Privacy & Cookies: This site uses cookies. By continuing to use this website, you agree to their use.
To find out more, including how to control cookies, see here:
Cookie-erklæring
Forfatter: Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile
Norsk Fantasy. Norsk Fantasyforfatter. Gir ut serien Liber Mundi. Det meste av livet har jeg jobbet som pedagog. Er utdannet førskolelærer, lærer, leksolog, Cand Ed. Har skrevet fortellinger og dikt til undervisning og annet hele livet. Nå ønsker jeg bøkene mine lykke til ut i verden der jeg håper de skal finne liv i mange hoder og hjerter.
Voldtekt, Gjengvoldtekt Overgrep, Trakassering, Me too, Forfatter R.R. Kile
Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakassering, overgrep, det verste som kan skje noen.
Voldtekt, det var den dagen livet gikk i dass, ikke noe ble det samme igjen. Vi har hatt Me too kampanjen. Jeg holdt kjeft, kunne ikke snakke om det.
Voldtekt stjeler deler av jeget ditt, av sjelen din, av kroppen din, av minnene dine, av følelsene dine. Det ødelegger deg for livet for at noen får lyst til å stikke pikken sin inn i deg. Samfunnet later ikke til å ta det alvorlige. I politiskolen har de hatt knulle torsdag. De gjengvoltok meg. Livet mitt slik jeg kjente det, ble aldri det samme. Overgrep og trakassering. Faen ta dem. De vet ikke hva de gjør, i hvilken grad de skader et medmenneske som de i et øyeblikk ser på som et vannhull for begjær. Voldtekt. Faen ta dem alle.
Jeg var ung den gangen.
Det er ikke alt jeg husker, men det jeg husker er mer enn nok. Jeg kom tidlig hjem en lørdagskveld, i ti tida kanskje, hadde drukket lett, var litt surrete i hue, ikke mer enn det. På parkeringen rett ved blokka vår står det en gjeng gutter som var jevngamle med meg, enkelte hadde gått i klassen min, ikke folk jeg pleide å henge med. Vi jenter henger jo gjerne med litt eldre gutter.
Jeg var aleine hjemme hele helga. Broren min også. Egentlig var det for tidlig å gå hjem aleine. Jeg må ha vært helt utrolig naiv, men jeg hadde så mange idealer. Make love not war. Ikke sex, men kjærlighet. Stakkars disse folka. De hadde ingen steder å henge. De dreiv med litt småkriminelt flere av dem. En gang stjal to av dem bilen til læreren fra skolens parkering mens læreren sto i klasserommet og så på. Sånt ga jo en form for heltestatus som vi snakket om, lo av.
Jeg ba rett og slett hele gjengen med meg hjem.
De blei skikkelig glade for det. Jeg hadde liksom alltid vært litt utilnærmelig for dem, mente de. Det var så mange som vanka hos meg. Mutteren, så gal hun enn kunne være, lot oss alltid få ha venner hjemme. Vi bodde i en liten treroms i sjette etasje. Det står det respekt av.
Vi kom oss inn i leiligheten. Idioten meg, fant frem drikke i fatterns barskap. Det var heller lite og befant seg øverst i kjøkkenskapet der han trodde ingen fant det, ikke oss, ikke mutteren. Både broren min og jeg var stadig der og etterfylte så det var ikke så sterkt nødvendigvis. Etterhvert skaffet gutta noen øl fra jeg veit ikke hvor.
I begynnelsen satt vi og prata.
I begynnelsen satt vi og prata. Det var hyggelig. Jeg følte meg som en tilbedt dronning. To jenter kom, den ene var kjæresten til en av gutta. De gikk i klassen til broren min. Jeg begynte egentlig å bli litt lei av det hele.
Der begynte galskapen. Jeg bad dem aldri om å gå. I stedet sa jeg at jeg var trøtt og ville legge meg. De kunne bli så lenge de ønsket bare de husket å låse døra etter seg og lovet å ikke slippe inn flere folk. Det var sånne venner jeg hadde, folk jeg stolte på. Hvor gal går det an å bli?
Jeg gikk rett og slett å la meg, lukket døra inn til soverommet, men jeg låste ikke. Etter en stund syntes jeg å merke at noen så på meg. Jeg åpnet øynene. Der satt han, ganske kjekk, en av biltyvene fra skolegården. Han spurte om å få et kyss. Jeg: «Bare et kyss.» Han: «Ja.»
Vi småpratet litt.
Han forsikret meg om at han alltid hadde vært interessert i meg, kysset. Jeg veit ikke om jeg sovnet. Men jeg våknet av at jeg hadde fryktelig vondt. Da var jeg naken. Han lå over meg. En lav gutt i min brors klasse lå under og kilte ham under ballene. Det var fullstendig absurd. Jeg skrek, men det var det ingen hjelp i. Aldri før hadde noen hatt pikken sin inne i meg.
Jeg ble holdt fast mens den ene gutten etter den andre byttet plass. I blant tok de meg fra to sider. Døra fra soverommet sto vidt åpen. Jeg skriker og griner, biter og kjemper, men jeg er så slapp i kroppen. Noen holder for munnen min, hindrer meg. Utgangsdøra går opp. Jeg ser rett på broren min. Han er der sammen med en kamerat kanskje er det to av dem. Ansiktene deres vider seg ut i forferdelse.
En av gjestene mine spør hva de skal.
Broren min sier at han skal hente drikkevarer. Han går på kjøkkenet. Jeg forstår at han skal opp i skapet til fatteren. Der er det tomt. Det veit ikke han. Kroppen min er full av gutter som puler og tar på meg overalt. Det er mulig at noen gir broren min noe. Jeg ser inn i øynene hans i det han kommer ut i gangen igjen. De er dypt fortvila, men han forstår at han ikke kan gjøre noe. Døra lukker seg. Jeg skriker og kjemper, men det kommer ingen lyder. Jeg har det så vondt, og jeg har ingen anelse om hvor mange som forgrep seg på meg den kvelden.
Det verste kommer til slutt. Det er en høy stor gutt, han som har en kjæreste som er tilstede i leiligheten. Jeg tror han er over to meter. Kuken hans er så stor at jeg blir vettskremt. Jeg er 1.50. Han skader meg. Det gjør så vondt. Han holder på i det uendelige samtidig som han skjeller meg ut, forteller meg hvor lite til kvinne jeg er.
Jeg hører lyder og ser mot utgangsdøra.
Jeg hører lyder og ser mot utgangsdøra. Der står nabokjerringa fra etasjen under. Hun skriker og kjefter. Noen stenger døra for henne. Hun roper at hun skal hente hjelp.
Det er mulig at det er hun som redder meg fra at dette fortsetter hele natta. Folk forsvinner. Denne fæle lange fyren velter seg av meg. Jeg styrter opp og skriker som en gal, skjeller dem ut. Egentlig burde jeg sikkert ha hatt vett på å holde meg i senga, gjøre meg til ingen.
Folk løper nedover trappene. Jeg roper etter dem. Heisen er stengt. Mannen til nabokjerringa er vaktmester. Det er en voldsom støy. Plutselig står de to jentene foran meg. De beklager det som har skjedd. Jeg ble så rasende, skreik og skjelte dem ut. De løp nedover trappene de også mens jeg ropte etter dem..
Voldtekt, Jeg stengte døra, løp inn på badet, låste døra etter meg.
Der lå jeg og gråt så jeg ristet. Det var så mye blod. Det rant blod nedover lårene mine. Hvitt og rødt. Det var blod overalt. Jeg gråt som jeg aldri før ha grått. Så reiste jeg meg opp og sjekket kroppen min. Det rant blod fra alle åpninger unntatt øynene. Fra dem rant det tårer.
Voldtekt, gjengvoldtekt, Me too
Jeg husker at jeg tenkte at sånn skulle det ende med deg. Livet ditt er ødelagt. Jeg hadde så mange drømmer så mye jeg ville i livet. Så gråt jeg igjen, en helt annen gråt, en gråt over alt som var tapt, alt jeg hadde mistet, alt som aldri igjen ville bli.
Jeg tok en beslutning. Dette som hadde skjedd skulle glemmes for bestandig. Folk glemte ting i fylla ustanselig. Jeg skulle aldri noensinne huske noe av det som hadde skjedd. Livet mitt skulle bli helt annerledes, akkurat slik som jeg hadde planlagt det.
Jeg reiste meg opp, fjernet så mye jeg kunne av blodet i senga, la sengetøyet til vask.
Jeg skulle si at jeg hadde fått mensen. Så la jeg på nytt sengetøy, vasket overalt, gulv og meg. Nabokjerringa kom på døra. Jeg kunne ikke åpne. Da alt så normalt ut som om ingen hadde vært her, gikk jeg og la meg med et mantra syngende i hodet. Dette hadde aldri skjedd.
Da jeg våknet, husket jeg ingenting. Jeg var litt forvirret i hodet, blødde, hadde fått mensen, hentet et bind. Jeg husket virkelig ingenting av dette. Det var som slettet av hukommelsen i 37 år. En skulle ikke tro det var mulig, men det var det.
Men da jeg husket det igjen, voldtektene, det var grusomt, og det var som å oppleve det hele en gang til.
Hvorfor skrive om dette. Jeg er ikke den første jenta som har blitt gjengvoldtatt, og jeg vil ikke bli den siste. Jeg skriver fordi så traumatisk kan det være. Selv om det forsvant fra min hukommelse, har kroppen husket det, og den har utviklet smerter og angst, problemer som jeg aldri tidligere hadde hatt. Det har preget hele mitt liv, selv om det ikke har ligget som en kunnskap i den våkne bevissthet. Trolig har det derfor også fått større makt over meg, siden jeg ikke kunne forholde meg til det bevisst.
Dette hadde ikke skjedd hvis jeg ikke hadde invitert dem opp. Hvorvidt det ville ha skjedd dersom jeg ikke hadde gått for å legge meg, vet jeg ikke. De kunne ha hatt noe i glasset mitt, for det var rart at jeg sovnet, ble så borte. Det vil jeg aldri få vite.
Hver dag tar jeg henne på fanget, denne unge jenta som trodde at livet var slutt, som var så redd. Jeg forteller henne at det ikke var hennes feil, at hun ikke kunne vite at folk kunne være så onde, at det aldri skal skje igjen, hun er helt trygg. Vi har så mange tårer begge to, for livet kunne ha vært så annerledes.
Voldtekt. Jeg tørker tårene våre. Så lever vi i livet så godt vi kan begge to.
Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakkassering, overgrep, ikke noe er verre.
Ja, det har blitt noen tårer. Jeg var så optimistisk da jeg skrev om dette, hadde et sånt håp om at det skulle gjøre alt bedre. Folk var så snille mot meg, gav meg omsorg, den varmen man trenger når man bærer på slike grusomme hendelser. Men sånt varer jo ikke. Så lukker hverdagen sitt magre strev seg rundt livet igjen. Så er man alene. Man er alltid det.
Jeg vil så gjerne bære en superheltkappe. Kanskje det er derfor jeg skriver bøker om helter, slike som står oppreist og gjør det nødvendige slik at alle kan få leve et liv i frihet. Jeg vil at alle skal få leve et liv i frihet. Jeg opplever hvordan aggressoren i Russland tramper over et annet lands grenser, dreper og skader og mener selv at han har rett til det. Løgner farer som slibrige mark av munnen. Sånt skal ikke være mulig. For meg er det ikke mennesker som gjør sånt. Det er noe under, noe som ligner på folk som krafser i andres kropper, tar for seg.
I Iran drepes kvinner for å vise hår.
Kvinner voldtas i fengsler, Folk drepes for å protestere mot et liv i ytterste ufrihet. Med mot som helter står de i mot, kjemper for sin rett, betaler prisen for kvinnefiendtlige ledere som mener seg i rett til å voldta enhver jente som ikke lyder.
Vi kvinner er halve befolkningen, født med lik rett som enhver mann, med rett til frihet i dagligliv, i kjærlighet og elskov. Vi er ingens slaver. Menn som voldtar gjør kvinner til slaver for sitt begjær. Det skader oss for livet.
Om det har blitt bedre.
Det er et stort både og. Jeg tror ikke man noen gang blir frisk av slike opplevelser. Men å lære seg til å takle sin bagasje, det tror jeg er viktig. På en måte bærer jeg det nå, synlig og åpent. Det vil alltid gjøre vondt. Jeg får ikke en uskadd kropp tilbake. Men den kroppen jeg har er min. Men kanskje en gang, kan jeg klare å titte over til den andre bredden, der det står ei ung uskyldig jente og vinker til meg. Kanskje kan hun gi meg del i den lykka som i uvitenhet om det som skal komme er hennes. For jeg er også henne.
Voldtekt, de stjal deg, men det er kun du som kan kreve deg selv tilbake.
Gjengvoltekt, den store fortrengningen Overgrep, Trakassering, Me too,
gjengvoldtekt, fortrengning, overgrep, trakkassering, Me too, Å skade andre mennesker for livet.
Gjengvoldtekt,det var dagen etter at jeg var blitt gjengvoldtatt, den katastrofale dagen som skulle gi meg den store fortrengningen som preget mitt liv og til slutt gjorde meg syk.
Å voldta, den verste forbrytelse. Å voldta i flokk, en gjengvoldtekt, være tøffe i hverandres kåte tøffhet. Fy faen ta dem, guttedjevlene. De skulle ha måttet stå til ansvar for det, ble straffet for hva de gjorde. Men jeg min feiging hadde krypet inn dit ingen kunne nå meg, ikke en gang minnene.
Jeg husket ingenting. Det ringte på døra. Jeg sjekket i dørsprekken. En guttestemme ropte. Jeg åpnet. Der sto det to nære guttevenner, kun det. Jeg ba dem inn selv om jeg var i pysjamas. Vi tøyset og tullet. Han ene spurte om jeg ville være sammen med ham. Jeg begynte å storle. Han ble fornærmet. Han andre mente at det var veldig dårlig gjort av meg å le. Det var jo det, men den typen der tok jeg ikke alvorlig.
Jeg: «Men du kan da ikke tru at ei seriøs jente som meg vil være sammen med en rundbrenner som deg.» Han: «Men man kan jo forandre seg.»
Jeg himler og ler enda mer:
«Dessuten så har du ingen interesse for meg.» Han andre: «Du visste jo at du ikke ville ha en sjanse før vi gikk opp hit. Vi snakket jo om det.» Han ser på meg: «Du behøver jo ikke å le da.» Nei, det var jo ikke pent, men det illustrerte hvor veldig lite alvorlig jeg tok det. Vi var venner ikke noe mer.
Fyrens lille frieri betydde ikke mer enn at vi fortsatt å tulle og tøyse, snakke om alt mulig som at jeg aldri hadde pult. Nabokjerringa kom på døra. Min venn brølte til henne at hun skulle holde seg unna. Vi regnet med at hun skulle klage fordi vi bråket. Jeg likte ikke at han ropte og kalte henne navn. Det ville det bli bråk av . Han: Den helvetes bura. Jeg husket virkelig ingenting.
Mutteren kommer hjem.
Etter en stund kommer hun inn på rommet helt oppskjørtet og sier at vi må ha en samtale. Jeg: «Snakk vekk.» Hun: «Vi må snakke alene.» Jeg: «Det er ingenting du kan si til meg som ikke vennene mine kan høre.»
Hun ser misbilligende på pysjen min og synes jeg skal kle på meg. Vi tre unge ler av at hun er så prippen. Det er tydeligvis vanskelig for henne å si det hun har kommet for å si. Hun begynner å snakke om nabokjerringa.
Venn 1: Hun har ingenting å klage på.
Vi har ikke bråka i det hele tatt. Mamma: Nå må dere høre på meg. Dette er alvorlig. Hun kunne fortelle meg om noe meget alvorlig som skjedde her i går. Hadde du fest her i går kveld, Randi?»
Jeg ristet på hodet. Ingen hadde befunnet seg her i går kveld. De to guttene bekrefter det jeg sier. «Men fru X lyver ikke om sånt. Det er veldig alvorlig. Hun forteller at det var mange gutter her og at du hadde sex med flere av dem.» Tårer rant nedover kinnene hennes. «Randi vi….»
De to guttene lo hjertelig. Mamma ser fortørnet på dem, spør hva de ler av. Venn1: Nei, Randi har ikke hatt sex med mange gutter. Hun har aldri ligget med noen. Det veit jeg. Du kan bare ta det med ro fru Røst Olsen. Den kjerringa er helt gæren. Juger om folk.» Uansett hva mamma sa så kom hun ingen vei.
Å jeg, jeg husket virkelig ingenting av det som hadde skjedd.
Men derimot denne etterfølgende dagen husker jeg veldig godt som om jeg var overintenst tilstede i den, alt som ble sagt, hva vi lo av.
Gjengvoldtekt, Me too, overgrep.
Jeg har et bilde fra det. Egentlig burde jeg ikke legge det ut, for jeg er altså i pysjen, en underlig sak som mora mi hadde sydd. Det er ansiktsuttrykket mitt, så vilt, men likevel så tungt og fylt av smerte. Kanskje er det bare jeg som ser det.
Noen ganger undrer jeg meg over hva som ville ha skjedd hvis de to guttene ikke hadde vært tilstede, hvis mamma og jeg hadde vært alene. Det går ikke an å bruke tid på sånt, men jeg undrer likevel.
Jeg ble sinnsykt rasende.
Ikke i et eneste øyeblikk snurret det inn en minste tanke i hodet mitt om det kunne være noe sant i de ryktene. Venner snakket om at det kunne ha skjedd når jeg drakk meg sanseløs uten at jeg visste det. Så sanseløs mente jeg at jeg aldri hadde vært
Jeg gikk rett til kiosken der disse lømlene befant seg med en hale av folk etter meg. Uten den minste bekymring skrittet jeg bort til gutten som hadde bedt om et kyss. Jeg spurte hvorfor i huleste han gikk rundt og fortalte dritt om meg, at jeg var ei hore som hadde pult hauger av gutter. Du, av alle, burde jo vite at det ikke er sant. Han rødmet lett. Han: «Hvis du sier det så.» Jeg: «Det sier jeg, og det vil jeg ha sutt på nå.» Han: «Javel.»
Jeg ser meg rundt på hver av en som har voldtatt meg og sier at nå vil jeg har slutt på at noen av dem noen gang mer snakker dritt om meg og sprer usanne rykter.
De nikker. I triumf går jeg ut av kiosken. Ikke en eneste gang sniker det seg inn den minste tvil om at det kunne være annerledes. Jeg mente meg helt i min fulle rett. Disse guttene ble vel så tafatte at de ikke ante hva de skulle gjøre med den steile dronninga de sto stilt overfor. For jeg var ofte det, en steil dronning, som uten frykt sa hva jeg ville til den jeg ville dersom jeg mente at det var riktig.
Jeg gikk over til å leve som jeg hadde gjort, sa et hei eller hilste med handa når jeg passerte overgriperne. De gikk ikke i videregående så jeg traff dem ikke daglig. Jeg drakk mindre og skiftet fokus i livet. Ble mer opptatt av fremtida. hva jeg skulle gjøre med livet. Egentlig hadde jeg planlagt å studere arkeologi. Nå ville jeg studere psykologi. Jeg forelsket meg i verdens fineste mann. Etterhvert ble jeg totalt avholdskvinne i noen år.
Hvis jeg skulle si at jeg merket noe, så var det at ungdom, som jeg kun kjente delvis, begynte å behandle meg med mindre respekt. Jeg var vant til å bli likt. Folk pleide å respondere positivt på det jeg sa. Sånn var det ikke nødvendigvis lenger. Da jeg ved en anledning spurte en gutt om hvor lenge det var til bussen kom, skjelte han meg ut og ville ha seg frabedt at ei så simpel jente som meg snakket til ham. Jeg ble målløs.
En dag da jeg hadde giftet meg og hadde født to barn, møtte jeg guttegjengen som hadde voldtatt meg helt tilfeldig på en pizzabar.
Jeg hadde bodd utenlands i tre år. Hadde kommet hjem, bygd hus, og det føltes så hyggelig å møte mennesker fra den gang jeg vokste opp. Vi klemte hverandre. Jeg satte meg ned ved bordet deres og vi tok en halvliter sammen. Jeg var ikke totaltavholden lenger.
Gjengvoldtekt, Trakassering, Overgrep, Fortrengning, Me too
Vi pratet om dette og hint. Jeg fortalte om livet mitt, alt som var spennende. Gutten, som hadde kysset meg, sa at det var så godt å høre at det hadde gått så bra med meg. Hvis det var tilfelle var det jo håp for flere av dem. Det var mange det ikke hadde gått så bra med.
Jeg lurte på hvorfor i alle dager det ikke skulle ha gått bra med meg. Jeg hadde jo aldri skeiet ut, hadde gått på skoler, drev og utdannet meg til førskolelærer, hadde vært avholdsmenneske i flere år.
Alle vi jentene i blokka hadde jo vært så uskyldige.
Det hadde jo vært annerledes med dem som slutta skolen etter ungdomskolen og hadde drevet med litt av hvert. «Husker dere den gangen……. «
Mens jeg snakket ble flere så rare. En etter en unnskyldte seg og gikk mens jeg skravlet. Da det var to igjen spurte jeg dem hvorfor alle bare forsvant. Jeg hadde trodd at de hadde planlagt å være på dette stedet hele kvelden. j Kysseren: «Beklager, vi må gå vi også.» Plutselig var de borte. Jeg skjønte ingenting.
Da kom mannen min bort til meg: «Hei, sitter du her og holder hoff. Var det ikke mange andre her også.» Jeg så bortover de mange halvtomme glassene. «De bare forsvant. Jeg aner ikke hvorfor. Vi satt da her og hadde det hyggelig, noen tidligere klassekamerater.» Han smilte mannen min og syntes det var bra at jeg ble med bort til gjengen vår.
Broren min tok det opp en gang han var rusa.
Han var ofte det. Han snakket om voldtekten, alt det fæle disse guttene hadde gjort mot meg og han som ikke hadde grepet inn. Jeg trodde fyren var blitt ravende gal. Det ga jeg uttrykk for også. «Så du husker det virkelig ikke», sa han. «Ja, jeg får black out jeg også, men det var så jævlig så det burde du ha husket.» Han røra i vei med dette. Jeg fastslo at det aldri hadde skjedd og at jeg ikke ville høre mer rør fra ham. Da holdt han kjeft. Ikke en eneste gang slo det meg at det kunne være noe sant i det han sa.
Jeg husket virkelig ingenting. Det er så rart å tenke på at det er mulig. Stadig vekk i fullt alvor hevdet jeg at det hadde vært tøft å vokse opp i drabantbyen, men at jeg hadde vært heldig at det hadde gått så bra. Derimot ble kroppen stadig dårligere. Jeg hadde smerter både her og der, uforklarlige smerter.
Vi bodde i Glasgow i tre år.
Der var det mye kriminalitet, og jeg var innimellom så redd at jeg knapt våget å bevege meg i gatene. Hjertet slo i frykt så jeg fikk vondt i brystet Jeg gikk til legen og lurte på om jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt. Han tok en rask sjekk, smilte og sa: «Du er nok bare redd.» Jeg bekreftet at jeg var det. Han sa at jeg måtte slutt å engste meg så mye. Hvis vi mennesker gikk og var redde hele tida, ville vi overbelaste hjertet. Jeg jobbet med frykten, men det var som om den satt fast i dypet av meg.
Jeg gikk på vernepleier skole. En av lærerne der sa: «Dersom du er i Glasgow sentrum om natta, og det kommer en gjeng ungdom mot deg, da skal du heller kjøre på rødt enn å bli værende i bilen. Da har du større sjanse for å overleve.» Sånt gjorde meg ikke tryggere.
Da jeg utdannet meg til førskolelærer gikk jeg sammen med ei jente som var samboer med en som vokste opp i området der jeg gjorde.
Jeg mente å vite hvem det var og ba henne hilse. Han hadde forsøkt å huske meg, og hadde fortalt om alle de fæle ryktene. Jeg fortalte at jeg kjente til dem, men at det ikke var hold i dem. Samboeren hadde forsikret henne om at det var det. Hun hadde lurt på hvorfor de aldri var sammen med hans barndomsvenner. Han hadde fortalt at mange av dem hadde det vanskelig, at de ikke var så mye å samle på. Jeg bekreftet at det han sa var sant.
Kroppen husket, men jeg husket ikke. Egentlig er det jævlig at jeg har levd med så mye smerter og angst. Mye hadde jo skjedd meg som kunne forklare det. Jeg vokste opp med en sint mamma. Det var ikke mine handlinger som gjorde at jeg fikk kjeft, men hennes humør. Det var det ikke enkelt å navigere etter. To gutter hadde dratt meg inn i skogen og forsøkt å rive av meg klærne før jeg ble reddet. Jeg var blitt angrepet, slått og sparket uten grunn av ei rabiat jente.
Det underlige er at jeg hele tida har vært et selvreflekterende menneske.
Jeg tenker mye over det som skjer, leter etter sammenhenger mellom det og folks atferd. Meditasjon har betydd en god del. Siden jeg har angst for pust, har jeg meditert gjennom ord og jeg har tenkt mye gjennom fortida mi for å forsøke å forstå. Jeg var jo en løvetannunge. Likevel har jeg aldri husket det skrekkelige som skjedde den gangen. Det er ille og tenke på at vi er flere som opplever dette, gjengvoldtekt.
Når det gjaldt sex, skjedde det store endringer. Sex hadde vært enkelt. Jeg kunne få orgasmer av intense kyss. Enda så glad jeg er i mannen min, og så glad jeg er for å ha sex med ham, var kroppen min helt annerledes. Den var redd og likte ikke berøring. Det var svært vanskelig for meg å gå til fysioterapeut, litt underlig siden jeg er gift med en. Forelskelsen gjør at jeg liker berøring når jeg er tent, ellers ikke. Jeg grublet mye over denne endringen, for det var jo rart. Som unge hadde jeg alltid likt å bli klødd på ryggen. Nå nærmest hatet jeg det.
Jeg er jo pedagog, og har rådgiverkompetanse. Gjengvoldtekt, et avskyelig overgrep.
Det var naturlig for meg å forsøke å forstå det som skjedde rundt meg. Det var som om kroppen min og jeg var to forskjellige typer. Den var sliten og redd. Jeg var modig og sterk.
gjengvoldtekt, overgrep, Me too, å gjemme seg for livet.
Når jeg ser på det i ettertid , så er det helt utrolig for meg at jeg klarte å fortrenge det så grundig i så mange år, men jeg hadde så mange andre knagger å henge det på.
Jeg fortalte aldri mannen min om guttene i skogen eller at jeg ble slått ned og sparket av den jenta en gang. Det hadde jeg skjøvet inn i et hjørne av ubetydelige hendelser.
Men mora mi var som hun var. Selv om hun var svært fornøyd med svigersønnen, så han jo hvordan hun behandlet meg. De tingene snakket vi om, og det kunne jo forklare mye av mine vansker.
Opp i det hele hadde vi broren min som utviklet hasjpsykose, ruset seg og som stadig hadde forsøkt å ta sitt liv. Gjengvoldtekt.
Han hadde store vansker som preget hele vår familie.
Men jeg har jeg hatt en stor fordel av elendigheten i mitt liv. Det har gjort meg til en dyktig pedagog. Jeg forstår umiddelbart unger som har vansker og viser aggresjon, ser inn i deres hjerter, forstår dem og kan hjelpe dem. Mye av mitt fokus i min yrkeskarriere har vært å forsøke å forklare det jeg ser og hva jeg gjør for kolleger. Nå forsøker jeg å benytte denne kunnskapen når jeg skriver bøker.
En leser har sagt at jeg ikke går tungt nok inn i personene. Det kan jo skyldes at jeg skyver det vonde som har skjedd meg unna spesielt når jeg skriver om voldtekt, gjengvoldtekt. I boka Alene, er jeg kanskje for opptatt av hva jeg ville folk skulle ha gjort med meg som voldtektsoffer enn av spensten i fortellinga for en leser.
Ved at jeg skriver om dette nå, en grusom gjengvoldtekt og de langsiktige virkningene, håper jeg at jeg kan bruke erfaringene mine bedre, bli en bedre forfatter, for jeg vil så gjerne ikke bare være ufør, men drive med noe viktig, som betyr.
Vi er mange som har lidd vondt av andres overgrep. Det preger oss hele livet. Heia oss. Vi vil ha tilbake det som ble frarøvet oss.
Ja, jeg har skrevet om dette. Jeg fatter ikke at jeg våget. Ble det slik jeg håpet?
Nei, det gjorde jo ikke det. Jeg tror ikke at jeg skriver bedre om voldtekt. Overgrepet var mer enn at noen puttet sine peniser inn i meg. Det var helt jævlig det de gjorde mot meg, sadisme nesten ikke til å forstå. Den penisen, den siste, så stor, så jævlig så ødeleggende. Alt blodet, skadene. Jeg skyver det bort. Det er mulig for meg å snakke om det, men forøvrig er det en stor avgrunn som jeg ikke greier å gå over.
På noen områder har det kanskje blitt verre. Jeg er også overrasket over hvor stygt enkelte kan skrive om det til meg, særlig på twitter. Det brukes til og med som trakassering i forhold til mine meninger. Den menneskelige evne til grusomhet har ikke mage for pingler. Bøkene mine handler om det.
Men så har vi også superhelter, de som står opp for det rette, står mot overmakta om den er aldri så stor. Det gjelder Ukraina, soldatene, unødvendig vold, drap, voldtekter. Iran, kvinner som ofre for en skitten krig, for overgrep fra styresmaktene som ikke tåler at kvinner viser hår.
Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Et barn en gang, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.
Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, trakassering, Me too, fortrengning,Å være lærer
Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.
Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.
En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.
Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.
Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.
En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.
Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.
Voldtatt, gjengvoltekt, å være lærer, Forfatter R.R. Kile
Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.
Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.
Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.
Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.
Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.
Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.
Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.
Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.
Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.
blåveis, voldtatt, gjengvoldtekt, Å være lærer, forfatter R.R. Kile
Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.
Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.
Mamma skulle ha gjester.
Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.
Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.
Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.
Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.
Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.
Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.
Senere leste jeg pedagogikk.
Voldtatt, gjengvoldtekt, å være lærer, forfatter R.R. Kile
Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.
Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.
Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.
Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.
Unger i en klasse er som en blomsterbukett.
Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.
En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.
Ungen åpnet døra.
Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»
«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.
«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»
«Men jeg…..»
«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.
Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.
Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.
Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.
Det gikk kjempefint.
Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.
Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.
Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.
Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.
En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.
Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.
Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.
Ja, jeg tror at jeg er glad for å ha skrevet. På en måte eier jeg nå min egen historie. Ingen kan si at jeg ikke kan snakke om noe jeg ikke har peiling på. Jeg vet i hver knokkel av meg selv hvordan det er at noen tar for seg av min kropp, hvordan det føles, og hvor mye det har skadet. Det er noen år siden jeg skrev, men den virkninga jeg hadde håpet på har uteblitt.
Jeg tror det skyldes at jeg husker, men ikke klarer å ta inn over meg hvor vondt det faktisk gjorde, hvor mye skadet jeg ble, alt blodet som rant av meg. Den største penisen, den siste, den mest brutale. Jeg kan si ordene, men jeg kan ikke annet enn å lukke øynene stenge det ute. Så da vil jeg nok ikke kunne leget. I hvert fall ikke nå. Frykten sitter i cellene, i slimhinnene, i mitt innerste vesen.
Før visste jeg helt ubevisst hva andre som hadde lidd, unger som hadde lidd, trengte.
Nå ser jeg det. Det er helt tydelig for meg, både i tanken og i følelsen. Det er mer enn en gjenklang. Jeg kan nesten forutse hva de vil gjøre, unger og folk, hva de trenger og hvorfor. Alle mennesker trenger varme og omsorg. Vi trenger bare så veldig mye mer av det. Vi spør ikke alltid om det, for vi regner med at vi ikke vil få det, men det er det eneste vi må ha for å kunne puste..
En flamme lyser i det indre, den brenner gjennom alt, er deg selv.
Overgrep, Voldtekt, Me too Trakkassering, Fortrengning, Gjengvoldtekt, Forfatter R.R. Kile
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt, trakkassering. Jeg opplevde det og holdt på å gå i stykker.
Jeg opplevde overgrep, voldtekt, ble gjengvoldtatt, jeg fikk ikke puste av det. Livet mitt ble en skygge av hva det hadde vært, og jeg ante ikke hvorfor.
Jeg ble gjengvoldtatt, og jeg fortrengte det dypt, et forferdelig overgrep. Det var en lang vei å gå for å løse opp i det. Stadig fikk jeg tegn som pekte mot at noe var galt. Det var umulig å finne ut av hva som feilte kroppen min. Den var smertefull, og jeg hadde et høyr stressnivå. Brutal voldtekt virker i dypet. Kroppen min var skadd, men det var følelseslivet også.
Da jeg ble seksuelt aktiv, fikk jeg stadige betennelser i kjeden og hadde store smerter. I svangerskapene forsterket dette seg. Jeg hadde underlige blødninger. Mitt første barn fødte jeg med keisersnitt, men etter andre fødsel, som egentlig var min første, fant man tilstander i kjeden og livmorhalsen som burde behandles. Det ble sagt at sånt vanligvis kunne skyldes alvorlige overgrep som hadde gitt skader. Siden jeg aldri hadde opplevd det, kunne det også være en genetisk feil.
Behandlingen skulle ikke gi smerter, men jeg opplevde et helvete. Ingen lot til å bry seg om det fordi det var mot normalt. Da jeg kom ut til svigermor, som passet ungene, besvimte jeg. Hun ble rasende og trampet inn til behandlerne. De sa at min reaksjon var helt unaturlig. Det de hadde gjort skulle ikke gjøre vondt og kunne skyldes at jeg var hyperfølsom.
Min svigermor fortalte høylytt om hva hun mente om at de ikke hadde tatt mine tydelige smertereaksjoner på alvor.
Jeg hadde kommet ut til henne sjanglende, blek og dårlig. Så hadde jeg besvimt. Svigermor var en formidabel kvinne. Jeg fikk beklagelser, smertestillende og ble tatt vare på. Siden hadde jeg ingen problemer med underlivet.
Da jeg begynte i min første jobb som førskolelærer, fikk jeg magesår i løpet av et halvt år. Ja, jeg har alltid jobbet hardt, strukket meg langt for mine idealer, men det var hele tida så mye underlig med den kroppen. Legene fant ikke ut av det.
Til slutt gikk jeg til healer. Han sa at jeg hadde en nydelig aura, men at jeg hadde mye sort rundt meg som om jeg bar på tung bagasje. Han ville vite hva som tynget i livet mitt. Ingenting tynget i livet mitt. Jeg hadde en mann som jeg elsket, tre nydelige unger og en jobb jeg stortrivdes i. Sorte skyer fantes ikke. Det eneste måtte være min relasjon til mamma, men jeg var jo på ingen måte avhengig av henne lenger.
Healeren ante ikke hva han skulle gjøre med alt dette tunge.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Det var så fryktelig at jeg fortrengte det i over 30 år.
Han sa at han kunne prøve å få det vekk, men han visste ikke om det ville vare. Da jeg dro derfra, følte jeg meg lett som ei fjær.
I samme øyeblikk som jeg tråkket over dørstokken til huset mitt, tok byrden meg igjen, la seg over meg og ble værende.
Flere år etter hørte jeg om nok en healer som skulle være svært dyktig i forhold til folk med lavt immunforsvar. Mitt immunforsvar var helt elendig med en mengde kroniske tilstander.
Jeg gikk dit. Hun fortalte meg at jeg hadde en vakker aura med de klareste farger, men hun nådde ikke inn til meg fordi det lå en sort ugjennomtrengelig kappe rundt mitt indre som sperret for alt. Hun kunne derfor kun se helt overfladiske ting.
Det gikk mange år.
Jeg hadde byttet arbeidsplass. Der fikk jeg en skulderskade som til tross for operasjon aldri ble bra. På grunn av et innfløkt smertebilde, ble det satt i gang en grundig utredning. De fant en feil med hoftestillingen min, og det ene beinet var adskillig lenger enn det andre.
Etterhvert flyttet jeg og fikk ny fastlege. Jeg ble sendt til psykomotorisk trening, en meget dyktig kvinne.
Hun lærte meg å gå på nytt. Jeg hadde en stresset gange, en stresset stemme og pusten var grunn. Hun drev med massering av ansiktsmusklene mine. Det var et slit for meg som har veldig vanskelig for berøring. Hun la ned hendene og sa at hun var sikker på at jeg var blitt mishandlet. Alle mine reaksjoner tydet på det. Jeg påsto at det aldri var noen som noen gang hadde gjort meg vondt.
Etterhvert kom jeg på disse guttene som hadde dratt meg inn i skogen, men nei hun mente det hadde vært noe langt verre enn det. Jeg fortalte om jenta som hadde angrepet meg, men det trodde hun ikke var årsaken. Jeg fortalte om min mors sinne, men nei. Hun ba meg lete i minnene til neste møte. Jeg lette virkelig, men jeg kunne ikke komme på noe.
Det eneste jeg husket var at min bror og jeg hadde gjemt oss i skapet fordi min oldefar skulle komme.
Min bror hadde fortalt meg at han ikke ville treffe ham fordi han tok ham på tissen, og det likte han ikke. Det var et skap som var langt bredere enn døra, så det var et godt gjemmested. Mamma ropte og lette lenge før hun fant oss. Da hun trakk oss frem var hun ganske irritert for fyren kunne komme snart.
Broren min nektet å si noe. Jeg fortalte det han hadde sagt. Hun ble rasende og sa at vi aldri måtte si sånt om voksne mennesker. Jeg ropte at det måtte vi vel hvis de tok oss på tissen. Hun spurte om han hadde tatt meg på tissen. Det hadde han aldri. «Da vil jeg aldri høre mer om dette», sa hun. Jeg syntes det var dårlig gjort.
Psykomotorikeren og jeg ble sittende å diskutere om det kunne være mulig at denne mannen hadde gjort meg noe. Men jeg hadde svart så kategorisk nei at jeg ikke trodde det kunne ha skjedd. Jeg var veldig glad i oldefaren min. Behandleren min ga seg aldri på at det måtte være noe i fortida mi som jeg hadde fortrengt.
Etterhvert ble jeg angrepet av en elev ved flere anledninger.
Jeg opplevde problemer på arbeidsplassen og fikk så mye smerter at det ble umulig å jobbe. Jeg våget ikke mer og gikk til fastlegen. Et nytt utredningsløp begynte for å finne ut hva som faktisk feilte meg. Resultatene kunne ikke forklare smertebildet. Jeg hadde artroser i hofter og rygg, en delvis rupture i skulderen. Det var der.
Jeg gikk til kognitiv terapi hos fastlegen, som hadde spesialisert seg på dette, uten at det hjalp. Min kognitive forståelse er svært god. Han mente at dersom jeg virkelig ikke klarte å arbeide, måtte jeg innom psykolog. Jeg mente at det ikke var noe feil med meg psykisk, så det ville være helt bortkastet. Problemet mitt lå i de erfaringer jeg hadde. Han mente, som psykomotorikeren, at kroppen min reagerte verre enn opplevelsene skulle tilsi.
Fastlegen var ganske sikker på at det ville bli vanskelig å få psykologtime.
Svaret fra dem, han henviste meg til, var at jeg skulle gå på piller dersom jeg ikke taklet hverdagen. Det var helt uaktuelt for meg. Jeg hadde sett hva piller gjorde med min bror i sin tid. Ikke mente jeg at det var noe psykisk feil med meg heller. Fastlegen lurte da på om jeg hadde penger til å betale for psykolog privat .
Min mann sa ja til å betale, og jeg fikk anbefalt en psykolog, en fantastisk person. Vi jobbet sammen for å finne ut av hva som hadde skjedd med meg. Egentlig arbeidet han gjennom pusten, men det kunne jeg ikke delta på for da fikk jeg skikkelige angtsanfall. Han fikk vekket min hukommelse for den gang mora mi holdt på å kvele meg, pluss andre alvorlige hendelser i min barndom. Det kostet meg mye følelsesmessig å gå dit, men det hjalp meg å rydde, for jeg var så fortvila over alt som hadde gått galt, den trøblete kroppen. Jeg ville jobbe.
Gjennom mitt pedagogiske virke hadde jeg tenkt mye på fortida.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Jeg ble ødelagt på kropp og sjel.
Det underlige var at jeg noen ganger hadde minner som jeg ikke kunne plassere. Jeg så bilder av de guttene jeg hadde gått i klasse med mens de var i min barndomsleilighet. Men så vidt jeg visste hadde de aldri befunnet seg der.
Når jeg gikk hos psykologen, skjedde dette oftere. Jeg begynte å dvele ved de situasjoner i livet mitt der noe ikke stemte. For eksempel samtalen med broren min om at jeg var blitt voldtatt.
Jeg kom på at han hadde vist til noe lignende ved flere anledninger.
Han kunne snakke om der forferdelige ryktene som gikk. Jeg: «Det er jo bare tull. Noe de har funnet på.» Han. «Ja, det er jo noe du vil tro. Men jeg veit bedre.» Jeg: «Du veit ikke en dritt om mitt liv.» Så tidde han.
Jeg begynte å se for meg trappa hjemme. Mange mennesker som løp nedover den. Disse guttene. Men det hadde jeg jo aldri opplevd. Nabokjerringa som jagde dem. Det hadde jeg heller aldri opplevd. Flimrende bilder kom stadig oftere. Jeg ble redd av dem og jagde dem unna. Stemmen til psykomotorikeren ble sterkere. «Du har vært utsatt for alvorlig overgrep.» Jeg nektet i tankene.
I et indre bilde så jeg denne lange kjempen stå over senga mi som en skygge. Jeg trodde han var naken, men jeg så han ikke naken. Det var absurd. Den fyren hadde aldri gått i klassen min. Jeg hadde aldri likt ham. Det gjorde meg redd.
Jeg så jeg kysseren.
Han hadde milde øyne, brune med grønt i. De var varme. Munnen hans kom nærmere, følsomme lepper. Det rimte ikke, for jeg visste at jeg aldri hadde vært sammen med den gutten eller noengang kysset ham.
Så oppdaget jeg meg selv ligge på badegulvet. De hvite lårene med blod på. Jeg tenkte at det måtte være da jeg fikk mensen for første gang. Mora mi ikke hadde fått forberedt meg fordi jeg hadde fått det så tidlig. Jeg hadde blitt vettskremt, hylgrått og hadde aldri villet gå på skolen mer. Men i de indere bildene var jeg eldre. Det var så mye blod. Også var det dette badegulvet. Jeg hadde ikke ligget på badegulvet den gangen jeg fikk mensen.
En dag jeg kom fra psykologen ble jeg så uforklarlig sliten. Kroppen holdt meg ikke oppe. Jeg gikk og la meg i senga. Der, under dyna, var det som om et laken ble flerret bort. Alt ble levende som om det skjedde på nytt, bare i et mye raskere tempo enn det kunne ha skjedd i virkeligheten. Det som hadde foregått etter hverandre ble til bilder som skjedde samtidig. Jeg ble gjennomstukket av den lange idioten mens kysseren satt på sengekanten min og snakket varme ord. Den lange drittsekken snakket stygt om kroppen min mens to av de jævlene tok meg fra hver sin kant.En jævla slibrig type stakk pikken sin inn i munnen min. Tømte seg der. Det var så jævlig.
Jeg lå helt lamslått og spolte film på min indre scene.
Igjen og igjen så jeg det, opplevde det, etterhvert i roligere bilder. Alt ble klart for meg, den stakkars kroppen min som hadde holdt ut alle de smertene for at jeg skulle slippe å vite. Da skrikene fra folk som løp ned trappa døde bort, ble jeg liggende helt stille. Tårene fosset. Jeg var alene hjemme. Det var kveld. Dette hadde faktisk skjedd meg.
Jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp og ringte til psykologen. Den fantastiske mannen tok telefonen. Jeg fortalte. Han snakket meg gjennom det, hadde nok ant at det lå noe sånt i fortida mi, for jeg hadde fortalt ham mye jeg husket fra ungdomstida som hadde vist ham at jeg var ei jente med risikoatferd.
Da jeg var ferdig snakket, spurte han om jeg trengte en ambulanse. Jeg sa nei. Han spurte om jeg trengte å komme. Jeg kunne ikke reise noen steder. Han lurte på om han skulle komme. Jeg svarte nei. Så spurte jeg om han syntes jeg skulle fortelle det til mannen min. Han trodde at jeg aldri hadde pult da vi traff hverandre. Han ville kanskje bli veldig skuffet over meg. Det hadde betydd mye for meg den gangen.
«Betydde det noe for ham da», spurte psykologen.
Det kunne jeg ikke vite, men jeg ante ikke om jeg skulle fortelle om det. Utsatt for overgrep. Skammen lå som verk rundt kroppen, en fryktelig skam over at jeg hadde fått dette til å skje. «Tror du det vil ha noe å si for hans kjærlighet til deg?» spurte han. Det visste jeg at det ikke ville. «Du må finne ut av det selv», sa han. «Jeg vil aldri fortelle det til noen», sa jeg og gråt. Det var min skam. Aldri skulle jeg fortelle det til noen samme hva som skjedde. At jeg kunne ha vært en sånn idiot. Psykologen ba meg ringe med en gang hvis jeg trengte ham.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Me too. Jeg snakke tikke om det, men nå.
Jeg ringte til min mann å ba ham komme hjem. Han kom og ble forskrekket over at jeg lå i senga. Jeg sa at det hadde skjedd noe fryktelig.
Det rant redsel inn i ansiktet hans. Jeg sa at det ikke var noe farlig for noen, bare fryktelig for meg. Så fortalte jeg alt. Han ble fortvila over at jeg hadde måttet oppleve noe sånt.
Så holdt han meg som om han aldri ville slippe. Jeg svømte i hans varme. Det var så godt å ligge der å snakke om det med ham og likevel føle seg verdsatt. Min elskede, mannen som hadde båret meg på gullstol gjennom livets opp- og nedturer.
Det var ikke min skam, men deres, disse jævlene som hadde forbrutt seg. Alt ble så klart for meg, alle vansker jeg hadde hatt i livet. Jeg fikk ham til å love at han aldri skulle fortelle det til noen. Han lovet.
Nå har jeg fortalt alt offentlig uten en gang å snakke med ham om det.
Det føles ikke helt greit, men det er min sak. Jeg håper jeg skal føle den samme lettelsen når jeg har skrevet ferdig alt om dette, at jeg skal bli fri.
Samtidig håper jeg at andre mennesker som har opplevd det samme eller tilsvarende, skal oppleve støtte i å lese min fortelling, få mot til å gjøre noe med det, frigjøre seg fra det.
Det skal ikke være sånn at mennesker synes de har rett til å fråtse i andres kropper.
Nå har det gått noen år siden jeg fortalte om dette.
Dessverre har det ikke ledet til en kvikk fix. Som jeg hadde ønsket det, nesten forventet det. Det som har blitt enklere er at jeg kan snakke om det . Jeg er en viter, vet hvordan det var, hvordan det virket, og hvor vanskelig livet var for meg grunnet bagasjen. Jeg fikk knagger, og jeg kunne benytte dem. De, som bagatelliserer virkningen av voldtekt, skal virkelig ta inn over seg hvilke skader de forvolder, som også senere kan utvikle seg til sykdom grunnet skrekken som blir sittende igjen i kroppen.
Noen mennesker later ikke til å forstå smerten det har forvoldt både psykisk og fysiss, sårbarheten. Noen bruker kunnskapen til å angripe meg, gjøre meg liten, gjøre meg til ei hore som ikke fortjente bedre. Andre forteller meg hvordan det er og virker uten å lytte til mine følelser, min kunnskap om både hvordan det var og hvordan det virket.
Jeg trodde de seksuelle følelsene fra tida før skulle komme tilbake.
Det har de ikke gjort. Så dypt og inderlig jeg hadde ønsket meg det. Nå har jeg mistet håpet om at de ska gjøre det. På en måte har det blitt verre. Før, da jeg ikke husket, så husket jeg følelsene som på mystisk vis var forsvunnet. Nå ser jeg ha, den verste, stor og grusomme, pikken hans stor og jævlig som mishandler meg grovt på alle måter. Jeg kommer ikke forbi det. Men følelsene for mannen min, gleden ved å ha sex med ham, kan disse synene ikke fjerne. Det er kjærlighet, dyp og intens, og har ikke noe med sex å gjøre.
Jeg trodde også at jeg skulle bli dyktigere til å skrive om det, benytte det i bøkene mine. Selv synes jeg ikke det har fungert. Det er som om det jeg faktisk opplevde kommer i veien der også. Det er klart at når folk angriper meg, det som skjedde, med skitne ord, så hjelper det jo ikke, den avskyen jeg har over meg selv som faktisk satte meg i en situasjon der det jævligste i verden kunne skje.
Vers om overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Me too. Jeg snakket ikke om det, men nå. Forfatter R.R. Kile
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, flyt, Csikzentmihalyi Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, forfatter R.R. Kile
Det verste med fibromyalgia, er en kropp som lyver.
Det er ikke noe feil med meg. Joda, men de feilene tilsier ikke at jeg må leve i et smertehelvete. Kroppen lyver. Nervene er hypersensitive og i konstant katastrofeberedskap. Man har lyst til å sluke smertestillende, mange gjør det, men det er det liten vits i. Nervene har en katastrofe å fortelle om. De holder på til du hører. Det betyr at du stadig vil trenge mer for å være smertefri. Til syvende og sist kan du bli helt avhengig. Det er ingen ønskesituasjon. Jeg vil aldri bli avhengig av noe som helst. De situasjoner der jeg har det best, er når jeg tilrettelegger for flytopplevelser, men du kan ikke være i flyt hele tida.
Da jeg var på Sunnås til utredning satt jeg i en samtale med overlegen. Jeg fortalte om studien jeg hadde gjort om flyt og om psykologen, Mihalyi Csikzentmihalyi, at jeg forsøkte å benytte hans teorier for å få mindre vondt. Det interessante var at denne overlegen nettopp holdt kurs om dette for å hjelpe sine pasienter, som hadde min diagnose, til å få en bedre hverdag. Jeg slapp å gå på kurset. Dette er mitt fag, det jeg er mest opptatt av enn alt annet når det gjelder å løse pedagogiske-og menneskelige utfordringer på alle plan.
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile. flyt
Jeg drar til syden hver høst for å få varme.
Kroppen min har det bedre når det er varmt. Kulde gir smerte, som om kroppen blir stukket med kniver. For fire år siden kom jeg fra Syden. Jeg var så dårlig at jeg ikke visste hva jeg skulle foreta meg. Egentlig tenkte jeg at det ville være bedre om jeg var død. Kroppen var helt ubrukelig. Jeg greide knapt å bevege meg.
Det jeg drev med, var ikke nok. Når det er som verst, blir det for slitsomt å tilrettelegge for flyt. Kroppen er så tung, så umulig å forflytte. Jeg måtte planlegge alt jeg skulle foreta meg fordi alt jeg gjorde krevde en stor anstrengelse for at smertene skulle bli handterbare. Folk kom med forslag til løsninger, jeg har hørt en utallig mengde forslag, men jeg var så lei.
En dag hadde dattera mi vært på foreldremøte i barnehagen. Der hadde de lært om atlaskorrigering som er en prosess der man går inn og retter opp atlas, den øverste knokkelen i ryggsøylen ved å gi den et spesielt dytt. Mange unger fødes med skeiv atlas. Det innebærer en feilutvikling som fører til at de har store smerter, skriker mye.
Ofte har man trodd det har vært kolikk.
Ungene ligger gjerne på en måte som gir dem minst smerter. Tilstanden kalles Kiss syndrom, Kopfgelenk Induzierte Symmetrie Störung, først brukt av dr. Heiner Biedermann på begynnelsen av 90-tallet. Det er ikke en syndrom, men en tilstand. Den har selvfølgelig alltid eksistert, og har gitt en feilutvikling fordi det er en dårlig forbindelse mellom hode og kropp på alle områder.
Jeg tok kontakt med anbefalt behandler. Hun bad meg fortelle om mine vansker fra år tilbake og frem til i dag. Jeg var så lei av å fortelle om alt som har feilt meg. All negativ fokusering gjorde meg bare verre. Jeg ville ikke bli verre, og jeg var helt sikker på at ingenting hun gjorde ville kunne gjøre meg bedre. Men dattera mi hadde kommet med en seriøs anbefaling, så jeg hadde tatt sjansen. Behandler spurte om hun skulle fortelle meg min historie, så kunne jeg endre underveis. Hun fortalte meg om mine lidelser, og jeg rettet henne ikke på noe punkt.
Hun sjekket bevegeligheten av nakken.
Deretter dyttet hun atlas på plass, et lite dytt. Kroppen min endret seg. Beinlengden, som hadde vært forskjellig, ble lik. Hodestillingen ble helt annerledes. Halsen kom frem. Kroppen ble bøyd bakover. Jeg fikk igjen bevegeligheten i nakken og jeg kunne gå, hoppe, hinke og løpe. Det var som et mirakel. Livet mitt ble helt nytt. Jeg har fortsatt fibromyalgi, men det er ikke like plagsomt. Det vil ikke bli borte, men det er mer handterlig.
Atlaskorrigering og et bevisst arbeid med flyt, er de faktorer som har gjort mest for at jeg i dag har en levelig hverdag. Jeg unngår antiflyt og ikke flyt så mye jeg kan. Å snakke stygt om meg selv, er ikke lov. I stedet snakker jeg meg selv opp. Jeg forteller kroppen min, så ofte jeg husker det, at det ikke er noen katastrofe. Vi er helt trygge. Det er ingen grunn for den til å operere på høygir. Selv om livet har vært tøft, vil vi alltid være trygge. Det siste er viktig. Hvis den blir overbevist, så lar den meg kanskje i fred, og jeg kan få gode dager. Det er målet. Gode dager. Et liv som er fullt av innhold og gleder.
Fibromyalgia kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete,Forfatter R.R. Kile.
Å leve med en notorisk løgner er fryktelig slitsomt, men nå som jeg vet at kroppen lyver, skal jeg jammen gjøre mitt beste for å lure den tilbake.
Skolemobbing, makt og medløpere, MihalyiCsikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring, gode klasseromsmiljøer, forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Å mobbe i skolen.
Skolemobbing, makt og medløpere. En av de viktigste oppgavene i skolen er å få slutt på all mobbing. Mobbineg kan ødelegge mennesker for livet, ta fra mennesker all selvtillit, gjøre folk syke. Ikke bare ofrene skades. Det gjør også de som mobbes.
Skolemobbing, makt og medløpere, MihalyiCsikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker,
Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren.
Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. «Mål!» jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte.
Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset. «Det nytter ikke», sa de voksne. «Dette må vi vente med i mange år til.» Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken.
Å leke fotball. Det var bare så herlig, noe med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.
Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, .
Mobbing i skolen, Mihalyi Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne.
Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter. Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.
Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.
Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier,
Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.
Skolemobbing, medløpere, Csikszentmihalyi
Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.
Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.
Sagt av et barnehagebarn: «Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?»
Sånt blir jeg trist av.
Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.
Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett. Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen.
Å mobbe, er ensbetydende med å gjøre andre redde.
Vers om mobbing. makt og medløpere, telenomier, maktmennesker
Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.
Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Vi har skapt forløperen for en diktator, en som vil bestemme over alt og alle og benytter alt av herskerteknikker for å få det til.
Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.
Å stoppe mobbing i skolen,Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.
En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet, utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens i seg selg som gir ulik grad av flyt. Man kan begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.
Skolemobbing, makt og medløpere, telenomier, maktmennesker,
Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.
Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.
Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.
Vers om mobbing, Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker,
Det nytter ikke å snakke til masken.
Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom.
Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må få vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.
Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess til minst mulig kostnad og minst mulig slit. Det man ikke må gjøre er å vente og se. Det går ikke over.
Skolemobbing vil kreve en observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg.
Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.
Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.
Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.
Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det nødvendige uansett.
dikt om mobbing, Skolemobbing, makt og medløpere, Mihalyi Csikszentmihalyi, telenomier, maktmennesker, læring,
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv.
Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.
Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.
Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.
Jeg gikk rett ut i hagen.
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,
Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.
Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.
Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.
I flyt glemmer kroppen seg selv.
Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.
Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.
Liste:
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,Forfatter R.R. Kile.
Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
Ikke føle bitterhet.
Aldri snakke meg selv ned.
Ikke gi meg selv negative merkelapper.
Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.
På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.
NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.
Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig.
Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.
Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.
Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.
Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgien, den sanne løgner. Mikroflyt, Mihalyi Csikzentmihalyi, Kroppen lyver, Være frisk nok, Forfatter R.R. Kile
Fibromyalgien, den sanne løgner. Mikroflyt, Mihalyi Csikzentmihalyi, Kroppen lyver,
Fibromyalgien, gjør kroppen til en løgner.
Fibromyalgien, kroppen forteller om smerter den ikke har, men kroppen feiler ikke noe som tilsier de smerter den utsettes for. Altså lyver kroppen. Det feiler meg ikke noe. Jeg er så lei av at det ikke feiler meg noe, når kroppen til stadighet skriker opp om at den gjør nettopp det. Kroppen lurer meg, så jeg går aktivt inn for å lure den. Mihalyi Csikzentmihalyi, skriver om mikroflytopplevelser, enkle hendelser som gjør kroppen glad. Slik kan man benytte til at smertene blir mindre og at smertene blir enklere å handtere.
Kjære kropp, jeg veit at du har lidd, du har opplevd smerter. Jeg veit at du frykter for at det skal skje igjen, du vil ikke lide så vondt en gang til. Kjære deg, jeg forstår deg vennen, jeg gjør det. Men du må slutte å være i katastrofeberedskap, for det er helt trygt. Jeg lover deg det. Vi vil leve et liv i glede. La smertene fare så vi kan ha glede og latter. La oss le sammen, kjære kroppen min, le av det herlige livet vi deler, du og jeg.
Hvordan skal jeg få kroppen til å tro på meg?
Jeg trenger å bli trodd på det jeg sier. Den har ingen grunner til å gjøre det. Den veit hva den har opplevd, men den kan ikke tenke over det. Det er jeg som må gjøre det for den.
Jeg har levd med fortrengninger, store fortrengninger. Derfor har jeg ikke kunnet respondere ærlig. Det kan jeg nå. Det er ikke nok å si til kroppen min at det er trygt. Jeg må vise den at det virkelig er det.
Å skjelle meg selv ut er en dårlig ide. Det blir den vettskremt av. Å fortelle meg selv at jeg ikke duger det må jeg la være. Tvertimot må jeg fortelle meg selv at jeg duger, også når jeg beviselig sett ikke gjør det. Er jeg da en løgner. Trolig kommer det an på hvordan jeg velger å gjøre det.
Jeg har skrevet bøker. Dem er det ingen som leser. Altså duger jeg ikke som forfatter. Bare jeg skriver disse ordene går kroppen i spinn. Hjerteslagene øker. Jeg må overbevise kroppen min at det er helt greit at ingen leser bøkene mine. Det viktige er at jeg gjør det jeg elsker å gjøre, det som gir meg flytopplevelser, gleder.
Så legger jeg bøkene jeg blir ferdig med ut for salg.
Dersom ingen vil lese dem, er det deres tap, ikke mitt. Jeg veit hva jeg skal skrive i den siste linja i den 24. boka i serien min. Det er flott. Vi kan være stolte, kroppen min og jeg. Jeg må forvandle virkeligheten. Det er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Så behøver vi ikke å være triste, vi kan bare være stolte over hva vi får til.
Min mann er overbevist om at jeg ikke bør være på SoMe. Særlig twitter kan være nådeløst. Man kan bli kalt stygge navn der. Ja, men man kan også komme i kontakt med hyggelige mennesker, få være med å mene noe, være med i verdensveven der ord sies. Jeg trives med å skrive. Så må jeg passe på at jeg ikke lar meg såre av noe som skrives der, for de som setter merkelapper på andre er ikke større enn knøtt.
Ingen på SoMe kan skade meg fysisk.
Ingen på twitter kan skade meg fysisk. Det skader ikke meg fysisk at jeg ikke lykkes med mine prosjekter heller. Kroppen min frykter fysiske smerter. Det er derfor den melder om katastrofer. Enhver frykt i meg, enhver frustrasjon, enhver fortvilelse, tror den kan resultere i fysiske lidelser. Derfor må jeg ikke være annet enn glad over det fine livet.
Hver dag må jeg ta de ulike aldersgrupper i meg, som har opplevd smerter, på fanget. Der må jeg forsikre dem om at de smerter de opplevde på ingen måter skal skje igjen. Det skal vi sammen sørge for.
Livet består av mange kjedelige gjøremål.
fibromyalgien, denne ekle sykdom som juger.
Ikke alt kan være morsomt, gi flyt. Men vi som har fibromyalgi trenger flyt for å få færre smerter. Vi må ta i bruk ulike mikroflytopplevelser.
Mikroflyt er små opplevelser som gir glede, små konkurranser, belønninger. Hva som gir den enkelte av oss mikroflytopplevelser, vil variere. Alle må derfor finne sin vei.
Jeg har ingen mulighet til å være effektiv lenger, får ting gjort. Det er ingen vits i å ergre seg over det som er tapt. Så jeg gjør små oppgaver. Disse planlegger jeg slik at de skal gi meg mikroflyt.
Pynte litt ekstra. Lime noen steiner på veggen. Jeg elsker å dekorere huset mitt med stein. Jeg hater å rengjøre hus, men skal jeg lime stein må det være reint. Fikse med blomster.
Det går sakte.
Stadig vekk har tida gått fra meg. I hodet mitt skal jeg gjøre en hel masse. Det rekker jeg ikke, men det jeg har gjort er bra nok.
Jeg har lett for å stille meg opp når dagen har endt, å gi meg selv inn for alt jeg ikke rakk. Det er det dummeste jeg gjør dersom jeg vil ha en mest mulig smertefri tilværelse. Alt fokus må være på alt det fantastiske jeg fikk gjort og på det fantastiske jeg skal fortsette med å gjøre.
Min mann er frisk og rask. Jeg vasker et vindu mens han vasker alle husets vinduer. Jeg henger fem planker på veggen mens han får ferdig hele veggen. Men jeg har mye mer tid å bruke på det, så derfor har jeg opplevelsen av at det er jeg som har hengt opp husets planker. Hovedsaken er at vi planlegger aktiviteter så de gir oss gleder.
Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi.
Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi. Vi må i hvert fall ikke bli redde, for da får vi en eskalering av smerter. Det er det siste vi ønsker. La oss fortsette å ha det gøy, selv om vi må gjøre det på andre måter.
Fordi jeg får vondt når jeg driver med det samme over tid, må jeg sørge for variasjoner i oppgaver. Det er veldig ineffektivt, men jeg får gjort litt forskjellig. Det er fint. Får jeg kreative ideer underveis, setter jeg alltid i gang med dem. Det gir tilfredsstillelse, og det er viktigst. Kreativitet og fibromyalgi er gull, for da forsvinner vi inn i kreativiteten og der får vi smertefri. Hurra.
Vers om fibromyalgien, den sanne løgner. Mikroflyt, Mihalyi Csikzentmihalyi, Kroppen lyver, Være frisk nok,
Syvåringer, klare for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi, lek, forfatter R.R. Kile
Syvåringer, klare for å lære, klar for lek.
Syvåringer, det magiske tallet da tenkningen er lik voksnes tenkning. Ungene har knekt koden. De kan manipulere med symboler på innsida av hodet, de er klare for det, de synes det er gøy og drive med det. Det kommer an på at skolen ikke har lagt for store veksler på det allerede slik at de har kommet til å hate alt det som skal bli supergøy å drive med.
Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi,
Unger bygger og skaper, leker og herjer.
Det lille barnet blir rasende når noe stopper utforskertrangen. Små barn skriker. En toåring har ingen hemninger. Det må settes grenser. Tenk nøye over hvilke grenser du skal ha. De må leves med i mange dager. Du må vite å endre dem med barnets alder. En gang skal de prøves av ungenes fornuft, Der bør de helst bestå.
Syvåringene kan fortsatt leke rollelek, men de trenger det ikke. Utviklingen er fornuftig og økonomisk. Barn leker seg inn i de utfordringer de møter som de må lære seg å handtere.
Vi har pakket unger inn i regler fra de var knøtt. Når de utfører dem, er det fordi de elsker oss, Ikke nødvendigvis fordi de forstår dem.
Syv åringen må finne sin plass i sin nye verden. De skaper regellekene så de kan lære og handtere regelsamfunnet, forstå det og finne sin egen vei innenfor rammene av det. Å der er det nå de store flytopplevelser finner sted.
Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi,
Syvåringer diskuterer.
Man kjemper om posisjoner, dyktiggjør seg. Det kan virkelig være mye konflikter. Vi skal ønske det velkommen. Ut av disse vokser det sosiale mennesket, det samarbeidende mennesket, den fremtidige arbeidstakeren, verdensborgeren.
Syvåringens rollelek foregår inne i hodet, slik den også gjør det hos oss. Den foregår i regellekene og i annen lek, sammen med andre og når ungene er alene. Lekende barn i den alderen avleverer replikker til hverandre. Ut fra disse endres de indre bildene som leken skrider frem. De kan løpe ved siden av hverandre og snakke lek. Når de indre bildene ikke stemmer overens, stopper det opp. De samtaler, kanskje krangler de. Så justerer de seg eller blir enige om å være uenige.
Leken kan bryte opp.
Kanskje var den ferdig. Lek kan foregå på et dypt plan, uten at noe særlig ser ut til å hende. Det må vi voksne ha respekt for. Vi liker ikke å bli avbrutt når vi er dypt konsentrert om noe. Det gjør ikke unger heller. Da kan de slenge rundt seg med nebbete svar fordi det er frustrerende. Selv om vi ikke forsto at noe særlig foregikk i det hele tatt. Seksåringenes lek er svært synlig, men det er ikke like lett å få øye på den hos syvåringen, men den er ikke mindre viktig av den grunn.
Vers om lek, Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi, lek,
Alle disse forskjellige mennesker samlet for å lære.
Syvåringen har begeistringen i seg. Syvåringen elsker læreren. Det er vår største hjelp. Når noen faller ut, har vi ikke lyktes. Eleven er ikke i flyt. Vi må kartlegge hvorfor. Kartlegging, kartlegging og kartlegging. På mange plan.
Det er mange tyver. Vennskap er viktig. Man må rett og slett sørge for å ha noen å være sammen med i friminuttet. Kanskje har noen kommet med en sleivbemerkning. Kanskje føler man seg ertet, ikke verdsatt, utenfor.
Fra dag en, og helst før, må man kartlegge hva elevene liker. I begynnelsen av en skoletime, må tidstyver elimineres ved hjelp av en spennende presentasjon av undervisningsstoffet. Læreren som inspirator til at læring kan skje. Dramafaget.
Det er alltids noe som har oppstått på veien inn til klasserommet av gleder eller fortredeligheter.
Legg det inn i den planlagte formidlingen! Gjør det dramatisk! Ikke relater det til klassen. Ingen skal komme i skvis. Ungene får hjelp til å fordøye – og forstå det de har opplevd.
Få alle med så fort som mulig. Intellektuelle barn trenger bekreftelse på at du vet hva du driver med. De vil vite at det er ordentlig. Sett frem klare fakta, men dvel ikke lenge med dem, for da mister du fantasibarna. De dør innvendig av sånt språk. Slike unger lever og vever i den fargerike regnbuen. Legg inn en dosering trist for de ungene som bare må fortelle om egne og andres sår.
Andre trenger en dramatisk handling.
Sørg for at de vet at de ikke må vente forgjeves. Noen er glad i smaker og har skarpe sanser. La ordene dufte. Beveg deg hurtig i landskapet. Sørg for at alle får sitt. Du merker det når du har fanget dem. De slipper ikke. Er syvåringen hektet, forblir syvåringen med.
Spill på hele registeret. Det går like bra i matematikk som i ethvert annet fag. Putt innholdet inn i det eventyrlige dagliglivet der følelser, handlinger og tanker vever. Slipp dramaet løs i fortellerkunstens rike favn. Læreren og lærerens formidlingsevne er klasserommets viktigste læringsagent.
Syvåringene er konkrete. De er lekne og vil helst selv bestemme hva de skal lære. Vår agenda er å lære dem noe vi har bestemt, noe annet enn de hadde tenkt. Ny læring kan oppleves smertefullt. Det betyr hardt arbeid. Den tidligere kunnskapsmassen må endres og flikkes på for å tilpasses det nye.
Gå skritt for skritt så det ikke blir for mye å knytte til!
Steg for steg skal huset bygges! Ord må høres og testet ut en mengde ganger før begreper dannes. Konkrete erfaringer må gjøres i hopetall for at det skal utkrystallisere seg en abstrakt kunnskap som kan manipuleres med.
Solide kunnskapsstrukturer, bygd på konkrete erfaringer, tjener som en robust basislinje for senere læring. Lek med lyd, fonemer og tall! I de fleste klasser befinner det seg elever som har vansker med lesing og skriving. Ikke la noe stå ulest på tavla. Da slipper de å lure på hva som står der. Mange gjør hva de kan for å skjule sine vansker, bruker all sin energi på det. Vi ønsker å eliminere energityver som stjeler fokus bort fra læring.
Det er gøy når det lykkes.
Rett og slett sabla gøy. Da har du dirigert deg gjennom et svært krevende musikkstykke. Klasserommet er et krevende landskap, kanskje det mest krevende som fins. Men får du det til, blir du rikelig belønnet, og det er slett ikke sikkert at de vil ha friminutt.
Siden ungene befinner seg på en fremmed klode for voksenlivets skarpe tidslinje, må vi ikke sky noen anstrengelser for å finne frem det aldersadekvate barnet i oss. Egentlig er denne personen vår viktigste veileder, fordi den syvårige meg, veit mye bedre enn den voksne meg, hvordan syvåringer lærer.
Syvåringer, klare for klasserommet. De bærer sin indre verden i tanker på sin egen indre scene.
Forfatter-Fremtidskrim, Fantasy, Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi
Forfatter-Fremtidskrim. Jeg er en forfatter. Bøkene mine kaller jeg for fremtidskrim. Serien Liber Mundi tar oss med syvtusen år frem i tid. Boka er ute, femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø. Boklanseringen har vært. Den er å få kjøpt som E-bok eller Lydbok i ulike digitale bokhandlere. Det er ren lykke. Bli med på en reise da, inn i bokas første kapittel. Velkommen.
Ja, for jeg tror at boka er viktig.
Den tar for seg et opprør. Opprørerne vil ha verdenherredømme. Hovedpersonen er 26 år, gift og venter sitt første barn. Han er utdannet folkeverge. Folkeverger er de som holder verden trygg. Vi har krig i Ukraina. Folk i Iran ønsker en revolusjon med et sekulært styre. Folk blir drept for å vise hår, danse. De kan dømmes til døden for å føre en krig mot Gud. Verden kan virke rimelig gal.
Boka handler om å gjøre det nødvendige uansett, kunne være ærlig, stå i utfordringer, menneskelighet. Vi trenger en verden uten grådighet, griskhet, løgn og vold. Jeg tenker at det er bokas budskap, og det er viktig i vår tid, for vi trenger helter.
Forfatter-Fremtidskrim. Lysglimt på snø. Femte bok i serien Liber Mundi.
Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø, første kapittel.
Jeg kikket ut av vinduet og så ut i et flammehav av blomster. Det var roser, asters. Jeg befant meg på et møte i Kildeordenen. Egentlig skulle jeg mye heller ha befunnet meg et annet sted.
Vi hadde tatt en pause. Det var stadige møter, slitsomme møter, som gjaldt posisjoner. Hvem som skulle overta for hvem. De siste årenes mange dødsfall hadde laget utallige hull i arvelinjene. De som skulle ha overtatt hadde vært mindreårige eller for unge til å ta ansvaret.
Vi kunne ikke risikere å skape fremtidig misnøye derfor måtte vi gjøre avklaringer, men da måtte vi vente til dem det gjaldt i hvert fall hadde avsluttet førsteskolen. Jeg følte for å trekke frisk luft og gikk ut i den høstfriske dagen.
Jeg plukket ei rose, trakk inn duften av den og sjekket kommen.
Det hadde tikket inn en melding fra Livia. Drar til legen. Føler meg uvel. Vil ikke at det skal skje barnet noe. Hun hadde tre uker igjen til termin. Vi ventet vår førstefødte. Rhettfinn banket på ruta. All lyst til å gå inn dit igjen hadde forduftet som dugg for sola.
Livia og jeg var begge ferdig utdannede folkeverger. For en ferdig utdannet Kistebærer, var deltakelsen på møtene i Kildeordenen en plikt. Jeg var Kistebærer. Det betydde at jeg hadde ansvaret for ei kiste som beveget seg gjennom generasjonene, en bok som skulle være til hjelp for meg og Konglomeratet i forhold til viktige utfordringer vi sto overfor. Konglomeratet var den åttende verdensdel og stedet der jeg befant meg.
Kobin og Vinto kom til sist, to fettere. Begge hadde arverett til stillingen etter Kampin som Konglomeratets sikkerhetsansvarlige den dagen han ikke lenger kunne inneha den. Kobin blunket til meg. Det var komplisert. Vinto stirret mot Kampin som satt plassert ved siden av Verndt, vår sikkerhetsråd.
Verndt hadde overtatt etter foreldrene sine etter at Jakto, Livias onkel og Kampins bror døde for to år siden, et tragisk dødsfall.
Kampin var hjelper for Verndt siden han og Jakto hadde innehatt stillingen sammen.
Verndt, Kobin, Livia og jeg hadde sertifisert oss i benyttelse av AH sammen for snart to år siden. Jeg opplevde ham som min åndelige bror. En AH var en duppeditt som tvang folk til å si sannheten. Dersom de ikke gjorde det, ville de bli utsatt for store smerter.
Jakto hadde vært en nær venn av meg. Han var far til Vinto, og også onkelen til Kobin, Livias tvillingbror, en umistelig mann som nå var borte. Det gjorde alt enda mer komplisert.
Jeg sukket.
Rhettfinn åpnet møtet. Kobin og Vinto hadde bedt om tjue minutter til å snakke sammen før pausen. Kobin ba om ordet.
”Rhettfinn”, sa han. ”Jeg og min fetter ønsker å dele på stillingen. Vi ønsker begge å gå i lære hos pappa. Er det noe i veien for det?” Kampin kremtet. Jakto hadde vært den eldste av brødrene. På grunn av en konflikt mellom dem hadde han trukket seg fra den stillingen som rettmessig var hans den gang de var unge. I Rådet overtok eldste sønn vervet etter sin far om det ikke var særlige grunner som talte for noe annet. Derfor var det Kampin, den yngste, som nå var sikkerhetsansvarlig.
”Dette er dere enige om?” Spurte Rhettfinn.
”Vi er ikke bare enige”, smilte Vinto. ”Det er slik vi ønsker det!” Etter at konflikten mellom Kampin og Jakto ble løst for seks år siden hadde brødrene delt på både stillingen som sikkerhetsråd og sikkerhetsansvarlig.
”Dersom dere angrer?” spurte Rhettfinn.
”Vi har tenkt å ta en ny vurdering av det om to år”, sa Vinto. ”Dersom vi fortsatt er enige, blir det sånn.”
”Hva med arvefølgen til deres eventuelle sønner?” spurte Rhettfinn.”
”Dersom de ønsker det, kan de dele på oppgaven som oss”, sa Kobin. ”Hvis ikke har den eldste av dem fortrinn over den andre.” Begge nikket. Kobin hadde alt en sønn. Han var halvannet år nå. De hadde kalt ham Jakto. Jeg syntes det var en god løsning.
”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn. Jeg hadde forsøkt å få Livia til å bli med til Klosterdalen, men hun hadde valgt å bli hjemme. Hun ville ha vært stolt av dem nå, broren og fetteren. Jeg ønsket at hun hadde befunnet seg her. Hun var så sta at hun kunne få et fjell til å smelte denne kona mi.
”Hvis det er dette de ønsker, synes jeg det er en god ide”, sa Kampin og smilte bredt til dem begge.
Et utsagn som ville ha gjort Livia enda stoltere. Jeg var stolt jeg også. Min svigerfar kunne virke som en følelsesløs grinebiter, men han var mye mer enn det. Trolig var han alt for følsom. ”Jeg vil gjerne ha dem begge i lære.”
Jakto ville ha vært mer enn fornøyd. Han var blitt kjent med sønnen først fire år før han døde. Det hadde vært en tragisk historie. Gutten hadde vokst opp med en far, som ikke var hans, og hadde ikke ant noe om forbindelsen til Konglomeratet.
”Er det til hinder for at Kobin kan fortsette i gruppa mi?” spurte jeg. Jeg hadde dannet en egen gruppe. Konglomeratet sto i store utfordringer. Blant opprørere var jeg blant de mest ønskede.
”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn.
”Det går bra”, sa han. ”Vi samarbeider, og vi må regne med at vi har god tid.”
”Et det noen som har innvendinger?” spurte Rhettfinn. Ingen hadde innvendinger. Jeg tror at alle var fornøyde. De tre gjestene forlot oss. Jeg reiste meg også og gikk bort til Rhettfinn.
”Livia befinner seg hos legen. Hun er dårlig. Kan du gi meg dispensasjon til å gå. Det er langt hjem.”
”Har du noen vesentlige kommentarer til de neste sakene?”
”Nei, men det er umulig å vite ut fra hvordan debattene går. Er det noen avgjørelser som haster.”
”Hvis det er det, skal jeg orientere deg først så du får muligheten til å uttale deg. Lykke til!” Jeg vinket med handa og gikk.
Livia hadde insistert på at hun ville føde hjemme i Liljedalen.
Vi hadde flyttet dit, bygd oss et hjem der, i mitt barndomshjem. Jeg var ikke fornøyd med det. Ingen steder i verden hadde vi bedre helseteam enn her i Klosterdalen. For meg var ikke noe annet enn det beste godt nok for henne.
Jeg hadde bestemt meg for å be ei jordmor fra Klosterdalen om å komme å bo hos oss i Liljedalen når tida nærmet seg. Livia var ikke klar over det. Jeg hadde ikke tenkt å informere henne heller. Det var tryggest siden hun kunne finne på å slå seg helt vrang.
Jeg slo koden hennes. Hun svarte ikke. Jeg sendte henne en melding. Bør jeg komme hjem? Er det fare for fødsel? Hun svarte ikke.
Lettere ergerlig dro jeg for å snakke med ei jordmor, gjøre en avtale.
Egentlig burde jeg snakke med Arina, spørre om hun hadde noen anbefalinger. Arina var kona til min kisteverge. Kistebærere hadde kisteverger. De dannet en gruppe på syv personer i Konglomeratet. Alle var utdannede folkeverger og ble regnet som en meget habil spesialgruppe.
Da jeg, som en helt fremmed unggutt, kom til Klosterdalen, hadde hun tatt meg under sine vinger. Jeg hadde mistet hele min familie. Hun ga meg sin, og hun hadde aldri sluppet. Jeg regnet henne som en av mine beste venner.
Arina ville ha lyst på besøk. Det visste jeg utover enhver tvil. Dette kunne ikke bli annet enn en samtale på kommen. I motsetning til Livia svarte hun. Hun lyttet til mine spørsmål.
”De er alle flinke”, sa hun.
”Snakk med Livinni Børtgi. Hun er både lege og jordmor. Livia og hun gikk sammen på skolen så vidt jeg husker. Hun har ikke familie, barn, men en kjæreste. Du kan jo invitere ham også så kan det bli riktig hyggelig. Du skal få koden hennes av meg. Jeg er ei god venninne av mora hennes.” Jeg takket. ”Hils Livia. Jeg forventer at neste gang du er i Konglomeratet kommer du innom.”
”Lover”, sa jeg.
”Mannfolk”, sa hun.
Jeg avsluttet og sjekket displayet. Ingen svar fra min kjære. Det irriterte meg. Jeg slo koden. Hun svarte.
”Beklager Reikin!”
”Hva skjedde?” spurte jeg.
”Gikk stien ved Benvann.
Glad. Rapp. Gled. Falt. En lege må se på det. Tar offentlig kommunikasjon. Kan ikke snakke nå.” Hun avsluttet. Jeg kontaktet henne på nytt. Hun svarte ikke. Jeg kontaktet henne igjen. Det forble taust. Hun kom ikke til å svare. Jeg sverget.
Gravide kvinner var en ny erfaring for meg. Mine venner, som hadde hatt gravide koner, smilte av meg. De var underlige skapninger. Jeg likte ikke at hun hadde falt. Grolin kunne ha kjørt henne, gartneren vår, en god venn. Han bodde sammen med oss i Liljedalen sammen med kona si, Ordelia som var vår husholder.
Jeg kontaktet Grolin. Han svarte ikke. Jeg kontaktet Ordelia. Hun svarte ikke hun heller. Begge var utdannede folkeverger og utpekt av Konglomeratet til å beskytte oss.
Det kunne umulig være noe galt med bilen.
Livia burde ha tatt bil. Hva skulle hun ved Benvann å gjøre. Det het ikke Benvann. Beinvann kalte vi det, et vann som lå langt hjemmefra. Livia var selvsagt ikke derfra, men hun burde vite at vi kalte det Beinvann.
Vannet lå på tomta, men det var alt for langt å gå for ei høygravid kvinne. Hun hadde sikkert gått dit bare for å irritere meg.
Jeg kontaktet jordmora og forklarte hva det gjaldt. Livinni Børtgi. Jeg husket henne ikke i farta, men jeg hadde garantert truffet henne. Hun hørtes sprudlende entusiastisk ut og ville gjerne komme, gledet seg til å treffe Livia, skulle snakke med kjæresten. Da var den i boks.
”Ikke nevn det for Livia”, sa jeg. ”Hun kan komme til å nekte.”
”Jeg ville ikke drømme om det”, sa hun.
Stemmen var lys og lystig. Hun kjente nok Livia og snakket i vei. Jeg var fornøyd da jeg fikk vridd meg ut av samtalen, men jeg greide fortsatt ikke å se henne for meg.
Livia hadde ikke kontaktet meg. Det burde hun ha gjort. Jeg slo koden igjen og følte meg hjelpeløst langt borte. Hun svarte ikke. Jeg skrev en ny melding. Hvordan går det, Liv? Kyss, Reikin.
Jeg hentet skipet og lettet. Ordelia svarte fortsatt ikke, ikke Grolin heller. Jeg sendte en melding til Ordelia. Hvordan er det med Livia? Hvorfor svarer dere ikke?” Jeg sendte en melding til Grolin. Hvordan er det med jentene våre? Hvorfor kjører dere ikke bil? Jeg satte på repetert oppkalling til Grolin.
Livia ville bli skikkelig irritert hvis jeg gjorde det til henne.
Det var ikke lurt å tirre en tikkende bombe. Trolig ville dette svangerskapet kurere henne for de tolv ungene hun ville ha.
Jeg krysset grensa og var på vei til Liljedalen. Det tikket inn en melding. Kyss i din nakne arm på en tigerstripet divan. Det går bra. Din Livia.” Jeg kontaktet henne. Hun svarte ikke. Jeg skrev: Er det bra med barnet? Det kom et enkelt svar. Ja.
Jeg roet meg ned. Det var da enda godt.Jeg håpet ikke at hun hadde gått til innkjøp av en tigerstripet divan. Men i sorte luftpute, jeg hadde glemt avtalen med treneren min, Jupte Friggly. Han trente meg i Vitster. Jeg pleide å benytte sjansen til å trene når jeg var innom Klosterdalen. Det måtte vente.
Jeg kontaktet ham.
Han hadde snakket med Kobin og visste at jeg hadde reist. Hele gruppa mi trente med Jupte for tida. Det var lurt å trene på det samme så vi kunne bistå hverandre. Kobin og han holdt på inn i min time også. Han flirte.
”Jeg vet hvordan det kan være med gravide kvinner. Det kommer til å gå bra. Hold hodet kaldt.” En vits. Det var det som var poenget i Vitster. Å holde hodet kaldt i alle situasjoner, være tilstede her og nå, handtere det som kom med intellekt og ved å gjøre det nødvendige, riktige, ingen lurerier. Jeg skulle være glad når alt sammen var over. ”Vi venter med å planlegge en ny time til dere har barnet i armene”, foreslo han. Det var sikkert lurt.
Da jeg ble ferdig utdannet, hadde Rhettfinn kommet med et tilbud til meg. Kistebærere fikk, hvis de ønsket det, ansettelse i kistevergekorpset. Han foreslo at jeg i stedet skulle utvikle min egen gruppe som skulle ha endringsårene, og oppgaver knyttet mot dem, som sitt eneste fokus. Det var en fantastisk mulighet. Vi kunne benytte hele Konglomeratets samlede ressurser til vår virksomhet, ei gruppe jeg selv hadde satt sammen.
Vi var i endringsårene.
En spådom hadde sagt at de ville komme. Det ville si at alt det som hadde vært, ville endres. Vår verden hadde vært forutsigbar. Nå var ingenting som det pleide.
Jeg hadde brukt tid på å bestemme meg for medlemmer i gruppa. I begynnelsen hadde vi bare vært Hillie, Mikron, Lunaia og Månes. Da Livia ble ferdig utdannet, ble hun med oss. Et halvt år senere fikk vi med oss Kobin. Nå var vi syv, et passende tall. Vi fikk se hva Livia ville gjøre når barnet ble født. Det var uansett ikke min sak. Såpass hadde jeg forstått.
Jeg ble stående å tromme på roret. Det var langt i fra et krevende flyvær, men jeg var urolig. Sola skinte. Det var varmt og behagelig. Jeg gikk lavt. Egentlig kunne jeg benytte tida til å arbeide. Jeg skrev et referat fra møtet i Kildeordenen og satte spørsmålstegn ved saker gruppa mi burde diskutere før vi tok dem opp til ny behandling.
Hvert halvår utarbeidet jeg en arbeidsplan.
Jeg kikket over mitt utarbeidede forslag. Egentlig var jeg fornøyd, fant ikke noe å endre på. Snart skulle vi få et barn. Ikke noe ville bli det samme etter det. Lunaia hadde fått ei datter med sin Boyden. De hadde kalt henne Lunnie etter bestemora. Hun måtte være halvannet år nå. Jeg gledet meg til å få barn. Lunaia var en god venn, dattera til Månes, min trener i Luna.
Hillie var bitt mor til en liten gutt for to år siden. De hadde kalt ham Solaiko. Han var mørk som sin far og lignet ikke på noen måte på sin navnebror. Solaiko var død. Han hadde forrådt meg, men han hadde hatt en god grunn. En datter ingen av oss hadde visst om var blitt truet, Leila. Hillie var søstera hans. Begge kvinnene hadde fortsatt i gruppa etter at de hadde fått unger.
Månes var gift, men de hadde ikke barn enda. Månes var Lunaias bror. Jeg tror de strevde for at Dite skulle bli gravid. Hun var trener i afro. Kobin og Elishas lille guttepjokk var sin far opp ad dage. Elisha trente til å bli folkeverge. Hun gikk sammen med Vinto i Konglomeratet. Det var underlig slik som det hadde utviklet seg. De var mine beste venner alle sammen.
Jeg ankom Liljedalen og besluttet å dra hjemom selv om ingen av folkene mine hadde svart på kommen.
Det kunne være noe galt med anlegget selvsagt. De burde ha svart. Jeg hadde overvåkingskameraer stilt inn over hele området både inne og ute. Selvsagt var det ingen vits i å stoppe her hvis Livia ikke befant seg hjemme.
Jeg så ingen bil på gårdsplassen. Laia og hestene kunne være over alle hauger. Laia var ei løvinne, en liten løveunge, jeg hadde kommet over og tatt med meg hjem. Hun var ingen unge lenger.
Jeg kikket etter dyra, men de var ingen steder å se. Vi kunne selvsagt ikke dekke overalt. Jeg sjekket kameraene og så ikke et menneske i noen av rommene. Alt virket ryddig og ordentlig slik jeg forventet. Uansett hvor de befant seg, burde de fortsatt svare.
Jeg satte kursen mot Liljestad, sykehuset der, mens jeg kontaktet folkevernet.
”Har det vært noen ulykker eller opphopninger der det har vært biler involvert?” spurte jeg. ”Jeg ser etter en Lotus 2 vogn.”
”Nei, alt er rolig”, svarte en dyp mannstemme.
”Ingen ulykker?” spurte jeg.
”Nei”, svarte fyren.
”Den offentlige kommunikasjonen går som den skal?” spurte jeg og følte på at jeg maste.
”Ja, alt er som det skal være”, svarte han.
Jeg kontaktet Livia. Hun svarte ikke. Jeg flyttet innstillinga for den automatiske oppkallinga over på henne. Nå var jeg skikkelig irritert.
Jeg stoppet skipet i hangaren og leide en bil.
Det kom ikke på tale å være avhengig av offentlig transport. Til det var jeg alt for urolig. Jeg kjørte til hospitalet. Der gikk jeg inn gjennom hovedinngangen. Den besto av store dører med glassflater som åpnet seg automatisk. I resepsjonen, spurte jeg etter Livia.
Ei kvinne lette på skjermen.
”Hva var det du sa at navnet var?
”Livia Jernstein!”
”Jeg beklager, men det er ikke registrert noen Livia Jernstein her i dag. Hun er satt opp til en time om en uke. Det er tre uker til termin er det ikke?” Jeg nikket og kjente at jeg bleknet.
”Hun slo seg og fikk vondt derfor bestemte hun seg til å dra til sykehuset for en sjekk”, sa jeg.
”Kan du sjekke en gang til. Hun følte seg dårlig.”
”Vent litt så skal jeg høre med legen hennes”, smilte kvinna vennlig beroligende som om hun kunne sanse min uro. ”Så vidt jeg kan se har hun ikke gått for dagen.” Jeg vred hender, sjekket displayet. Ingen meldinger og ingen anrop.
Jeg slo koden til Livia igjen i tilfelle den automatiske oppkallinga hadde hengt seg opp. Ingen svar. Ordelia svarte ikke. Ikke Grolin heller. Jeg hadde noen høner å plukke med de folkene der.
Jeg holdt på med å sende meldinger til resepsjonisten kom tilbake. ”Beklager, men Livia har ikke vært her.”
”Kan jeg få snakke med legen”, ba jeg. I det samme kom hun ut til disken, ei rødhåra kvinne med grønne øyne. Vi hadde vært sammen flere ganger under undersøkelsene av Livia.
”Jeg beklager”, sa hun.
”Livia har ikke hatt time i dag, hun har ikke vært innom og hun har ikke vært her.” Jeg tenkte så det knaket, samtidig som jeg prøvde å huske navnet til legen. Sara var det ikke. Tankene spant. Jeg holdt fast i navnet, Sara. Livia hadde ikke for vane å lyve for meg. Så hvor befant hun seg.
”Hun må ha ringt sykehuset før hun dro hit”, sa jeg. «Sara var det ikke.»
”Jo, du husker riktig. Mitt navn er Sara Komt. Det lyder logisk.” Hun så på resepsjonisten.
”Jeg har ikke mottatt noen slik samtale”, sa hun. ”Ikke har jeg registrert noen heller, men jeg kan sjekke det nærmere.”
”Ta kontakt når du vet noe mer”, sa jeg og gikk.
Jeg var kald over hele kroppen. Noe var galt, og jeg begynte å skjelve. Jeg skulle ikke ha tatt bil, for nå trengte jeg å kunne bevege meg hurtig, men jeg hadde vært helt sikker på at hun ville befinne seg på hospitalet. Jeg hadde i hvert fall ikke tid for trafikk. Utenfor var det benker oppstilt i et parkanlegg. Det gikk kvinner og menn med barnevogn der, andre pasienter. Jeg plasserte meg på en benk. Først kontaktet jeg Gailio, min kisteverge.
”Hvordan er det…”
”Ikke si mer Gailio. Lytt! Jeg får ikke tak i Livia. Skipet mitt er parkert på havna. Jeg har tatt bil, men jeg orker ikke å ta meg frem i den. Kan du få rekvirert et belte eller en sykkel til meg og få den transportert til hospitalet.”
”Det er vel egentlig noe vi har sluttet med”, sa Gailio. Vi hadde det på mitt forslag. Konglomeratet hadde hatt for vane å rekvirere alt de trengte. Det hadde skapt mye irritasjon rundt om i de ulike verdensdeler, på ulike plasser. Irritasjon var ikke noe vi trengte. Folk hadde til og med forstått at vi kunne bli utsatt for opprør. Endringsårene var nettopp kjennetegnet ved at folk ville ha endring.
”Vet du om noen fra oss som har utstyr ….”
”Jeg skal gjøre det!”
”Kan du kontakte gruppa mi å be dem komme hjem til meg. Det må letes. Jeg får ikke tak i Grolin og Ordelia heller. ”
”Ikke si mer Reikin.
Jeg ordner transport til deg så kan vi snakke videre.”
Benken var malt grønn. Fargen var motbydelig. Jeg reiste meg opp og begynte å gå. Det sto et tre foran meg, et veldig grantre. Gailio var med meg igjen. ”Transport kommer. Jeg kan høre at du går. Sett deg ned!”
”Kontakt gruppa mi. De må komme så fort de kan!”
”I tillegg kontakter jeg kistevergene og din svigerfar. Vi kommer Reikin. Jeg skal ta meg av alt. Let!” Jeg var takknemlig.
I det samme jeg trykket ham ut så jeg to sykler i lufta. Rett etterpå landet det to menn.
De presenterte seg, en lys og en mørk. Jeg fikk ikke med meg navnene.
”Gailio ba oss om å overlevere deg denne sykkelen og dette beltet. Trenger du noe mer?” Den lyshårede så granskende på meg.
”Kan du ta i mot bilder?”
” De nikket begge to. ”Hvis dere hører om ei ulykke som involverer ei kvinne, denne kvinna, vil dere si i fra?” Jeg sendte over bildet av Livia og frøs over hele meg mens jeg fikk på meg beltet. Det var ikke optimalt, men det fikk duge. ”Hun er høygravid. Det er to andre savnede også.” Jeg plasserte meg på sykkelen mens jeg sendte over bilder av Grolin og Ordelia.” De nikket begge. ”Hvis dere hører om noen ulykker, trafikkopphopninger, kan dere si i fra!” De nikket igjen. ”Jeg setter fra meg utstyret i hangaren. Der har jeg skipet mitt.”
”Ta det med ro. Vi drar sammen med deg og plukker det opp”, sa den lyse. Den mørke nikket. Jeg kunne ikke dra direkte dit. Først måtte jeg med selvsyn skaffe meg oversikt over trafikkforholdene i Liljestad. ”Gailio er en god venn”, sa den lyse. ”Vi vil gjerne bli med deg. Å ikke finne sin høygravide kone er ingen spøk for noen mann. Vi har begge barn, og som jeg sier, Gailio er en god venn.” Han strakte frem handa og presenterte seg. ”Glokin Ivron.” Jeg presenterte meg jeg også. Den mørkhårede rakte frem handa.
”Dypljo Marxus. Vi skal bidra til å finne henne”, insisterte han. ”Selvsagt blir vi med deg.” De nikket begge.
Jeg ga dem en dyptfølt takk, fikk sykkelen i bevegelse og lettet. Heldigvis var det klarvær, men det ville snart mørkne. Jeg fløy høyt for å ta inn et oversiktsbilde over hele Liljestad. Det var som de hadde sagt. Alt virket i orden, ingen køer, ingen opphopninger.
Jeg gikk ned og fløy i retning skipet.
De to holdt følge. Jeg landet ved havna rett ved skipet mitt. Det sto slik jeg hadde forlatt det. Mine forvirrede tanker registrerte at to pinner lå slik jeg hadde lagt dem. De to mennene landet rett ved siden av meg. Jeg takket i det jeg entret skipet. De nikket.
”Vi skal holde øyne og ører åpne”, sa den lyse. Jeg hadde glemt hva han het. ”Vi gir melding med en gang vi vet noe.” Jeg takket.
De ble stående å følge meg med øynene i det jeg lettet. Mitt indre stress lå som en egen farge foran øynene. Jeg kunne ikke tillate meg å miste verdifull tid. Med øyne som stempler mot grunnen fulgte jeg kursen jeg mente måtte ha vært Livias naturlige veivalg.
Hun hadde aldri kontaktet hospitalet. Det var der feilen var. Da hadde hun løyet, for hun hadde ikke hatt noen time. Det var ingen vits i det jeg holdt på med. Ikke noe tilsa at hun hadde vært i Liljestad. Så hvor var hun, og hvor var Grolin og Ordelia? Det måtte jeg hjem å finne ut av.
Kroppen begynte å skjelve.
Jeg kunne ikke lytte til kroppen. I stedet sjekket jeg displayet. Der var det ingen signaler fra noen. Det var som å gå i stykker. Jeg måtte skaffe meg noen svar. Hvis ikke, ville jeg tørne.
Jeg nærmet meg Liljedalen og satte retning mot husklyngen på vår gigantiske eiendom, senket farten, satte på varmestrålende lys og fløy sakte og bredt for å dekke et størst mulig område. Det ville ha vært enklere med sykkel, men skipet var velutstyrt, og det var vårt. Vi hadde kalt det Stjernen.
Jeg sjekket rommene. Det var ingen levende vesener i noen rom. Alt var som det skulle. Livia hadde tegnet huset. Ikke noe minnet om mitt tidligere barndomshjem. Selve huset var bygd for å ha store sammenkomster med overnattingsgjester, gruppa mi fra Konglomeratet, kistevergene, slekt og venner.
Grunnrisset av mine foreldres hus fantes der inne, men det var ikke synlig.
Livia var opptatt av hus. Det var ingen bil, ikke i garasjen og ikke utenfor. Det skulle ha vært tre.
Alle rom befant seg på oversiden av bakken med unntak av et. Det var et kjellerrom og fungerte som det. Der var det heller ingen. Foran huset var det en gigantisk hage, stengt for dyra. Det var Grolins doméne. Jeg elsket den hagen. Det var ingen der heller.
Jeg så utover skogsområdene, men jeg så verken hestene eller Laia. Faktisk virket det helt tomt. Skrekken gjorde det tungt å puste. Livia hadde fått satt opp en gigantisk mur langs tomtegrensa som skulle holde Laia og hestene på innsida. Jeg kunne følge yttergrensa av tomta på skjermen. Der var det ingen, verken dyr eller mennesker.
Jeg sjekket frimorådene, skogen, de tre vannene, Beinvann.
Hun hadde sagt Benvann. I friområdene hadde Laia og hestene en eventyrlig boltreplass. Tomt, et fryktelig tomt ord. Skrekken hylte under hjertet. Jeg sjekket stallen. Hestene var ikke der.
Livia kunne ikke ri nå. Beklageligvis var ord som kunne, ikke ord hun ikke hadde i sitt vokabular. Grolin og Ordelia kunne ha dratt på en ridetur på utsida av muren, men da burde jeg ha registrert Laia. Vi tok ikke med oss Laia på utsida. Laia ville da mest sannsynlig ha lagt seg til å vente på dem.
Jeg landet og plasserte skipet i hangaren. Den hadde plass til tre skip. Nå var det kun mitt her. Fra det nærmeste skipet kunne du stige direkte inn på terrassen. Jeg ble sittende å stirre utover dyras friområde. I det minste burde jeg se noen av dem. De burde komme når de oppdaget meg, de pleide å komme når de oppdaget meg, men jeg så ingen.
Jeg tok meg ut av skipet og valgte transportbåndet som tok meg til inngangsdøra.
Dette var vårt hjem. Her ville hun oppdra våre barn. Jeg tok meg inn ytterdøra og kom direkte inn i en kombinert hall og stue.
Stumtjeneren var veltet. Den hadde ikke vært veltet på de bildene jeg hadde sittet og sett på. De var stilt inn på å vises i virkelig tid. På bordet lå det en lapp. Jeg går ut! Det var Livias skrift, men beskjeden var feil. Det skulle ha stått at jeg drar til hospitalet. Hun hadde ikke vært på hospitalet.
Jeg sverget og kontaktet Grolin mens jeg gikk ut på kjøkkenet. Det lå dekketøy på gulvet og var knust. Hun hadde beviselig ikke vært til graviditetskontroll, men hun hadde skrevet til meg at hun skulle det. Duken lå ikke på bordet, men befant seg i virvaret av glasskår.
Livia var opptatt av duker
Akkurat nå hatet jeg duker. Jeg hatet alt Glass og tøy Jeg sparket til det så det føyk.
Livets mange utfordringer. Ærlighet versus løgn, mot versus feighet, om å gjøre det rette.
Jeg tror det må være noe av det verste som er å ikke få tak i mennesker du er glad i, vite hvor de er. Hagen saken har hvilt tungt på oss i Norge. Ei kvinne er forsvunnet, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med henne. Mest sannsynlig er hun død. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvor grusomt det er.
Reikin drar ut for å lete.
Han vet at han er blant opprørernes mest ønskede. Det er også de tre klonene som bor i Konglomeratet, de som ble befridd fra opprørernes varetekt. De tre vil være et sesam, trylleri, for å få det meste til å hende. Det er også et moralsk forkastelig valg som man aldri kan ta.
Det er en av vår tids utfordringer. Vi har tillatt en økonomisk runddans som fremmer griskhet og grådighet. I utdannelsen prises intellektuelle evner. En god utdannelse gir oftest godt betalte stillinger.
Sånn er det ikke i Konglomeratet, ei heller i resten av verden.
Alle får samme lønn for en arbeidstime uansett hva det er eller hvem som utfører arbeidet. Penger har ingen vekt. Tekniske nyvinninger, mat annet man trenger fordeles mellom verdensdelene ut fra behov og aldri ut fra penger. Likevel er det oppstått misnøye.
Det er en lov som er lik for alle. Men den har forbud som irriterer enkelte. Det leder til misnøye som igjen skaper opprør selv om alle egentlig har det fint, og har alle de grunnleggende behov dekket opp for.
Så hvorfor blir det da opprør.
Slike spørsmål synes jeg det er spennende å dvele i. Hva driver oss mennesker? Bli med på en videre reise da vel. Så kan vi diskutere ulike vesentlige spørsmål som boka tar opp.
Jeg har selvsagt jobbet mye med dette, forsøkt å skape ekte miljøer av en fantasi. Men jeg er overbevist om at dette er vesentlige spørsmål i vår tid. Det tristeste av alt skulle være hvis disse tanker blir liggende fast mellom to permer og aldri blir til liv i noen indre.
forfatter-fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til Liber Mundi.
Forfatter-Fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til kapittel 2
