Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert Legg igjen en kommentar

Den nesten usynlige flisa









Jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.




Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.


Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar. Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.




En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje. Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye. Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.




Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt. På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.




Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen. Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga. De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.






Det var et barn en gang, en gutt. Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle. De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen. Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene. Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.


































































Publisert Legg igjen en kommentar

Hei, er det hjelp å få


Både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid. Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.

Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt. Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen. Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg hadde den utdannelsen jeg har. Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.



De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene. Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe. På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.




Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP. Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.



Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep. Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.





I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss. Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det. Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted. Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.


Endelig er jeg fri. Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.


















































Publisert Legg igjen en kommentar

Jeg husker.


Er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.






En gjengvoldtekt er ikke det. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.
«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»




Jeg begynte å gråte. Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»



Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk. De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.



Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig. Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.




Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem. De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da han var tretten. Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme. I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.



Naboen min kom fra samme drabantby som meg. Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.

Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen. Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.


Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.



Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det. Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.




Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!











































Publisert 1 kommentar

Sannhetens time




Jeg ble gjengvoldtatt, og jeg fortrengte det dypt. Det var en lang vei å gå for å løse opp i det. Stadig fikk jeg tegn som pekte mot at noe var galt. Det var umulig å finne ut av hva som feilte kroppen min. Den var smertefull, og jeg hadde et høyr stressnivå.

Da jeg ble seksuelt aktiv, fikk jeg stadige betennelser i kjeden og hadde store smerter. I svangerskapene forsterket dette seg. Jeg hadde underlige blødninger. Mitt første barn fødte jeg med keisersnitt, men etter andre fødsel, som egentlig var min første, fant man tilstander i kjeden og livmorhalsen som burde behandles. Det ble sagt at sånt vanligvis kunne skyldes alvorlige overgrep som hadde gitt skader. Siden jeg aldri hadde opplevd det, kunne det også være en genetisk feil.

Behandlingen skulle ikke gi smerter, men jeg opplevde et helvete. Ingen lot til å bry seg om det fordi det var mot normalt. Da jeg kom ut til svigermor, som passet ungene, besvimte jeg. Hun ble rasende og trampet inn til behandlerne. De sa at min reaksjon var helt unaturlig. Det de hadde gjort skulle ikke gjøre vondt og kunne skyldes at jeg var hyperfølsom.

Min svigermor fortalte høylytt om hva hun mente om at de ikke hadde tatt mine tydelige smertereaksjoner på alvor. Jeg hadde kommet ut til henne sjanglende, blek og dårlig. Så hadde jeg besvimt. Svigermor var en formidabel kvinne. Jeg fikk beklagelser, smertestillende og ble tatt vare på. Siden hadde jeg ingen problemer med underlivet.

Da jeg begynte i min første jobb som førskolelærer, fikk jeg magesår i løpet av et halvt år. Ja, jeg har alltid jobbet hardt, strukket meg langt for mine idealer, men det var hele tida så mye underlig med den kroppen. Legene fant ikke ut av det.

Til slutt gikk jeg til healer. Han sa at jeg hadde en nydelig aura, men at jeg hadde mye sort rundt meg som om jeg bar på tung bagasje. Han ville vite hva som tynget i livet mitt. Ingenting tynget i livet mitt. Jeg hadde en mann som jeg elsket, tre nydelige unger og en jobb jeg stortrivdes i. Sorte skyer fantes ikke. Det eneste måtte være min relasjon til mamma, men jeg var jo på ingen måte avhengig av henne lenger.



Healeren ante ikke hva han skulle gjøre med alt dette tunge. Han sa at han kunne prøve å få det vekk, men han visste ikke om det ville vare. Da jeg dro derfra, følte jeg meg lett som ei fjær.

I samme øyeblikk som jeg tråkket over dørstokken til huset mitt, tok byrden meg igjen, la seg over meg og ble værende.

Flere år etter hørte jeg om nok en healer som skulle være svært dyktig i forhold til folk med lavt immunforsvar. Mitt immunforsvar var helt elendig med en mengde kroniske tilstander.

Jeg gikk dit. Hun fortalte meg at jeg hadde en vakker aura med de klareste farger, men hun nådde ikke inn til meg fordi det lå en sort ugjennomtrengelig kappe rundt mitt indre som sperret for alt. Hun kunne derfor kun se helt overfladiske ting.

Det gikk mange år. Jeg hadde byttet arbeidsplass. Der fikk jeg en skulderskade som til tross for operasjon aldri ble bra. På grunn av et innfløkt smertebilde, ble det satt i gang en grundig utredning. De fant en feil med hoftestillingen min, og det ene beinet var adskillig lenger enn det andre.

Etterhvert flyttet jeg og fikk ny fastlege. Jeg ble sendt til psykomotorisk trening, en meget dyktig kvinne.

Hun lærte meg å gå på nytt. Jeg hadde en stresset gange, en stresset stemme og pusten var grunn. Hun drev med massering av ansiktsmusklene mine. Det var et slit for meg som har veldig vanskelig for berøring. Hun la ned hendene og sa at hun var sikker på at jeg var blitt mishandlet. Alle mine reaksjoner tydet på det. Jeg påsto at det aldri var noen som noen gang hadde gjort meg vondt.

Etterhvert kom jeg på disse guttene som hadde dratt meg inn i skogen, men nei hun mente det hadde vært noe langt verre enn det. Jeg fortalte om jenta som hadde angrepet meg, men det trodde hun ikke var årsaken. Jeg fortalte om min mors sinne, men nei. Hun ba meg lete i minnene til neste møte. Jeg lette virkelig, men jeg kunne ikke komme på noe.

Det eneste jeg husket var at min bror og jeg hadde gjemt oss i skapet fordi min oldefar skulle komme. Min bror hadde fortalt meg at han ikke ville treffe ham fordi han tok ham på tissen, og det likte han ikke. Det var et skap som var langt bredere enn døra, så det var et godt gjemmested. Mamma ropte og lette lenge før hun fant oss. Da hun trakk oss frem var hun ganske irritert for fyren kunne komme snart.

Broren min nektet å si noe. Jeg fortalte det han hadde sagt. Hun ble rasende og sa at vi aldri måtte si sånt om voksne mennesker. Jeg ropte at det måtte vi vel hvis de tok oss på tissen. Hun spurte om han hadde tatt meg på tissen. Det hadde han aldri. «Da vil jeg aldri høre mer om dette», sa hun. Jeg syntes det var dårlig gjort.

Psykomotorikeren og jeg ble sittende å diskutere om det kunne være mulig at denne mannen hadde gjort meg noe. Men jeg hadde svart så kategorisk nei at jeg ikke trodde det kunne ha skjedd. Jeg var veldig glad i oldefaren min. Behandleren min ga seg aldri på at det måtte være noe i fortida mi som jeg hadde fortrengt.

Etterhvert ble jeg angrepet av en elev ved flere anledninger. Jeg opplevde problemer på arbeidsplassen og fikk så mye smerter at det ble umulig å jobbe. Jeg våget ikke mer og gikk til fastlegen. Et nytt utredningsløp begynte for å finne ut hva som faktisk feilte meg. Resultatene kunne ikke forklare smertebildet. Jeg hadde artroser i hofter og rygg, en delvis rupture i skulderen. Det var der.

Jeg gikk til kognitiv terapi hos fastlegen, som hadde spesialisert seg på dette, uten at det hjalp. Min kognitive forståelse er svært god. Han mente at dersom jeg virkelig ikke klarte å arbeide, måtte jeg innom psykolog. Jeg mente at det ikke var noe feil med meg psykisk, så det ville være helt bortkastet. Problemet mitt lå i de erfaringer jeg hadde. Han mente, som psykomotorikeren, at kroppen min reagerte verre enn opplevelsene skulle tilsi.

Fastlegen var ganske sikker på at det ville bli vanskelig å få psykologtime. Svaret fra dem, han henviste meg til, var at jeg skulle gå på piller dersom jeg ikke taklet hverdagen. Det var helt uaktuelt for meg. Jeg hadde sett hva piller gjorde med min bror i sin tid. Ikke mente jeg at det var noe psykisk feil med meg heller. Fastlegen lurte da på om jeg hadde penger til å betale for psykolog privat .

Min mann sa ja til å betale, og jeg fikk anbefalt en psykolog, en fantastisk person. Vi jobbet sammen for å finne ut av hva som hadde skjedd med meg. Egentlig arbeidet han gjennom pusten, men det kunne jeg ikke delta på for da fikk jeg skikkelige angtsanfall. Han fikk vekket min hukommelse for den gang mora mi holdt på å kvele meg, pluss andre alvorlige hendelser i min barndom. Det kostet meg mye følelsesmessig å gå dit, men det hjalp meg å rydde, for jeg var så fortvila over alt som hadde gått galt, den trøblete kroppen. Jeg ville jobbe.


Gjennom mitt pedagogiske virke hadde jeg tenkt mye på fortida. Det underlige var at jeg noen ganger hadde minner som jeg ikke kunne plassere. Jeg så bilder av de guttene jeg hadde gått i klasse med mens de var i min barndomsleilighet. Men så vidt jeg visste hadde de aldri befunnet seg der.

Når jeg gikk hos psykologen, skjedde dette oftere. Jeg begynte å dvele ved de situasjoner i livet mitt der noe ikke stemte. For eksempel samtalen med broren min om at jeg var blitt voldtatt.


Jeg kom på at han hadde vist til noe lignende ved flere anledninger. Han kunne snakke om der forferdelige ryktene som gikk.
Jeg: «Det er jo bare tull. Noe de har funnet på.»
Han. «Ja, det er jo noe du vil tro. Men jeg veit bedre.»
Jeg: «Du veit ikke en dritt om mitt liv.» Så tidde han.

Jeg begynte å se for meg trappa hjemme. Mange mennesker som løp nedover den. Disse guttene. Men det hadde jeg jo aldri opplevd. Nabokjerringa som jagde dem. Det hadde jeg heller aldri opplevd. Flimrende bilder kom stadig oftere. Jeg ble redd av dem og jagde dem unna. Stemmen til psykomotorikeren ble sterkere. «Du har vært utsatt for alvorlig overgrep.» Jeg nektet i tankene.

I et indre bilde så jeg denne lange kjempen stå over senga mi som en skygge. Jeg trodde han var naken, men jeg så han ikke naken. Det var absurd. Den fyren hadde aldri gått i klassen min. Jeg hadde aldri likt ham. Det gjorde meg redd.

Jeg så jeg kysseren. Han hadde milde øyne, brune med grønt i. De var varme. Munnen hans kom nærmere, følsomme lepper. Det rimte ikke, for jeg visste at jeg aldri hadde vært sammen med den gutten eller noengang kysset ham.

Så oppdaget jeg meg selv ligge på badegulvet. De hvite lårene med blod på. Jeg tenkte at det måtte være da jeg fikk mensen for første gang. Mora mi ikke hadde fått forberedt meg fordi jeg hadde fått det så tidlig. Jeg hadde blitt vettskremt, hylgrått og hadde aldri villet gå på skolen mer. Men i de indere bildene var jeg eldre. Det var så mye blod. Også var det dette badegulvet. Jeg hadde ikke ligget på badegulvet den gangen jeg fikk mensen.

En dag jeg kom fra psykologen ble jeg så uforklarlig sliten. Kroppen holdt meg ikke oppe. Jeg gikk og la meg i senga. Der, under dyna, var det som om et laken ble flerret bort. Alt ble levende som om det skjedde på nytt, bare i et mye raskere tempo enn det kunne ha skjedd i virkeligheten. Det som hadde foregått etter hverandre ble til bilder som skjedde samtidig. Jeg ble gjennomstukket av den lange idioten mens kysseren satt på sengekanten min og snakket varme ord. Den lange drittsekken snakket stygt om kroppen min mens to av de jævlene tok meg fra hver sin kant.En jævla slibrig type stakk pikken sin inn i munnen min. Tømte seg der. Det var så jævlig.

Jeg lå helt lamslått og spolte film på min indre scene. Igjen og igjen så jeg det, opplevde det, etterhvert i roligere bilder. Alt ble klart for meg, den stakkars kroppen min som hadde holdt ut alle de smertene for at jeg skulle slippe å vite. Da skrikene fra folk som løp ned trappa døde bort, ble jeg liggende helt stille. Tårene fosset. Jeg var alene hjemme. Det var kveld. Dette hadde faktisk skjedd meg.

Jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp og ringte til psykologen. Den fantastiske mannen tok telefonen. Jeg fortalte. Han snakket meg gjennom det, hadde nok ant at det lå noe sånt i fortida mi, for jeg hadde fortalt ham mye jeg husket fra ungdomstida som hadde vist ham at jeg var ei jente med risikoatferd.

Da jeg var ferdig snakket, spurte han om jeg trengte en ambulanse. Jeg sa nei. Han spurte om jeg trengte å komme. Jeg kunne ikke reise noen steder. Han lurte på om han skulle komme. Jeg svarte nei. Så spurte jeg om han syntes jeg skulle fortelle det til mannen min. Han trodde at jeg aldri hadde pult da vi traff hverandre. Han ville kanskje bli veldig skuffet over meg. Det hadde betydd mye for meg den gangen.

«Betydde det noe for ham da», spurte psykologen. Det kunne jeg ikke vite, men jeg ante ikke om jeg skulle fortelle om det. Skammen lå som verk rundt kroppen, en fryktelig skam over at jeg hadde fått dette til å skje. «Tror du det vil ha noe å si for hans kjærlighet til deg?» spurte han. Det visste jeg at det ikke ville. «Du må finne ut av det selv», sa han.
«Jeg vil aldri fortelle det til noen», sa jeg og gråt. Det var min skam. Aldri skulle jeg fortelle det til noen samme hva som skjedde. At jeg kunne ha vært en sånn idiot. Psykologen ba meg ringe med en gang hvis jeg trengte ham.



Jeg ringte til min mann å ba ham komme hjem. Han kom og ble forskrekket over at jeg lå i senga. Jeg sa at det hadde skjedd noe fryktelig.

Det rant redsel inn i ansiktet hans. Jeg sa at det ikke var noe farlig for noen, bare fryktelig for meg. Så fortalte jeg alt. Han ble fortvila over at jeg hadde måttet oppleve noe sånt.

Så holdt han meg som om han aldri ville slippe. Jeg svømte i hans varme. Det var så godt å ligge der å snakke om det med ham og likevel føle seg verdsatt. Min elskede, mannen som hadde båret meg på gullstol gjennom livets opp- og nedturer.

Det var ikke min skam, men deres, disse jævlene som hadde forbrutt seg. Alt ble så klart for meg, alle vansker jeg hadde hatt i livet. Jeg fikk ham til å love at han aldri skulle fortelle det til noen. Han lovet.


Nå har jeg fortalt alt offentlig uten en gang å snakke med ham om det. Det føles ikke helt greit, men det er min sak. Jeg håper jeg skal føle den samme lettelsen når jeg har skrevet ferdig alt om dette, at jeg skal bli fri.

Samtidig håper jeg at andre mennesker som har opplevd det samme eller tilsvarende, skal oppleve støtte i å lese min fortelling, få mot til å gjøre noe med det, frigjøre seg fra det.

Det skal ikke være sånn at mennesker synes de har rett til å fråtse i andres kropper.









































Publisert 3 kommentarer

Den store fortrengningen.





Det var dagen etter at jeg var blitt gjengvoldtatt. Jeg husket ingenting. Det ringte på døra. Jeg sjekket i dørsprekken. En guttestemme ropte. Jeg åpnet. Der sto det to nære guttevenner, kun det. Jeg ba dem inn selv om jeg var i pysjamas. Vi tøyset og tullet. Han ene spurte om jeg ville være sammen med ham. Jeg begynte å storle. Han ble fornærmet. Han andre mente at det var veldig dårlig gjort av meg å le. Det var jo det, men den typen der tok jeg ikke alvorlig.


Jeg: «Men du kan da ikke tru at ei seriøs jente som meg vil være sammen med en rundbrenner som deg.»
Han: «Men man kan jo forandre seg.»
Jeg himler og ler enda mer: «Dessuten så har du ingen interesse for meg.»
Han andre: «Du visste jo at du ikke ville ha en sjanse før vi gikk opp hit. Vi snakket jo om det.» Han ser på meg: «Du behøver jo ikke å le da.» Nei, det var jo ikke pent, men det illustrerte hvor veldig lite alvorlig jeg tok det. Vi var venner ikke noe mer.


Fyrens lille frieri betydde ikke mer enn at vi fortsatt å tulle og tøyse, snakke om alt mulig som at jeg aldri hadde pult. Nabokjerringa kom på døra. Min venn brølte til henne at hun skulle holde seg unna. Vi regnet med at hun skulle klage fordi vi bråket. Jeg likte ikke at han ropte og kalte henne navn. Det ville det bli bråk av .
Han: Den helvetes bura.
Jeg husket virkelig ingenting.

Mutteren kommer hjem. Etter en stund kommer hun inn på rommet helt oppskjørtet og sier at vi må ha en samtale.
Jeg: «Snakk vekk.»
Hun: «Vi må snakke alene.»
Jeg: «Det er ingenting du kan si til meg som ikke vennene mine kan høre.»


Hun ser misbilligende på pysjen min og synes jeg skal kle på meg. Vi tre unge ler av at hun er så prippen. Det er tydeligvis vanskelig for henne å si det hun har kommet for å si. Hun begynner å snakke om nabokjerringa.


Venn 1: Hun har ingenting å klage på. Vi har ikke bråka i det hele tatt.
Mamma: Nå må dere høre på meg. Dette er alvorlig. Hun kunne fortelle meg om noe meget alvorlig som skjedde her i går. Hadde du fest her i går kveld, Randi?»


Jeg ristet på hodet. Ingen hadde befunnet seg her i går kveld. De to guttene bekrefter det jeg sier. «Men fru X lyver ikke om sånt. Det er veldig alvorlig. Hun forteller at det var mange gutter her og at du hadde sex med flere av dem.» Tårer rant nedover kinnene hennes. «Randi vi….»


De to guttene lo hjertelig. Mamma ser fortørnet på dem, spør hva de ler av.
Venn1: Nei, Randi har ikke hatt sex med mange gutter. Hun har aldri ligget med noen. Det veit jeg. Du kan bare ta det med ro fru Røst Olsen. Den kjerringa er helt gæren. Juger om folk.»
Uansett hva mamma sa så kom hun ingen vei.

Å jeg, jeg husket virkelig ingenting av det som hadde skjedd. Men derimot denne etterfølgende dagen husker jeg veldig godt som om jeg var overintenst tilstede i den, alt som ble sagt, hva vi lo av.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Irarmegfortrengt.jpeg


Jeg har et bilde fra det. Egentlig burde jeg ikke legge det ut, for jeg er altså i pysjen, en underlig sak som mora mi hadde sydd. Det er ansiktsuttrykket mitt, så vilt, men likevel så tungt og fylt av smerte. Kanskje er det bare jeg som ser det.

Noen ganger undrer jeg meg over hva som ville ha skjedd hvis de to guttene ikke hadde vært tilstede, hvis mamma og jeg hadde vært alene. Det går ikke an å bruke tid på sånt, men jeg undrer likevel.



Det begynte selvfølgelig å gå rykter. Jeg ble sinnsykt rasende. Ikke i et eneste øyeblikk snurret det inn en minste tanke i hodet mitt om det kunne være noe sant i de ryktene. Venner snakket om at det kunne ha skjedd når jeg drakk meg sanseløs uten at jeg visste det. Så sanseløs mente jeg at jeg aldri hadde vært.

Jeg gikk rett til kiosken der disse lømlene befant seg med en hale av folk etter meg. Uten den minste bekymring skrittet jeg bort til gutten som hadde bedt om et kyss. Jeg spurte hvorfor i huleste han gikk rundt og fortalte dritt om meg, at jeg var ei hore som hadde pult hauger av gutter. Du, av alle, burde jo vite at det ikke er sant. Han rødmet lett.
Han: «Hvis du sier det så.»
Jeg: «Det sier jeg, og det vil jeg ha sutt på nå.»
Han: «Javel.»


Jeg ser meg rundt på hver av en som har voldtatt meg og sier at nå vil jeg har slutt på at noen av dem noen gang mer snakker dritt om meg og sprer usanne rykter. De nikker. I triumf går jeg ut av kiosken. Ikke en eneste gang sniker det seg inn den minste tvil om at det kunne være annerledes. Jeg mente meg helt i min fulle rett. Disse guttene ble vel så tafatte at de ikke ante hva de skulle gjøre med den steile dronninga de sto stilt overfor. For jeg var ofte det, en steil dronning, som uten frykt sa hva jeg ville til den jeg ville dersom jeg mente at det var riktig.

Jeg gikk over til å leve som jeg hadde gjort, sa et hei eller hilste med handa når jeg passerte overgriperne. De gikk ikke i videregående så jeg traff dem ikke daglig. Jeg drakk mindre og skiftet fokus i livet. Ble mer opptatt av fremtida. hva jeg skulle gjøre med livet. Egentlig hadde jeg planlagt å studere arkeologi. Nå ville jeg studere psykologi. Jeg forelsket meg i verdens fineste mann. Etterhvert ble jeg totalt avholdskvinne i noen år.

Hvis jeg skulle si at jeg merket noe, så var det at ungdom, som jeg kun kjente delvis, begynte å behandle meg med mindre respekt. Jeg var vant til å bli likt. Folk pleide å respondere positivt på det jeg sa. Sånn var det ikke nødvendigvis lenger. Da jeg ved en anledning spurte en gutt om hvor lenge det var til bussen kom, skjelte han meg ut og ville ha seg frabedt at ei så simpel jente som meg snakket til ham. Jeg ble målløs.

En dag da jeg hadde giftet meg og hadde født to barn, møtte jeg guttegjengen som hadde voldtatt meg helt tilfeldig på en pizzabar. Jeg hadde bodd utenlands i tre år. Hadde kommet hjem, bygd hus, og det føltes så hyggelig å møte mennesker fra den gang jeg vokste opp. Vi klemte hverandre. Jeg satte meg ned ved bordet deres og vi tok en halvliter sammen. Jeg var ikke totaltavholden lenger.



Vi pratet om dette og hint. Jeg fortalte om livet mitt, alt som var spennende. Gutten, som hadde kysset meg, sa at det var så godt å høre at det hadde gått så bra med meg. Hvis det var tilfelle var det jo håp for flere av dem. Det var mange det ikke hadde gått så bra med.

Jeg lurte på hvorfor i alle dager det ikke skulle ha gått bra med meg. Jeg hadde jo aldri skeiet ut, hadde gått på skoler, drev og utdannet meg til førskolelærer, hadde vært avholdsmenneske i flere år.


Alle vi jentene i blokka hadde jo vært så uskyldige. Det hadde jo vært annerledes med dem som slutta skolen etter ungdomskolen og hadde drevet med litt av hvert. «Husker dere den gangen……. «

Mens jeg snakket ble flere så rare. En etter en unnskyldte seg og gikk mens jeg skravlet. Da det var to igjen spurte jeg dem hvorfor alle bare forsvant. Jeg hadde trodd at de hadde planlagt å være på dette stedet hele kvelden. j
Kysseren: «Beklager, vi må gå vi også.» Plutselig var de borte. Jeg skjønte ingenting.

Da kom mannen min bort til meg: «Hei, sitter du her og holder hoff. Var det ikke mange andre her også.» Jeg så bortover de mange halvtomme glassene. «De bare forsvant. Jeg aner ikke hvorfor. Vi satt da her og hadde det hyggelig, noen tidligere klassekamerater.» Han smilte mannen min og syntes det var bra at jeg ble med bort til gjengen vår.

Broren min tok det opp en gang han var rusa. Han var ofte det. Han snakket om voldtekten, alt det fæle disse guttene hadde gjort mot meg og han som ikke hadde grepet inn. Jeg trodde fyren var blitt ravende gal. Det ga jeg uttrykk for også. «Så du husker det virkelig ikke», sa han. «Ja, jeg får black out jeg også, men det var så jævlig så det burde du ha husket.» Han røra i vei med dette. Jeg fastslo at det aldri hadde skjedd og at jeg ikke ville høre mer rør fra ham. Da holdt han kjeft. Ikke en eneste gang slo det meg at det kunne være noe sant i det han sa.

Jeg husket virkelig ingenting. Det er så rart å tenke på at det er mulig. Stadig vekk i fullt alvor hevdet jeg at det hadde vært tøft å vokse opp i drabantbyen, men at jeg hadde vært heldig at det hadde gått så bra. Derimot ble kroppen stadig dårligere. Jeg hadde smerter både her og der, uforklarlige smerter.

Vi bodde i Glasgow i tre år. Der var det mye kriminalitet, og jeg var innimellom så redd at jeg knapt våget å bevege meg i gatene. Hjertet slo i frykt så jeg fikk vondt i brystet Jeg gikk til legen og lurte på om jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt. Han tok en rask sjekk, smilte og sa: «Du er nok bare redd.» Jeg bekreftet at jeg var det. Han sa at jeg måtte slutt å engste meg så mye. Hvis vi mennesker gikk og var redde hele tida, ville vi overbelaste hjertet. Jeg jobbet med frykten, men det var som om den satt fast i dypet av meg.

Jeg gikk på vernepleier skole. En av lærerne der sa: «Dersom du er i Glasgow sentrum om natta, og det kommer en gjeng ungdom mot deg, da skal du heller kjøre på rødt enn å bli værende i bilen. Da har du større sjanse for å overleve.» Sånt gjorde meg ikke tryggere.

Da jeg utdannet meg til førskolelærer gikk jeg sammen med ei jente som var samboer med en som vokste opp i området der jeg gjorde. Jeg mente å vite hvem det var og ba henne hilse. Han hadde forsøkt å huske meg, og hadde fortalt om alle de fæle ryktene. Jeg fortalte at jeg kjente til dem, men at det ikke var hold i dem. Samboeren hadde forsikret henne om at det var det. Hun hadde lurt på hvorfor de aldri var sammen med hans barndomsvenner. Han hadde fortalt at mange av dem hadde det vanskelig, at de ikke var så mye å samle på. Jeg bekreftet at det han sa var sant.

Kroppen husket, men jeg husket ikke. Egentlig er det jævlig at jeg har levd med så mye smerter og angst. Mye hadde jo skjedd meg som kunne forklare det. Jeg vokste opp med en sint mamma. Det var ikke mine handlinger som gjorde at jeg fikk kjeft, men hennes humør. Det var det ikke enkelt å navigere etter. To gutter hadde dratt meg inn i skogen og forsøkt å rive av meg klærne før jeg ble reddet. Jeg var blitt angrepet, slått og sparket uten grunn av ei rabiat jente.

Det underlige er at jeg hele tida har vært et selvreflekterende menneske. Jeg tenker mye over det som skjer, leter etter sammenhenger mellom det og folks atferd. Meditasjon har betydd en god del. Siden jeg har angst for pust, har jeg meditert gjennom ord og jeg har tenkt mye gjennom fortida mi for å forsøke å forstå. Jeg var jo en løvetannunge. Likevel har jeg aldri husket det skrekkelige som skjedde den gangen.

Når det gjaldt sex, skjedde det store endringer. Sex hadde vært enkelt. Jeg kunne få orgasmer av intense kyss. Enda så glad jeg er i mannen min, og så glad jeg er for å ha sex med ham, var kroppen min helt annerledes. Den var redd og likte ikke berøring. Det var svært vanskelig for meg å gå til fysioterapeut, litt underlig siden jeg er gift med en. Forelskelsen gjør at jeg liker berøring når jeg er tent, ellers ikke. Jeg grublet mye over denne endringen, for det var jo rart. Som unge hadde jeg alltid likt å bli klødd på ryggen. Nå nærmest hatet jeg det.

Jeg er jo pedagog, og har rådgiverkompetanse. Det var naturlig for meg å forsøke å forstå det som skjedde rundt meg. Det var som om kroppen min og jeg var to forskjellige typer. Den var sliten og redd. Jeg var modig og sterk.




Når jeg ser på det i ettertid , så er det helt utrolig for meg at jeg klarte å fortrenge det så grundig i så mange år, men jeg hadde så mange andre knagger å henge det på.

Jeg fortalte aldri mannen min om guttene i skogen eller at jeg ble slått ned og sparket av den jenta en gang. Det hadde jeg skjøvet inn i et hjørne av ubetydelige hendelser.

Men mora mi var som hun var. Selv om hun var svært fornøyd med svigersønnen, så han jo hvordan hun behandlet meg. De tingene snakket vi om, og det kunne jo forklare mye av mine vansker.


Opp i det hele hadde vi broren min som utviklet hasjpsykose, ruset seg og som stadig hadde forsøkt å ta sitt liv. Han hadde store vansker som preget hele vår familie.

Men jeg har jeg hatt en stor fordel av elendigheten i mitt liv. Det har gjort meg til en dyktig pedagog. Jeg forstår umiddelbart unger som har vansker og viser aggresjon, ser inn i deres hjerter, forstår dem og kan hjelpe dem. Mye av mitt fokus i min yrkeskarriere har vært å forsøke å forklare det jeg ser og hva jeg gjør for kolleger. Nå forsøker jeg å benytte denne kunnskapen når jeg skriver bøker.

En leser har sagt at jeg ikke går tungt nok inn i personene. Det kan jo skyldes at jeg skyver det vonde som har skjedd meg unna spesielt når jeg skriver om voldtekt. I Alene, er jeg kanskje for opptatt av hva jeg ville folk skulle ha gjort med meg som voldtektsoffer enn av spensten i fortellinga for en leser.

Ved at jeg skriver om dette nå, håper jeg at jeg kan bruke erfaringene mine bedre, bli en bedre forfatter, for jeg vil så gjerne ikke bare være ufør, men drive med noe viktig, som betyr.

Vi er mange som har lidd vondt av andres overgrep. Det preger oss hele livet. Heia oss. Vi vil ha tilbake det som ble frarøvet oss.









































Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi er ikke lett for noen




Når vi lider av fibromyalgi til tillegg til andre kroniske tilstander, kan det bli et virvar av smerter der det ene forsterker det andre. Hvis vi derimot skader oss, kutter oss i fingeren, slår oss i hodet, er min erfaring at de ekte smertene kan gjemme seg i fibromyalgien. Ja, det kan faktisk være en fordel. Jeg er ganske pinglete når det gjelder å skade meg. Så dersom det finnes noen fordeler med fibromyalgi, så ja da gleder jeg meg over det.

En dag klatret jeg opp på en gardintrapp med en hammer i hendene. Jeg skulle feste en list. Da ramler et bein på gardintrappa ned i et hull i gulvet. Gardintrappa velter. Jeg ramler ned i et virvar av vannledninger som rørleggeren nettopp har lagt opp. Samtidig slipper jeg hammeren. En av rørene går til varmtvannstanken. Jeg frykter at denne skal ryke, så varmt vann skal flomme ut og skolde meg. Fallet har fått hele kroppen til å verke.

Samtidig ligger jeg og ser hammeren komme i mot meg. Tida går så sakte som om den nesten har stoppet. Det er ingen vanlig takhøyde, tre meter kanskje. Jeg greier ikke å flytte meg. Det skjer så fort selv om jeg opplever det i sakte film. Hammeren treffer meg med stor kraft i tinningen. Det gjør så vondt. Jeg prøver desperat å komme meg opp hele tida livredd for kokende vann eller vann i det hele tatt. Det dunker i tinningen og banker i hodet. Vannrørene holder seg tette.

Jeg krabber ut av rommet, krabber over stuegulvet, krabber opp trappa til kjøkkenet. Der plasserer jeg meg å en stol. Det gjør så vondt i tinningen. Skallen banker. Jeg er dypt bekymret og tenker at jeg må gå å ta meg noe smertestillende, men jeg klarer ikke å foreta meg noe. Jeg sitter der og glaner sløvt fremfor meg. Vurderer å ringe noen, men hva skal det hjelpe. Etterhvert har jeg smerter som farer rundt både hit og dit i kroppen, mens hodesmertene legger seg bak dem som en liten verk i bakgrunnen.

Fibromyalgismerter er jeg vant til. Dem er jeg ikke redd for. Jeg reiser meg opp, går ned til rommet der jeg drev og arbeidet og sjekker forholdene. Jeg oppdager hullet det ene beinet ramlet ned i. Jeg får plassert gardintrappa trygt, griper hammeren, klatrer opp og gjør meg ferdig.

Da jeg ser meg i speilet, har jeg et stort merke der hammeren traff. Joda det verker litt, men det er helt greit. Tilslørt. Egentlig burde jeg sikkert ha lagt meg på senga med smertestillende. I stedet setter jeg meg til å skrive videre på en av de 25 bøkene jeg har tenkt å få utgitt. Jeg merker ikke noe særlig til hodesmertene, takk og pris. En hammer i tinningen, som treffer med full kraft, er ikke å spøke meg, ikke å ramle ned fra en gardintrapp heller. Tinningen, et svakt punkt. I minnene kan jeg fortsatt se den hammeren komme i sakte film uten tid til å gjøre noe med det.

Jeg har mange slike erfaringer. Min mann fikk helvetesild og var skikkelig dårlig. For meg var det bare litt kløe, litt sår hud.



Fibromyalgi er en tilstand der vi bør søke det som gir oss glede. Det er ganske umulig slik som vårt helsesystem er. Siden folk ikke finner noe galt med oss, mistenkes vi for å lyve fordi vi vil ha en uføretrygd, som om noen vil det.

Vår helse tvinger oss dit. Vi må bruke all vår energi for å fortelle om våre smerter som er høyst reelle. Jo mer vi forteller, jo sykere blir vi og desto verre blir smertebildet.

Dette er en ond sirkel som skaper mye unødvendig lidelse. Jeg etterlyser et helsesystem som tror på oss, og som nettopp ser at dette negative fokuset ikke er bra. Vi trenger å bli trodd, og vi trenger å fokusere på det som gjør oss godt.

Vi som er syke eller uføre har ingen særlig status i vår verden. Egentlig blir vi betraktet som folk med sugerør inn i statskassa.




Vi bør jammen være dårlige, trolig som straff, men i hvert fall av dårlig samvittighet for vårt manglende bidrag til fellesskapet.

Det gjør selvsagt at vi som er syke prøver å kjenne etter hvor mye smerter vi har for å rettferdiggjøre at vi faktisk ikke arbeider, bidrar. Det må vi absolutt ikke gjøre. I stedet skal vi gjøre vårt aller beste for å føle oss så friske som mulig, ikke ha noe fokus mot smerter, men mot alt som ligger av gleder i livet. For både verden, vi og statskassa har best av at vi har så god helse som mulig.

I blant kan vi lese om flotte tiltak folk med vår diagnose foretar seg som gjør dem tilnærmet friske og sunne, et eksempel til etterfølgelse mener noen så vi kan få slutt på denne tuklete diagnosen. Jeg vet for eksempel at dersom jeg måtte løpe flere kilometer hver dag, så ville jeg ha daua.

Poenget er at vi må gjøre det som gir oss gleder. Alle med fibromyalgi må finne ut hva det er slik at vi kan bedrive slike aktiviteter. Da blir de friskere. Jeg skriver bøker, snekrer og murer. Noen maler, jogger, konkurrerer. Vi mennesker er mangfoldige, og like mangfoldige er de aktiviteter som gleder oss, får oss til å glemme tid og sted, flyt. Når vi forsvinner inn i slike aktiviteter, forsvinner også smertene.



Vi har mistet mye. Det er også mye vi ikke mestrer lenger som vi greide før, hvilket gir en dyp sorg. Kroppen lyver tilsynelatende for oss.

Jeg tenker at vi må juge litt for oss selv vi også så vi ikke behøver å savne det vi ikke kan. Jeg forteller stadig meg selv at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Hvis jeg vil, kan jeg hoppe i fallskjerm.

Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å hoppe i fallskjerm. Men det er klart jeg kan.

Jeg kan alt. I mitt hode, i mine drømmer, er det ingen grense for hva jeg får til hvis jeg vil. I sommer så jeg et dykkerkurs. Jeg jublet og ville melde meg på. Min mann mente absolutt at det kunne jeg ikke. Men jeg har trua jeg.

Jeg sitter med minner om alt jeg en gang kunne, hoppe i hoppbakker vi laget, fare fort som vinden, oppover og nedover bakker, svømme raskt og langt, bestige fjelltopper, løpe og danse. Drømmene skal jeg aldri gi fra meg, verken om det jeg kunne eller ikke kunne. Denne troen gjør meg lykkeligere. Jeg har ikke mistet noe. Fornuften forteller meg at jeg aldri skal hoppe i fallskjerm. Det spiller ingen rolle så lenge jeg opplever at jeg kan hvis jeg vil, i morgen.

Vi har folk rundt oss. Vår sykdom er vanskelig å forstå for dem også. Når adrenalinet pumper gjennom kroppen min, kan jeg alt. Da er ganglaget raskt. Kroppen effektiv. Når du kan en gang, så kan du vel to. Sånn er det ikke. Adrenalin trumfer fibromyalgien, men du kan ikke være høy på adrenalin hele tida, og du kan ikke bestemme at du skal ha det.

Jeg kan ikke bade i norske badetemperaturer. Det er så kaldt som om kroppen blir stukket med kniver. I sommer ramla jeg i vannet og I phonen min ble våt. Adrenalinet spant i kroppen og jeg merket at badevannet var varmt, og det var ikke noe problem å svømme i det. Når jeg i dag sier at vannet var iskaldt, fantes det jo ei kvinne en gang som syntes det var glovarmt å kunne bade hele dagen

Vi klarer å delta på det vi vil. Jeg kan gå rundt juletreet og synge av full hals, løpe til rotter og hjem fra kirka. Når det skal ryddes etter maten, er det så vondt. Jeg skjønner jo at det ikke henger på greip for folk, men vi med fibromyalgi må tillate oss å velge fra øverste hylle. I jula bor familien min her. Jeg lager ofte middag. Det er helt greit, for jeg blir glad av at de andre får fri mens jeg lager hygge for oss. Jeg vil heller gå rundt juletreet enn å rydde etter maten og aller helst vil jeg ha det gøy med barnebarna.



Vi er en familie som gjør mye sammen. Skal vi få det til må vi alle være effektive. Det skal båles, skøytes og tures.

Når vi drar fra hytta skal det vaskes og ryddes. Effektivitet er et ord som ikke finnes i min personlige verden lenger. Folk farer effektive rundt. Jeg har så vidt fått på meg klær.

Blikkene treffer meg. Hva har du bidratt med? Jeg slår blikket ned, skammer meg. Selvsagt burde jeg også fare rundt, få ting gjort.

Det er ikke lett å forstå for de andre hvor mye energi det tar å stå opp for en som har smerter. For i blant farer jeg jo rundt. Jeg sender doble signaler.

De regner jo med meg som en voksen med ansvar. Det er jeg glad for, men jeg kan ikke ta kritikken selv om jeg skjønner at det er irriterende.



Det gjør meg dårlig, jeg skammer meg og blir fortvilet.

Jeg er ikke en like viktig bidragsyter, som alle andre, men det jeg bidrar med er også viktig. Uansett skal vi aldri skamme oss. Vi skal være stolte av det vi får til. Dypt inne i oss selv skal vi vite at vi må stå for våre valg og være stolte av dem. Vi skal alltid søke glede, spenning. Så må vi håpe at folk sakte men sikkert forstår hvordan denne sykdommen fungerer slik at vi kan veiledes riktig.

For det er smerter nok. Vi fortjener å ha minst mulig av dem. Alle fortjener et liv i glede. Hei folkens. Alle dere som veit hva det er. Lykke til. La oss ta for oss av livet.

For tida lever vi i en realityserie, en pandemi. For oss som har fibromyalgi er det vesentlig at vi ikke er redde, at vi tenker at dette vil gå bra. Dersom vi gir oss frykten i vold blir vi dårligere. Det er vesentlig at vi har noe morsomt å drive med, noe som sluker oss og som tar luven fra all elendigheten ute i verden. Dersom vi får Corona er det viktig at vi har noe å ta det på, en kropp som er i best mulig shape. Det blir den når vi har det bra. SÅ la oss være her i verden og ha det best mulig.

Jeg har krabbet inn i Mac der jeg driver med bilder. Det er supergøy. Tida forsvinner. Egentlig burde jeg skrive på bokserien. Jeg gleder meg sånn til å ta fatt. Slik må vi ha det, vi med fibromyalgi. Da får vi best helse. Så får vi forsøke at vi ikke lar livets fortredeligheter ikke plage oss mer enn små myggstikk.































Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi, den sanne løgner







Kroppen er en løgner fordi den forteller om smerter i kroppen, men kroppen feiler ikke noe som tilsier de smerter den utsettes for. Altså lyver kroppen. Det feiler meg ikke noe. Jeg er så lei av at det ikke feiler meg noe, når kroppen til stadighet skriker opp om at det gjør nettopp det.

Kjære kropp, jeg veit at du har lidd, du har opplevd smerter. Jeg veit at du frykter for at det skal skje igjen, du vil ikke lide så vondt en gang til. Kjære deg, jeg forstår deg vennen, jeg gjør det. Men du må slutte å være i katastrofeberedskap, for det er helt trygt. Jeg lover deg det. Vi vil leve et liv i glede. La smertene fare så vi kan ha glede og latter. La oss le sammen, kjære kroppen min, le av det herlige livet vi deler, du og jeg.

Hvordan skal kroppen tro på det jeg sier?
Den har ingen grunner til å gjøre det.
Den veit hva den har opplevd, men den kan ikke tenke over det. Det er jeg som må gjøre det for den.



Jeg har levd med fortrengninger, store fortrengninger. Derfor har jeg ikke kunnet respondere ærlig. Det kan jeg nå. Det er ikke nok å si til kroppen min at det er trygt. Jeg må vise den at det virkelig er det.

Å skjelle meg selv ut er en dårlig ide. Det blir den vettskremt av. Å fortelle meg selv at jeg ikke duger det må jeg la være. Tvertimot må jeg fortelle meg selv at jeg duger, også når jeg beviselig sett ikke gjør det. Er jeg da en løgner. Trolig kommer det an på hvordan jeg velger å gjøre det.

Jeg har skrevet bøker. Dem er det ingen som leser. Altså duger jeg ikke som forfatter. Bare jeg skriver disse ordene går kroppen i spinn. Hjerteslagene øker. Jeg må overbevise kroppen min at det er helt greit at ingen leser bøkene mine. Det viktige er at jeg gjør det jeg elsker å gjøre, det som gir meg flytopplevelser, gleder.

Så legger jeg bøkene jeg blir ferdig med ut for salg. Dersom ingen vil lese dem, er det deres tap, ikke mitt. Jeg veit hva jeg skal skrive i den siste linja i den 25. boka i serien min. Det er flott. Vi kan være stolte, kroppen min og jeg. Jeg må forvandle virkeligheten. Det er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Så behøver vi ikke å være triste, vi kan bare være stolte over hva vi får til.

Min mann er overbevist om at jeg ikke bør være på Twitter. Twitter kan være nådeløst. Man kan bli kalt stygge navn der. Ja, men man kan også komme i kontakt med hyggelige mennesker, få være med å mene noe, være med i verdensveven der ord sies. Jeg trives med å skrive. Så må jeg passe på at jeg ikke lar meg såre av noe som skrives der, for de som setter merkelapper på andre er ikke større enn knøtt.

Ingen på twitter kan skade meg fysisk. Det skader ikke meg fysisk at jeg ikke lykkes med mine prosjekter heller. Kroppen min frykter fysiske smerter. Det er derfor den melder om katastrofer. Enhver frykt i meg, enhver frustrasjon, enhver fortvilelse, tror den kan resultere i fysiske lidelser. Derfor må jeg ikke være annet enn glad over det fine livet.

Hver dag må jeg ta de ulike aldersgrupper i meg, som har opplevd smerter, på fanget. Der må jeg forsikre dem om at de smerter de opplevde på ingen måter skal skje igjen. Det skal vi sammen sørge for.






Livet består av mange kjedelige gjøremål. Ikke alt kan være morsomt, gi flyt. Men vi som har fibromyalgi trenger flyt for å få færre smerter. Vi må ta i bruk ulike mikroflytopplevelser.

Mikroflyt er små opplevelser som gir glede, små konkurranser, belønninger. Hva som gir den enkelte av oss mikroflytopplevelser, vil variere. Alle må derfor finne sin vei.

Jeg har ingen mulighet til å være effektiv lenger, får ting gjort. Det er ingen vits i å ergre seg over det som er tapt. Så jeg gjør små oppgaver. Disse planlegger jeg slik at de skal gi meg mikroflyt.

Pynte litt ekstra. Lime noen steiner på veggen. Jeg elsker å dekorere huset mitt med stein. Jeg hater å rengjøre hus, men skal jeg lime stein må det være reint. Fikse med blomster.


Det går sakte. Stadig vekk har tida gått fra meg. I hodet mitt skal jeg gjøre en hel masse. Det rekker jeg ikke, men det jeg har gjort er bra nok.

Jeg har lett for å stille meg opp når dagen har endt å gi meg selv inn for alt jeg ikke rakk. Det er det dummeste jeg gjør dersom jeg vil ha en mest mulig smertefri tilværelse. Alt fokus må være på alt det fantastiske jeg fikk gjort og på det fantastiske jeg skal fortsette med å gjøre.

Min mann er frisk og rask. Jeg vasker et vindu mens han vasker alle husets vinduer. Jeg henger fem planker på veggen mens han får ferdig hele veggen. Men jeg har mye mer tid å bruke på det, så derfor har jeg opplevelsen av at det er jeg som har hengt opp husets planker. Hovedsaken er at vi planlegger aktiviteter så de gir oss gleder.

Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi. Vi må i hvert fall ikke bli redde, for da får vi en eskalering av smerter. Det er det siste vi ønsker. La oss fortsette å ha det gøy, selv om vi må gjøre det på andre måter.

Fordi jeg får vondt når jeg driver med det samme over tid, må jeg sørge for variasjoner i oppgaver. Det er veldig ineffektivt, men jeg får gjort litt forskjellig. Det er fint. Får jeg kreative ideer underveis, setter jeg alltid i gang med dem. Det gir tilfredsstillelse, og det er viktigst. Kreativitet og fibromyalgi er gull, for da forsvinner vi inn i kreativiteten og der får vi smertefri. Hurra.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi, kroppen lyver




Det verste med fibromyalgi er en kropp som lyver. Det er ikke noe feil med meg. Joda, men de feilene tilsier ikke de smertene jeg har. Nervene er hypersensitive og i konstant katastrofeberedskap. Man har lyst til å sluke smertestillende, mange gjør det, men det er det liten vits i. Nervene har en katastrofe å fortelle om. De holder på til du hører. Det betyr at du stadig vil trenge mer for å være smertefri. Til syvende og sist kan du bli helt avhengig. Det er ingen ønskesituasjon. Jeg vil aldri bli avhengig av noe som helst. De situasjoner der jeg har det best, er når jeg tilrettelegger for flytopplevelser, men du kan ikke være i flyt hele tida.

Da jeg var på Sunnås til utredning satt jeg i en samtale med overlegen. Jeg fortalte om studien jeg hadde gjort om flyt og om psykologen, Mihalyi Csikzentmihalyi, at jeg forsøkte å benytte hans teorier for å få mindre vondt. Det interessante var at denne overlegen nettopp holdt kurs om dette for å hjelpe sine pasienter, som hadde min diagnose, til å få en bedre hverdag. Jeg slapp å gå på kurset. Dette er mitt fag, det jeg er mest opptatt av enn alt annet når det gjelder å løse pedagogiske-og menneskelige utfordringer på alle plan.




Jeg drar til syden hver høst for å få varme. Kroppen min har det bedre når det er varmt. Kulde gir smerte, som om kroppen blir stukket med kniver. For fire år siden kom jeg fra Syden. Jeg var så dårlig at jeg ikke visste hva jeg skulle foreta meg. Egentlig tenkte jeg at det ville være bedre om jeg var død. Kroppen var helt ubrukelig. Jeg greide knapt å bevege meg.

Det jeg drev med, var ikke nok. Når det er som verst, blir det for slitsomt å tilrettelegge for flyt. Kroppen er så tung, så umulig å forflytte. Jeg måtte planlegge alt jeg skulle foreta meg fordi alt jeg gjorde krevde en stor anstrengelse for at smertene skulle bli handterbare. Folk kom med forslag til løsninger, jeg har hørt en utallig mengde forslag, men jeg var så lei.

En dag hadde dattera mi vært på foreldremøte i barnehagen. Der hadde de lært om atlaskorrigering som er en prosess der man går inn og retter opp atlas, den øverste knokkelen i ryggsøylen ved å gi den et spesielt dytt. Mange unger fødes med skeiv atlas. Det innebærer en feilutvikling som fører til at de har store smerter, skriker mye.

Ofte har man trodd det har vært kolikk. Ungene ligger gjerne på en måte som gir dem minst smerter. Tilstanden kalles Kiss syndrom, Kopfgelenk Induzierte Symmetrie Störung, først brukt av dr. Heiner Biedermann på begynnelsen av 90-tallet. Det er ikke en syndrom, men en tilstand. Den har selvfølgelig alltid eksistert, og har gitt en feilutvikling fordi det er en dårlig forbindelse mellom hode og kropp på alle områder.

Jeg tok kontakt med anbefalt behandler. Hun bad meg fortelle om mine vansker fra år tilbake og frem til i dag. Jeg var så lei av å fortelle om alt som har feilt meg. All negativ fokusering gjorde meg bare verre. Jeg ville ikke bli verre, og jeg var helt sikker på at ingenting hun gjorde ville kunne gjøre meg bedre. Men dattera mi hadde kommet med en seriøs anbefaling, så jeg hadde tatt sjansen. Behandler spurte om hun skulle fortelle meg min historie, så kunne jeg endre underveis. Hun fortalte meg om mine lidelser, og jeg rettet henne ikke på noe punkt.

Hun sjekket bevegeligheten av nakken. Deretter dyttet hun atlas på plass, et lite dytt. Kroppen min endret seg. Beinlengden, som hadde vært forskjellig, ble lik. Hodestillingen ble helt annerledes. Halsen kom frem. Kroppen ble bøyd bakover. Jeg fikk igjen bevegeligheten i nakken og jeg kunne gå, hoppe, hinke og løpe. Det var som et mirakel. Livet mitt ble helt nytt. Jeg har fortsatt fibromyalgi, men det er ikke like plagsomt. Det vil ikke bli borte, men det er mer handterlig.

Atlaskorrigering og et bevisst arbeid med flyt, er de faktorer som har gjort mest for at jeg i dag har en levelig hverdag. Jeg unngår antiflyt og ikke flyt så mye jeg kan. Å snakke stygt om meg selv, er ikke lov. I stedet snakker jeg meg selv opp. Jeg forteller kroppen min, så ofte jeg husker det, at det ikke er noen katastrofe. Vi er helt trygge. Det er ingen grunn for den til å operere på høygir. Selv om livet har vært tøft, vil vi alltid være trygge. Det siste er viktig. Hvis den blir overbevist, så lar den meg kanskje i fred, og jeg kan få gode dager. Det er målet. Gode dager. Et liv som er fullt av innhold og gleder.







































Publisert Legg igjen en kommentar

Å leve med fibromyalgi.








Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv. Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen. Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.

Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.


I flyt glemmer kroppen seg selv. Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.


  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
  • Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.


På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.

NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.



Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.

Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.