Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.


Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.


Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond.

Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mange gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.


Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.

Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen.

Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt.



Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.


Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende.

Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år.




Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli eldre


I disse Corona tilder er det tøffere enn noen gang. Dette viruset som fyker rundt og har eldre som sin offergruppe nummer en. Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver.

I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss.

Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi. Det til tross for at Corona flyter rundt og smitter gjennom usynlige dråper. Da må vi være forsiktige selvsagt, holde oss unna der det er mange mennesker. Det går jo enklest hvis vi ikke bor i byer, men kan ha det fredelig på mindre steder. Men uansett Korona skal vi ikke bli redde. Vi skal leve, ha det godt, kose oss hvert sekund. For det er i sekundene livet lever.




Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle.

Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel.

Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er det viktigste. Vi må holde oss sunne og friske mentalt også med Koronaspøkelset hengende i halen.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har alltid vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse selv når den skranter og det feiler oss alt mulig, for det gjør det jo.

Vi må bestemme oss for hva livet skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer.



Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.





Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.































Publisert Legg igjen en kommentar

Kjedsomhetstrolla i skolestua. La oss sprekke dem.


Å undervise med flyt er en livskunst. Jeg tror det må læres.


Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det, og de vil trives. Skoletrøtthet, nei det vil de ikke vite hva er. Derimot vil de søke læring alle steder, fordi de vil synes at læring er det morsomste som er. Det blir telenomien de velger i livet

Da blir de ikke kriminelle, ikke rusmisbrukere og ikke voldelige. Det er verdt å jobbe for, noe vi må ta tak i. Når denne pandemien er over, må vi ta tak. For vold og rusmisbruk vil vi ha oss frabedt på alle arenaer.

Frykt tar livet av flyt. Altså må vi jage all frykt ut av skolestua også den som skyldes hjemmet. Unger er forskjellige, like mangfoldige som blomster på marka. Vi må hente inn alle uansett bakgrunn og livsskjebne. Vi har en detektivjobb foran oss.


Noen unger er engstelige, har problematiske historier i bagasjen og noen har utviklet læringsangst. De kan bli skremte når de skjønner at vi forventer at de skal lære noe.

Da er det viktig å starte med noe som ikke ligner på læring, men som virker helt trygt, et eventyr eller noe helt dagligdags, som det var en gang, Da jeg gikk hjemmefra i dag, Hunden min….

Oi dette er ufarlig», tenker de og blir med.


Intellektuelle unger tåler ikke sånt møl. De vil ha fakta og kalkyler. Raskt forflytter vi oss til total saklighet, informasjon og tidfesting. Det må gå raskt så vi ikke taper for fryktungene. Her er det snakk om hårfine balanser.

De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på. De elsker Herr Minus, og det er fort gjort å finne noe potensielt trist som vi kan svøpe dem inn i, trekke dem med oss.

Kraft og styrke ungene vil sitte på sidelinja å undres på om dette er noe de skal gidde å bruke tid på. Vi må forsikre dem om at her blir det fart og spenning.

Du merker det når du har dem alle med deg. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres. Begynnelsen er orkestrert. Du trekker dem med deg inn på en spennende læringsreise du har planlagt.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Jeg veit det, for jeg har opplevd det gang på gang, og jeg har gjort en studie på det.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.



Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer.

I stedet dukket det frem kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som ble de puttet under maskiners stempler. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort.

Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg. Men sånn skal det ikke være. Derfor må hver og en av oss gå til kamp mot kjedsomhetstroll hvor de enn er å finne.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen ut av klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere.


De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære.

Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola.


Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.



For tida lever vi i under en pandemisk krise. Da er ekte flytmennesker noe av det beste vi kan ha. De vil aldri lete etter begrensninger, for de er et oppkomme av løsninger og kreativitet. Det er det vi trenger når land skal bygges. Når dette er over skal vi bygge fremtida sammen. Vi skal bygge den bedre enn den var, håper jeg.



























































Publisert Legg igjen en kommentar

Gjør skoledagen morsom!








Trærne, jordas undere. De tause voktere, livgiverne, som skjenker oss livsviktig oksygen, avfallsdepotene som lagrer karbondioksyd, avfallsproduktene av vår energiforbrenning. Trær kan bli eldldgamle. Hva de har sett av folk der de står tause og ser våre liv passere forbi.



Naturen er full av undre. Hver unge er et ut under, et under overgitt i vår varetekt, et under vi skal ta vare på. Syvåringene vet at verden er full av undere. De ønsker at vi skal forsterke den opplevelsen for dem i det vi sørger for deres opplæring. Da trives de.

Mikroflyt. Øve og øve. Setninger, tegnsetting, stor bokstav.Musikkinstrumenter er gull verdt. 

Jeg bruker stemmen og skriver ned setninger om et tema.Gjerne setninger som kommer fra ungene. Vi kan lage et stoppskilt, en stor bokstavskilt og et vikepliktskilt. Tre unger får æren av å administrere disse.



Resten av oss går rundt i klasserommet på rekke. En går først. Det gjelder å følge med både for skiltvakter og oss andre. Hvis ikke blir det kræsj, kaos. To takter for punktum. En takt for komma. Føtter som går sammen, forskjellige føtter tramper i takt,  tramper kunnskap inn i kroppen,

tramper sammen mot samme mål.Kunnskap som føyer seg til basislinjen av erfaringer, et lager av kulturens samlede viten. Hopp og sprett og øv på bokstaver og tall. Tau og strikk.Det gir masse mikroflyt. Unger liker tau og strikk.

Alfabet og tallrekker. Bare vokaler, bare konsonanter.  Det er uendelige muligheter for å hoppe kunnskap inn i kroppen. Å hoppe tau er sunt, en skikkelig kroppslig utfordring. Når man har hoppet til hundre, vet man at hundre er et stort tall. Det kjennes på pusten og musklene. Partall og oddetall. Tau og strikk. Partallene er å trekke strikken sammen, eller omvendt. Bare man gjør det samme hver gang. En gang teller man bare oddetallene mens man hopper tau. En annen gang teller man bare partallene.

Man kan tegne opp tallinjeparadis i tre rekker og hoppe dem på ulike måter. Sprette ball i paradiset.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg15skolepikedrm-2010804-12-1489649042840.jpg

Mulighetene er uendelig mange. Opp på gulvet, hopp og sprett, skriv det ned i boka. Lær og øv, øv og lær! Muskler, kropp, hjerte og hode jobber sammen. Tanke, følelse og vilje i en helhet. Det sansende menneske i livets dans.

Syvåringen, vi har fått ansvaret for, drømmer om slott, prinser, prinsesser, troll og heltedåder. Vi skal aldri ta drømmen fra en skoleunge. I stedet skal vi svinge tryllestaven, gjøre den sann.

Klasserommet er slottet, og det er fult av skatter. Det er bare til å plukke dem med seg og ta dem med ut i livet.

  Babyer er sansende små vesener. De strekker sine armer og hender, føtter og tær ut mot verden.  Erfaring på erfaring. Ungen bygger sitt jeg. Tanker, følelser og vilje, satt i gang av våre erfaringer. Vi som er babyens omverden, kommuniserer med babyen, pludrer og ler, smiler, snakker og synger. Ungen er ikke. Ungen blir til ved samspillet mellom oss. En kjærlighetens spire til livet.

   

Barn trenger øvelse sier man. Slik begrunner man hjemmearbeid. Min personlige mening er at ingen syvåring skal ha lekser som ikke er frivillige og motivert av deres indre vilje til å utføre dem.

Barn trenger øvelse, begeistret øvelse sammen med andre. Mennesker som har det moro sammen og som lærer.

I mikroflyt er eleven optimalt sansende og læringspotensialet på sitt høyeste. Det skal utnyttes. Å hoppe tau er en utfordring for mange barn. De mest hodeflinke er ikke alltid blant de mest rytmiske. Alle sliter, øver, lærer og har det gøy på ulike måter. Hukommelsen stimuleres. Vi husker.

   
Det er slett ikke alltid at resultatet blir sånn som læreren tror eller har planlagt på forhånd. Det som er opplagt for voksne er sjelden opplagt for unger. De voksne vet hvilke erfaringer de vil at ungene skal høste fra leken. Ungene høster det som passer dem. Vi må tilby en variert tallerken av muligheter så de kan plukke til seg det de trenger. Mikroflytøvelsene må avrundes ved at det sittes på pult. Vi undrer sammen på hva vi faktisk har lært. Læreren slår fast hvilke erfaringer vi har gjort. Det gjøres slik at unger med sårbarhetsfunksjoner og unger med spesifikke språkvansker også får det med seg, knytter det til hva vi har erfart. Vi ønsker oss aha opplevelser. Dersom vi ikke får dem, leter vi etter enda klokere formidlingsveier.

  Vi sier ofte at det er så gøy for syvåringer å leke. Selvsagt er det så. I skoletiden skal leken være rettet mot faglige utfordringer. I friminutt og andre steder leker  ungene hva de vil. Skole er arbeid. Tilrettelagt lek for læring er arbeid. Den skal ha en hensikt. Ungene skal lære i skoletiden. Det en hensikten. De skal lære fag.

Vi driver ingen barnehage i klasserommet for syvåringen, absolutt ikke. For seksåringen gjør vi forhåpningsfullt det. Øvelseslek krever grundig planlegging fra lærerens side. Man må hele tiden ta hensyn til hvor elevene befinner seg i sin mestring av ferdigheter, at kunnskapen organiseres i symboler på innsida av hodet.

Det er krevende å ha en klasse i lek. Ja, men vi har ikke råd til å la være. Har man lyktes, kan man se ungene ta med seg lekene man har konstruert ut i friminuttene og ha det gøy med dem. Da brenner det glede i et lærerhjerte. Kanskje har man tent en ild som gjør at ungene vil gå hjem og arbeide videre med det vi har tilført. Da er det en glad dag.

























































Publisert Legg igjen en kommentar

Mikroflyt i læring.







Å klappe en delfin. Jeg var redd. Dyr jeg ikke kjenner. Jeg kjente ikke denne delfinen. Det var et fantastisk møte. Hand mot skinn. Uforglemmelig.  Mikroflyt på sitt beste. 

Unger har en tendens til å finne på små mikroflytaktiviteter når det er noe de må som de ikke nødvendigvis vil. Slik overlever de det som griper inn i deres viljesfære, slik det gjerne er å være unge.


Noen ganger forsvinner de inn i det. Det blir ekte flyt. De må skjerpe seg, sier vi. Unger har så lett for å glemme. Mikroflyt hjelper oss til å overleve hverdagen.  Barn og voksne. Små filmklipp på den indre scene.Diskusjoner med personer der inne som fortsetter virkelige samtaler.




Hjemme hos oss bodde det tre fyrer i veggen.De kom frem når det ble for rotete og ryddet som bare fy. Jeg ville jo gjerne ha dem frem både titt og ofte. Det var veldig praktisk med disse typene.

Det gikk ikke. De kom når det var behov for dem. Sånn var det med den saken. Vi voksne ante ikke hvor de var kommet i fra. Det var trist for ryddigheta den dagen de tok sin hatt og dro, falt for aldersbarrieren så og si.


Jeg håper de dro til et annet hus, til nye vegger hvor det var behov for dem.

Skoleunger skal lære mange regler. Det er viktig at reglene er godt forberedt. For som med regellekene, når det først er en regel, må den alltid følges. Ingen forhandlingsrom. Likt for alle. Mikroflytaktiviteter er gull for foreldre og gull for lærere.

Syvåringer er lekne. Hvis skolen er trygg, er de heller ikke flaue. De blir med på hva som helst som er gøy, en veldig takknemlig materie å jobbe med.

Hodeflinke barn er ikke noe problem. Fortell dem en regel, de husker den, klarer seg bra! De kjeder seg kanskje, men de lærer det de trenger å lære.

Så er det oss andre. Vi som trenger mer substans. Øve og øve. Da tar vi frem gullet. Mikroflyt satt i system.

Det vil styrke elever med ulike sårbarhetsfunksjoner og eventuelle spesifikke vansker. Vi vet ikke alltid hvem de er. De skjuler seg.




Lyder, fonemer, ord, skriftspråk, vokaler og konsonanter. Et spennende utgangspunkt for lek. Det kan gjøres på mange måter.

Jeg velger meg orkesteret. Vi skriver en spennende setning på tavla som en unge har skrevet eller som læreren finner  på.

Vi leser lyder, ikke ordmeninger. Oppgaven er å synge lyder. Det er helt umulig å synge lyden D. Man kan lage taktfaste greier med den. E. Man kan synge nesten hva som helst på E. Rene arier til og med. T. Det er umulig å synge på T. Morsomme rytmer kan det bli. Ikke den minste hjelpelyd er lov. Det er faktisk helt forbudt. DET er et morsomt ord. Den siste lyden høres ikke. Vi blir oppmerksomme på hvor lydene sitter i munnen.


Norsk er jammen et pussig språk. Lyder som ikke høres. Tungvindt. Man kan reflektere mye over sånt. Sånn er regelen. Vi må øve lenge før det blir et skikkelig musikkstykke selvsagt. Øve og øve. Forskjellen på konsonanter og vokaler.

Vokalene er lette å synge på. Lufta presses ut på forskjellig vis. Konsonantene er nesten umulige. Det er ikke helt riktig. M og N er summe lyder. Vi kan synge som bare det på dem, men vi kan ikke flytte leppene. Lufta beveges inn i munnen, i hulrommet.

H da? H er som et pust. Hvorfor i alle dager skal ordet hjemme ha en H. Det er jo helt bortkastet. Vi sier ikke H i hjemme. Jo hvis vi lytter godt så gjør vi det. Det er et lite pust foran, et pust som ikke er i jordbær. Hjem er trygghet.

Refleksjoner og refleksjoner. Lek med lyd. Et orkester av lyd. Vi blir flinke og setter til dirigenter. En for hver bokstav i setningen. Med en lang setning kan det bli skikkelig livat og morsomt. Barn med spesifikke språkvansker høster gull. Vi andre også selvsagt. Uansett er det knakande morsomt.



 

Barn med spesifikke språkvansker trenger all hjelp de kan få. De har problemer med etterslepet av lyder som blir sagt høyt eller som vi tenker, den fonologiske sløyfen. Den fungerer dårligere enn hos andre eller er helt fraværende. Det innvirker på alle fag dersom pedagogene ikke tar hensyn til det. Lærere bør derfor gjøre det til en regel og alltid ta hensyn til denne og legge opp all undervisning slik at den forsterkes, får hjelp. Dersom du mistenker eller vet at elever har spesifikke språkvansker, gå en tur ned til pulten og gjør deg sikker på at de har fått med seg hva som foregår. Lær dem strategier for lesing slik at de trekker sammen tre lyder og lar det bli en fonemisk enhet før du går til de neste lydene i ordet. Hjelp dem å holde fast til de klarer det selv.

    Barn hater å være annerledes enn andre, enn flertallet. Å ikke være som andre, å ikke mestre som andre er en dyp frykt i alle mennesker. Skap et mentalt rom i klasserommet der man fokuserer på forskjelligheter og gjør det til noe bra. Noen kan ditt og andre kan datt. Suksess kommer av fokus og hardt arbeid. Vi har forskjellige interesser. Alle øver. Skryt av mestring og ferdigheter selv om de ikke er direkte knyttet opp mot fagene.
Gjør aldri det motsatte. Den som ikke har noe godt å si kan holde kjeft.

Personlig tror jeg det er viktig å snakke om ulike vansker med eleven det gjelder. Da blir det enklere å imøtekomme behov. Dersom foreldrene går med på det, er det en fordel å kunne snakke åpent om alt i klasserommet. Da blir det enklere å styrke hverandre. Det krever at man kontinuerlig driver et arbeid med miljøet og elevenes sosiale kompetanse. 

  Spesifikke språkvansker griper inn i alle fag. Det må legges inn en stor innsats i opplæring av basisferdigheter. Alt en gjør i småklassene, vil bringe frukt på senere trinn. Lek med lyd, lek med tekst, lek med tall. Det er så gøy. Læring skal være moro. Ingen skal frykte noe som helst av det som foregår i klasserommet. Det skal være trygt å gjøre feil, ikke mestre, ikke få til. Det skal være lov uten at noen setter merkelapper på en.

 I et klasserom er alle på vei til å få til noe annet enn de kunne før. Det er jo hele vitsen. For noen tar det lenger tid enn for andre. Vi har god tid. Selvsagt har vi det. Egentlig har vi hele livet på oss.

Å være lærer innebærer mye prøving og feiling. Det er gøy da, finne nye måter, en skattejakt etter det som lykkes. Verden har utfordringer. Å nettopp det gjør det gøy å leve, finne flyt.


En førsteklassing en gang på den første skoledagen hvisket bekymret. «Vet de at vi ikke kan noe.»

























































Publisert Legg igjen en kommentar

Hvordan få til flyt i læring.





Læreren er den viktigste læringsagenten i klasserommet. Jeg slår det fast.  Barn blir født. Fra første stund lærer de. De lærer av menneskene som er rundt dem. De lærer ikke det vi ønsker at de skal lære av oss, det vi mener å lære bort. De lærer ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.

Man føler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre. Ungene ser rett gjennom oss. De ekte oss. Ikke den versjonen vi velger å vise verden. Derfor handler det å være lærer i stor grad om å utøve selvoppdragelse.

Syvåringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss. Gjerne helt uten forbehold. Syvåringer er glad i folk. Vi lærer ungene fag. Det er vår oppgave. Så lærer vi dem alt det som bare er oss.

Den dype læringen, den som fester seg i hukommelsen, krever at ungene våger å være ekte versjoner av seg selv.  Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv. Jeg må våge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger, stå der med mitt sårbare selv.

ingen mennesker er. Vi er hele tiden i ferd med å bli noe annet, utvikle oss, vokse. Læringen skal ikke være en tvangskappe, men en arena for vekst. Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg, i sitt eget tempo. Vi skal alle kunne vokse. Elever og lærere sammen.




Unger skal kunne plukke kunnskap fra livets kake. Det de trenger. Pedagogos er et gresk ord. Det betyr den som leder gjennom byen. Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene. Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet. På veien gjennom byen så de det ekte livet.

I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke. Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv, der det forekommer kunnskapsformidling. Abstrakte begreper utvikles og systematiseres, på bakgrunn av konkrete erfaringer fra det virkelige livet.

Det går ikke an å skille fagene fra det andre. For syvåringen er det ett og det samme. Ekte læring skjer der hjerter møter hjerter, i det som betyr noe for ungene. Når sanne mennesker møter hjerter, da griper det tak.



Selv om en av lærerens oppgave i klasserommet er å vise sitt sanne jeg, er det ikke læreren som er i fokus. Læreren er tjeneren som, gjennom sitt autentiske jeg, systematisk bringer vår kulturs abstrakte kunnskap til elevene

Læreren skal ikke bringe sine personlige behov eller utfordringer i inn i klasserommet. Lærere skal øse av sine erfaringer for å assistere elevenes læring. Alltid ut fra elevbehovene. Aldri ut fra seg selv. En lærer skal være et tjenende menneske som stiller sin viten, sine følelser og sitt hjerte til disposisjon for elevene så de kan lære. På en måte kan det virke som en selvmotsigelse. Å være pedagog er et yrke. Et arbeid skal være lystbetont, gi flyt.

Planleggingen kan gi flyt. Det er viktig å være lur, legge gode planer. Under selve undervisninga, kan det absolutt være flyt. Det er flyt fordi man får delta i elevenes suksess når man lykkes i å tenne ilden, slik at de lykkes.

Lærere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Når vi skal være våre sanne selv, og benytte våre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan sørge for at ungene kommer ut med et tilnærmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lærernes ressurser fullt ut, vil veien dit være forskjellig.


Created with GIMP


For tida har jeg opplevd at det er et mål at det skal være likt på klassetrinnene, noen steder. Alle skal få det samme. Derfor holdes det klassetrinnsmøter. Selvsagt må det holdes samarbeidsmøter på trinnet. Ungene på trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljøet og fagproblematikk, men ikke for å gjøre det likt. Da utnytter vi jo ikke lærerressursene.

De bør utnyttes optimalt. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til noe annet. Vi bør bistå hverandre i å gjøre det vindunderlig forskjellig, bruke våre sterke sider, være ressurser for hverandre.

  En lærer kan være svært god til å spille fiolin eller gitar. Kanskje ønsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for å løfte undervisningen til nye høyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser.


Da må vi skaffe instrumenter nok. Klasser som ikke har en slik lærer, får ikke dette. De får noe annet. Dersom en lærer er god på piano, eller ønsker å benytte piano, bør det absolutt skaffes et piano til klasserommet. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for å undervise i kunsten. Det må gjøres med faglærer og være likt for alle, men for å benytte lærerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her.

   
Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, sceneløsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men den kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig når man trenger det, når noe oppstår, for det er da det trengs. Skoleadministrasjonen må bidra med utstyr læreren mener å trenge for å kunne drive en flytpreget undervisning. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har å tilby. Flyt i læring.


Undervisningskunst. Klasserommet skal være som en beriket blomstereng.


Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis, mer enn en nivellering til et minste felles multiplum.































































Publisert Legg igjen en kommentar

Ingen barn skal leve i frykt på skolen






Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker. 







Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen. Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.

Jeg har alltid trodd at jeg har levd i ærlighet. Likevel levde jeg i en livsløgn i over tretti år, en gjengvoldtekt forstanden ikke orket å huske.

Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.




Så lærer de at det er å sladre. Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.

Energien går med til å skjule seg. Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver. I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.

Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene. Ungene har erfart det. De er våkne, følger med så de kan bidra til gode sosiale rom. Det blir  målet de forfølger, telenomien de har valgt. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.

Jeg tenker på mødrene. De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.

Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,

Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.

Blomsterknopper som aldri får folde seg ut. Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten.
Vi ønsker gode ledere.
Vi ønsker latter og humørspredere.
Vi ønsker sosialt kompetente unger.
Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.

Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.



Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.

Så trygt.

Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.

  I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bare nok, men flott.




Derfra skal vi lære. Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Være tro mot egne opplevelser.  Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

  Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter.

De vil aldri gjøre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster. Når elevene er trygge, prøver de ikke på det. Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli tvunget til å være klovn, nei takk.




Å ta roller er sunt for sjelen. Syvåringer er modne for å leke teater. Vanligvis elsker jeg sinte roller, der jeg kan la det gnistre rundt meg. Jeg lever godt  med å være ei lystig lita stabbursmus også, eller en blomsterfe.

Barndommens rollelek har hjulpet oss til å forstå mennesker rundt oss. Det har gitt oss et rikt repertoar å spille på og har beriket tenkningen. I teaterlek/drama, kan vi gå ut av oss selv, gestalte andre karakterer. Det er sunt og givende.


Mange av oss spiller ulike roller på ulike arenaer. Vi presenterer ulike sider av oss selv for ulike mennesker. Kanskje fordi det er lurt. Kanskje fordi vi ikke våger noe annet.

Klovnen.

Humor er gøy, smil og latter.

Det er ikke gøy når man kryper inn i rollen som klovn fordi man ikke våger noe annet, fordi man er redd for å bli ledd av, fordi man skjelver av skrekk for hva de andre kan komme til å gjøre, for hva de andre kan komme til å si, for hvor hardt de andre kan komme til å slå, for hva de andre kan få en til å føle.

Det kjennes trygt når de ler, de andre, de farlige. Den som ler, slår ikke, skader ikke andre. Det er bedre å bli ledd av enn å bli plaget.

Energien går med til å få andre til å le. Det er trygt når de ler, selv når de ler av og ikke med.




Kanskje kan man bli sett på som en kul type. Det er en drøm å få være en kul type, en av de andre. Det er bare å henge i, finne på sprell, ignorere grenser.


«Fortell meg at jeg er morsom, fortell meg hvor sinnsykt morsom jeg er.» Man lytter, leter etter bekreftelsen på suksess, lærer hva som slår an. Dit går energien, all energien.

Læring blir ikke viktig. Læreren er ikke viktig. De andre er viktige, ikke undervisningsstoffet. Undervisningsstoffet sårer deg ikke, slår deg ikke.




Det er vanskelig å fange inn en klovn. Kanskje det mest krevende som er. For selv om de har interesser, er de så lette å avlede. Klovnen er redd. Derfor har ungen valgt å være en klovn. Klovnene er enkle å snakke med. Man kan snakke aldersadekvat med dem. De forstår hva de driver med. Ikke snakk til klovneatferden mens den pågår. Det er dømt til å mislykkes. Stopp situasjonen! Etterpå kan det snakkes.

Klovnen har valgt sin egen rolle. Den er ikke påtvunget av andre. Klovnen har tatt et bevisst valg om ikke å være noens slave, ikke gjøre vondt mot andre. Derfor kan man snakke til dem. De er klar over det valg som er tatt.

Spør dem hvorfor de har flyktet fra sitt eget selv, hvilke faktorer i miljøet skaper behovet for flukt, samarbeid om hva som kan gjøres. Klovnen vil ikke at det skal ryddes åpent. Da trues gjemmestedet. Det blir farlig. Trolig må det gåes krongleveier. De vil absolutt ikke oppfattes som sladrehanker, at lærerens viten kommer fra dem. Du må selv ferske situasjonene, få satt en stopper for dem. Klovnen er plagernes ambassadør, ikke din. De ville holde med plagerne.

Uten skrupler vil de gjøre sitt beste for å få alle til å le av deg. Ikke la deg merke med det.  Du og klovnen har en hemmelighet.  Det finnes ingen snarveier, bare et nitidig arbeid der klovnen vil virke som sin egen og din verste fiende.

Klovnen er redd, veldig redd. Det er det du må huske på. Ha samtaler, legg planer, ikke gi deg! Finn noe som fungerer! Overbevis klovnen om at både du og medelevene liker den ekte ungen bedre enn klovnen! Finn eksempler, bruk dem for alt de er verdt.  Gi ros, mye ros, for klovnenes innsikt og for den minste fremgang.





Klovnen er redd i klasserommet og er alltid beredt til å snu undervisninga til latter på lærerens bekostning. Alltid. Da er klovnen i kontroll. Klovnen trenger å ha kontroll. Klovnen er ikke i kontroll over læreren. Læreren kan komme til å gjøre noe som kloven ikke tør, ikke våger, noe som de andre elevene opponerer mot, morer seg over. Det er bedre å være føre var.

Derfor må man ha jevnlige samtaler. Avtal tegn som viser at du ser signalene på at klovnen er i ferd med å ta over, at du ser det og at du har kontroll! Gi tegnet med det samme du registrerer det! Sørg for at klovnen ser tegnet!

  Klovneatferden kan trigges av både sosial angst og faglig angst. Avtal to tegn, ett for hver av dem. Den faglige angsten ligger i din kontrollsfære. Du forårsaker den, så du kan også kontrollere den. Tegnet viser at du ser frykten og at du ikke kommer til å foreta deg noe som gjør at ungen har behov for klovnen.

Den sosiale frykten er mer krevende. Du kan ikke kontrollere de andre ungenes atferd. Signalet viser at du er klar over situasjonen under oppseiling. Du kommer til å foreta deg nødvendige tiltak for at det skal være trygt. Hver flittig med tommel opp tegn. Det krever mye energi og fokus fra ungens side og ikke krabbe inn i klovnen. Ungen trenger å vite seg sett, at du følger med, er tilstede.

    Klovner viser sjelden hva de liker. Poenget er at de har valgt å skjule seg selv, sitt eget vesen. Det nytter ikke å observere seg frem til det. Få ungen til å fortelle. Ofte er det overraskende annerledes enn hva du hadde trodd. Benytt det du får vite for alt det er verdt. Legg opp undervisningen deretter.

Det er ekstremt viktig at klovnen opplever flyt i læring, blir fanget inn. Flyt er alltid ekte. Det oppleves alltid bra. Klovnen vil ønske å gjenta det. I flyt glemmes alt om klovner og forsvarsstrategier. Du kan bli nødt til å vandre på stier i undervisningen som slett ikke var planlagt. Det er god økonomi og vandre klovnens vei en stund. Å ta en unge ut av klovnegrepet er god samfunnsøkonomi.   

 



En redd unge kan ikke få slippe å bevege seg inn på fagfelt som forårsaker frykt. Det må gjøres med en myk – og bestemt hand, i et tett samarbeid med ungen. En klovn er en bevisst unge og en klok unge. Enhver unge kan oppleve og bli ledd av i klasserommet. Det er leit, det bør ikke forekomme, men det kan skje.

Ungen vil da jobbe for at det ikke skal skje igjen. De kryper ikke inn i en klovn av den grunn. Ved spesifikke fagvansker, vil anstrengelsene sjelden lede i mål. Uten hjelp, vil ungen komme til kort, føle seg dum. Et klasseoffer blir skapt, og vanskene forplanter seg til friminuttene. Jo før vi fanger det opp desto lettere er det å handtere, finne løsninger.   

  Få kartlagt eventuelle spesifikke vansker. La kravene i klasserommet være overkommelige og delvis innenfor elevens komfortsone. Finn kloke løsninger ut fra hva testene viser. Ingen  skal slippe unna.

Energien i klasserommet skal gå til å lære. Finn ut sammen med eleven hva som en mulig! Bli enige med eleven om progresjon og krav som skal stilles! Gjør klare avtaler! Ros eleven for arbeidet! Gi ros for den minste lille fremgang! Også i klassen! Hent frem setninger og regnestykker eleven har utført i boka. Skriv dem på tavla! Gi stadige forsterkninger. Forsterk små forsøk, igjen, og igjen og igjen. Bryt negative læringsspiraler! La eleven føle seg flink! Vi har alle behov for å føle oss flinke. Klovnens behov er større enn noens. Målet er et gnistrende fremskritt av læringsglede.

Få klovnen til å komme frem med sitt ekte jeg. Vis klovnen hvor vakkert dets ekte vesen er. Vis klovnen at hele klassen liker den ekte ungen best. Hele verden liker den ekte ungen best. Gjør det trygt nok. Da kan ungen sparke klovnen ut.

For å lære, må vi ha mot til å være en sann versjon av oss selv.




Det må være lærerens oppgave. Å få til nettopp det, for det er ikke hjemme klovnen er redd. Det er i klasserommet, i skolegården, på skoleveien, alle de steder der truslene befinner seg.





























































Publisert 2 kommentarer

Forvokste toåringer som utøver makt i skolen.



Maktmennesker. De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig begredelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes, fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: «En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg til å ordne opp selv.» Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen. Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle. Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.






Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også.

Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.

Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.

Som en Atlas gjorde, bar jordkloden på skuldrene.

Det får holde med eget liv, men enn nok det.



Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det, bidro til heiagjengen, oppdaget ikke manipuleringa, kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,


Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg10farao-2010804-12-1487279912741.jpg


Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer. Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni.

Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv. Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske.



To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin. Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården. Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


   

Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode. Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

 

Noen ganger er man fristet til å gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme, fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet.

Så er de der, ungene, lar oss gløtte  inn i sine hjerter, sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

  I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er tellus.jpg