Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbere, barndom på godt og ondt.






Mobbere,
mobbing,
barndom på godt og ondt,
erte,
å plage andre.
livets sår,
Forfatter R.R. Kile.




Mobbere.

Tenk om de ante hvordan de skader andre, disse mobbere. Mobbing setter sår i sjela. Det varer for alltid, setter livets sår, lager sårbarhetsfunksjoner som det ikke er mulig å måle. Når som helst kan de tyte frem å sende relativt robuste mennesker rett i bakken. For ett vet jeg etter å ha jobbet med unger som har blitt mobbet gjennom flere år. Det er krevende å bøte, krevet er iherdig og hardt arbeid. Hvis det får gå uforløst vil det innvirke på læringsevne, konsentrasjon og senere arbeidslivsutfordringer.


Vårt samfunn bør ta mobbing i enhver form langt mer alvorlig enn de gjør.






Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.





Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Flere jenter av oss skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.



Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage




Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, tagg dem om å åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp.


Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne, som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.



Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det.

Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage



Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Sånt har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt.

Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke godt å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger våre indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon.

Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av. Men det er hardt å gå inn i det.

Jeg skjelver, føler mørket fra tilfluktsrommet som et skrekkens sted. Jeg vil slippe unna. Men jeg kan ikke det, for da vil bøkene mangle de dybder som de kan få dersom jeg går inn bak de jernstenger livet hadde plassert ut for meg. Jeg prøver, men jeg skjelver. Likevel skal jeg aldri slutte å prøve. Dere som leser vil kanskje oppdage at jeg har gått for grunt, beveget meg i overflata. Men jeg kan love dere at jeg skjelver som ospeløv fordi jeg har prøvd.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.




Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.

















































Publisert Legg igjen en kommentar

Vold setter spor



Vold,
Vold setter spor,
Blind vold,
Umotivert vold,
vold og alkohol.

Ungdom,
Forfatter R.R. Kile







Vold når den rammer, rammer den grusomt.

Blind vold, du har ingen mulighet for å forutse at det skjer. Før du aner det har du blitt et offer. Du opplever store smerter du ikke har hatt mulighet til å forberede deg på. Tilliten til andre mennesker er brutt for bestandig, for du kan ikke vite, kan aldri vite når eller hvor det kan skje igjen.




Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol, ungdom, Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom, Forfatter R.R. Kile





Det var en sommer for lenge siden, men det kunne like godt ha vært i dag.

Jeg, og noen venner spaserte i bygda sammen med en lokal gutt. VI hadde drukket noen øl og var lystige. Han ble stanset av ei jente og to gutter. Vi summet videre, lo i ungdommelig lykke. Han kom bort til oss. Jeg spurte om det gikk greit. Han svarte ja. Det var noen fra skolen der han gikk.

Vi ruslet videre, men disse tre hang seg fast i ham. Til slutt kom han bort og lurte på om vi syntes det var greit at vi var sammen med dem. Han kom seg ikke unna. Jeg forsto at han var plaget og spurte om han kjente dem godt. Han fortalte at han egentlig ikke gjorde det. De hadde kommet til bygda fordi de hadde problemer, at de tvang ham, men at de ville la ham i fred dersom vi ville være sammen med dem, gå inn på et utested. Det var det samme for oss. Å inkludere hørtes greit ut.

Vi plasserte oss ved et bord, tre på den ene sida og tre på den andre.

Hun satt i midten av sine to lakeier, to sortkkledde, stilige gutter som smilte når hun ville, brisket seg når hun ville og så skumle ut når hun ville. Jeg har egentlig aldri fått et klart bilde av hvem de var i forhold til hverandre, men de var definitivt ikke fra bygda noen av dem. Jeg hadde aldri sett slike gutter i bygda tidligere.

Egentlig var jeg ikke engstelig for fremmede. Jeg var full av idealer om det gode i mennesker, var brisen, fjollete og utviste høflig interesse. Etterhvert begynte denne jenta og bli ganske ubehagelig. Vår venn snudde seg vekk og hadde det ikke bra. Hun svarte på mine forsøk på å være hyggelig, glatte over, spøke, med et voldsomt verbalt angrep. Vi ble helt sjokkerte. Det kom helt ut av det blå.

Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var noe.

Vi skulle bare komme oss ut så skulle hun banke oss opp alle sammen. Mine venninner ble livredde. Jeg forsto virkelig ikke hva som skjedde. Blikket hennes var vilt, ikke sint, men våkent kalkulerende. Lakeiene var på plass. Eieren av stedet sa at vi måtte gå på utsida. Vi forstyrret gjestene.

Jeg var aldri redd i det vi tumlet ut, situasjonen var for absurd, men det burde jeg ha vært. Hun slo meg midt i ansiktet uten forvarsel. Jeg ble så perpleks at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Vår venn snudde seg og løp. Jenta skrattlo. Lakeiene var alvorlige, høye, ranke og bredskuldrede. De sorte skinnjakkene viste at de hadde muskler å henge jakka på. Hun slo igjen og gjentok at jeg ikke skulle komme her og tro at jeg var noe, kunne regne med å ha en plass her. Så snudde hun og lakeiene på hælen, hun i midten, og gikk nedover veien.

Da våknet jeg.

Jeg ropte etter henne, lurte på om hun var klin gal. Hun snudde seg, kom mot meg og fikk meg i bakken før jeg fattet hva som skjedde. Lakeiene hadde kommet nærmere, sto litt tilbaketrukket på hver side av dronninga. Hun stirret på venninnene mine og spurte om de ville ha samme behandling samtidig som hun sparket til meg og holdt meg nede, mens jeg gjorde mitt ytterste for å krabbe unna. Venninnene mine snudde og løp.

Den gale jenta, for nå følte jeg det som om hun var ravende gal, sparket mot hodet mot hoftene og alle steder på kroppen min. Hun avsluttet med å plassere sin ene høyhælte sko på magen min, tråkket ned og vred rundt. Så snudde hun og gikk med en lakei på hver side av seg før hun vendte seg mot meg en siste gang og sa at jeg for fremtida kunne holde meg unna bygda og aldri nærme meg igjen.

Jeg krabbet, for jeg klarte ikke å reise meg.

Ved togskinnene var det en hekk. Jeg krabbet det jeg kunne ditover, livredd, og jeg hadde så vondt overalt at jeg ikke fattet hvordan jeg skulle komme frem. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var å skjule meg, komme meg bort. Ingen hjalp meg, ingen reagerte. Jeg krabbet inn i hekken, passet på at jeg var godt skjult. Der lå jeg og skalv, lenge. Det føltes som en evighet.

Etterhvert hørte jeg stemmer rope navnet mitt, men jeg lå helt stille, kunne ikke snakke. Flere av bladene var gule og brune, men det var sommer, tidlig august. En grein ble løftet. Jeg så inn i ansiktet til venninna mi. Da kom tårene. Jeg fattet fortsatt ikke hva som hadde skjedd. Det er smertedempende i en god beruselse. Jeg var glad jeg hadde alkohol i kroppen. En skarp hel rett i magen.

Gutten vi hadde vært sammen med, så jeg aldri igjen.

Vi dro ikke ned til bygda mer den sommeren. I stedet gikk vi turer i fjellet, ferierte og gledet oss over naturen.


Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom,  Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol.



Jeg har ikke gått og husket på dette. Det var en opplevelse som jeg har puttet ned i den sorte gryta der elendigheten i livet mitt ligger og putrer.

Det hadde noen konsekvenser. Jeg var litt mindre slepphendt med alkohol. Det jeg var fast bestemt på var at det ikke skulle få påvirke min tro på det gode i mennesker.

Men kroppen husker. Den glemmer aldri. Når jeg ser det samme blikket hos folk, som jeg gjorde hos henne, blir jeg livredd. Jeg tar sjelden feil.





Mennesker med slike blikk, er ute etter bråk, og de går til angrep.

De vil føle seg sterke, på toppen av tilværelsen, med ofre foran føttene så de kan bli sterke i frykten og fornedrelsen av andre. Slike mennesker er livsfarlige.

Det jeg lurer på, og som jeg kommer til å lure på til min dødsdag, er hva de tre typene gjorde der i bygda, vandrende rundt, en opplagt fare for andre, uten tilsyn. De hadde kommet dit fordi de hadde problemer. Denne gutten vi var sammen med, var helt sikkert ikke den eneste som ble plaget av dem. Jeg var sikkert ikke den eneste utenfra som fikk merke volden.

De burde hatt tilsyn.

Hvorfor får folk, tikkende bomber, som er en fare for andre, en åpenbar trussel, lov til å gå alene sånn? Ja, for de skader oss for livet. Det kan synes som en bagatell å ligge der og blir slått, sparket og tråkket på av skarpe heler. Jeg overlevde uten andre skader enn stoltheten, noen dager med smerter, men kroppen den husker.

En sum av dårlige erfaringer, bidrar til en kropp som legger sykdom til seg, setter seg i katastrofeberedskap. Jeg hadde ikke fortjent det, og jeg hadde store planer for livet, så mye jeg ville få til i verden. Dette var trolig en liten spiker inn i den fremtid som skulle gjøre meg ufør.

Akkurat nå veit jeg ikke at det skal bli verre. Livet er fortsatt optimistisk lyst.Der og da. Det er godt vi ikke veit, en livets gave.



Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom,  Forfatter R.R. Kile
Vold, Vold setter spor, Blind vold, Umotivert vold, vold og alkohol. Ungdom, Forfatter R.R. Kile














































Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi,





Mobbing,
blokkunge,
de tok dokka mi,
erting,
å gjøre andre vondt,
misunnelse,
Forfatter R.R. Kile








Mobbing, det å frata andre tryggheten, det er så ufint.

Mobbing skjer blant unger, men dessverre stopper det ikke der. Mange bedriver mobbing av andre hele livet. Noen ganger kan det skje så subtilt at det nesten ikke oppdages, men det gjør like fullt vondt fordi angrepene treffer dybdene i det indre. Det skjer overalt der mennesker ferdes. Kan det skyldes misunnelse, vil man andre vondt, bli større selv ved å holde andre nede. Hvis vi bare visste. Mobbing er et alvorlig samfunnsproblem som vi bør komme til livs.






Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile





Å mobbe.


Det verste er at mobbing har mye større konsekvenser enn det mange forestiller seg, og det innvirker på mennesker evne til mestre hverdagen både som unger og som voksne. I mitt liv som pedagog har jeg jobbet med mange ofre for mobbingens helvete, så jeg vet at skadene kan være store og uopprettelige dersom det ikke settes inn god hjelp.

hele mitt voksne liv har jeg jobbet for å endre verden, et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var barn tror jeg. Derfor har jeg jobbet som pedagog. Skal man få til endringer, må man begynne med ungene. Jeg er opptatt av at hver eneste unge fortjener muligheten til, i lek og læring, å være intenst tilstede i sitt eget liv.Det ve

Jeg vokste opp i arbeiderpartiets bolig eksperiment i en drabantby på østkanten. Familier i etableringsfasen flyttet inn i nybygde blokker og der fikk de unger på omtrent samme tid. Blokka vår hadde en inngang og heis. Alle blokkene var firkanta og vi bodde i så og si helt likt utformede leiligheter. Jeg bor ikke i blokk i dag. Mine unger har ikke vokst opp i blokk. Jeg tror at dersom noen skulle tvinge meg inn i en blokk, ville jeg ha kjempet i mot med alle midler.

Jeg ble egentlig ikke mobbet som barn.

Men noen historier jeg opplevde har satt spor for alltid. Vi var åtte jenter på samme alder i den blokka. I tillegg fantes det jenter på ulike alderstrinn både over og under oss og i naboblokkene. Vi hadde gutter også, men dem var det langt færre av. Det var så lytt mellom leilighetene at vi kunne sitte å prate med hverandre på badet gjennom rørene. Der var jungeltelagrafen, og det var bare å avtale tidspunkt for ditt eller datt. Familiekrangler ble hørt av mange fler enn de involverte. Vi visste det meste om hverandre, og vi hadde alltid noen å leke med.

Jeg elsket å leke. Har aldri sluttet med det. Jeg svelget min virtuelle krummelure pille og lovet at jeg aldri skulle bli voksen. Det har jeg holdt. Nå skriver jeg ei bokserie, Liber mundi, verdensboka. Der går vår verden under i vold og ødeleggelser. Handlinga er lagt langt inn i fremtida et sted der en endelig kamp mellom det gode og det onde skal finne sin løsning. En fantasi. En lek på innsida av mitt hode. Jeg håper den forblir der, for akkurat nå synes jeg det er så mange nedgangskrefter i samfunnet at det skremmer vannet av meg. Likevel vil jeg selvsagt ønske velkommen inn til min fantasiverden. Vi mennesker er både onde og gode, ikke noe er sort hvitt. Mye av livet befinner seg i gråsoner. Aller helst synes jeg vi skal male med sterke farger.

Er det jeg skriver bare lek? Nei, det er ramme alvor. I tekstene lever mitt liv, andres liv, i de grusomheter og gleder verden pakker oss inn i, et ekte liv i rammen av Fantasy.

Da jeg var lita.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Jeg hadde ei tissedukke som het Berit. Jeg var så utrolig glad i den dukka. Den hadde fine klær som tanta mi hadde strikket, tøybleier og tåteflaske.
Mora mi ville ikke ha all denne tissinga inne. Derfor måtte det foregå ute. Jeg rigget meg til med alt utstyret mitt i kjellernedgangen. Der var det en smal murkant som man kunne benytte til alt mulig av bad, kjøkken, soverom for ei dukke.

Jeg ville leke alene. De andre ville bare ødelegge leken.

Så kom de, de andre. Jeg ville nok ikke ha dem med. De spurte kanskje. Jeg husker ikke.



Da gikk de til angrep.

Jeg ble holdt fast, sparket og slått. De tok dukka og løp av gårde med henne. Det var sikkert misunnelse. Ingen av dem hadde tisssedukke. Jeg tror heller ingen av dem var like glade i dukker som meg. Da sistemann slapp, vet jeg nesten ikke hva jeg gjorde, for jeg var livredd for hva de gjorde mot Berit. Ei mor fant meg gråtende og letende . Hun tok meg med opp til mamma, i sjette etasje. Jeg kunne knapt snakke for gråt. De fant jentene som hadde kastet dokka i ned gjennom søpleluka som gikk ned til søppelcontaineren i kjelleren. Jeg gråt. Mødre løp ned dit. Alle tings iboende f.. Søpla var nettopp blitt tømt. Jeg gråt. De forfulgte saken helt til endestasjonen for søppel. Berit ble aldri funnet.

Ei av mødrene kom og snakket med meg. Jeg bare gråt, kunne ikke snakke med noen. Mamma snakket om å ønske seg ny til jul eller bursdag. Jeg gråt. I tre dager gråt jeg. Ikke noe mat. Drakk trolig litt. Da kjøpte mamma ny dukke, helt maken til Berit. Det var ikke Berit. Jeg ville ikke ha den. Hun la den fra seg og sa: «Nei, det er ikke Berit. Men hun har kommet hit. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Berit. Nå trenger hun noen til å ta vare på seg.» Så gikk hun ut, mamma.

Jeg skjønte at hun hun hadde rett. Det var ikke dukkas feil, hun som lå der og var prikk lik Berit. Jeg pakket henne ut. Luktet på henne. Hun luktet helt annerledes. Jeg la henne inn i armene. Hun kunne ikke noe for det, så hun ble min Berit, men jeg ble aldri den samme igjen.



Dette er ikke Berit.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Det er Annedukken. Jeg likte henne aldri noe særlig. Det var to av dem, store Anne og lille Anne.

Jeg hadde veldig dårlig samvittighet overfor det. Hver kveld når jeg la meg, hadde jeg med meg alle dukkene mine i senga.

Jeg lånte en bamse av broren min, for de måtte jo også ha en bror. Det fantes ikke guttebamser på den tida.

Vi lå trangt som haggel. Hver kveld byttet jeg på hvem som skulle få ligge ved siden av meg. Min mor forlang te at alle dukkene skulle ut av senga når jeg sov.

Jeg gråt. Pappa forsvarte meg. Han mente at en slik empati ikke var noe man skulle ødelegge.

Bamsene sitter nå på en av mine mange peishyller sammen med min manns kosebamse.


De er slitne, men helt herlige. Det er liksom som om en del av barndommen er blitt med oss videre. Berit befinner seg hos barnebarna. Før det var hun hos mine døtre. De bryr seg ikke noe særlig om henne, barnebarna. Likevel tror jeg at hun har det bra der.



Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile













Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
















































Publisert 2 kommentarer

Tidslinja, kjedsomhet og intens tilstedeværelse






Tidslinja,
kjedsomhet,
intens tilstedeværelse,
flyt,
flow,
læringsglede,
læring,
lærer,
pedagogikk,
forfatter R.R. Kile.








Tidslinja, kjendsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, læring, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.
Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, pedagogikk,






Tidslinja ja. Fortid, nåtid og fremtid. Alt i hverandre. Fra baby, småunge, barn, ungdom, voksen, senior.



Hvert eneste øyeblikk, av livet jeg har levd, lever i mitt indre. Kunsten er å ta vare på alt sammen, alt som ligger der på tidslinja og vaker, er minner, triste minner, gode minner, intenst opplevde minner, flyt, flow, i intens tilstedeværelse, i kjedsomhet og læringsglede. Læringsgleden har vunnet. Ikke et sekund av livet har jeg tenkt å bruke på å kjede meg. Det ar vært for mye vondt i mitt liv. Den ondskap livet har tullet meg inn i fordi andre mennesker brukte meg til sitt leketøy, skal aldri ha noen makt i mitt liv.

I min barndom og ungdom drømte jeg om å bli arkeolog, få grave i jorda etter spor av tidligere tider. På gymnaset ville jeg endre verden. Det endte med at jeg ble pedagog. Skal man endre noe, må man begynne med ungene. Slik resonnerte jeg den gang, og jeg tror jeg har rett. Skal det lykkes må mange ville ha endring sammen.

Midt i livet, tok jeg, etter lange arbeidsår i barnehage og skole, hovedfag i spesialpedagogikk. Jeg var stolt den dagen jeg satt med graden i hendene, den dagen jeg håpet at verden skulle se på meg som en viter om barn og læring.

Sånn er ikke verden. Det er bare å innse. Helsa skrantet. Det var en tung tid den dagen da jeg måtte innse at kroppen ikke spilte på lag lenger, ikke greide det samme som ilden i hjertet ville at den skulle. Jeg måtte vandre på den tunge veien i helse Norge gjennom mistenksomhetens drepende blikk, samfunnets frykt for at jeg ville stjele kroner fra felleskassa til en innbilt sykdom eller noe.


For å overleve begynte jeg å skrive bøker.



Jeg arbeider med en serie som skal ende opp i 24 bøker. Vår verden er ødelagt. Mennesker i god vilje finner sammen og begynner arbeidet med å bygge den opp igjen. Ikke til egoisme og maktlyst, men i kjærlighet. De strever for å bygge kjærlighet inn i alle råd og i enhver forvaltning, en drøm.

Ilden som brenner i mitt hjerte handler om barns læringsglede og særlig i klasserommet. Dessverre eksisterer det ildsprutende drager som gjør sitt beste for at de kjempemessige kjedsomhetstrollene skal innta skolestua og bli værende der. De heter plikt, fordragelighet og orden. Trolig snakker vi om en arv fra pietismen. Læring er alvorlige greier, og det er å sitte stille, ta i mot beskjeder, gjøre som en blir fortalt, høre etter. Nei, læring er samfunnets investering i den virkelige samfunnskapitalen. Vi trenger unge mennesker som har livslang læring som sin telenomi, det de strekker seg etter, ikke makt, nytelse, vold, men utvikling til folk som kan bringe verden fremover.


Da jeg gikk på skolen, holdt jeg, uten noen små unntak, på å kjede meg i hjæl, virkelig.

Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, læring, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.
Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow,



Jeg overlevde med å drive med alt annet enn det vi skulle i smug, en svært lite fruktbar måte å fordrive tida på med henblikk på læring.

Etter et langt livsverk kunne en jo ha håpet på at dette hadde endret seg. Min erfaring er at endringen har vært svært ubetydelig. Mye vi har kjempet for, har vi mistet til forordninger og kontrollfriker.

Jeg har barnebarn. De gjør side opp og side ned med dødskjedelige lekser. Det er så kjedelig at det er helt ubegripelig.


Jeg går ut i fra at det handler om plikt og øvelse. Læringsgleden har ikke mulighet til å overleve sånt. Den dør, krymper, håper på andre arenaer der en kanskje kan få lære noe som er moro, som griper tak i hele ens indre og setter i sving med adrenalin og økt blodgjennomstrømning. For der ligger fremtida. Verden trenger ei fremtid der tiltakslyst og kreativitet sitter i førersetet, mennesker som kan ta fatt på de utfordringer verden møter på en god måte.


Kjedsomhetstrollene må jages ut av skolestua.

Der skal øynene lyse av læringsgede, forventning og moro. Vi mennesker lærer fra den dagen vi blir født. Utfordringer er som manna. Vi må ha dem så vi kan vokse og trives. Ikke noe er som å være i et klasserom der elevene sitter helt oppslukt med stjerner i øynene, og full konsentrasjon mot undervisningsstoffet, når blyanter spruter, man hører en knappenål falle og ingen vil ha friminutt.

Jeg elsker å være lærer når læringsgnisten sprer sine gnister inn i hukommelsesstrukturer så endring skjer. Det er en lærers fremste oppgave, tenne læringsgleden. Klasserom skal være steder der læring gnistrer, rom der unger gleder seg til å gå inn , som er så spennende at en gjerne kunne tenke seg å bli der når timene er endt og fortsetter å jobbe med problemstillinger når en kommer hjem.





Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, læring, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.
Tidslinja, kjedsomhet, intens tilstedeværelse, flyt, flow, læringsglede, lærer, pedagogikk, forfatter R.R. Kile.





























































Publisert 4 kommentarer

Flow, flyt versus plikt.






Flow,
flyt,
flyt versus plikt,
plikt,
læring,
Mihalyi Csikzentmihalyi,
pedagoger,
klasserom,
læringsglede,
læringsmagi,
undervisning,
hukommelse,
læringspotensial.
Forfatter R.R. Kile






Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom, læringsglede, læringsmagi, undervisning, hukommelse, læringspotensial. Forfatter R.R. Kile
Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom, læringsglede, læringsmagi,

Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves.


De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det selv når vi står i en pandemi, kjemper mot monstervirus. Flow, det er i flyt at alle sanser er tilstede i opplevelsen. Unger er oftest i flyt. Flyt versus plikt. Vi voksne står for pliktene. Læring skjer best i flyt. Unger lærer ved lek. Lek er flow.


Klokka må følges til ditt og datt.

Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom, læringsglede, læringsmagi, undervisning, hukommelse, læringspotensial. Forfatter R.R. Kile
Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi,

Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser.  Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem. Unger er i flow hvis vi lar dem. De kan gjøre oppgaver, utføre dem bra, men kun så lenge det er en lek.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinja .Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.



Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.


Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom, læringsglede, læringsmagi, undervisning, hukommelse, læringspotensial. Forfatter R.R. Kile
Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom, læringsglede, læringsmagi, undervisning,




I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien.

Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.

    Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.



Tull og tøys?



Nei takk!



Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.

Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.

  Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort og så lite involverende som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.

Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.



Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.  


 Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.




Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.


Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det blir mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.

Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, tallene får mening uten krav til resultat.


Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.


De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.

Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.



Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.



Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter.

Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.

Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.




Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom, læringsglede, læringsmagi, undervisning, hukommelse, læringspotensial. Forfatter R.R. Kile
Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi, pedagoger, klasserom,









































































Publisert Legg igjen en kommentar

Flyt, læring er mer enn bare læring.







Flyt,
Læring er mer enn bare læring,
Flow,
Tid og evighet,
lærere,
pedagoger,
Forfatter R.R. Kile








Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er ungesvane.jpeg
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile

Det er så merkelig med tid.


Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene, minuttene fra, sekundene. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder, flyt, det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i. Det er da læring skjer, virkelig læring, som går i dypet, det er da læring er mer enn bare læring. Flow, tid og evighet blir ett.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinja.



Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile




Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.


Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.


Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte. Hele mennesket er i flyt.


I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 




Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Tid og evighet, lærere, Forfatter R.R. Kile

Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp.

Mora mi hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning.

Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.

Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.

Venner og lillebror gikk i toget.

Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene. Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog. Slike opplevelser setter spor i kroppen. De er dype sporene av flyt. Læring er mer enn læring. Læring som setter dype hukommelsesspor.




I skolen skal det måles hva eleven har lært.



Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, flow, Tid og evighet,

 
Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg.

Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.

Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua.



Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede, for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede, ja, for da er læring mer enn læring, hukommelsen styrkes, læringspotensialet blir optimalt og læringsgleden gnistrer, jaget hvert eneste kjedsomhetstroll. Flyt.

Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

 Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere og bare ha det morsomt.

Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en formidabel lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av mer eller mindre rotta på den hos mange av oss.

De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte på skolen med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet. La oss gjøre så flyt i læring blir de telenomier elevene våre følger. Da gjør vi noe godt for samfunnet. Flow.

Ekte læring


bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.

Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, forfatter R.R. Kile































































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa








Løvetannbarn,
resiliens,
lærer,
voldtekt,
gjengvoldtekt,
overgrep,
Me too,
Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.











Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile






Løvetannbarn, jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte de jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.



Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt


Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.

Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.


Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens voldtekt, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.

Løvetannbarn, resiliens,  voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer,



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.

Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep, den nesten usynlige flisa
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff , overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.

Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene.

Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.








Løvetannbarn, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.












































































Publisert Legg igjen en kommentar

Voldtatt, det er så bitte lite som skal til noen ganger.



Voldtatt,
gjengvoldtekt,
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
fortrengning,
Et barn en gang,
Å være lærer,
Forfatter R.R. Kile.









Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer





Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.


Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.

Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.

Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.


Voldtatt, gjengvoltekt, å være lærer, Forfatter R.R. Kile


Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.

Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.


Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.

Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.

Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.


Voldtatt, gjengvoldtekt, Å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.

Mamma skulle ha gjester.

Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.

Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.


Senere leste jeg pedagogikk.


Voldtatt, gjengvoldtekt, å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra.

Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.

Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint.

Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.

En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.




Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.
























































































Publisert 3 kommentarer

Gjengvoldtekt, den store fortrengningen.


Gjengvoltekt,
Fortrengning
Overgrep,
Trakkassering,
Me too,
Voldtekt,
Forfatter R.R. Kile.









gjengvoldtekt, overgrep, trakkassering, Me too, fortrengning. Å skade andre mennesker for livet.
gjengvoldtekt, fortrengning, overgrep, trakkassering, Me too, Å skade andre mennesker for livet.





Det var dagen etter at jeg var blitt gjengvoldtatt, den katastrofale dagen som skulle gi meg den store fortrengningen som preget mitt liv og til slutt gjorde meg syk.

Å voldta, den verste forbrytelse. Å voldta i flokk, en gjengvoldtekt, være tøffe i hverandres kåte tøffhet. Fy faen ta dem, guttedjevlene. De skulle ha måttet stå til ansvar for det, ble straffet for hva de gjorde. Men jeg min feiging hadde krypet inn dit ingen kunne nå meg, ikke en gang minnene.

Jeg husket ingenting. Det ringte på døra. Jeg sjekket i dørsprekken. En guttestemme ropte. Jeg åpnet. Der sto det to nære guttevenner, kun det. Jeg ba dem inn selv om jeg var i pysjamas. Vi tøyset og tullet. Han ene spurte om jeg ville være sammen med ham. Jeg begynte å storle. Han ble fornærmet. Han andre mente at det var veldig dårlig gjort av meg å le. Det var jo det, men den typen der tok jeg ikke alvorlig.


Jeg: «Men du kan da ikke tru at ei seriøs jente som meg vil være sammen med en rundbrenner som deg.»
Han: «Men man kan jo forandre seg.»

Jeg himler og ler enda mer:

«Dessuten så har du ingen interesse for meg.»
Han andre: «Du visste jo at du ikke ville ha en sjanse før vi gikk opp hit. Vi snakket jo om det.» Han ser på meg: «Du behøver jo ikke å le da.» Nei, det var jo ikke pent, men det illustrerte hvor veldig lite alvorlig jeg tok det. Vi var venner ikke noe mer.


Fyrens lille frieri betydde ikke mer enn at vi fortsatt å tulle og tøyse, snakke om alt mulig som at jeg aldri hadde pult. Nabokjerringa kom på døra. Min venn brølte til henne at hun skulle holde seg unna. Vi regnet med at hun skulle klage fordi vi bråket. Jeg likte ikke at han ropte og kalte henne navn. Det ville det bli bråk av .
Han: Den helvetes bura.
Jeg husket virkelig ingenting.

Mutteren kommer hjem.

Etter en stund kommer hun inn på rommet helt oppskjørtet og sier at vi må ha en samtale.
Jeg: «Snakk vekk.»
Hun: «Vi må snakke alene.»
Jeg: «Det er ingenting du kan si til meg som ikke vennene mine kan høre.»


Hun ser misbilligende på pysjen min og synes jeg skal kle på meg. Vi tre unge ler av at hun er så prippen. Det er tydeligvis vanskelig for henne å si det hun har kommet for å si. Hun begynner å snakke om nabokjerringa.

Venn 1: Hun har ingenting å klage på.


Vi har ikke bråka i det hele tatt.
Mamma: Nå må dere høre på meg. Dette er alvorlig. Hun kunne fortelle meg om noe meget alvorlig som skjedde her i går. Hadde du fest her i går kveld, Randi?»


Jeg ristet på hodet. Ingen hadde befunnet seg her i går kveld. De to guttene bekrefter det jeg sier. «Men fru X lyver ikke om sånt. Det er veldig alvorlig. Hun forteller at det var mange gutter her og at du hadde sex med flere av dem.» Tårer rant nedover kinnene hennes. «Randi vi….»


De to guttene lo hjertelig. Mamma ser fortørnet på dem, spør hva de ler av.
Venn1: Nei, Randi har ikke hatt sex med mange gutter. Hun har aldri ligget med noen. Det veit jeg. Du kan bare ta det med ro fru Røst Olsen. Den kjerringa er helt gæren. Juger om folk.»
Uansett hva mamma sa så kom hun ingen vei.

Å jeg, jeg husket virkelig ingenting av det som hadde skjedd.

Men derimot denne etterfølgende dagen husker jeg veldig godt som om jeg var overintenst tilstede i den, alt som ble sagt, hva vi lo av.

Gjengvoldtekt, fortrengning, Me too, overgrep, trakkassering, Den verste forbrytelse du kan gjøre mot et annet menneske.
Gjengvoldtekt, Me too, overgrep.


Jeg har et bilde fra det. Egentlig burde jeg ikke legge det ut, for jeg er altså i pysjen, en underlig sak som mora mi hadde sydd. Det er ansiktsuttrykket mitt, så vilt, men likevel så tungt og fylt av smerte. Kanskje er det bare jeg som ser det.

Noen ganger undrer jeg meg over hva som ville ha skjedd hvis de to guttene ikke hadde vært tilstede, hvis mamma og jeg hadde vært alene. Det går ikke an å bruke tid på sånt, men jeg undrer likevel.



Jeg ble sinnsykt rasende.


Ikke i et eneste øyeblikk snurret det inn en minste tanke i hodet mitt om det kunne være noe sant i de ryktene. Venner snakket om at det kunne ha skjedd når jeg drakk meg sanseløs uten at jeg visste det. Så sanseløs mente jeg at jeg aldri hadde vært

Jeg gikk rett til kiosken der disse lømlene befant seg med en hale av folk etter meg. Uten den minste bekymring skrittet jeg bort til gutten som hadde bedt om et kyss. Jeg spurte hvorfor i huleste han gikk rundt og fortalte dritt om meg, at jeg var ei hore som hadde pult hauger av gutter. Du, av alle, burde jo vite at det ikke er sant. Han rødmet lett.
Han: «Hvis du sier det så.»
Jeg: «Det sier jeg, og det vil jeg ha sutt på nå.»
Han: «Javel.»

Jeg ser meg rundt på hver av en som har voldtatt meg og sier at nå vil jeg har slutt på at noen av dem noen gang mer snakker dritt om meg og sprer usanne rykter.

De nikker. I triumf går jeg ut av kiosken. Ikke en eneste gang sniker det seg inn den minste tvil om at det kunne være annerledes. Jeg mente meg helt i min fulle rett. Disse guttene ble vel så tafatte at de ikke ante hva de skulle gjøre med den steile dronninga de sto stilt overfor. For jeg var ofte det, en steil dronning, som uten frykt sa hva jeg ville til den jeg ville dersom jeg mente at det var riktig.

Jeg gikk over til å leve som jeg hadde gjort, sa et hei eller hilste med handa når jeg passerte overgriperne. De gikk ikke i videregående så jeg traff dem ikke daglig. Jeg drakk mindre og skiftet fokus i livet. Ble mer opptatt av fremtida. hva jeg skulle gjøre med livet. Egentlig hadde jeg planlagt å studere arkeologi. Nå ville jeg studere psykologi. Jeg forelsket meg i verdens fineste mann. Etterhvert ble jeg totalt avholdskvinne i noen år.

Hvis jeg skulle si at jeg merket noe, så var det at ungdom, som jeg kun kjente delvis, begynte å behandle meg med mindre respekt. Jeg var vant til å bli likt. Folk pleide å respondere positivt på det jeg sa. Sånn var det ikke nødvendigvis lenger. Da jeg ved en anledning spurte en gutt om hvor lenge det var til bussen kom, skjelte han meg ut og ville ha seg frabedt at ei så simpel jente som meg snakket til ham. Jeg ble målløs.

En dag da jeg hadde giftet meg og hadde født to barn, møtte jeg guttegjengen som hadde voldtatt meg helt tilfeldig på en pizzabar.

Jeg hadde bodd utenlands i tre år. Hadde kommet hjem, bygd hus, og det føltes så hyggelig å møte mennesker fra den gang jeg vokste opp. Vi klemte hverandre. Jeg satte meg ned ved bordet deres og vi tok en halvliter sammen. Jeg var ikke totaltavholden lenger.


Gjengvoldtekt, Trakassering, Overgrep, Fortrengning, Me too, voldtekt, det jævligste som er.
Gjengvoldtekt, Trakassering, Overgrep, Fortrengning, Me too


Vi pratet om dette og hint. Jeg fortalte om livet mitt, alt som var spennende. Gutten, som hadde kysset meg, sa at det var så godt å høre at det hadde gått så bra med meg. Hvis det var tilfelle var det jo håp for flere av dem. Det var mange det ikke hadde gått så bra med.

Jeg lurte på hvorfor i alle dager det ikke skulle ha gått bra med meg. Jeg hadde jo aldri skeiet ut, hadde gått på skoler, drev og utdannet meg til førskolelærer, hadde vært avholdsmenneske i flere år.

Alle vi jentene i blokka hadde jo vært så uskyldige.


Det hadde jo vært annerledes med dem som slutta skolen etter ungdomskolen og hadde drevet med litt av hvert. «Husker dere den gangen……. «

Mens jeg snakket ble flere så rare. En etter en unnskyldte seg og gikk mens jeg skravlet. Da det var to igjen spurte jeg dem hvorfor alle bare forsvant. Jeg hadde trodd at de hadde planlagt å være på dette stedet hele kvelden. j
Kysseren: «Beklager, vi må gå vi også.» Plutselig var de borte. Jeg skjønte ingenting.

Da kom mannen min bort til meg: «Hei, sitter du her og holder hoff. Var det ikke mange andre her også.» Jeg så bortover de mange halvtomme glassene. «De bare forsvant. Jeg aner ikke hvorfor. Vi satt da her og hadde det hyggelig, noen tidligere klassekamerater.» Han smilte mannen min og syntes det var bra at jeg ble med bort til gjengen vår.

Broren min tok det opp en gang han var rusa.

Han var ofte det. Han snakket om voldtekten, alt det fæle disse guttene hadde gjort mot meg og han som ikke hadde grepet inn. Jeg trodde fyren var blitt ravende gal. Det ga jeg uttrykk for også. «Så du husker det virkelig ikke», sa han. «Ja, jeg får black out jeg også, men det var så jævlig så det burde du ha husket.» Han røra i vei med dette. Jeg fastslo at det aldri hadde skjedd og at jeg ikke ville høre mer rør fra ham. Da holdt han kjeft. Ikke en eneste gang slo det meg at det kunne være noe sant i det han sa.

Jeg husket virkelig ingenting. Det er så rart å tenke på at det er mulig. Stadig vekk i fullt alvor hevdet jeg at det hadde vært tøft å vokse opp i drabantbyen, men at jeg hadde vært heldig at det hadde gått så bra. Derimot ble kroppen stadig dårligere. Jeg hadde smerter både her og der, uforklarlige smerter.

Vi bodde i Glasgow i tre år.

Der var det mye kriminalitet, og jeg var innimellom så redd at jeg knapt våget å bevege meg i gatene. Hjertet slo i frykt så jeg fikk vondt i brystet Jeg gikk til legen og lurte på om jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt. Han tok en rask sjekk, smilte og sa: «Du er nok bare redd.» Jeg bekreftet at jeg var det. Han sa at jeg måtte slutt å engste meg så mye. Hvis vi mennesker gikk og var redde hele tida, ville vi overbelaste hjertet. Jeg jobbet med frykten, men det var som om den satt fast i dypet av meg.

Jeg gikk på vernepleier skole. En av lærerne der sa: «Dersom du er i Glasgow sentrum om natta, og det kommer en gjeng ungdom mot deg, da skal du heller kjøre på rødt enn å bli værende i bilen. Da har du større sjanse for å overleve.» Sånt gjorde meg ikke tryggere.

Da jeg utdannet meg til førskolelærer gikk jeg sammen med ei jente som var samboer med en som vokste opp i området der jeg gjorde.

Jeg mente å vite hvem det var og ba henne hilse. Han hadde forsøkt å huske meg, og hadde fortalt om alle de fæle ryktene. Jeg fortalte at jeg kjente til dem, men at det ikke var hold i dem. Samboeren hadde forsikret henne om at det var det. Hun hadde lurt på hvorfor de aldri var sammen med hans barndomsvenner. Han hadde fortalt at mange av dem hadde det vanskelig, at de ikke var så mye å samle på. Jeg bekreftet at det han sa var sant.

Kroppen husket, men jeg husket ikke. Egentlig er det jævlig at jeg har levd med så mye smerter og angst. Mye hadde jo skjedd meg som kunne forklare det. Jeg vokste opp med en sint mamma. Det var ikke mine handlinger som gjorde at jeg fikk kjeft, men hennes humør. Det var det ikke enkelt å navigere etter. To gutter hadde dratt meg inn i skogen og forsøkt å rive av meg klærne før jeg ble reddet. Jeg var blitt angrepet, slått og sparket uten grunn av ei rabiat jente.

Det underlige er at jeg hele tida har vært et selvreflekterende menneske.

Jeg tenker mye over det som skjer, leter etter sammenhenger mellom det og folks atferd. Meditasjon har betydd en god del. Siden jeg har angst for pust, har jeg meditert gjennom ord og jeg har tenkt mye gjennom fortida mi for å forsøke å forstå. Jeg var jo en løvetannunge. Likevel har jeg aldri husket det skrekkelige som skjedde den gangen.

Når det gjaldt sex, skjedde det store endringer. Sex hadde vært enkelt. Jeg kunne få orgasmer av intense kyss. Enda så glad jeg er i mannen min, og så glad jeg er for å ha sex med ham, var kroppen min helt annerledes. Den var redd og likte ikke berøring. Det var svært vanskelig for meg å gå til fysioterapeut, litt underlig siden jeg er gift med en. Forelskelsen gjør at jeg liker berøring når jeg er tent, ellers ikke. Jeg grublet mye over denne endringen, for det var jo rart. Som unge hadde jeg alltid likt å bli klødd på ryggen. Nå nærmest hatet jeg det.

Jeg er jo pedagog, og har rådgiverkompetanse.

Det var naturlig for meg å forsøke å forstå det som skjedde rundt meg. Det var som om kroppen min og jeg var to forskjellige typer. Den var sliten og redd. Jeg var modig og sterk.




Når jeg ser på det i ettertid , så er det helt utrolig for meg at jeg klarte å fortrenge det så grundig i så mange år, men jeg hadde så mange andre knagger å henge det på.

Jeg fortalte aldri mannen min om guttene i skogen eller at jeg ble slått ned og sparket av den jenta en gang. Det hadde jeg skjøvet inn i et hjørne av ubetydelige hendelser.

Men mora mi var som hun var. Selv om hun var svært fornøyd med svigersønnen, så han jo hvordan hun behandlet meg. De tingene snakket vi om, og det kunne jo forklare mye av mine vansker.

Opp i det hele hadde vi broren min som utviklet hasjpsykose, ruset seg og som stadig hadde forsøkt å ta sitt liv.


Han hadde store vansker som preget hele vår familie.

Men jeg har jeg hatt en stor fordel av elendigheten i mitt liv. Det har gjort meg til en dyktig pedagog. Jeg forstår umiddelbart unger som har vansker og viser aggresjon, ser inn i deres hjerter, forstår dem og kan hjelpe dem. Mye av mitt fokus i min yrkeskarriere har vært å forsøke å forklare det jeg ser og hva jeg gjør for kolleger. Nå forsøker jeg å benytte denne kunnskapen når jeg skriver bøker.

En leser har sagt at jeg ikke går tungt nok inn i personene. Det kan jo skyldes at jeg skyver det vonde som har skjedd meg unna spesielt når jeg skriver om voldtekt. I Alene, er jeg kanskje for opptatt av hva jeg ville folk skulle ha gjort med meg som voldtektsoffer enn av spensten i fortellinga for en leser.

Ved at jeg skriver om dette nå, håper jeg at jeg kan bruke erfaringene mine bedre, bli en bedre forfatter, for jeg vil så gjerne ikke bare være ufør, men drive med noe viktig, som betyr.

Vi er mange som har lidd vondt av andres overgrep. Det preger oss hele livet. Heia oss. Vi vil ha tilbake det som ble frarøvet oss.


















Gjengvoldtekt, trakkassering, overgrep, voldtekt, Me too, Fortrengning. Voldtekt, det verste som er. Det ødelegger langt mer enn hva det kan se ut som.
Gjengvoldtekt, trakkassering, overgrep, voldtekt, Me too, Fortrengning. Voldtekt, det verste som er.



























Publisert Legg igjen en kommentar

Å danse vannperler sammen








De spor som aldri ble tråkket.
De tanker som aldri ble tenkt.
De gaver som aldri ble gitt.
De frø som aldri ble sådd.
De ord som aldri ble sagt.
Et taust vitne om noe
som kunne ha vært.
Ei fuglefjær, et vindpust, en drøm





















Kjærlighet.
To mennesker
med en regnbue mellom seg,
med en hel verden under.
To mennesker
som maler en regnbue sammen.
Maler og maler
med friske farger.
Maler liv.
Gjennom forskjeller og likheter,
sorger og gleder.

Elskede, ikke slipp penselen!
Vi maler evig kjærlighet






Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er svanefine-1.jpeg




Stille ro.
Mate ender i en andedam.
Hengebjørk og siv.
Se på geiter på en vei.
Sitte der,
melde seg ut en stund.
borte fra utfordringer,
bekymringer for vold,
avsky for griskhet,
frykt for terror,
tristhet mot hatprat.
Lengselen etter toleranse.

Å lytte til andre, lytte til vinden,
naturens stemme.

De mange stemmer.











Hva hvis jeg hjelper deg opp,
hvis jeg stryker hjertet ditt
med varsom hand,
hvis jeg tar deg med på nye veier
i våre hjertets mange irrganger.
Kjærligheten krever største motet.
Alt kan vi tape.
Gevinsten er ufattelig stor,
livets berikede juveler.

For jeg, som ser deg,
har også alt å tape.











Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er danse-vannperler.jpeg