Publisert Legg igjen en kommentar

Den røde steinen, hurra og jubel. Jeg har gitt ut bok, kapittel 2.



Den røde steinen,
Norsk Fantasy,
Norsk Science Fiction,
Serien Liber Mundi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile.





Den røde steinen, spenning, sjette bok i serien Liber Mundi.


Den røde steinen, Reikin og Livia har bygd seg hus i Ødelandet i Konglomeratet. Der bor de sammen med ei datter og dyra sine. Liva er høygravid og venter tvillinger. Reikin er opptatt av at hun vil trenge hjelp i huset, men hun nekter da hun ikke vil ha noen nye, etter dem hun mistet for snart 2 år siden. Tre av deres nære venner ble drept da huset deres i Liljedalen ble sprengt i opprørernes jakt på klonene og Reikin.

Reikin mottar en oppkalling fra Eilin, kona til Konglomaeratets el-råd, Hendti. Han har ikke kontaktet henne, og hun engster seg. Da han ikke har gitt lyd fra seg dagen etter, begynner Reikin å lete etter ham. Teamet hans oppfører seg underlig. Det viser seg at Hendti og sønnen har vært utsatt for opprørere. De er skadet og har blitt tvunget til å oppgi adresser til både Reikins eiendommer og klonenes bosted.

Livredd drar Reikin mot hjemmet sitt.

Det er blod og ødeleggelser, og en dramatisk jakt begynner. Aldri har Reikin blitt satt sånn på prøve av skjebnen.

Unn deg litt spenning. Bli med oss inn i endringsårene, den endelige kampen mellom det gode og det onde, for vi trenger deg.


Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Sjette bok i serien Liber Mundi




Les den røde steinen, kapittel 2!


”Alle tre husene”, sa Eilon. ”De spurte hvor du bodde til daglig. Han sa at dere bodde i huset i Ødelandet.” 

”Jeg drar med det samme”, sa jeg og kjente at jeg fikk problemer med å puste. Fannie nikket til meg og tok gutten. Jeg reiste meg opp og løp. I sidesynet så jeg at hun dyttet Eilin ned i stolen der jeg hadde sittet. 

Jeg tok alt som var av baner helt hjem. Der styrtet jeg ut av hula mot huset. Det var helt surrealistisk. Ikke noe var som det skulle. Laia lå i snøen. Snøen var ikke hvit. Den var rød. Snø skulle ikke være rød. Jeg styrtet mot henne, kjente på pulsen. Det var ikke liv. Jeg ristet i henne, men hun levde ikke. 

Jeg brølte navnet til dattera mi mens jeg løp inn i huset, rundt huset og ned i stallen.

Flere steder fantes det ikke, ingen spor, ingen skip. Det var som om det aldri hadde befunnet seg noen der. 

Jeg løp rundt og rundt med et skrik inne i meg til jeg stoppet av utmattelse og sank sammen i snøen. Mayla. Navnet lød som et eksistensielt rop om hjelp på innsida, men det kom ikke en eneste lyd. ”Pappa!” Jeg hørte stemmen hennes inne i hodet. ”Pappa!” sa hun igjen og igjen. Det var som om armene hennes lå rundt halsen min. Jeg kunne ikke bære det om det hadde skjedd henne noe. Hun og Leila, forsvunnet. 

Det var ikke mer jeg kunne gjøre for Laia. Livia. Ikke om jeg fattet hvordan jeg kunne fortelle henne noe av dette. Jeg kontaktet Gailio.

”Hva er det du sier, Reikin?

Jeg får ingen sammenheng i det. Ta det en gang til og snakk rolig!” Det var ikke mulig. Jeg oppfattet at jeg snøvlet. ”Men hva er det du sier. Kjære Reikin, bli der du er. Jeg kommer med en gang og jeg tar med meg…”

”Gailio, du må komme. Dere må lete etter spor. Jeg drar rett hjem til Livia.” Det sto klart for meg. Jeg måtte dra til henne. Barnet vårt var forsvunnet. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre med det, men jeg måtte fortelle henne det. Det var ingen andre enn jeg  som kunne gjøre det. 

Jeg forlot huset vårt og visste at jeg kunne stole på Gailio. Han ville gjøre alt riktig, finne spor, foreta seg noe, være fornuftig, for jeg kunne ikke det akkurat nå. Jeg var lammet på innsida. Livia hadde lagt seg.

”Er det deg, Reikin”, ropte hun.

”Du er i unåde. Jeg kontaktet deg og du ignorerte meg. ” Det var ikke mulig å svare. Jeg kom inn i rommet der hun lå. Hun så det med en gang. ”Du er hvit”, sa hun. ”Hva har skjedd Reikin?” Jeg hikstet og løp bort til henne. Det var ikke mulig å stoppe det hikstet. Jeg holdt henne hardt inn mot meg. Så kom gråten. Jeg hulket, men jeg måtte stoppe med det. Hun var mora til barnet mitt, ventet to barn til med meg. Hun trengte en mann, ikke et gråtende vrak. 

  Akkurat nå handlet det ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg stotret frem sannheten, de fryktelige ordene. To barn forsvunnet. Løvinna som hadde dødd som ei heltinne. Livia stivnet til i ordene mine. Jeg hadde vært der. For henne var det bare ord uten mening. Det fantes ingen mening i de ordene. 

”Jeg vil hjem”, sa hun. ”Vi går hjem.” 

”Livia, det er ingen vits i det.

Vi må ut å lete etter ungene, Mayla, Leila. Du kan ikke være med på det. Teamet er der og leter etter spor. Jeg greide ikke å lete. Tankene mine stokker seg i hodet. Jeg kjenner Maylas armer rundt meg hele tida, hører stemmen hennes rope på pappa.”

”Du har vært der. Jeg skal også dit. Vi drar!” Hun fikk den store kroppen ut av senga og gikk mot døra. Jeg skulle ha installert heis ned til kjelleren. Vi gikk til transportbåndet og endte opp utenfor huset. Hun hadde ikke jakke. Det var snø og kaldt. Ingen hadde fjernet Laia. Hun lå i en blodpøl. Livia gikk bort til henne, bøyde seg ned, sjekket pulsen. Hun reiste seg opp og så rett på meg.

”Vi skulle ha vært hjemme”, sa hun.

Jeg hadde aldri sett et ansikt så forvridd av sorg. Gailio kom bort til oss. Hun overså ham, overså alle som gikk rundt og lette etter spor. Jeg greide knapt å nikke. 

Han kremtet. Hun gikk mot huset. Fra rom til rom gikk hun, stirret på ødeleggelser. Det var ødeleggelser. Jeg fulgte etter. Hun kom til Maylas rom. Duften av henne. Dyna som lå kastet til side. Bamsen. Livia grep den. Klemte den inn mot seg. Tårene presset seg frem av øynene hennes. 

Hun hadde ikke en gang fått med seg bamsen. Ungen min hadde ikke fått med seg bamsen. Tårer rant friskt av øynene mine også. Ungen min skulle ha fått med seg bamsen. Jeg hadde ingen tid for tårer. Livia snudde seg mot meg med et vilt blikk. Så falt hun sammen på gulvet. Medisinsk personell kom øyeblikkelig til og fikk lagt henne på ei båre. 

”Vi frakter henne til hospitalet”, sa Hells med et bekymret blikk på den store magen.

”Hun må absolutt ikke gå inn i en fødsel. Du skulle ikke ha tatt henne med hit.” Det var lett for ham å si. Livia åpnet øynene. Jeg bøyde meg over henne. 

”Reikin!” stammet hun. ”Er det sant. Jeg har så…”

”Slapp av Livia! Jeg skal finne henne. Du må på hospitalet å ta vare på disse to her.” Jeg strøk henne over magen.

”Men jeg skal bli med når du drar”, sa hun. Jeg svarte ikke. ”Reikin.” Det var nonsens, og jeg kunne ikke svare henne.

”Først må du komme deg”, sa jeg og nikket til Hells. De dro av gårde med henne. 

Jeg snakket med Marigil. Vi måtte vite i hvilken retning de hadde dratt, kidnapperne.

”Jeg greier bare å finne spor av hvor de krysset grensa.

Deretter, slutt. Vi fortsetter å prøve.”

”Er skipet klart?” spurte jeg Gailio.

”Reikin, er du sikker på om du skal bli med?” spurte han.

”Selvsagt skal jeg det”, sa jeg og gikk om bord. 

Kampin snudde seg mot meg. Han var mørk i ansiktet. ”Jeg vet at jeg ikke skulle ha tatt henne med hit”, sa jeg. ”Du kunne jo ha prøvd å holde henne tilbake du.”

”Herregamle, Reikin!” jamret han.

”Herregamle, Reikin!” jamret han. ”Livi har reist til henne nå.” Livi var mora hennes, min svigermor. ”Jeg skal få Hells til å ta med seg Laia bort herfra. De må oppbevare henne på kjøle til vi er klare til å ta tak i det.” Jeg nikket. 

”Hvordan er det med klonene?” spurte jeg. 

”Vi hadde flaks”, sa han. ”Magnom hadde sagt til Hendti at han var i det hemmelige rommet, men han hadde gått derfra. I stedet hadde han tatt med seg Sophia og Vivi på tur opp i fjellheisen. Livi syntes det var greit at de dro. Ingen visste nøyaktig hvor de var.”

 I det samme kom Magnom hastende.

Han kastet seg ned foran Laias døde kropp. På en måte kjentes det godt at noen tok seg tid til å være hos henne, sørge, for jeg sørget så jeg holdt på å revne på innsida. Det var for mye å ta tak i. Jeg måtte ta tak.

”Vent!” sa jeg til de som skulle dra. Jeg gikk bort til ham. Han så opp på meg. Øynene hans svømte over av tårer.

”Jeg tar meg av Laia”, sa han. ”Dra og hent Mayla!” Stemmen hans brast. ”Jeg skal ta meg av Livia for deg. Mayla og søstera mi. Få dem med deg hjem.” Jeg la meg ned og holdt rundt dem begge, han og Laia. Det var ikke naturlig for meg å tenke på ham og Leila som søsken. De tilhørte begge hver sin forelder.Løvinna som aldri skulle løpe rundt til glede for oss mer. Jeg kunne ikke bli liggende her.

”Hvorfor tok du med deg jentene?” spurte jeg.

”Pappa kalte meg Magnom Skarpsno. Når han gjør det, skal jeg komme meg vekk. Jeg gikk for å finne jentene, sjekke at alt var bra. Det lot det til å være. Så foreslo jeg å ta heisen. Det ville de gjerne.” 

”Det redda dere”, sa jeg. ”Takk Magnom.” Han var blitt 11 år, gutten. 

”Dette er min skyld”, sa Magnom. ”Hadde ikke jeg gjort som pappa sa så hadde de funnet oss. Da hadde de ikke tatt jentene, ikke drept Laia.” Han hulket så han ristet.

”Tull! sa jeg.

”De vil ha meg også. Jeg var ikke hjemme. Du skal alltid gjemme deg, sørge for at de gjemmer seg når pappa sender ut advarsler. Hører du Magnom! Dere er viktige for oss.” Han snufset. ”Du forstår det!” Jeg så ham dypt inn i øynene. Han nikket. Jeg gikk til skipet med tårer rundt hele ansiktet. ”La oss dra!” sa jeg barskt. 

Vi nådde grensa der skipet med min kidnappede datter hadde krysset. Jeg sto alene i baugen og kikket. Hun hadde blitt kidnappet før den ungen. Den gang hadde hun ligget trygt i sin mors mage. Vi kom over på den andre sida. Ingen ante hvor skipet hadde tatt veien. Vi hadde ikke ventet på noen organisering. Gailio sto til rors. Jeg hadde Marigil på øret. 

”Beklager Reikin! Vi har ingen anelse.”

”Reikin”, brølte Kampin så stemmen hans overdøvet alt. ”Kom hit!”

”Hvor er hit?” spurte jeg.

”Kom akter. Din kone. Hun er ikke riktig vel bevart!” Jeg skyndte meg akter og så Livia komme flygende på sykkel. Hun landet på dekk. 

”Det er i orden”, sa hun. ”Jeg blir med.” Øynene gnistret. ”Hva vet vi Reikin?” Hun ignorerte sin far som om han ikke eksisterte. Så gikk hun inn i armene mine. Jeg holdt om henne.

”Ikke noe annet enn at de krysset grensa her. Marigil arbeider med saka, teamet deres, mener jeg. De skal si i fra straks de vet noe mer. Livia, du kan ikke være her. Om jeg bare hadde dratt på leting etter Hendti i går.”

”Det hadde ikke hjulpet Reikin.

Da ville de bare ha tatt ham fra et annet sted. De ville ta dem. Tvil ikke på det! De får sende medisinsk personell hit. Jeg fødte mitt første barn i ei hule. Dette er ett av konglomeratets luftskip. Det går bra. Jeg vil ikke høre et ord mer om det. Men hvordan kom de seg inn over grensa uten at noen merket det.” 

”Marigil vet ikke”, stammet jeg. ”Vi får ikke spurt Hendti.”

 Hun snudde seg mot faren sin. Han var hvit i ansiktet. 

”Du får fikse legehjelp. Det er vel du som er leder for operasjonen.” 

”Livia…..” Jeg visste ikke om det var mulig å bli hvitere enn det den mannen var akkurat nå. Hun snudde de blå øynene mot meg. 

”Ikke.

”Ikke. Jeg er med på dette. Mitt barn…. ” Tårene rant over. Arina landet. Hun så fortvilet ulykkelig ut. Jeg vinket henne av da hun prøvde å si noe. Når Livia ville, var hun som en tornado. Dette var ikke bra for henne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hele meg var et katastrofeområde, som om vulkansk masse fløt ut av hjertet og inn i alle kroppsceller.”

”Kom!” sa jeg. ”Jeg håper du blir”, sa jeg til Arina. Hun  nikket blek og dradd. 

Livia ble med meg bort til baugen. Der ble vi stående å speide etter den vesle jenta vår. Vi så overalt, for det var ikke noe annet vi kunne foreta oss. Selvsagt så vi henne ikke. Hun befant seg ikke under oss, kanskje ikke foran oss heller, men det var alt vi kunne gjøre, og det var bedre enn ingenting. Eilin kontaktet meg på kommen. Jeg svarte.

”Vet dere noe mer?” spurte hun.

”Beklager Eilin”, sa jeg.

”Du blir den første vi kontakter når vi finner svar.” Jeg visste at det ikke var sant. Det kom an på situasjonen. 

”Jeg vil vite noe også dersom det er dårlig nytt”, sa hun. ”Dersom jeg ikke blir informert, kommer jeg til å finne det ut.” Tidligere hadde jeg undret meg på hvorfor Solaiko, Leilas far, ikke hadde giftet seg med henne. Hun hadde trolig kommet til og irritert ham fra vettet.

”Du skal få informasjon”, sa jeg trett. 

”Jeg skal sørge for det”, sa Livia og falt sammen. Jeg skrek på hjelp.

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Du må varsle folk”, sa jeg og falt sammen ved siden av Livia. Hun hadde besvimt. Jeg syntes hun så blå ut. 

”Kampin og Gailio kom farende. Min svigerfar snudde seg mot meg og slo. Jeg så det ikke komme så jeg ramlet på gulvet. Arina kom styrtende hun også, kastet seg ned ved siden av Livia, fikk henne over i stabilt sideleie, sjekket for åpne luftveier. 

Gailio grep tak i Kampin og dro ham bort. Han så hjelpeløst ned på handa si. 

”Beklager!” sa han. ”Jeg beklager!”

”Hold kjeft!” sa jeg. Arina snakket i kommen. 

Jeg merket at skipet snudde og gikk i motsatt retning. 

”Hva skjer?” ropte Eilin. 

”Nei”, sa jeg. ”Vi må videre.” Alle sto vi hjelpeløst rundt henne. 

”Din kone,” sa Arina.

”Beklager!” sa Kampin.

 ”Et skip møter oss og tar henne med seg hjem”, sa Arina. ”Jeg har snakket med Rhettfinn og bestilt ett.” 

”Nei,” sa jeg. ”Vi snur ikke. Jeg må se etter Mayla. Livia vil at vi skal se etter Mayla.”

”Beklager!” sa Kampin. Jeg snudde meg mot det hvite ansiktet. 

”Hold kjeft Kampin!

Det er greit at du slo meg. Jeg har lyst til å slå meg selv også. Men akkurat nå trenger jeg deg til å lete. Noen må ta seg av Livia så vi kan lete. Hold kjeft og benytt hodet til å tenke med!” 

Det rykket til i kroppen til Livia. Jeg sank ned og holdt rundt henne. Det kom fuktighet i øynene mine som jeg ikke brydde meg om å skjule. Kampin sank han også. 

”Selvsagt vil hun det, Reikin”, sa Kampin. ”Men nå må vi ikke la henne tenke eller mene. Fordi hun har gjort det, og kommet hit, må vi snu.”

”Jeg kunne ikke stoppe henne”, sa jeg.

I det øyeblikket hatet jeg Livia, hatet henne for selvstendigheten og overmotet, hatet og elsket henne. Jeg kunne ikke snu. Kampin var hvit i ansiktet. Det var hennes skyld at vi måtte gjøre det. Livia vred på seg.

”Hun må under kyndig behandling”, sa Arina. ”Jeg skulle ha kontaktet jordmor og lege.” Vi skulle alle ha gjort det. Jeg hørte Mayla skrike på innsida av skallen og var redd for at jeg kom til å tørne. Stadig skiftende behov. Jeg kunne ikke ha ansvaret for Livia også. Da ville jeg bli gal. ”Jeg får et skip til å komme med helsepersonell”, sa Arina. ”De møter oss. Da kan vi dra videre, men du bør være hos Livia, Reikin. La andre lete!” De stirret meg i senk. 

”Vi snur ikke”, sa jeg.

”Jeg må finne barnet vårt. Livia.” Arina kom helt tett inntil meg. Jeg ville slynge henne bort. Det røde håret hennes flammet. Jeg ville slå henne i hodet. 

”Ok, Reikin”, sa hun. ”Dere kjører ut med sykler. Jeg snur skipet. Et skip kommer oss i møte med helsepersonell og to piloter. Den ene kjører dette skipet med Livia hjem. Det andre kommer etter dere så fort det går. Er det greit?” Jeg nikket, visste at jeg burde ha tenkt på det selv. 

”Kan du følge Livia?” spurte jeg. ”For, den Gamle hjelpe meg, jeg kan ikke.”

”Jeg lover”, sa hun og knelte ned ved min kone. 

”Du må ha noen med deg”, sa Gailio.”

”Jeg blir”, sa Kampin. Han var pappa. Men jeg hadde ei annen jente jeg var pappa for. Hun var så lita.

Jeg gikk tilbake til Livia og sank ned ved siden av henne. 

”Hvis du dør, dreper jeg deg”, sa jeg og kysset henne forsiktig på panna, før jeg snudde meg og gikk. 

Snart var vi mange sykler i lufta.

Jeg hadde ikke oversikt over hvem de var. Øynene mine så bare tåke. Vi skulle finne henne, ungen min. 

Alle sto i kontakt med Marigil som ikke ante hvor skipet hadde tatt veien, det skipet som hadde den vesle jenta mi ombord. Vi var blitt vant til at skip oppløste seg. Det hadde skjedd gang på gang når opprørere hadde vært på ferde. Vi måtte innse at de hadde ressurser som kunne gjøre nesten hva de ville med oss, og de ville. Akkurat nå kunne jeg ikke handtere det. Marigil kom med forslag. 

”Vi deler oss!” hørte jeg Gailios stemme i ørene. ”Da får vi dekket et større område.”

Vi fløy ut i en vifteform som Gailio organiserte. Skipet hadde for langt forsprang for oss. Jeg så for meg Mayla som gråt.

”Marigil, vet du noe mer?” ropte jeg.

Jeg måtte slutte å rope, finne ro, vise meg som en ansvarlig voksen. For mitt indre blikk så jeg det lille ansiktet til Mayla, de brune øynene, så like mine, fulle av tårer. Ungen min var redd, og jeg kunne ikke gjøre noe med det. 

Jeg var nødt til å skjerpe meg. Hun var sammen med Leila. Leila var hennes favorittperson. Bare hun ikke hadde sett Laia dø. Tanken sluret.

”Da sier jeg fra”, sa Marigil. ”Med en gang. Du trenger ikke å spørre. Jeg lover.” Min oppgave var å tørke Maylas tårer, passe på at ikke noe hendte henne. Ungen var ikke mer enn litt over året. Hun hadde lært å gå tidlig, stabbet sine første skritt da hun var ti mnd.

Tid passerte, grusomme sekunder.

Jeg så ikke lenger noen andre enn meg selv, lufta og underlaget. Hav. Det var ingen vits i å lete ved å se ned. Jeg kjørte sykkelen så fort den gikk. Mayla som akte. Ingen kontaktet meg. Maylas armer rundt halsen. Tårer rant fra øynene mine. Mayla som sa pappa for første gang. Skipet styrte opp på siden av meg. Jeg gikk om bord. De hadde hentet meg først. Jeg kontaktet Gailio på kommen.

”Gailio, hvordan går det?” spurte jeg. Maylas første smil.

”Alle tar seg til skipet,” sa han. 

”Er det ingen som har funnet ut noe?” spurte jeg.

”Beklager! Vi setter oss ned legger en plan.” Jeg kunne ikke sitte, ikke legge planer. Alt jeg kunne gjøre var å lete. Mayla som spiste mat så du kunne gå på mat tur i ansiktet- og klærne hennes. Det nydelige ansiktet. De mørke hårtustene, som hun var blitt født med, hadde ramlet av. En stund hadde hun ikke hatt hår. Nå var det lyst, mye av det. Livias hår, men det var krøller i det. Kampin påsto at Livia også hadde hatt gullkrøller da hun var lita, ei ny jente med gullhår. Vi måtte finne henne. Herrgamle!

Vi hadde samlet oss. Solki og Kiton var kommet til, bestefaren og onkelen til Leila. De så gravalvorlige ut. Solki hadde plassert seg med det som var av sakspapirer. Han kikket opp. De nikket. Jeg svelget. Kampin hadde kommet tilbake straks Livia var blitt tatt under kyndig behandling. 

”Det er ingen vits i dette”, sa Gailio.

”Skipet har reist til et sted. Før vi finner det stedet, finner vi ikke jentene. Dere må da også se det. Det er helt umulig å reise rundt i hele verden på måfå.”

”Hva foreslår du?” spurte Kiton og så på ham med øyne som is. Kiton hadde giftet seg med Sanglia, ei kvinne som hadde hjulpet oss den gang Mayla ble født, Livia hadde kommet for å redde oss. Vi hadde vært i store fare den gangen, hele Konglomeratet. Kona mi hadde tatt med seg vår nyfødte datter like inn til opprørerne. Nå var Sanglia gravid. 

”Vi arbeider hjemmefra”, sa Gailio. ”Virtuelt, leter etter spor. Prøver å komme på konstruktive ideer.”

”Jeg må finne henne”, sa jeg sammenbitt.

”Det er ikke mulig for meg å ikke lete.”

”Du kan ikke renne rundt som en såret okse uten mål og mening”, sa Gailio. ”Det kan hende at de forventer at du gjør det. Da tar de deg.” De måtte gjerne komme å ta meg. ”Slik snakker en dåre”, sa Gailio. ”Det er derfor du ikke burde være her, men være hos din kone. Du vet det, og vi vet det.” Jeg ville protestere, men han ignorerte meg. ”Vi burde kontakte folkevernet over hele verden, men det kan vi ikke. Vi aner ikke hvor høyt opp dette går. Målet er klonene og deg. De har gisler som de vet at vi vil gjøre alt for å få tilbake. Derfor skader de dem ikke, for da får de ikke tak i dere. Du skjønner det gjør du ikke. Hodet mitt forsto det, men ikke hjertet mitt.

”Jeg bytter med Mayla når som helst”, sa jeg. 

”Klart du gjør”, sa Gailio. ”Men du kan ikke bytte inn klonene. Det er dem de vil ha. Hendti fikk Magnom til å ta med seg klonene. Derfor fant de dem ikke. Trolig begynte det å brenne under dem. Derfor tok de jentene som gisler. Marigil har åpen luke mot verden. Dette har vært et slag under beltestedet. De har gått inn i Konglomeratet og fått med seg to jenter, ødelagt huset ditt, skadet Eilon og Hendti. Han ante trolig ikke at Leila befant seg hjemme hos deg en gang. Men det hadde nok ikke spilt noen rolle. De skar i gutten hans. Ingen pappa kan bare stå å se på sånt.”

”Ikke si mer!” sa jeg.

”Mitt forslag er”, sa han mens han stirret rundt seg til han hadde fanget blikkene til alle oss som var tilstede. ”Vi sender skip med kompetente folk til alle hovedsteder så vi også kan organisere arbeidet derfra. Da er det enklere å få folkevernet til hjelp. Vi må regne med at vi kan benytte lokaliteter og utstyr, altså vi lager ulike baser.” 

”De må jo kunne finne ut hvor skipet har gått?” sa jeg.

”Men det gjør de altså ikke. Den, som kanskje kunne ha funnet det ut, er skadet. Jeg svelget. Det var jeg som hadde insistert på at vi ikke kunne be folkevernet slippe alt de hadde i hendene for å hoppe når konglomeratere sa hopp. Nå sto jeg der å ville ha hele verden til å hoppe. ”Jeg organiserer syv skip”, sa Gailio. ”Dette skipet går til Rosengard. Kampin, du sørger for bemanning av skipene.” Han nikket. ”Vi som befinner oss her, arbeider sammen fra Konglomeratet, holder i tråder, organiserer.”

”Jeg kan ikke dra til Konglomeratet”, sa jeg.

”Hold kjeft!” sa Gailio.

” I Konglomeratet holder vi i hele situasjonen. Det er der ressursene er. Med en gang vi finner et spor, drar vi. Skjønner du? Han fanget blikket mitt. ”Vi må bare finne ut hvor skipet har dratt først.” Piffen rant ut av meg til alt som var igjen var et skranglete skjellet uten noen substans.”

 ”Du burde åpne kista”, sa Kampin. Jeg orket ikke å tenke på kista. ”Du burde meditere deg til Liber Mundi.” 

”Koden er ikke oppfylt”, sa jeg. ”Jeg har aldri tatt meg gjennom baugen på et skip, ei heller har jeg lett etter et gyllent skinn. Den vil ikke la seg åpne før jeg har gjort nettopp det. Det vet du.”

”Er det ikke mulig at den er oppfylt uten at du vet det”, sa Gailio. 

”Den er ikke oppfylt”, sa jeg.

”Dessuten kan jeg ikke meditere, ikke tenke en tanke. Hodet mitt er fylt og tomt på en gang. Jeg kan bare eksistere. Beklager!”

 Det gikk opp for meg hvordan det hadde vært for dem som hadde opplevd at ungene deres var forsvunnet. Det var ikke mulig å forstå fortvilelsen fullt ut før du hadde opplevd det. Kampins blikk var insisterende. Gailio forsterket det. Jeg hadde trodd at  jeg allerede hadde opplevd alt det verste som kunne hende et menneske mange ganger. Solki sukket og nikket. I den familien hadde alle blå øyne. Mayla hadde fått mine brune øyne. Gullhåret til Livia. 

”Herregamle, Kampin!”, sa jeg. ”Hvordan kan du tro at jeg kan meditere?  Det er ingen tanker i hodet mitt annet enn å finne henne, rive opp busker, lete under steiner. Hva som helst for å finne henne. Tankene mine er et eneste stort kaos.”

”Derfor trenger du kista”, insisterte Kampin.

”Han trenger å få ro”, sa Raimån og så forståelsesfullt på meg. Raimån, Lunaias far, den unge kvinna som hadde dødd da opprørere kidnappet den gravide Livia. Jeg kunne ikke tenke på det. ”Flere av oss har hatt unger som har vært savnet. Her snakker vi om intet mer enn en baby. La gutten få være i fred!” Han snakket med skarp stemme. Den lignet ikke hans egen. Blikket var fast som en klippe. ”Jeg foreslår at det er det første du foretar deg når du kommer hjem, bortsett fra å stasjonere deg hos Livia. Før vi gjennomfører planen kontakter jeg Marigil for å se om noe har endret seg.” Han gikk litt unna. Jeg sto der, for jeg kunne ikke snakke med noen. Alt handlet om Mayla, vesle Mayla. 

Den gang hun ble født, hadde min største bekymring vært Livia. Jeg hadde tatt i mot denne vesle jenta selv, kuttet navlestrengen i ei fjellhule i vinterstorm. Dette vesle barnet hadde krøpet inn i hjertet mitt. Nå var hun truet. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det.

”Vi skal finne dem”, sa Solki.

”Dette skal gå bra, Reikin. ”Solki som hadde vært faren til Solaiko, min venn. Nå var han bestefar til hans bortkomne datter. ”Først må vi stole på at Marigil har funnet spor til oss som vi kan følge.” Kampin kom tilbake, ristet på hodet. 

”Ingen spor så langt. Ingen nyheter. Gailio har rett. Vi reiser hjem. Du blir med oss Reikin. Hvis ikke, så stenger jeg deg personlig ute fra all informasjon.” Han ville aldri gjøre det.

 Jeg kranglet ikke. Noe inne i meg hadde falt sammen. Jeg skulle lete med lys og lykte etter spor. Det måtte jeg gjøre virtuelt. Jeg hadde forstått det. Men jeg hadde også hatt tillit til Marigil, at folk på gruppa deres hadde funnet noe. Det var farlig. Jeg forsto det. 

”Hvordan er det med Hendti?” spurte jeg. 

”Han har våknet opp”, sa Kampin. ”Så vidt jeg vet er han i gang med sin magi.”

”Jeg og pappa blir med på hvert vårt skip”, sa Kiton. ”Ingen av oss orker å reise hjem.”

”Hvor vil dere stasjonere dere?” spurte Gailio.

”Tja, om vi bare visste det”, sa Solki. 

”Vi har flest ressurser hjemme”, sa Kampin. ”Dere kan risikere at dere får lenger reisevei dersom vi finner spor langt unna der dere befinner dere. Men dere gjør som dere vil.” Det var forskjell på folk, tenkte jeg. Begge to smilte stramt. Jeg burde ha sagt noe til dem, noe trøstende, men jeg klarte ikke. Leila var alt de hadde igjen etter Solaiko. Hun var så lik den familien at det ikke var noen tvil om hvem som var faren henne. 

 ”Dra hjem til Livia!” gjentok Gailio til meg.

Jeg nikket. ”Vent til et skip kommer og flyr deg hjem! Dette er ikke det rette tidspunktet til å fly alene.” Jeg smilte til ham. Det var ikke et ekte smil, slang meg på en sykkel og dro. Jeg akselererte så fort jeg greide og kjørte så vilt som jeg aldri før hadde gjort. 

De hadde vist meg døra inn til Livias rom. Jeg ante ikke om jeg kunne gå inn der. Kanskje ville hun drepe meg fordi jeg ikke hadde funnet ungen. Jeg hadde vært hjemom og hentet kista. Selvsagt måtte jeg prøve om den lot seg åpne. Dette var virkelig nød, men jeg tvilte på at den ville la meg gjøre det. 

Jeg åpnet døra stille. Magnom satt på en stol ved senga hennes. Bronka, papegøyen hans, satt på skuldra hans. Livia lot til å sove. Han snudde seg mot meg, reiste seg da han så hvem jeg var.

”Reikin. Hun sover.

Jeg sitter her så hun ikke skal være alene. Hun har vært våken.” Jeg nikket, for jeg hadde snakket med både jordmor og lege. ”Hvorfor er du tilbake?”

”Vi aner ikke hvor de har reist. De overtalte meg. Jeg skal lete herifra, virtuelt.”

”Vil du at jeg skal sette opp utstyr til deg her inne. Jeg kan hjelpe deg.”

”Takk, Magnom”, sa jeg for jeg visste at jeg snakket med en mester.  ”Har du snakket med pappa?”

”Han sier ikke noe.

Eilon har fortalt meg det samme som han har fortalt til deg. De ville ha tak i oss, klonene. Pappa er helt ødelagt og Leila er forsvunnet. Siden vi gjemte oss, fikk de ikke tak i oss. Så da tok de Mayla og Leila i stedet. Eilin bare gråter. Rhettfinn har satt noen til å passe på Eilaia og Lynt. De er jo så små. Jeg greier det ikke.”

”Nei, det skal du ikke. Du tar deg av alt for mye som det er.”

 ”Jeg må hjelpe dem som er i fare. Leila er søstera mi.” Jeg husket hvor spent han hadde vært på dette med søsken den gang han kom til Konglomeratet. Nå hadde han en hel flokk.”

”Det er hun”, sa jeg.

”Vi skal finne ut av dette. Takk for at du fins.” Jeg la armene rundt ham mens jeg besverget meg selv til ikke å gråte. Det var ikke mulig. Tårene fosset. Jeg prøvde å skjerpe meg. Han sa ingenting. Skikkelsen hadde vokst seg kraftig. Jeg greide å få plassert meg ned i en stol. Hadde Hendti sett meg, ville han ha slått. Magnom trengte ikke dette. 

”Reikin, vi kommer til å finne dem”, sa han. ”Skal jeg hente utstyr?” Jeg nikket. ”Hva med Bronka? Jeg tenkte kanskje at Livia ville like å snakke med papegøyen, at det ville muntre henne opp.” Han hadde helt rett.

”La henne bli hvis hun vil det selv,” sa jeg. ”Jeg visste hvilket forhold de to hadde. Bronka fulgte helst med Magnom hvis han ikke ba henne om å la det være. 

Magnom plasserte henne på nattbordet, mumlet og strøk fjærene hennes.

Han gikk, og hun ble. Jeg ble ikke direkte overrasket. Livia hadde den effekten på dyr. Magnom og Livia. De hadde noe av det samme.

”Livia”, sa jeg og strøk henne over det sammenfiltrede håret. Hun svarte ikke. Altså sov hun. Jeg tok frem kista og plasserte den på bordet. Den var matt og livløs. 

Selvsagt kom den ikke til å la seg åpne.
Koden var ikke oppfylt. 
En idiotisk kode.
Ikke mulig å oppfylle.








Den røde steien,  Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Kilden Forlag, Serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper






Den røde steinen, Fremtidskrim-Fiksjon

Hvorfor valgte jeg å skrive den boka?


Alle bøkene i serien Liber Mundi har tre nivåer.

1) Hva gjør vi mennesker på jorda.

2) Den dypere historien i den tida den foregår i, Konglomeratets funksjon i verden, en verden lik for alle med samme lov, ingen religion, et økonomisk system der penger ikke har makt, ingen fengsler, et folkevern som tar vare på planter, dyr og mennesker.

3) Hovedpersonens personlige historie, hans utvikling fra gutt til mann, om integritet, sannhet, om å gjøre det rette.

Jeg er opptatt av alle disse tre nivåene.

Alt ses i lys av hovedpersonens opplevelser, erfaringer, tanker og følelser rundt disse.

Hva gjør vi mennesker på jorda?

Svarer er glitrende enkelt. Vi kom for kjærlighet. Jorda lå kald og øde, den frøs i visdommens kulde. Vi mente det ville være lett, men det viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor feilet vi igjen og igjen. Jorda gikk under på ulike måter, ved ild, flom og en alles krig mot alle, den nordiske gudelæres Ragnarok.

For hver gang vi mislyktes fikk vi nye sjanser og nye hjelpemidler. Denne gangen får vi hjelp av Kistepakta. I hver verdensdel er det en kiste. For å bringe utviklingen fremover blir det med flere hundreårs mellomrom født en kistebærer som skal bistå verden, som får hjelp til å bringe verden videre, får hjelp til sin egen personlige utvikling. Kistepakta forvaltes av Konglomeratet, den åttende verdensdel, som også ble opprettet for å bistå verden så folk kunne leve i frihet, med kjærlighet som grunnleggende prinsipp i statsforvaltninga.

Hva er målet med Kistepakta?

Konglomeratet forvalter også ei bok, Liber Mundi, verdensboka. Denne boka er fysisk, men tekster endrer seg ettersom hvilket behov leseren harn. Denne boka skal endres til Liber Amoris, kjærlighetens bok dersom menneskeheten seirer og oppfyller sitt mål, ei jord som ånder av kjærlighet.

De som ved vår verdens fall, gjorde opprør mot Konglomeratet og resten av verden, fjellvokterne, følger en annen bok, Liber Rectoris, maktens bok. Hvis de seirer, vil den utvikle seg til motsatsen av Liber Amoris. Denne bokas navn skal være unevnt. Dette er den overordnede krigen, den enhver Konglomerat læres opp til å stå i fra fødsel til død.

Den dypere historien.

Konglomeratets oppgave er å sørge for at den dypere målsettinga nås. Det bestreber man seg på gjennom alt som foregår. Ved denne verdens begynnelse, vår tids ødeleggelse, ble det spådd at etter 7000 år ville verdensutviklinga bevege seg inn i endringsårene. Gjenoppbyggingsårene tok 3000 år. Leveårene tok 4000 år. Tegnet på at endringsårene har begynt skal være at en mann finnes hengt opp i et tre ved et øde vann med øynene stukket ut. Denne mannen blir oppdaget av en ung mann fra en Kistevokterfamilie, de som vokter kista gjennom den tiden da det ikke er noen Kistebærer i den gjeldene verdensdelen. Siden vil ingenting lenger være det samme. Et opprør begynnes av fjellvokterne og dette vil vare til menneskene har skrevet Liber Amoris.

Endringsårene starter med at det etterhvert kommer syv kistebærere til Konglomeratet på samme tid. I Konglomeratet er det et kistevergekorps bestående av folkeverger. Fra år null ble dette opprettet og eldste sønn overtar vervet etter sin sønn. Forøvrig fungerr de som et spesialkorps i Konglomeratet og bidrar til verdensfreden sammen med sikkerhetsstyrkene.

Det kan gå hundrer av år uten at det befinner seg en Kisteverge i Konglomeratet.

Konglomeratet er verdensdelen med de mange hemmeligheter. Den består bare av to daler. De er nesten akkurat slik de ble bygd fra det første menneske i den nye tiden kom dit ved år null. Det var den begivenheten som startet denne tidas tidsregning og som ble betegnelsen på deres Nyttår.

Konglomeratet er godt beskyttet. Ingen skip kan ta seg inn dit uten en klarering. Folk som flyr uten å be om å få slippe gjennom vil bare fly rundt uten at de vet om at de gjør det. Dette gjør Konglomeratet til det tryggeste stedet i verden.

Kistebærere får hjelp gjennom Kista til å løse utfordringer verden står overfor. Derfor har de en stor innflytelse i Konglomeratet. Dette blir enda viktigere i endringsårene da man for all del vil hindre at Liber Rectoris får overtaket i verden.

Den første Kistebæreren i endringsårene er Reikin Jernstein.

Han finner liket i treet, hans far er kistevokter og han bringes til Klosterdalen. Der må han lære seg å handtere de trusler verden står overfor, og de personlige tragedier som rammer ham. Hver bok er en historie om alt dette, men det ligger i bakgrunnen av det som faktisk inntreffer der og da, den individuelle utviklinga ved å utvikle seg til et sant mennesker, gå fra gutt til mann.

Den røde steinen

I denne boka er Reikin gift med Livia, jenta han forelsket seg i da han først kom til Konglomeratet. Hun er den sikkerhetsansvarliges datter. De har ei datter, Mayla og venter tvillinger om tre måneder.

Så skjer det verste som kan skje noe menneske. Reikin blir lamslått av tyngden i det, men han må stå oppreist. Hele verden avhenger av at han greier det. Opprørerne søker verdensherredømmet. Dersom ikke Reikin løser utfordringene vil Konglomeratet bli tatt. Det må ikke skje for noen pris.

Reikin beveget seg i en følelsesmessig berg og dalbane. Han må klare det. Bli med på eventyr og se hva som skjer?




Den røde Steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Vers om bøker.














Publisert 6 kommentarer

Forfatter-Science-Fiction, å skrive bøker

Forfatter-Science-Fiction,
å skrive bøker,
Fantasy,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Science-Fiction, å forfatte en verden.


Ja, det har vært gøy å tenke ut alt sammen, skape en verden helt fra begynnelsen av, legge inn alle de ønsker jeg selv har tenkt skulle ha vært fint. Tenk om alle snakket et felles språk så vi alle kunne forstå hverandre, ingen religioner i statsforvaltning eller undervisning, penger har ingen særlig betydning, alle får den utdanning de ønsker, ingen rusdrikk sterkere enn øl, ikke narkotika, ingen media for annet enn kommunikasjon eller det som er nødvendig i ens arbeid, ingen TV for annet enn nyhetsformidling, et verdensråd som tar seg av verdens anliggender der alle er likt representert.

Siden vår verden ble deres mal for hva som aldri måtte gjenta seg, holdes det som skjedde der levende i hukommelsen som et skrekkens eksempel på hvor ille det kan gå. Da denne historien finner sted befinner vi oss 7000 år frem i tid. De fleste mennesker har ingen hukommelse for vår tid, men de som skal lede politiske organer må sette seg inn i det. Det gjelder også pedagoger og folkeverger.




  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper

Ved vår tids begynnelse

ble det opprettet en verdensdel til. Den ble kalt Konglomeratet og befinner seg i to fruktbare daler. En person vandret gjennom et helvete av vold og ødeleggelser og ved en tilfeldighet fant han dette stedet som hadde alt av nødvendigheter som mat og rent vann. Han finner folk. De har strandet i et langt mindre fruktbart området, men har med seg den høyeste kompetanse fra vår verden i form av forskere og moderne utstyr. De flytter til Dalene. Derfra gjenoppbygger de verden. Det hentes inn overlevende og opprettes kolonier ute i verden. De møter motstand, men denne nedkjempes etter hvert.

Konglomeratet er tilnærmet like stort som de andre verdensdelene i utstrekning, men egentlig er alt Ødeland med unntak av de to Dalene. Derfra flytter de som ikke arver en rolle der, fortsatt ut i den verden de tilhører ved arv. I disse dalene gjemmes artefakter fra vår verden, all kunnskap om hva som skjedde der og beskrivelser fra samtidige om hvordan det var. Hele verdens samlede gullbeholdning befinner seg der, alt som folk ville kunne komme til å begjære.

Konglomeratet.

I Konglomeratet hadde de alt fra begynnelsen. Bosettingene ute i verden måtte bygge samfunn opp igjen så godt de formådde ut fra de stedlige ressurser. Konglomeratet hjalp til, men de ga ikke ut alt det de selv hadde. Sånn ble de hjelpere. Ved oppfinnelser, som ble gjort i ulike samfunn, fikk alle ulike samfunn, tilgang til det samme slik at det ikke skulle oppstå ulikheter som igjen kunne gi grobunn for misunnelse. All forskning og utvikling ble oppmuntret av styresmaktene. Alle ble gitt muligheter.

Folket valgte at Konglomeratet skulle være i en særstilling slik at de kunne gi nødvendig hjelp ved behov. På dette stadiet, da denne handlinga finner sted, er fortsatt Konglomeratet verden overlegen på de fleste områder, men forskjellene er ikke så store som de var i tidligere tider.

Spørsmålet er om det er mulig å tenke seg et slikt sted, at folk som bor der greier å beholde sine fordeler uten at det oppstår et maktbehov eller annet går ut over verden forøvrig.

Sånne spørsmål synes jeg det er interessant å samtale om.


Forfatter-Science-Fiction,Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiorfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Ei løvinnes hjerte.

Kapittel 1Ei løvinnes hjerte.



Livias komm ga signal. Det var Kobin. Hun plasserte den på høyttaler. 

”Jeg er i leiligheten hennes.” Stemmen var rå av følelser. ”Det var ingen grunn til å bryte seg inn. Noen hadde vært der før meg. Leiligheten er fullstendig endevendt som om en tornado har rent gjennom den. Vær så snill og kom!” Livia sa ikke et ord. Hun snudde føttene  bort fra stranda i retning Kobins hus, det vi lånte av ham. ”Jeg bør kontakte folkevernet, men jeg vil vente til dere har vært her. Dere må se dette. Det….” 

Jeg hastet av sted ved siden av Livia mens jeg trakk på meg skjorta. 

”Men var det ikke helt i orden da du tittet inn der i dag tidlig da?” spurte Livia. Hun løp nå. Jeg også. 

”Det er nettopp det. Jeg begynner å bli hysterisk. Skynd dere!” Vi løp alt vi kunne. Sola skinte. Svetten rant. Kvalmen bredte seg i magen mens jeg tok inn det Kobin faktisk sa.

«Vi er på stranda uten andre fremkomstmidler enn føttene», peste Livia.

Hun løp enda fortere. Jeg gjorde det samme, holdt følge. Kobin hadde lett etter Elisha i hele dag, ei jente som  han nylig var blitt kjent med. Ta luftsykler! Jeg vet at pappa ikke er noe glad for at vi gjør det i fritida, men det haster virkelig.” Kampin Styrktett, sikkerhetsråden i Konglomeratet, den åttende verdensdel som inneholdt en flik av alle, og tvillingenes far, ville tørne dersom han fikk ett aldri så lite nyss om hva vi holdt på med. Men han visste ikke. Han trodde vi var i Viken for å følge med på Kobin så han ikke skulle skeie ut, komme opp i problemer, drikke for mye honningøl. Det var slik vi hadde planlagt det. Vi hadde gått bak ryggen hans, konspirert rett og slett.

”Forklar oss veien!” sa Livia. Jeg pustet tungt mens jeg løp.

De to, Kobin og Elisha hadde hatt en avtale om å treffes i dag tidlig. Elsihas mor var forsvunnet, hadde vært det lenge. Kobin hadde tilbudt seg å hjelpe henne med å lete. ”Vi kommer så fort vi kan”, nesten ropte Livia. Jeg fattet ikke hvor hun fikk stemmen fra.

”Dere får si at dere var så bekymret for meg etter denne samtalen at dere ikke våget annet. Hun bor i ….”

Kobin, jeg er stressa her», sa Livia andpusten.

”Vi løper. Skriv ned adressa og send den! Vi kommer. Slapp av!” 

Jeg løp forbi henne. Da vi hadde avsluttet vårterminen på skolen, hadde Livia og jeg reist til Klosterdalen. Kobin hadde nektet. 

”Når dere kommer vil dere forstå at det ikke er noen grunn til å slappe av”, sa Kobin med en stemme som skalv av undertrykt fortvilelse. Jeg hadde blodsmak i kjeften. Kampin hadde vært rasende over at Kobin ikke hadde kommet hjem sammen med oss. Vi fryktet alle for Kobin, for hans mentale helse. Han hadde opplevd så mye brutalt. Men han måtte få leve sitt eget liv, slippe å dilte i sin fars vilje, noe jeg uansett ikke trodde noen ville få ham til.  Livia nådde opp på sida av meg. Jeg oppfattet et hulk i kommen. 

”Vi kommer”, forsikret Livia med andpusten stemme. ”Det ordner seg.” Hun la kommen i lomma. 

Kobin hadde kommet til Klosterdalen i hemmelighet.

Han hadde fått Hendti til å slippe ham over grensa uten å si noe til noen, det til tross for at Kampin, faren han, var sikkerhetsråd og i tillegg var fra seg av bekymring for ham. 

Avstanden fra stranda og opp til Kobins hus virket lenger enn jeg husket. Hverken jeg eller Livia sa noe. Vi konsentrerte oss om å løpe. Tankene romsterte som viltre kaniner. Vi skulle aldri ha lyttet til Kobin. Planen hans hadde vært galskap fra første stund. 

Det var ikke det at vi ikke ville hjelpe ham. Vi ville alle hjelpe Kobin. Problemet var at Kampin gjorde alt på feil måte, noe det ikke var mulig å få ham til å forstå. Derfor hadde vi havnet i denne bisarre situasjonen. Jeg ristet på hodet. Det var et problem.

I dag tidlig hadde Kobin kontaktet oss og informert oss om at Elisha hadde uteblitt fra avtalen de to hadde gjort. Det hadde vært underlig. For det var jo derfor vi befant oss her, for å lete etter mora hennes som var forsvunnet. 

Kobin hadde presentert oss for Elisha for første gang i går,

en hyggekveld med bare oss fire tilstede. Hun hadde virket trivelig, ei søt lys jente, helt forskjellig fra Solaia, Kobins tidligere kjæreste, jenta han hadde sett dø, bli voldtatt og myrdet rett foran øynene sine. 

 Solaia hadde vært mørk som ei natt. Elisha var så lys at hårfargen grenset mot platina. Solaia hadde vært elegant, slank, høy. Elisha hadde vært lita og sped med ivrige lekne blå øyne. Solaias øyne hadde vært store og brune, alvorlige og dype som brønner. 

Jeg hadde plagsomt med sand i sandalene her jeg løp. Det var bare å tåle det, spurte på. Sola var så varm at svetten haglet.

Elisha hadde vært forelsket.

Både Livia og jeg ville være villige til å sverge på det. Kobin hadde vært langt fra uberørt han heller. Han var på vei mot noe. Ei interesse hadde han kalt det. Alt, som interesserte Kobin, gledet oss. Gårsdagen hadde vist oss at det var mer enn det.  

Kobin hadde ressurser til å hjelpe Elsiah, eller Konglomeratet hadde ressurser til å hjelpe. Derfor hadde han kommet til oss, bedt oss om å skaffe ham alt han trengte fordi han ikke ville blande inn sitt faderlige opphav. 

Sanda i skoene gjorde meg gal. Jeg skled i tykke strå langs veikanten, men tok meg inn igjen. Livia sendte meg et bekymret blikk. Min rolle, som kistebærer, hadde gjort det mulig å bistå. Her jeg løp, angret jeg på at vi hadde blitt med på planen hans. Vi måtte ha vært gale alle sammen. 

Jeg slo Livia med ti meter i det jeg skrenset inn hageporten.

Hun sprang på do. Jeg tømte skoene for sand, fikk på meg beltet og klarerte luftsykkelen. Det var på tide at jeg trente mer. Formen var for dårlig. 

Jeg sverget. Hva hadde Kobin rotet seg opp i? Problemet var at Elisha ikke hadde hørt fra mora si på seks måneder. I begynnelsen hadde hun ikke reagert på det. Hun hadde vokst opp med mora som eneste omsorgsperson. Da hun hadde begynt å studere, hadde mora ønsket å bytte jobb, komme seg bort. Elisha hadde fortalt oss at hun hadde støttet henne helhjertet. 

Jeg plasserte meg på sykkelen, satt klar. Døra gikk opp. Livia bykset ut med bukser og tunika mens hun strevde for å få beltet på plass og sjekket at det virket som det skulle. Det lyse håret var i vill uorden. Hun slang seg bak på sykkelen. Jeg lettet. Mens jeg kjørte leste hun veibeskrivelsen høyt for meg.

Heldigvis visste jeg hvor vi skulle.

Vi var blitt ganske godt kjent i Viken etter og ha bodd her i noen måneder. Elisha hadde prøvd å få tak i mora i flere uker nå. Kobin hadde kommet til hjelp. Så hvorfor hadde hun ikke dukket opp til avtalen med ham. Hun hadde ikke svart på RA heller. 

”Kjør fortere!” kommanderte Livia. 

”Jeg tar det med ro”, sa jeg ”Vi vil ikke vekke oppsikt.” Det siste var viktig. Kampin ville bli rasende hvis han fikk vite at vi, i tillegg til å kjøre sykkel unødvendig, også dreiv med villmannskjøring. 

 For rundt tre uker siden hadde Elisha gått til Folkevernet for å melde mora si savnet. De hadde lovet å sjekke litt rundt, men hun hadde fått en opplevelse av at de ikke ville prioritere det. 

Da hun ikke hørte fra dem, hadde hun oppsøkt dem for å purre opp saken.

Det var tre dager siden. Hun hadde fått til svar at de hadde stilt saken i bero. Elisha hadde protestert. Hun hadde vært engstelig, fryktet for at noe alvorlig hadde skjedd. De hadde sagt at voksne mennesker måtte få lov til å legge sine tidligere liv bak seg. Så lenge det ikke dukket opp alvorlige indikasjoner på problemer av noe slag, ville folkevernet ikke foreta seg noe. Mora kunne ha funnet en ny mann.

”Som om jeg ville ha bekymret meg om hun hadde fått en ny mann”, hadde Elisha fnyst. Vi hadde nikket, vært forståelsesfulle, for vi var voksne, ikke unger.  

”Kjør fortere!” gjentok Livia. Jeg ignorerte henne. Hvor kunne Elisha ha gjort av seg? Det virket helt unaturlig at hun ikke hadde dukket opp til den avtalen. 

Kobin trengte hjelp.

Han hadde vært uvanlig oppskjørtet til ham å være. Det var ikke mye som pleide å stresse ham opp. Fra nå ville vi være tre til å lete. Sammen skulle vi finne henne.  

Vi nærmet oss adressa. Så vidt jeg skjønte skulle det være neste sidegate. Elishas mor var utdannet lærer. Elisha tok også lærerutdanning. ”Sving! sa Livia. Jeg svingte.

”Hadde Kampin bare ikke vært en slik umulig far”, sverget tankene mine. Han hadde villet ha oss til å reise til Viken på ferie for å spionere på sønnen. Vi hadde nektet selvsagt. Ingen far spionerer på sin voksne sønn. 

Men Kampins absurde ønske hadde gitt oss den unnskyldningen vi trengte for å faktisk reise, gi Kobin det han hadde ønsket. Jeg grøsset. Hvis Kampin fikk greie på dette, var vi ille ute. Vi nærmet oss bestemmelsesstedet. Svetten rant av meg.

Det var gata.

 Det lå hus på den ene sida og skog på den andre. Jeg peilet inn nummerskiltet og fløy rett mot den oppgitte adressa. Vi landet i hagen. Den virket lettere overgrodd. 

Livia løp foran meg. Jeg så frem til å snakke med Kobin. Få et nøyaktig innblikk i hva som hadde foregått. Huset var hvitt og laget av tømmer. Døra sto åpen, på vidt gap, ei rød dør. Elisha Sannsid sto det på et navneskilt. 

Tankene på innsida av hodet ble stående å repetere seg. Døra burde ikke ha vært åpen. En alarm skjøt lyn i nervesystemet. Dersom du bryter deg inn i et hus, lukker du døra, du vil ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

 Livia løp inn. Jeg sverget og skrittet etter. Hun var alt for uforsiktig. I inngangen var det kaos. Livia hadde stoppet som om hun ikke trodde det hun så. Jeg skrittet over kaoset, det knaste i glassbiter. Jeg trodde ikke det jeg så jeg heller.

Hun kastet et raskt blikk på meg før hun ropte Kobins navn.

Jeg la ei arm på skuldra hennes. Vi lyttet i det jeg tok til vettet og lukket døra. Kobin svarte ikke. Speilet i gangen var knust. Jeg glante på døra jeg hadde lukket. Han burde svare. Frykten bandt seg til en innfløkt knute i magen. 

Under glasskårene lå det klær slengt hulter til bulter. Den øverste kommodeskuffen sto åpen. Med likblekt ansikt slo Livia Kobins kode. Vi ventet i stillhet. Den var tyngre enn den mest kvelende skygge. Ikke noe svar. 

Livia skrittet inn i stua. Der var det fullt kaos. Hun holdt linja til Kobin åpen. Jeg strente forbi henne og åpnet dører mens jeg lyttet etter et svarsignal fra kommen hans. Ingenting. Jeg visste ikke om det var et godt tegn. 

Livia sto på terskelen til kjøkkenet. Bord og stoler lå veltet. 

«Han svarer ikke», sa hun helt unødvendig.

I øynene var det panikk. ”Hva skal vi gjøre? Han svarer ikke.” Stemmen steg.

”Vi fortsetter og lete”, sa jeg og gikk bort til henne, grep handa hennes. ”Vil du sette deg ned?” Kjøkkengulvet var fullt av glasskår fra servise som var blitt kastet utover. Kjøkkenet var et lite egnet sted for å sette seg. Hun ristet på hodet. 

Noen hadde gått fullstendig amok i dette huset. Ikke rart at Kobin hadde hørt vettskremt ut.

”Jeg vil lete. Hvorfor svarer han ikke?” Klumpen i magen var blitt til bølgende kramper. Vi måtte kontakte Kampin. Jeg så ikke frem til det. Kortet mitt. Det var årsaken. Det som åpnet alle fasiliteter. Jeg sverget. Et kort var bare et kort. Jeg fattet ikke hva som foregikk. Det var for utrolig. Kobin hadde bedt oss om hjelp. Han måtte være her. Noen annet var ikke til å godta. 

«Slapp av Livia!

Vi finner ut av det!” Ikke at jeg fattet hva det var vi skulle finne ut. Dette var verre enn et mareritt. Jeg trakk henne inn mot meg og holdt henne tett. Noe sånt som dette hadde jeg ikke forutsett, selv ikke da Kobin hadde snakket, selv ikke i et mareritt. ”Det ordner seg, jenta mi.” Jeg mumlet ned i gullhåret. Hun rev seg løs. 

Vi gikk fra rom til rom sammen. Hele tida ropte vi navnet hans. Kommen sto på repetert oppkalling. Vi endte opp i kjøkkenet. Livia sparket til en stol som allerede lå nede. ”Jeg går ut og sjekker i hagen”, sa jeg. 

Vi var nødt til å sjekke overalt. Jeg fryktet ikke lenger konsekvensene av det vi hadde stelt til med, men jeg fryktet for Kobin. 

”Han burde ha svart på kommen”, sa hun. ”Hvorfor svarer han ikke på kommen”, brølte hun.

«Det skal vi finne ut», sa jeg. og undertrykte skrekken i brystet.

”Jenta mi, vi skal finne det ut.” Jeg strakte frem armene, men hun puffet meg vekk. ”Vi burde melde fra til folkevernet”, sa jeg og lot armene synke. ”Men jeg føler for å undersøke huset selv først.” Hun fokuserte. 

”Selvsagt! Vi kan ikke melde fra til noen før vi har gått gjennom huset. Jeg begynner med Elishas skrivebord. Der er det kaos, men det er ikke glasskår.” Jeg nikket enig. Et skrivebord ville være et utmerket utgangspunktet for å finne svar. Vi trengte svar, fort. Jeg trengte at jenta mi befant seg i trygghet inne i huset, for jeg var redd.

 Livia forsvant. Jeg tråkket så forsiktig jeg kunne over kaoset av klær og glass i gangen. Barndomshjemmet mitt i Liljedalen hadde sett slik ut. Foreldrene mine var blitt drept. Jeg kalte det bare G-dagen, den grusomme dagen. Det var fire år siden, fire år, men det var like levende som om det hadde skjedd i går. 

Jeg sto i døra i noe som virket som en evighet og speidet. I hagen sto vår luftsykkel, ikke noe annet. Kobin hadde lett i hele dag. Nå gjaldt det å huske hvert eneste ord han hadde fortalt oss? Livia var bedre på sånt. Hagen hadde rikelig med bed, men det var mye ugress.

Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss.

 Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss. Kobin hadde informert oss om at Elisha ikke hadde dukket opp til avtalen. Både Livia og jeg hadde befunnet oss i halvsvima. Det hadde blitt seint dagen i forveien. Da hadde vi sittet sammen alle fire og diskutert moras forsvinning, hva vi hadde kunnet gjøre med det, hvilke tiltak som ville ha vært fornuftige. Jeg prøvde å huske hvor mange klokka hadde vært da han hadde vekket oss. Rundt halv ni. Jeg trodde det. 

 Det var fortsatt ikke et menneske å se. Hagen hadde et redskapskjul. Jeg gikk ditover. Hvordan hadde Kobin transportert seg hit. Han hadde foreslått at vi skulle ta sykkel. Det ble forventet at vi ikke gjorde det uten en svært god grunn. Jeg så ingen transportmidler noe sted.

Skjulet lå til venstre for huset. Det var ikke laget noen vei dit. Jeg tråkket i alt for høyt gress. Elisha var ikke et hagemenneske. Jeg lagde en mental liste i hodet over alt som var blitt sagt denne morgenen. Da Kobin hadde fortalt at Elisha ikke hadde dukket opp, hadde vi  antydet at hun kunne ha misforstått møtestedet. Han hadde frest og sagt at det ikke var mulig. Det var selvfølgelig alltid mulig, men vi hadde ikke forfulgt spørsmålet. 

Utenfor redskapsskjulet befant det seg en spade med brekt handtak.

Det var ikke rart at Kobin hadde vært opprørt. Her hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, hentet oss ut av Konglomeratet, fått oss til å foreta handlinger som i beste fall ville få oss utvist av skolen. Så møtte ikke dama opp. Det var særdeles ille.

Til høyre for huset var det ei bøtte og et par hansker. Jeg kikket rundt meg, men jeg så ingen. Elisha hadde sett frem til å komme i gang med å lete videre, følge opp hendelser fra dagen i forveien. Det var jeg villig til å sverge på. 

Jeg tok i døra. Den var låst. Jeg gikk rundt huset. Det fantes ingen vinduer jeg kunne kikke gjennom. Kobin var god til å komme seg gjennom låste dører. Han hadde sørget for min utdannelse på det området. Jeg kikket rundt meg, så ingen og tok frem et nøkkelkort som Kobin hadde utstyrt meg med til slike formål. 

Døra gikk opp.

Jeg gikk inn. Der inne var det hyller langs veggen rett frem og til høyre for meg. Jeg så en sekk med gjødsel, hansker, vannkanne, slange, kalk. Midt i rommet sto det en lett rusten trillebår. Dekket var flatt. Til venstre var det knagger. Jeg registrerte en gammel regnfrakk, en tunika, et par bukser. Under sto det støvler. Gulvet var støpt. Jeg så  ingen gulvluke. Tomt. Jeg gikk ut og lot døra være ulåst. Det så ikke ut til at noen hadde befunnet seg her på veldig lenge. 

 Jeg gikk tilbake mot inngangsdøra. Denne morgenen hadde både Livia og jeg tilbudt oss å bli med Kobin for å lete etter Elisha. Han hadde avslått og sagt at vi bare skulle fortsette med det vi hadde planer om. Så da hadde vi gjort det, ligget og slappet av på stranda hele dagen. 

Fra inngangspartiet beveget jeg meg forsiktig langs grunnmuren på venstre side. Jeg så ingen transportmiddel. Kobin kunne ha gått. Han hadde sagt at han gikk, trodde jeg. Store steinblokker var felt inn i hverandre. Det var massivt. Vi hadde ikke hørt fra Kobin hele dagen. Livia hadde begynt å uroe seg. Hvor mange hadde klokka vært da samvittigheten hadde begynt å røre på seg. Fire på ettermiddagen kanskje, noe rundt der.

Etterhvert hadde hun slått koden hans.

 Han hadde svart med det samme. Hun hadde kjeftet på ham fordi han ikke hadde kontaktet oss. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke hadde funnet antydning til spor etter Elisha noe sted. Han hadde vært bekymret. Det var forståelig. Jeg banket i muren med jevne mellomrom, lyttet og sverget. Alt jeg hørte var en massiv klang av stein. 

Kanskje hadde han kjørt bil, men jeg så ingen. En vanlig tråsykkel kanskje. Det var ikke spor av dekk på gårdsplassen. Ikke var det fotavtrykk der heller. 

Jeg måtte slutte å lage katastrofer på min indre scene. Kobin ville dukke opp. Noe annet var utenkelig. Han hadde sagt at det så forferdelig ut her, at han hadde fått sjokk. Det hadde vi fått også. Han hadde tryglet oss om å komme. Det hadde vært trygling. Jeg var redd. Han hadde ventet oss. Vi hadde lovet å komme.

Handa kom bort i en tistel.

Jeg hatet stikkende vekster. Derfor hadde jeg ikke roser i hagen De hadde alt for mange torner. Det var virkelig ustelt her. Hjemme i Klosterdalen hadde Kobin lagt dette frem som et eventyr som vi alle ville ha glede av, litt uproblematisk moro som også ville være til hjelp for et annet menneske. 

Vi kunne umulig ha forutsett at Elisha ikke skulle dukke opp. Det holdt at vi lette etter ei forsvunnet mor. Ett visste jeg. Konglomeratet sto i utfordringer. De ville ikke bli imponert over at vi engasjerte oss i forsvinningssaker uten at de var informert. 

Jeg rynket panna i det jeg svingte rundt hushjørnet. Det var ikke et eneste vindu å se i muren. Ingen kjellernedgang. Kunne det skjule seg noe i det høye gresset som jeg ikke umiddelbart så, i tilfelle hva. Jeg ante ikke en gang hva jeg lette etter. Muren var så massiv at den burde romme en kjeller. 

Kobin hadde valgt å lete alene hele i dag. Det slo meg. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille da han kom hit som da vi kom hit. Noen kunne faktisk ha befunnet seg her i mellomtida, noen som kunne ha tatt Kobin og etterlatt det enda verre. Jeg stoppet tankene. De var for uhyrlige. Vi burde ha presset på hardere, blitt med og lett fra morgenen av selv om han hadde sagt nei. Ikke noe var så lett som å være etterpåklok.

Til nå hadde jeg sett to frukttrær.

Det fantes bærbusker. Jeg banket i veggen med jevne mellomrom. Muren besto fortsatt av digre steinblokker, var massiv. Jeg svingte rundt hushjørnet. Ingen kjellernedgang. Ingen vinduer, bare massiv stein.

 Jeg så to frukttrær til. Busker sto tett i tett. Jeg gikk dit, kikket mellom buskene og bak dem. Ingenting. Ikke ante jeg hva slags busker det var heller. Jeg er interessert i hage. Kobin måtte være her et sted. Det var alt jeg kunne tenke på. Han ville ikke ha forlatt stedet frivillig når han visste at vi skulle komme. Det var tette bånd mellom dem, tvillingene, Kobin og Livia.

 Jeg gikk tilbake til husveggen. Kobin kunne ha tenkt at Elisha ikke var interessert lenger. Da burde hun i så fall ha skjult det. Hun trengte hjelp. Kobin var den eneste som kunne hjelpe henne. De hadde allerede vært ute og lett sammen. Hun visste hva han kunne tilby. Ingen andre kunne ha tilbudt det samme.

Men jeg visste også hvor fort en krangel kunne eskalere.

  Kobin hadde ikke snakket om krangel. Det var ikke akkurat noe man snakket om. Jeg kunne knapt huske at Kobin og Solaia hadde kranglet. 

Jeg dunket i veggen. Dunket og gikk. Jeg hadde sand overalt. Livia og jeg hadde slappet av og elsket i sanda. Filleren til sand. Akkurat nå hadde jeg behov for en dusj. Jeg rundet det siste hjørnet og var tilbake ved inngangspartiet uten noe resultat. Dusj måtte beklageligvis vente.

Det måtte være mulig å finne spor av at Kobin hadde befunnet seg her. Folk etterlater seg spor. Jeg virret rundt i hagen mens jeg sparket til en kvist i gresset. Dersom noen andre hadde vært her så burde det vises. Sola hadde gjemt seg bak en liten sky.  

Jeg lette bak busker og trær.

Da Livia hadde kontaktet ham, hadde han ramset opp alt han hadde foretatt seg. Det var  hospitalet og ulykkessentralen. Han gått rundt i nærmiljøet, spurt på butikken og gått bort til skolen hennes. Jeg kunne sjekke rekkefølgen med Livia, men jeg mente det var sånn. Gått. Han hadde sagt gått. Ikke en grein skulle bli stående oversett. Hvis det var noe å finne, skulle jeg finne det.

Det var ferietid, så utdanningsinstitusjonen var stengt. Likevel hadde Kobin forestilt seg at Elisha kunne befinne seg på biblioteket. Kobin hadde et moderne skip. De hadde ikke trengt biblioteket. Det pekte mot krangel.

 Bak trærne var det flere busker. Den sterke lukta fortalte meg at det var nok en solbærbusk. Jeg kikket rundt, trakk i greiner. De hang fast til ei buske og var ikke plassert der. Alt var mulig. Jeg kikket rundt meg, sjekket om det var noe som hadde unngått meg. Sola var igjen på himmelen. Det var hett. Ikke som på stranda. Fluer summet og irriterte. De ble tiltrukket av svette. Den var det ikke noe å gjøre med.

Kobin hadde også gått på døra til naboer.

I hele den hersens hagen fantes det ikke spor. Den var tom for alt. Vi burde ha stoppet ham fra å bryte seg inn i huset. Han hadde kikket inn i dag morges, men da hadde han ikke brutt opp døra. Egentlig visste vi ikke. Han kunne ha tittet inn av vinduer, ropt. Selvfølgelig kunne vi ikke ha stoppet ham. Kobin var en mann. Han var god til å bryte opp dører. 

Men det var noe vi skulle ha gjort. Vi skulle ha stoppet ham fra hele dette tullete prosjektet, men vi hadde hatt håp til en begynnende romanse. Det var problemet. Vi hadde håpet på at han skulle finne litt lykke.

Jeg ga opp og gikk mot inngangsdøra. Det ville uansett ikke ha nyttet å melde Elisha savnet. Ingen ville bry seg om at en nittenåring hadde vært savnet en dag. Nå stilte det seg annerledes. De var begge savnet, både Kobin og Elisha. I tillegg hadde vi  Elsihas mor.

Jeg frøs på ryggen i det jeg gikk inn i gangen.

  Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille som dette da Kobin kom hit. Han hadde vært sjokkert, men vi kunne ikke vite det. Det var Gailios mantra, læreren min, kistevergen. Hold alle muligheter åpne! Ikke lås deg til noe! 

Jeg gikk fra rom til rom, kikket meg rundt, prøvde å skaffe meg et bedre overblikk enn sist, finne ut om det var noe vi hadde oversett. Kobin hadde bedt oss om å skynde oss. Hvor lang tid hadde vi brukt. Jeg hadde ikke sett på klokka. 

Jeg fant Livia ved skrivebordet i et virvar av papirer. Rommet fungerte nok som et kontor.  Kobin og jeg hadde hatt timer å slå ihjel da vi hadde flydd sammen fra Klosterdalen til huset hans i Viken. Livia hadde skaffet oss drøssevis av papirer som kunne hjelpe oss med å finne mora. Hun skulle ha med seg mer når hun kom etter oss. Dem hadde Kobin fått i går.  Vi hadde kikket gjennom dem, prøvd å finne en forklaring, prøvd å legge en fornuftig plan.

«Har du hørt noe fra ham?» spurte jeg.

Hun ristet på hodet. Selvfølgelig hadde hun ikke det. Da ville hun ha kontaktet meg med en gang. 

”Har du funnet noe?” Jeg ristet på hodet. Kobin hadde sagt at han skulle bryte seg inn. Deretter skulle han avgi rapport. Han hadde kommet seg inn i leiligheten. Det hadde vært ren panikk i stemmen hans da han hadde kontaktet oss. ”Livia, kan noen vite at Kobin er fra Konglomeratet?” Hun så på meg med et sløvt blikk som om hun ikke fattet hva jeg spurte om. ”Livia?”

”Konglomeratet! Hva mener du? Ingen har snakket om Konglomeratet.”

”Nei, vi har vært nøye med å fjerne alle merker fra utstyret vårt. Ingen nevnte Konglomeratet i går. Visste Elisha at Kobin er fra Konglomeratet?”

«Jeg aner ikke hva de har sagt til hverandre.»

”Vi har opplevd grupper som vil oss til livs”, sa jeg. ”Kan dette handle om noe sånt?”

”Hvorfor skulle de gå etter Kobin. Du er den mest ønskede. Ikke han. Da burde de gå etter deg.” Vi ble stående å stirre på hverandre. Hun skuttet seg. I så fall var vi i fare. Kobin kunne umulig være en lokkedue.

”Livia tenk! Hvor kan Kobin være?” Jeg forsøkte å jage vekk alle andre tanker. Det gjaldt å få gode ideer. Dette var nytteløst.

”Han må være her et sted. Vi må fortsette å lete.” Hun kikket ned i et papir, krøllet det sammen og kastet det ut i rotet. 

”Ja, men vi må ikke være fremmede for at det kan ha med Konglomeratet å gjøre.”

”Du tar det ut i det paranoide. Mang en konglomerat synes du er uforsiktig. Bryr du deg? Nei.” Hun hadde grepet et nytt papir.

”Finner du ut noe her?” spurte jeg.

”Nei, men jeg håper at et kontor kan ha informasjon som kan hjelpe oss videre. Jeg finner bare ikke ut av det. Han svarer oss ikke. Det kan ha med Elisha å gjøre. Det som har med Elisha å gjøre, kan befinne seg her.”

«Men han ville ha sagt i fra til oss», innvendte jeg.

”Men han ville ha sagt i fra til oss”, innvendte jeg. 

”Ja, men vi veit ikke hva som har skjedd. La meg lete! Vi må ikke kaste bort tida.”

”Si i fra hvis du finner noe”, sa jeg. ”Jeg leter videre. Hvor lang tid brukte vi fra han kontaktet oss til vi kom hit?” Hun stirret opp på meg. Den dype fortvilelsen langt inne i det blå fikk hjertet mitt til å hoppe. 

”Jeg sjekket det ikke, Reikin. Det var så forferdelig her, som om all vanlig fornuft spant bort. Ærlig talt, jeg veit ikke.” Livia pleide å ha orden på tid. Det var jeg som ikke pleide det.

Jeg ville ta henne i armene, men vi hadde ikke tid.

”Reikin, ingen gruppe, som vil Konglomeratet vondt, kunne ha planlagt inn i disse tilfeldighetene. Du skjønner det. Ingen kunne vite at Kobin ville spørre oss om å rekvirere utstyr til ham fra Konglomeratet uten at noen visste det, at vi faktisk ville gå med på det. Det er helt sprøtt. Akkurat nå kan jeg ikke fatte at vi var så lettsindige, men det var vi. Dette har foregått spontant.”

”Jeg vet det Liv”, sa jeg og var på vei ut av rommet. ”Sa han noe om hvordan han kom seg hit?” Jeg var på vei ut gjennom døra. Det knaste under skosålene.  ”Jeg finner ingen fotavtrykk i grusen, ikke spor av fremkomstmiddel.”

”Jeg tror han har gått rundt på føttene  i hele dag”, sa hun. ”Det var det han sa.” 

Jeg hørte stemmen hans i hodet,
frykten i den.
Det beroliget ikke akkurat. 
Jeg var vettskremt. 





Vers om handlinga i boka Ei løvinnes hjerte forfattet av R.R. Kile. Når folk forsvinner, og det ikke finnes spor av dem, blir mann redd.Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Forfatter-Science-Fiction, Solnedgang i sjø. Om du vil titte inn til Liber Mundi, tryk på bildet!






















Publisert 6 kommentarer

Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Fantasy-forfatter.
Å skrive bøker,
Serien Liber Mundi.
Forfatter R.R. Kile.




Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Jeg har fått svært få tilbakemeldinger på disse bøkene jeg skriver. Derfor ble jeg svært glad da en venninne skrev i et julebrev at hun hadde lest dem og at hun var imponert. Hun er ei jente som sluker Science Fiction og Fantasy. I det siste har det blitt mer Fantasy. Aiken, Bishop og Silvers er blant favorittene. Hun sier at bøkene mine ga assosiasjoner til Mad Max filmene, post apokalyptiske filmer med Mel Gibson i hovedrollen, der den første kom i 1979. Waw, tenkte jeg og ble godt fornøyd. Det høres da spennende nok ut for hvem som helst. P
Poenget er at jeg må nå ut til folk som liker slike bøker. Der ønsker jeg meg hjelp av alle dere som måtte kikke innom her.


  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper

De store spørsmål.

Det er klart at når verden er så ødelagt er det vanskelig å tenke seg at det er mulig å bygge den opp igjen i det hele tatt. Selvsagt går det ikke smertefritt. Det blir store kriger. likevel når de målet, ei jord med plass til alle, frihet for alle og mat nok til alle, et idealistisk sted, bygd på en felles vilje. For å få det til måtte helt spesielle forhold ligge til grunn. Nettopp det gjorde det. Jeg skal prøve å overbevise dere om at det var mulig.

I den tida serien finner sted, tilhører det som skjedde rundt år null, legendetida. For det er mange tusen år siden vår verden gikk under. Men kunnskapen om oss holdes levende, nettopp for å hindre at det som skjedde med oss skal skje igjen. Det er det som muliggjør at det går bra så lenge. For det er en felles lov som alle er enige om, tuftet på alt hva de den gang mente var årsaken til at vi styrte inn i et Rangarok som nesten utslettet oss.

Det geniale

er nettopp loven som er lik for alle. De har ikke et kapitalistisk styresett. Noen vil kanskje kalle det sosialisme, men det er det ikke. Innenfor loven er det full frihet for individet. Alle arbeidstimer er verdt det samme uansett yrke. De som ikke kan arbeide, får til livets opphold.
De hadde ingenting, kun minner om det som var og som aldri ville kunne bli igjen. Grunnen til at det var mulig var at det midt i elendigheten, ødeleggelsene, ble funnet et fruktbart sted som hadde alt. Derfra kunne de som hadde reddet seg dit, sørge for at folk bygde nye samfunn, fikk mat nok. Men de ga ikke fra seg det de hadde annet enn det nødvendige. Det betydde at folk måtte begynne helt på nytt med den kunnskap de hadde, sine egne to hender. Det ble sørget for at det de i enkelte samfunn oppnådde ble delt til alle samfunn alle verdensdeler så ingen skulle få en dominerende rolle.

Vil dette være mulig.

Ja, det er slike spørsmål det vil være interessant å diskutere. Bli med da vel. For dette er viktig. Egentlig tenker jeg at det på det nåværende trinn i vår samfunnsutvikling er en utopi. Jeg må tro at det er mulig. Hvis ikke virker menneskers liv her på jorda heldt meningsløst.
Bli med på reise da vel!



Norsk-Fantasy, Serien Liber Mundi, Andre bok i serien, Alene, Serien skal bestå av 24 bøker,  Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile,Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
fantasy-forfatter, en bokforside. Vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!




Kapittel 1, Alene

Domino løftet hodet og reiste seg opp i full majestet. De gule øynene var rettet mot demningen. Det var manken som gjorde en hannløve. Han åpnet gapet og brølte. Blodet frøs til is i årene. Saira vrinsket, hesten jeg hadde fått i gave av Konglomeratet på min tjueårsdag. Ei løvinne tittet frem, så ei til. Hannløven brølte på nytt. Så revnet min verden i lyd. Jeg flyttet blikket fra løven mot demningen. Vann tordnet ut av den og kom rett mot oss. Føttene mine frøs fast. Det gikk ikke. Nå gjaldt det. Føttene måtte i bevegelse. Nå!

Det tordnet i ørene.

Jeg kunne ikke la det tordne. Skarp og klartenkt. Muskler i handlekraft. Jeg ga Saira signalet for å gå inn i skipet. Hun nølte ikke. Ikke jeg heller. Jeg spant inn i bevegelse. Underetasjen i skipet var innredet som stall. Det var ingen vits i å ha en hest hvis jeg ikke kunne ta henne med meg dit jeg skulle. De flirte av det, folk i Konglomeratet.

”Starter og ror, starter og ror.” Ordene lå som en besvergende sløyfe i hodet i det jeg hastet i posisjon. Skipet startet ikke. Kilden, gaven fra Rådet. Jeg prøvde på nytt. Livløst. Vannet flommet rett mot oss. Jeg sverget og forsøkte på nytt uten hell. Det, som ikke nyttet, var bortkastet. Nærmest i refleks grep jeg tak i sekken som inneholdt en folkeverges grunnutstyr i felt. 

Jeg hoppet opp på ryggen til Saira og sprengte ut av skipet.

Hun måtte forstå at det hastet. Vi måtte sette retningen. Hvert sekund talte. Det nyttet ikke med sykkel. Hver eneste nerve hylte at jeg skulle ri nedover og bort. Magen roterte i blind frykt. Jeg måtte kjøle ned panikken. Forbli i tenkningen. Hjernen forsto situasjonen. Vi måtte opp i høyden. Jeg skjøv alt annet bort. Vi skulle rett mot vannmassene. Begge skulle overleve menneske og dyr. 

Øynene mine saumfor terrenget. Hvis vi dro skrått til høyre, og rett oppover, ville vi muligens komme høyere enn vannets tordnende rekkevidde. Det var vår eneste sjanse. Jeg red, stirret og klemte helene mot flankene. Det var ikke nødvendig å mase mer. Saira hadde forstått og fløy for livet oppover og ut til sida i motsatt retning av Sivleelva. Treninga hadde båret frukt. Hun lystret, i en ekstrem situasjon, og fløy som om løver var i hælene hennes. 

Jeg gjorde meg klar til å fly opp og startet beltet.

Nå gjaldt det! Hun måtte følge mine direktiver, også mens jeg fløy, slik vi hadde trent på det i Konglomeratets ødeland. Beltet var dødt. Full panikk lammet sansene. Tankene stoppet opp. Hjernen ble tom og sort. Tankene mine gjemte seg i et hulrom der inne. Dette ville vi dø av. Vettet måtte på plass. Jeg måtte få hjernen til å fungere. Roret. Det var ikke lenger snakk om å redde Saira. Vi var begge i livsfare. 

Jeg så rett ned i det brune hesteskinnet. Alt annet ble borte. Musklene spente seg under meg. Liv. Jeg måtte finne ro. Vi skulle overleve. Det fantes fysiske lover. Saira kunne umulig rekke frem til mitt planlagte bestemmelsessted med meg på ryggen. Svetten haglet på panna. Ei infernalsk kløe. Jeg måtte skape meg et indre rom av ro og trygghet. Hvis ikke var vi dødsens. Jeg skjøv skrekken bort til et lite angstsenter. Den skulle ikke få lamslå meg.

Vi måtte høyt nok i tide.

 Øynene fokuserte lynkjapt. Sekundet strakte seg inn i uendeligheten. Et høydedrag sto opp av landskapet til høyre for meg. Jeg så meg ut en steil fjellknaus. Det var dit vi måtte. Tankene kom tilbake skarpe som krystaller. De beveget seg så sakte at jeg kunne gripe tak i dem og holde dem fast til tross for alt det som skjedde med lynets hastighet. Vi sprengte av sted. Vannet tordnet. Bevisstheten måtte stenge lydene ute så de ikke skulle lamslå meg. Det gjaldt å komme dit jeg skulle i tide. Jeg skulle klare det fordi jeg ville. 

Marzants stemme tordnet i ørene, mannen som hadde vært min trener i Krigster, den ypperste lærer i kreftenes spiraliserende galskap. Sett deg et mål lenger borte enn du tror er mulig! Få det til! Tankene klamre seg til stemmen hans. Dette skulle vi greie, jeg og hesten min. 

Over hjernebjelken klang lydene fra vannet

i en brølende repeterende dissonans. Dersom fjellknattene ikke sto høyt nok, var det slutt. En negativ kortslutning. Det ville bli høyt nok fordi jeg trengte at det var det. Hvorvidt treffpunktet var realistisk var uinteressant. Troen var det vesentlige. Kreftene jeg satte inn for å nå målet.

 Gjennom dalen tumlet vannet, som en væskefylt koloss uten knokler og hud, med krefter som ei kjempeslegge, en sikker  felle for alt liv som befant seg her. Den skulle ikke få klappe igjen rundt oss. Jeg dirigerte Saira gjennom en verden som var gått amok. Trær og røtter revnet. Jeg kunne ikke la det angå meg. 

Endelig nådde vi utkantsonen, men vi var langt fra trygge. Jeg kalkulerte inn hvor hovedstrømmen av vannmassene ville treffe og tvang Saira til å løpe rett mot vannet. Hun protesterte vilt. Hennes frykt skulle ikke bli vår død. Hun skulle bli vår redningshoppe. 

Jeg spente viljen ned i beina, bannet og ropte.

Takk Gamle, for at vi hadde trent. Gailio, min kisteverge, og resten av konglomeratene, skulle få spise i seg flirene sine. Jeg hadde forlangt at Saira skulle passere gjennom mørke huler. Hun kunne veien gjennom tunnelen som forbandt husene mine i Klosterdalen og Kildedalen. Fra huset i Kildedalen kunne hun ta seg ut i ødemarka. Nå var vi ikke innestengte. Det fantes ingen stillhet. Hun løp fordi jeg sa at hun skulle gjøre det.  

  ”Ditt forbannede øk, løp!” Jeg brølte. De underlige direktivene mine pleide å ende bra. Det var det trening handlet om. Senere skulle jeg be om unnskyldning. Det måtte bli et senere. Jeg hadde mye å utrette. Livia, kjæresten min, ønsket seg mange barn. Jeg skulle oppfylle den drømmen, ingen andre. ”Poenget er at du må tro at du kan klare det”, skrek jeg. Zaira hadde aldri møtt, Marzant, kjempen. Den tordnende larmen angikk ikke oss. Den var ubetydelig som et myggstikk.

Jeg vrengte opp en steil skråning til venstre.

  Steinryggen lå nært nå. Vi stormet fram. Saira presset seg opp. Jeg kastet meg av og tviholdt i tømmene. Hun kjempet i mot. ”Rolig, bare rolig.” Ordene fløt på automatmodus i gjentatte slynger. Jeg så meg ut de to kraftigste trærne. Hurtigere enn løpske vannmasser bandt jeg tømmer til tau og bandt det fast rundt stammen. Hun steilet for å komme løs. Hover eller vann, hva var den verste død? Hun kunne bare våge å treffe meg.

Jeg dro frem det som var av tau og bandt meg selv fast til en trestamme som lå tilstrekkelig langt unna Sairas villskap. Bare vi ikke hadde skapt vår egen dødsfelle? Det fikk gå som det ville. Mitt vett hadde ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Nå måtte vi tåle konsekvensene. Vi skulle lure døden. 

To meter nedenfor oss var det et fossende inferno.

Vannet strømmet rundt oss fra alle sider. Skrenten var blitt en øy i et frådende vannmassiv. Hjernen min hadde vært slu og klartenkt. Jeg takket forsynet for de utstrakte sekunder som hadde gjort det mulig. Nå var det bare styrken i røttene som kunne redde oss.  

 Det ble tomt i hodet. Med apatisk overgivelse lot jeg sekundene skylle over meg. Vi ble våte på bein og hover.  Kroppene våre ble tilbørlig dusjet. Foreløpig var det ingen farlig kraft i strømvirvlene som nådde oss. Jorda kunne rase ut både på nedsida og på oversida. Jeg kunne ikke la det angå meg heller. Jordskred. Grøss. 

Så lenge røttene holdt, var vi trygge, hesten min og jeg.

Hvor som helst ellers i dette landskapet, ville vi garantert ha blitt slått til lik. Røttene skulle holde fordi vi ville det. Jeg fnøs og følte trang til å pruste og skrike slik Zaira gjorde.

Øynene mine falt på Kilden. Den ble revet løs fra fortøyninga, slukt av frådende villskap, og ført nedover. Virvlene slukte trær og vekster. Skipet ble redusert til en dansende leketøysbåt og trukket under. Vannet frådet og spant. Konglomeratets stolthet kjempet modig og fikk deler av skroget opp igjen. Jeg var glad i det skipet. 

Røtter løsnet og kastet seg inn i en runddans av greiner, stein og annet trevirke. Jeg fulgte med på våre trær, røtter. De måtte holde. Jeg krysset fingrene. Skipet ga tapt. Der ble det borte. Kun dyr som kunne fly, kom seg ut av dette. Tjue meter lenger nede kom skroget til syne igjen. Jeg skulle ha flydd. Aldri tidligere hadde utstyret mitt sviktet. Hendene begynte å skjelve. 

Sola danset med vanndråpene

og kastet farger inn i det buldrende vanninfernoet. Øynene mine sto vidt åpne. Fossende galskap festet seg som lim til netthinna. Jeg greide ikke å lukke dem, spare dem for det skrekkelige synet. I stedet tittet jeg mot demningen. Reistad Byggtun, Konglomeratets bygningsråd, hadde lovet meg en omvisning i det anlegget. Han hadde påstått at det var det beste av sitt slag, en vidunderkonstruksjon, en menneskelig genistrek uten sidestykke. Reistad var for sent ute.

Saira rullet med øynene. Hun måtte slutte med det der. Et dårlig tegn. Røttene ville holde. Reistad ville ha sagt det samme om demningen. Det vi opplevde akkurat nå, jeg og hesten min, skulle ikke ha vært mulig. Vrinskene blandet seg med lydene fra det tordnende vannet. Saira hadde ingen anelse om de krefter som lå i røtter. Vi måtte stole på røttene. Uten dem ville jordsmonnet ha sklidd av sted ved den minste regnskur. Vi hadde ikke kunnet stole på demningen heller.

Stakkars dalen.

Jeg hadde funnet inn hit fordi jeg hadde ønsket å observere løver i sitt naturlige element. Det var ikke mye igjen av den, Sivledalen. Sivleelva hadde rent som ei tynn strime vann nedover her. Nå var den blitt verre enn noen monsterelv. Jeg grøsset. På den andre sida, av høydedraget, rant Rahangafloden. Bare nå ikke den var blitt rammet av dette. Jeg  prøvde å se for meg landskapet. Der var det bebyggelse på begge sider av elva, ikke som her, ødeland. 

Begge elvene hadde sitt utspring fra, Rhandorivannet. Demningen sikret vannforsyninga i området viden rundt, like ned til Groby. Jeg snudde hodet, men vendte det fort i retning nedover igjen. Vannmassene var som uhyrer der de kom farende. Jeg håpet inderlig av Rahangafloden var blitt spart.

Med tause lepper sto jeg der

og kjente på den skjøre linjen mellom katastrofe og ro, liv og død. Sairas følelser trodde at vi var fortapte. Vi ble klissvåte av sprut og damp. Hun hadde resignert og så ut som ei opphengt fille som ikke på noen måte minnet om hoppa mi, brun og flott med sort hale og man. Selv ikke fargene så riktige ut lenger. Jeg kikket nedover meg selv. Vi så ikke ut noen av oss. Fukt, vann og damp. Leire og sølesprut. Steiner. Det var dem vi måtte vokte oss for.

Takk og pris for at Livia, kjæresten min, befant seg trygt hjemme. Hun hadde hatt en avtale med venninner. Kilden, skipet mitt. Det var ikke lenger spor av det. Livia og jeg studerte i hver vår verdensdel. Skipet hadde sørget for at vi kunne treffes, så og si, så ofte vi ønsket. 

Jeg ville ikke tenke på skipet.

Det var varmt i dette distriktet. Dampende hett. Vannet, som hele tida sprøytet over meg, gjorde meg likevel iskald. Jeg greide ikke å slutte å skjelve. Saira skalv hun også. Jeg mumlet beroligende. Det hjalp ikke for noen av oss. 

Hannløven hadde reddet oss. Dersom han ikke hadde brølt, eller om han hadde brølt noen sekunder senere. Dette skulle gå bra. Jeg sto her og var ett med vannet, larmen, tordenen og revnet materie. Hannløven hadde brølt akkurat tidsnok. Busker og vekster som ga tapt. Hvis det ikke hadde vært for de hersens venninnene hadde vi alle vært hjemme nå. Det var sannheten, hjemme med henne, Livia, min elskede.  

Saira var ikke spesielt fornøyd med meg.

Det hadde hun ikke vært på lenge. For løver ville Saira være et deilig stykke kotelett. Hun ville aldri kunne forstå at jeg hadde hatt et ønske om å studere løver, sette henne i fare. Tid og evighet. Jeg holdt øye med stedet der jeg hadde trodd at det hadde vært ei løvehule. Egentlig visste jeg ikke om det hadde vært ei hule der. Jeg hadde antatt det. 

Sola la seg ned og malte storslåtte farger på himmelen. Tida var sekunder. En absurd virkelighet, et inferno av ødeleggelse. De nydelige fargene. Solas gang. Tida som gikk. Jeg ante ikke en gang om det hadde vært løveunger. Jeg hadde trodd på både ungene og hula. Nå ville jeg aldri få svar på det.

 Forrige gang jeg hadde flydd over Kalakafjellet, her i Urleiven, hadde jeg sett en hannløve med to drektige hunner. Nå hadde jeg sett tre løver, to hunner som ikke var drektige. Konklusjon trukket, en mulighet for en studie av løveunger i sitt rette element. Prompte hadde jeg avbestilt overnattinga i Kalaiko, en landsby i Rahangadalen. 

Domino hadde varslet meg.

Han hadde vært vår redningsmann. ”Husk det, din vrinskehoppe, og vær takknemlig!” mumlet jeg. Hun hang som ei oppvridd fille i tauene, men hun levde. ”Du fraktet meg hit, reddet livet mitt, men uten Domino hadde vi begge vært døde. Hadde Domino brølt noen sekunder senere, ville vi begge ha blitt til jordas koteletter. Husk det!” 

Jeg hadde to uker med fri fra studiene, utdannelse som folkeverge. Uansett tørke, og her var det mye tørketid, hadde demningen, gjennom et intrikat kanalsystem, sørget for en sikker vanntilførsel året rundt. Det hadde den dugd til, men dette, en katastrofe av dimensjoner. Himmelpenslene malte med stadig mer intense farger. Det var ingen vind, ikke en gang et vindpust. 

Vi kunne ikke gjøre annet enn å eksistere, jeg og hesten min.

Jeg forsto det. Det gjorde ikke hun. Jeg sukket. Hun prustet. En stein kom farende en meter til høyre for oss. Den landet en meter på nedsida av våre trær. Jeg sverget, men det nyttet ikke å være redd. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av oss. 

 Steinen lå stille i mudderet. Jeg fulgte med på den samtidig som jeg så for meg en stolt manke gyllenbrun pels som hadde lyst opp et lite fjellparti. Domino, redningsmannen. Ei løvinne hadde ligget som et slakt til høyre for ham. 

Leira fikk tak i steinen og førte den nedover. Først gikk det sakte, som om den protesterte. Det nyttet ikke. Steinens masse skapte en vill akselerasjon så den freste nedover og forsvant. 

Jeg trykket inn koden til Gailio.

Mørket tok for seg av solnedgangen. Kommen var død, et kommunikasjonsmiddel for folkeverger, langt mer avansert enn de ringeapparater, RA, som resten av befolkninga benyttet. Den pleide å virke. Jeg så kritisk på den. Det kunne skyldes fuktighet. 

Kommen min hadde aldri sviktet meg. Lydene rundt oss ble lavere. Vann virvlet rundt føttene. Konglomeratets utstyr virket, det var deres kjennemerke, den ypperste kompetanse. Konglomeratet, den åttende verdensdel. Vannføringa var fortsatt stor. 

Fingerhjertet berørte kommens overflate.

Det var så vidt jeg greide å holde meg oppreist i tauene. Tørr. Skipet hadde ikke startet og var blitt til skrap. Beltet hadde ikke virket. Det var festet til livet. Vannet trakk seg litt tilbake. Sprutet oss ikke lenger ned. En ny stein landet rett til venstre for oss. Vi ble oversprøytet av leire og småstein. Jeg prøvde å beskytte øynene. Stakkars Saira. Hun hadde ikke hender til å beskytte seg med.

Beltet burde ha startet. Jeg prøvde på nytt. Niks. Jeg skulle ønske jeg var tørr. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Jeg greide ikke å huske det. Skritt for skritt måtte jeg tenke meg tilbake, finne det ut. De iltre steinknausene, som hadde stukket opp av det grønne gresset, langs elva. Klyngene av trær, som hadde dannet små skyggefulle plasser, til beskyttelse mot sola. De fantes ikke lenger. Ikke noe fantes lenger. 

Raimån, min avdøde lærer,

hadde ment at man ved å studere dyr kunne komme til forståelse av menneskelige handlingsmønstre. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Det var det vesentlige, ikke løvene. Alt jeg anstrengte meg, det var ikke mulig å huske det. Jeg hadde tatt utallige bilder av de tre kattedyrene, filmet dem. Kommen var død for bilder også. Ikke et eneste bilde, de jeg hadde tatt for å overtale Livia til å komme hit når hun var ferdig med venninnene. Alle skissene, jeg hadde tegnet, hadde gått i graven med Kilden. Planen for den optimale forskningsstasjon. 

Jeg stirret rasende på kommen. Det var ikke dens skyld at den ikke virket. Flere mikrolytter var blitt koblet opp mot den, og plassert i naturen, slik at de skulle varsle dersom løver hadde tråkket over grensa for min komfortsone med store kattedyr. Ingen hadde tråkket over. 

Døden.

Jeg kunne ikke tenke på døden. Når hadde jeg tatt det siste bilde, den siste filmen? Jeg skulle ha sendt dem videre. Det hadde jeg ikke gjort. Jeg glodde iltert opp mot demningen. Den hadde ikke holdt hva den lovet. Jeg sverget og flyttet blikket bort fra det skremmende synet, ned mot de vakre fargene som ikke hadde ikke gitt noen løfter. Reistad hadde lovet, ingeniørene.

Dag to for mitt opphold her, hadde jeg dratt sammen med Domino og ei av fruene hans, på jakt. Hun jeg kalte Glattøre. Den andre hadde hatt et hakk i øret. Henne hadde jeg kalt Tynni. Halsen hennes hadde vært så lang og glatt. Hadde hatt. Et fryktelig verb. De kunne umulig ha overlevd, løvene. På det tidspunktet hadde både beltet virket og kommen virket. 

I løveordenen var løvinnene de store provianteringsmestere.

Domino hadde ikke fulgt protokollen. Slutt og tenk på jakta, Reikin. Når var det siste gang jeg hadde sjekket displayet? Det hadde vært rett før det smalt. I hvert fall ikke lenge før. Domino hadde reist på hodet som en eventyrkonge. Han hadde vært alene. Tynni hadde forlatt ham uten at jeg hadde merket det. Det hadde gjort meg urolig. Jeg hadde reist meg opp for å få en oversikt. Sekundet hadde strakt seg ut i en nesten hypnotisk frykt. 

Saira hadde drukket vann. Mikrolyttene hadde vært koblet til. De ville ha varslet hvis hun hadde kommet, Tynni. Vi ville ha oss frabedt overraskelser. Saira hadde stampet med hovene. Domino hadde gjespet og vendt på hodet. Han hadde lagt seg ned og sett ut som om han sov. Jeg trodde ikke at han hadde gjort det. Han hadde gjespet en gang til. Rett etterpå hadde jeg  sjekket displayet for aktivitet i lufta. Kommen hadde fungert. Jeg hadde ikke registrert noen aktivitet.

Uten å forstå hvorfor hadde jeg vært utrolig.

Latskap, makelighet. Akkurat da burde jeg ha flydd opp for å sjekke om det faktisk hadde vært aktivitet i lufta, men det hadde jeg ikke gjort. Derfor kunne jeg ikke vite om beltet hadde virket på det tidspunktet. 

Maur hadde krabbet oppover beina mine. Jeg hadde flyttet på meg. Domino hadde gjespet, strekt på seg og reist seg opp. Det var da det hadde skjedd. Hannløven hadde brølt. Kommen hadde virket rett før katastrofen inntraff. Den var ikke våt. Den burde fortsatt virke. Det var konklusjonen.

Så hvorfor virket den ikke. Det var for mye som ikke hadde virket. Skipet, beltet og kommen. Sykkelen. Jeg hadde ikke hatt tid til å prøve sykkelen. Saira hadde trengt hvert sekund hun kunne få. Takk og pris, at jeg hadde hatt vett til å ikke prøve den. Sykkelen kunne ha virket. Konglomeratets utstyr var det beste i verden. 

Vi levde

Det fikk være nok. Hendti, vår mikrologråd, ville komme med forklaringer. Han var et geni. Jeg måtte gjøre det nødvendige så vi skulle komme oss gjennom natta i live.

Klær måtte fjernes. Jeg kunne ikke godt dra skinnet av Saira. Lufta luktet tungt av opprevet jord. Kunne en revnet demning innvirke på el-utstyr? Jeg visste ikke. Snart ville vannet slutte å flomme. På sekunder hadde en transportør over himmelen blitt redusert til skrap. Demningen måtte da snart ha fått tømt seg, praktverket som hadde blitt til søppel. 

Jeg takket skjebnen for Saira mens jeg stirret irritert opp på den ødelagte murkolossen. Først fjernet jeg beltet, brettet det pent sammen og la det i sekken. Endelig sto jeg i bar overkropp. Den klissvåte trøya. Jeg hang den over ei grein.   

Himmelen hadde stjerner.

Naturen var på vår side. Som oss var den et offer for dårlig menneskelig byggeskikk. Praktverk du. Ingen gråt over skrap. Et skip var bare et skip. Vi levde. Jeg tørket bort noen tårer i det jeg strevde for å få av meg buksa. Dyvåt den også. Dyrene i denne dalen var blitt til lik, men vi levde, jeg og hesten min. 

Løvene. Jeg hadde fulgt med dem på jakt. De var mine, i hvert fall i tankene. Hannløver var territorietvoktere, kortlevde og kampberedte. De skulle ikke dø sånn. Jeg trev knyttneven over øynene. Skissene mine, alt jeg hadde tegnet, borte for alltid. Jeg måtte prøve å huske det alt sammen så jeg kunne lage nye, få dem nøyaktige. Der lå buksa i mudderet. Den kunne uansett ikke bli verre.

Domino og Galttøre hadde skjult seg ved en klynge med trær ved elva.

Sebraer hadde kommet. Løvene hadde gjort tegn. Det var tegnene jeg hadde vært interessert i. Jeg dro av meg sokker og undertøy. Natta var mørk, men det ble aldri helt mørkt. Det hadde vært slik under løvejakta også. Jeg hadde savnet å se bedre. Derfor hadde jeg planlagt å skaffe meg et mørkekamera. Alle folkeverger burde ha et mørkekamera på kommen som verken ga fra seg lyd eller lys. Det skulle jeg be Hendti om. Geniet. 

Klesplaggene var fjernet. Jeg stappet dem ned i sekken. Løvene hadde skremt et dyr ut av flokken. Tynni hadde jaget dyret rett mot Domino. Med voldsom energi hadde Domino sprunget mot byttet. En sebra var blitt redusert til blødende istykkerrevet muskelmasse. Jeg puttet bylten med våte klær ned i folkevergeoppakninga.

 Raimån ville ikke ha leet på øyelokket i den minste snev av kvalme over det blodige dramaet som hadde utspilt seg. Han ville ha vært ett med spenningsmomentet. Sitret av det. Kommunikasjon, et massivt regn av energi, mat. Jorda, det største matfatet av alle. 

Jeg reiste meg opp og var splitter naken.

Over meg hang demningen som en mørk truende skygge. For Marzant, min tidligere trener i Krigster, ville løvenes jakt på mat ha handlet om energi. Et slikt oppbud av kraft kalte på dagdøsing. Løver drev mye med det. Det hadde vært drepende kjedelig å observere dem, en stadig kamp mot øyelokk som hadde truet med å falle igjen. 

Øynene til Saira tagg meg om å løsne henne. ”Din tullehoppe”, hvisket jeg. ”Du kommer til å ruse av gårde i panikk og skade deg. Sov godt! I morgen kjennes det bedre, mye bedre. Jeg skal også ha tau. Ikke tro at det er urettferdig. Ingen kan sove trygt her i natt uten å være bundet til et tre.” Jeg kikket nedover den nakne kroppen min, oversprøytet med søle, små sår av opprevet hud overalt.

Planene mine hadde virkelig gått fløyten. Det ville bli nye muligheter. Ikke her. Jeg sverget og tok bylten med klær opp igjen fra sekken. Aldri her. Klærne måtte tørkes. Hvis jeg hang dem i treet, risikerte jeg å miste dem. Jeg bandt dem fast til ei grein. De kom ikke til å tørke. Overalt var det vann, fukt, jordsprut. Jeg glodde sint på dem og lot dem henge. 

Egentlig burde jeg ha lagt meg på dem.

Konglomeratets zoologer var sterkt i mot å menneskeliggjøre dyr. Raimån hadde gjort det hele tida. Jeg gjorde også det. Raimån ville ikke ha kjedet seg i et sekund. Han ville ha hatt en enestående evne til å gjøre de kjedelige latsabbene interessante. 

Jeg fant meg en slushby i sekken, en klumpete kakekjeks for proviant på reiser. Det lå alltid slike i folkevergeoppakninga. Jeg tok tre biter og orket ikke en bit til. Ei vannflaske. Jeg drakk. 

Jeg våget meg ikke bort til Saira. I stedet fortsatte jeg å hviske beroligende mens jeg strevde for å få bundet tauet slik at jeg ikke ville bli tatt av vannet. Jeg måtte ha mulighet for å ligge, snu på meg. Hvis ikke ville jeg tørne. Heldigvis for stjernene. Ikke vind, ikke regn. Joda det var noe å være takknemlig for. 

Jeg hadde laget mange skisser over forbedringer ved forskningsstasjonen.

Ved hjelp av spesialkonstruerte speil hadde jeg tegnet løsninger så vil skulle kunne se vidt og bredt og like inn i den hula jeg trodde at hadde eksistert. Planene mine ville aldri bli noe av. Det var bare å innse. Et tapt prosjekt. Klokt designet, men tapt.

Jeg plasserte magen opp på sekken og la meg ned. Søla, under meg, stinket. Det var ikke mulig å få foretatt seg noe i dette svarte mørket. Morgendagen ville bli en utfordring. Jeg ville trenge søvn. En naturkatastrofe som dette. Jeg fikk ikke sove. 

Tankene kvernet.

Jeg måtte ta kontroll over dem, finne noe de kunne dvele i så jeg fikk sove. To av Sairas nære slektninger var blitt revet i stykker den jaktnatta. Tårer trillet ut av øynene mine. Jeg greide ikke å hindre dem. Det var ingen fruktbar tanke.  ”Vi ble ingens koteletter, skjønner du det?” hvisket jeg i det jeg vred på meg for å få det mer komfortabelt. Saira hørte meg ikke i sin utmattelse, frykt. I hvert fall trodde jeg ikke at hun hørte meg, men jeg kunne ikke vite det.

Raimåns mantra var at dyrestudier kunne stille folkeverger i forkant av farlige situasjoner. Disse tre løvene ville ha trengt et matfat på tre hundre sebraer på et år. Sebraer beitet. Da snakket vi om et stort antall vekster som en nødvendighet for tre løver. 

Mentalt prøvde jeg å forsvinne inn i et gresstrå. Kuer var fredfulle skapninger. De tygde og tygde mens de skulle greie å holde styr på fire mager. For et gresstrå var de uhyrer med fire syrebaserte torturkamre. 

Gress var ingen god ide.

Saira elsket gress. Jeg kikket bort på henne. Store brune hesteøyne på randen av hysteri. Jeg mumlet beroligende og beklaget at jeg hadde tvunget henne til å utholde løver i sin nærhet. ”Du skjønner det,” hvisket jeg. ”Det er bare slik du kan lære å mestre livet som folkeverge, følge meg, gjøre det du ikke våger.”

Naturen var et drepende skuespill. Grolin, min gartner og jeg, halte og dro i ugress for å fjerne røtter til planter vi ikke likte. Sebrakjeften åpnet seg. Jeg så det for meg, rett inn i tanngarden. En naturkatastrofe som dette. Jeg var en mann som hadde fiender. 

Vi mennesker var så stolte av vårt fremragende intellekt, vår logiske tenkning. Raimån hadde aldri vært nevneverdig opptatt av det. En tanke styrte ingen handling. Glødende følelser gjorde det. Dyrenes atferd. I en intens følelse lå det krutt for menneskelig motivasjon. Mette trygge løver angrep ikke på høylys dag. Saira hadde trodd at hun ville bli til biffsnadder. ”Det fins ikke flere løver her”, hvisket jeg beroligende. Trist nok. 

Natta hang tung under stjernene.

Jeg ble gal av å ligge krøllet sammen og strakte på beina. Den ubehagelige søla. Det var bedre å gjøre seg så liten som mulig. Løvekjeften som fråtset i skinn og kjøtt. Ikke tenk på det. Tenk på sommerfugler. Ikke tenk på stein som kan komme ramlende nedover å knuse oss. Heldigvis var det ingen insekter her. En stor fordel i elendigheten. Jeg var alt for oppspilt. Ikke tenk på jordskred. Hva skulle jeg tenke på? Marzant hadde dødd samtidig med Raimån. Jeg hadde overlevd. Det murret i savnet. Solaiko var også død, min trener i Soll. Han hadde forrådt meg.

Vannet fosset nedover. Så enkelt å være vann. Bare følge strømmen, la seg drive av sted. Helt ukomplisert. Mennesker var kompliserte. Raimån hadde aldri fornektet kompleksiteten. Han brøt den ned til enkle små bilder fra dyrenes verden. Hvor vidt og hvor langt hadde katastrofen rammet? Jeg så for meg kartet. Prøvde å huske. Jeg var usannsynlig sliten, men jeg klarte ikke å få bukt med oppspiltheten. 

Meditasjon.

Jeg måtte finne ro. Afro, imaginasjonsrekka. Da ville jeg sovne. Bare jeg greide å holde fast i den. Min fascinasjon for store kattedyr  hadde bragt oss hit. Uten den ante jeg ikke hvor jeg ville ha tatt veien. Jeg vred på meg! Klødde. I morgen måtte jeg få tak i et RA. Under jakta hadde løvene samarbeidet like effektivt som Rådet i Konglomeratet. 

Jeg lette etter ro. Tenkte på Kjærstri, hennes veiledning. I Konglomeratet trente vi selfer, selvutvikling. I halvannet år nå hadde jeg trent afro, Livias hovedselfe. Min var Soll. Jeg hadde gradering tre i afro. Den krevde evnen til å utfordre all hevntrang over innbilte eller virkelige fortredeligheter. Legge den død. Erstatte den med kjærlighetsgjerninger i det minste lille. Hevnlyst var en ødeleggende faktor for ethvert fremskritt i all selfetrening. Den ene bildet etter det andre la seg på netthinna. Jeg ble så lettet at de forsvant. 

Bildene krevde fokus. Jeg måtte begynne på nytt og forbød meg selv å la tankene kretse rundt flom, løver, døde dyr, avrevet muskelmasse. Kun afro, de universelle bildene som resulterte i graderinger. På samme utviklingstrinn så utøverne det eksakt samme. Jeg fattet fortsatt ikke hvordan de hadde fått det til. I følge trenerne mine hadde det vært sånn siden år null eller deromkring. 

Det første bildet, ei gammel kvinne.

Hun ble stadig yngre. Ved gradering tre var hun blitt til et barn i ei blomstereng. En tiger, det farligste rovdyr av alle, hvilte hodet i fanget hennes. Dyr tuslet rundt, ville og tamme. Harmoni. Blomstenes kronblad åpenbarte en ufattelig mengde fargesjatteringer. Jentas øyne  forble et speil av fargenes skjønnhet, en skjønnhet man kunne fortape seg i. Det krevde en anstrengelse å skyve fra så en ikke druknet i blikket, ble borte i synet, som om det aldri hadde funnet sted. 

Egentlig var det nettopp det jeg tilstrebet, å forsvinne inn i søvnen. Plutselig ønsket jeg det ikke lenger. Jeg ville se videre, komme lenger, utvikle meg. Endringen skjedde i øynene, fortryllende øyne. Jeg skulle ikke sovne. 

I følge Kjærstri gikk det viktige sammenslyngninger mellom alle selfene.

De kunne være hverandres inhibitor og forsterker. Der Luna og Krigster samlet krefter i punktet og sendte dem ut, skjøv afro fra og ledet dem bort så de ikke skulle bli til forstyrrede faktorer. Ekstremt vanskelige spørsmål. Ikke skyve for hardt. Akkurat passe. Krevende greier. 

Bildene forsvant. Ble borte. Alt hva jeg anstrengte meg greide jeg ikke å holde fast i dem, få dem tilbake. Jeg reiste meg opp. Stirret ut i natta. Det var meningsløst. Jeg trengte å hvile. Den gamle kvinna, ungdommen, dyra. Ord fløt i hjernen i en surrealistisk galskap. Jeg trengte et konstruktivt ord jeg kunne dvele i. Håp. Det måtte være håp i galskapen. Hesten min og jeg, vi var håpet. Vi levde. I liv lå det håp.

Håp, et lys i mørke.
Tro, en mulig sti.
Kjærlighet i livets tørke. 
Vandrere i harmoni.










Liber Mundi, verdensbpka. Andre bok i serien, Alene, kapittel 1
Fantasy-forfatter, tjern med vannliljer, vil du kikke inn til forlaget, klikk på bildet!