Publisert Legg igjen en kommentar

Tanke, følelse og vilje.

Tre sentrale begreper i et menneskes liv. Mange forskere mener at senteret for dem ligger i hjernen. Ved ulike hjerneskader fungerer det ikke som det gjorde tidligere så det kan se ut som om det er riktig.

En hjerne er menneskets fortolkningsorgan. Det er det hjernen driver med, tolker signaler som vi får inn fra sanser, tanker, følelser, annet. Men senteret for dette ligger på ulike steder. I hvert fall sanser jeg det sånn.

Å forstå disse tre tror jeg er superviktig for å bli klar over hvilke krefter som regjerer i den sosiale verden. Først da, kan vi forholde oss til dem på en proaktiv måte.

Tanken sitter i hjernen. Som en edderkopp sitter den der og samler alle tråder, organiserer og lager vår kunnskapsbase. Eller som en Odin i Lidkjalv som samler kunnskap gjennom all den informasjon som Hugin og Munin hele tida mater ham med. Ved siden av ham sitter Frigg, den som tenker etter, som har en stor grad av underbevisst viten om det aller meste. I tillegg har han ofret sitt ene øye til Mime, så han kan se både på innsiden og utsiden og således fortolke både den indre og den ytre verden.

Desto mer våken vi er i tenkningen desto større innflytelse får vi på hvordan dette gjøres. Umodne tankekart fra vi var små må gjøres om og lages bedre. Vi må holde det ryddig og lett forståelig så tankene kan være klare og bli en god fører for det livet vi ønsker å leve.

Følelsen sitter i hjertet. Hjertet har både sympatetiske og parasympatetiske nervefibre. Det betyr at den kan fungere både med og uten vår kontroll. Det fungerer uten, men hvem vet hva vi kan oppøve evnen til og hva noen mennesker har greid å få kontroll over. Vår kroppslige utrustning gir oss en hel haug av uante muligheter vi nesten aldri tar i bruk. Desto mer vi følger den gjengse mening, og maler våre erfaringer etter hva verden sier vi skal, desto mindre komplekse strukturer bygger vi inn i oss selv der vi lar oss drive med strømmen.

Jeg har jo ikke noe belegg for å si at følelsen sitter i hjertet, men jeg kjenner den der som en smerte og en glede som i blant river ned enhver fornuftig tenkning hjernen måtte prøve seg på, så jeg lar det stå. Egentlig er det helt likegyldig hvor vi sier at følelsene har sitt sentrum, men de eksisterer og når vi øver oss kan vi bli stadig flinkere til å ta kontroll over dem.

Frøya er gudinna for fruktbarhet og kjærlighet. Hun kommer fra en annen gudeslekt, enn æsene, vanene. De er ikke så synlige, fordi æsene har overmannet dem i en krig og dyttet dem ned i det ubevisste der de virker. Det ble utvekslet gisler. Njord, Frøya og Frøy kom til æsene. Høne og Mime kom til Vanene. Høne skulle være en klok mann, men de ble svært misforsnøyde med ham, vanene, og mente de var blitt lurt. De hogg hodet av Mime i ren frustrasjon og sendte det tilbake til æsene. Hodet ble værende i Mimesbrønnen og derfra fikk Odin kunnskap om hva som foregikk i det indre.

Viljen, hvor sitter den? I lemmene, kanskje nederst i hoftene, i mellom armene, i hele ryggsøylen. Viljen kan være svak som et pust som legger seg eller kneler for en sterk tanke eller en ulmende følelse. Den kan også være en rakett som holder rundt en tanke og kaster den frem i hjernen så den ikke ser noe annet. Noen ganger klamrer den seg til en følelse og holder den ladet til denne følelsen er alt kroppen klarer å fornemme. Andre ganger ulmer den som en brann og farer villende frem som en løs kanon ut i verden. Til flukt og til kamp er viljen beredt.

Har viljen senter utenfor hodet? Jeg tror det, for en skikkelig viljesutfoldelse er sjelden å kjenne i hodet, men i hele resten av nervesystemet lever den med tanken er dens tjener og følelsene dens lighter. I blant kan viljen være et monster som river ned. slår og kjemper uten mening, bare i rent raseri.

Viljen må vel være jotner som med ekte jotunsinne hiver seg ut i mennesket og vil. Et jeg som skal bekjempe dette må være sterkt. Jeg ser for meg Tor som med ild i blikket slynger hammeren mot jotner for å holde fred i menneskekroppen så den ikke ødelegges av alle slags viljesimpulser som kan skade menneskeheimen, vårt eget liv.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png







Ved hjelp av disse tre, tanke, følelse og vilje, kjører jeget med kroppen rundt i livet. Derfor er det slett ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem, hvordan de virker inn i hverandre, hvordan vi tillater dem å virke i det hele tatt. Vi burde derfor vie dem langt mer oppmerksomhet enn vi gjør. En økt og mer bevisst forståelse kan gi oss et bedre tilpasset samfunnsverktøy i alle sosiale spørsmål og i samarbeid for å nå felles mål. Vi kan ikke forvente at folk skal bli som oss, men vi kan lære å anerkjenne og benytte hverandres styrker og svakheter.

En slik innsikt og bevisstgjøring vil kunne bli et slagkraftig pedagogisk verktøy for lærere så mennesker utvikler seg mer mangfoldig enn de ellers ville ha gjort, får utnyttet sine ressurser bedre på sine premiser.

I stedet for å la oss fare for vær og vind som slaver av begjær, følelser, krenkelser og alt som bringer oss ned i bitterhet, kan vi hver og en ta oss av vår egen selvoppdragelse slik at disse tre får en mer likeverdig plass i våre indre.

Vi har blitt et stadig sykere samfunn. Mange har det ikke bra. Det må vi rette på. For det skal vi ha.

Etter min mening har vi tre grunntyper mennesker. Det er tankemennesker, følelsesmennesker og viljesmennesker. Noen er helt utpregede, andre tilter litt hit og dit. All konstruktiv utvikling avhenger av at vi legger alle disse tre under vår bevisste vilje, også den vi egentlig har tilhørighet i. Først da blir vi eier av jeget og ingens slave. Vi går fra ikke kun å benytte intellekt men til å utvikle visdom. Jeg tenker at det er målet for all menneskelig utvikling. Spesielt er det en vesentlig kunnskap for ledere og pedagoger, alle som skal lære menneskegrupper noe, få dem til å fungere etter sin optimale evne.


Tankemennesker

Jeg ser dem for meg, sittende på stolen sin i et møte eller på en pult, ved et kateter. De trives, setter gjerne en finger mot kinnet, hviler hodet i handa, holder handa nær hodet. Hvis vedkommende peker er det lett instruerende. De snakker kloke ord, er oppegående bevisste på kunnskap som ligger der, har en sterk kunnskapsbase i hjernens indre strukturere, beveger seg med lett eleganse mellom meninger og ytringer, holder orden på protokoller og alt som er besluttet. Blikket er stødig. De smiler lett og vitende.

Som eleven er de ofte assosiert med den allvitende. De gjør det bra på prøver. Sorterer ut det læreren vil ha. Er gode i debatter, kan alle regler. De skoleflinke. Mange av dem blir også lærere fordi de liker dette klasseromslivet.


Følelsesmennesker.

Når de sitter i et møterom har de ofte handa mot hjertet eller brystet, halsen. De snakker med flammende stemmer, bruker storslåtte ord. De har en evne til å begeistre, snakke til andres hjerter, tenne ild i både seg selv og sine medmennesker. De er ofte skapende, og er gjerne å finne blant kunstnere, forskere, der nytt skal skapes. De vekter ofte følelsesargumenter sterkere enn fakta. Hva folk og situasjoner får dem til å føle er viktig for dem, også hva andre føler. De bruker det for alt det er verdt. Det går ofte foran sannheten i handlingsrekker.

I klasserommet arbeider de med iver og lyst når de er følelsesmessig tent. Hvis ikke så kjeder de seg ihjæl. De spiller da ofte opp mot følelser i andre og kan sette i gang med både dette og hint. Argumenteringa har en tendens til å ligge på følelsesplanet. Hva den eller de følte, er det som gjør handlinger og reaksjoner innafor, ikke nødvendigvis hva som faktisk hendte. Hun var trist så da slo hun. Du skal ikke slå. Ja, men hun var trist. Så klart hun slår.

De kan stille seg både bak mobbere og ofre ut fra hva de selv føler i saka. Hvis de blir sinte på noen, kan de absolutt sette i gang med ting selv også. Ofte står det ikke i stil med de faktiske hendelser men er rettferdigjort ut fra styrken i følelsene.

Vi kjenner utbrudd som Nå er jeg sint, så nå blir det månelyst. Ja, hvorfor i alle dager skal det bli månelyst fordi noen blir sint.

Disse folka er det som kan begynne å gråte og løpe ut fra møter eller forsamlinger med stort drama. De lar seg gjerne distrahere av noe utenfor som ikke har med saka å gjøre. Hvis følelsene brenner om ulike tema, må de få sagt det hvis ikke opplever de nesten å gå i stykker.



Viljesmennesker

I et møterom har de gjerne hendene plassert i aktivitet. De kan tegne og klusse. Der finner du gjerne ivrige strikkere som påstår at de kan holde på med hva det skal være og likevel følge med. Det å ha noe å henge fingra i roer dem ned gjennom tiltaksløst prat der ikke noe later til å skje. Det er sjelden menn har med seg strikketøy, men de har ofte med seg en rastløs uro av å ville videre, komme til handling. Disse viljesbunter burde selvsagt ikke tillates å drive med andre ting. I stedet burde de oppfordres til å notere med henblikk å hvilke handlinger som bør velges, prioriteres, på grunnlag av de fakta og de følelser rundt disse som kommer frem i debatter. Da har de noe aktivt å gjøre som kan gi resultater når møtet skal komme til handlingsdelen. For møter bør jo resultere i handling. Tidspunktet for å beslutte dem, bør være når tida er inne. Det vil si når sakens sider er tilstrekkelig belyst relatert til de tankemessige og følelsesmessige implikasjoner.

Viljesmenneskene kan virke svært oppslitende på møter dersom de hele tida prøver å fremskynde viktige prosesser, komme til handling. Kan de unnslippe møter så gjør de gjerne det. De gir gjerne en beskjed til noen om hva de kommer til å stemme slik at de får sin mening hørt uten å være der. Uten en god ledelse kan de flott komme til å si at nå er det hele så meningsløst at de har viktigere ting å drive med. Så går de.

I skolen hater disse ungene det meste av det som foregår ved en pult. De elsker friminutt, gym og vil helst være fysisk aktive med noe. Derfor bør det gjerne legges inn noe som skal utføres som de ser resultater av og som således begeistrer dem inn i læring, skriving og lesing. De vil lese for å finne ut av hvordan noe fungerer så de kan komme til et resultat. De vil skrive for å huske det til en annen gang, at de ser viktigheten av at andre får del i deres tanker så de selv kan forstå det. I formidling er det viktig at læreren viser kunnskap og at det som undervises kan bli noe virkelig.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png





Målet er selvfølgelig å utvikle seg slik at disse tre virker sammen i et samstemt hele. Det modne mennesket, som styrer sitt liv og bruker disse tre som et redskap for å virkeliggjøre sitt liv. Ingen er rendyrket det ene eller det andre, men de fleste av oss har et arnested som vi tilhører. Vi kan som voksne bevisst velge å utvikle oss ved å legge under oss det som ikke er vår naturlige vei. Enhver bedriftsleder bør benytte sin viten om dette, slik at han får sine medarbeidere til å yte best mulig.

Lærere i et klasserom må helt klart rette undervisningen slik at typiske tankemennesker trekkes ut av den trygge tankeverdenen og lærer å mestre all verdens kroppslige utfordringer. Den billedrike følelsesverden er en forsterker for hver tanke. Å øve ferdigheter er ofte krevende, de virker litt klønete og det ligger langt utenfor komfortsonen. Men når de får det til, ja da stråler de. Ikke noe er etter min mening så sunt som for tankemennesker, som å legge under seg nye fysiske ferdigheter. I skolehverdagen får de også ofte så mye gratis.

Følelsesmennesker må trekkes inn i tenkningen. De kan bli rasende når de møter tanker som sier at man ikke kan hjelpe dyr som lider fordi vi ikke har penger til det, eller at mennesker død fordi vi ikke bidrar. Ord er så godt som handlet. Det er lettere å få dem inn i viljen. Når følelsene er tent for et eller annet, legger de i vei og mestrer som bare det. Følelsen er varm. Tanken er kald. Viljen er begge deler. Men når de ikke føler for, ja, da er det tungt.

Viljesmennesker må trekkes inn i tenkningen. Der kan de konstruere ting som gjør at de forstår hvordan de kan yte bedre, mestre bedre. I følelsene kan de synes det er lite konstruktivt å befinne seg. Alle føreriene resulterer jo ikke i noe. Det blir bare mas, støy.

Mine største seire som lærer er selvsagt når jeg får alle elever gjennom alle disse. Jeg jubler høyest når de legger under seg ferdigheter der de er svakest. At tankemenneskene får til alt på en prøve, er jo ikke særlig imponerende, men at de mestrer å hoppe tau med riktig rytme og spenst, ja det kan være en bragd.



Det modne jeg


Det modne jeg er ingens slave. Det kjører i sitt eget fartøy. Tanke, følelse og vilje er deres hjelpere der de trengs.


De aller beste grupper oppstår der alle medlemmer er modne jeger. Da oppstår gjerne gode beslutninger der tanke, følelse og vilje er med i en harmonisk helhet. Slik oppstår gode og bærekraftige beslutninger.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png


Altså Moira leiren, en argumentasjon, tanke, følelse og vilje.


De helvetes drittsekkene som brenner campen slik at dem de bor sammen med kan daue av det, de fortjener det som kommer til dem. De kan brenne i helvete sjøl. De folka der fortjener ingen hjelp.

Disse stakkars menneskene, tenk alle lidelsene, ungene. Vi tar alle hit. Det burde vi ha gjort for lenge siden. Dette er en skam.

Når det gjelder disse saker er det vesentlig at vi har fornuftige kalkyler over hva dette vil koste. Norge bruker store summer på bistand og på hjelpetiltak. Dersom vi nå henter disse menneskene vil det koste oss store summer i mange år fremover. Det gjelder å gjøre riktige vurderinger så vi klarer dette.

De folka fortjener ikke at vi bruker et eneste øre på dem. Så kommer de hit og voldtar kvinnene våre, skyter og stikker med kniver. Faen ta dem.

Du er en morder som ikke vil hjelpe. Unger er syke og lider. Det går ikke an. Penger kan ikke måles opp mot menneskelig lidelse. Dere er mordere alle sammen. Vi er mennesker vi har en plikt til å hjelpe hverandre.

Vi kan hjelpe dem der de er. Vi drar med det samme.

Ja, ja, ta det med ro. De er flyktninger, vi kan ikke hjelpe dem der de er. De er i en flyktningeleir.

Så grusomt. Ingen skulle behøve å være i slike leire. Vi må hente dem.

Skal de bo hos deg da.

Nei, men vi har penger i landet så de kan få hjelp, disse stakkars mennesker.

Vi kan bruke pengene til å bosette dem i et område av verden ingen bruker, et ørkenland. Vi kan finne vann, lage dyrkbar jord, kjøpe buskap, bruke vår ypperste kompetanse. Da kan de skape en verden slik de vil ha den så slipper vi å ha med disse underlige ideene deres å gjøre, sharia og sorte kapper. VI drar med det samme. Bestiller fly.

Alt land i verden tilhører noen. Her må det tenkes og regnes. Alle land må dele på byrdene. Vi må gi likt alle sammen.

Bla, bla, bla.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på unger.

Om å gjøre det nødvendige.





Jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………

Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.

Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.

Blikket hans var klart, våkent, frustrert. Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. «Da må du skutte å slå da», sa jeg. «Hvorfor i alle dager slår du?» De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. «Erter?» spurte jeg. «Jeg har da ikke sett noen erte.» Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. «Vil du slå da», spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.

Jeg ringte og gjorde en avtale med mor. Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.

Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.

Jeg hadde tre valg.

  1. Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
  2. Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
  3. jeg kunne svare på tiltale.

Det gjorde jeg. Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.

Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.

Faren ble helt taus. Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.

Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.

Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen. Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.

Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.

Han tok handa mi.

Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.

Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.

Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.

Deres historie kommer frem. De hadde selv hatt det vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro på dem.

Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt, ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.

De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.




Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske.

For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.

Å det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser.



Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.

Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.

Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.

Vi fikk etterhvert guttungen ned. Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.

Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. «Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår»; sa jeg. «Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.» Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. «Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. » Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.

Han medga også at han gikk og vandret rundt i klassen. Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.

Vi lagde en avtale.

  1. Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
  2. Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
  3. Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
  4. Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
  5. Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
  6. Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
  7. I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.

Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.

Så la jeg foreldrene og jeg en plan.

  1. De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
  2. De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
  3. Vi skulle legge barnevernet på hylla.
  4. De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.

Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.

Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.





Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.

Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.

Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk.



Jeg sjekket ut dette med foreldrene. Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.

Utredninga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere.

For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.

Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser. Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.

Dette er selvsagt ikke noe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.

Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling. Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.











































































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.


Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.


Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond.

Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mange gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.


Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.

Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen.

Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt.



Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.


Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende.

Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år.




Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Kjedsomhetstrolla i skolestua. La oss sprekke dem.


Å undervise med flyt er en livskunst. Jeg tror det må læres.


Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det, og de vil trives. Skoletrøtthet, nei det vil de ikke vite hva er. Derimot vil de søke læring alle steder, fordi de vil synes at læring er det morsomste som er. Det blir telenomien de velger i livet

Da blir de ikke kriminelle, ikke rusmisbrukere og ikke voldelige. Det er verdt å jobbe for, noe vi må ta tak i. Når denne pandemien er over, må vi ta tak. For vold og rusmisbruk vil vi ha oss frabedt på alle arenaer.

Frykt tar livet av flyt. Altså må vi jage all frykt ut av skolestua også den som skyldes hjemmet. Unger er forskjellige, like mangfoldige som blomster på marka. Vi må hente inn alle uansett bakgrunn og livsskjebne. Vi har en detektivjobb foran oss.


Noen unger er engstelige, har problematiske historier i bagasjen og noen har utviklet læringsangst. De kan bli skremte når de skjønner at vi forventer at de skal lære noe.

Da er det viktig å starte med noe som ikke ligner på læring, men som virker helt trygt, et eventyr eller noe helt dagligdags, som det var en gang, Da jeg gikk hjemmefra i dag, Hunden min….

Oi dette er ufarlig», tenker de og blir med.


Intellektuelle unger tåler ikke sånt møl. De vil ha fakta og kalkyler. Raskt forflytter vi oss til total saklighet, informasjon og tidfesting. Det må gå raskt så vi ikke taper for fryktungene. Her er det snakk om hårfine balanser.

De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på. De elsker Herr Minus, og det er fort gjort å finne noe potensielt trist som vi kan svøpe dem inn i, trekke dem med oss.

Kraft og styrke ungene vil sitte på sidelinja å undres på om dette er noe de skal gidde å bruke tid på. Vi må forsikre dem om at her blir det fart og spenning.

Du merker det når du har dem alle med deg. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres. Begynnelsen er orkestrert. Du trekker dem med deg inn på en spennende læringsreise du har planlagt.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Jeg veit det, for jeg har opplevd det gang på gang, og jeg har gjort en studie på det.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.



Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer.

I stedet dukket det frem kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som ble de puttet under maskiners stempler. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort.

Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg. Men sånn skal det ikke være. Derfor må hver og en av oss gå til kamp mot kjedsomhetstroll hvor de enn er å finne.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen ut av klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere.


De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære.

Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola.


Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.



For tida lever vi i under en pandemisk krise. Da er ekte flytmennesker noe av det beste vi kan ha. De vil aldri lete etter begrensninger, for de er et oppkomme av løsninger og kreativitet. Det er det vi trenger når land skal bygges. Når dette er over skal vi bygge fremtida sammen. Vi skal bygge den bedre enn den var, håper jeg.



























































Publisert 87 kommentarer

Vår Vegard, våre voksne unger med Downs.



Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.

Verden er truet av en pandemi, et monstervirus som er farlig for alle. Han sitter i Oslo. Vi er i Råde. Han er permittert fra jobben og må holde seg i leiligheten. Vi frykter lock down. Da blir vi virkelig atskilt. Hans mor bor i Oslo, på sykehjem, er godt over nitti, har vaskular demens og får ikke ta i mot besøk hun heller. En times kjøretur, er i lengste laget når vi skal besøke våre nærmeste. Nå virker avstanden uendelig.



Heldigvis har han et hjem, bor i et leilighetskompleks med en fellesleilighet som knytter flere boenheter sammen. Beboerne kjenner hverandre godt, noen helt fra de var unger.

Vår Vegard blir tatt vare på av personalet. Takk og lov, et flott personale som bryr seg om vår gutt, for det er det han er, en gutt i en voksen kropp.

Heldigvis organiserer de hverdagen slik at de er sammen i små grupper, spiser sammen og går på en daglig tur. Han slipper å oppleve seg alene. Glede i hverdagen er viktig. Det er viktig for oss at vi tror han opplever det, får bevegelse og frisk luft.

Han har begynt å forstå at det er en pandemi. Vegard har alltid vært redd for døden. Husk på kista, pleier han å si når han vil vi skal være forsiktige.

«Du skal aldri i kista», svarer jeg. «Skal jeg ikke», svarer han. Jeg svarer nei, det skal ikke vi heller. I hvert fall ikke på lenge. Så blir han fornøyd. Spørsmål om liv og død er for vanskelig, å forestille seg at man ikke skal ha eksistens. Nei, den kista får vi ta frem når det blir aktuelt.

Det blir et annerledes år for oss alle. For Vegard og oss, som bor så langt unna hverandre, kan det fort bli utfordrende i disse Corona tider. Heldigvis at han har hjemmet sitt som han elsker. Det er ikke noen selvfølge som vi fikk erfare for et år siden. Han, en mann med Downs, ble av Oslo kommune truet med inkassovarsel og utkastelse fra sitt hjem. Byråden sa at det aldri ville ha gått til utkastelse. Bydelen sier annerledes. Den som ikke betaler, ville på en oppgitt dato, ha blitt kastet ut.

Som jeg skrev den gangen, vi hadde aldri trodd at noe sånt ville være mulig. Vi trodde at vi levde i et samfunn som ville gjøre alt for å ta vare på sine svakeste, og vi fikk sjokk. Heldigvis snudde de. Gutten vår bor trygt, han vi elsker, han som gir mer enn noen andre, han som ikke kalkulerer, men tenker med hjertet. Han som har så mye å lære oss.

For vi kan aldri være trygge. Det lærte vi, en lærepenge vi godt kunne ha vært for uten. Penger har makt. Jeg håper det kommer noe godt ut av dette viruset, at kanskje vi kan lære at det fins verdier viktigere enn penger.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg7svart-2010804-5-1550575147143.jpg




En dag ringte Vagard sin bror i dyp fortvilelse. Han hadde fått vite at det ikke blir noe av grandnevøens konfirmasjon på grunn av pandemien.

De to elsker hverandre dypere enn havets dybder, har dratt på ferie sammen fra den kommende konfirmanten var fire år.

Der har vi lagt arvepengene. Å dra på ferie sammen, bygge bånd slik at vår Vegard, gutten vi elsker, alltid skal ha familie. Når de to er sammen, er grandonkel klatrestativ fortsatt. De kommuniserer på et dypere plan enn vi alltid forstår, og det er ingen som kan tillate seg det samme hos Vår Vegard som denne gutten hans, den første av grandungene.







Ja, han er glad i jentene også. Jeg husker første gang vi hadde vesla med på familiefest, en årlig tradisjon som han elsker, gleder seg til hele året. Vi sto der, festen var i gang med leik og moro. Jeg sa han måtte gå og kose seg. «Nei, det kan jeg ikke», sa han. «Jeg må passe på ungen.» Så sto han der og holdt i barnevogna.

I dag kaller han henne vesle Ida, hun som heises opp i flaggstanga der på Katthult. Gutten, grandnevøren er selvsagt Emil. Selv tror jeg han er Alfred. De andre grandniesene har ingen navn utenom sine egne, forøvrig populært kalt ungen. Jeg er Kine Hellebust. Kjælenavnet er Kinebusten. Vår herlige Vegard.

Jeg skriver om flyt. Jeg tenker at det er en egenskap for unger med Downs. De er i flyt. Når de ikke er det, har de en tendens til å være tilbaketrukket. Når Vår Vegard er begeistret, da gløder det. Han spiller skuespill for alt nytt personale og lurer alle til å tro at han ikke mestrer noe særlig. Han behersker ikke logisk tenkning på høyt nivå, men ellers er ikke fyren tapt bak en vogn.

Unga våre. De som nå lever med denne pandemien. Han er sterk Vegard, og han er god til å sjalte oss ut, for vi stiller krav til ham, og det kan han godt klare seg uten dersom han ikke trenger oss til å fikse noe spesielt.

Det føles rart å sitte her så langt borte og vite at vi ingenting kan gjøre. Er han i en risikogruppe, en mann med Downs godt opp i 50 åra.



 Det skjedde i 1963. Denne lille gutten kom til verden, Vegard. Hans mor og far hadde ventet lenge på et barn til. Åtte år, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig ønsket.

Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap og hadde ligget til sengs det meste av tida. Alt var blitt gjort for å forhindre en ny abort. Gleden var fullkommen. Sjokket desto større. Han var ikke som alle andre.

Først visste de det ikke. Ei mor og en far var tommelomske av lykke. Jordmora fant det ut. Det var tommelen og grepet.


Foreldrene fikk sjokk, visste knapt at sånne barn eksisterte. På den tida ble det ikke snakket om. Sånne barn ble gjemt bort. Skjult. Selv hadde jeg aldri hørt om sånne barn før jeg kom høyt opp i årene og venninna mi begynte på videregående skole, sosial og helsefag. Gjennom henne møtte jeg Vegard og flere av hans venner.

Vegards bror møtte jeg på skolen. Vi gikk i samme klasse. Historia om Vegards fødsel og oppvekst har jeg hørt av hans mor, min svigermor.

Mens hun lå på klinikken med sin frustrerte sorgtunge engstelse skrev hun brev til sin sønn. Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret. Jeg har lett etter det, men ikke funnet det. Likevel er innholdet noe av det jeg husker, en merkestein i hukommelsen. Ikke ord for ord, men innholdet, tonen, kjærligheten.

Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet over denne broren han hadde gledet seg til å få, at han var lei seg, at han ville skamme seg over å ha en bror som ikke var som alle andre, kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.

Denne åtte år gamle sønnen skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det. Denne lille babyen, broren. Han elsket ham, ville alltid passe på ham og stille opp for ham. Det har han gjort siden den dag han skrev ordene. Hver dag av sitt liv. Det er et uendelig sterkt bånd mellom de to, brødrene.


 

Mora kom seg av sjokket, kom hjem og startet på livet som tobarnsmamma med et barn med Downs. Ingen anstrengelse var for mye.Hun startet umiddelbart et arbeid for at hennes sønn skulle få det beste livet mulig.

Lett var det ikke. Ingen steder var det tilrettelagt. Begge foreldrene var aktive i forgjengeren til NFU. De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.Bekymringen lurte alltid i mors blikk, sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne følge, for det gjaldt ikke henne, men han, gutten, Vegard.





Hun har alltid stått på barrikadene for rettighetene til psykisk utviklingshemmede. Dersom noen hadde truet Vegard den gang hun ikke hadde vaskular demens, ville dette som skjedde på vår vakt aldri ha kunnet skje. Media, gjennom TV og riksdekkende aviser, ville ha vært informert. Det ville ha stormet rundt henne. Telefonen ville ha glødet. Hun var ei mektig kvinne, en som fikk ting gjennom.


En gang vugget hun sitt nyfødte barn i armene, hvisket søte ord, lovet han at hun skulle gjøre sitt ytterste for at han skulle få den vakreste barndom noensinne, at hans liv som voksen skulle bli det beste. Hun skulle gjøre alt. Det gjorde hun også.

Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort, vi hans nærmeste. Det har vært et langt liv med å ta vare på, være tilstede for. Andre barn blir voksne, klarer seg selv. Våre små søsken, blir også voksne, men de forblir vårt ansvar, er barn i store kropper, helt avhengige av oss. Vi arver dem i familien.

Jeg sier til mine barn at vi får håpe at vi lever lenge, og har helse til å følge ham opp, så de slipper, kan få være foreldre, ta vare på sine barn i fred for krav. Slik sa mine svigerforeldre til oss.

Hun er gammel nå, hun som fødte dette barnet. Nå må vi stå på barrikadene for henne, sørge for at hennes sønn for alltid vil ja et verdig liv. Verden er på mange måter en jungel. Jeg håper at de Koronautfordringer vi nå står overfor, vil lære oss til å sørge for våre svakeste, de som trenger hjelp til å klare seg, våre små søsken.








Psykisk utviklingshemmedes historie har vært dramatisk. Ja, det skjedde i vår tid. Vi husker det. Da Vegard var gutt var den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg2vegardliten-2010804-3-1549376091389.jpg


Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive. Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.Litt dorske.

Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble rabiat nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina. 


Jeg var så heldig å få møte denne fyren. Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pentholde bordskikk.Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelenog skyter kjøttkaka i taket.

Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner. Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket.Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter.

Ung gutt ser på ung pike. Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg.

Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos.

Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl. Han har gjort det før. De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt? Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.


The last man standing.

Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn. Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det. 

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.

Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene.


Jeg kjempet for min sjelevenn. Derfor skrev jeg dette.

Min sjelevenn ble truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt, slottet.  Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elsker tett i tett. Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser

I fjord vinter herjet det politiske Norge med de svakeste av de svake. Nå truer pandemien land og folk. Vi aner ikke hvor vi er om noen måneder.


La oss håpe at vi lærer å ta vare på hverandre på en bedre måte, sette mennesker før penger, gjøre det nødvendige, slå Sparetrolla i hue.La gresset være grønt for alle, alltid.


Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: «Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.»

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens han lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.
.



Vegards mor slo knyttneven i de troll som påsto at gutten ikke kunne. lære. Som han lærte, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig.

Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall, de verste raserianfall, kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.

I Vegards familie var det en voldsom organisering rundt denne villbassen som fløy omkring. De tok tørner. Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: «Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​»



Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset. Jeg har blitt pedagog. Erfaringene fra denne tida la grunnlaget for mange av de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter. Mine erfaringer som løvetannbarn, den skrekkelige gjengvoldtekten som jeg fortrengte i over tretti år, gjorde trolig at jeg forsto hva som foregikk, hva vi kunne gjøre med det.


Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg, slik vi alle gjør fra fødsel og død.

Ingen har lært meg så mye om pedagogikk som han. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter utfordringene. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker svirret. Intergrering var i vinden. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving. Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.

Hvorfor gjør de det? De lever meningsfulle liv.




Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne Vegards aviskurs, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort, den styrken han har, den fantastiske selvstendigheten. De fortjener at vi tar godt vare på dem alltid, stepper inn på det de ikke mestrer, og lærer av det de kan best av alle. 


Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot, en ekte hipster.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg4slutt-2010804-6-1549471200597.jpg

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet.

Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.

Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til.

Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungerer. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Bildet kan inneholde: 1 person, sitter, tre, himmel, gress, utendørs og natur


Barna i voksne kropper må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår.

Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen.

Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.

Det er Corona tider. Vi vil jo gjerne vite hvordan det går med ham. Han nekter å snakke med oss, med broren sin. Han ringer personalet. De vil gi han telefonen, men han nekter. De hører på ham. Det er litt fortvila. Personalet er nye. De som var der før, er andre steder. Sånn er det med den offentlige omsorgen. Den er ikke stabil. De har ikke lært å kjenne denne luringen vår enda, alle skuespillene. De viser han respekt, tror på ham, at han må få bestemme sjæl.

Det er kun en i bofelleskapet tilbake som kjenner ham og veit hvilken skuespiller han er. Hun har befunnet seg i karantene, men nå er hun heldigvis på plass og vi får fyren i tale. Det er underlig å se fremover. Vi bor på det som før var barndomshytta til brødrene. Vårt hus er bygd rundt hytta slik at Vegard skal føle at alt var der som hadde vært. Han elsker hytta si. Det er lite trolig om han får kommet hit på lenge. Tre uker hver sommer bor han hos oss, inkludert en ukes reise med grandnevø og grandnieser. I år må vi nok vinke langt etter det, men drømme kan vi alltids.

Da Vegard ble truet med utkastelse for et år siden var han aldri klar over hvor alvorlig situasjonen var. Vi måtte beskytte han mot det da det ville ha gjort ham hysterisk. Hva vi skulle ha gjort hvis det virkelig hadde kommet til det skrittet, aner jeg ikke. Men han var på Rådhuset sammen med en kompis. De to fikk fortalt hva de ønsket seg, de fikk høre politikerne love at de skulle være trygge.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er iblogg8topp-2010804-5-1551349202022.jpg

.

Stolt leverte han et brev hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet.



Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender i en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.






La oss slå armene om dem, ungene våre, som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv. Barna som aldri blir voksne, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre. Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Det er en spesiell reise å arve disse ungene den dagen foreldrene ikke kan lenger.





La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem. Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men vi kom et annet sted, og det er bra det også. Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei. Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.De har noe som ingen andre har, sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.




 

   



























Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor i alle dager.






Jeg titter frem fra busk og kratt. Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg. Blomstene er forutsigbare å trygge. De vokser mot sola, kan ikke annet. En uværsbyge kan komme å ta dem. Det er forutsigbart det også. De spirer, setter knopp, blomstrer, setter frø og dør. Jeg ønsker at mitt indre, min sjel, skal være like mangfoldig, like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt.


Det er helt urealistisk.  Ikke noe kan bli så vakkert. En hage trenger en gartner. Kanskje gjør jeg det også, en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.

Vårt hjem. Min mann og jeg.Huset startet som en tanke på et papir. Vårt papir, vår tanke. Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av. Ulike trær, ulike steiner, fra ulike plasser. Et hjem er en hinne, en forsterket hud. Hjem er trygghet. Jeg har krabbet ut i denne bloggen. Den ble laget i et galskapens øyeblikk. Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven. Skremt til døden har jeg krabbet ut. I fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, eller mangel på dem.



Likegyldighet er verst. Når stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner. Det er så mange tekster i veven, så mange stemmer som vil bli hørt. Vi vil alle bli hørt. Derfor er vi der på sosiale medier, alle vi som vil bli sett, få en påkjønnelse  gjennom andres raske klikkefingre. Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig ønsker å lese,  så mange ord som ingen vil høre, så mange munner som vil si sin mening.

I gamle tider måtte man bevege seg ut, gå på et torg, klatre opp på en høyde.  Derfra kunne man rope ut sitt budskap. Var man heldig, gadd noen å lytte. I dag kan man sitte trygt i sin stue og pøse ut tekst ingen vil lese. Hvis man tør. Jeg tar løven i ørene og kommer.



Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne.  Vi vet alle mye om å være barn. I mange år av våre liv, var vi barn. Plassert inn i den virkelighet våre samfunn, våre kulturer, skapte for oss.

Da jeg var lita, var de voksne fiendene, de som ødela alt som var morsomt, som vi måtte holde oss unna hvis moroa skulle få fortsette.  Det var en konflikt, for de representerte også tryggheten, kjærligheten, lyset vi vokste mot. Dette har endret seg. I mange hjem er det nå tvertimot. Det er ungene som bestemmer og de voksne som gjør så godt de kan innenfor dette.


Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem. Det er ikke mulig å lage bestemmelser om hvilken oppvekst som er best for barn. Det kommer an på ungene og foreldrene. Det betydningsfulle er kjærligheten og relasjonen.

I våre dager forvaltes store deler av barns liv av et organisert tilsyn. Det krever at de som forvalter tilsynet gjør en god jobb. Så blir vi utdannet.

Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven. Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet. Det legger grunnlaget for hvordan vi får mulighet til å leve våre liv.

I utdanningssystemet får vi plassert merkelapper på oss. Det handler om selvtillit, troen på oss selv. Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall, av karakterer noen bedømmer oss til.

Lærere ferdes i klasserom.Det er lett å henvende seg til lærere. Jeg henvender meg til alle mennesker, alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplært til kunnende viten. Noen har elsket det, andre har hatet det. Noen har følt seg flinke og fantastiske, andre har følt seg udugelige og begredelige.

Alle barn er unike og vidunderlige. Vi var også unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang. Vi vet alle hva vi elsket og hatet. Vi vet når vi lærte eller bare overlevde. Derfor er vi eksperter på hvordan det var for oss å være i klasserom og bli opplært.

Det er ikke likegyldig hvordan man lærer. Temaet for hovedoppgaven min var optimale læringsopplevelser, flyt i læring. Mitt spesialfelt er barn med lese – og skrivevansker, dysleksi, Jeg skriver på bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.

Hvis jeg skulle starte en skole i dag,skulle det være en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i læring. Det er ikke nødvendig å starte en slik skole. Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom. Lærerne må bare bestemme seg for å arbeide med optimale læringsopplevelser hos unger.

Da må vi som er brukere av klasserommene, ønske at de gjør det. Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag. Det er helt naturlig for barn å lære gjennom flyt i læring, men de er avhengige av læreres tilrettelegging for at det skal bli mulig.

Alle skoleslag er vidunderlige når det arbeides med flyt i læring. Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan ønske seg til. Når man arbeider med optimale læringsopplevelser kan man bare antyde veien, metodikken, tanken bak, for alt avhenger av elevene og hva som brunger dem inn i flyt. Det finnes en uendelig mengde veier. Vi må bare finne perdagoger som er villig til å vandre på den dype læringens stier med elevene. Den som flyr med stjernene og lar seg synke ned i fjell og døkke daler. Klassen og læreren er ikke statiske størrelser. Hvilke elever, hvilke lærer? I den dynamikken vokser flytopplevelser frem. Det er unikt, en seilas på de syv verdenshav.





Undervisningskunst.












Menneskeheten har fra de tidligste tider forsøkt å finne en mening med tilværelsen. De har malt på steinflater, hogget ut bilder. Våre barn forsøker å finne seg selv, finne ut hvem de er. Det samme gjør vi. Vi strever med det hele livet.

Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre. De har erfaringer, gode eller dårlige. De fortsetter og virke i oss. Gode erfaringer bringer oss fremover, skaper optimisme, selvtillit og tro. Dårlige erfaringer gjør oss sårbare. Det lille barnet virker inn i våre voksne liv. Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller går til angrep.

Barnet i oss reagerer. Det i oss som ikke følger fornuften. Vårt sårbare selv. Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke. Har tro på seg selv. Da blir vi sunne, friske voksne som kan stå i en byge.

Jeg kan ikke la være å skrive.Hver dag hører jeg om barn som blir mobbet. Kriminaliteten øker i Hovedstadens gater, andre steder også. Det blir mer brutalt. Rusmidler flyter. Unger som opplever flyt i læring vil oppleve seg flinke. De vil føle seg større enn de høyeste fjell. Som voksne vil de søke flyt i læring. Vi vil få en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. Nettopp det er det fremtida trenger.

Jeg har en plan om at jeg skal skrive om hvert eneste klassetrinn ut videregående. Deretter skal jeg gå over til de menneskelige livsfaser i et flytperspektiv. Mennesker er ikke. Vi er i stadig utvikling. Ikke la oss definere hverandre, sette hverandre i båser, tro at vi veit hva som foregår i andres hoder. La oss frimodig fly inn i livets ulike himler og dype slukter.

Nå for tida blåser det en Corona vind over verden, små monstervirus truer vår eksistens. I tider med engselse og frykt er det særlig viktig at vi gir flytopplevelser en plass i livene våre. Sekundene farer forbi langs tidlslinja. Det er opp til oss å fylle dem og leve live som berikede mennesker. Selve flytbegrepet vokste ut av en katastrofe, en av historiens verste, erfaringer fra en konsentrasjonsleir. Læring er mer enn bare læring. Livet er mer enn bare å leve.





























































Publisert 1 kommentar

Fordypning av roller utvikler tenkningen.






Teater, roller, drama, katharsis, fordypning i roller. Ikke lire av seg tekst, men føle handling. Tekst som passer til handlinga. Utføre handling på scenen. Utføre den slik at tilskuerne får en tilsiktet opplevelse. Det høres ut som en stor oppgave for en syvåring. Ja, helt klart, men syvåringen er intellektuelt moden for det. Det må bare lekes, praktiseres, øves og ha det gøy med det.







Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering. Alt har en plass i skolen. Det burde drama, teater, agering ha også. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er sånn. Kulturen trenger den type læring. Enkelte skoler, setter av et bestemt klassetrinn til en litt større oppsetting. Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutførelse. Man står i flokk og ramser opp replikker til et tema. Jeg kaller det ikke teater. Trolig kan det defineres som en opptreden. Unger som taler ord til en handling. Det synges sanger, men det er ikke teater. Teater er barn i spill på en scene. Scenen kan gjerne være klasseromsgulvet.


For å kunne formidle følelser til andre, må man bli seg bevisst sine egne følelser. Man må kunne vise dem frem. Det gir en unik følelseskunnskap.

Erfaringer når bevisstheten og kan forstås med tenkningen. Å spille teater er å sette seg selv til siden for andre, for publikum. Geberdene må gjøres tydelige så publikum kan tolke dem. Vi lærer hvordan kroppsspråket virker på andre. 
Det gir oss en økt sosial forståelse, som er viktig for det samarbeidende mennesket.



Vårt samfunn trenger folk som er gode på samarbeid. På scenen må man snakke høyt og tydelig. Ikke noe mumling. Ingen hører mumling. Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg. I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, men man må befinne seg der i rollen med sin egen kropp, med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning. Man kan være fokusert til stede som en annen. For å klare det må man hente frem ulike sider av seg selv. Rollen gir trygghet. Rollen utvider forståelsen for det indre- og det ytre rom.


Vårt samfunn trenger trygge mennesker som våger å være seg selv, stå opp, snakke høyt med egen stemme, egen kropp. Å være i spill er gøy. For syvåringen er det en videreføring av den viktige rolleleken.

Dersom seksåringene fikk utvikle den optimalt, ville de ha fått et utmerket grunnlag for tenkningen. Teateret utvikler denne evnen videre. Å organisere et teater for en skoleklasse er krevende. Ikke bare for læreren, men også for elevene. Det krever en årvåken tilstedeværelse. Tenkningen må holde fast i mange og lange sekvenser. Det gjør den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling, og det gir klassesamhold.

Ungene er flinke til å innbille seg alt mulig. Man kan bygge scene av hva som helst. Når vi har etablert scenen, så er det sånn. køyeseng med bare overkøye, kledd i stoff, kan bli tilnærmet alt hva en scene måtte trenge.

For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenpå hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt.

Bak køyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstår uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse.



Jeg lagde et design tilpasset klassen. Flest mulig unger skulle være på scenen hele tida dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som å gi signaler, ordne scenetepper eller annet.

  Så øvde vi. Dersom det var vanskelig å kombinere replikker og handling, øvde vi inn handlingene først. Replikkene kom etterpå. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut. Underveis samtalte vi om følelser, hva vi ønsket å formidle, hvordan vi skulle gjøre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem. 
  

    Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise. Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra nå av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trådte jeg til. Det gjør oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg.

Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle være latter, skulle vi ikke le. Når publikum lo, skulle vi forbli i spill. Når vi glemte replikkene, skulle vi finne på noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra så publikum ikke merket at vi befant oss på ustø kurs.

De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne. Vårt eget står så nært vårt jeg, vår egen sårbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser.  Alle kan få jernteppe. Ungene hjalp hverandre ved behov. De gjemte seg på strategiske steder, under bord, benker og annet. 

Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid på høyt nivå. Unger som deltar på sånt utvikler en våken bevissthet både for andre og for seg selv,  I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester. Viktigst av alt! Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjøre vår skjerv.





 




















































Publisert Legg igjen en kommentar

Teater i skolen







Teateret har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas, og er blant våre viktigste kunstarter. Det ble anlagt amfiteater i byene, og folk samlet seg for å nyte forestillinger. Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer. Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem. På mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. Jeg fatter ikke hvorfor. Man legger alt mulig inn på skoleplaner. Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene?





Ungenes naturlige læringsform går gjennom leken. Rolleleken er agering. Teater er agering.  Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant.

Ble det for slitsomt for lærerne? Ble det for mye for foreldrene? Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene. Men en feststemt klasse som viste seg frem. Gullungen og gullungens venner. Det var stas.




Stjal forberedelsene tid fra de «viktige» fagene, norsk og matte? Kanskje var det en hel haug med grunner.  Økonomi, penger, lønning av lærere på kveldstid. Ikke vet jeg.



Jeg elsket det når vi hadde opptredener når jeg var unge. Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst. Det var vårt, våre foreldre og våre greier.

Drama/teater, en viktig kunstart i vår kultur, en kunst unger bør få utøve som en del av grunnopplæringa. Drama/teater som metode for læring er en god investering. Det bør bli mer enn en hyggelig happening, et avbrekk fra skolehverdagen.


Da kommer det an på lærernes planlegging og skolering, lærerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging. Syvåringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning. De er ikke lenger avhengige av rolleleken for å holde tankene fast. Det var de da de var seks.

Derfor er syvåringene modne for opplæring i klasserommet. Det gjør dem også modne for teateret.  Når de er seks er de i rollen. Rollen er dem. Skal man spille teater med barn under syv år, er man egentlig i lek.

Syvåringene kan sette seg selv til siden. De kan se rollen de skal spille utenfra, gestalte en rollekarakter og fremføre den. Det åpner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt. Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.

Være i rollen på innsiden av hodet. Gestalte rollen fysisk i det ytre rom. En gjensidig vekselvirkning av det samme. En teateropptreden er langt mer enn å lire av seg replikker Rollen skal føles, gestaltes, og formidles til en tilskuer i all sin dybde. Det er mye å jobbe med, men veldig viktig.

   
Teater er strevsomt, morsomt og utviklende. En avslutning er hyggelig. Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. En god dramatisk prosess gir verdifull læring.

  Teaterlek på slutten av et semester kan, med god planlegging, inngå som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter.

Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter får en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal være innhold i et skuepill. Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man gir en dramatisk form, får man et design helt tilpasset det man planlegger å holde på med det skoleåret. Planleggingen må ikke bli rigid. Den endres som skolehverdagen tildrar seg.

  Vi har telledverger, tall, lyder og bokstaver. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig på engelsk. Det sørges for at dette inngår i engelsktimene.

Ungene lærer det utenatt før stykket og handlingen blir introdusert. Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk, og andre rytmiske aktiviteter, er et fantastisk middel for bare å si ting høyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket.

Jeg prøver ofte å finne noe blant kjente norske forfattere, en forberedelse til senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig å tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten år med skolegang.

    Sceneløsningen, og regisseringen av stykket, bør planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen. Det samme gjelder kostymer. Skolene bør bygge seg opp et godt-  og variert kostymelager. Vi ønsker ikke stress. Fire uker før semesterslutt starter teaterøvelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at øvelsene blir autentiske fra starten. Da får vi også drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.

    Elevene får være med å bestemme hvilke roller de vil ha. Syvåringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og fører inn hvilke elever som vil være hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi må bytte på. Ungene får med seg tekster til sin rolle hjem, så de kan øve.

Spillet i sin helhet holdes tilbake. Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke å vektlegge forestillingen. Etter tre uker med øvelse, bestemmer vi om vi vil vise det frem på avslutningen eller hvem vi i så falle vil vise det for. Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og læringsgleden er det sentrale. Når det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt  ikke har resultert i en forestilling.



Agering er gøy. Det er moro å prøve seg i ulike roller. Livet blir rikere. Skolen skal gi læring for livet.




























































Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor blir engelsk muntlig til engelsk skriftlig i småskolen?







Som foreldre har vi fått en verdifull skatt i armene. Et lite menneske som skal folde seg ut, vokse mot sola og nå sitt fulle potensial. Det er snubletråder på veien. Noen blir det vekst av, andre dreper frø det kunne ha blitt blomster av.



Når du er lærer, sitter du med noens øyensten i fanget. Du kan være en snubletråd, eller en nærende kilde for akkurat dette barnet, akkurat denne skatten, en skatt du deler med foreldrene.

Du må ut på skattejakt på leting etter ungens vekstsoner. Det er et stort ansvar og en stor glede. Et samfunn trenger borgere som er den best mulige utgaven av seg selv. En kulturarv skal videreføres til neste generasjon. Hvordan det skjer har betydning.




Du og dette barnet skal brøyte nytt land sammen. Du vet hva barnet skal lære. Landskapet i barnets indre er ukjent. Din undervisning vil være med å forme det landskapet.

Du aner ikke hvordan. Ingen kan vite det. Kartet er barnet selv, gløden i øynene, iver og glede. Nytt land brytes i det barnet klatrer på sin vei mot å bli voksen. Du bidrar med å legge utfordringer i klatreløypa. Utfordringer som det skal bli vekst av.

Landets myndigheter bestemmer hva og hvordan barnet skal lære. Lærerne er bindeleddet mellom disse, foreldrene og barnet. Ungene skal begynne med muntlig engelsk fra første klasse. Muntlig engelsk!


Det forundrer meg da hvorfor ungene har lærebøker i engelsk.Bøker består av skrift. De minste skoleungene skal ikke ha skrift. Vi føder barn. De blir svøpt inn i språket. Vi snakker med dem, suller og busser og bader dem i språk. Så lærer de å snakke, kommunisere, gjøre seg forstått.




Muntlig engelsk er å bade barn i engelsk. Vi snakker engelsk, de hører engelsk og lærer engelsk. Så når de har badet seg i engelsk noen år, skriver vi engelsk. Unger som knapt kan skrive norsk, skal ikke skrive engelsk. Det er ikke hensikten. Noen går utover bestemmelsene.Jeg har erfart det.

Det er reformer. De skal utføres på en bestemt måte. Så skjer det snikmanøvrer, og noe er innført som ikke var planlagt. Slik som med seksåringer. Nå sitter de på pulter og lærer. Ikke noe lek. Alvor og lekser. Plikt.

Det før tanken er moden for det.Jeg er ikke forundret over at ungene våre blir slitne og dropper ut i videregående.  Man skal slå såkalte pedagogiske gevinster overalt, selv der den pedagogiske gevinsten ligger i å vente.


   

Ingen lærer av å sitte sammenklemt mellom permene på ei bok. Vi lærer fra bøker når tankene kommuniserer med teksten.

Det betyr at vi ønsker å kommunisere med teksten. Hvorfor skal vi ønske å kommunisere med en tekst på et språk vi ikke forstår når vi er syv år? Hvorfor skal vi ønske å skrive ned våre tanker på et fremmed språk når vi knapt kan formulere våre tanker i skrift på vårt eget språk.

Sånt kan en bli hjelpeløs av. er mange måter å jobbe flytpreget med engelsk muntlig.

Undervis på engelsk i det som nettopp er undervist i morsmålet om det så er matematikk, norsk eller hva det nå enn er!Det blir gratis repetisjon.

Ungene må anstrenge seg for å få det med seg. De tvinges til å huske. Det blir enkelt å forstå. De lærer. Vinn/vinn begge veier. Benytt sangkor med lydene slik de sies på engelsk! Kjør alfabet og talltrening ved å hoppe tau, strikk eller andre rytmiske gjentagelser. 

I fremmedspråk er det en god ide å leke bare for å leke. Sangleker og andre leker på engelsk, som gjerne ligger litt under for alderstrinnet, passer usedvanlig godt. Da kan de også stige ned av rollen som store unger litt også. Det trenger vi alle i blant.

Det er en fordel at de også eksisterer på norsk. Er man ivrig kan man dikte dem om og tilpasse ordene så oversettelsen blir tilnærmet direkte.  Mimeleker er en selvsagt vinner. Ungene finner på noe og du gjetter hva de har funnet på ved å si det på engelsk.

    Enkle eventyr og historier fra barnehagen kan formidles ved å benytte små bordteater med dukker og enkle lekefigurer. Da får man også illustrert bevegelsesordene. Det blir en simultan oversettelse ved at gjenstander settes i spill. Fordelen er at ungene engasjeres på et dypere plan. Slike spill kan fordypes over flere ganger. Ungene kan spille for hverandre. Man kan kore til ungene selv ønsker å si replikkene alene. De får snakke – og tonefalltrening. 

  Eventyr ungene kjenner godt, som Bukkene Bruse, pannekaka og annet, kan dramatiseres. Det er en god ide og oversette eventyrene i stedet for å benytte de engelske variantene. Da kan ungene dem utenatt allerede og kan oversette simultant i eget hode. I begynnelsen kan alle, inkludert læreren som en viktig rollemodell, være de samme rollene som den dramatiske formidlingen skrider frem. Deretter deler man inn i roller og spiller for hverandre. Snakk, lek og vær i roller. Det er lettere å kaste seg utpå i et fremmedspråk som en annen enn seg selv. 

    Lek er gøy. Fortellinger, eventyr, dramatisering og teaterlek virker i de dype følelsessjiktene. Vårt morsmål er et følelsespråk. Vi hørte det fra vi trakk pust for første gang. Det virker dypt inn i vårt innerste indre. Når fremmedspråket berører følelsesdybdene i oss, etterligner vi prosessen fra den gang. Det er hva vi ønsker å tilstrebe. Engelsk blir gøy. Språket glir inn automatisk. Det legges et optimalt grunnlag for å ta intellektuelt fatt på språket når tiden er moden.

   Skriftlig engelsk bør begrenses til at lærerne skriver ned de viktigste ordene vi har jobbet med på både norsk og engelsk på tavla. Man kan undre seg sammen over uttale og skrivemåter, gjøre det morsomt, legge et grunnlag. Ikke la ungene skrive dersom de ikke absolutt ønsker det.

Lekser i engelsk virker absurd. Hva slags utbytte skal de ha av det. Mye av leksevirksomheten nå for tida legger opp til at ungene må ha hjelp av foreldre eller andre. Det stjeler tid som familiene i en travel hverdag kunne ha benyttet til å gjøre noe hyggelig sammen. Som lærere er vi vel ikke ute etter å få vite hva foreldrene kan om et tema.

Foreldrene har gått på skole, er ferdig med det og bør få nyte tida med ungene sine i frihet og hygge.