Publisert Legg igjen en kommentar

Hei, er det hjelp å få


Både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid. Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.

Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt. Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen. Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg hadde den utdannelsen jeg har. Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.



De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene. Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe. På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.




Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP. Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.



Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep. Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.





I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss. Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det. Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted. Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.


Endelig er jeg fri. Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.


















































Publisert Legg igjen en kommentar

Vold setter spor





Det var en sommer for lenge siden, men det kunne like godt ha vært i dag.

Jeg, og noen venner spaserte i bygda sammen med en lokal gutt. VI hadde drukket noen øl og var lystige. Han ble stanset av ei jente og to gutter. Vi summet videre, lo i ungdommelig lykke. Han kom bort til oss. Jeg spurte om det gikk greit. Han svarte ja. Det var noen fra skolen der han gikk.

Vi ruslet videre, men disse tre hang seg fast i ham. Til slutt kom han bort og lurte på om vi syntes det var greit at vi var sammen med dem. Han kom seg ikke unna. Jeg forsto at han var plaget og spurte om han kjente dem godt. Han fortalte at han egentlig ikke gjorde det. De hadde kommet til bygda fordi de hadde problemer, at de tvang ham, men at de ville la ham i fred dersom vi ville være sammen med dem, gå inn på et utested. Det var det samme for oss. Å inkludere hørtes greit ut.

Vi plasserte oss ved et bord, tre på den ene sida og tre på den andre. Hun satt i midten av sine to lakeier, to sortkkledde, stilige gutter som smilte når hun ville, brisket seg når hun ville og så skumle ut når hun ville. Jeg har egentlig aldri fått et klart bilde av hvem de var i forhold til hverandre, men de var definitivt ikke fra bygda noen av dem. Jeg hadde aldri sett slike gutter i bygda tidligere.

Egentlig var jeg ikke engstelig for fremmede. Jeg var full av idealer om det gode i mennesker, var brisen, fjollete og utviste høflig interesse. Etterhvert begynte denne jenta og bli ganske ubehagelig. Vår venn snudde seg vekk og hadde det ikke bra. Hun svarte på mine forsøk på å være hyggelig, glatte over, spøke, med et voldsomt verbalt angrep. Vi ble helt sjokkerte. Det kom helt ut av det blå.

Jeg måtte ikke komme her og tro at jeg var noe. Vi skulle bare komme oss ut så skulle hun banke oss opp alle sammen. Mine venninner ble livredde. Jeg forsto virkelig ikke hva som skjedde. Blikket hennes var vilt, ikke sint, men våkent kalkulerende. Lakeiene var på plass. Eieren av stedet sa at vi måtte gå på utsida. Vi forstyrret gjestene.

Jeg var aldri redd i det vi tumlet ut, situasjonen var for absurd, men det burde jeg ha vært. Hun slo meg midt i ansiktet uten forvarsel. Jeg ble så perpleks at jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Vår venn snudde seg og løp. Jenta skrattlo. Lakeiene var alvorlige, høye, ranke og bredskuldrede. De sorte skinnjakkene viste at de hadde muskler å henge jakka på. Hun slo igjen og gjentok at jeg ikke skulle komme her og tro at jeg var noe, kunne regne med å ha en plass her. Så snudde hun og lakeiene på hælen, hun i midten, og gikk nedover veien.

Da våknet jeg. Jeg ropte etter henne, lurte på om hun var klin gal. Hun snudde seg, kom mot meg og fikk meg i bakken før jeg fattet hva som skjedde. Lakeiene hadde kommet nærmere, sto litt tilbaketrukket på hver side av dronninga. Hun stirret på venninnene mine og spurte om de ville ha samme behandling samtidig som hun sparket til meg og holdt meg nede, mens jeg gjorde mitt ytterste for å krabbe unna. Venninnene mine snudde og løp.

Den gale jenta, for nå følte jeg det som om hun var ravende gal, sparket mot hodet mot hoftene og alle steder på kroppen min. Hun avsluttet med å plassere sin ene høyhælte sko på magen min, tråkket ned og vred rundt. Så snudde hun og gikk med en lakei på hver side av seg før hun vendte seg mot meg en siste gang og sa at jeg for fremtida kunne holde meg unna bygda og aldri nærme meg igjen.

Jeg krabbet, for jeg klarte ikke å reise meg. Ved togskinnene var det en hekk. Jeg krabbet det jeg kunne ditover, livredd, og jeg hadde så vondt overalt at jeg ikke fattet hvordan jeg skulle komme frem. Den eneste tanken jeg hadde i hodet var å skjule meg, komme meg bort. Ingen hjalp meg, ingen reagerte. Jeg krabbet inn i hekken, passet på at jeg var godt skjult. Der lå jeg og skalv, lenge. Det føltes som en evighet.

Etterhvert hørte jeg stemmer rope navnet mitt, men jeg lå helt stille, kunne ikke snakke. Flere av bladene var gule og brune, men det var sommer, tidlig august. En grein ble løftet. Jeg så inn i ansiktet til venninna mi. Da kom tårene. Jeg fattet fortsatt ikke hva som hadde skjedd. Det er smertedempende i en god beruselse. Jeg var glad jeg hadde alkohol i kroppen. En skarp hel rett i magen.

Gutten vi hadde vært sammen med, så jeg aldri igjen. Vi dro ikke ned til bygda mer den sommeren. I stedet gikk vi turer i fjellet, ferierte og gledet oss over naturen.




Jeg har ikke gått og husket på dette. Det var en opplevelse som jeg har puttet ned i den sorte gryta der elendigheten i livet mitt ligger og putrer.

Det hadde noen konsekvenser. Jeg var litt mindre slepphendt med alkohol. Det jeg var fast bestemt på var at det ikke skulle få påvirke min tro på det gode i mennesker.

Men kroppen husker. Den glemmer aldri. Når jeg ser det samme blikket hos folk, som jeg gjorde hos henne, blir jeg livredd. Jeg tar sjelden feil.



Mennesker med slike blikk, er ute etter bråk, og de går til angrep. De vil føle seg sterke, på toppen av tilværelsen, med ofre foran føttene så de kan bli sterke i frykten og fornedrelsen av andre. Slike mennesker er livsfarlige.

Det jeg lurer på, og som jeg kommer til å lure på til min dødsdag, er hva de tre typene gjorde der i bygda, vandrende rundt, en opplagt fare for andre, uten tilsyn. De hadde kommet dit fordi de hadde problemer. Denne gutten vi var sammen med, var helt sikkert ikke den eneste som ble plaget av dem. Jeg var sikkert ikke den eneste utenfra som fikk merke volden.

De burde hatt tilsyn. Hvorfor får folk, tikkende bomber, som er en fare for andre, en åpenbar trussel, lov til å gå alene sånn? Ja, for de skader oss for livet. Det kan synes som en bagatell å ligge der og blir slått, sparket og tråkket på av skarpe heler. Jeg overlevde uten andre skader enn stoltheten, noen dager med smerter, men kroppen den husker.

En sum av dårlige erfaringer, bidrar til en kropp som legger sykdom til seg, setter seg i katastrofeberedskap. Jeg hadde ikke fortjent det, og jeg hadde store planer for livet, så mye jeg ville få til i verden. Dette var trolig en liten spiker inn i den fremtid som skulle gjøre meg ufør.

Akkurat nå veit jeg ikke at det skal bli verre. Livet er fortsatt optimistisk lyst.Der og da. Det er godt vi ikke veit, en livets gave.





































Publisert Legg igjen en kommentar

Ta handa mi






Hei, vesle jente. Ta handa mi. Jeg lover å passe på deg for bestandig. Du er helt trygg.




Jeg var fire år kanskje, den dagen, det utenkelige skjedde, ei lita jente utenfor blokka i drabantbyen. Vi hadde tørkestativ, en svær innhegning med lås på der tøyet skulle få henge i fred. Det var det morsomste stedet å leike, men vi fikk jo sjelden lov, og bare når det ikke hang klær der. Tjuv og purk, ta hverandre til fange, sette hverandre i fengsel. Jeg tror det var piggtråd på toppen.

To familier delte på å ha vaskedag. Det var et gedigent vaskeri i kjelleren. Denne dagen var det mamma og ei nabodame sin tur. Jeg og en gutt var de heldige. Vi sprang omkring der inne i tørkeinnhegninga. Lo og skrålte. Damene skravlet som damer gjør og hysjet som damer pleide.

Da fikk jeg en super ide. Jeg tok masse søle på hendene, løp inn i stativet. Der hang det rekke på rekke med hvitt sengetøy, mammas side av stativet. Det ble urolig fine avtrykk av handa mot det hvite. Vi løp begge to, lo og satte avtrykk. Mer søle, flere avtrykk, mere latter.

Mamma skrek. Hun løp mot meg. Jeg flyktet så kjapt beina kunne bære meg. Hun skreik, skjelte meg ut for en jævla drittunge, men ordene fløy forbi ørene. Hun la hendene rundt halsen min og klemte til. Det svartnet. Jeg kunne ikke puste, vred meg kjempet.

Nabokjerringa tok tak i mamma, skrek, løsnet hendene, dro henne vekk. Det peip i halsen. Sakte fikk jeg pusten tilbake, gispet, knakk, det gjorde så vondt. Nabokjerringa bøyde seg ned, spurte om det gikk bra. Jeg strevde for å få luft, hikstet.

Hun gikk bort til mamma som sto tvikroket mange meter fra meg med hendene hengende rett ned og hodet mot bakken mens hun pustet tungt. «Du kunne ha drept henne», sa hun.

«Den ungen er så jævlig», sa mamma. «Hun finner på så mye.» Jeg hørte ikke etter, for jeg var vettskremt. Pusten var så vanskelig å holde fast i. Det gjorde så vondt. Jeg så ned på anorakken, den var gråblå med blank glidelås. Mamma hadde sydd den,

Mamma kom mot meg. Jeg trakk meg unna. Hun fikk tak i meg, bøyde seg helt ned og spurte om det gikk bra med meg. Jeg gispet og været. Greide ikke å snakke. Det gjorde så ufattelig vondt. Vogna med broren min sto til venstre for oss ved sandkassa. «Nå våkner han snart. Jeg må ta hele vaske på nytt. Skjønner du det. Du må lære å oppføre deg.» Hun ropte til meg. Jeg svarte ikke.

«Hun er bare en unge», sa nabokjerringa.




Ja, jeg var bare en unge, ei lita jente som kanskje burde ha visst bedre.




Dette er ikke noe jeg har gått rundt og husket. Det har ligget som en bagasje i dypet, og der ulmer det av skrekk. Pusten henger så direkte sammen med livet, og jeg var så lita. Hele livet har jeg hatt problemer med pusten. Opplevelsen av å ikke få puste. Om hodet ikke går rundt og husker, så sitter minnene i kroppen.

Da jeg skulle føde gikk vi på fødselsforberedelseskurs for å lære å puste. Det var grusomt. Jeg ble vettskremt og jeg skjønte ikke hvorfor. Det var en lettelse at jeg bare måtte ta det kurset en gang.

Under fødslene ble jeg minnet på at jeg måtte puste. Jeg ble så redd at det ble en skrekkelig tillegsbyrde.

Da jeg gikk på drama, hadde vi pusteøvelser. Jeg kunne ikke være tilstede. I begynnelsen tulla jeg, lagde ablegøyer, kom med teite kommentarer. Læreren hadde liten forståelse for det, mente at jeg ødela. Frykten boblet i undergrunnen, i den sorte kjelen under hjertet der de dårlige minner satt, det som kroppen husket, men som jeg ikke bar med meg i bevisstheten. Jeg prøvde å forklare problemet, den skjelvende dirrende angsten som kom ingensteds fra. Min eneste forklaring var at det måtte komme fra de vanskelige fødslene.

Etterhvert utviklet jeg pustevansker når jeg befant meg i krevende situasjoner. Det fikk meg til å bli helt avhengig av nesespray, for jeg gikk i evig angst for at det skulle bli helt tett. Jeg kunne ikke gråte for da opplevdes det som om slimhinnene kollapset inn i hverandre og jeg følte at jeg ble kvalt.

Jeg snakket med legen om dette. Han antydet at det kunne være angst, men jeg kunne ikke fatte det, for jeg er ikke en spesielt engstelig person. Folk kaller meg heller modig og uredd. Vi prøvde med allergimedisiner, for jeg var litt allergisk. Legen mente at jeg hadde for store vansker til at allergien kunne forklare problemene. Medisinene ble jeg skikkelig dårlig av.




Etterhvert forsto jeg at jeg ikke kunne drive med pusteøvelser. Jeg sa derfor i fra når jeg havnet i situasjoner der det ble krevd.

Jeg begynte på språkforming. Der er pust vesentlig for å å få stemmen ned i lavere toneleier, gjøre den god å lytte til. Min stemme lå jo nesten over hodet og pep i lys fistel. Jeg sa i fra at jeg ikke kunne greie det og at jeg hvis det ble presset frem mest trolig kom til å få angst og løpe ut.

Læreren forsto etterhvert alvoret. Han gjorde det nødvendige, jobbet med meg uten å gå gjennom pusten. I stedet brukte vi ordrytmer. Jeg elsker ord og ordmeninger. Slik klarte vi å omgå problemet, og jeg kan klare å kontrollere stemmen til en viss grad.


Da jeg gikk på AAP ble jeg sendt til psykomotorisk trening. Hun konkluderte med at jeg viste alle tegn til å ha blitt utsatt for mishandling. Jeg sa blankt nei. Hun var helt sikker. Jeg hadde blitt utsatt for blind vold, blitt dratt inn i skogen og nesten voldtatt, blitt angrepet av elev. Hun mente at det var mye verre enn det.

Dette startet en prosess med at jeg begynte å huske ting mitt bevisste jeg aldri hadde vært med på, som at mora mi hadde forsøkt å kvele meg.

I forbindelse med AAP, ble jeg tvunget til å gå til psykolog, en meget dyktig mann, som fikk hull på mye av de opplevelser som lå i fortida og lurte. Han drev også med pust og avspenning. Det var det helt umulig for meg å være med på det. Kroppen reagerte som om den var i livsfare.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jo fordi vi lever i en verden der vi omgir oss med diagnoser. Ofte skyldes problemer opprørende hendelser. Selv om vårt bevisste jeg, glemmer dem, gjør ikke kroppen det. Når den kommer i fare, reagerer den og blir syk. Man får underlige symptomer som hos meg helt klart kan føres tilbake til det som har skjedd meg. Jeg synes at verden skal være flinkere til å se på hendelser og sette disse i sammenheng med lidelser.

For nå som jeg kjenner til denne sammenhengen så kan jeg ta denne vesle jenta i handa og si at du er helt trygg. Jeg skal alltid passe på deg. Du blir ikke kvalt.

Da jeg flyttet i nytt hus, hadde jeg fått for meg at det var limet i sponplater som gjorde at jeg ikke fikk puste. Vi bygde på og unnlot det meste av spon og maling. Jeg sleit fortsatt med pusten, men det var litt bedre. Så begynte jeg med utrolig salven og ble helt bra, har ikke pustevanskerr lenger. Jeg tror kanskje den salven ble en katalysator for noe annet. Nå tror jeg at jeg er bra fordi jeg tar den lille jenta i handa hver dag og forteller henne at verden er trygg.

Verden kan fare stygt med mennesker. Hver eneste sår setter spor. Det er vanskelig å si hva som er verst. Du er så hjelpeløs når du er lita, så helt avhengig av dem som skal ta vare på deg. I ungdomsårene ble jeg gjengvoldtatt på den mest brutale måten. Det er så jeg mister pusten bare jeg tenker på det. Jeg fortrengte sannheten i over tretti år. De trenger alle å bli holdt i handa. Alle de mennesker vi har vært mens årene farer av sted med oss. Vi må ta vare på hverandre, gå forsiktig rundt mennesker, for vi har alle sår, og de synes ikke.














































Publisert Legg igjen en kommentar

Tron, broren min

Det startet med hasj. Han utviklet en hasjpsykose. Han prøvde seg på det meste. Livet ble et helvete for hele familien. Han prøvde å ta sitt liv mange ganger. En av kameratene gjorde det, en som også var fanget inn av den helvetes narkotikaen som oversvømte landet. Den gang klatret han opp alle trappene til tolvte etasje, fra hvor kameraten hans hadde hoppet, sto der, skuet utover. Han ga meg et løfte den kvelden. Jeg skal aldri prøve å ta livet mitt igjen. Men det gjorde han, fjorten år etter.






Et tynt snølag ligger over skogbunnen. Himmelen er sort med stjerner på. Klarvær. Fakler er tent. Ei gruppe barn på elleve- og tolv år går sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mørke.  Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland åtte år tidligere. Det er stjerne- og måneskinn. Datoen sier 11/11 1994.  Det var den kvelden jeg lærte den sangen så jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter på snø. Snøkrystaller i lufta.  Trærne står som staute voktere langs stien, kaster skygger. 

Jeg er lykkelig. Hele meg er lykkelig. En så flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen. Lyser opp i mørket. Vi har tent bål. Steker pinnebrød og pølser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for å tenne tilhørerne, gi dem en fordypet opplevelse.Det er underlig så lyst det er selv om det kun er bål og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra bålet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste døtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner å organisere for å gjøre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vært med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.

Da kommer det. Broren min er død. Jeg ser tårer på døtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid før beskjeden når inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut  til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik. Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del  av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spør om de andre voksne kan ta på seg det ansvaret. Det kan de. Jeg er full av tårer. Det er ikke mulig å vite om de renner over. De fosser frem på innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige øyne, våte kinn.

Jeg får en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg føler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. Så løper jeg. Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg må løpe alene. Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. 

Sangen spinner i hodet sammen med tårene som fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i døden. Mine døtre. De har mistet en elsket onkel og gråter i sorte mørket. Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann må gjøre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en søster, en søster som står alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.

 Han hadde stått på balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt – Det går til helvete.  Jeg var tårer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt. Klokka elleve på formiddagen. Så lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vært i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe på at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke være død. Gje meg handa di, ven,når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.

Jeg er et sanseinferno der jeg løper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortsålene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er tårer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trær, snøfjon. Gråt.Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord.

Den videregående skolen, vår tidligere skole, lå rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene på gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham så han ikke skulle fryse. Han ville aldri føle mer.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg7tron-2010804-2-1548785637082.jpg




Jeg hikster. Han må ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.

Det er så langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det.  Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meire enn store ord! 

Vi nådde fram til bilen. Min mann åpnet døra. Jeg satte meg inn. Gråtende døtre plasserte seg i baksete. – Vi må snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde døtre å ta vare på. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Tårene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo. 

Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt!

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.



Sætra vår

 

Det er så lenge siden det skjedde, men det kunne like godt ha vært i dag. Min bror, vår bror.

Sætra vår, der vi delte lykkelige barneår, der alt var godt.

Opplevelser på opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen. Gleder og bekymringer, dagliglivets trivialiteter, de store grensesprengende gleder. Livet selv.


Min lillebror. Jeg holder ham alltid i den fiktive handa, den som forener oss i  minner. Sorgen vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt våkne liv, gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe. Jeg tror alle kan få øye på den dersom man ser etter. Livet hans ble ødelagt av rus. Jeg vil ikke at noen skal gå gjennom det han gjorde, de vi gjorde. Folk gjør det hele tida. De må få hjelp. Vi må gjøre ungers liv så meningsfylte at de aldri vil benytte narkotika.


Tron og jeg på en juletrefest en gang.











































Publisert Legg igjen en kommentar

Skam og frykt for alltid


Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.




Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk. Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg. Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp. Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem. Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige. Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.





Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger. En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter. Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.


I dag veit jeg ikke om slike overgriperspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne. Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon. De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Det var en gang.





Jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.

Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.


De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.




Da kom de, disse to eldre jenter. Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket.

Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.

Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri.

Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også.





De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss. En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.

Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Så vi lot hverandre i fred.

Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.

Jeg følte meg sterkere enn fjellet. Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv.


Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.






Jeg skriver bøker. Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det vil bli spennende. Alle de 24 bøkene. Jeg har dårlig tid, må skynde meg.

Nå lever vi i en krise, en pandemi som tar liv rundt oss. I bokserien min ble vår verden ødelagt av en krise, den ble lagt øde, den ble bygd opp igjen. Det er rart å leve i denne tida. Den gang jeg begynte å skrive, var det en tankekonstruksjon. Nå kjennes det som om katastrofen er kommet nær, men vi kan folkens. Den verden vi nå bygger når vi får livet tilbake, skal vi bygge godt.

















































Publisert Legg igjen en kommentar

Å leve med fibromyalgi.








Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv. Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen. Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.

Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.


I flyt glemmer kroppen seg selv. Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.


  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
  • Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.


På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.

NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.



Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.

Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.


Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.


Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond.

Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mange gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.


Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.

Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen.

Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt.



Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.


Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende.

Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år.




Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli eldre


I disse Corona tilder er det tøffere enn noen gang. Dette viruset som fyker rundt og har eldre som sin offergruppe nummer en. Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver.

I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss.

Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi. Det til tross for at Corona flyter rundt og smitter gjennom usynlige dråper. Da må vi være forsiktige selvsagt, holde oss unna der det er mange mennesker. Det går jo enklest hvis vi ikke bor i byer, men kan ha det fredelig på mindre steder. Men uansett Korona skal vi ikke bli redde. Vi skal leve, ha det godt, kose oss hvert sekund. For det er i sekundene livet lever.




Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle.

Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel.

Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er det viktigste. Vi må holde oss sunne og friske mentalt også med Koronaspøkelset hengende i halen.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har alltid vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse selv når den skranter og det feiler oss alt mulig, for det gjør det jo.

Vi må bestemme oss for hva livet skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer.



Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.





Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.































Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger gjennom livet.







Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Vi skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Vi var flere jenter. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.






Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, ba dem åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.





Slåa gikk opp. Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.





Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det. Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Det har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt. Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke gått å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger vårt indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon. Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv., forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.