Publisert Legg igjen en kommentar

Forfatter-Fremtidskrim, Serien Liber Mundi. Jeg har gitt ut bok.

Forfatter-Fremtidskrim,
Fantasy,
Science Fiction,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile,
Serien Liber Mundi





Forfatter-Fremtidskrim. Jeg er en forfatter. Bøkene mine kaller jeg for fremtidskrim. Serien Liber Mundi tar oss med syvtusen år frem i tid. Boka er ute, femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø. Boklanseringen har vært. Den er å få kjøpt som E-bok eller Lydbok i ulike digitale bokhandlere. Det er ren lykke. Bli med på en reise da, inn i bokas første kapittel. Velkommen.

Ja, for jeg tror at boka er viktig.

Den tar for seg et opprør. Opprørerne vil ha verdenherredømme. Hovedpersonen er 26 år, gift og venter sitt første barn. Han er utdannet folkeverge. Folkeverger er de som holder verden trygg. Vi har krig i Ukraina. Folk i Iran ønsker en revolusjon med et sekulært styre. Folk blir drept for å vise hår, danse. De kan dømmes til døden for å føre en krig mot Gud. Verden kan virke rimelig gal.

Boka handler om å gjøre det nødvendige uansett, kunne være ærlig, stå i utfordringer, menneskelighet. Vi trenger en verden uten grådighet, griskhet, løgn og vold. Jeg tenker at det er bokas budskap, og det er viktig i vår tid, for vi trenger helter.


Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Forfatter-Fremtidskrim. Lysglimt på snø. Femte bok i serien Liber Mundi.





Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø, første kapittel.


Jeg kikket ut av vinduet og så ut i et flammehav av blomster. Det var roser, asters. Jeg befant meg på et møte i Kildeordenen. Egentlig skulle jeg mye heller ha befunnet meg et annet sted. 

Vi hadde tatt en pause. Det var stadige møter, slitsomme møter, som gjaldt posisjoner. Hvem som skulle overta for hvem. De siste årenes mange dødsfall hadde laget utallige hull i arvelinjene. De som skulle ha overtatt hadde vært mindreårige eller for unge til å ta ansvaret. 

Vi kunne ikke risikere å skape fremtidig misnøye derfor måtte vi gjøre avklaringer, men da måtte vi vente til dem det gjaldt i hvert fall hadde avsluttet førsteskolen. Jeg følte for å trekke frisk luft og gikk ut i den høstfriske dagen. 

Jeg plukket ei rose, trakk inn duften av den og sjekket kommen.

Det hadde tikket inn en melding fra Livia. Drar til legen. Føler meg uvel. Vil ikke at det skal skje barnet noe. Hun hadde tre uker igjen til termin. Vi ventet vår førstefødte. Rhettfinn banket på ruta. All lyst til å gå inn dit igjen hadde forduftet som dugg for sola. 

Livia og jeg var begge ferdig utdannede folkeverger. For en ferdig utdannet Kistebærer, var deltakelsen på møtene i Kildeordenen en plikt. Jeg var Kistebærer. Det betydde at jeg hadde ansvaret for ei kiste som beveget seg gjennom generasjonene, en bok som skulle være til hjelp for meg og Konglomeratet i forhold til viktige utfordringer vi sto overfor. Konglomeratet var den åttende verdensdel og stedet der jeg befant meg. 

Kobin og Vinto kom til sist, to fettere. Begge hadde arverett til stillingen etter Kampin som Konglomeratets sikkerhetsansvarlige den dagen han ikke lenger kunne inneha den. Kobin blunket til meg. Det var komplisert. Vinto stirret mot Kampin som satt plassert ved siden av Verndt, vår sikkerhetsråd. 

Verndt hadde overtatt etter foreldrene sine etter at Jakto, Livias onkel og Kampins bror døde for to år siden, et tragisk dødsfall.

Kampin var hjelper for Verndt siden han og Jakto hadde innehatt stillingen sammen.

Verndt, Kobin, Livia og jeg hadde sertifisert oss i benyttelse av AH sammen for snart to år siden. Jeg opplevde ham som min åndelige bror.  En AH var en duppeditt som tvang folk til å si sannheten. Dersom de ikke gjorde det, ville de bli utsatt for store smerter. 

Jakto hadde vært en nær venn av meg. Han var far til Vinto, og også onkelen til Kobin, Livias tvillingbror, en umistelig mann som nå var borte. Det gjorde alt enda mer komplisert. 

Jeg sukket.

Rhettfinn åpnet møtet. Kobin og Vinto hadde bedt om tjue minutter til å snakke sammen før pausen. Kobin ba om ordet.

”Rhettfinn”, sa han. ”Jeg og min fetter ønsker å dele på stillingen. Vi ønsker begge å gå i lære hos pappa. Er det noe i veien for det?” Kampin kremtet. Jakto hadde vært den eldste av brødrene. På grunn av en konflikt mellom dem hadde han trukket seg fra den stillingen som rettmessig var hans den gang de var unge. I Rådet overtok eldste sønn vervet etter sin far om det ikke var særlige grunner som talte for noe annet. Derfor var det Kampin, den yngste, som nå var sikkerhetsansvarlig. 

”Dette er dere enige om?” Spurte Rhettfinn.

”Vi er ikke bare enige”, smilte Vinto. ”Det er slik vi ønsker det!” Etter at konflikten mellom Kampin og Jakto ble løst for seks år siden hadde brødrene delt på både stillingen som sikkerhetsråd og sikkerhetsansvarlig.

”Dersom dere angrer?” spurte Rhettfinn.

”Vi har tenkt å ta en ny vurdering av det om to år”, sa Vinto. ”Dersom vi fortsatt er enige, blir det sånn.”

”Hva med arvefølgen til deres eventuelle sønner?” spurte Rhettfinn.”

”Dersom de ønsker det, kan de dele på oppgaven som oss”, sa Kobin. ”Hvis ikke har den eldste av dem fortrinn over den andre.” Begge nikket. Kobin hadde alt en sønn. Han var halvannet år nå. De hadde kalt ham Jakto. Jeg syntes det var en god løsning. 

”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn. Jeg hadde forsøkt å få Livia til å bli med til Klosterdalen, men hun hadde valgt å bli hjemme. Hun ville ha vært stolt av dem nå, broren og fetteren. Jeg ønsket at hun hadde befunnet seg her. Hun var så sta at hun kunne få et fjell til å smelte denne kona mi.

”Hvis det er dette de ønsker, synes jeg det er en god ide”, sa Kampin og smilte bredt til dem begge.

Et utsagn som ville ha gjort Livia enda stoltere. Jeg var stolt jeg også. Min svigerfar kunne virke som en følelsesløs grinebiter, men han var mye mer enn det. Trolig var han alt for følsom. ”Jeg vil gjerne ha dem begge i lære.” 

Jakto ville ha vært mer enn fornøyd. Han var blitt kjent med sønnen først fire år før han døde. Det hadde vært en tragisk historie. Gutten hadde vokst opp med en far, som ikke var hans, og hadde ikke ant noe om forbindelsen til Konglomeratet. 

”Er det til hinder for at Kobin kan fortsette i gruppa mi?” spurte jeg. Jeg hadde dannet en egen gruppe. Konglomeratet sto i store utfordringer. Blant opprørere var jeg blant de mest ønskede.

”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn.

”Det går bra”, sa han. ”Vi samarbeider, og vi må regne med at vi har god tid.”

”Et det noen som har innvendinger?” spurte Rhettfinn. Ingen hadde innvendinger. Jeg tror at alle var fornøyde. De tre gjestene forlot oss. Jeg reiste meg også og gikk bort til Rhettfinn. 

”Livia befinner seg hos legen. Hun er dårlig. Kan du gi meg dispensasjon til å gå. Det er langt hjem.”

”Har du noen vesentlige kommentarer til de neste sakene?”

”Nei, men det er umulig å vite ut fra hvordan debattene går. Er det noen avgjørelser som haster.”

”Hvis det er det, skal jeg orientere deg først så du får muligheten til å uttale deg. Lykke til!” Jeg vinket med handa og gikk. 

Livia hadde insistert på at hun ville føde hjemme i Liljedalen.

Vi hadde flyttet dit, bygd oss et hjem der, i mitt barndomshjem.  Jeg var ikke fornøyd med det. Ingen steder i verden hadde vi bedre helseteam enn her i Klosterdalen. For meg var ikke noe annet enn det beste godt nok for henne.

Jeg hadde bestemt meg for å be ei jordmor fra Klosterdalen om å komme å bo hos oss i Liljedalen når tida nærmet seg. Livia var ikke klar over det. Jeg hadde ikke tenkt å informere henne heller. Det var tryggest siden hun kunne finne på å slå seg helt vrang. 

Jeg slo koden hennes. Hun svarte ikke. Jeg sendte henne en melding. Bør jeg komme hjem? Er det fare for fødsel?  Hun svarte ikke. 

Lettere ergerlig dro jeg for å snakke med ei jordmor, gjøre en avtale.

Egentlig burde jeg snakke med Arina, spørre om hun hadde noen anbefalinger. Arina var kona til min kisteverge. Kistebærere hadde kisteverger. De dannet en gruppe på syv personer i Konglomeratet. Alle var utdannede folkeverger og ble regnet som en meget habil spesialgruppe. 

Da jeg, som en helt fremmed unggutt, kom til Klosterdalen, hadde hun tatt meg under sine vinger. Jeg hadde mistet hele min familie. Hun ga meg sin, og hun hadde aldri sluppet. Jeg regnet henne som en av mine beste venner.

Arina ville ha lyst på besøk. Det visste jeg utover enhver tvil. Dette kunne ikke bli annet enn en samtale på kommen. I motsetning til Livia svarte hun. Hun lyttet til mine spørsmål. 

”De er alle flinke”, sa hun.

”Snakk med Livinni Børtgi. Hun er både lege og jordmor. Livia og hun gikk sammen på skolen så vidt jeg husker. Hun har ikke familie, barn, men en kjæreste. Du kan jo invitere ham også så kan det bli riktig hyggelig. Du skal få koden hennes av meg. Jeg er ei god venninne av mora hennes.” Jeg takket. ”Hils Livia. Jeg forventer at neste gang du er i Konglomeratet kommer du innom.” 

”Lover”, sa jeg.

”Mannfolk”, sa hun. 

Jeg avsluttet og sjekket displayet. Ingen svar fra min kjære. Det irriterte meg. Jeg slo koden. Hun svarte.

”Beklager Reikin!”

”Hva skjedde?” spurte jeg.

”Gikk stien ved Benvann.

Glad. Rapp. Gled. Falt. En lege må se på det. Tar offentlig kommunikasjon. Kan ikke snakke nå.” Hun avsluttet. Jeg kontaktet henne på nytt. Hun svarte ikke. Jeg kontaktet henne igjen. Det forble taust. Hun kom ikke til å svare. Jeg sverget.

 Gravide kvinner var en ny erfaring for meg. Mine venner, som hadde hatt gravide koner, smilte av meg. De var underlige skapninger. Jeg likte ikke at hun hadde falt. Grolin kunne ha kjørt henne, gartneren vår, en god venn. Han bodde sammen med oss i Liljedalen sammen med kona si, Ordelia som var vår husholder. 

Jeg kontaktet Grolin. Han svarte ikke. Jeg kontaktet Ordelia. Hun svarte ikke hun heller. Begge var utdannede folkeverger og utpekt av Konglomeratet til å beskytte oss. 

Det kunne umulig være noe galt med bilen.

Livia burde ha tatt bil. Hva skulle hun ved Benvann å gjøre. Det het ikke Benvann. Beinvann kalte vi det, et vann som lå langt hjemmefra. Livia var selvsagt ikke derfra, men hun burde vite at vi kalte det Beinvann.  

Vannet lå på tomta, men det var alt for langt å gå for ei høygravid kvinne. Hun hadde sikkert gått dit bare for å irritere meg.

 Jeg kontaktet jordmora og forklarte hva det gjaldt. Livinni Børtgi. Jeg husket henne ikke i farta, men jeg hadde garantert truffet henne. Hun hørtes sprudlende entusiastisk ut og ville gjerne komme, gledet seg til å treffe Livia, skulle snakke med kjæresten. Da var den i boks. 

”Ikke nevn det for Livia”, sa jeg. ”Hun kan komme til å nekte.”

”Jeg ville ikke drømme om det”, sa hun.

Stemmen var lys og lystig. Hun kjente nok Livia og snakket i vei. Jeg var fornøyd da jeg fikk vridd meg ut av samtalen, men jeg greide fortsatt ikke å se henne for meg.

Livia hadde ikke kontaktet meg. Det burde hun ha gjort. Jeg slo koden igjen og følte meg hjelpeløst langt borte. Hun svarte ikke. Jeg skrev en ny melding. Hvordan går det, Liv? Kyss, Reikin. 

Jeg hentet skipet og lettet. Ordelia svarte fortsatt ikke, ikke Grolin heller. Jeg sendte en melding til Ordelia.  Hvordan er det med Livia? Hvorfor svarer dere ikke?” Jeg sendte en melding til Grolin. Hvordan er det med jentene våre? Hvorfor kjører dere ikke bil? Jeg satte på repetert oppkalling til Grolin. 

Livia ville bli skikkelig irritert hvis jeg gjorde det til henne.

Det var ikke lurt å tirre en tikkende bombe. Trolig ville dette svangerskapet kurere henne for de tolv ungene hun ville ha. 

Jeg krysset grensa og var på vei til Liljedalen. Det tikket inn en melding. Kyss i din nakne arm på en tigerstripet divan. Det går bra. Din Livia.” Jeg kontaktet henne. Hun svarte ikke. Jeg skrev: Er det bra med barnet? Det kom et enkelt svar. Ja. 

Jeg roet meg ned. Det var da enda godt.Jeg håpet ikke at hun hadde gått til innkjøp av en tigerstripet divan. Men i sorte luftpute, jeg hadde glemt avtalen med treneren min, Jupte Friggly. Han trente meg i Vitster. Jeg pleide å benytte sjansen til å trene når jeg var innom Klosterdalen. Det måtte vente. 

Jeg kontaktet ham.

Han hadde snakket med Kobin og visste at jeg hadde reist. Hele gruppa mi trente med Jupte for tida. Det var lurt å trene på det samme så vi kunne bistå hverandre. Kobin og han holdt på inn i min time også. Han flirte. 

”Jeg vet hvordan det kan være med gravide kvinner. Det kommer til å gå bra. Hold hodet kaldt.” En vits. Det var det som var poenget i Vitster. Å holde hodet kaldt i alle situasjoner, være tilstede her og nå, handtere det som kom med intellekt og ved å gjøre det nødvendige, riktige, ingen lurerier. Jeg skulle være glad når alt sammen var over. ”Vi venter med å planlegge en ny time til dere har barnet i armene”, foreslo han. Det var sikkert lurt.

 Da jeg ble ferdig utdannet, hadde Rhettfinn kommet med et tilbud til meg. Kistebærere fikk, hvis de ønsket det, ansettelse i kistevergekorpset. Han foreslo at jeg i stedet skulle utvikle min egen gruppe som skulle ha endringsårene, og oppgaver knyttet mot dem, som sitt eneste fokus. Det var en fantastisk mulighet. Vi kunne benytte hele Konglomeratets samlede ressurser til vår virksomhet, ei gruppe jeg selv hadde satt sammen. 

Vi var i endringsårene.

En spådom hadde sagt at de ville komme. Det ville si at alt det som hadde vært, ville endres. Vår verden hadde vært forutsigbar. Nå var ingenting som det pleide. 

Jeg hadde brukt tid på å bestemme meg for medlemmer i gruppa. I begynnelsen hadde vi bare vært Hillie, Mikron, Lunaia og Månes. Da Livia ble ferdig utdannet, ble hun med oss. Et halvt år senere fikk vi med oss Kobin. Nå var vi syv, et passende tall. Vi fikk se hva Livia ville gjøre når barnet ble født. Det var uansett ikke min sak. Såpass hadde jeg forstått. 

Jeg ble stående å tromme på roret. Det var langt i fra et krevende flyvær, men jeg var urolig. Sola skinte. Det var varmt og behagelig. Jeg gikk lavt. Egentlig kunne jeg benytte tida til å arbeide. Jeg skrev et referat fra møtet i Kildeordenen og satte spørsmålstegn ved saker gruppa mi burde diskutere før vi tok dem opp til ny behandling.

Hvert halvår utarbeidet jeg en arbeidsplan.

  Jeg kikket over mitt utarbeidede forslag. Egentlig var jeg fornøyd, fant ikke noe å endre på. Snart skulle vi få et barn. Ikke noe ville bli det samme etter det. Lunaia hadde fått ei datter med sin Boyden. De hadde kalt henne Lunnie etter bestemora. Hun måtte være halvannet år nå. Jeg gledet meg til å få barn. Lunaia var en god venn, dattera til Månes, min trener i Luna.

Hillie var bitt mor til en liten gutt for to år siden. De hadde kalt ham Solaiko. Han var mørk som sin far og lignet ikke på noen måte på sin navnebror. Solaiko var død. Han hadde forrådt meg, men han hadde hatt en god grunn. En datter ingen av oss hadde visst om var blitt truet, Leila. Hillie var søstera hans. Begge kvinnene hadde fortsatt i gruppa etter at de hadde fått unger.

Månes var gift, men de hadde ikke barn enda. Månes var Lunaias bror. Jeg tror de strevde for at Dite skulle bli gravid. Hun var trener i afro. Kobin og Elishas lille guttepjokk var sin far opp ad dage. Elisha trente til å bli folkeverge. Hun gikk sammen med Vinto i Konglomeratet. Det var underlig slik som det hadde utviklet seg. De var mine beste venner alle sammen.

Jeg ankom Liljedalen og besluttet å dra hjemom selv om ingen av folkene mine hadde svart på kommen.

Det kunne være noe galt med anlegget selvsagt. De burde ha svart. Jeg hadde overvåkingskameraer stilt inn over hele området både inne og ute. Selvsagt var det ingen vits i å stoppe her hvis Livia ikke befant seg hjemme.

 Jeg så ingen bil på gårdsplassen. Laia og hestene kunne være over alle hauger. Laia var ei løvinne, en liten løveunge, jeg hadde kommet over og tatt med meg hjem. Hun var ingen unge lenger. 

Jeg kikket etter dyra, men de var ingen steder å se. Vi kunne selvsagt ikke dekke overalt. Jeg sjekket kameraene og så ikke et menneske i noen av rommene. Alt virket ryddig og ordentlig slik jeg forventet. Uansett hvor de befant seg, burde de fortsatt svare.

Jeg satte kursen mot Liljestad, sykehuset der, mens jeg kontaktet folkevernet. 

”Har det vært noen ulykker eller opphopninger der det har vært biler involvert?” spurte jeg. ”Jeg ser etter en Lotus 2 vogn.”

”Nei, alt er rolig”, svarte en dyp mannstemme. 

”Ingen ulykker?” spurte jeg.

”Nei”, svarte fyren.

”Den offentlige kommunikasjonen går som den skal?” spurte jeg og følte på at jeg maste.

”Ja, alt er som det skal være”, svarte han. 

Jeg kontaktet Livia. Hun svarte ikke. Jeg flyttet innstillinga for den automatiske oppkallinga over på henne. Nå var jeg skikkelig irritert.

Jeg stoppet skipet i hangaren og leide en bil.

Det kom ikke på tale å være avhengig av offentlig transport. Til det var jeg alt for urolig. Jeg kjørte til hospitalet. Der gikk jeg inn gjennom hovedinngangen. Den besto av store dører med glassflater som åpnet seg automatisk. I resepsjonen, spurte jeg etter Livia. 

Ei kvinne lette på skjermen. 

”Hva var det du sa at navnet var?

”Livia Jernstein!”

”Jeg beklager, men det er ikke registrert noen Livia Jernstein her i dag. Hun er satt opp til en time om en uke. Det er tre uker til termin er det ikke?” Jeg nikket og kjente at jeg bleknet. 

”Hun slo seg og fikk vondt derfor bestemte hun seg til å dra til sykehuset for en sjekk”, sa jeg.

”Kan du sjekke en gang til. Hun følte seg dårlig.” 

”Vent litt så skal jeg høre med legen hennes”, smilte kvinna vennlig beroligende som om hun kunne sanse min uro. ”Så vidt jeg kan se har hun ikke gått for dagen.” Jeg vred hender, sjekket displayet. Ingen meldinger og ingen anrop. 

Jeg slo koden til Livia igjen i tilfelle den automatiske oppkallinga hadde hengt seg opp. Ingen svar. Ordelia svarte ikke. Ikke Grolin heller. Jeg hadde noen høner å plukke med de folkene der. 

Jeg holdt på med å sende meldinger til resepsjonisten kom tilbake. ”Beklager, men Livia har ikke vært her.”

”Kan jeg få snakke med legen”, ba jeg. I det samme kom hun ut til disken, ei rødhåra kvinne med grønne øyne. Vi hadde vært sammen flere ganger under undersøkelsene av Livia.

”Jeg beklager”, sa hun. 

”Livia har ikke hatt time i dag, hun har ikke vært innom og hun har ikke vært her.” Jeg tenkte så det knaket, samtidig som jeg prøvde å huske navnet til legen. Sara var det ikke. Tankene spant. Jeg holdt fast i navnet, Sara. Livia hadde ikke for vane å lyve for meg. Så hvor befant hun seg.

”Hun må ha ringt sykehuset før hun dro hit”, sa jeg. «Sara var det ikke.»

”Jo, du husker riktig. Mitt navn er Sara Komt. Det lyder logisk.” Hun så på resepsjonisten.

 ”Jeg har ikke mottatt noen slik samtale”, sa hun. ”Ikke har jeg registrert noen heller, men jeg kan sjekke det nærmere.”

”Ta kontakt når du vet noe mer”, sa jeg og gikk. 

Jeg var kald over hele kroppen. Noe var galt, og jeg begynte å skjelve. Jeg skulle ikke ha tatt bil, for nå trengte jeg å kunne bevege meg hurtig, men jeg hadde vært helt sikker på at hun ville befinne seg på hospitalet. Jeg hadde i hvert fall ikke tid for trafikk. Utenfor var det benker oppstilt i et parkanlegg. Det gikk kvinner og menn med barnevogn der, andre pasienter. Jeg plasserte meg på en benk. Først kontaktet jeg Gailio, min kisteverge. 

”Hvordan er det…”

”Ikke si mer Gailio. Lytt! Jeg får ikke tak i Livia. Skipet mitt er parkert på havna. Jeg har tatt bil, men jeg orker ikke å ta meg frem i den. Kan du få rekvirert et belte eller en sykkel til meg og få den transportert til hospitalet.”

”Det er vel egentlig noe vi har sluttet med”, sa Gailio. Vi hadde det på mitt forslag. Konglomeratet hadde hatt for vane å rekvirere alt de trengte. Det hadde skapt mye irritasjon rundt om i de ulike verdensdeler, på ulike plasser. Irritasjon var ikke noe vi trengte. Folk hadde til og med forstått at vi kunne bli utsatt for opprør. Endringsårene var nettopp kjennetegnet ved at folk ville ha endring.

”Vet du om noen fra oss som har  utstyr ….”

”Jeg skal gjøre det!”

”Kan du kontakte gruppa mi å be dem komme hjem til meg. Det må letes. Jeg får ikke tak i Grolin og Ordelia heller. ”

”Ikke si mer Reikin.

Jeg ordner transport til deg så kan vi snakke videre.” 

Benken var malt grønn. Fargen var motbydelig. Jeg reiste meg opp og begynte å gå. Det sto et tre foran meg, et veldig grantre. Gailio var med meg igjen. ”Transport kommer. Jeg kan høre at du går. Sett deg ned!”

”Kontakt gruppa mi. De må komme så fort de kan!”

”I tillegg kontakter jeg kistevergene og din svigerfar. Vi kommer Reikin. Jeg skal ta meg av alt. Let!” Jeg var takknemlig. 

I det samme jeg trykket ham ut så jeg to sykler i lufta. Rett etterpå landet det to menn.

De presenterte seg, en lys og en mørk. Jeg fikk ikke med meg navnene. 

”Gailio ba oss om å overlevere deg denne sykkelen og dette beltet. Trenger du noe mer?” Den lyshårede så granskende på meg.

”Kan du ta i mot bilder?”

” De nikket begge to. ”Hvis dere hører om ei ulykke som involverer ei kvinne, denne kvinna, vil dere si i fra?” Jeg sendte over bildet av Livia og frøs over hele meg mens jeg fikk på meg beltet. Det var ikke optimalt, men det fikk duge. ”Hun er høygravid. Det er to andre savnede også.” Jeg plasserte meg på sykkelen mens jeg sendte over bilder av Grolin og Ordelia.” De nikket begge. ”Hvis dere hører om noen ulykker, trafikkopphopninger, kan dere si i fra!” De nikket igjen. ”Jeg setter fra meg utstyret i hangaren. Der har jeg skipet mitt.”

”Ta det med ro. Vi drar sammen med deg og plukker det opp”, sa den lyse. Den mørke nikket. Jeg kunne ikke dra direkte dit. Først måtte jeg med selvsyn skaffe meg oversikt over trafikkforholdene i Liljestad.  ”Gailio er en god venn”, sa den lyse. ”Vi vil gjerne bli med deg. Å ikke finne sin høygravide kone er ingen spøk for noen mann. Vi har begge barn, og som jeg sier, Gailio er en god venn.” Han strakte frem handa og presenterte seg. ”Glokin Ivron.” Jeg presenterte meg jeg også. Den mørkhårede rakte frem handa. 

”Dypljo Marxus. Vi skal bidra til å finne henne”, insisterte han. ”Selvsagt blir vi med deg.” De nikket begge. 

Jeg ga dem en dyptfølt takk, fikk sykkelen i bevegelse og lettet. Heldigvis var det klarvær, men det ville snart mørkne. Jeg fløy høyt for å ta inn et oversiktsbilde over hele Liljestad. Det var som de hadde sagt. Alt virket i orden, ingen køer, ingen opphopninger. 

Jeg gikk ned og fløy i retning skipet.

De to holdt følge. Jeg landet ved havna rett ved skipet mitt. Det sto slik jeg hadde forlatt det. Mine forvirrede tanker registrerte at to pinner lå slik jeg hadde lagt dem. De to mennene landet rett ved siden av meg. Jeg takket i det jeg entret skipet. De nikket.

”Vi skal holde øyne og ører åpne”, sa den lyse. Jeg hadde glemt hva han het. ”Vi gir melding med en gang vi vet noe.” Jeg takket.

De ble stående å følge meg med øynene i det jeg lettet. Mitt indre stress lå som en egen farge foran øynene. Jeg kunne ikke tillate meg å miste verdifull tid. Med øyne som stempler mot grunnen fulgte jeg kursen jeg mente måtte ha vært Livias naturlige veivalg. 

Hun hadde aldri kontaktet hospitalet. Det var der feilen var. Da hadde hun løyet, for hun hadde ikke hatt noen time. Det var ingen vits i det jeg holdt på med. Ikke noe tilsa at hun hadde vært i Liljestad. Så hvor var hun, og hvor var Grolin og Ordelia? Det måtte jeg hjem å finne ut av. 

Kroppen begynte å skjelve.

Jeg kunne ikke lytte til kroppen. I stedet sjekket jeg displayet. Der var det ingen signaler fra noen. Det var som å gå i stykker. Jeg måtte skaffe meg noen svar. Hvis ikke, ville jeg tørne. 

Jeg nærmet meg Liljedalen og satte retning mot husklyngen på vår gigantiske eiendom, senket farten, satte på varmestrålende lys og fløy sakte og bredt for å dekke et størst mulig område. Det ville ha vært enklere med sykkel, men skipet var velutstyrt, og det var vårt. Vi hadde kalt det Stjernen. 

Jeg sjekket rommene. Det var ingen levende vesener i noen rom. Alt var som det skulle. Livia hadde tegnet huset. Ikke noe minnet om mitt tidligere barndomshjem. Selve huset var bygd for å ha store sammenkomster med overnattingsgjester, gruppa mi fra Konglomeratet, kistevergene, slekt og venner. 

Grunnrisset av mine foreldres hus fantes der inne, men det var ikke synlig.

Livia var opptatt av hus. Det var ingen bil, ikke i garasjen og ikke utenfor. Det skulle ha vært tre. 

Alle rom befant seg på oversiden av bakken med unntak av et. Det var et kjellerrom og fungerte som det. Der var det heller ingen. Foran huset var det en gigantisk hage, stengt for dyra. Det var Grolins doméne. Jeg elsket den hagen. Det var ingen der heller. 

 Jeg så utover skogsområdene, men jeg så verken hestene eller Laia. Faktisk virket det helt tomt. Skrekken gjorde det tungt å puste. Livia hadde fått satt opp en gigantisk mur langs tomtegrensa som skulle holde Laia og hestene på innsida. Jeg kunne følge yttergrensa av tomta på skjermen. Der var det ingen, verken dyr eller mennesker. 

Jeg sjekket frimorådene, skogen, de tre vannene, Beinvann.

Hun hadde sagt Benvann.  I friområdene hadde Laia og hestene en eventyrlig boltreplass. Tomt, et fryktelig tomt ord. Skrekken hylte under hjertet. Jeg sjekket stallen. Hestene var ikke der. 

Livia kunne ikke ri nå. Beklageligvis var ord som kunne, ikke ord hun ikke hadde i sitt vokabular. Grolin og Ordelia kunne ha dratt på en ridetur på utsida av muren, men da burde jeg ha registrert Laia. Vi tok ikke med oss Laia på utsida. Laia ville da mest sannsynlig ha lagt seg til å vente på dem.

Jeg landet og plasserte skipet i hangaren. Den hadde plass til tre skip. Nå var det kun mitt her. Fra det nærmeste skipet kunne du stige direkte inn på terrassen. Jeg ble sittende å stirre utover dyras friområde. I det minste burde jeg se noen av dem. De burde komme når de oppdaget meg, de pleide å komme når de oppdaget meg, men jeg så ingen. 

Jeg tok meg ut av skipet og valgte transportbåndet som tok meg til inngangsdøra.

Dette var vårt hjem. Her ville hun oppdra våre barn. Jeg tok meg inn ytterdøra og kom direkte inn i en kombinert hall og stue. 

Stumtjeneren var veltet. Den hadde ikke vært veltet på de bildene jeg hadde sittet og sett på. De var stilt inn på å vises i virkelig tid. På bordet lå det en lapp. Jeg går ut! Det var Livias skrift, men beskjeden var feil. Det skulle ha stått at jeg drar til hospitalet. Hun hadde ikke vært på hospitalet.

Jeg sverget og kontaktet Grolin mens jeg gikk ut på kjøkkenet. Det lå dekketøy på gulvet og var knust. Hun hadde beviselig ikke vært til graviditetskontroll, men hun hadde skrevet til meg at hun skulle det. Duken lå ikke på bordet, men befant seg i virvaret av glasskår. 

Livia var opptatt av duker


Akkurat nå hatet jeg duker.
Jeg hatet alt
Glass og tøy
Jeg sparket til det så det føyk.
















Livets mange utfordringer. Ærlighet versus løgn, mot versus feighet, om å gjøre det rette.





  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper



Jeg tror det må være noe av det verste som er å ikke få tak i mennesker du er glad i, vite hvor de er. Hagen saken har hvilt tungt på oss i Norge. Ei kvinne er forsvunnet, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med henne. Mest sannsynlig er hun død. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvor grusomt det er.

Reikin drar ut for å lete.

Han vet at han er blant opprørernes mest ønskede. Det er også de tre klonene som bor i Konglomeratet, de som ble befridd fra opprørernes varetekt. De tre vil være et sesam, trylleri, for å få det meste til å hende. Det er også et moralsk forkastelig valg som man aldri kan ta.

Det er en av vår tids utfordringer. Vi har tillatt en økonomisk runddans som fremmer griskhet og grådighet. I utdannelsen prises intellektuelle evner. En god utdannelse gir oftest godt betalte stillinger.


Sånn er det ikke i Konglomeratet, ei heller i resten av verden.

Alle får samme lønn for en arbeidstime uansett hva det er eller hvem som utfører arbeidet. Penger har ingen vekt. Tekniske nyvinninger, mat annet man trenger fordeles mellom verdensdelene ut fra behov og aldri ut fra penger. Likevel er det oppstått misnøye.

Det er en lov som er lik for alle. Men den har forbud som irriterer enkelte. Det leder til misnøye som igjen skaper opprør selv om alle egentlig har det fint, og har alle de grunnleggende behov dekket opp for.

Så hvorfor blir det da opprør.

Slike spørsmål synes jeg det er spennende å dvele i. Hva driver oss mennesker?
Bli med på en videre reise da vel. Så kan vi diskutere ulike vesentlige spørsmål som boka tar opp.

Jeg har selvsagt jobbet mye med dette, forsøkt å skape ekte miljøer av en fantasi. Men jeg er overbevist om at dette er vesentlige spørsmål i vår tid. Det tristeste av alt skulle være hvis disse tanker blir liggende fast mellom to permer og aldri blir til liv i noen indre.


Forfatter Fremtidskrim, Norsk Fantasy, Science Fiction. Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø. De øvrige bøker i serien er Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under arbeidstittelen, Rundløper.
forfatter-fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til Liber Mundi.







Forfatter Fremtidskrim, Serien Liber Mundi. Fem bøker er publiserte, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø. Forfatter R.R. Kile
Forfatter-Fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til kapittel 2