Publisert 9 kommentarer

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker

Science-Fiction-Forfatter,
å skrive bøker,
Liber Mundi
Vi sank i hav,
Kapittel 1.
Forfatter R.R. Kile.






Science-Fiction-Forfatter, å skape en verden, la folk flytte inn i den.

Noe av det første karakterene jeg skapte bestemte seg for etter at de begynte å bygge verden opp igjen etter ødeleggelsene, Ragnarok, var å avskaffe religioner som et offentlig anliggende. Begrunnelsen var all kranglingen som hadde blitt av det, hvem som hadde rett, hvem som hadde den perfekte religion. Før år null drepte man de som ikke trodde riktig, det var en årsak til umotivert terror og drap, og var en sterk drivkraft til alt det fryktelige som siden skjedde.

Dette ville man ikke ha inn i den nye verden. Man avskaffet ikke religion, men den fikk ingen plass. Gjenoppbygginga var så viktig, for om menneskeheten skulle overleve, at ingen nedgangskrefter, ingen kilder til krangel som gikk på annet enn reelle utfordringer, fikk rom i støpeskjea.

Kilden.

I Dalene var det en kilde. Den første personen, som kom til Konglomeratet, kom til Kilden. Han var utslitt og nedbrutt etter en fireårig vandring gjennom en ødelagt verden. Hikstende sank han til jorda. Han forlot sin kropp og ble sittende å se på kroppen sin fra utsida. Syv menn kom vandrende til Kilden. Ingen av dem hadde fysisk kropp. De plasserte seg rundt springvannet. Hver av dem ble til to, en mann og ei kvinne, selv om de ikke var synlige som to. Mens de satt der, endret Kilden seg og ble til en gammel mann.

Han viste dem hva som hadde skjedd like fra den første fortid for menneskelig utvikling. De fikk vite hva som var sant og ikke sant av alt det mennesker hadde trodd. Samtidig så de konsekvensene av historiske handlinger som hadde ledet direkte til alles krig mot alle. Menneskeheten hadde vandret en lang vei. De hadde hatt et mål, men de hadde feilet gang på gang. Nå gikk det mot undergangen. De syv som var fjorten tagg den gamle mannen om en ny mulighet. Det fikk de. Den dagen ble deres år null.

Religion

De syv som var fjorten møttes etterhvert i Dalen. Ut fra det, de hadde sett ved Kilden, ble den nye loven bygd som skulle gjelde for hele verden. Den bygdes derfor på en opplevelse som kan kalles overnaturlig. Likevel fikk ikke noe av det plass i samfunnet som annet enn legendefortellinger. Det var ingen tilbedelse av den Gamle eller noen kult rundt dette. Likevel var det grupper som studerte det. For å komme inn i slike grupper, måtte du trene. De som trente hadde ingen spesiell rolle i samfunnet, det var ingen forkynnelse eller opplæring i annet enn det alle kunne velge.

I konglomeratet var det obligatorisk å trene. Slik var det ingen andre steder i verden. Det var syv ulike treningsgrupper, kalt selfer. Folk som var dyktige kunne bli ansatt som trenere. Det fantes en storleder i hver selfe i hver verdensdel.

Siden Konglomeratet hadde en så spesiell rolle i verden, ble det forventet at alle innbygger arbeidet med menneskelig modenhet.

Liber Mundi.

Den vesentlige konklusjonen de syv, som var fjorten, trakk av møtet ved Kilden var at motkreftene hadde vært for store. Derfor hadde det godt galt. Det var mange som hadde villet godt, som hadde arbeidet for kjærlighet og fred, men maktmenneskene ble for sterke, nytelsesbehovet for voldsomt, virkelighetsflukten fra det ubehagelige for stor. Det ble derfor utformet ei bok, kalt Liber Mundi, som skulle være til hjelp i enhver situasjon som kunne oppstå. Boka endret innhold etter hvem som leste den og etter de behov vedkommende hadde for svar. Tekster, som ble lest i boka, ble derfor skrevet ned siden det var umulig å komme tilbake til akkurat det innholdet.

Boka ble utformet av de syv som var fjorten. Ingen visste hvordan den var blitt til. Den kunne bare leses i et spesielt lys i biblioteket eller under fullmåne når sola og månen var synlig samtidig på himmelen.

Navnet Liber Mundi betyr verdensboka.

Kunne dette ha hendt. Bli med da så kan vi diskutere det.

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker, Liber Mundi , Vi sank i hav,  Kapittel 1. Forfatter R.R. Kile. Vi sank i hav er den fjerde boka i Liber Mundi. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy-litteratur, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1




Fjerde bok i serien Liber Mundi, første kapittel.

”Reikin, du må komme. Peddi har ikke kommet hjem. Jeg frykter at noe har hendt ham.” Det var Eiloia, en lærer vi hadde hentet inn til Konglomeratet for noen år siden. 

”Da er det andre du må kontakte før meg”, sa jeg og rynket brynene. Hun begynte å gråte. Jeg fikk ikke et fornuftig ord ut av henne. ”Magnom og jeg har guttekveld.” Gutten  hadde vært hennes elev før hun kom til Konglomeratet og var det fortsatt. ”Snakk med Rhettfinn eller Kampin!”

 Rhettfinn var leder for verdensrådet. Kampin var Konglomeratets sikkerhetsråd. Eiloia gråt enda verre. ”Ok, Eiloia! Sett deg ned! Jeg kommer så fort jeg kan.” Hun hulket. Jeg syntes jeg oppfattet en stemme. Hun hadde to små barn i huset, den yngste av de tre klonene vi hadde reddet ut av et vulkanutbrudd og hennes egen lille baby, Don. Men det var ikke barnestemmer  jeg hørte. ”Jeg kommer”, sa jeg oppgitt. Stemmen lignet ikke Peddis. Peddi og Eiloia hadde giftet seg for et år siden.    

Magnom ville bli skuffet.

Han sprutet på meg i det jeg la fra meg kommen. Prosjektet mitt for tida var å anlegge små svømmekulper mellom og rundt kanalene jeg hadde bygd i ødelandet. Jeg hoppet uti og sprutet enda verre enn ham. Til slutt var det ikke en tørr flekk på noen av oss. 

Laia, løvinna, tittet på oss og så ikke direkte imponert ut. Jeg sprutet på henne. Hun trakk seg bort med et misfornøyd knurr. Hun likte å bade, men bare i kilden. Der badet vi med henne så ofte vi fikk det til. Ved det mente jeg å bidra til å holde villdyret ute av henne. 

Jeg trakk gutten opp av vannet. Han var blitt åtte år. Vi måtte få av oss vått tøy og få på oss noe tørt. 

”Jeg beklager Magnom.

Eiloia trenger hjelp. Jeg må gå til henne. Skal jeg kontakte Jinjin eller Vergin?” De var Gailios barn, Gailio, min kisteverge og venn. ”Kanskje de kan være her sammen med deg til jeg kommer tilbake. Vi må i så fall spørre onkel Hendti om lov. Kanskje Hendti vil komme.” 

Magnom og jeg hadde utviklet en felles interesse for Laia og kanaler. Han for å bade i dem, og jeg for å bygge dem.

”Vi spør Vergin og Jinjin først”, sa Magnom. Vergin svarte umiddelbart ja. Han hadde et godt forhold til både Laia og Magnom. For fire år siden hadde han tatt seg av henne, ei nyfødt løvefrøken. Tjue minutter etter var han på plass, en veltrent tjueåring som hadde begynt sin utdannelse som folkeverge. 

Magnom løp ham glad i møte.

Vergin løftet ham opp, kastet ham til værs, tok i mot og snudde ham på hodet så han hang og sprellet. Laia kom løpende. Vergin lo, slapp Magnom forsiktig med på bakken og hilste nese mot snute. Sammen tuslet alle tre langs kanalen mot brua jeg nylig hadde avsluttet.

 Jeg mistenkte at det ville bli flere bad på Magnom. Peddi hadde ønsket å bli Magnoms fosterfar. Hendti hadde nedlagt veto. Gutten var hans. Nærmere en tro kopi var det ikke mulig å komme, hans eneggede tvillingbrors klone. 

Peddi og Eiloia hadde fått sønnen Don. Peddi var i en lykkerus. Jeg fattet ikke hva som hadde skjedd som hadde fått Eiloia til å gråte sånn. Magnom kastet ball til Laia. Hun løp for å hente den. Meningen var at hun skulle ta ballen så lett mellom tennene at hun ikke skadet den. Kun mat og pinner var til å slite i stykker. Magnom la merke til at jeg fulgte med. Han hevet tommelen. Laia hadde gjort som hun skulle. 

Jeg valgte tunnelsystemet bort til Peddis- og Eiloias hus.

Vel fremme ga jeg signal. Eiloia åpnet. Hun var blek. Øynene var store og oppsperrede. Jeg gikk mot henne. 

”Kjære hva…” Hun skrek. Ei hand la seg over de bevrende leppene. Beina mine forsto at de burde snu. En pistol gjorde at de fortsatte å gå rett frem. Eiloia ble slynget vekk fra døra. En brunhåret mann, litt lavere enn meg, ba meg høflig om å stige på. Jeg takket. Noe annet var det ingen grunn til. 

Eiloia lå i en fillehaug på gulvet. Kroppen skaket i dype hulk. Den fremmede pekte mot stua med øyne dystrere enn en regnværsdag. I sidesynet registrerte jeg at Eiloia ble heist opp. Jeg vurderte å sparke bakover, utnytte ustabiliteten i kroppen hans i det den pådro seg mer vekt, men jeg våget ikke, for jeg ante ikke hva jeg ville finne i stua. 

I den myke grå skinnsofaen satt ei kvinne jeg ikke kjente.

Hun hadde rødt oppsatt hår med små krøller dandert rundt hele hodet. Fargen kunne umulig være ekte. Kunstig hårfarge var blitt moderne for begge kjønn. Slik var det ikke da jeg vokste opp. 

Fremtoningen plasserte de grønne øynene i meg. Jeg hadde sett de øynene før, men jeg kom ikke på hvor. De var tungt oppstreket av sminke.  Hun reiste seg opp og rakte meg høflig handa. Peddi satt i lenestolen til høyre for henne. Ansiktet hans lyste hvitt i det kunstige lyset. 

”Anji Sophia Linkten Maxux”, presenterte hun seg. Peddi så ut til å drukne i den blågrønne stolen som hadde dype armlener. Han gispet da Eiloia ble plassert i en stol ved siden av ham. Hun hulket ikke lenger. ”Så dette er Reikin Jernstein”, strålte den fremmede kvinna med et flørtende blikk. Det klang ingen bjeller. 

Jeg vurderte et angrep, men det var flere menn i rommet.

”Jeg har aldri hatt gleden av å treffe deg før! Kall meg Anji!” Leppene krøllet seg i et smil. Situasjonen kunne fort bli livstruende uoversiktlig. Jeg smilte bredt. Det bodde to barn i dette huset.

Anji med alle navnene var kledd i en rød aftenkjole. Livet var så tynt at hvem som helst kunne ta rundt det, men fasongen var langt i fra strekaktig. Hun minnet meg om noen. Hvor hadde jeg sett det smilet før? 

Jeg reagerte på gallansen og svarte med noen høflighetsfraser. ”Dere har noe som tilhører meg. Jeg har kommet for å hente det.” Eiloias blikk hvilte på meg med en intensitet like sterk som en fysisk berøring.

”Beklager!” sa jeg og unngikk å rynke brynene i siste sekund.

”Du må forklare nærmere.” Jeg strevde for å holde tritt med hennes flørtende stemme. Det virket lurest å holde blikket unna Eiloia og Peddi. Deres fortvilelse gjorde det vanskelig for meg å holde på den flørtende tonen. Jeg trodde den ville være nødvendig. 

”Ja, selvsagt kjære. Dere har min datter her.” Det gikk opp for meg hvem hun lignet, Sophia. Hun hadde hatt et navn til, Linkten. ”Dere stjal henne fra stedet der hun ble til.” 

Helt siden Magnom og jeg hadde funnet Sophia, en klonet baby, hadde vi lett med lys og lykte etter mammaen. Beklageligvis hadde hun funnet oss først. ”Nå vil jeg ha henne tilbake.” 

”Nei!” gispet Peddi.

Hun sendte ham et foraktelig øyekast. Peddi var kritthvit. Jeg sendte ham et advarende blikk. Peddi rettet seg opp i stolen. Det var ikke så rart. Da Eiloia kom hit, hadde hun tatt på seg ansvaret for den vesle jenta.

”Dere tok fra oss våre fremtidshåp da dere raidet anlegget vårt”, fortsatte Anji. Eiloia gispet. Peddi hadde først sett på vesle Sophia som et forskningsprosjekt. Det hadde han gjort med alle de tre klonene. På veien hadde Sophia blitt hans elskede datter. De hadde snakket om å adoptere henne. Jeg ante ikke om de hadde gjort det ennå. 

”Jeg vil vel heller si at vi reddet fremtida for dere”, smilte jeg og blunket. ”Uten oss ville klonene ha mistet livet sammen med alle de andre liv som gikk tapt under vulkanutbruddet.” Hun ristet irritert på hodet. ”Konglomeratet styrer med mye, Anji, men vi kontrollerer ikke vulkansk aktivitet.”

”Dere skulle ha holdt dere unna”, sa hun, og et raseri hun ikke lenger greide å skjule hadde erstattet flørtingen.

”Dere burde ikke  ha sluppet bomber”, smilte jeg. ”Jeg vet at Peddi her tror at det var årsaken til at utbruddet ble utløst.” Hun sendte Peddi et irritert blikk.

”Peddi tror alltid at han vet best. Uansett, vi har kommet for å hente alle klonene, og du min kjære slyngel skal sørge for at det skjer.”  

”Beklager!” sa jeg. Hun smilte blidt.

”Jeg beklager jeg også! Du skjønner at hvis du ikke etterkommer våre ønsker så vil det bli veldig ubehagelig her. Eiloia, som har vært vår utmerkede vertinne, vil fortelle deg hvorfor du kommer til å gjøre det, av samme grunn som hun fikk deg til å komme hit nå nettopp.” Eiloias skuldre ristet. Hun hulket så hun ikke greide å snakke.”

”Det går bra, Eiloia”, sa jeg.

”Jeg vil uansett foretrekke at den vakre Anji”, Jeg bukket lett med hodet”, forteller meg det.”

”Hvis du foretrekker det slik. Jeg prøver alltid å etterkomme en gentlemans ønsker. Først dreper vi Don. Dersom det ikke hjelper, dreper vi Eiloia og til slutt dreper vi Peddi. ” Hun kikket bort på Peddi med et skjelmsk smil. ”Jeg har forstått at dere har vært svært gode foreldre for dattera mi, ei handling jeg gjerne vil belønne på en bedre måte. Som du forstår, kommer det an på Reikin.”

”Reikin, vi ville aldri….”, sa Peddi. Han ble avbrutt. I ei tidligere tid hadde han sett kona si og barnet sitt dø. 

”Hold kjeft!” Det var mannen til høyre for meg. Anji smilte til oss begge. 

”Ikke belemre oss med bønner, kjære kollega! Vi har bestemt oss.” Peddi hikstet.

”Det går bra, Peddi”, sa jeg beroligende.

”Jeg har selvsagt forstått at dere ikke hadde mye til valg.” En ny sønn, et bedårende spedbarn og ei lita jente. Ingen kunne være stoltere enn sekstitoåringen i lenestolen. Vanligvis passet de til hverandre, han og stolen. 

”Jeg hadde ingen valg, Reikin. Du må tro meg.”

”Selvsagt vet jeg det, Peddi”, sa jeg. ”Hva vil du gjøre med barna?” spurte jeg henvendt til Anji, mens jeg lette etter eventuelle fordeler jeg kunne hente ut av situasjonen. Her gjaldt det å tenke både riktig og fort. 

”Ungene skal hjem for å oppfylle sine formål”, sa hun. ”Akkurat nå kommer jeg ikke til å fortelle deg hvor hjem er, men det vil du få gleden av å finne ut.” Hun smilte blidt. Jeg kunne ikke regne med de to i stolene. Det måtte bli mitt ansvar å få dette i havn på gunstigste vis.

”Hvordan planlegger du å komme deg ut herfra?” spurte jeg for å vinne tid.

De tre klonene ville ikke være i fare. Ingen ville finne på å krumme et hår på hodet til noen av dem. Det var verre med babyen, lille Don, mirakelbarnet. For enhver pris måtte jeg sørge for at han overlevde. 

”Du, min kjære Reikin, skal rekvirere et luftskip og smugle oss ut, eller rettere sagt du skal smugle barna og to av mine menn ut. Jeg reiser ut slik som jeg kom inn. Synes du ikke det er det lureste, Peddi. Ja, for det var Peddi som inviterte meg.” 

Jeg prøvde å la være å rynke panna. Anji, hadde satt i gang med en krigserklæring. Hun måtte vite at vi i Konglomeratet ville gjøre alt i vår makt for å få ungene tilbake. ”Vi har kjent hverandre i mange år, Peddi og jeg. Jeg har hatt gleden av å fungere som undervisningsråd i Voksteren.” 

Magnom og Vivi var av konglomeratblod.

Vi betraktet dem som vårt ansvar. Lille Sophia var denne kvinnas datter. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde sett likheten med en gang. Vi ville aldri overgi lille Sophia til den skjebne mora hadde tiltenkt henne. ”Jeg forlater stedet når jeg er sikker på at mine interesser er i orden. Det vil si når alle vi som er her i dette huset nå, Peddi. Eiloia, Sophia, Don, du og mine folk, er smuglet ut.” 

Jeg nikket sakte, mens tankene beveget seg på høygir. Det jeg ikke fattet var hvordan vi hadde greid å overse denne personen, for vi hadde virkelig lett. Hver eneste konglomerat i styre og stell hadde forstått at noen ville lete etter vesla. Vi hadde søkt vidt og bredt etter folk som het Sophia Linkten. ”Ja, også vår kjære Magnom og Vivi, selvsagt.” Vi hadde laget ansikter basert på Sophias ansiktstrekk, farger, DNA. Det hadde ikke ført oss noe sted. 

Anji smilte.

”Selvsagt tok vi våre forholdsregler, min kjære Reikin. Ikke la deg overraske over at dere ikke fant meg! Peddi, er min gode venn forstår du. Han er en mann som setter vennskap høyt.” Peddi sank enda dypere ned i stolen. ”Jeg har alltid kalt meg Anji Maxux. Du kjenner Peddi og hans interesser for alt mulig. Vi har hatt mange samtaler om pedagogiske spørsmål gjennom årene. Da han begynte å stille spørsmål om kloning, fikk en klones mor tildelt ei fabelaktig spillehånd.” 

Peddi la hodet i hendene. ”Ja, vi kan også noen triks med anlegg og DNA, ansiktsgjenkjenning. Det er ikke så vanskelig å manipulere resultater av sånt når en har tilgang på innsida, slik vår kjære Peddi i sin elskverdighet har sørget for å gi oss. Nå er jeg her. Vi er klare. Så lenge du gjør som jeg vil, kommer alle til å ha det bra. Din første oppgave er å hente Magnom og Vivi.  Deretter kan du ta deg av skipet, kista og Liber Mundi.” Peddi fjernet hendene, gispet. 

”Du kan ikke!”

Han reiste seg frustrert og ble dyttet tilbake i stolen av en kraftig mannshand.”

”Peddi ikke!” hulket Eiloia. 

”Det går bra”, forsikret jeg og så beroligende på dem begge før jeg smilte til Anji. Jeg var helt uforberedt på at de ønsket seg kista. Liber Mundi hadde de forsøkt å få tak i flere ganger. Klonene, ungene. ”Hvordan skal jeg få tak i barna?” spurte jeg og forsto at jeg måtte vinne tid. Vi lette kontinuerlig etter opprørere. Det var blitt en del av virkeligheten i Konglomeratet, dessverre. 

Etter to store opprør, hadde vi endelig forstått at det ville forbli en pågående oppgave. 

”Du får finne på en måte.

”Du får finne på en måte. Fankt blir med deg.” Hun pekte på en av figurene som holdt oss dekket. ”Han har et apparat i lomma. Hvis han avgir et klikk på den, dør lille Don. Så vet du det. Demonstrer Fankt!”

 Fyren tok opp en liten dings. Trykket. Det ulte i stua, i hele leiligheten. Peddi skvatt opp. Han var helt fra seg. Eiloia tok det tilsynelatende med ro. ”Vil du prøve?” Hun rakte apparatet til meg. Det var så vidt jeg berørte det. Samme utløsning. ”Det er ikke trykket det handler om, kun nærheten av en finger. Vi venter ikke på noen bekreftelse, så du bør helst oppføre deg med dannelse.” 

”Hva er planen din utover det?” sa jeg. ”Du må da vite at hvis du frakter oss med tvang ut herifra, vil det være ensbetydende med en krig mot Konglomeratet. Det kan du umulig ønske deg?”

”Selvsagt ikke kjære, ingen krig.

Dere stjal våre barn, men dere reddet dem også som du har påpekt. Vi er klar over det, og vi er takknemlige. Peddi her skal ta på seg ansvaret. Han etterlater seg et brev der han forklarer at han, siden han ikke har fått lov til å bedrive forskning på klonene, tar dem med seg til ukjent adresse for å gjøre nettopp det. De vil lete etter dere, men synd for dere og dem. Skipet blir utsatt for ei ulykke.” Peddi kom med et tynt skrik. Eiloia gjemte ansiktet i hendene. 

”Hvordan Anji, har du tenkt at vi skal hjelpe dere hvis du har tenkt å la oss dø uansett?” sa jeg. 

”Å la dere dø, nei. Slett ikke. Konglomeratet skal tro at dere har forulykket. Skipet dere tok blir funnet flytende på havet et sted, eller kanskje knust mot bakken. Vi får finne ut av det, men dere er med oss. Ungene trenger dere en stund til så overgangen skal bli best  mulig. Jeg er jo utdannet pedagog så jeg forstår meg på barns behov. Samarbeider dere, skal det gå dere bra og det vesle underet, herr Don Lærheim skal få nå voksen alder en dag.”

”Vi skal nok samarbeide”, forsikret jeg og smilte mens jeg hatet ansvaret hun hadde lagt på meg.

”Det er en liten hake ved planen deres som du muligens ikke har tenkt på.”

”Få høre, kjære”, smilte Anji.

”Dere ønsker å gi skinn av at Peddi har reist frivillig. Da må dere ikke ta med dere Liber Mundi. Ingen sønn av Klosterdalen fjerner den boka.” Jeg håpet hun trodde meg, for Peddi var troende til det meste i sakens tjeneste. Beklageligvis var denne kvinna også klar over det.

”Du gjorde det en gang”, sa hun og smilte strålende. Små smilerynker forsterket sjarmen. Jeg hadde gjort det, men jeg var ingen sønn av Klosterdalen, og jeg hadde hatt en venn å redde. ”Så vidt jeg vet støttet Peddi deg den gangen.”

”Det var annerledes”, sa jeg.

”Frykten for at en venn skal dø, kan ikke sammenlignes med nidkjærhet i forskning. Dessuten var jeg den gang ingen sønn av Klosterdalen, men en grønnskolling fra Voksteren.” 

Anji slo ut med hendene. Jeg holdt fast i ordet mens jeg hadde det ”Et annet problem er kista. Jeg fjerner den aldri fra oppbevaringsstedet her i dalen, selv ikke når jeg i lange perioder bor andre steder. Folk vil ikke tro at jeg har reist frivillig dersom jeg tar den med meg. Jeg er ikke besatt av forskning. Ungene står meg nær, alle tre, også din datter. Ingen vil tro at jeg frivillig har gått med på å fjerne dem fra det de betrakter som sitt hjem.”

”Peddi er hjernen bak dette, han og hans kunnskapstrang.”

”Ja, men da må han ha lurt meg.

Det vil absolutt være mulig, men ikke hvis han forlanger at jeg skal ta med meg kista. Da ville jeg ha blitt veldig mistenksom. En hver konglomerater ville ha blitt det. Den gang jeg leverte ut Liber Mundi, var jeg ingen konglomerat. Det er jeg i dag. Ikke tvil på det.”

”Selvsagt er du det”, smilte hun. ”Det har jeg Peddis ord for. Noen løgner er han ikke. La meg også peke på det faktum at du har personlige ønsker i denne saka. Du vil at vi skal la de gamle artefaktene bli tilbake fordi du vet hvilken betydning de har i den historiske sammenhengen.”

”Selvsagt har jeg min egen agenda. Jeg vil ikke fjerne ungene. Merk deg at jeg ikke snakker om dem. Jeg påpeker svakheter. Svakheten er at Liber Mundi og kista peker mot våre fiender, dere. Jeg trodde målet var at det hele skal peke mot Peddi og hans egoistiske ønsker for forskning slik at ingen vil mistenke at vi har vært utsatt for en forbrytelse fra utsida av våre murer.”

”Peddi vil aldri skade sin sønn.”

”Nei, og han vil aldri skade Konglomeratet. Planen er derfor en dårlig plan. Dere bør ta bort alt ved den som peker mot dere, siden den allerede er tynn i forhold til Peddi. Alle vet at han har endret holdning vesentlig siden han ble adoptivfar for Sophia.” Munnen hennes strammet seg nesten umerkelig. 

”Vi vil også ha tilbake Liber Rectoris”, smilte hun og tok seg sammen. 

”Der kan jeg ikke hjelpe deg”, sa jeg. ”Den er fraktet bort etter anvisninger i kista. Jeg gjemte den ikke. Den vil bli gjenfunnet når tida er inne. Jeg går ut i fra at du kjenner til bokas historie.”

”Det gjør jeg.

Jeg leter etter løgnaktige tendenser hos deg. Du valgte å være ærlig.”

”Jeg går også ut i fra at du og andre har søkt etter boka. Vi har hatt vakter ved stedet, men det er lenge siden sist noen har sett etter den nå. Nesten før jeg hadde sluppet den, var de første fra dere ute for å sikre seg den.”

”Selvsagt”, sa hun. ”Det er et maktklenodium og nører opp under makthunger hos de mindre forstandige. Vakter var aldri noe problem. Den som har posisjon og kjenner vaktene, får søke fritt.”

Liber Mundi og Liber Rectoris beveger seg slik skjebnen vil”, sa jeg. ”Verken du eller jeg kan gjøre noe med det.” Hun nikket. ”Både Kista og Liber Mundi er under bevoktning”, påsto jeg. Ei opprørsgruppe hadde forsøkt å smugle Liber Mundi ut. Jeg antok at hun kjente til det også. Ingen hadde noensinne voktet over kista, men jeg håpet at hun trodde meg når jeg nå sa at den ble det. Hun nikket. ”Jeg går ut i fra at Fankt ikke skal trykke inn alarmen dersom jeg gjør alt som jeg skal.”

”Absolutt ikke, unge mann!

Ingen her har noen glede av å drepe barn, men vi gjør det som er nødvendig for saka. Da skal jeg ta en blodprøve av dere alle sammen.” 

Hun vinket en fyr til seg som hun kalte for Xzento. Hva hun skulle med blodet mitt, ante jeg ikke, men jeg resignerte. Det virket ikke viktig. Jeg forsøkte å legge en plan mens hun og følget hennes var opptatt av å stikke folk. 

Vaktmannskapet hennes var årvåkne. Det oppsto ingen mulighet for en maktforskyvning. Jeg lagde meg et løst tankekart som jeg prøvde å dytte muligheter inn i. Det var for mange ukjente faktorer. Hun viftet Xzento av gårde. Han hadde blodprøvene med seg. ”Greit. Da ordner du barn og skip. Har vi en avtale?” Jeg nikket. 

”Et spørsmål! Kan du fortelle meg hvor vi skal?”

Jeg visste i det samme jeg hadde spurt at det var en dumhet. Hun smilte. Jeg hadde ikke råd til å vise svakhet. 

 ”Det min kjære Reikin, er en overraskelse, og dere kommer til å bli overrasket. Ikke et ord mer får du ut av meg.” Hun smilte blidt. Jeg smilte tilbake.

”Du har bedt meg om å hente barna. Det er barn som vi alle vokter over. Jeg håper du og Fankt, med utløserknappen, forstår at det må gjøres med kløkt.”

”Det er nettopp fordi vi stoler på din kløkt at du er valgt til oppgaven”, smilte hun. 

”Smigrer”, sa jeg.

”Smigrer”, sa jeg. ”Vi skal vel ikke unnslå det faktum at jeg også er noens mest ønskede.” Hun smilte enda blidere. 

”Men du mestrer spillet”, sa hun. ”Det er noe jeg liker ved deg.” De grønne øynene glitret. Jeg var redd for at mine brune også gjorde det. 

 ”Jeg kan komme til å trenge å benytte kommen, gå innom folk, gjøre grep for å få tak i ungene. Dere forstår det.”

”Selvsagt!» Vi smilte til hverandre.

 Jeg smilte oppmuntrende til Eiloia og Peddi som så ut som om de begge kom til å falle døde om hvert øyeblikk. Fankt og jeg reiste oss opp og forlot huset.  

Jeg trasket av gårde gjennom gater og natur, forbi småhus og annet, i et tilsynelatende avslappet tempo. Fankt fulgte hakk i hel. Livia var på besøk hos Kobin og Elisha. Han hadde endelig forelsket seg på nytt etter tapet av sin første kjærlighet, Solaia. Tankene sto i kø for å slippe til. 

Dette var Legsters bord, min trener i Hiler.

Ikke bare la kroppen tilsynelatende være rolig, men faktisk være det. Jeg tok for meg en og en av innskytelsene. Utfordringa var at det ikke var jeg som satt med regien. I disse spørsmålene var Hiler og Satras helt på linje. Vi kom til å forlate Klosterdalen med Anji dersom ingen utenfor meg intervenerte. 

Derfor måtte jeg sørge for å legge ut spor etter oss. I Satras var ettertanken vesentlig. Du flyttet tildragelsene ut av presens og inn i et selvskapt rom av fortid. I det rommet var det mulig å vurdere ulike konsekvenser av valg. Dette var Plantrios treningsmantra, min trener i Satras. 

Hvem som helst kunne være ute å spasere? Jeg kom til at jeg ikke ønsket å møte kjente. Det ville komplisere ting ytterligere. Enhver klønete handtering fra min side kunne ende med Dons død. Det ville jeg ikke kunne bære. Ingen måtte få kjennskap til det enorme anlegget under jorda. Peddi hadde selvsagt vist Anji alt sammen. Jeg sukket. Peddi kunne virkelig være en problem med sin godtroende begeistring.

 Jeg viste Fankt kommen og ga tegn til at jeg ville benytte den.

Han nikket. Jeg kontaktet Vergin. 

”Hei Reikin”, sa han. Jeg hadde en vagt utformet plan om hva jeg skulle si. ”Vi leker fortsatt bro leken. Kommer du snart?”

”Beklager!”

”Ikke noe å beklage. Vi har det faktisk ganske morsomt her. Jeg har en liten pjokk å dukke.”

”Jeg må spørre deg om en tjeneste til. Kan du ta med deg løven til kilden, bade den og ta den med hjem til huset i Kildedalen. Peddi trenger meg ikke lenger. Du vet hvordan han er. Han møtte en tidligere venn av meg. Dokvin Føllmi. Vi gikk på skolen sammen. Han ville overraske meg vet du.

 Ta med deg Magnom til huset mitt i Klosterdalen.

Vi venter på ham i hagen. Går det bra?” Jeg kunne ikke si mer. Både Gailio og Livia visste at Dokvin var en drittsekk jeg aldri hadde vært venn med. Det burde sette i gang med bjeller. Vergin sa ja. Han var en tjenestevillig fyr. 

Vi ankom  huset vårt, mitt og Livias. Fankt og jeg plasserte oss i hagen. Jeg plasserte oss sånn at jeg ville få øye på Magnom lenge før han ville se oss. Med en verts vennlige stemme spurte jeg Fankt om han ville ha en honningøl. 

Jeg måtte utnytte at Magnom ikke var som andre åtteåringer. Fankt ristet på hodet. Jeg serverte vann til oss begge. Magnom kunne bli til hjelp. Det krevde at jeg fikk snakket med ham på egenhånd. Da måtte jeg sørge for å holde Fankt unna.

 Han satt i stolen og stirret stivt fremfor seg.

  Det gledet meg at han ikke var en sosial skravlebøtte. Det begynte å bli prekært med å få planen på plass. Plantrio og jeg hadde øvd oss på å skape ulike fortidsrom mentalt. Magnom var usedvanlig intelligent med empati og omsorg for andre i bøtter og spann. Gutten var faktisk mitt eneste kort, trumfen jeg måtte vite å utnytte.

 Hendti var sikker på at Magnoms far ville ha utviklet seg likedan under tilsvarende oppvekstbetingelser. Planen jeg skimtet omrisset av, ville stille store krav til Magnom. Jeg så ingen annen mulighet. Sola skinte. Jeg kikket opp på himmelen. Det fantes ikke en sky der.

 Magnom hadde flyttet inn til onkelen sin. Sammen med ham og Eilin var de nå en barneflokk på fire. Leyla, Solaikos og Eilins datter, Magnom, onkelbarnet til Hendti, lille Eilon og lille Eilaia, babyen. Jeg tenkte så det knaket men jeg kom ikke på noen annen måte å gjøre det på. Da måtte det bli sånn. 

 Magnom kom på gutters vis, slentrende og balanserende, på kryss og tvers av veien.

Han hadde ingen hast. Jeg påkalte Fankts oppmerksomhet. 

”For at han ikke skal få et sjokk, må jeg forberede han, snakke med ham”, hvisket jeg mens jeg holdt øye med gutten. Der hoppet han ut i grøfta. Jeg smilte. Fankt nikket. Ansiktet hans var uttrykksløst. De grå øynene virket fraværende, men jeg tvilte på at noe unngikk ham. 

Anji ville ikke ha valgt ham til dette oppdraget dersom hun ikke anså ham for å være dyktig. Så måtte jeg bli dyktigere. Jeg sprang gutten i møte for å få størst mulig avstand til Fankt. Dette øyeblikket var alt vi hadde. Magnom måtte bidra så vi fikk omskapt det til en ny mulighet.

 Gutten satt i en grøft og holdt en frosk opp mot meg.

Det passet utmerket. Jeg tok i mot den lille skapningen. Den skalv i de svære hendene mine. ”Kan jeg få sette frosken ned?” spurte  jeg i det jeg gled ned i grøfta. ”Jeg har noe å fortelle deg som du blir lei deg for, en fryktelig hemmelighet.” Fankt hadde reist seg opp. Han gjorde ikke antydning til komme nærmere.

 Jeg snakket lavt og håpet at mannen der borte hadde vett på barn. ”Det er veldig bra hvis du gir meg en klem!” Jeg kom på at vi burde gjøre vårt gode forhold overtydelig. Mitt liv kunne avhenge av det. Magnom ga meg kinnet sitt. Jeg holdt ham tett inn mot meg. 

Det var ikke mulig å dikte opp en historie. Med Magnom ville kun sannheten duge. ”Det har ikke skjedd noe galt med noen du er glad i, men likevel vil det jeg sier komme til å gjøre veldig vondt. Lat som ingenting! Det er viktig.”

Kroppen hans var varm. 
De grønne øynene var store. 
Jeg hatet å slukke gløden i dem.










Science-Fiction-Forfatter, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Science-Fiction-Forfatter, Fugl som flyr under himmelen. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet!


Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,









I serien Liber Mundi er det til nå utgitt fire bøker. Det er Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
De fire første bøkene i serien Liber Mundi. Vil du lese boka klikk på bildet!
Publisert 6 kommentarer

Forfatter-Science-Fiction, å skrive bøker

Forfatter-Science-Fiction,
å skrive bøker,
Fantasy,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Science-Fiction, å forfatte en verden.


Ja, det har vært gøy å tenke ut alt sammen, skape en verden helt fra begynnelsen av, legge inn alle de ønsker jeg selv har tenkt skulle ha vært fint. Tenk om alle snakket et felles språk så vi alle kunne forstå hverandre, ingen religioner i statsforvaltning eller undervisning, penger har ingen særlig betydning, alle får den utdanning de ønsker, ingen rusdrikk sterkere enn øl, ikke narkotika, ingen media for annet enn kommunikasjon eller det som er nødvendig i ens arbeid, ingen TV for annet enn nyhetsformidling, et verdensråd som tar seg av verdens anliggender der alle er likt representert.

Siden vår verden ble deres mal for hva som aldri måtte gjenta seg, holdes det som skjedde der levende i hukommelsen som et skrekkens eksempel på hvor ille det kan gå. Da denne historien finner sted befinner vi oss 7000 år frem i tid. De fleste mennesker har ingen hukommelse for vår tid, men de som skal lede politiske organer må sette seg inn i det. Det gjelder også pedagoger og folkeverger.

Ved vår tids begynnelse

ble det opprettet en verdensdel til. Den ble kalt Konglomeratet og befinner seg i to fruktbare daler. En person vandret gjennom et helvete av vold og ødeleggelser og ved en tilfeldighet fant han dette stedet som hadde alt av nødvendigheter som mat og rent vann. Han finner folk. De har strandet i et langt mindre fruktbart området, men har med seg den høyeste kompetanse fra vår verden i form av forskere og moderne utstyr. De flytter til Dalene. Derfra gjenoppbygger de verden. Det hentes inn overlevende og opprettes kolonier ute i verden. De møter motstand, men denne nedkjempes etter hvert.

Konglomeratet er tilnærmet like stort som de andre verdensdelene i utstrekning, men egentlig er alt Ødeland med unntak av de to Dalene. Derfra flytter de som ikke arver en rolle der, fortsatt ut i den verden de tilhører ved arv. I disse dalene gjemmes artefakter fra vår verden, all kunnskap om hva som skjedde der og beskrivelser fra samtidige om hvordan det var. Hele verdens samlede gullbeholdning befinner seg der, alt som folk ville kunne komme til å begjære.

Konglomeratet.

I Konglomeratet hadde de alt fra begynnelsen. Bosettingene ute i verden måtte bygge samfunn opp igjen så godt de formådde ut fra de stedlige ressurser. Konglomeratet hjalp til, men de ga ikke ut alt det de selv hadde. Sånn ble de hjelpere. Ved oppfinnelser, som ble gjort i ulike samfunn, fikk alle ulike samfunn, tilgang til det samme slik at det ikke skulle oppstå ulikheter som igjen kunne gi grobunn for misunnelse. All forskning og utvikling ble oppmuntret av styresmaktene. Alle ble gitt muligheter.

Folket valgte at Konglomeratet skulle være i en særstilling slik at de kunne gi nødvendig hjelp ved behov. På dette stadiet, da denne handlinga finner sted, er fortsatt Konglomeratet verden overlegen på de fleste områder, men forskjellene er ikke så store som de var i tidligere tider.

Spørsmålet er om det er mulig å tenke seg et slikt sted, at folk som bor der greier å beholde sine fordeler uten at det oppstår et maktbehov eller annet går ut over verden forøvrig.

Sånne spørsmål synes jeg det er interessant å samtale om.


Forfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Fantasy, Norske spenningsbøker, Fremtidskrim. Ei løvinnes hjerte, 3. bok i serien. Kapittel 1
Fiorfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Ei løvinnes hjerte.

Kapittel 1Ei løvinnes hjerte.



Livias komm ga signal. Det var Kobin. Hun plasserte den på høyttaler. 

”Jeg er i leiligheten hennes.” Stemmen var rå av følelser. ”Det var ingen grunn til å bryte seg inn. Noen hadde vært der før meg. Leiligheten er fullstendig endevendt som om en tornado har rent gjennom den. Vær så snill og kom!” Livia sa ikke et ord. Hun snudde føttene  bort fra stranda i retning Kobins hus, det vi lånte av ham. ”Jeg bør kontakte folkevernet, men jeg vil vente til dere har vært her. Dere må se dette. Det….” 

Jeg hastet av sted ved siden av Livia mens jeg trakk på meg skjorta. 

”Men var det ikke helt i orden da du tittet inn der i dag tidlig da?” spurte Livia. Hun løp nå. Jeg også. 

”Det er nettopp det. Jeg begynner å bli hysterisk. Skynd dere!” Vi løp alt vi kunne. Sola skinte. Svetten rant. Kvalmen bredte seg i magen mens jeg tok inn det Kobin faktisk sa.

«Vi er på stranda uten andre fremkomstmidler enn føttene», peste Livia.

Hun løp enda fortere. Jeg gjorde det samme, holdt følge. Kobin hadde lett etter Elisha i hele dag, ei jente som  han nylig var blitt kjent med. Ta luftsykler! Jeg vet at pappa ikke er noe glad for at vi gjør det i fritida, men det haster virkelig.” Kampin Styrktett, sikkerhetsråden i Konglomeratet, den åttende verdensdel som inneholdt en flik av alle, og tvillingenes far, ville tørne dersom han fikk ett aldri så lite nyss om hva vi holdt på med. Men han visste ikke. Han trodde vi var i Viken for å følge med på Kobin så han ikke skulle skeie ut, komme opp i problemer, drikke for mye honningøl. Det var slik vi hadde planlagt det. Vi hadde gått bak ryggen hans, konspirert rett og slett.

”Forklar oss veien!” sa Livia. Jeg pustet tungt mens jeg løp.

De to, Kobin og Elisha hadde hatt en avtale om å treffes i dag tidlig. Elsihas mor var forsvunnet, hadde vært det lenge. Kobin hadde tilbudt seg å hjelpe henne med å lete. ”Vi kommer så fort vi kan”, nesten ropte Livia. Jeg fattet ikke hvor hun fikk stemmen fra.

”Dere får si at dere var så bekymret for meg etter denne samtalen at dere ikke våget annet. Hun bor i ….”

Kobin, jeg er stressa her», sa Livia andpusten.

”Vi løper. Skriv ned adressa og send den! Vi kommer. Slapp av!” 

Jeg løp forbi henne. Da vi hadde avsluttet vårterminen på skolen, hadde Livia og jeg reist til Klosterdalen. Kobin hadde nektet. 

”Når dere kommer vil dere forstå at det ikke er noen grunn til å slappe av”, sa Kobin med en stemme som skalv av undertrykt fortvilelse. Jeg hadde blodsmak i kjeften. Kampin hadde vært rasende over at Kobin ikke hadde kommet hjem sammen med oss. Vi fryktet alle for Kobin, for hans mentale helse. Han hadde opplevd så mye brutalt. Men han måtte få leve sitt eget liv, slippe å dilte i sin fars vilje, noe jeg uansett ikke trodde noen ville få ham til.  Livia nådde opp på sida av meg. Jeg oppfattet et hulk i kommen. 

”Vi kommer”, forsikret Livia med andpusten stemme. ”Det ordner seg.” Hun la kommen i lomma. 

Kobin hadde kommet til Klosterdalen i hemmelighet.

Han hadde fått Hendti til å slippe ham over grensa uten å si noe til noen, det til tross for at Kampin, faren han, var sikkerhetsråd og i tillegg var fra seg av bekymring for ham. 

Avstanden fra stranda og opp til Kobins hus virket lenger enn jeg husket. Hverken jeg eller Livia sa noe. Vi konsentrerte oss om å løpe. Tankene romsterte som viltre kaniner. Vi skulle aldri ha lyttet til Kobin. Planen hans hadde vært galskap fra første stund. 

Det var ikke det at vi ikke ville hjelpe ham. Vi ville alle hjelpe Kobin. Problemet var at Kampin gjorde alt på feil måte, noe det ikke var mulig å få ham til å forstå. Derfor hadde vi havnet i denne bisarre situasjonen. Jeg ristet på hodet. Det var et problem.

I dag tidlig hadde Kobin kontaktet oss og informert oss om at Elisha hadde uteblitt fra avtalen de to hadde gjort. Det hadde vært underlig. For det var jo derfor vi befant oss her, for å lete etter mora hennes som var forsvunnet. 

Kobin hadde presentert oss for Elisha for første gang i går,

en hyggekveld med bare oss fire tilstede. Hun hadde virket trivelig, ei søt lys jente, helt forskjellig fra Solaia, Kobins tidligere kjæreste, jenta han hadde sett dø, bli voldtatt og myrdet rett foran øynene sine. 

 Solaia hadde vært mørk som ei natt. Elisha var så lys at hårfargen grenset mot platina. Solaia hadde vært elegant, slank, høy. Elisha hadde vært lita og sped med ivrige lekne blå øyne. Solaias øyne hadde vært store og brune, alvorlige og dype som brønner. 

Jeg hadde plagsomt med sand i sandalene her jeg løp. Det var bare å tåle det, spurte på. Sola var så varm at svetten haglet.

Elisha hadde vært forelsket.

Både Livia og jeg ville være villige til å sverge på det. Kobin hadde vært langt fra uberørt han heller. Han var på vei mot noe. Ei interesse hadde han kalt det. Alt, som interesserte Kobin, gledet oss. Gårsdagen hadde vist oss at det var mer enn det.  

Kobin hadde ressurser til å hjelpe Elsiah, eller Konglomeratet hadde ressurser til å hjelpe. Derfor hadde han kommet til oss, bedt oss om å skaffe ham alt han trengte fordi han ikke ville blande inn sitt faderlige opphav. 

Sanda i skoene gjorde meg gal. Jeg skled i tykke strå langs veikanten, men tok meg inn igjen. Livia sendte meg et bekymret blikk. Min rolle, som kistebærer, hadde gjort det mulig å bistå. Her jeg løp, angret jeg på at vi hadde blitt med på planen hans. Vi måtte ha vært gale alle sammen. 

Jeg slo Livia med ti meter i det jeg skrenset inn hageporten.

Hun sprang på do. Jeg tømte skoene for sand, fikk på meg beltet og klarerte luftsykkelen. Det var på tide at jeg trente mer. Formen var for dårlig. 

Jeg sverget. Hva hadde Kobin rotet seg opp i? Problemet var at Elisha ikke hadde hørt fra mora si på seks måneder. I begynnelsen hadde hun ikke reagert på det. Hun hadde vokst opp med mora som eneste omsorgsperson. Da hun hadde begynt å studere, hadde mora ønsket å bytte jobb, komme seg bort. Elisha hadde fortalt oss at hun hadde støttet henne helhjertet. 

Jeg plasserte meg på sykkelen, satt klar. Døra gikk opp. Livia bykset ut med bukser og tunika mens hun strevde for å få beltet på plass og sjekket at det virket som det skulle. Det lyse håret var i vill uorden. Hun slang seg bak på sykkelen. Jeg lettet. Mens jeg kjørte leste hun veibeskrivelsen høyt for meg.

Heldigvis visste jeg hvor vi skulle.

Vi var blitt ganske godt kjent i Viken etter og ha bodd her i noen måneder. Elisha hadde prøvd å få tak i mora i flere uker nå. Kobin hadde kommet til hjelp. Så hvorfor hadde hun ikke dukket opp til avtalen med ham. Hun hadde ikke svart på RA heller. 

”Kjør fortere!” kommanderte Livia. 

”Jeg tar det med ro”, sa jeg ”Vi vil ikke vekke oppsikt.” Det siste var viktig. Kampin ville bli rasende hvis han fikk vite at vi, i tillegg til å kjøre sykkel unødvendig, også dreiv med villmannskjøring. 

 For rundt tre uker siden hadde Elisha gått til Folkevernet for å melde mora si savnet. De hadde lovet å sjekke litt rundt, men hun hadde fått en opplevelse av at de ikke ville prioritere det. 

Da hun ikke hørte fra dem, hadde hun oppsøkt dem for å purre opp saken.

Det var tre dager siden. Hun hadde fått til svar at de hadde stilt saken i bero. Elisha hadde protestert. Hun hadde vært engstelig, fryktet for at noe alvorlig hadde skjedd. De hadde sagt at voksne mennesker måtte få lov til å legge sine tidligere liv bak seg. Så lenge det ikke dukket opp alvorlige indikasjoner på problemer av noe slag, ville folkevernet ikke foreta seg noe. Mora kunne ha funnet en ny mann.

”Som om jeg ville ha bekymret meg om hun hadde fått en ny mann”, hadde Elisha fnyst. Vi hadde nikket, vært forståelsesfulle, for vi var voksne, ikke unger.  

”Kjør fortere!” gjentok Livia. Jeg ignorerte henne. Hvor kunne Elisha ha gjort av seg? Det virket helt unaturlig at hun ikke hadde dukket opp til den avtalen. 

Kobin trengte hjelp.

Han hadde vært uvanlig oppskjørtet til ham å være. Det var ikke mye som pleide å stresse ham opp. Fra nå ville vi være tre til å lete. Sammen skulle vi finne henne.  

Vi nærmet oss adressa. Så vidt jeg skjønte skulle det være neste sidegate. Elishas mor var utdannet lærer. Elisha tok også lærerutdanning. ”Sving! sa Livia. Jeg svingte.

”Hadde Kampin bare ikke vært en slik umulig far”, sverget tankene mine. Han hadde villet ha oss til å reise til Viken på ferie for å spionere på sønnen. Vi hadde nektet selvsagt. Ingen far spionerer på sin voksne sønn. 

Men Kampins absurde ønske hadde gitt oss den unnskyldningen vi trengte for å faktisk reise, gi Kobin det han hadde ønsket. Jeg grøsset. Hvis Kampin fikk greie på dette, var vi ille ute. Vi nærmet oss bestemmelsesstedet. Svetten rant av meg.

Det var gata.

 Det lå hus på den ene sida og skog på den andre. Jeg peilet inn nummerskiltet og fløy rett mot den oppgitte adressa. Vi landet i hagen. Den virket lettere overgrodd. 

Livia løp foran meg. Jeg så frem til å snakke med Kobin. Få et nøyaktig innblikk i hva som hadde foregått. Huset var hvitt og laget av tømmer. Døra sto åpen, på vidt gap, ei rød dør. Elisha Sannsid sto det på et navneskilt. 

Tankene på innsida av hodet ble stående å repetere seg. Døra burde ikke ha vært åpen. En alarm skjøt lyn i nervesystemet. Dersom du bryter deg inn i et hus, lukker du døra, du vil ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

 Livia løp inn. Jeg sverget og skrittet etter. Hun var alt for uforsiktig. I inngangen var det kaos. Livia hadde stoppet som om hun ikke trodde det hun så. Jeg skrittet over kaoset, det knaste i glassbiter. Jeg trodde ikke det jeg så jeg heller.

Hun kastet et raskt blikk på meg før hun ropte Kobins navn.

Jeg la ei arm på skuldra hennes. Vi lyttet i det jeg tok til vettet og lukket døra. Kobin svarte ikke. Speilet i gangen var knust. Jeg glante på døra jeg hadde lukket. Han burde svare. Frykten bandt seg til en innfløkt knute i magen. 

Under glasskårene lå det klær slengt hulter til bulter. Den øverste kommodeskuffen sto åpen. Med likblekt ansikt slo Livia Kobins kode. Vi ventet i stillhet. Den var tyngre enn den mest kvelende skygge. Ikke noe svar. 

Livia skrittet inn i stua. Der var det fullt kaos. Hun holdt linja til Kobin åpen. Jeg strente forbi henne og åpnet dører mens jeg lyttet etter et svarsignal fra kommen hans. Ingenting. Jeg visste ikke om det var et godt tegn. 

Livia sto på terskelen til kjøkkenet. Bord og stoler lå veltet. 

«Han svarer ikke», sa hun helt unødvendig.

I øynene var det panikk. ”Hva skal vi gjøre? Han svarer ikke.” Stemmen steg.

”Vi fortsetter og lete”, sa jeg og gikk bort til henne, grep handa hennes. ”Vil du sette deg ned?” Kjøkkengulvet var fullt av glasskår fra servise som var blitt kastet utover. Kjøkkenet var et lite egnet sted for å sette seg. Hun ristet på hodet. 

Noen hadde gått fullstendig amok i dette huset. Ikke rart at Kobin hadde hørt vettskremt ut.

”Jeg vil lete. Hvorfor svarer han ikke?” Klumpen i magen var blitt til bølgende kramper. Vi måtte kontakte Kampin. Jeg så ikke frem til det. Kortet mitt. Det var årsaken. Det som åpnet alle fasiliteter. Jeg sverget. Et kort var bare et kort. Jeg fattet ikke hva som foregikk. Det var for utrolig. Kobin hadde bedt oss om hjelp. Han måtte være her. Noen annet var ikke til å godta. 

«Slapp av Livia!

Vi finner ut av det!” Ikke at jeg fattet hva det var vi skulle finne ut. Dette var verre enn et mareritt. Jeg trakk henne inn mot meg og holdt henne tett. Noe sånt som dette hadde jeg ikke forutsett, selv ikke da Kobin hadde snakket, selv ikke i et mareritt. ”Det ordner seg, jenta mi.” Jeg mumlet ned i gullhåret. Hun rev seg løs. 

Vi gikk fra rom til rom sammen. Hele tida ropte vi navnet hans. Kommen sto på repetert oppkalling. Vi endte opp i kjøkkenet. Livia sparket til en stol som allerede lå nede. ”Jeg går ut og sjekker i hagen”, sa jeg. 

Vi var nødt til å sjekke overalt. Jeg fryktet ikke lenger konsekvensene av det vi hadde stelt til med, men jeg fryktet for Kobin. 

”Han burde ha svart på kommen”, sa hun. ”Hvorfor svarer han ikke på kommen”, brølte hun.

«Det skal vi finne ut», sa jeg. og undertrykte skrekken i brystet.

”Jenta mi, vi skal finne det ut.” Jeg strakte frem armene, men hun puffet meg vekk. ”Vi burde melde fra til folkevernet”, sa jeg og lot armene synke. ”Men jeg føler for å undersøke huset selv først.” Hun fokuserte. 

”Selvsagt! Vi kan ikke melde fra til noen før vi har gått gjennom huset. Jeg begynner med Elishas skrivebord. Der er det kaos, men det er ikke glasskår.” Jeg nikket enig. Et skrivebord ville være et utmerket utgangspunktet for å finne svar. Vi trengte svar, fort. Jeg trengte at jenta mi befant seg i trygghet inne i huset, for jeg var redd.

 Livia forsvant. Jeg tråkket så forsiktig jeg kunne over kaoset av klær og glass i gangen. Barndomshjemmet mitt i Liljedalen hadde sett slik ut. Foreldrene mine var blitt drept. Jeg kalte det bare G-dagen, den grusomme dagen. Det var fire år siden, fire år, men det var like levende som om det hadde skjedd i går. 

Jeg sto i døra i noe som virket som en evighet og speidet. I hagen sto vår luftsykkel, ikke noe annet. Kobin hadde lett i hele dag. Nå gjaldt det å huske hvert eneste ord han hadde fortalt oss? Livia var bedre på sånt. Hagen hadde rikelig med bed, men det var mye ugress.

Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss.

 Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss. Kobin hadde informert oss om at Elisha ikke hadde dukket opp til avtalen. Både Livia og jeg hadde befunnet oss i halvsvima. Det hadde blitt seint dagen i forveien. Da hadde vi sittet sammen alle fire og diskutert moras forsvinning, hva vi hadde kunnet gjøre med det, hvilke tiltak som ville ha vært fornuftige. Jeg prøvde å huske hvor mange klokka hadde vært da han hadde vekket oss. Rundt halv ni. Jeg trodde det. 

 Det var fortsatt ikke et menneske å se. Hagen hadde et redskapskjul. Jeg gikk ditover. Hvordan hadde Kobin transportert seg hit. Han hadde foreslått at vi skulle ta sykkel. Det ble forventet at vi ikke gjorde det uten en svært god grunn. Jeg så ingen transportmidler noe sted.

Skjulet lå til venstre for huset. Det var ikke laget noen vei dit. Jeg tråkket i alt for høyt gress. Elisha var ikke et hagemenneske. Jeg lagde en mental liste i hodet over alt som var blitt sagt denne morgenen. Da Kobin hadde fortalt at Elisha ikke hadde dukket opp, hadde vi  antydet at hun kunne ha misforstått møtestedet. Han hadde frest og sagt at det ikke var mulig. Det var selvfølgelig alltid mulig, men vi hadde ikke forfulgt spørsmålet. 

Utenfor redskapsskjulet befant det seg en spade med brekt handtak.

Det var ikke rart at Kobin hadde vært opprørt. Her hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, hentet oss ut av Konglomeratet, fått oss til å foreta handlinger som i beste fall ville få oss utvist av skolen. Så møtte ikke dama opp. Det var særdeles ille.

Til høyre for huset var det ei bøtte og et par hansker. Jeg kikket rundt meg, men jeg så ingen. Elisha hadde sett frem til å komme i gang med å lete videre, følge opp hendelser fra dagen i forveien. Det var jeg villig til å sverge på. 

Jeg tok i døra. Den var låst. Jeg gikk rundt huset. Det fantes ingen vinduer jeg kunne kikke gjennom. Kobin var god til å komme seg gjennom låste dører. Han hadde sørget for min utdannelse på det området. Jeg kikket rundt meg, så ingen og tok frem et nøkkelkort som Kobin hadde utstyrt meg med til slike formål. 

Døra gikk opp.

Jeg gikk inn. Der inne var det hyller langs veggen rett frem og til høyre for meg. Jeg så en sekk med gjødsel, hansker, vannkanne, slange, kalk. Midt i rommet sto det en lett rusten trillebår. Dekket var flatt. Til venstre var det knagger. Jeg registrerte en gammel regnfrakk, en tunika, et par bukser. Under sto det støvler. Gulvet var støpt. Jeg så  ingen gulvluke. Tomt. Jeg gikk ut og lot døra være ulåst. Det så ikke ut til at noen hadde befunnet seg her på veldig lenge. 

 Jeg gikk tilbake mot inngangsdøra. Denne morgenen hadde både Livia og jeg tilbudt oss å bli med Kobin for å lete etter Elisha. Han hadde avslått og sagt at vi bare skulle fortsette med det vi hadde planer om. Så da hadde vi gjort det, ligget og slappet av på stranda hele dagen. 

Fra inngangspartiet beveget jeg meg forsiktig langs grunnmuren på venstre side. Jeg så ingen transportmiddel. Kobin kunne ha gått. Han hadde sagt at han gikk, trodde jeg. Store steinblokker var felt inn i hverandre. Det var massivt. Vi hadde ikke hørt fra Kobin hele dagen. Livia hadde begynt å uroe seg. Hvor mange hadde klokka vært da samvittigheten hadde begynt å røre på seg. Fire på ettermiddagen kanskje, noe rundt der.

Etterhvert hadde hun slått koden hans.

 Han hadde svart med det samme. Hun hadde kjeftet på ham fordi han ikke hadde kontaktet oss. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke hadde funnet antydning til spor etter Elisha noe sted. Han hadde vært bekymret. Det var forståelig. Jeg banket i muren med jevne mellomrom, lyttet og sverget. Alt jeg hørte var en massiv klang av stein. 

Kanskje hadde han kjørt bil, men jeg så ingen. En vanlig tråsykkel kanskje. Det var ikke spor av dekk på gårdsplassen. Ikke var det fotavtrykk der heller. 

Jeg måtte slutte å lage katastrofer på min indre scene. Kobin ville dukke opp. Noe annet var utenkelig. Han hadde sagt at det så forferdelig ut her, at han hadde fått sjokk. Det hadde vi fått også. Han hadde tryglet oss om å komme. Det hadde vært trygling. Jeg var redd. Han hadde ventet oss. Vi hadde lovet å komme.

Handa kom bort i en tistel.

Jeg hatet stikkende vekster. Derfor hadde jeg ikke roser i hagen De hadde alt for mange torner. Det var virkelig ustelt her. Hjemme i Klosterdalen hadde Kobin lagt dette frem som et eventyr som vi alle ville ha glede av, litt uproblematisk moro som også ville være til hjelp for et annet menneske. 

Vi kunne umulig ha forutsett at Elisha ikke skulle dukke opp. Det holdt at vi lette etter ei forsvunnet mor. Ett visste jeg. Konglomeratet sto i utfordringer. De ville ikke bli imponert over at vi engasjerte oss i forsvinningssaker uten at de var informert. 

Jeg rynket panna i det jeg svingte rundt hushjørnet. Det var ikke et eneste vindu å se i muren. Ingen kjellernedgang. Kunne det skjule seg noe i det høye gresset som jeg ikke umiddelbart så, i tilfelle hva. Jeg ante ikke en gang hva jeg lette etter. Muren var så massiv at den burde romme en kjeller. 

Kobin hadde valgt å lete alene hele i dag. Det slo meg. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille da han kom hit som da vi kom hit. Noen kunne faktisk ha befunnet seg her i mellomtida, noen som kunne ha tatt Kobin og etterlatt det enda verre. Jeg stoppet tankene. De var for uhyrlige. Vi burde ha presset på hardere, blitt med og lett fra morgenen av selv om han hadde sagt nei. Ikke noe var så lett som å være etterpåklok.

Til nå hadde jeg sett to frukttrær.

Det fantes bærbusker. Jeg banket i veggen med jevne mellomrom. Muren besto fortsatt av digre steinblokker, var massiv. Jeg svingte rundt hushjørnet. Ingen kjellernedgang. Ingen vinduer, bare massiv stein.

 Jeg så to frukttrær til. Busker sto tett i tett. Jeg gikk dit, kikket mellom buskene og bak dem. Ingenting. Ikke ante jeg hva slags busker det var heller. Jeg er interessert i hage. Kobin måtte være her et sted. Det var alt jeg kunne tenke på. Han ville ikke ha forlatt stedet frivillig når han visste at vi skulle komme. Det var tette bånd mellom dem, tvillingene, Kobin og Livia.

 Jeg gikk tilbake til husveggen. Kobin kunne ha tenkt at Elisha ikke var interessert lenger. Da burde hun i så fall ha skjult det. Hun trengte hjelp. Kobin var den eneste som kunne hjelpe henne. De hadde allerede vært ute og lett sammen. Hun visste hva han kunne tilby. Ingen andre kunne ha tilbudt det samme.

Men jeg visste også hvor fort en krangel kunne eskalere.

  Kobin hadde ikke snakket om krangel. Det var ikke akkurat noe man snakket om. Jeg kunne knapt huske at Kobin og Solaia hadde kranglet. 

Jeg dunket i veggen. Dunket og gikk. Jeg hadde sand overalt. Livia og jeg hadde slappet av og elsket i sanda. Filleren til sand. Akkurat nå hadde jeg behov for en dusj. Jeg rundet det siste hjørnet og var tilbake ved inngangspartiet uten noe resultat. Dusj måtte beklageligvis vente.

Det måtte være mulig å finne spor av at Kobin hadde befunnet seg her. Folk etterlater seg spor. Jeg virret rundt i hagen mens jeg sparket til en kvist i gresset. Dersom noen andre hadde vært her så burde det vises. Sola hadde gjemt seg bak en liten sky.  

Jeg lette bak busker og trær.

Da Livia hadde kontaktet ham, hadde han ramset opp alt han hadde foretatt seg. Det var  hospitalet og ulykkessentralen. Han gått rundt i nærmiljøet, spurt på butikken og gått bort til skolen hennes. Jeg kunne sjekke rekkefølgen med Livia, men jeg mente det var sånn. Gått. Han hadde sagt gått. Ikke en grein skulle bli stående oversett. Hvis det var noe å finne, skulle jeg finne det.

Det var ferietid, så utdanningsinstitusjonen var stengt. Likevel hadde Kobin forestilt seg at Elisha kunne befinne seg på biblioteket. Kobin hadde et moderne skip. De hadde ikke trengt biblioteket. Det pekte mot krangel.

 Bak trærne var det flere busker. Den sterke lukta fortalte meg at det var nok en solbærbusk. Jeg kikket rundt, trakk i greiner. De hang fast til ei buske og var ikke plassert der. Alt var mulig. Jeg kikket rundt meg, sjekket om det var noe som hadde unngått meg. Sola var igjen på himmelen. Det var hett. Ikke som på stranda. Fluer summet og irriterte. De ble tiltrukket av svette. Den var det ikke noe å gjøre med.

Kobin hadde også gått på døra til naboer.

I hele den hersens hagen fantes det ikke spor. Den var tom for alt. Vi burde ha stoppet ham fra å bryte seg inn i huset. Han hadde kikket inn i dag morges, men da hadde han ikke brutt opp døra. Egentlig visste vi ikke. Han kunne ha tittet inn av vinduer, ropt. Selvfølgelig kunne vi ikke ha stoppet ham. Kobin var en mann. Han var god til å bryte opp dører. 

Men det var noe vi skulle ha gjort. Vi skulle ha stoppet ham fra hele dette tullete prosjektet, men vi hadde hatt håp til en begynnende romanse. Det var problemet. Vi hadde håpet på at han skulle finne litt lykke.

Jeg ga opp og gikk mot inngangsdøra. Det ville uansett ikke ha nyttet å melde Elisha savnet. Ingen ville bry seg om at en nittenåring hadde vært savnet en dag. Nå stilte det seg annerledes. De var begge savnet, både Kobin og Elisha. I tillegg hadde vi  Elsihas mor.

Jeg frøs på ryggen i det jeg gikk inn i gangen.

  Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille som dette da Kobin kom hit. Han hadde vært sjokkert, men vi kunne ikke vite det. Det var Gailios mantra, læreren min, kistevergen. Hold alle muligheter åpne! Ikke lås deg til noe! 

Jeg gikk fra rom til rom, kikket meg rundt, prøvde å skaffe meg et bedre overblikk enn sist, finne ut om det var noe vi hadde oversett. Kobin hadde bedt oss om å skynde oss. Hvor lang tid hadde vi brukt. Jeg hadde ikke sett på klokka. 

Jeg fant Livia ved skrivebordet i et virvar av papirer. Rommet fungerte nok som et kontor.  Kobin og jeg hadde hatt timer å slå ihjel da vi hadde flydd sammen fra Klosterdalen til huset hans i Viken. Livia hadde skaffet oss drøssevis av papirer som kunne hjelpe oss med å finne mora. Hun skulle ha med seg mer når hun kom etter oss. Dem hadde Kobin fått i går.  Vi hadde kikket gjennom dem, prøvd å finne en forklaring, prøvd å legge en fornuftig plan.

«Har du hørt noe fra ham?» spurte jeg.

Hun ristet på hodet. Selvfølgelig hadde hun ikke det. Da ville hun ha kontaktet meg med en gang. 

”Har du funnet noe?” Jeg ristet på hodet. Kobin hadde sagt at han skulle bryte seg inn. Deretter skulle han avgi rapport. Han hadde kommet seg inn i leiligheten. Det hadde vært ren panikk i stemmen hans da han hadde kontaktet oss. ”Livia, kan noen vite at Kobin er fra Konglomeratet?” Hun så på meg med et sløvt blikk som om hun ikke fattet hva jeg spurte om. ”Livia?”

”Konglomeratet! Hva mener du? Ingen har snakket om Konglomeratet.”

”Nei, vi har vært nøye med å fjerne alle merker fra utstyret vårt. Ingen nevnte Konglomeratet i går. Visste Elisha at Kobin er fra Konglomeratet?”

«Jeg aner ikke hva de har sagt til hverandre.»

”Vi har opplevd grupper som vil oss til livs”, sa jeg. ”Kan dette handle om noe sånt?”

”Hvorfor skulle de gå etter Kobin. Du er den mest ønskede. Ikke han. Da burde de gå etter deg.” Vi ble stående å stirre på hverandre. Hun skuttet seg. I så fall var vi i fare. Kobin kunne umulig være en lokkedue.

”Livia tenk! Hvor kan Kobin være?” Jeg forsøkte å jage vekk alle andre tanker. Det gjaldt å få gode ideer. Dette var nytteløst.

”Han må være her et sted. Vi må fortsette å lete.” Hun kikket ned i et papir, krøllet det sammen og kastet det ut i rotet. 

”Ja, men vi må ikke være fremmede for at det kan ha med Konglomeratet å gjøre.”

”Du tar det ut i det paranoide. Mang en konglomerat synes du er uforsiktig. Bryr du deg? Nei.” Hun hadde grepet et nytt papir.

”Finner du ut noe her?” spurte jeg.

”Nei, men jeg håper at et kontor kan ha informasjon som kan hjelpe oss videre. Jeg finner bare ikke ut av det. Han svarer oss ikke. Det kan ha med Elisha å gjøre. Det som har med Elisha å gjøre, kan befinne seg her.”

«Men han ville ha sagt i fra til oss», innvendte jeg.

”Men han ville ha sagt i fra til oss”, innvendte jeg. 

”Ja, men vi veit ikke hva som har skjedd. La meg lete! Vi må ikke kaste bort tida.”

”Si i fra hvis du finner noe”, sa jeg. ”Jeg leter videre. Hvor lang tid brukte vi fra han kontaktet oss til vi kom hit?” Hun stirret opp på meg. Den dype fortvilelsen langt inne i det blå fikk hjertet mitt til å hoppe. 

”Jeg sjekket det ikke, Reikin. Det var så forferdelig her, som om all vanlig fornuft spant bort. Ærlig talt, jeg veit ikke.” Livia pleide å ha orden på tid. Det var jeg som ikke pleide det.

Jeg ville ta henne i armene, men vi hadde ikke tid.

”Reikin, ingen gruppe, som vil Konglomeratet vondt, kunne ha planlagt inn i disse tilfeldighetene. Du skjønner det. Ingen kunne vite at Kobin ville spørre oss om å rekvirere utstyr til ham fra Konglomeratet uten at noen visste det, at vi faktisk ville gå med på det. Det er helt sprøtt. Akkurat nå kan jeg ikke fatte at vi var så lettsindige, men det var vi. Dette har foregått spontant.”

”Jeg vet det Liv”, sa jeg og var på vei ut av rommet. ”Sa han noe om hvordan han kom seg hit?” Jeg var på vei ut gjennom døra. Det knaste under skosålene.  ”Jeg finner ingen fotavtrykk i grusen, ikke spor av fremkomstmiddel.”

”Jeg tror han har gått rundt på føttene  i hele dag”, sa hun. ”Det var det han sa.” 

Jeg hørte stemmen hans i hodet,
frykten i den.
Det beroliget ikke akkurat. 
Jeg var vettskremt. 





Vers om handlinga i boka Ei løvinnes hjerte forfattet av R.R. Kile. Når folk forsvinner, og det ikke finnes spor av dem, blir mann redd.
Forfatter-Science-Fiction, Solnedgang i sjø. Om du vil titte inn til Liber Mundi, tryk på bildet!




Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,
Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction, Forfatter-Science-Fiction,

Forfatter-Science-Fiction, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Forfatter-Science-Fiction. Vil du kjøpe boka, klikk på bildet!
Publisert 6 kommentarer

Forfatter-fantasy, å gi ut bøker.

Forfatter
Fantasy,
Liber Mundi,
Kistepakta,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Fantasy, jeg skriver bøker,

I blant lurer jeg på hvorfor. Det er mer krevende enn det er mulig å fatte. Samtidig er det spennende over all forstand. Jeg leste nettopp gjennom et manus i serien, som det er lenge siden jeg har jobbet på, og jeg ble så grepet at jeg ikke klarte å stoppe, det til tross for at det er jeg som hadde skrevet det for fire år siden. Tårer rant, og jeg lot spenninga rive meg med. Bok 5 er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø. Jeg håper den snart kan ferdigstilles.

Hva vil jeg med bøkene?

Jeg er mer enn middels opptatt av norrøn mytologi, eller mytologier og religioner i det hele tatt, alt det mennesker forteller for å forsøke å bringe orden i livet. For det er krevende og forstå livets gang gjennom fødsel, liv og død. Bare som et pust i historisk sammenheng, er vi borte igjen. Så hva gjør vi her i det hele tatt? Hva utretter vi?

Jeg tenkte meg at Ragnarok ville komme en dag som en naturlig følge av menneskers behov for å ha rett, for å ønske makt. Så jeg lot det skje. På restene av den ødelagte verden, lot jeg det bygge en ny. Den skulle bli en god verden der folk sto skulder ved skulder sammen for å bygge slik at det som hadde skjedd, at bror sto mot bror, aldri skulle kunne skje igjen. De ville bygge verden tuftet på kjærlighet der frihet, liket og brorskap skulle være styrende for samfunnsutviklinga.

Jeg bringer historien 7000 år frem i tid. Det er langt unna det som en gang skjedde ved vår verdens undergang, deres år null. Selv om de styrende organer forsøker å holde liv i de styrende begrunnelser for den lov de styrer etter begrunnet ved det som ledet til Ragnarok, er det krevende. Folk tenker selv, vil skape, prøve noe annet, er kritiske.

En spådom har sagt

at de gode årene ikke vil vare. Alt vi endre seg. En dag vil vi det igjen bli en krig, den siste krig mellom det gode og det onde, der det onde er ent menneskes vilje til å ville bestemme over andre. De gode er de som kjemper for frihet og kjærlighet.

Dette er det jeg dypest sett er interessert i. Hva er fruktbart og ikke fruktbart i samfunnsutviklinga. Hvordan kan alle på jorda få sin frihet, et liv i en verden der kjærlighet og omsorg er de styrende prinsipper, ikke kapitalisme og økonomisk makt. Når er kjærlighet snillisme?

Dette er krevende spørsmål, vanskelig over enhver forstand.

Jeg blir glad om folk leser, vil dele tanker med meg, for det er krevende. Vi har en verden som vi slett ikke vil sende gjennom et Ragnarok. For verden skal ta vare på folk, skal la folk oppleve frihet, likhet og brorskap, ingen skal være fattige, ei jord der vi deler våre ressurser.

Jeg ønsker dere velkommen til å bli med på ei reise inn i en tenkt menneskelig fremtid.


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt. De andre er Alene, Ei løvinnes hjerte, vi sank i hav. Forfatter R.R. Kile.
Bokforsida til Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Vil du kjøpe boka, klikke på bildet!






Kapittel 1, Kistepakta

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

Jeg løp. Vannet sprutet.

Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille. Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap! 

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått.

Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville. 

Jeg måtte melde fra til folkevernet.

Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk. 

Avslutning for avgangselever.

De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var. 

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene.

Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk. 

Små jevne dunkelyder.

Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen. 

Plagg og sko.

Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden. 

Jeg sank ned på en stubbe.

Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det. 

Underbuksene

På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge. 

Jeg sverget mot det skytunge mørket.

Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde.

Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma.

Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like. 

Skrammer og rifter sved og stakk.

Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig. 

Endelig en respons.

Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket. 
”Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse?” Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene. 

«Jasså, la oss begynne med navnet.»

Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. ”Ditt navn.” Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig. 

”Reikin…. Reikin Jernstein.” 

„Adressa?“  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. ”Din adresse.” Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky. 

Hun ga seg ikke.

Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. ”Først vil vi ha adressa di.” Jeg sa frem. ”Jaha!” kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. ”Fødselsdato?” Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. ”Vil du ikke rapportere en forbrytelse?” Det hadde jeg prøvd på lenge nå. ”Fødselsdato takk!” Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg. 

Hun insisterte

Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. ”Ja vel, og registreringsnummer?”  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

”Jeg husker ikke, men jeg så et lik.” 

”Hvor?” Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. ”Er dette en tulleoppringning?” Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.  

«En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig.»

Endelig fikk jeg spyttet det ut. ”Da snakker vi mord.” Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. ”Huden var iskald. Han lever ikke.” Hun måtte forstå alvoret. ”Jeg sjekket det.” Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender. 

”Kan du komme deg til skolen?” spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. ”Vi finner deg der.” Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene.

Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut. 

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia.

Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå. 

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt. 

Jeg hadde sluppet opp for tid.

Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass.”Ikke gi opp”, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig. 

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde.

 Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. ”Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger.” Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen. 

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente. 

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten. 

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg.

Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk.Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot. 

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna. 

Jeg kom meg på beina og jeg kunne stå.

Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde. 

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det. 

Jeg slo på RA og kontaktet pappa.

Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe. 

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen. 

Det var en times gange til vannet.

Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi. 

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det.De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det.

Jeg la hodet mot en stubbe.

Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvt våkne tilstand

Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

”Takk og lov!” Ordene ramlet over leppene hennes.

”På tide!” sa jeg. ”Fant dere mannen?” Jeg måtte spørre.

”Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne”, sa hun.” Jeg kunne ikke tro det. ”Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du?” Jeg hadde til hensikt å finne det liket. ”Kom tilbake!” ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.  

Som en vind sprang jeg gjennom skogen.

De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans.

Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner. 

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk.

Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.  

”Hvordan er det med deg, gutten min?” Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. ”Leter du etter dette?” Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

”Jeg kontaktet deg i går”, sa jeg. ”Deg og pappa.”

«Ingen kontaktet oss.

Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.”

”Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres.” Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

”Liljedalen florerer av rykter.”

”Jeg blåser i rykter.” 

”Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt.” Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. ”Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer.”

Jeg stønnet.

Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. ”Selskapet er selvfølgelig avlyst.” Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år. 

«Jeg vil kun snakke med Skrolle.

”Be ham om å komme hit!”

”De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut….  Takk og lov at du er tilbake” Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna. 

”La meg få snakke med ham!” skrek jeg og rakte frem handa. 

”Du får ti minutter.” Hun snudde på hælen og gikk. 

Skrolles stemme var som balsam på nervene.

Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten. 

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av. 

”Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake”, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen. 

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter.

Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.  

”Jeg vil ha svar!” insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.”

”Vi snakker senere”, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. ”Han vil snakke med deg alene.” Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le. 

”Det ordner seg, bror,” sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder. 

Omsider tømte huset for ikke fastboende elementer.

Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi. 

”Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg!” Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

”Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet!” En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle. 

«Det gjelder mer enn det», sa han.

”Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig.” Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov! 

”Ikke bli sein”, sa hun mykt.

”Nei, da”, sa fatteren. ”Det skal ikke ta lang tid.” Han skulle få en halvtime. ”Gi meg ti minutter før du kommer”, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden

og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann.

 Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. ”Har du det bra?” Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.  

”Jeg tviler ikke på deg”, beroliget han. 

”Folkevernet gjør det”, sa jeg. 

”Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta.” Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. ”Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut.” Han la RA, på bordet.

«Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag.»

Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

”Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne”, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde. 

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. ”La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med”, ba han. Jeg nikket. ”Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.”

 Selvsagt  betydde det noe. 
Mannen måtte ha en skrue løs.
En morder hadde vært på ferde.
En morder kunne myrde igjen. 
”Nettopp derfor har vi mye å snakke om.” 
Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg. 












forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Hvorfor henger det en død mann i et tre. Verden er et fredfullt sted. Maltrakterte lik henger ikke i trær.
Trær i sommersol. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet.