Publisert Legg igjen en kommentar

Unger og oppvekst, hvorfor i alle dager?








Unger og oppvekst,
pedagogikk,
læringsglede,
hvorfor unger er viktige.







Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed
Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige.





Unger. Jeg har jobbet med unger hele livet. Nå skriver jeg bøker. Men unger er det jeg er mest opptatt av i hele verden. Unger er fremtida. Vi har ei fremtid å ta vare på. Da trenger vi trygge, dyktige modige unger som kan ta i tu med alle de utfordringer som måtte eksistere.


Jeg titter frem fra busk og kratt. Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg. Blomstene er forutsigbare å trygge. De vokser mot sola, kan ikke annet. En uværsbyge kan komme å ta dem. Det er forutsigbart det også. De spirer, setter knopp, blomstrer, setter frø og dør. Jeg ønsker at mitt indre, min sjel, skal være like mangfoldig, like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt.

Det er helt urealistisk. 



Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed
Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige.


Ikke noe kan bli så vakkert. En hage trenger en gartner. Kanskje gjør jeg det også, en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.

Vårt hjem. Min mann og jeg.Huset startet som en tanke på et papir. Vårt papir, vår tanke.

Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av. Ulike trær, ulike steiner, fra ulike plasser.

Et hjem er en hinne, en forsterket hud. Hjem er trygghet. Jeg har krabbet ut i denne bloggen. Den ble laget i et galskapens øyeblikk.




Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven.


Skremt til døden har jeg krabbet ut. I fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, eller mangel på dem.


Likegyldighet er verst. Når stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner. Det er så mange tekster i veven, så mange stemmer som vil bli hørt. Vi vil alle bli hørt. Derfor er vi der på sosiale medier, alle vi som vil bli sett, få en påkjønnelse  gjennom andres raske klikkefingre.

Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig ønsker å lese,  så mange ord som ingen vil høre, så mange munner som vil si sin mening.

I gamle tider måtte man bevege seg ut, gå på et torg, klatre opp på en høyde.

  Derfra kunne man rope ut sitt budskap. Var man heldig, gadd noen å lytte. I dag kan man sitte trygt i sin stue og pøse ut tekst ingen vil lese. Hvis man tør. Jeg tar løven i ørene og kommer.

Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed
Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed



Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne.  Vi vet alle mye om å være barn. I mange år av våre liv, var vi barn. Plassert inn i den virkelighet våre samfunn, våre kulturer, skapte for oss.

Da jeg var lita, var de voksne fiendene, de som ødela alt som var morsomt, som vi måtte holde oss unna hvis moroa skulle få fortsette.  Det var en konflikt, for de representerte også tryggheten, kjærligheten, lyset vi vokste mot. Dette har endret seg. I mange hjem er det nå tvertimot. Det er ungene som bestemmer og de voksne som gjør så godt de kan.


Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem.


Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige.



Det er ikke mulig å lage bestemmelser om hvilken oppvekst som er best for barn. Det kommer an på ungene og foreldrene. Det betydningsfulle er kjærligheten og relasjonen.

I våre dager forvaltes store deler av barns liv av et organisert tilsyn. Det krever at de som forvalter tilsynet gjør en god jobb. Så blir vi utdannet.

Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven. Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet. Det legger grunnlaget for hvordan vi får mulighet til å leve våre liv.

I utdanningssystemet får vi plassert merkelapper på oss. Det handler om selvtillit, troen på oss selv.




Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall, av karakterer noen bedømmer oss til.

Lærere ferdes i klasserom.Det er lett å henvende seg til lærere. Jeg henvender meg til alle mennesker, alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplært til kunnende viten. Noen har elsket det, andre har hatet det. Noen har følt seg flinke og fantastiske, andre har følt seg udugelige og begredelige.

Alle barn er unike og vidunderlige. Vi var også unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang. Vi vet alle hva vi elsket og hatet. Vi vet når vi lærte eller bare overlevde. Derfor er vi eksperter på hvordan det var for oss å være i klasserom og bli opplært.

Det er ikke likegyldig hvordan man lærer.

Temaet for hovedoppgaven min var optimale læringsopplevelser, flyt i læring. Mitt spesialfelt er barn med lese – og skrivevansker, dysleksi, Jeg skriver på bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.

Hvis jeg skulle starte en skole i dag,skulle det være en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i læring. Det er ikke nødvendig å starte en slik skole. Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom. Lærerne må bare bestemme seg for å arbeide med optimale læringsopplevelser hos unger.

Da må vi som er brukere av klasserommene, ønske at de gjør det.

Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag. Det er helt naturlig for barn å lære gjennom flyt i læring, men de er avhengige av læreres tilrettelegging for at det skal bli mulig.

Alle skoleslag er vidunderlige når det arbeides med flyt i læring. Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan ønske seg til. Når man arbeider med optimale læringsopplevelser kan man bare antyde veien, metodikken, tanken bak, for alt avhenger av elevene og hva som brunger dem inn i flyt.

Det finnes en uendelig mengde veier. Vi må bare finne perdagoger som er villig til å vandre på den dype læringens stier med elevene. Den som flyr med stjernene og lar seg synke ned i fjell og døkke daler. Klassen og læreren er ikke statiske størrelser. Hvilke elever, hvilke lærer? I den dynamikken vokser flytopplevelser frem. Det er unikt, en seilas på de syv verdenshav.





Undervisningskunst.







Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed
Unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige.






Menneskeheten har fra de tidligste tider forsøkt å finne en mening med tilværelsen.

De har malt på steinflater, hogget ut bilder. Våre barn forsøker å finne seg selv, finne ut hvem de er. Det samme gjør vi. Vi strever med det hele livet.

Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre. De har erfaringer, gode eller dårlige. De fortsetter og virke i oss. Gode erfaringer bringer oss fremover, skaper optimisme, selvtillit og tro. Dårlige erfaringer gjør oss sårbare. Det lille barnet virker inn i våre voksne liv. Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller går til angrep.

Barnet i oss reagerer.

Det i oss som ikke følger fornuften. Vårt sårbare selv. Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke. Har tro på seg selv. Da blir vi sunne, friske voksne som kan stå i en byge.

Jeg kan ikke la være å skrive.Hver dag hører jeg om barn som blir mobbet. Kriminaliteten øker i Hovedstadens gater, andre steder også. Det blir mer brutalt. Rusmidler flyter.

Unger som opplever flyt i læring, vil oppleve seg flinke. De vil føle seg større enn de høyeste fjell. Som voksne vil de søke flyt i læring. Vi vil få en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. Nettopp det er det fremtida trenger.

Jeg har en plan om at jeg skal skrive om hvert eneste klassetrinn ut videregående.

Deretter skal jeg gå over til de menneskelige livsfaser i et flytperspektiv. Mennesker er ikke. Vi er i stadig utvikling. Ikke la oss definere hverandre, sette hverandre i båser, tro at vi veit hva som foregår i andres hoder. La oss frimodig fly inn i livets ulike himler og ned i de dypeste slukter ved siden av hverandre med all vår vidunderlige forskjellighet i respekt for hverandres gode vilje.

Nå for tida blåser det en Corona vind over verden, små monstervirus truer vår eksistens. I tider med engselse og frykt er det særlig viktig at vi gir flytopplevelser en plass i livene våre. Sekundene farer forbi langs tidlslinja. Det er opp til oss å fylle dem og leve live som berikede mennesker. Selve flytbegrepet vokste ut av en katastrofe, en av historiens verste, erfaringer fra en konsentrasjonsleir. Læring er mer enn bare læring. Livet er mer enn bare å leve.




Vers om unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed
Vers om unger og oppvekst, pedagogikk, læringsglede, hvorfor unger er viktige.




































Fantasylitteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav.
Fantasylitteratur, Serien Liber Mundi. Vil du se nærmere, trykk på bildet!
Publisert 8 kommentarer

Voldtatt, det er så bitte lite som skal til noen ganger.



Voldtatt,
gjengvoldtekt,
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
fortrengning,
Et barn en gang,
Å være lærer,
Forfatter R.R. Kile.









Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer





Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.


Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.

Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.

Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.


Voldtatt, gjengvoltekt, å være lærer, Forfatter R.R. Kile


Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.

Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.


Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.

Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.

Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.


blåveis, voldtatt, gjengvoldtekt, Å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.

Mamma skulle ha gjester.

Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.

Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.


Senere leste jeg pedagogikk.


Voldtatt, gjengvoldtekt, å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra.

Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.

Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint.

Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.

En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.




Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.











































Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene. Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du titte inn til bøkene så klikk på bildet!