Fantasy-Litteratur, Vi sank i hav, Kapittel 1.



Fantasy-Litteratur,
Serien Liber Mundi,
Vi sank i hav,
Norsk Fantasy,
Norsk Science Fiction,
Spenning,
fremtidskrim,
Forfatter R.R. Kile.



Fantasy-Litteratur, Spenning. Fjerde bok i serien Liber Mundi.


Fantasy-litteratur. Vi sank i hav er 4. bok i serien Liber Mundi. Fjellvokterne eksperimentert med organdyrking og kloning i en protest mot forbudet i verden. Konglomeratet kom over en slik opprørscelle, og har tatt disse ungene med seg hjem. To av disse vokser opp hos slektninger. Den tredje klonen har man ikke klart å finne opphavet til.

Ungene er sterkt ønsket av opprørerne. En dag tar en av dem seg inn i Konglomeratet ved å utnytte Peddis kunnskapstørst om temaet. Ved å true hans nyfødte sønn på livet, får de med seg Reikin, Peddi og Peddis kone, babyen og klonene ut av Konglomeratet.

Reikin kan ikke tillate at det skjer noe med spedbarnet, mirakelbarnet. Han planlegger for flukt, men det viser seg å bli svært krevende. Opprørerne har lagt en strategi der det angivelige skipet de har fløyet, styrter og brenner opp. Alle antas døde da deres DNA er etterlatt på styrtstedet. Det gjelder å ikke gi opp, selv om det ser håpløst ut.





Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Fantasy-litteratur, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1




Fjerde bok i serien Liber Mundi, første kapittel.



”Reikin, du må komme. Peddi har ikke kommet hjem. Jeg frykter at noe har hendt ham.” Det var Eiloia, en lærer vi hadde hentet inn til Konglomeratet for noen år siden. 

”Da er det andre du må kontakte før meg”, sa jeg og rynket brynene. Hun begynte å gråte. Jeg fikk ikke et fornuftig ord ut av henne. ”Magnom og jeg har guttekveld.” Gutten  hadde vært hennes elev før hun kom til Konglomeratet og var det fortsatt. ”Snakk med Rhettfinn eller Kampin!”

 Rhettfinn var leder for verdensrådet. Kampin var Konglomeratets sikkerhetsråd. Eiloia gråt enda verre. ”Ok, Eiloia! Sett deg ned! Jeg kommer så fort jeg kan.” Hun hulket. Jeg syntes jeg oppfattet en stemme. Hun hadde to små barn i huset, den yngste av de tre klonene vi hadde reddet ut av et vulkanutbrudd og hennes egen lille baby, Don. Men det var ikke barnestemmer  jeg hørte. ”Jeg kommer”, sa jeg oppgitt. Stemmen lignet ikke Peddis. Peddi og Eiloia hadde giftet seg for et år siden.    

Magnom ville bli skuffet.

Han sprutet på meg i det jeg la fra meg kommen. Prosjektet mitt for tida var å anlegge små svømmekulper mellom og rundt kanalene jeg hadde bygd i ødelandet. Jeg hoppet uti og sprutet enda verre enn ham. Til slutt var det ikke en tørr flekk på noen av oss. 

Laia, løvinna, tittet på oss og så ikke direkte imponert ut. Jeg sprutet på henne. Hun trakk seg bort med et misfornøyd knurr. Hun likte å bade, men bare i kilden. Der badet vi med henne så ofte vi fikk det til. Ved det mente jeg å bidra til å holde villdyret ute av henne. 

Jeg trakk gutten opp av vannet. Han var blitt åtte år. Vi måtte få av oss vått tøy og få på oss noe tørt. 

”Jeg beklager Magnom.

Eiloia trenger hjelp. Jeg må gå til henne. Skal jeg kontakte Jinjin eller Vergin?” De var Gailios barn, Gailio, min kisteverge og venn. ”Kanskje de kan være her sammen med deg til jeg kommer tilbake. Vi må i så fall spørre onkel Hendti om lov. Kanskje Hendti vil komme.” 

Magnom og jeg hadde utviklet en felles interesse for Laia og kanaler. Han for å bade i dem, og jeg for å bygge dem.

”Vi spør Vergin og Jinjin først”, sa Magnom. Vergin svarte umiddelbart ja. Han hadde et godt forhold til både Laia og Magnom. For fire år siden hadde han tatt seg av henne, ei nyfødt løvefrøken. Tjue minutter etter var han på plass, en veltrent tjueåring som hadde begynt sin utdannelse som folkeverge. 

Magnom løp ham glad i møte.

Vergin løftet ham opp, kastet ham til værs, tok i mot og snudde ham på hodet så han hang og sprellet. Laia kom løpende. Vergin lo, slapp Magnom forsiktig med på bakken og hilste nese mot snute. Sammen tuslet alle tre langs kanalen mot brua jeg nylig hadde avsluttet.

 Jeg mistenkte at det ville bli flere bad på Magnom. Peddi hadde ønsket å bli Magnoms fosterfar. Hendti hadde nedlagt veto. Gutten var hans. Nærmere en tro kopi var det ikke mulig å komme, hans eneggede tvillingbrors klone. 

Peddi og Eiloia hadde fått sønnen Don. Peddi var i en lykkerus. Jeg fattet ikke hva som hadde skjedd som hadde fått Eiloia til å gråte sånn. Magnom kastet ball til Laia. Hun løp for å hente den. Meningen var at hun skulle ta ballen så lett mellom tennene at hun ikke skadet den. Kun mat og pinner var til å slite i stykker. Magnom la merke til at jeg fulgte med. Han hevet tommelen. Laia hadde gjort som hun skulle. 

Jeg valgte tunnelsystemet bort til Peddis- og Eiloias hus.

Vel fremme ga jeg signal. Eiloia åpnet. Hun var blek. Øynene var store og oppsperrede. Jeg gikk mot henne. 

”Kjære hva…” Hun skrek. Ei hand la seg over de bevrende leppene. Beina mine forsto at de burde snu. En pistol gjorde at de fortsatte å gå rett frem. Eiloia ble slynget vekk fra døra. En brunhåret mann, litt lavere enn meg, ba meg høflig om å stige på. Jeg takket. Noe annet var det ingen grunn til. 

Eiloia lå i en fillehaug på gulvet. Kroppen skaket i dype hulk. Den fremmede pekte mot stua med øyne dystrere enn en regnværsdag. I sidesynet registrerte jeg at Eiloia ble heist opp. Jeg vurderte å sparke bakover, utnytte ustabiliteten i kroppen hans i det den pådro seg mer vekt, men jeg våget ikke, for jeg ante ikke hva jeg ville finne i stua. 

I den myke grå skinnsofaen satt ei kvinne jeg ikke kjente.

Hun hadde rødt oppsatt hår med små krøller dandert rundt hele hodet. Fargen kunne umulig være ekte. Kunstig hårfarge var blitt moderne for begge kjønn. Slik var det ikke da jeg vokste opp. 

Fremtoningen plasserte de grønne øynene i meg. Jeg hadde sett de øynene før, men jeg kom ikke på hvor. De var tungt oppstreket av sminke.  Hun reiste seg opp og rakte meg høflig handa. Peddi satt i lenestolen til høyre for henne. Ansiktet hans lyste hvitt i det kunstige lyset. 

”Anji Sophia Linkten Maxux”, presenterte hun seg. Peddi så ut til å drukne i den blågrønne stolen som hadde dype armlener. Han gispet da Eiloia ble plassert i en stol ved siden av ham. Hun hulket ikke lenger. ”Så dette er Reikin Jernstein”, strålte den fremmede kvinna med et flørtende blikk. Det klang ingen bjeller. 

Jeg vurderte et angrep, men det var flere menn i rommet.

”Jeg har aldri hatt gleden av å treffe deg før! Kall meg Anji!” Leppene krøllet seg i et smil. Situasjonen kunne fort bli livstruende uoversiktlig. Jeg smilte bredt. Det bodde to barn i dette huset.

Anji med alle navnene var kledd i en rød aftenkjole. Livet var så tynt at hvem som helst kunne ta rundt det, men fasongen var langt i fra strekaktig. Hun minnet meg om noen. Hvor hadde jeg sett det smilet før? 

Jeg reagerte på gallansen og svarte med noen høflighetsfraser. ”Dere har noe som tilhører meg. Jeg har kommet for å hente det.” Eiloias blikk hvilte på meg med en intensitet like sterk som en fysisk berøring.

”Beklager!” sa jeg og unngikk å rynke brynene i siste sekund.

”Du må forklare nærmere.” Jeg strevde for å holde tritt med hennes flørtende stemme. Det virket lurest å holde blikket unna Eiloia og Peddi. Deres fortvilelse gjorde det vanskelig for meg å holde på den flørtende tonen. Jeg trodde den ville være nødvendig. 

”Ja, selvsagt kjære. Dere har min datter her.” Det gikk opp for meg hvem hun lignet, Sophia. Hun hadde hatt et navn til, Linkten. ”Dere stjal henne fra stedet der hun ble til.” 

Helt siden Magnom og jeg hadde funnet Sophia, en klonet baby, hadde vi lett med lys og lykte etter mammaen. Beklageligvis hadde hun funnet oss først. ”Nå vil jeg ha henne tilbake.” 

”Nei!” gispet Peddi.

Hun sendte ham et foraktelig øyekast. Peddi var kritthvit. Jeg sendte ham et advarende blikk. Peddi rettet seg opp i stolen. Det var ikke så rart. Da Eiloia kom hit, hadde hun tatt på seg ansvaret for den vesle jenta.

”Dere tok fra oss våre fremtidshåp da dere raidet anlegget vårt”, fortsatte Anji. Eiloia gispet. Peddi hadde først sett på vesle Sophia som et forskningsprosjekt. Det hadde han gjort med alle de tre klonene. På veien hadde Sophia blitt hans elskede datter. De hadde snakket om å adoptere henne. Jeg ante ikke om de hadde gjort det ennå. 

”Jeg vil vel heller si at vi reddet fremtida for dere”, smilte jeg og blunket. ”Uten oss ville klonene ha mistet livet sammen med alle de andre liv som gikk tapt under vulkanutbruddet.” Hun ristet irritert på hodet. ”Konglomeratet styrer med mye, Anji, men vi kontrollerer ikke vulkansk aktivitet.”

”Dere skulle ha holdt dere unna”, sa hun, og et raseri hun ikke lenger greide å skjule hadde erstattet flørtingen.

”Dere burde ikke  ha sluppet bomber”, smilte jeg. ”Jeg vet at Peddi her tror at det var årsaken til at utbruddet ble utløst.” Hun sendte Peddi et irritert blikk.

”Peddi tror alltid at han vet best. Uansett, vi har kommet for å hente alle klonene, og du min kjære slyngel skal sørge for at det skjer.”  

”Beklager!” sa jeg. Hun smilte blidt.

”Jeg beklager jeg også! Du skjønner at hvis du ikke etterkommer våre ønsker så vil det bli veldig ubehagelig her. Eiloia, som har vært vår utmerkede vertinne, vil fortelle deg hvorfor du kommer til å gjøre det, av samme grunn som hun fikk deg til å komme hit nå nettopp.” Eiloias skuldre ristet. Hun hulket så hun ikke greide å snakke.”

”Det går bra, Eiloia”, sa jeg.

”Jeg vil uansett foretrekke at den vakre Anji”, Jeg bukket lett med hodet”, forteller meg det.”

”Hvis du foretrekker det slik. Jeg prøver alltid å etterkomme en gentlemans ønsker. Først dreper vi Don. Dersom det ikke hjelper, dreper vi Eiloia og til slutt dreper vi Peddi. ” Hun kikket bort på Peddi med et skjelmsk smil. ”Jeg har forstått at dere har vært svært gode foreldre for dattera mi, ei handling jeg gjerne vil belønne på en bedre måte. Som du forstår, kommer det an på Reikin.”

”Reikin, vi ville aldri….”, sa Peddi. Han ble avbrutt. I ei tidligere tid hadde han sett kona si og barnet sitt dø. 

”Hold kjeft!” Det var mannen til høyre for meg. Anji smilte til oss begge. 

”Ikke belemre oss med bønner, kjære kollega! Vi har bestemt oss.” Peddi hikstet.

”Det går bra, Peddi”, sa jeg beroligende.

”Jeg har selvsagt forstått at dere ikke hadde mye til valg.” En ny sønn, et bedårende spedbarn og ei lita jente. Ingen kunne være stoltere enn sekstitoåringen i lenestolen. Vanligvis passet de til hverandre, han og stolen. 

”Jeg hadde ingen valg, Reikin. Du må tro meg.”

”Selvsagt vet jeg det, Peddi”, sa jeg. ”Hva vil du gjøre med barna?” spurte jeg henvendt til Anji, mens jeg lette etter eventuelle fordeler jeg kunne hente ut av situasjonen. Her gjaldt det å tenke både riktig og fort. 

”Ungene skal hjem for å oppfylle sine formål”, sa hun. ”Akkurat nå kommer jeg ikke til å fortelle deg hvor hjem er, men det vil du få gleden av å finne ut.” Hun smilte blidt. Jeg kunne ikke regne med de to i stolene. Det måtte bli mitt ansvar å få dette i havn på gunstigste vis.

”Hvordan planlegger du å komme deg ut herfra?” spurte jeg for å vinne tid.

De tre klonene ville ikke være i fare. Ingen ville finne på å krumme et hår på hodet til noen av dem. Det var verre med babyen, lille Don, mirakelbarnet. For enhver pris måtte jeg sørge for at han overlevde. 

”Du, min kjære Reikin, skal rekvirere et luftskip og smugle oss ut, eller rettere sagt du skal smugle barna og to av mine menn ut. Jeg reiser ut slik som jeg kom inn. Synes du ikke det er det lureste, Peddi. Ja, for det var Peddi som inviterte meg.” 

Jeg prøvde å la være å rynke panna. Anji, hadde satt i gang med en krigserklæring. Hun måtte vite at vi i Konglomeratet ville gjøre alt i vår makt for å få ungene tilbake. ”Vi har kjent hverandre i mange år, Peddi og jeg. Jeg har hatt gleden av å fungere som undervisningsråd i Voksteren.” 

Magnom og Vivi var av konglomeratblod.

Vi betraktet dem som vårt ansvar. Lille Sophia var denne kvinnas datter. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde sett likheten med en gang. Vi ville aldri overgi lille Sophia til den skjebne mora hadde tiltenkt henne. ”Jeg forlater stedet når jeg er sikker på at mine interesser er i orden. Det vil si når alle vi som er her i dette huset nå, Peddi. Eiloia, Sophia, Don, du og mine folk, er smuglet ut.” 

Jeg nikket sakte, mens tankene beveget seg på høygir. Det jeg ikke fattet var hvordan vi hadde greid å overse denne personen, for vi hadde virkelig lett. Hver eneste konglomerat i styre og stell hadde forstått at noen ville lete etter vesla. Vi hadde søkt vidt og bredt etter folk som het Sophia Linkten. ”Ja, også vår kjære Magnom og Vivi, selvsagt.” Vi hadde laget ansikter basert på Sophias ansiktstrekk, farger, DNA. Det hadde ikke ført oss noe sted. 

Anji smilte.

”Selvsagt tok vi våre forholdsregler, min kjære Reikin. Ikke la deg overraske over at dere ikke fant meg! Peddi, er min gode venn forstår du. Han er en mann som setter vennskap høyt.” Peddi sank enda dypere ned i stolen. ”Jeg har alltid kalt meg Anji Maxux. Du kjenner Peddi og hans interesser for alt mulig. Vi har hatt mange samtaler om pedagogiske spørsmål gjennom årene. Da han begynte å stille spørsmål om kloning, fikk en klones mor tildelt ei fabelaktig spillehånd.” 

Peddi la hodet i hendene. ”Ja, vi kan også noen triks med anlegg og DNA, ansiktsgjenkjenning. Det er ikke så vanskelig å manipulere resultater av sånt når en har tilgang på innsida, slik vår kjære Peddi i sin elskverdighet har sørget for å gi oss. Nå er jeg her. Vi er klare. Så lenge du gjør som jeg vil, kommer alle til å ha det bra. Din første oppgave er å hente Magnom og Vivi.  Deretter kan du ta deg av skipet, kista og Liber Mundi.” Peddi fjernet hendene, gispet. 

”Du kan ikke!”

Han reiste seg frustrert og ble dyttet tilbake i stolen av en kraftig mannshand.”

”Peddi ikke!” hulket Eiloia. 

”Det går bra”, forsikret jeg og så beroligende på dem begge før jeg smilte til Anji. Jeg var helt uforberedt på at de ønsket seg kista. Liber Mundi hadde de forsøkt å få tak i flere ganger. Klonene, ungene. ”Hvordan skal jeg få tak i barna?” spurte jeg og forsto at jeg måtte vinne tid. Vi lette kontinuerlig etter opprørere. Det var blitt en del av virkeligheten i Konglomeratet, dessverre. 

Etter to store opprør, hadde vi endelig forstått at det ville forbli en pågående oppgave. 

”Du får finne på en måte.

”Du får finne på en måte. Fankt blir med deg.” Hun pekte på en av figurene som holdt oss dekket. ”Han har et apparat i lomma. Hvis han avgir et klikk på den, dør lille Don. Så vet du det. Demonstrer Fankt!”

 Fyren tok opp en liten dings. Trykket. Det ulte i stua, i hele leiligheten. Peddi skvatt opp. Han var helt fra seg. Eiloia tok det tilsynelatende med ro. ”Vil du prøve?” Hun rakte apparatet til meg. Det var så vidt jeg berørte det. Samme utløsning. ”Det er ikke trykket det handler om, kun nærheten av en finger. Vi venter ikke på noen bekreftelse, så du bør helst oppføre deg med dannelse.” 

”Hva er planen din utover det?” sa jeg. ”Du må da vite at hvis du frakter oss med tvang ut herifra, vil det være ensbetydende med en krig mot Konglomeratet. Det kan du umulig ønske deg?”

”Selvsagt ikke kjære, ingen krig.

Dere stjal våre barn, men dere reddet dem også som du har påpekt. Vi er klar over det, og vi er takknemlige. Peddi her skal ta på seg ansvaret. Han etterlater seg et brev der han forklarer at han, siden han ikke har fått lov til å bedrive forskning på klonene, tar dem med seg til ukjent adresse for å gjøre nettopp det. De vil lete etter dere, men synd for dere og dem. Skipet blir utsatt for ei ulykke.” Peddi kom med et tynt skrik. Eiloia gjemte ansiktet i hendene. 

”Hvordan Anji, har du tenkt at vi skal hjelpe dere hvis du har tenkt å la oss dø uansett?” sa jeg. 

”Å la dere dø, nei. Slett ikke. Konglomeratet skal tro at dere har forulykket. Skipet dere tok blir funnet flytende på havet et sted, eller kanskje knust mot bakken. Vi får finne ut av det, men dere er med oss. Ungene trenger dere en stund til så overgangen skal bli best  mulig. Jeg er jo utdannet pedagog så jeg forstår meg på barns behov. Samarbeider dere, skal det gå dere bra og det vesle underet, herr Don Lærheim skal få nå voksen alder en dag.”

”Vi skal nok samarbeide”, forsikret jeg og smilte mens jeg hatet ansvaret hun hadde lagt på meg.

”Det er en liten hake ved planen deres som du muligens ikke har tenkt på.”

”Få høre, kjære”, smilte Anji.

”Dere ønsker å gi skinn av at Peddi har reist frivillig. Da må dere ikke ta med dere Liber Mundi. Ingen sønn av Klosterdalen fjerner den boka.” Jeg håpet hun trodde meg, for Peddi var troende til det meste i sakens tjeneste. Beklageligvis var denne kvinna også klar over det.

”Du gjorde det en gang”, sa hun og smilte strålende. Små smilerynker forsterket sjarmen. Jeg hadde gjort det, men jeg var ingen sønn av Klosterdalen, og jeg hadde hatt en venn å redde. ”Så vidt jeg vet støttet Peddi deg den gangen.”

”Det var annerledes”, sa jeg.

”Frykten for at en venn skal dø, kan ikke sammenlignes med nidkjærhet i forskning. Dessuten var jeg den gang ingen sønn av Klosterdalen, men en grønnskolling fra Voksteren.” 

Anji slo ut med hendene. Jeg holdt fast i ordet mens jeg hadde det ”Et annet problem er kista. Jeg fjerner den aldri fra oppbevaringsstedet her i dalen, selv ikke når jeg i lange perioder bor andre steder. Folk vil ikke tro at jeg har reist frivillig dersom jeg tar den med meg. Jeg er ikke besatt av forskning. Ungene står meg nær, alle tre, også din datter. Ingen vil tro at jeg frivillig har gått med på å fjerne dem fra det de betrakter som sitt hjem.”

”Peddi er hjernen bak dette, han og hans kunnskapstrang.”

”Ja, men da må han ha lurt meg.

Det vil absolutt være mulig, men ikke hvis han forlanger at jeg skal ta med meg kista. Da ville jeg ha blitt veldig mistenksom. En hver konglomerater ville ha blitt det. Den gang jeg leverte ut Liber Mundi, var jeg ingen konglomerat. Det er jeg i dag. Ikke tvil på det.”

”Selvsagt er du det”, smilte hun. ”Det har jeg Peddis ord for. Noen løgner er han ikke. La meg også peke på det faktum at du har personlige ønsker i denne saka. Du vil at vi skal la de gamle artefaktene bli tilbake fordi du vet hvilken betydning de har i den historiske sammenhengen.”

”Selvsagt har jeg min egen agenda. Jeg vil ikke fjerne ungene. Merk deg at jeg ikke snakker om dem. Jeg påpeker svakheter. Svakheten er at Liber Mundi og kista peker mot våre fiender, dere. Jeg trodde målet var at det hele skal peke mot Peddi og hans egoistiske ønsker for forskning slik at ingen vil mistenke at vi har vært utsatt for en forbrytelse fra utsida av våre murer.”

”Peddi vil aldri skade sin sønn.”

”Nei, og han vil aldri skade Konglomeratet. Planen er derfor en dårlig plan. Dere bør ta bort alt ved den som peker mot dere, siden den allerede er tynn i forhold til Peddi. Alle vet at han har endret holdning vesentlig siden han ble adoptivfar for Sophia.” Munnen hennes strammet seg nesten umerkelig. 

”Vi vil også ha tilbake Liber Rectoris”, smilte hun og tok seg sammen. 

”Der kan jeg ikke hjelpe deg”, sa jeg. ”Den er fraktet bort etter anvisninger i kista. Jeg gjemte den ikke. Den vil bli gjenfunnet når tida er inne. Jeg går ut i fra at du kjenner til bokas historie.”

”Det gjør jeg.

Jeg leter etter løgnaktige tendenser hos deg. Du valgte å være ærlig.”

”Jeg går også ut i fra at du og andre har søkt etter boka. Vi har hatt vakter ved stedet, men det er lenge siden sist noen har sett etter den nå. Nesten før jeg hadde sluppet den, var de første fra dere ute for å sikre seg den.”

”Selvsagt”, sa hun. ”Det er et maktklenodium og nører opp under makthunger hos de mindre forstandige. Vakter var aldri noe problem. Den som har posisjon og kjenner vaktene, får søke fritt.”

Liber Mundi og Liber Rectoris beveger seg slik skjebnen vil”, sa jeg. ”Verken du eller jeg kan gjøre noe med det.” Hun nikket. ”Både Kista og Liber Mundi er under bevoktning”, påsto jeg. Ei opprørsgruppe hadde forsøkt å smugle Liber Mundi ut. Jeg antok at hun kjente til det også. Ingen hadde noensinne voktet over kista, men jeg håpet at hun trodde meg når jeg nå sa at den ble det. Hun nikket. ”Jeg går ut i fra at Fankt ikke skal trykke inn alarmen dersom jeg gjør alt som jeg skal.”

”Absolutt ikke, unge mann!

Ingen her har noen glede av å drepe barn, men vi gjør det som er nødvendig for saka. Da skal jeg ta en blodprøve av dere alle sammen.” 

Hun vinket en fyr til seg som hun kalte for Xzento. Hva hun skulle med blodet mitt, ante jeg ikke, men jeg resignerte. Det virket ikke viktig. Jeg forsøkte å legge en plan mens hun og følget hennes var opptatt av å stikke folk. 

Vaktmannskapet hennes var årvåkne. Det oppsto ingen mulighet for en maktforskyvning. Jeg lagde meg et løst tankekart som jeg prøvde å dytte muligheter inn i. Det var for mange ukjente faktorer. Hun viftet Xzento av gårde. Han hadde blodprøvene med seg. ”Greit. Da ordner du barn og skip. Har vi en avtale?” Jeg nikket. 

”Et spørsmål! Kan du fortelle meg hvor vi skal?”

Jeg visste i det samme jeg hadde spurt at det var en dumhet. Hun smilte. Jeg hadde ikke råd til å vise svakhet. 

 ”Det min kjære Reikin, er en overraskelse, og dere kommer til å bli overrasket. Ikke et ord mer får du ut av meg.” Hun smilte blidt. Jeg smilte tilbake.

”Du har bedt meg om å hente barna. Det er barn som vi alle vokter over. Jeg håper du og Fankt, med utløserknappen, forstår at det må gjøres med kløkt.”

”Det er nettopp fordi vi stoler på din kløkt at du er valgt til oppgaven”, smilte hun. 

”Smigrer”, sa jeg.

”Smigrer”, sa jeg. ”Vi skal vel ikke unnslå det faktum at jeg også er noens mest ønskede.” Hun smilte enda blidere. 

”Men du mestrer spillet”, sa hun. ”Det er noe jeg liker ved deg.” De grønne øynene glitret. Jeg var redd for at mine brune også gjorde det. 

 ”Jeg kan komme til å trenge å benytte kommen, gå innom folk, gjøre grep for å få tak i ungene. Dere forstår det.”

”Selvsagt!» Vi smilte til hverandre.

 Jeg smilte oppmuntrende til Eiloia og Peddi som så ut som om de begge kom til å falle døde om hvert øyeblikk. Fankt og jeg reiste oss opp og forlot huset.  

Jeg trasket av gårde gjennom gater og natur, forbi småhus og annet, i et tilsynelatende avslappet tempo. Fankt fulgte hakk i hel. Livia var på besøk hos Kobin og Elisha. Han hadde endelig forelsket seg på nytt etter tapet av sin første kjærlighet, Solaia. Tankene sto i kø for å slippe til. 

Dette var Legsters bord, min trener i Hiler.

Ikke bare la kroppen tilsynelatende være rolig, men faktisk være det. Jeg tok for meg en og en av innskytelsene. Utfordringa var at det ikke var jeg som satt med regien. I disse spørsmålene var Hiler og Satras helt på linje. Vi kom til å forlate Klosterdalen med Anji dersom ingen utenfor meg intervenerte. 

Derfor måtte jeg sørge for å legge ut spor etter oss. I Satras var ettertanken vesentlig. Du flyttet tildragelsene ut av presens og inn i et selvskapt rom av fortid. I det rommet var det mulig å vurdere ulike konsekvenser av valg. Dette var Plantrios treningsmantra, min trener i Satras. 

Hvem som helst kunne være ute å spasere? Jeg kom til at jeg ikke ønsket å møte kjente. Det ville komplisere ting ytterligere. Enhver klønete handtering fra min side kunne ende med Dons død. Det ville jeg ikke kunne bære. Ingen måtte få kjennskap til det enorme anlegget under jorda. Peddi hadde selvsagt vist Anji alt sammen. Jeg sukket. Peddi kunne virkelig være en problem med sin godtroende begeistring.

 Jeg viste Fankt kommen og ga tegn til at jeg ville benytte den.

Han nikket. Jeg kontaktet Vergin. 

”Hei Reikin”, sa han. Jeg hadde en vagt utformet plan om hva jeg skulle si. ”Vi leker fortsatt bro leken. Kommer du snart?”

”Beklager!”

”Ikke noe å beklage. Vi har det faktisk ganske morsomt her. Jeg har en liten pjokk å dukke.”

”Jeg må spørre deg om en tjeneste til. Kan du ta med deg løven til kilden, bade den og ta den med hjem til huset i Kildedalen. Peddi trenger meg ikke lenger. Du vet hvordan han er. Han møtte en tidligere venn av meg. Dokvin Føllmi. Vi gikk på skolen sammen. Han ville overraske meg vet du.

 Ta med deg Magnom til huset mitt i Klosterdalen.

Vi venter på ham i hagen. Går det bra?” Jeg kunne ikke si mer. Både Gailio og Livia visste at Dokvin var en drittsekk jeg aldri hadde vært venn med. Det burde sette i gang med bjeller. Vergin sa ja. Han var en tjenestevillig fyr. 

Vi ankom  huset vårt, mitt og Livias. Fankt og jeg plasserte oss i hagen. Jeg plasserte oss sånn at jeg ville få øye på Magnom lenge før han ville se oss. Med en verts vennlige stemme spurte jeg Fankt om han ville ha en honningøl. 

Jeg måtte utnytte at Magnom ikke var som andre åtteåringer. Fankt ristet på hodet. Jeg serverte vann til oss begge. Magnom kunne bli til hjelp. Det krevde at jeg fikk snakket med ham på egenhånd. Da måtte jeg sørge for å holde Fankt unna.

 Han satt i stolen og stirret stivt fremfor seg.

  Det gledet meg at han ikke var en sosial skravlebøtte. Det begynte å bli prekært med å få planen på plass. Plantrio og jeg hadde øvd oss på å skape ulike fortidsrom mentalt. Magnom var usedvanlig intelligent med empati og omsorg for andre i bøtter og spann. Gutten var faktisk mitt eneste kort, trumfen jeg måtte vite å utnytte.

 Hendti var sikker på at Magnoms far ville ha utviklet seg likedan under tilsvarende oppvekstbetingelser. Planen jeg skimtet omrisset av, ville stille store krav til Magnom. Jeg så ingen annen mulighet. Sola skinte. Jeg kikket opp på himmelen. Det fantes ikke en sky der.

 Magnom hadde flyttet inn til onkelen sin. Sammen med ham og Eilin var de nå en barneflokk på fire. Leyla, Solaikos og Eilins datter, Magnom, onkelbarnet til Hendti, lille Eilon og lille Eilaia, babyen. Jeg tenkte så det knaket men jeg kom ikke på noen annen måte å gjøre det på. Da måtte det bli sånn. 

 Magnom kom på gutters vis, slentrende og balanserende, på kryss og tvers av veien.

Han hadde ingen hast. Jeg påkalte Fankts oppmerksomhet. 

”For at han ikke skal få et sjokk, må jeg forberede han, snakke med ham”, hvisket jeg mens jeg holdt øye med gutten. Der hoppet han ut i grøfta. Jeg smilte. Fankt nikket. Ansiktet hans var uttrykksløst. De grå øynene virket fraværende, men jeg tvilte på at noe unngikk ham. 

Anji ville ikke ha valgt ham til dette oppdraget dersom hun ikke anså ham for å være dyktig. Så måtte jeg bli dyktigere. Jeg sprang gutten i møte for å få størst mulig avstand til Fankt. Dette øyeblikket var alt vi hadde. Magnom måtte bidra så vi fikk omskapt det til en ny mulighet.

 Gutten satt i en grøft og holdt en frosk opp mot meg.

Det passet utmerket. Jeg tok i mot den lille skapningen. Den skalv i de svære hendene mine. ”Kan jeg få sette frosken ned?” spurte  jeg i det jeg gled ned i grøfta. ”Jeg har noe å fortelle deg som du blir lei deg for, en fryktelig hemmelighet.” Fankt hadde reist seg opp. Han gjorde ikke antydning til komme nærmere.

 Jeg snakket lavt og håpet at mannen der borte hadde vett på barn. ”Det er veldig bra hvis du gir meg en klem!” Jeg kom på at vi burde gjøre vårt gode forhold overtydelig. Mitt liv kunne avhenge av det. Magnom ga meg kinnet sitt. Jeg holdt ham tett inn mot meg. 

Det var ikke mulig å dikte opp en historie. Med Magnom ville kun sannheten duge. ”Det har ikke skjedd noe galt med noen du er glad i, men likevel vil det jeg sier komme til å gjøre veldig vondt. Lat som ingenting! Det er viktig.”

Kroppen hans var varm. 
De grønne øynene var store. 
Jeg hatet å slukke gløden i dem.


























Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Vers om litteratur, ordets magi. Forfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi.








Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Fantasy-Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Forfatter R.R. Kile,












Fantasy-Litteratur, Serien Liber Mundi, Fire bøker utgitt av 24, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Forfatter R.R. Kile, Fremtidskrim, Spenningsbøker.
Fantasy-Litteratur, Serien Liber Mundi, Fire bøker utgitt av 24, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav.















Femte bok i serien er under utarbeidelse under arbeidstittel, Lysglimt på snø.


Fantasy-Litteratur, Femte bok i serien liber Mundi er under utarbeidelse. Science Fiction, Spenning, Fremtidskrim
Fantasy-Litteratur, Femte bok i serien liber Mundi er under utarbeidelse.




Reikin og Livia har flyttet til Liljedalen, Reikins barndomshjem. Ordelia, husholderen og Grolin, gartneren, har flyttet sammen med dem. De er lykkelige. Livia venter barn. Nedkomstdagen nærmer seg. Reikin reiser til Konglomeratet på Rådsmøte alene.

Reikin mottar en melding om at hun drar til legen siden hun føler seg uvel. Under en pause kontakter han henne. Hun svarer ikke. Han skriver en melding for å får vite om han bør komme hjem. Hun svarer ikke.

Reikin vil ha med seg ei jordmor fra Konglomeratet for å bistå under fødselen. Han arrangerer for det, før han reiser hjem. Mens han driver og fikser sjekker han displayet. Ingen svar. Han kontakter henne. Denne gangen svarer hun, men det er et underlig svar. Hun har falt og mener at hun trenger en lege. Hun avslutter. Han kontakter henne igjen. Denne gangen svarer hun ikke

Reikin spør Grolin hvorfor han ikke har kjørt Livia til legen. Han får ikke svar. Det tikker inn en underlig melding fra Livia. Han spør om barnet har det bra. Hun skriver ja.

Reikin reiser hjem. Da han kommer til sykehuset får han vite at det ikke har vært noen Livia Jernstein der i dag. Hun er ikke satt opp med time før om en uke. Nå blir han skikkelig redd. Hendelser eskalerer. Det utvikler seg dramatisk. Ingen aner hvor Livia er. De må finne henne.


Da er det bare å se frem til fortsettelsen.






Fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur,
Fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur,
Fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur,
Fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur,
Fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur, fantasy-litteratur,