. Leila var hennes favorittperson. Bare hun ikke hadde sett Laia dø. Tanken sluret.

”Da sier jeg fra”, sa Marigil. ”Med en gang. Du trenger ikke å spørre. Jeg lover.” Min oppgave var å tørke Maylas tårer, passe på at ikke noe hendte henne. Ungen var ikke mer enn litt over året. Hun hadde lært å gå tidlig, stabbet sine første skritt da hun var ti mnd.

Tid passerte, grusomme sekunder.

Jeg så ikke lenger noen andre enn meg selv, lufta og underlaget. Hav. Det var ingen vits i å lete ved å se ned. Jeg kjørte sykkelen så fort den gikk. Mayla som akte. Ingen kontaktet meg. Maylas armer rundt halsen. Tårer rant fra øynene mine. Mayla som sa pappa for første gang. Skipet styrte opp på siden av meg. Jeg gikk om bord. De hadde hentet meg først. Jeg kontaktet Gailio på kommen.

”Gailio, hvordan går det?” spurte jeg. Maylas første smil.

”Alle tar seg til skipet,” sa han. 

”Er det ingen som har funnet ut noe?” spurte jeg.

”Beklager! Vi setter oss ned legger en plan.” Jeg kunne ikke sitte, ikke legge planer. Alt jeg kunne gjøre var å lete. Mayla som spiste mat så du kunne gå på mat tur i ansiktet- og klærne hennes. Det nydelige ansiktet. De mørke hårtustene, som hun var blitt født med, hadde ramlet av. En stund hadde hun ikke hatt hår. Nå var det lyst, mye av det. Livias hår, men det var krøller i det. Kampin påsto at Livia også hadde hatt gullkrøller da hun var lita, ei ny jente med gullhår. Vi måtte finne henne. Herrgamle!

Vi hadde samlet oss. Solki og Kiton var kommet til, bestefaren og onkelen til Leila. De så gravalvorlige ut. Solki hadde plassert seg med det som var av sakspapirer. Han kikket opp. De nikket. Jeg svelget. Kampin hadde kommet tilbake straks Livia var blitt tatt under kyndig behandling. 

”Det er ingen vits i dette”, sa Gailio.

”Skipet har reist til et sted. Før vi finner det stedet, finner vi ikke jentene. Dere må da også se det. Det er helt umulig å reise rundt i hele verden på måfå.”

”Hva foreslår du?” spurte Kiton og så på ham med øyne som is. Kiton hadde giftet seg med Sanglia, ei kvinne som hadde hjulpet oss den gang Mayla ble født, Livia hadde kommet for å redde oss. Vi hadde vært i store fare den gangen, hele Konglomeratet. Kona mi hadde tatt med seg vår nyfødte datter like inn til opprørerne. Nå var Sanglia gravid. 

”Vi arbeider hjemmefra”, sa Gailio. ”Virtuelt, leter etter spor. Prøver å komme på konstruktive ideer.”

”Jeg må finne henne”, sa jeg sammenbitt.

”Det er ikke mulig for meg å ikke lete.”

”Du kan ikke renne rundt som en såret okse uten mål og mening”, sa Gailio. ”Det kan hende at de forventer at du gjør det. Da tar de deg.” De måtte gjerne komme å ta meg. ”Slik snakker en dåre”, sa Gailio. ”Det er derfor du ikke burde være her, men være hos din kone. Du vet det, og vi vet det.” Jeg ville protestere, men han ignorerte meg. ”Vi burde kontakte folkevernet over hele verden, men det kan vi ikke. Vi aner ikke hvor høyt opp dette går. Målet er klonene og deg. De har gisler som de vet at vi vil gjøre alt for å få tilbake. Derfor skader de dem ikke, for da får de ikke tak i dere. Du skjønner det gjør du ikke. Hodet mitt forsto det, men ikke hjertet mitt.

”Jeg bytter med Mayla når som helst”, sa jeg. 

”Klart du gjør”, sa Gailio. ”Men du kan ikke bytte inn klonene. Det er dem de vil ha. Hendti fikk Magnom til å ta med seg klonene. Derfor fant de dem ikke. Trolig begynte det å brenne under dem. Derfor tok de jentene som gisler. Marigil har åpen luke mot verden. Dette har vært et slag under beltestedet. De har gått inn i Konglomeratet og fått med seg to jenter, ødelagt huset ditt, skadet Eilon og Hendti. Han ante trolig ikke at Leila befant seg hjemme hos deg en gang. Men det hadde nok ikke spilt noen rolle. De skar i gutten hans. Ingen pappa kan bare stå å se på sånt.”

”Ikke si mer!” sa jeg.

”Mitt forslag er”, sa han mens han stirret rundt seg til han hadde fanget blikkene til alle oss som var tilstede. ”Vi sender skip med kompetente folk til alle hovedsteder så vi også kan organisere arbeidet derfra. Da er det enklere å få folkevernet til hjelp. Vi må regne med at vi kan benytte lokaliteter og utstyr, altså vi lager ulike baser.” 

”De må jo kunne finne ut hvor skipet har gått?” sa jeg.

”Men det gjør de altså ikke. Den, som kanskje kunne ha funnet det ut, er skadet. Jeg svelget. Det var jeg som hadde insistert på at vi ikke kunne be folkevernet slippe alt de hadde i hendene for å hoppe når konglomeratere sa hopp. Nå sto jeg der å ville ha hele verden til å hoppe. ”Jeg organiserer syv skip”, sa Gailio. ”Dette skipet går til Rosengard. Kampin, du sørger for bemanning av skipene.” Han nikket. ”Vi som befinner oss her, arbeider sammen fra Konglomeratet, holder i tråder, organiserer.”

”Jeg kan ikke dra til Konglomeratet”, sa jeg.

”Hold kjeft!” sa Gailio.

” I Konglomeratet holder vi i hele situasjonen. Det er der ressursene er. Med en gang vi finner et spor, drar vi. Skjønner du? Han fanget blikket mitt. ”Vi må bare finne ut hvor skipet har dratt først.” Piffen rant ut av meg til alt som var igjen var et skranglete skjellet uten noen substans.”

 ”Du burde åpne kista”, sa Kampin. Jeg orket ikke å tenke på kista. ”Du burde meditere deg til Liber Mundi.” 

”Koden er ikke oppfylt”, sa jeg. ”Jeg har aldri tatt meg gjennom baugen på et skip, ei heller har jeg lett etter et gyllent skinn. Den vil ikke la seg åpne før jeg har gjort nettopp det. Det vet du.”

”Er det ikke mulig at den er oppfylt uten at du vet det”, sa Gailio. 

”Den er ikke oppfylt”, sa jeg.

”Dessuten kan jeg ikke meditere, ikke tenke en tanke. Hodet mitt er fylt og tomt på en gang. Jeg kan bare eksistere. Beklager!”

 Det gikk opp for meg hvordan det hadde vært for dem som hadde opplevd at ungene deres var forsvunnet. Det var ikke mulig å forstå fortvilelsen fullt ut før du hadde opplevd det. Kampins blikk var insisterende. Gailio forsterket det. Jeg hadde trodd at  jeg allerede hadde opplevd alt det verste som kunne hende et menneske mange ganger. Solki sukket og nikket. I den familien hadde alle blå øyne. Mayla hadde fått mine brune øyne. Gullhåret til Livia. 

”Herregamle, Kampin!”, sa jeg. ”Hvordan kan du tro at jeg kan meditere?  Det er ingen tanker i hodet mitt annet enn å finne henne, rive opp busker, lete under steiner. Hva som helst for å finne henne. Tankene mine er et eneste stort kaos.”

”Derfor trenger du kista”, insisterte Kampin.

”Han trenger å få ro”, sa Raimån og så forståelsesfullt på meg. Raimån, Lunaias far, den unge kvinna som hadde dødd da opprørere kidnappet den gravide Livia. Jeg kunne ikke tenke på det. ”Flere av oss har hatt unger som har vært savnet. Her snakker vi om intet mer enn en baby. La gutten få være i fred!” Han snakket med skarp stemme. Den lignet ikke hans egen. Blikket var fast som en klippe. ”Jeg foreslår at det er det første du foretar deg når du kommer hjem, bortsett fra å stasjonere deg hos Livia. Før vi gjennomfører planen kontakter jeg Marigil for å se om noe har endret seg.” Han gikk litt unna. Jeg sto der, for jeg kunne ikke snakke med noen. Alt handlet om Mayla, vesle Mayla. 

Den gang hun ble født, hadde min største bekymring vært Livia. Jeg hadde tatt i mot denne vesle jenta selv, kuttet navlestrengen i ei fjellhule i vinterstorm. Dette vesle barnet hadde krøpet inn i hjertet mitt. Nå var hun truet. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det.

”Vi skal finne dem”, sa Solki.

”Dette skal gå bra, Reikin. ”Solki som hadde vært faren til Solaiko, min venn. Nå var han bestefar til hans bortkomne datter. ”Først må vi stole på at Marigil har funnet spor til oss som vi kan følge.” Kampin kom tilbake, ristet på hodet. 

”Ingen spor så langt. Ingen nyheter. Gailio har rett. Vi reiser hjem. Du blir med oss Reikin. Hvis ikke, så stenger jeg deg personlig ute fra all informasjon.” Han ville aldri gjøre det.

 Jeg kranglet ikke. Noe inne i meg hadde falt sammen. Jeg skulle lete med lys og lykte etter spor. Det måtte jeg gjøre virtuelt. Jeg hadde forstått det. Men jeg hadde også hatt tillit til Marigil, at folk på gruppa deres hadde funnet noe. Det var farlig. Jeg forsto det. 

”Hvordan er det med Hendti?” spurte jeg. 

”Han har våknet opp”, sa Kampin. ”Så vidt jeg vet er han i gang med sin magi.”

”Jeg og pappa blir med på hvert vårt skip”, sa Kiton. ”Ingen av oss orker å reise hjem.”

”Hvor vil dere stasjonere dere?” spurte Gailio.

”Tja, om vi bare visste det”, sa Solki. 

”Vi har flest ressurser hjemme”, sa Kampin. ”Dere kan risikere at dere får lenger reisevei dersom vi finner spor langt unna der dere befinner dere. Men dere gjør som dere vil.” Det var forskjell på folk, tenkte jeg. Begge to smilte stramt. Jeg burde ha sagt noe til dem, noe trøstende, men jeg klarte ikke. Leila var alt de hadde igjen etter Solaiko. Hun var så lik den familien at det ikke var noen tvil om hvem som var faren henne. 

 ”Dra hjem til Livia!” gjentok Gailio til meg.

Jeg nikket. ”Vent til et skip kommer og flyr deg hjem! Dette er ikke det rette tidspunktet til å fly alene.” Jeg smilte til ham. Det var ikke et ekte smil, slang meg på en sykkel og dro. Jeg akselererte så fort jeg greide og kjørte så vilt som jeg aldri før hadde gjort. 

De hadde vist meg døra inn til Livias rom. Jeg ante ikke om jeg kunne gå inn der. Kanskje ville hun drepe meg fordi jeg ikke hadde funnet ungen. Jeg hadde vært hjemom og hentet kista. Selvsagt måtte jeg prøve om den lot seg åpne. Dette var virkelig nød, men jeg tvilte på at den ville la meg gjøre det. 

Jeg åpnet døra stille. Magnom satt på en stol ved senga hennes. Bronka, papegøyen hans, satt på skuldra hans. Livia lot til å sove. Han snudde seg mot meg, reiste seg da han så hvem jeg var.

”Reikin. Hun sover.

Jeg sitter her så hun ikke skal være alene. Hun har vært våken.” Jeg nikket, for jeg hadde snakket med både jordmor og lege. ”Hvorfor er du tilbake?”

”Vi aner ikke hvor de har reist. De overtalte meg. Jeg skal lete herifra, virtuelt.”

”Vil du at jeg skal sette opp utstyr til deg her inne. Jeg kan hjelpe deg.”

”Takk, Magnom”, sa jeg for jeg visste at jeg snakket med en mester.  ”Har du snakket med pappa?”

”Han sier ikke noe.

Eilon har fortalt meg det samme som han har fortalt til deg. De ville ha tak i oss, klonene. Pappa er helt ødelagt og Leila er forsvunnet. Siden vi gjemte oss, fikk de ikke tak i oss. Så da tok de Mayla og Leila i stedet. Eilin bare gråter. Rhettfinn har satt noen til å passe på Eilaia og Lynt. De er jo så små. Jeg greier det ikke.”

”Nei, det skal du ikke. Du tar deg av alt for mye som det er.”

 ”Jeg må hjelpe dem som er i fare. Leila er søstera mi.” Jeg husket hvor spent han hadde vært på dette med søsken den gang han kom til Konglomeratet. Nå hadde han en hel flokk.”

”Det er hun”, sa jeg.

”Vi skal finne ut av dette. Takk for at du fins.” Jeg la armene rundt ham mens jeg besverget meg selv til ikke å gråte. Det var ikke mulig. Tårene fosset. Jeg prøvde å skjerpe meg. Han sa ingenting. Skikkelsen hadde vokst seg kraftig. Jeg greide å få plassert meg ned i en stol. Hadde Hendti sett meg, ville han ha slått. Magnom trengte ikke dette. 

”Reikin, vi kommer til å finne dem”, sa han. ”Skal jeg hente utstyr?” Jeg nikket. ”Hva med Bronka? Jeg tenkte kanskje at Livia ville like å snakke med papegøyen, at det ville muntre henne opp.” Han hadde helt rett.

”La henne bli hvis hun vil det selv,” sa jeg. ”Jeg visste hvilket forhold de to hadde. Bronka fulgte helst med Magnom hvis han ikke ba henne om å la det være. 

Magnom plasserte henne på nattbordet, mumlet og strøk fjærene hennes.

Han gikk, og hun ble. Jeg ble ikke direkte overrasket. Livia hadde den effekten på dyr. Magnom og Livia. De hadde noe av det samme.

”Livia”, sa jeg og strøk henne over det sammenfiltrede håret. Hun svarte ikke. Altså sov hun. Jeg tok frem kista og plasserte den på bordet. Den var matt og livløs. 

Selvsagt kom den ikke til å la seg åpne.
Koden var ikke oppfylt. 
En idiotisk kode.
Ikke mulig å oppfylle.








Den røde steien,  Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Kilden Forlag, Serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper






Den røde steinen, Fremtidskrim-Fiksjon

Hvorfor valgte jeg å skrive den boka?


Alle bøkene i serien Liber Mundi har tre nivåer.

1) Hva gjør vi mennesker på jorda.

2) Den dypere historien i den tida den foregår i, Konglomeratets funksjon i verden, en verden lik for alle med samme lov, ingen religion, et økonomisk system der penger ikke har makt, ingen fengsler, et folkevern som tar vare på planter, dyr og mennesker.

3) Hovedpersonens personlige historie, hans utvikling fra gutt til mann, om integritet, sannhet, om å gjøre det rette.

Jeg er opptatt av alle disse tre nivåene.

Alt ses i lys av hovedpersonens opplevelser, erfaringer, tanker og følelser rundt disse.

Hva gjør vi mennesker på jorda?

Svarer er glitrende enkelt. Vi kom for kjærlighet. Jorda lå kald og øde, den frøs i visdommens kulde. Vi mente det ville være lett, men det viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor feilet vi igjen og igjen. Jorda gikk under på ulike måter, ved ild, flom og en alles krig mot alle, den nordiske gudelæres Ragnarok.

For hver gang vi mislyktes fikk vi nye sjanser og nye hjelpemidler. Denne gangen får vi hjelp av Kistepakta. I hver verdensdel er det en kiste. For å bringe utviklingen fremover blir det med flere hundreårs mellomrom født en kistebærer som skal bistå verden, som får hjelp til å bringe verden videre, får hjelp til sin egen personlige utvikling. Kistepakta forvaltes av Konglomeratet, den åttende verdensdel, som også ble opprettet for å bistå verden så folk kunne leve i frihet, med kjærlighet som grunnleggende prinsipp i statsforvaltninga.

Hva er målet med Kistepakta?

Konglomeratet forvalter også ei bok, Liber Mundi, verdensboka. Denne boka er fysisk, men tekster endrer seg ettersom hvilket behov leseren harn. Denne boka skal endres til Liber Amoris, kjærlighetens bok dersom menneskeheten seirer og oppfyller sitt mål, ei jord som ånder av kjærlighet.

De som ved vår verdens fall, gjorde opprør mot Konglomeratet og resten av verden, fjellvokterne, følger en annen bok, Liber Rectoris, maktens bok. Hvis de seirer, vil den utvikle seg til motsatsen av Liber Amoris. Denne bokas navn skal være unevnt. Dette er den overordnede krigen, den enhver Konglomerat læres opp til å stå i fra fødsel til død.

Den dypere historien.

Konglomeratets oppgave er å sørge for at den dypere målsettinga nås. Det bestreber man seg på gjennom alt som foregår. Ved denne verdens begynnelse, vår tids ødeleggelse, ble det spådd at etter 7000 år ville verdensutviklinga bevege seg inn i endringsårene. Gjenoppbyggingsårene tok 3000 år. Leveårene tok 4000 år. Tegnet på at endringsårene har begynt skal være at en mann finnes hengt opp i et tre ved et øde vann med øynene stukket ut. Denne mannen blir oppdaget av en ung mann fra en Kistevokterfamilie, de som vokter kista gjennom den tiden da det ikke er noen Kistebærer i den gjeldene verdensdelen. Siden vil ingenting lenger være det samme. Et opprør begynnes av fjellvokterne og dette vil vare til menneskene har skrevet Liber Amoris.

Endringsårene starter med at det etterhvert kommer syv kistebærere til Konglomeratet på samme tid. I Konglomeratet er det et kistevergekorps bestående av folkeverger. Fra år null ble dette opprettet og eldste sønn overtar vervet etter sin sønn. Forøvrig fungerr de som et spesialkorps i Konglomeratet og bidrar til verdensfreden sammen med sikkerhetsstyrkene.

Det kan gå hundrer av år uten at det befinner seg en Kisteverge i Konglomeratet.

Konglomeratet er verdensdelen med de mange hemmeligheter. Den består bare av to daler. De er nesten akkurat slik de ble bygd fra det første menneske i den nye tiden kom dit ved år null. Det var den begivenheten som startet denne tidas tidsregning og som ble betegnelsen på deres Nyttår.

Konglomeratet er godt beskyttet. Ingen skip kan ta seg inn dit uten en klarering. Folk som flyr uten å be om å få slippe gjennom vil bare fly rundt uten at de vet om at de gjør det. Dette gjør Konglomeratet til det tryggeste stedet i verden.

Kistebærere får hjelp gjennom Kista til å løse utfordringer verden står overfor. Derfor har de en stor innflytelse i Konglomeratet. Dette blir enda viktigere i endringsårene da man for all del vil hindre at Liber Rectoris får overtaket i verden.

Den første Kistebæreren i endringsårene er Reikin Jernstein.

Han finner liket i treet, hans far er kistevokter og han bringes til Klosterdalen. Der må han lære seg å handtere de trusler verden står overfor, og de personlige tragedier som rammer ham. Hver bok er en historie om alt dette, men det ligger i bakgrunnen av det som faktisk inntreffer der og da, den individuelle utviklinga ved å utvikle seg til et sant mennesker, gå fra gutt til mann.

Den røde steinen

I denne boka er Reikin gift med Livia, jenta han forelsket seg i da han først kom til Konglomeratet. Hun er den sikkerhetsansvarliges datter. De har ei datter, Mayla og venter tvillinger om tre måneder.

Så skjer det verste som kan skje noe menneske. Reikin blir lamslått av tyngden i det, men han må stå oppreist. Hele verden avhenger av at han greier det. Opprørerne søker verdensherredømmet. Dersom ikke Reikin løser utfordringene vil Konglomeratet bli tatt. Det må ikke skje for noen pris.

Reikin beveget seg i en følelsesmessig berg og dalbane. Han må klare det. Bli med på eventyr og se hva som skjer?




Den røde Steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Vers om bøker.














Publisert Legg igjen en kommentar

Fiksjon-Spenning, Jippy, jeg har gitt ut den sjette boka i serien Liber Mundi.





Fiksjon-Spenning,
Norsk Fantasy,
Fremtidskrim,
Sci-fi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile




Det er en fantastisk følelse. Jeg har gitt ut to bøker på to måneder. Jada jeg har jobbet med dem i mange år, men akkurat nå er de født og har forlatt redet. Jeg ønsker at det skal gå dem dem vel, at de skal få leve og puste gjennom de opplevelser de vekker. Lykke til mine barn. Jeg bærer håpet på mine skuldre. Ordene vi har forfattet og lekt med sammen. Nå har jeg gitt dere til verden. Kjære verden, ta godt vare på dem, for de er eltet i mitt hjerte, så de kan bli til noe, en skapelse hos de som leser.

Serien Liber Mundi.



Vi befinner oss 7000 år frem i tid. Verden har en lov for alle. Det finnes ingen religion. Fengsler finnes ikke. Samme språk snakkes over hele verden. Det er en tid for håp, for verden har vokst seg sterk, med skapende kulturer med livsfriske folk i en storslått natur.

Men dessverre er det opprørere i paradiset. De vil noe annet, og kjenner på maktlysten som en drivkraft for å få forandring. Der ligger frøet til kampen. Måtte det gode seire.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Fiksjon og spenning, sjette bok i serien Liber Mundi: Den røde steinen.







Les Den røde steinen, kapittel 1

Snøen lå hvit rundt huset. Den elleve år gamle Magnom dro min lille datter Mayla på kjelke. De hadde funnet seg en skråning som de akte i. Mayla lo av fryd i det de fôr nedover. Jeg smilte. Hun hadde lue og akedress. Lyse krøller kikket frem overalt fra lua. 

Jeg lå ikke på latsiden jeg heller. Magnom ønsket seg en lengre akebakke. Jeg preparerte den, mens han akte med Mayla. Det var en god arbeidsfordeling. Vesla vår elsket Magnom. Laia elsket alle sammen, akebrettet også. Hun løp etter dem. Magnom lo og kastet snø som han fikk henne til å løpe etter. 

Det så helt annerledes ut her enn det tidligere hadde gjort. Livia hadde flyttet det store huset vårt fra Liljedalen, hit. Ikke flyttet rent bokstavelig, men hun hadde fått bygd en tro kopi og hadde planlagt at vi skulle dandere tre badevann på tomta i samme avstand fra huset akkurat slik det hadde vært i min barndoms dal. 

Dette skulle bli en Liljedalen i miniatyr.

Det var utfordringer. Vi likte begge utfordringer. Det var blitt mindre tid til dem med ei datter i huset. Vi ventet barn for gang nummer to om tre måneder. Jordmora var sikker på at det var tvillinger. Livia var strålende fornøyd. Jeg var blek. Livia hadde nektet å få inn erstattere for Ordelia og Grolin. Jeg forsto henne godt, men med tvillinger var vi nødt til å få inn hjelp. Så mye ute på farten som jeg var, måtte hun ha assistanse til både det ene og det andre.

Ordelia og Grolin hadde vært våre gode venner og husholdere. Egentlig hadde de vært ansatt av Konglomeratet for å beskytte oss. De hadde begge vært folkeverger slik vi var. Det hadde ikke hjulpet dem. De hadde dødd i forsøket på å beskytte Livia. Vi kom aldri til å glemme dem. 

Vivi, Tilla og Tilbie kom hoppende og dansende sammen med Livia. Det var underlig å tenke på at min kone hadde to småsøstre og ei kusine. De hadde kommet for å ake, leke med Mayla. Mayla elsket dem alle, vårt solskinn, vår glede.  

Ingen hadde så fine snøforhold for små barn som vi.

På utsida av Klosterdale i overgangen mellom fjell og dal var det masse snø, morsomme bakker og muligheter for å lage alle slags byggverk uten at man måtte organisere for en familietur opp heisen og ut til de ulike fjellplatåene. Vi hadde bygd en stor iglo til å leke i. Ungene hadde bygd diverse snøhuler og sklibaner. Den jeg holdt på med, ville bli den lengste.

”Dere trenger noe å trekke dere opp i”, sa Livia. ”Hun trengte det i hvert fall med den store magen. ”Jeg skal snakke med Hendti om det så kan han komme bort med Eilon.” Eilon var Hendtis sønn. Han var så og si på alder med Maylas små tanter. Hun fant frem kommen og gikk litt unna oss.

Småsøsknene hennes hvinte av fryd og fikk Mayla til å le. Laia fulgte etter Livia. Hun kom raskt tilbake. ”Filleren, han svarer ikke. Da prøver jeg senere. Reikin, hva sier du til en hest og slede tur.” Ungene jublet. Laia kastet seg rundt i snøen. Mayla ville skli.

”Alle kan fortsette å skli”, sa jeg.

”Jeg kan rigge til.” En tur til stallen passet meg utmerket. Magnom ble med meg likevel. Vi to trivdes i hverandres selskap. Han elsket hester, stelle med dem. 

Hest og slede. Unger som skrålte. Det ble måneskinn og kveld med stjernestrødd himmel. Mayla lå tett inntil meg og nynnet strofer jeg ikke forsto hva betydde. 

”Hun får sangstemmen din”, sa Livia. Det var lykke. Men krøllene ante jeg ikke hvem hun hadde fått fra. 

”Hendti svarer fortsatt  ikke”, sa Livia da jeg kom ut i stua etter å ha sunget og lest for Mayla. Hun var krevende å legge. Å sove var ikke en syssel hun var begeistret for. Derimot likte hun å være oppe trøtt og grinete, for å drive oss til vanvidd. Jeg trodde hun likte det. 

Livia kysset meg på nesetippen.

Det var så vidt hun rakk frem med den store magen.

”Neida, tullekopp!” sa hun. ”Vesla vår vil gjerne legge seg i tide. Det er vi som så gjerne vil være sammen med henne at vi ikke handler før det er for seint.” Jeg smilte til henne. Kan hende hadde hun rett. Mest sannsynlig kom jeg til. Livia hadde den samme forståelsen for unger som hun hadde for dyr. ”Jeg fatter ikke hva som oppholder Hendti”, sa hun og rynket på den lett fregnete nesa. Jeg elsket antydningen av brune små prikker. ”Da  prøver jeg Eilin.” Eilin var kona hans.

 Mayla hadde fått eget rom.

Jeg gikk for å hente honningøl og kjeks. Vi hadde sånne koselige kvelder når Mayla var lagt. To nye småttinger ville trenge plassen inne hos oss. Så vi øvde. Jentungen var meget fornøyd med det på dagtid, men ikke når hun skulle legge seg. ”Reikin, kom!” ropte Livia. ”Du må snakke med Eilin. Skynd deg!” 

Eilin var ikke min preferanse for en samtalepartner akkurat nå. Min agenda besto av hygge med Livia. Dernest ville jeg få ordnet praktiske detaljer rundt vår nye hverdag. Det var sånne tvungne forhold en ikke kunne kontrollere. Jeg kvalte hjertesukket og tok kommen Livia rakte meg.

”Hei Eilin! Hva trenger du meg til?”

”Jeg er bekymret for Hendti.

Mannen har ikke latt høre fra seg siden i går. Han pleier å kontakte meg daglig når han er borte. Jeg hører at dere ikke får tak i ham heller. Han kontaktet meg ikke i går kveld og har ikke gitt lyd fra seg i hele dag.”

”Det kan ha kommet noe i veien”, sa jeg. Hendti satte familien sin først. Jeg visste det, men han var også et rotehode når han var opptatt med noe, kreativt til stede i nye oppdagelser.

”Han pleier aldri å la det komme noe i veien”, insisterte hun, ”I hvert fall ikke så lenge”, modererte hun seg. ”Han vet at jeg er engstelig for ham når han er borte.”

”Hvor er han da?”

”Han sa det ikke.

Ingen på teamet hans vet det heller. Jeg har kontaktet dem alle sammen. Ingen har hørt fra ham. Det er rart. Han har ikke svart Livia heller.” Hendti pleide alltid å svare meg. Jeg kunne nesten ikke huske at han ikke hadde gjort det. Men det var ikke jeg som hadde kontaktet ham. Det samme gjaldt forsåvidt også Livia, litt som om vi var en og samme person.”

”Hvor mange ganger har du prøvd å kontakte ham?” spurte jeg. Da begynte hun å gråte.

”Unnskyld”, hikstet hun. Jeg så henne for meg. Blåfargen på øynene som alltid hadde fascinert meg.

”Ja, Eilin.

Du har rett. Ikke gråt. Han pleier nesten uten unntak å svare oss enten med en gang eller ganske raskt når det er vi som kontakter ham. Ingen av oss har hørt noe. Arbeider han med noen spesielle utfordringer nå som krever ham?”  

”Den mannen arbeider alltid med spesielle utfordringer”, sa hun. ”Han er åpen om det til meg. Det gjelder selv om jeg noen ganger blir gal av det. Det er jo ham jeg elsker. Jeg har aldri opplevd noe sånt. Derfor er det veldig rart.”  

”Lov meg at du ikke gråter….” Hun avbrøt meg.

 ”Han ville ha sagt i fra Reikin….”

”Jeg vet det, Eilin.

Jeg lover at jeg skal forfølge det dersom du ikke hører noe i kveld eller i morgen tidlig. Akkurat nå har jeg gledet meg til en avslappende fredagskveld med Livia. I morgen kan vi trenge barnevakt. Er det greit for deg om jeg spør Leila.”

”Klart det! Du kan få snakke med henne nå! Men jeg synes ikke det kan vente.” 

”Jeg skjønner det. La meg snakke med Leila!”

 Leila var blitt søtten år. Like gammel som Livia hadde vært da jeg først traff henne. Det var underlig.

”Leila, gidder du å være barnevakt for Mayla i morgen?” 

”Gjerne! Hvor og når er det snakk om?”

”Liljedalenhuset, fra du våkner og så lenge du har tid.”

Vi kalte det for Liljedalenhuset, huset vårt i Dalene, fordi det var en kopi. ”Ta gjerne med Eilon hvis han har lyst. Eller det blir kanskje mye for deg hvis du tar med deg lillebroren din også.”

”Jeg ser på det. Eilon sover hos en kamerat, men han kan jo komme etter på når han kommer hjem. Jeg vet ikke hvor lenge han har tenkt å bli der. Jeg skal ut på kvelden så jeg blir glad hvis dere er hjemme igjen i syvtiden.”

”Fantastisk”, sa jeg og kikket bort på Livia. Hun så ikke spesielt begeistret ut over at jeg hadde skaffet barnevakt. 

Jeg fikk Eilin på øret igjen.

Hun snufset. ”Eilin, Jeg kan ikke i dag. Vi venter….”

”Jeg vet det”, avbrøt hun spakt. ”Det er bare det at jeg ikke vet noen andre jeg kan kontakte. De vil bare mene at jeg er hysterisk.”

”Men ikke jeg.”

”Jo, men det bryr jeg meg ikke om.” Hun hadde rett. Vi hadde stått i mye sammen. Det var jeg som hadde fått henne til Konglomeratet. Ingen av oss hadde visst om henne, men hun hadde hatt en datter med min trener og venn, Solaiko, altså Leila. 

”Dersom det ikke skjer noe mer alarmerende, kikker jeg etter ham i morgen dersom han ikke er kommet til rette da.”

Hun sukket, men hun sa ja. Solaiko hadde forrådt meg. Han hadde dødd. Jeg hadde fått dem hit. Nå hadde hun mann og en flokk med unger her i Konglomeratet.

”Da har jeg fiksa barnevakt til i morgen”, smilte jeg til Livia. 

”Jeg er ikke begeistret. Det blir en nydelig dag. Hva er det som haster?”

”Livia, vi må finne noen som kan hjelpe oss når ungene kommer.”

”Det haster ikke! De kommer ikke på lenge!”

”Vi venter tvillinger.

De kan godt finne på å komme lenge før tida.” Hun begynte å gråte. Jeg så oppgitt på alle tårene. ”Livia?”

”Du vet at jeg ikke har lyst til å finne noen til å erstatte Ordelia og Grolin Jeg elsket de menneskene. Jeg vil ha dem her. Når jeg ikke kan få det, vil jeg ikke ha noen. Du kan vel ta deg fri etter fødselen til vi får alt til å gå rundt.”

”Det er ikke så enkelt Livia. Du vet det. Verden gjør som verden vil. Jeg er nødt til å trene gruppa mi.”

”Det er min gruppe også”, snufset hun. Jeg lo og trakk henne inntil meg. Hun dyttet meg bort.

 ”Det gjør det ikke mindre viktig å trene dem.”

”Vi kan trene her så jeg kan være med.

. Dessuten finner jeg meg ikke i at du ler av meg.”

”Jeg ville aldri våge å le av deg, søta.” Hun smilte gjennom tårene. 

”Du våger ikke å søta meg!”

”Aldri!” sa jeg og så begynte jeg å fnise. ”Livia. Vi kan trene her. Den store magen din kan få være med.”

”Ikke fornærm magen min!”

”Aldri! Det blir litt morsomt at de to babyene skal være med. Det er selvsagt en tilfeldighet at de er i din mage.”

”Reikin!” Hun lo nå.

”Men kjære mage og mamma. I morgen er det en god dag til å begynne arbeidet med hvem som skal hjelpe oss. For jeg regner med at dere ligner på mamma og kan varte opp med litt av hvert av bøll og krøll.”

”Hø!” sa hun.
”Hvis vi aldri begynner, kommer vi ingen vei. Mayla får det kjempegøy her med Leila. Kanskje kommer det flere barn også. Vi får ro på oss.”

”Hva tenker du at vi skal gjøre?” spurte hun med tårer som silte ut av de himmelblå øynene. ”Jeg beklager Reikin. Dette er ikke noe jeg har lyst til akkurat nå.”

”Jeg forstår det, gullet.” 

”Ikke gull meg heller!”

”I morgen, kjære, tenker jeg at vi drar til et barnefritt område, vårt hus i Klosterdalen, eller i Kildedalen hvis du heller ønsker det. Jeg tenker at vi er mer alene i Kildedalen. Derfra går vi gjennom alle alternativer. Vi regner med at Hendti har kommet til rette. Hvis han ikke han er det, har jeg lovet å stille meg til disposisjon for å finne ham. Det kan umulig ta lang tid. Hva sier du?”

”Det kommer an på om han er her i Dalene”, sa Livia.

”Eilin visste ikke noe annet. Han har vel stengt seg inne på et rom der ingen kan finne ham og har glemt tida.”

”Da kan Eilin snakke med Magnom”, sa Livia. ”Han vil kunne spore ham.” 

”Det har du rett i”, sa jeg. ”Jeg spør henne.”

”Nei”, sa hun ”Da går tida. Jeg vil til huset i Kildedalen.” 

”Da er vi enige”, sa jeg.

”Nei, vi er ikke enige, men jeg skjønner når jeg er slått”, sa hun. ”Jeg vil ikke treffe noen, ikke Kobin, ikke Elisha, ikke pappa, ikke mamma, ingen søsken, ingen som vet best.”

”Det er helt greit”, sa jeg. ”Vi skal ikke ha noen som vet best tilstede. Det skal kun være vi to som prøver å finne ut av hva vi skal gjøre.” Vi forlot honningøl, saft og snacks for å gå å legge oss. Hun gråt i armene mine, kunne ikke snakke. Det var helt greit. Vi behøvde ikke å snakke. Jeg hadde det helt elendig med Grolin og Ordelia jeg også. Det ville bli en god dag i morgen. Jeg så frem til den.

”Livia, Eilin har ikke hørt noe fra Hendti. Jeg bruker litt tid på å sjekke ham opp, mens du ser over alternativer, er det greit?

”Problemet er at det ikke er noen alternativer.”

”Kan du ikke se på hva som ikke er noen alternativer da så går vi gjennom det punkt for punkt når jeg kommer.”

”Det er det dummeste jeg har hørt.”

”Jeg har kommet med en mengde forslag. Du sier nei til dem alle.”

”Som om du er begeistret for de forslagene du kommer med.”

”Nei, og du vet hvorfor. Vi vil ikke noe av dette, men vi må finne løsninger. Du er sentral.”

”Gå og let etter Hendti! Det kan hende jeg legger meg for å hvile. Vi fortsetter etterpå!” Jeg så på klokka. Den var halv tolv. Vi hadde fortsatt flust av tid. 

Jeg dro bort til Hendtis hule.

Der var det ingen. Jeg plasserte meg ved arbeidsbenken hans for å finne ut av hva han hadde av avtaler, men jeg kom ikke inn. Da kontaktet jeg Eilin. Hun ga meg et passord som jeg prøvde, mens jeg hadde henne på øret, men jeg kom fortsatt ikke inn. 

”Jeg har heller ikke kommet inn”, sa hun. ”Hvorfor skal du komme inn?”

”Ikke bekymre deg! Jeg prøver kollegene hans”, sa jeg.

”Ja, som jeg har sagt har jeg snakket med hele bunten.” Stemmen lød redd. 

Jeg dro hjem til Sentil. Der var det ingen hjemme. Jeg skrev en melding til lederne for teamene hans og så kontaktet jeg Marigil. Det var henne jeg kjente best av Klosterdalens ekspertise. Hun svarte med en gang.

”Om jeg vet hvor Hendti er?

Nei, Reikin. Her er det et galehus akkurat nå så jeg forteller gjerne Konstru at du trenger meg og kommer.” Konstru var ektemannen hennes. Jeg hadde vært med på å redde ham for noe som virket som en evighet siden. Hun hadde fått tre barn siden den gang. 

For omtrent to uker siden hadde hun tatt opp igjen arbeidet. Den yngste sønnen var et år gammel. Jeg skulle også snart bli en trebarns far. ”Ja, du kan jo glede deg”, sa hun. ”I dag selger jeg dem billig. Ser deg på pulten hans.”

Jeg ble sittende å kikke gjennom ting, som jeg egentlig ikke begrep noe av, til Marigil dumpet ned ved siden av meg. Jeg flyttet meg for å gi henne bedre plass. Hun ga meg en klem.

”Vi finner ut av det”, sa hun.

”Helt sikkert”, sa jeg. ”Eilin er bekymret. Han glemmer aldri å kontakte henne. Du veit.”

”Ja, det veit jeg”, sa hun. ”Konstru har å kontakte meg så jeg veit at han har det bra.”

”Ja, men Hendti”, sa jeg.

”Ja, vi kjenner Hendti, men det gjør hans kone også.”

”Si fra hva du vil jeg skal gjøre”, sa jeg.

”Han har et sted hvor han gjør notater.

Se om der står noe der!” Jeg kjente Hendti godt. Han var et rotehode med notater. Jeg lette gjennom søplebøtta. Der fant jeg ikke noe.

”Det ser i orden ut”, sa Marigil. ”Jeg finner ingen opplysninger. Hva med det hemmelige rommet. Han kan ha trukket seg tilbake dit.”

”Ja, men da ville han ha kontaktet Eilin. Han gjør alltid det.”

”Han kan jo ha blitt dårlig”, sa Marigil. ”Du vet hvordan det er.” Som en av svært få, gjorde jeg det. ”Ta deg dit, mens jeg sjekker om det kan være noe kluss med linjene, noe vi ikke ser. Er dette ei sak?”  

”Bare for kona”, sa jeg og hilste med handa.

”Egentlig skulle jeg og Livia ha sittet alene i leiligheten vår i Kildedalen for å finne en løsning på de tre barna som vi får ansvar for.” Jeg skammet meg i det jeg sa det. Ingen andre i Klosterdalen hadde hjelp for å få ting til å gå rundt.”

”Du er kistebærer, Reikin. ”Vi vet alle at du ofte bærer mer enn de fleste.” Det gledet meg at hun så det sånn. ”Ja, det gjør vi alle. Du leder ei gruppe som alltid skal være tilgjengelig. Selvsagt trenger dere hjelp.”

Hendti hadde hatt flere hemmelige huler i tidas løp. Når de ble oppdaget, var de ikke spesielt hemmelige lenger. Jeg kontaktet Magnom. Han svarte ikke. Magnom var den som ville vite det. Jeg tenkte meg om og dro mot det stedet Magnom hadde slått seg ned sist. Det var sannsynlig at de ikke befant seg så langt unna hverandre. Det var i min hemmelige gang mellom huset mitt i Ødelandet og Kildedalen. Jeg tok transportbåndet og tok meg inn til Magnoms arbeidsstasjon. Han var ikke der. Jeg ropte på Hendti.  

”Reikin!” hørte jeg en guttestemme.

”Du må hjelpe oss! Skynd deg! Kom inn!” Det var lille Eilon som ikke var så liten lenger. Jeg lette etter ei dør.

”Er ikke du på overnatting hos en venn?” spurte jeg mens jeg fant frem kortet mitt som hadde en høyeste klarering i begge dalene.

”Skynd deg, Reikin!” Han gråt. Jeg valgte døra inn til vaskekottet. ”Skynd deg!” Gråten ble enda verre. Der inne var det ei dør. Den var ikke spesielt synlig. Jeg åpnet. Døra gikk opp. Eilon kastet seg i armene mine mens han hulket høyt. Han hadde et arr som var skåret over hele det ene kinnet og flere stikkskader. Det var blod overalt. Jeg sjekket forferdet hvor alvorlige de var, men kom frem til at det så verre ut enn det var. På gulvet lå Hendti og virket bevisstløs. ”De slo pappa”, gråt Eilon og tullet seg inn mot meg. ”Du må gjøre noe.” 

Jeg strøk den hulkende gutten over ryggen mens jeg så vantro på blodet.

Det lignet en slagmark. Jeg kontaktet Gailio, min beste venn og kisteverge. Samtidig sørget jeg for å få lagt Hendti i stabilt sideleie. Gailio svarte heldigvis. Jeg behøvde ikke å forklare. Han sanset nok at alt ikke var som det skulle. Jeg informerte om hvordan han skulle gå. Det ville ikke ta lang tid før vi hadde ham her. 

Jeg skulle ha sendt en melding. Dette var en truende situasjon. Samtaler kunne spores. Det gjaldt å være lur. Jeg hadde vært helt uforberedt på noe sånt som dette. Tankene gikk i surr i hodet. Eilon gråt. Jeg holdt om ham, strøk ham over ryggen. Hendti ville bli rasende over at skjulestedet hans ble oppdaget. Det var en idiotisk tanke. Han hadde gått til store anstrengelser for å få til dette. Jeg skaffet meg øyekontakt med Eilon.

”Er det greit at jeg kontakter Marigil?” spurte jeg.

Hun er på pappas arbeidsstasjon.” Eilon nikket og hikstet ”Noe er alvorlig galt her”, sa jeg da hun svarte. Jeg som nettopp hadde bestemt meg for at det ville være farlig å snakke. Jeg skulle ha sendt en melding i stedet. ”Du må sjekke videre med det for øyet. Noen har helt klart tuklet med linjene.” Jeg sa ikke mer, våget ikke. Dette kunne være større enn det vi ville like å tenke på. 

Jeg hadde sagt til Gailio hvor han skulle gå. Det hadde vært ubetenksomt. Jeg burde gi ham en kontrabeskjed. Burde jeg sende en melding? Nei, dette var kun farlig hvis noen hadde lyttet. Da måtte jeg snakke i kommen. Gailio svarte. ”Gailio, noe er galt. Jeg dro hjem. Sjekker der. Kom hit.” Det skulle ha vært en kode, men jeg var for opprørt. Det riktige ville ha vært kom dit. Kom hit. Jeg håpet han forsto at han skulle komme hit til Hendti. Om han nå gikk hjem, ville han oppdage at jeg ikke var der. Da ville han skremme livet av Livia. Jeg ville ikke at noen skulle skremme henne. Ungene i magen hennes. 

Eilon hulket fortsatt ved brystet mitt.

Jeg hadde en rygg å stryke. Magnom. Jeg ble vettskremt og skrev en melding til Kampin, min svigerfar, sikkerhetsråd i Konglomeratet. Sjekk om alle klonene har det bra. Det haster. Noe er alvorlig galt. Har Gailio snakket med deg? Det kom ikke svar, og det var problemet med meldinger. Folk fikk dem ikke nødvendigvis. I hvert fall ikke så fort som de trengte å få dem. Jeg kontaktet Marigil igjen. ”Kan du beskytte oss så jeg kan snakke fritt med folk?” spurte jeg. 

”Jeg kan prøve”, sa hun. Først skulle jeg ha kontaktet hospitalet. Der holdt det ikke å sende melding. Jeg valgte Hells Sundt. Han hadde jeg tillit til selv om han ikke var allmenn lege. Da jeg først kom til Konglomeratet, den gang min familie ble drept,  G-dagen, som jeg kalte den, den grusomme dagen, hadde han vært den første av helsepersonell jeg møtte. Siden hadde han vært der for meg på ulike måter. Han svarte. 

”Les melding!” sa jeg og kuttet forbindelsen.

Han ville gjøre som jeg sa. Det stolte jeg på. Dette var så langt jeg kunne komme. Jeg plasserte Eilon på fanget, så over kuttet i ansiktet hans. Dette skulle jeg ha tatt meg tid til med en gang. ”Eilon, gutten min”, sa jeg. ”Orker du å snakke om det.” Han snufset og krøp inn i armkroken min, sa ikke et ord. ”Vi skal på hospitalet. Der får dere hjelp. Det skal gå bra. Du skjønner det.” 

I det samme kom Gailio inn. Han gispet og ble hvit i ansiktet. 

”Hva i….” Han holdt igjen ved synet av Eilon som satt på fanget mitt med skuldre som ristet. Blikkene våre møttes. Det var som om en evighet passerte, men det tok nok bare noen sekunder.

”Vi trenger medisinsk hjelp”, sa han. 

”Jeg har sagt fra til Hells”, sa jeg.

”De bør være her snart.”

 Gailio plasserte seg hos Hendti, snakket til ham. 

”Pappa”, ropte Eilon og strakte armene mot faren. 

”Det er bedre om du sitter her”, sa jeg. ”Vi vet ikke hvor….” I det samme gikk døra opp. Flere helsearbeidere trengte inn. Gailio flyttet seg til siden. De fikk lagt Hendti på ei båre. Det var ei båre for Eilon også, men han klamret seg til meg, ville ikke slippe. Jeg nikket til dem. Det var klart at jeg kunne bære ham bort. Gutten var i sjokk, trengte varme, nærhet.” 

”Jeg går bort til Marigil”, sa Gailio. ”Hold kontakt!”

”Vi må være forsiktige”, sa jeg. Han nikket. 

Jeg fulgte etter Hendtis båre med Eilon i armkroken.

Han ville bli 8 år i september. Jeg syntes ikke det var lenge siden han hadde vært et lite knøtt. Nå hadde han to yngre søsken og ei halvsøster som på dette tidspunkt passet Mayla. Jeg var meget fornøyd over at de to i denne situasjonen befant seg i Ødelandet og ikke i Dalene.

Nå først kom jeg på at jeg måtte kontakte Eilin. ”Gå på sykestua Eilin!” Hun ga fra seg et skrik av frykt. ”Bare gå dit! Det er ikke fare for liv.” Jeg håpet at jeg ikke tok munnen for full. ”Gå dit! Jeg kan ikke snakke mer nå. Du forstår det når du kommer.” Jeg avbrøt. Hun kontaktet meg igjen. Jeg svarte ikke og ga signal til at hun ikke skulle kontakte meg mer. Dette var blitt helt feil. Jeg skulle ha latt Eilon si henne noen ord.

 Da jeg plasserte føttene på transportbåndet, ga kommen signal.

Det var Livia. Jeg ignorerte henne. Bårebærerne lå langt foran meg. Det gikk sånn når man snakket i kommen. Hvem flere burde jeg kontakte? I det samme stoppet båndet å gå. Jeg orket ikke å reflektere over hva det betydde. ”Vi må løpe”, sa jeg til Eilon. Jeg holdt ham fast i handa i det vi løp etter de som bar hans far mot hospitalet.  

”Da vi ankom, ble Hendti fraktet til et undersøkelsesrom. Eilon klamret seg til meg. Jeg ble med ham inn på et annet rom. 

”De ville skjære i meg med kniv”, sa han og begynte å gråte. Håret sto rett opp som hos Hendti. Det var ikke like stritt som farens. Eilin hadde lette krøller. ”De skar i meg. Det gjorde fryktelig vondt.” Han så på meg med øyne prikk like Hendtis. ”Jeg skrek. Pappa skrek. Han gjorde alt de sa, for han ville ikke at de skulle skjære meg. Jeg ville ikke at de skulle gjøre det. De var slemme, veldig slemme.” Begge foreldrene hadde sort hår. Gutten lignet mer på Eilin i ansiktstrekkene.  

”Hvem var de?” spurte jeg.

”Kjente du dem?” Han ristet på hodet. Legen, Fannie Forell, ei kvinne i femtiårene, var i gang med å vaske sårene. Han skrek til. 

”Jeg vil gi deg en bedøvelsessprøyte”, sa hun og sendte ham et raskt blikk. Øynene var blå. ”Det stikker litt.” Nesten før hun hadde sagt det hadde hun gjort det.

”Jeg har aldri sett dem før”, sa Eilon.

”Kjente pappa dem?”

”Jeg tror ikke det.

Det håper jeg ikke. Jeg vil ikke at han skal kjenne sånne folk.” Eilin kom styrtende inn. 

”Ungen min!”

”Mamma.” Jeg trakk meg unna, men han fortsatte å holde i meg, mens hun knuget ham inn til seg. 

”Eilon, Eilon, hva er det som har skjedd!” Hun strøk og klappet ham mens tårer rant nedover kinnene hennes.” Jeg kikket bort på legen. Hun smilte til meg.

”Har du vært hos Hendti?” spurte jeg. Hun nikket. 

”Hvordan er det med pappa?” spurte Eilon.

”Kan jeg få gå inn til ham.”

”Først skal vi stelle sårene dine”, sa Fannie og så på ham med et oppmuntrende blikk. ”Det er ikke så alvorlig som det ser ut til”, sa hun henvendt til Eilin. ”Jeg skal vaske det rent og så får vi se hva vi skal gjøre.” 

”Det blir arr”, datt det ut av henne.

”Hvis du bare vil gi meg litt plass”, sa Fannie. Håret hennes var rødt og tykt med fall. Det rakk til ned på skuldrene.

”Jeg må fortelle alt til Reikin, mamma!” sa Eilon. Eilin så på meg.

”Jeg kan vente”, sa jeg.

”Nei, jeg vil fortelle”, sa Eilon.

”La ham snakke”, sa Fannie. ”Da merker han ikke så godt hva jeg driver med.”

”Jeg skulle ligge over hos Tord”, sa Eilon. ”Kameraten min. På veien kom pappa. Han sa at jeg ikke kunne ligge der likevel fordi han trengte meg til noe. Jeg ville ikke være med ham, for jeg hadde en avtale. Pappa sa at vi skulle gå dit etterpå. Vi gikk til det rommet, det som er hemmelig. Men vi var fanger begge to. Pappa tok meg med dit så de kunne fange meg også enda jeg skulle ha vært hos Tord.”

”Eilon, lå dere i det rommet om natta.”

”Ja, de fæle folka jobbet på pappas maskin. Han måtte hjelpe dem. De hadde sagt at han skulle hente meg. Han skulle ikke ha gjort det. Det var veldig slemt.”

”Det er klart han ikke ville hente deg, Eilon. De truet ham.”

”Ja, de var veldig slemme. Så kontaktet han Tords foreldre og sa at jeg ikke kunne komme. Så stengte han all virtuell forbindelse mellom dem og mamma. Jeg vet hva de ville. De ville ha tak i Magnom, Vivi og Sophia. Pappa sa at han ikke visste hvor de var. Han ga dem adressene. De sa at pappa skulle kontakte Magnom å si at han skulle komme. Pappa gjorde det, men han kom ikke. Da blei de sinna. Så fant de ikke klonene. Pappa kunne ikke hjelpe dem med det.”

”Sov dere oppi alt dette.”

”Ja, men det var etter at vi hadde sovet at han skulle snakke med Magnom. De drev med masse rart. Pappa hadde slushby. Han har masse mat. De ville ha tak i deg også Reikin. Du må være forsiktig.”

”Når dro de?” 

”De dro når pappa hadde sagt alt de ville. Pappa ville ikke. Da begynte de å skjære i meg.”

”Å kjære vente”, jamret Eilin. ”Kjære vene deg gutten min.”

 ”Pappa sa alt han visste.

Ungene kan jo være hvor som helst. Pappa kunne jo ikke vite det. De har jo ikke RA. Magnom har jo et hemmelig rom og komm, men det visste jo ikke de. Han oppga alle adresser. Din også Reikin.” Jeg kjente frykten snøre seg i halsen. Mayla var alene hjemme sammen med Leila.

”Hvilke adresser?” spurte jeg.

Jeg frøs på innsida.
En av adressene var trygg.
Jeg hadde tre adresser
Bare de hadde valgt den trygge.








Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiksjon-spenning, serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper





Å skrive bøker


Bøkene er på mange måter et sosialt eksperiment. Det bygges et nytt samfunn på restene av vårt. Det er en lov for hele verden, ingen religion, et felles språk, alle tjener det samme, en arbeidstime lønnes likt for alle. Nye oppdagelser spres til hele verden. Det er et folkevern. De tar var på jord, planter, dyr og og mennesker. Det er en høy digital kunnskap, men folk lever ikke et digitalt liv. Det er teater, konserter, festivaler. Livet lever, det ekte. Penger har ingen makt annet enn som et byttemiddel av tjenester. Omsorg og kjærlighet er bygd inn i verdensforvaltningen. Folk får hjelp helt frem Det finnes ikke fengsler.

Jeg skriver at de bygde verden sånn. Altså er det i min fiksjon mulig. Jeg ønsker meg folk som leser som kan fortelle meg hvorvidt dette funker eller ikke, for tenk om dette er noe som kunne ha blitt virkelig. Frihet for alle.

Men hvis det er så perfekt, hvorfor blir det da opprør?

Mennesker er skapende vesener. Vår verden var ødelagt. En verdensdel hadde alt. Ingen andre hadde det. Det var ikke sånn at de hastet med at alle skulle få tilbake alt. Langsomt og møysommelig bygde man en ny verden. Ingen ønsket at det skulle bli en kopi av den gamle. De bygde for fremtida, og de bygde nytt.

Men så en dag hadde de bygd alt, eller de hadde bygd mye. Verden hadde nådd et høyt nivå på alle nivåer. Dolk begynte stadig oftere og kollidere med den plan som ble laget av de første syv en gang i fortida. Der står det en mengde av ting man ikke skal gjøre fordi det var med å lede til undergangen. Ingen kan en gang tror at det finnes noen undergang. Verden er perfekt, og det har den vært i tusener av år.



Vi mennesker er skapende vesener.


Vi vil bygge og lage, utvikle og skape, bryne tenkningen. Da bli hva som er lov og ikke lov, en irriterende hemsko. I den skapes det misnøye. Der misnøye får gro vilt og uhemmet skapes det opprør. Poenget er at mange frykter at det opprørerne ønsker seg, vil lede til en lignende type ødeleggelser som den verden en gang opplevde. De lytter til de erfaringer de samtidige gjorde. Andre sår frø i misnøyen for å høste makt. Mange opprørere vet da ikke lenger hva de er med på.

Det skapende menneske er det fineste som er. Et misfornøyd menneske er farlig, Jeg vet ikke om dere kan forstå at det er morsomt å dvele i disse tankekonstruksjonene. Jeg er hekta. Opp i det hele skjer det spennende handlinger mellom mennesker. Bli med da vel. Det skulle ha vært så hyggelig. Så kunne vi dele tanker om de store verdensstrømninger.




Kan det fly ord i en storm, så du får dem i hue, så de slår pusten ur av deg? Ja, når hjerter gråter. Tårer fosser. Katastrofen har tatt deg.  Da kan det fly ord i en storm.
Fiksjon og spenning, vers om ord og sånn.

















Publisert Legg igjen en kommentar

Kvinner og kvinner. Ja, du har rett. Vi er en halv befolkning.



Kvinner og kvinner,
kvinnesak,
kvinner i verden,
Likeverd,
Likestilling,
Fantasy forfatter R.R. Kile.





Kvinner og kvinner. Det er kvinnedagen. Kvinner i hele verden. Ingen er frie før alle er frie.


En uendelig mengde kvinner i verden lever i den største ufrihet. Særlig i Iran har vi det siste året sett kvinner kjempe for sin rett til å vise hår, danse, leve et liv uten religiøs tvang. Vi har sett unge menn støtte dem fra alle kanter. De vil også leve et fritt liv uten tyranniet fra moralpolitiet. Religion skal aldri være tvang. Alt religiøst skal være fritt, tilhøre menneskers indre liv i frihet. Der religionen holder mennesker i lenker og bånd, har Gud tapt. For til frihet ble mennesker skapt. Menn og kvinner. Der ett kjønn holdes i ufrihet, gjør egentlig begge det.








16/9-22. ble Mahsa Amini drept av Irans moralpoliti. Hun hadde i følge dem ikke på seg hijaben ordentlig. Noen hårstrå var synlige. Det antente et vell av protester i Iran. Det var nok nå. Kvinner ville ikke lenger bære hijab, være tvunget til å leve under strenge muslimske krav, sharia lover.

De gikk ut i gatene. Mennene gikk med dem. De protesterte, sang slagord mot regime. Kvinner liv og frihet. Jeg sier, frihet alltid for kvinner over hele verden. Kjære medsøstre. La oss stå sammen til vi har kommet dit.


I Iran blir kvinner arrestert og pisket for å vise hår.

Gutter får tilsnakk om de kler seg for vestlig. De vil ikke mer. Som jeg skjønner det. Sorte menn, som tilhører shiamuslimene, bestemmer alt. Om du ikke innordner deg, kan du bli dømt til døden for å være i krig mot Gud.

Myndighetene svarte som de hadde vett til. Kvinner, menn og unger ble drept for å protestere, skutt, arrestert, torturert i fengselet til mange døde av det. Arresterte kvinner ble torturert og voldtatt. Dersom de var voldtatt før de ble drept ville ikke drapet hefte ved gjerningsmannen i følge de syke tankene disse menneskene bærer på, tror tilhører religionen og at det kommer fra Gud. Man kan ikke drepe ei jomfru, så derfor. Det er sykt.

Ett vet jeg. Profeten Muhammed, vrir seg i sin grav, for dette ville han aldri ha ønsket for sine kvinner. Jeg er overbevist om har han og hans elskede, ville ha gått først i demonstrasjonene og ha krevd at disse gledesdrepende, maktkåte mennesker skulle ha fjernet seg fra Iran.

I 1979 var det revolusjon i Iran.

Over 90 % av befolkningen støttet denne. Ayatolla Khomeini kom fra Frankrike og ble gitt makten i det nye riket. I dag sier befolkningen at revolusjonen ble stjålet fra dem. Ingen hadde forutsett hvordan det skulle bli. I de tider levde folk i en vestlig levestil. Så en dag ble de tvunget under åket av svart. Livsgleden ble kuet av alt som ikke lenger var lov.

  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.

Tenk for et sjokk det ville være. Slik så vi ut i 1979. Heldigvis skjedde det ikke meg. Jeg ble ikke til en av kvinnene i svart som ikke lenger skulle få lov til å kjenne vinden i håret, kunne svømme i sjøen, kjenne vann mot naken hud. Fra den dagen ville jeg ikke lenger hatt noe liv som annet enn menns slaver. Slik gikk det i Iran, alt de hadde kjempet for, ble noe annet, et helvete av e slavetilværelse. Men nå sloss de tilbake. De vil ha igjen livet sitt som frie vesener, La oss alle kjempe for at de skal få det. For kvinner i hele verden skal leve frie liv. Vi må aldri finne oss i noe annet.

Hvordan kan et regime som dreper egen befolkning ha livets rett.

Irans damer og menn trenger all den støtte de kan få. Ingen fortjener å måtte leve under andres tyranni. Religiøst tyranni synes jeg nesten er det verste. Vi har munker og nonner i vesten. Helt frivillig gå disse folkene inn for å leve som Guds tjenere. Kvinner har ikke valgt dette livet i fri vilje. Deres slaveri knyttes til menn og deres behov. Som jeg ønsker at ikke en eneste kvinne på jorda skulle gå med hijab så lenge kvinner er tvunget til å benytte det, piskes og fengsles. Den dagen der kvinner kan velge selv, ja da kan kvinner bruke hva de vil for meg.

Men at Muhammed ønsket at kvinner skulle skjule seg, det har jeg ingen tro på. Profeten elsket sine kvinner. Ingen måtte skjule seg i de dager. Dessverre har religiøse fanatikere god fantasi. Det er ikke grenser for hva de kan finne på. Det er synd at imamer ikke i stedet finner restriksjoner for seg selv i stedet for å plage oss, vi som er halve populasjonen med sine ideer.






  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Galskapens regime, disse som ser på kvinner som menns eiendom, som vil kvele dem i sin vilje.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.






Kvinneundertrykking.

Ja, det drives mye med det i verden. I Afghanistan ble landet tatt av Taliban da verden trakk seg ut. Hvordan de kunne finne på å la seg ta, vil jeg aldri kunne forstå. Nå er kvinner nektet utdannelse. De har ingen rolle som annet enn sine ektemenns, slaver fødemaskiner og nytelse for deres pikk. Taliban er Sunni muslimenes svar på shiamuslimene i Iran, disse som vil ha kvinner tildekket så de som slaver kan vandre rundt. Tragikken i Afghanistan er at de har valgt det selv. Vi kan ikke kjempe for et land, for kvinner som ikke kjemper for seg selv.

I Iran reiste kvinner seg opp, kjempet for sin rett. Der skulle vi som en samlet verden, alle land og folk, ha støttet dem med alt vi hadde hatt av kraft og muligheter. Svaret fra myndighetene ble og dømme dem til døden for å føre krig mot Gud. Folk ble hengt. Det skapte frykt. Å henge, må være den verste død. Men den som kriger mot Gud er ikke folket, men disse imamer som plager andre med sine egne vrangforestillinger om Gud. Død er død. Livet er tapt. Jeg skjønner frykten, men kampen er den eneste veien mot frihet, dessverre.





Frykt


Overgrep mot kvinner handler mye om frykt. Så gjør kvinner som de fr beskjed om for å slippe konsekvensene av ikke å gjøre det. Til det en dag skapes en brann av protester til frykten får dem tilbake på plass igjen.

Russera har i over et år nå trampet over et annet lands grense for å ta dem. For å skape frykt, bedriver de krigsforbrytelser på ulike nivåer. Kvinnfolk voldtas. Unger sendes til Russland der de adopteres bort. Ukrainere sendes til Russland mot sin vilje der de interneres og tvinges til å leve i et russisk samfunn. Voldtekt av kvinner er et vanlig brukt våpen i flere verdensdeler for å skape frykt og temme befolkningen til å underkaste seg.

I Norge har en undersøkelse vist at 1 av 5 kvinner har opplevd voldtekt. Dette skjer i likestilte Norge og viser en total mangel på respekt for kvinner.

Vi har Incel, sure menn fordi de ikke får pule.

Vi har menn som er sure fordi de opplever å ha mistet rettigheter til kvinner. Det er så skammelig, så trist, så inn i granskaugen urimelig. Vi har kjempet. Fortsatt er det kvinner som må kjempe for det vi i dag tar for en selvfølge.

Det skal ikke være sånn. Nei, det skal ikke det. Ikke skal det være krig heller. Menn og damer burde leve i fred i verden, leve i frihet, i respekt for hverandre. Vi har en kamp å føre. Lik rett for alle.



  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
  • Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, kvinners rolle i iran, drap på kvinner for å vise hår, moralpoliti, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.



Maktkåte mennesker

For å lette på frykten så gjør vi dem små ved å lage karikaturer av dem. Men det er ikke bare noe vi lager for å handtere frykt. Mennesker som er avhengige av å gjøre folk til slaver, kvinner eller menn, de er så små, mindre enn knøtt. Gjennom dette får vi illustrert det, hvilke knøtt de er.

Menn og damer, frie sammen, likeverdige sammen. Det er sånn det skal være. Som jeg håper at vi skal greie å bygge en verden som er sånn. Det gjør meg syk å tenke på alle den kvinnelige lidelsen som eksisterer i verden, halvdelen av befolkninga nektes å leve frie liv. Kjære medsøstre. Vi må aldri gi oss før vi kommer dit.





Kvinner og kvinner, jenter, som vi trenger å bli trygge i våre kropper.





Se på denne jenta her. For en kraft, en trygghet i egen kropp. Det er mitt ønske for alle jenter og damer, at de skal være trygge i kroppen, kunne benytte den i dans og glede, og vite at det ikke finnes mye som er vakrere enn en kvinnekropp i utfoldelse.

I går fant jeg dette bildet på twitter, en mann som bærer hijab i Iran i protest mot at kvinnfolk må gjøre det i apoteker. Ja, kanskje det er det vi skal gjøre. At så lenge kviner piskes for å vise hår, så går menn med og kvinner uten til vi får slutt på dette sludderet, der de dekkes til, der vinden ikke leker.

Kvinner som lever under sånne tvangsbestemmelser, får ikke en gang lov til å svømme i hav og vann uten å a dekket kroppen til. Det er rett og slett fryktelig trist.

Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
Kvinner og kvinner, menn og kvinner sammen i likeverd.



I mange vestlige land har vi et moralpoliti som plager innvandrere til lydighet.



Jeg blir dårlig av å tenke på at det lever jenter i mitt land som ikke er frie. Så lenge kvinner i enkelte land piskes og endog drepes for å vise hår, er det min mening at hver eneste damei frie land burde ta dette plagget av seg, nekte å benytte det, til det er et fritt valg for alle.

I stedet er det slik at mange vestlige damer duller rundt dette plagget. Som Taliban, de vil ikke snakke med kvinner som ikke er dekket til, så dekker vestlige kvinner seg til. I stedet for å fortelle dem at vi går som vi vil alltid. For det er ikke kultur dette, det er religiøs fanatisme som ikke en gang har rot i den religionen de tilhører.

Disse damer som lever i land som menns slaver, de burde egentlig flykte fra disse landene, så kunne mennene bli sittende alene å oppleve at vi kvinner er en svært viktig halvpart av en befolkning.





Kvinner og kvinner, kvinners rolle i verden. Iran, krigen i Ukraina, voldtekt, overgrep mot kvinner, Norsk Fantasy forfatter R.R: Kile.
Kvinner og kvinner, vi er en halv befolkning.
.






Kjære medsøstre.

Gratulerer med dagen.

En dag skal vi alle være frie,

Vi lever i en fryktelig verden for så mange kvinner.

Ingen er frie før alle er frie.

En for alle, alle for en, alltid.

En dag,

Jeg drømmer om den dagen.






















  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper

















Publisert 1 kommentar

Religiøs-tro, samme Gud i hele verden, tanker om Gud.

Religiøs-tro,
De store verdensreligioner,
Hvem er Gud,
Tanker om Gud,
Kristne,
Muslimer,
Jøder.







Religion, de store verdensreligioner Norsk Fantasy forfatter R.R. KIle
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.






Religiøs-tro, en trøst for mange i vanskelige tider.


Tro, vi har levd gjennom en pandemi. Russerne har gått til krig mot Ukraina, har trampet over deres landegrenser, for å knuse dem.

Verden har opplevd mange terrorhandlinger. De består i at enkeltpersoner eller grupper av mennesker mener at de har rett til å påføre andre mennesker lidelse og død for å spre frykt, få vilja si, straffe annerledestenkende, skape en endring i sitt bilde. De som sprer terroren er trygge, sitter med planene og rammer et utvalg de selv har bestemt.

I Iran drepes kvinner for å vise hår. Folket har gått til revolusjon. Myndighetene svarer med å henrette folk for deres ytringer, I Iran er dans forbudt. Et moralpoliti hundser befolkninga, I fengsler voldtas kvinner, menn også.

Vi står hjelpeløst alene.



Dersom det fins en Gud, er det selvfølgelig den samme Gud over hele jorda., en Gud som ønsker at folk skal leve i fred med hverandre, samarbeide om utfordringer, aldri utøve vold, gå til krig. En mangfoldig verden som tar vare på hverandre, der forskjellighet får leve ved siden av hverandre, frie mennesker sammen.

Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.



Jeg håper dypt og inderlig at disse katastrofer skal løfte menneskeheten utover sandkassestadiet, utover det å slå først, tvinge frem sine synspunkter med vold og makt. Vi står sammen med Ukraina. Måtte Iran få sin revolusjon så de kan få. leve i et land styrt av demokrati, frihet for alle, uansett hva de tror.

Jeg har skrevet om mennesker som fortsatt henger fast i sin toåring fordi folk har tillatt denne atferden.

Slå skrik og spark til du får vilja di. Nå kan de sparke rundt seg så mye de lyster. Aggressoren i Russland driver med dette. Henrettelsene i Iran likeså. Drapene på unger og kvinner. Folket tvinges til å innordne seg. Makta regjerer. Verden trenger at vi rekker hverandre fiktive hender og bistår hverandre på veien for et bedre liv.

Dette er tida da vi skal finne trøst i vår Gud. Alle skal få tro hva de vil. Min Gud, Din Gud, vår Gud, ingen Gud. Det spiller ingen rolle så lenge vi lar folk få ha sin Gud i fred, finne trøst der den er å finne. Vi alle sammen. Det er en menneskerett å få tro det en vil alltid. Jeg hadde håpet at kampen mot en pandemi, et felles virus, skulle løfte oss som folk. Det skjedde ikke. I stedet har vi fått en angrepskrig i Russland. Verden faller sammen på maktas alter. Iran kjemper for frihet, mot et regime som nådeløst reper dem. Vi må handtere disse utfordringene, gå videre som en fri verden.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud,



Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.

I alle religioner tror jeg det er en kjerne av sannhet. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte fordi de hadde en aura rundt seg, et lys. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.


Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk har fått føle opp  gjennom historia.


Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre. Virus spør ingen. Mennesker selekterer. Maktmennesker selekterer hvem som skal få leve og hvem som må dø.

Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias.

Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.

Det må denne Guden gjerne drive med.

Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid og utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøyt som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv.

Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker i frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

 

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.

Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut.

Tenk på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud,


Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners navn, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes mot sannheten. Vi forlanger å få vite den. Hvordan skal vi ellers kunne navigere i verden.

I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne.

Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det.

Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.

Sharia lover er ondskapens verk.

Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud. Kristne, jøder, muslimer. Tanker om Gud. Forfatter R.R. Kile
Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.



Hver gang noen begår vold i samfunnet, skader andre, begår kriminalitet for å tilrane seg fordeler, er det en sorgens dag, en som skader oss alle. Korona er en pest. Men vi har nå muligheten til å vokse utover våre egoistiske småligheter, stå sammen og bli noe mer, bli mennesker som bygger en god verden sammen der alle kan tro hva de vil, si det de vil, være den de vil, der vi finner en plass for alle, der ingen menn kan bestemme over kvinner, der menn og kvinner er mennesker med samme rett, med samme frihet til å følge de stjerner som opplyser deres egne indre himler.

Ukraina, dette modige folk som står makta midt i mot. Iranerne som synger, krever, kvinner, liv, frihet. Vi kan når vi vil. Prisen er høy, men frihetens vei er den eneste vei det er verdt å vandre.

Religiøs-tro, de store verdensreligioner, hvem er Gud, kristne, muslimer, jøder, tilber samme Gud.




Tenk om all vold kunne stoppe, tenk om vi kunne slutte å være mindre enn skammelige små knøtt, tenk om.


Det er mulig å male drømmer i horisonten nå. Vår verden kan aldri bli den samme igjen. Det er vi som er her som kan velge hvordan vil vil bygge det hele opp igjen. Jeg drømmer om en verden der ingen bestemmer over andre og der selv den minste skogstjernes stemme vil bli lyttet til.

I min bokserie skjer det en katastrofe som legger verden øde, virkelig øde. De få overlevende går inn i veldige kriger mot gjenger som vil eie ressursene, gjøre folk til slaver av sin vilje. De rekker hverandre hendene, lar folk tro hva de vil og bygger en verden tuftet på kjærlighet. I den verden er det nesten ikke sykdom. De overlevende ble immune mot det meste av bakterier og virus.

Kjærlighet er ikke lett.

Det må aldri gli over i snillisme. Nå skjer dette. Noen ganger tar verden underlige former, en aldri ville ha tenkt seg. Det kjennes så rart for meg som har sittet og skrevet om dette i så mange år.

Den åttende verdensdel i mine bøker er den som redder verden. De har et merke, de forbrødrede hender. Det er det verden trenger nå, forbrødrede hender der vi gjør alt for å hindre smitte. Vi er her og lever i en av verdens store katastrofer. Min fiksjon skjer. Bare at den selvfølgelig er mye verre, min fiksjon. sVi skal hindre at dette skal gå bra fordi vi nettopp vil bygge verden god.

Så la oss rekke hverandre fiktive hender og gjøre så godt vi kan for å bekjempe den maktlyst og den grådighet som herjer mellom mennesker.

Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda. Det er drømmen min. Jeg har håp.







Vers om religiøs-tro, kjærlighet,











































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper















Publisert 29 kommentarer

Religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje



Religion,
Islam,
muslimer,
kristne,
jøder, alle religioner.







religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje. islam. muslimer, kristne, jøder, buddhister hinduer. Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile. Forfatter av serien Liber Mundi.
religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje.




Jeg skrev dette for noen år siden. Nå er det blitt langt viktigere enn de var den gang jeg skrev. Verden er liten. Vi har hatt pandemi. En ussel krigsforbryter har trampet over et annet lands grenser for å ta det. I Iran drepes kvinner for å vise hår. Verden beveger seg i en absurd retning. Vi må stå sammen, og vite at Gud vil aldri ønske at noen skal drepe eller skade skaperverket i hans navn.

Er islam farlig.


Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang. Religion, den burde sette mennesker fri.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Feilen ligger nemlig ikke i religionen eller hos profeten. Den ligger snarere i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe. Derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner.

Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje, en maktkanal ut i verden.

Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner. De ble til Koranen. Han tolket dette ut fra sin forståelse av verden, slik de alle gjorde, grunnleggerne av religioner. Ingen kan strekke seg utover seg selv. Det er ikke mulig for noen. Derfor må vi ta de situasjoner grunnleggerne levde i når vi skal skille klinten fra hveten. Gud, hvis han fins, er selvsagt større enn noen menneskeforstand. Derfor kan vi bare prøve å forstå skaperen av verden så godt vi kan med det utstyr vi fikk med på livsveien på vår ferd her på jorda.

Et problem med islam er at mennesker, som har sett på seg selv som betydningsfulle, har føyd til egne vers i boka.

Ut fra sine egne syn på verden og utviklingen av menneskeheten, Guds mening, har de tolket de ord som Muhammed før dem har tolket og fått skrevet ned.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah Bint Khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Denne kvinna var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.


Forholdet mellom dem var svært godt.

Religion, islam, Khadija Bint, Khuwalid

Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange andre gjorde på den tida. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle ham sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel.



Engelen Gabriel kom til ham og sa:


«O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.» Muhammed spør:
«Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: «Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.» Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile.

Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija.

I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre.

Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.

Her ser jeg en barmhjertig gud.

Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.


religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje. islam. muslimer, kristne, jøder, buddhister hinduer.
Religion, kjærlighet mellom religioner i god vilje.



Vi lever i en fantastisk verden.

Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare denne og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten. Vi har alle blitt verdensborgere.

Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten er en sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.

La mennesker gjøre menneskers arbeid, bistå hverandre i jordelivets traurigheter, så får vi la Gud gjøre Guds arbeid. Mennesker har ikke herredømme over liv og død.

I Gilgamesj, verdens første kjente epos mister Gilgamesj sin gode venn Enkidu til døden.

Han drar ut på en reise for å få ham tilbake. På veien snakker han med blant annet Noa, som selvfølgelig har et annet navn i fortellingen. Han får i oppgave å holde seg våken en viss lengde. Det klarer han ikke og han vinner derfor ikke over døden.

Nå har menneskeheten stått over for en pandemi. Et virus har angrepet alle land og nasjoner. Det er viktigere enn noen gang at vi evner å stå sammen, møte utfordringer sammen, gjøre verden god. Russland har trampet over grensa til Ukraina for å legge landet under seg. De kjemper i mot, står rakryggede mot overmakta, har gjort det i ett år nå, en kamp for frihet, for retten til å bestemme i eget land.

I Iran ble ei ung jente drept for å vise hår.

Siden har det kokt i landet. Folk vil ikke ha dette prestestyret som tok makta i 1979. De vil leve under et demokrati der folket får bestemme selv hvordan de vil leve. Prestestyret dreper folket, selv under. Nå ble de henrettet for å utøve krig mot Gud. Det er ingen tvil i min sjel hvem som utøver krig mot hvem. Her er det ikke folket som fører krig mot Gud, men de som hevder å følge hans vilje. Jeg er sikker på at jeg har Muhammed og hans elskede med meg i å hevde dette.

Disse frykteligheter som foregår i verden gjør det enda viktigere at vi kan stå sammen, dele tanker i undring, uten at noen med maktens hammer bestemmer hva andre skal tenke. Ord er bare ord. De hjelper oss til å navigere både i vår indre og i den ytre verden. Men det er handlinger som teller. Å skade andre skulle ingen gjøre av noen grunn. Ikke krig, ikke vold, ikke bestemme over andre. Det er frihetens stemme.






Vers om religion, kjærlighet, hvordan vi skal leve sammen.










































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper











Publisert 9 kommentarer

Løvetannbarna, dissa unga, de som bryter asfalt med hue.


Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.






Løvetannbarna,  resiliens, jeg, et løvetannbarn,  Pedagoger,  Lærere,  Overgrep, trakassering, Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, Pedagoger, Lærere, R.R. Kile.


Løvetannbarna.

Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.

Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.

Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.


Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,


Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.





Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.



Jeg leverte lapp.

Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.

Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene.

Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.


Jeg kan observere min mann.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere



Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.


Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.


I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.

Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all den rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuerlig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.



Oppsummering.

Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha, vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.







Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,  poesi, flyt, flyt i opplevelser, Norsk Fantsy forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.





Speil, speil på veggen der.

Ja, vi er alle avhengige av det speilet, for. det er sånn vi lærer, ved at vi speiler oss i alle de andre vi møter. Jeg skulle ønske det ble mere snakket om, og jeg skulle ønske at kunnskapen om dette blir større i lærerhøyskolene. For vi må bli forstått. pedagoger, som har det riktige verktøyet, kan sørge for å slå hull i speilene våre så vi speiler riktig. Det ville bli til en stor hjelp for oss i samfunnet, og for samfunnet i se selv også, for løvetannunger er sterke unger som nok vil ha mye å bidra med på ulike arenaer i livet.

Det er noen år siden jeg skrev dette. Selvfølgelig har vi et ønske om å bli lest når vi skriver om slike følsomme temaer, at det vi har opplevd skal nå ut til verden, der det kan bli til hjelp. Dette kan være et bidrag til å forstå unger slik at de kan komme best mulig over humper og kuler i livet. Som vi trenger den hjelpen i livet.





Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy. Kilden forlag.


































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper













Publisert 13 kommentarer

Religioner, respekt, overgrep, man kan bli redd noen ganger.


Religioner,
overgrep,
respekt.




Religioner, overgrep, respekt. Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Religioner, overgrep, respekt.



Religioner, ulike mennesker, fra ulike kulturer. For 47 år siden, for å være nøyaktig, var det at det skjedde, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier. På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Når endringen skjedde, er jeg ikke helt sikker på, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. Hun ble holdt henne tilbake. De krafset på henne. «Kom!» ropte det bak hekken.

Hun som var tilbake i gata kjempet.

Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset, mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt.

Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, mens jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtskap. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste. Det rant øl. Glasskår og kutt. De jamret seg, syntes synd på seg selv. Jævler.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp.

Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbaskede dårlige venner. De visste det kanskje ikke. Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet, sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest.

Vi sto tilbake med to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk?
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende.

De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn for horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida.

Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.


Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange.

Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre, for jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Dette kan skje uansett hvilken kultur folk kommer fra. Jeg vet det.

Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.



Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde.

Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år.

Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Årene har vandret av sted. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige.

En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser.

Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet.

Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt, og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om, tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje. Alle religioner handler mye om om.

Disse unge spradebasser,

som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i, for jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.


Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag.

Religioner, overgrep, respekt, Intoleranse mot andre religioner, behandle andre som vantro, Forfatter R.R. Kile.
Religioner, overgrep, respekt




Nettopp det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt.

Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote, Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet.



For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklinga må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge, og vi skal aldri gjøre hverandre til knøtt i religioners navn.





Vi skal være trygge alle sammen uansett hva vi tror, hvordan vi tenker, hvilken gud vi tror på og hvor vi kommer fra.









Vers om menneskeverd, religioner i fri vilje, forfatter, R.R. Kile.Overgrep
Vers om menneskeverd, religioner i fri vilje,





Vold, mangel på respekt og særlig mot kvinner. Russland har trampet over Ukrainas grenser med krigsmakt. De begår krigsforbrytelser for å skremme folk til å gi seg, gi opp, la seg bli slaver av den russiske stat. Kvinner voldtas i hopetall. Det er tortur, drap. Frykt skal få folk til å lyde.

Heldigvis lar ikke Ukraina seg kue. De kjemper med et heltemot som enhver kan misunne dem, kampen for frihet, for demokrati, for å bygge sitt land etter sin egen vilje.

Det handler mye om frihet, frihet til livet uten at noen skal ta for seg av din frihet, skitne den til fordi du har noe de vil ha. Voldtekt av kvinner er så stygt. Det gir skader langt utover øyeblikket, skader som vil vare og påvirke livet ut.

Iran.

Dette landet som har levd under okkupasjon av et prestestyre siden 1979. Over 90 % av befolkninga kjempet i den revolusjonen. Så ble den kuppet, og en ufrihet nok ingen hadde forestilt seg ble folket til del. Denne høsten ble ei ung jente drept fordi hun viste frem hår. Det er forbudt for kvinner å vise hår i Iran. Ikke kan de danse, ikke kysse sin elskede.

Bryter de lovene kan de dømmes til fengsel og pisking.

Altså for å danse og vise hår. Men settes de i fengsel, voldtas kvinner av vaktene. De er vel trolig ikke regnet for rene lenger. Altså det er en galskap som det er vanskelig å ta inn over seg. Nei, dette er ikke kultur, ikke er det religion heller. Muhammed, profeten, tvang aldri sine kvinner under et slør. Disse som bedriver dette, tar fra kvinner retten til et liv, fører en krig mot Gud, selv om de sier det er motsatt. For Gud vil selvfølgelig at både menn og kvinner skal glitre innenfor sine kropper i respekt for skaperverket, i hvert fall den Guden som jeg er kjent med.

I dag er det en revolusjon i Iran. Unge mennesker, kvinner og menn finner seg ikke i det. Regime svarer med vold, drap, voldtekt, henrettelser ved henging. Jeg håper de når målet, et fritt Iran for frie mennesker.





Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile
Serien Liber Mundi, Fantasy Forfatter R.R. Kile


































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper














Publisert 8 kommentarer

Løvetannbarnet og andre barn.



Løvetannbarnet,
Resiliens,
Å være noens søplebøtte,
Overgrep,
Oppdragelse,





Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtte, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, forfatter R.R. Kile
Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, forfatter R.R. Kile


Løvetannbarn, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning til noen for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn.

Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament.

Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes, men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.


Bevis 1, Løvetannbarnet

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. På denne turen satt vi ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme å redde meg.

Bevis 2, Løvetannbarnet.

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende.

Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, så skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg, så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.



lløvetannbarnet, resiliens, løvetannbarn, øvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
vetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, resiliens




Nesten bevis 3, Løvetannbarnet

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg, og jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet, mens hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen. Å være et løvetannbarn. Det er så håpløst krevende.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det, men så ble jeg hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

På ei uke så jeg ingen av dem.

Jeg ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill, og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg, men det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.




Løvetannbarnet bærer på en veldig tung sekk.

et løvetannbarn, løvetannunger, løvetannbarna.  Å være noens søplebøtter, Overgrep, oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
Et løvetannbarnet, resiliens, å være noens søplebøtte,



Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange. Dette har jeg sett veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.


Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd i løpet av dagen.

Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger. Et løvetannbarns dom er krafttfullt negativ.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.

Ja, men du hørte.
Klart det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Hvorfor kan man ikke svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr?


Løvetannbarnet, løvetannunger,   Å være noens søplebøtte, Overgrep, Oppdragelse,  Forfatter R.R. Kile
løvetannbarnet, resiliens, å være noens søplebøtter, overgrep, forfatter R.R. Kile




En venn fra min ungdom sa en gang:

Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp og frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Et løvetannbarn får altså som sagt aldri nok ros.

Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse,

vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi, hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ, og hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.


Broren min og jeg.

løvetannungen, resiliens  Å være noens søplebøtter, Overgrep, å tåle alt, oppdragelse, Forfatter R.R. Kile
vetannungen, Ååvære noens søplebøtter, Overgrep,Oppdragelse, resiliens


Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld.

Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flink. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri.

Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Jeg hadde ikke lenger noen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene, var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.


«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet, et dikt så langt som et vondt år, for jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.» «Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på, dette løvetannbarnet prøver.

Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne, løvetannbarn eller ikke. Ikke en gang løvetannbarnet tåler det.








Et løvetannbarn, løvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens, å tåle alt, forfatter R.R. Kile
Vers om å tåle, løvetannbarnet, , å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, resiliens.





Dette løvetannbarnet skriver bøker.


Vi løvetannbarn vi er så sårbare, men vi er også sterke. Uansett hvor liten oppmerksomhet det er rundt min bokskriving, så gir jeg meg ikke. Jeg har noe å si, og jeg vil si det. For livet har vært tøft. Jeg kom fra familien der hele blokka kunne høre bråket fra min familie. Mora mi ble vel så sint at hun var helt hinsides den type refleksjoner.

Også er det gjengvoldtekten. Jeg fatter ikke hvorfor folk vil gjøre ondt mot andre, utøve vold, ta for seg for egen nytelse. Det kommer aldri til å bli mulig for meg å forstå det. Men jeg vil ikke at vi skal ha en sånn verden. Ingen skal ønske å gjøre noen vondt. Jeg ønsker meg en verden der alle skal kunne ha det bra, være frie, der alle kan tror hva de vil, være hvem de vil, der griskhet og grådighet ikke belønnes i samfunnssystemet, der alle er viktige.

Dette burde være mer enn en drøm, men noe vi som samfunn sammen jobber for, strever for å få til.

I stedet har vi fått en aggressor som med våpenmakt har trampet inn i et annet land for å utslette det, ta friheten fra det.


Akkurat det er så grusomt. Vi hadde en verdenskrig. Landene lovet hverandre at dette aldri skulle skje igjen. Men så kommer det da en grusom liten undermåls djevel og tar fatt.

Mange mennesker over hele jorda lever i slaveri under styresmaktene. De har ingen frihet til å gjøre annet enn å adlyde.

I Iran kan du bli pisket, drept, voldtatt og torturert for å vise hår om du er kvinne. Danse er en forbrytelse for begge kjønn, kline, kysse. Det er fullstendig galskap. Man kan bli dømt til døden for å føre krig mot Gud. Jeg lurer på hvem som kriger. Det må være dette presteskapet som holder folk som slaver av det de mener er religion, men som jeg tenker må være ondskapens verk. Muhammed hadde i hvert fall aldri noe ønske om et sånt styre. Profeten likte kvinner.

Jeg håper russerne jages hjem, eller at de lager revolusjon.

Om bare Iran kan få kastet prestestyre og få innsatt et demokrati.

Jeg blir mer og mer overbevist om at bøkene mine er viktige.

Mine livserfaringer min arbeidserfaring som pedagog og min utdannelse tilsier at jeg har peiling på mennesker. Nå håper jeg at det persongalleri jeg skaper kan finne liv i de hoder som bebor vår verden.



Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter. R.R. Kile.
Boserien Liber mundi




























  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper










Publisert 13 kommentarer

Trakassering, voldtekt, Jeg husker.



Trakassering,
Voldtekt,
Gjengvoldtekt,
Jeg husker,
Me too,
Overgrep,
Forfatter R.R. Kile.





Trakassering, er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.



Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.
Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.



Hvem vil huske trakassering, voldtekt, overgrep. Jeg ville så veldig gjerne ikke huske det. Kroppen min var så ødelagt, men jeg ville ikke se det.


En gjengvoldtekt er ikke noe du vil se, den verste form for trakassering. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.


«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»


Jeg begynte å gråte.

Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile, Me too, fortrengning, Å utøve vold, det er så jævlig.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile



Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til.

Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre alt veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»

Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk.

Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt, Me too, fortrengning, smerter. Det er for jævlig hva de tok fra meg. Den uskylden, de enkel gleder, får jeg aldri tilbake.
Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt



De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.

Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig.

Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.


Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem.

Trakassering, voldtekt, gjenvgoldtekt, overgrep, grusomheter. Jeg fatter ikke at noen kan ha glede av å skade et annet menneske sånn.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, grusomheter



De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da broren min var tretten.

Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme.

I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.

Naboen min fra senere i livet kom fra samme drabantby som meg.

Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter. gjengvoldtekt. Det må slås hardt ned på, for det skalder for livet.
Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter.



Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.



Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen.

Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.


Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.



Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det.

Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.




Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!






Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.
Trakassering, voldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.



Jeg håpet det skulle bli enklere når jeg fikk fortalt det. Ja, på en måte ble det jo det. Under snakk om voldtekter, gutters brutalitet mot jenter, ble jeg ofte møtt med at dette visste jeg ingenting om. Så ble jeg stum. Jeg hatet å vite og ikke kunne snakke om det. På den annen side var det ikke noe det gikk an å fortelle om. Det var for grusomt. Så var det bøkene mine. Når folk sa til meg at jeg helt tydelig ikke ante hva jeg skrev om, da ønsket jeg å gjøre no med det.

Jeg fikk behov for å være den forfatteren som ikke diktet opp, men som visste.

På den annen side hadde mine kritikere rett. Jeg trakk meg unna, akkurat slik jeg alltid har trukket meg unna. Trolig gjør jeg det fortsatt. Men det er på en annen måte. Nå trekker jeg meg fordi minnene er så jævlige at det ikke er mulig å være der. Jeg vet klarere hvor jævlig det var.

Det er ikke skammen, men smertene, de helt ubegripelige smertene, for de ødela meg så brutalt fysisk at jeg aldri ble den samme igjen.

Også forstår jeg nå hvor mye varme jeg trenger fra mennesker. Å bli skjelt ut gjør så ufattelig vondt. Det er som et nakent minefelt, som jeg kjenner igjen hos andre som har lidd.

Så pakker jeg meg inn i tepper av varme ord, blomster, solstråler, gode feer, og snubler videre som om ingenting har hendt. Men til disse fremmede som kødder med andres voldtektshistorier, de vil jeg si at er noen store dritter. Det er nok det som hendte, Ikke stjel mere fra oss, vi som gjennomlevde det verste som kunne skje.


Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction. Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile. Serien Liber Mundi. Bli med på eventyr langt inn i femtida et sted.
Norsk Fantasy




















  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper













Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi-smertehelvete, er ikke lett for noen





Fibromyalgi-smertehelvete,
fibromyalgia,
kroppen lyver,
kroniker,
flyt,
bløtdelsrevmatisme,
forfatter R.R. Kile











Fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile. Norsk fantasy, Norsk Science Fiction, Serien Liber mUndi
Fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile




Når vi lider av fibromyalgi-smertehelvete i tillegg til andre kroniske tilstander, kan det bli et virvar av smerter der det ene forsterker det andre.



Hvis vi derimot skader oss, kutter oss i fingeren, slår oss i hodet, er min erfaring at de ekte smertene kan gjemme seg i fibromyalgien. Ja, det kan faktisk være en fordel. Jeg er ganske pinglete når det gjelder å skade meg. Så dersom det finnes noen fordeler med fibromyalgi, dette smertehelvete, så ja da gleder jeg meg over det.

En dag klatret jeg opp på en gardintrapp med en hammer i hendene. Jeg skulle feste en list. Da ramler et bein på gardintrappa ned i et hull i gulvet. Gardintrappa velter. Jeg ramler ned i et virvar av vannledninger som rørleggeren nettopp har lagt opp. Samtidig slipper jeg hammeren. En av rørene går til varmtvannstanken. Jeg frykter at denne skal ryke, så varmt vann skal flomme ut og skolde meg. Fallet har fått hele kroppen til å verke.

Samtidig ligger jeg og ser hammeren komme i mot meg. Tida går så sakte som om den nesten har stoppet. Det er ingen vanlig takhøyde, tre meter kanskje. Jeg greier ikke å flytte meg. Det skjer så fort selv om jeg opplever det i sakte film. Hammeren treffer meg med stor kraft i tinningen. Det gjør så vondt. Jeg prøver desperat å komme meg opp hele tida livredd for kokende vann eller vann i det hele tatt. Det dunker i tinningen og banker i hodet. Vannrørene holder seg tette.

Jeg krabber ut av rommet, krabber over stuegulvet, krabber opp trappa til kjøkkenet.


Der plasserer jeg meg å en stol. Det gjør så vondt i tinningen. Skallen banker. Jeg er dypt bekymret og tenker at jeg må gå å ta meg noe smertestillende, men jeg klarer ikke å foreta meg noe. I stedet sitter jeg og glaner sløvt fremfor meg. Vurderer å ringe noen, men hva skal det hjelpe. Etterhvert har jeg smerter som farer rundt både hit og dit i kroppen, mens hodesmertene legger seg bak dem som en liten verk i bakgrunnen.

Fibromyalgi-smertehelvete er jeg vant til. Dem er jeg ikke redd for. Jeg reiser meg opp, går ned til rommet der jeg drev og arbeidet og sjekker forholdene. Først oppdaget jeg hullet der det ene beinet på stigen ramlet ned i. Jeg får plassert gardintrappa trygt, griper hammeren, klatrer opp og gjør meg ferdig.


Da jeg ser meg i speilet, har jeg et stort merke der hammeren traff.


Joda det verker litt, men det er helt greit. Tilslørt. Egentlig burde jeg sikkert ha lagt meg på senga med smertestillende. I stedet setter jeg meg til å skrive videre på en av de 25 bøkene jeg har tenkt å få utgitt. Jeg merker ikke noe særlig til hodesmertene, takk og pris. En hammer i tinningen, som treffer med full kraft, er ikke å spøke meg, ikke å ramle ned fra en gardintrapp heller. Tinningen, et svakt punkt. I minnene kan jeg fortsatt se den hammeren komme i sakte film uten tid til å gjøre noe med det.

Jeg har mange slike erfaringer. Min mann fikk helvetesild og var skikkelig dårlig. Når jeg fikk helvetesild var det bare litt kløe, litt sår hud.


Fibromyalgi-smertehelvete er en tilstand der vi bør søke det som gir oss glede.

fibroromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver,



Det er ganske umulig slik som vårt helsesystem er. Siden folk ikke finner noe galt med oss, mistenkes vi for å lyve fordi vi vil ha en uføretrygd, som om noen vil det.

Vår helse tvinger oss dit. Vi må bruke all vår energi for å fortelle om våre smerter som er høyst reelle. Jo mer vi forteller, jo sykere blir vi og desto verre blir smertebildet.

Dette er en ond sirkel som skaper mye unødvendig lidelse. Jeg etterlyser et helsesystem som tror på oss, og som nettopp ser at dette negative fokuset ikke er bra. Vi trenger å bli trodd, og vi trenger å fokusere på det som gjør oss godt.

Som syke eller uføre har vi ingen særlig status i vår verden. Egentlig blir vi betraktet som folk med sugerør inn i statskassa.




Vi bør jammen være dårlige, trolig som straff, men i hvert fall av dårlig samvittighet for vårt manglende bidrag til fellesskapet.


Det gjør selvsagt at vi som er syke, lider av fibromyalgi-smertehelvete prøver å kjenne etter hvor mye smerter vi har for å rettferdiggjøre at vi faktisk ikke arbeider, bidrar.


Det må vi absolutt ikke gjøre. I stedet skal vi gjøre vårt aller beste for å føle oss så friske som mulig, ikke ha noe fokus mot smerter, men mot alt som ligger av gleder i livet. For både verden, vi og statskassa har best av at vi har så god helse som mulig.

I blant kan vi lese om flotte tiltak folk med vår diagnose foretar seg som gjør dem tilnærmet friske og sunne, et eksempel til etterfølgelse mener noen så vi kan få slutt på denne tuklete diagnosen. Jeg vet for eksempel at dersom jeg måtte løpe flere kilometer hver dag, så ville jeg ha daua.

Poenget er at vi må gjøre det som gir oss gleder. Alle med fibromyalgi må finne ut hva det er slik at vi kan bedrive slike aktiviteter. Da blir de friskere. Jeg skriver bøker, snekrer og murer. Noen maler, jogger, konkurrerer. Vi mennesker er mangfoldige, og like mangfoldige er de aktiviteter som gleder oss, får oss til å glemme tid og sted, flyt. Når vi forsvinner inn i slike aktiviteter, forsvinner også smertene.

Vi har mistet mye.

fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt,



Det er også mye vi ikke mestrer lenger som vi greide før, hvilket gir en dyp sorg. Kroppen lyver tilsynelatende for oss.

Jeg tenker at vi må juge litt for oss selv vi også så vi ikke behøver å savne det vi ikke kan. Så jeg forteller stadig meg selv at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Hvis jeg vil, kan jeg hoppe i fallskjerm.

Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å hoppe i fallskjerm. Men det er klart jeg kan.

Jeg kan alt. I mitt hode, i mine drømmer, er det ingen grense for hva jeg får til hvis jeg vil.

I sommer så jeg et dykkerkurs. Jeg jublet og ville melde meg på. Min mann mente absolutt at det kunne jeg ikke. Men jeg har trua jeg.

Jeg sitter med minner om alt jeg en gang kunne, hoppe i hoppbakker vi laget, fare fort som vinden, oppover og nedover bakker, svømme raskt og langt, bestige fjelltopper, løpe og danse. Drømmene skal jeg aldri gi fra meg, verken om det jeg kunne eller ikke kunne. Denne troen gjør meg lykkeligere. Jeg har ikke mistet noe. Fornuften forteller meg at jeg aldri skal hoppe i fallskjerm. Det spiller ingen rolle så lenge jeg opplever at jeg kan hvis jeg vil, i morgen.

Vi har folk rundt oss.

Vår sykdom er vanskelig å forstå for dem også. Når adrenalinet pumper gjennom kroppen min, kan jeg alt. Da er ganglaget raskt. Kroppen effektiv. Når du kan en gang, så kan du vel to. Sånn er det ikke. Adrenalin trumfer fibromyalgien, men du kan ikke være høy på adrenalin hele tida, og du kan ikke bestemme at du skal ha det.

Jeg kan ikke bade i norske badetemperaturer. Det er så kaldt som om kroppen blir stukket med kniver. I sommer ramla jeg i vannet og I phonen min ble våt. Adrenalinet spant i kroppen og jeg merket at badevannet var varmt, og det var ikke noe problem å svømme i det. Når jeg i dag sier at vannet var iskaldt, fantes det jo ei kvinne en gang som syntes det var glovarmt å kunne bade hele dagen

Vi klarer å delta på det vi vil. Jeg kan gå rundt juletreet og synge av full hals, løpe til rotter og hjem fra kirka. Når det skal ryddes etter maten, er det så vondt. Jeg skjønner jo at det ikke henger på greip for folk, men vi med fibromyalgi må tillate oss å velge fra øverste hylle. I jula bor familien min her. Jeg lager ofte middag. Det er helt greit, for jeg blir glad av at de andre får fri mens jeg lager hygge for oss. Jeg vil heller gå rundt juletreet enn å rydde etter maten og aller helst vil jeg ha det gøy med barnebarna.



Vi er en familie som gjør mye sammen.

fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,


Skal vi få det til må vi alle være effektive. Det skal båles, skøytes og tures.

Når vi drar fra hytta skal det vaskes og ryddes. Effektivitet er et ord som ikke finnes i min personlige verden lenger. Folk farer effektive rundt. Jeg har så vidt fått på meg klær.

Blikkene treffer meg. Hva har du bidratt med? Jeg slår blikket ned, skammer meg. Selvsagt burde jeg også fare rundt, få ting gjort.

Det er ikke lett å forstå for de andre hvor mye energi det tar å stå opp for en som har smerter. For i blant farer jeg jo rundt. Jeg sender doble signaler.

De regner jo med meg som en voksen med ansvar. Det er jeg glad for, men jeg kan ikke ta kritikken selv om jeg skjønner at det er irriterende.

Jeg blir dårlig, skammer meg og blir fortvilet.

Jeg er ikke en like viktig bidragsyter, som alle andre, men det jeg bidrar med er også viktig.

Uansett skal vi aldri skamme oss. Vi skal være stolte av det vi får til. Dypt inne i oss selv skal vi vite at vi må stå for våre valg og være stolte av dem. Vi skal alltid søke glede, spenning. Så må vi håpe at folk sakte men sikkert forstår hvordan denne sykdommen fungerer slik at vi kan veiledes riktig.

For det er smerter nok. Vi fortjener å ha minst mulig av dem. Alle fortjener et liv i glede. Hei folkens. Alle dere som veit hva det er. Lykke til. La oss ta for oss av livet.

For tida lever vi i en realityserie, en pandemi. For oss som har fibromyalgi er det vesentlig at vi ikke er redde, at vi tenker at dette vil gå bra. Dersom vi gir oss frykten i vold blir vi dårligere. Det er vesentlig at vi har noe morsomt å drive med, noe som sluker oss og som tar luven fra all elendigheten ute i verden. Dersom vi får Corona er det viktig at vi har noe å ta det på, en kropp som er i best mulig shape. Det blir den når vi har det bra. SÅ la oss være her i verden og ha det best mulig.

Jeg har krabbet inn i Mac der jeg driver med bilder.

Det er supergøy. Tida forsvinner. Egentlig burde jeg skrive på bokserien. Jeg gleder meg sånn til å ta fatt. Slik må vi ha det, vi med fibromyalgi. Da får vi best helse. Så får vi forsøke at vi ikke lar livets fortredeligheter ikke plage oss mer enn små myggstikk.




fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
Vers om fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile




































  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper