Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbere, barndom på godt og ondt.






Mobbere,
mobbing,
barndom på godt og ondt,
erte,
å plage andre.
livets sår,
Forfatter R.R. Kile.




Mobbere.

Tenk om de ante hvordan de skader andre, disse mobbere. Mobbing setter sår i sjela. Det varer for alltid, setter livets sår, lager sårbarhetsfunksjoner som det ikke er mulig å måle. Når som helst kan de tyte frem å sende relativt robuste mennesker rett i bakken. For ett vet jeg etter å ha jobbet med unger som har blitt mobbet gjennom flere år. Det er krevende å bøte, krevet er iherdig og hardt arbeid. Hvis det får gå uforløst vil det innvirke på læringsevne, konsentrasjon og senere arbeidslivsutfordringer.


Vårt samfunn bør ta mobbing i enhver form langt mer alvorlig enn de gjør.






Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.





Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Flere jenter av oss skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.



Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage




Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, tagg dem om å åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp.


Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne, som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.



Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det.

Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage



Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Sånt har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt.

Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke godt å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger våre indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon.

Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av. Men det er hardt å gå inn i det.

Jeg skjelver, føler mørket fra tilfluktsrommet som et skrekkens sted. Jeg vil slippe unna. Men jeg kan ikke det, for da vil bøkene mangle de dybder som de kan få dersom jeg går inn bak de jernstenger livet hadde plassert ut for meg. Jeg prøver, men jeg skjelver. Likevel skal jeg aldri slutte å prøve. Dere som leser vil kanskje oppdage at jeg har gått for grunt, beveget meg i overflata. Men jeg kan love dere at jeg skjelver som ospeløv fordi jeg har prøvd.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.




Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.









































Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker har utkommet, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Den femte boka er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien liber Mundi, Vil du kikke på bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi,





Mobbing,
blokkunge,
de tok dokka mi,
erting,
å gjøre andre vondt,
misunnelse,
Forfatter R.R. Kile








Mobbing, det å frata andre tryggheten, det er så ufint.

Mobbing skjer blant unger, men dessverre stopper det ikke der. Mange bedriver mobbing av andre hele livet. Noen ganger kan det skje så subtilt at det nesten ikke oppdages, men det gjør like fullt vondt fordi angrepene treffer dybdene i det indre. Det skjer overalt der mennesker ferdes. Kan det skyldes misunnelse, vil man andre vondt, bli større selv ved å holde andre nede. Hvis vi bare visste. Mobbing er et alvorlig samfunnsproblem som vi bør komme til livs.






Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile





Å mobbe.


Det verste er at mobbing har mye større konsekvenser enn det mange forestiller seg, og det innvirker på mennesker evne til mestre hverdagen både som unger og som voksne. I mitt liv som pedagog har jeg jobbet med mange ofre for mobbingens helvete, så jeg vet at skadene kan være store og uopprettelige dersom det ikke settes inn god hjelp.

hele mitt voksne liv har jeg jobbet for å endre verden, et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var barn tror jeg. Derfor har jeg jobbet som pedagog. Skal man få til endringer, må man begynne med ungene. Jeg er opptatt av at hver eneste unge fortjener muligheten til, i lek og læring, å være intenst tilstede i sitt eget liv.Det ve

Jeg vokste opp i arbeiderpartiets bolig eksperiment i en drabantby på østkanten. Familier i etableringsfasen flyttet inn i nybygde blokker og der fikk de unger på omtrent samme tid. Blokka vår hadde en inngang og heis. Alle blokkene var firkanta og vi bodde i så og si helt likt utformede leiligheter. Jeg bor ikke i blokk i dag. Mine unger har ikke vokst opp i blokk. Jeg tror at dersom noen skulle tvinge meg inn i en blokk, ville jeg ha kjempet i mot med alle midler.

Jeg ble egentlig ikke mobbet som barn.

Men noen historier jeg opplevde har satt spor for alltid. Vi var åtte jenter på samme alder i den blokka. I tillegg fantes det jenter på ulike alderstrinn både over og under oss og i naboblokkene. Vi hadde gutter også, men dem var det langt færre av. Det var så lytt mellom leilighetene at vi kunne sitte å prate med hverandre på badet gjennom rørene. Der var jungeltelagrafen, og det var bare å avtale tidspunkt for ditt eller datt. Familiekrangler ble hørt av mange fler enn de involverte. Vi visste det meste om hverandre, og vi hadde alltid noen å leke med.

Jeg elsket å leke. Har aldri sluttet med det. Jeg svelget min virtuelle krummelure pille og lovet at jeg aldri skulle bli voksen. Det har jeg holdt. Nå skriver jeg ei bokserie, Liber mundi, verdensboka. Der går vår verden under i vold og ødeleggelser. Handlinga er lagt langt inn i fremtida et sted der en endelig kamp mellom det gode og det onde skal finne sin løsning. En fantasi. En lek på innsida av mitt hode. Jeg håper den forblir der, for akkurat nå synes jeg det er så mange nedgangskrefter i samfunnet at det skremmer vannet av meg. Likevel vil jeg selvsagt ønske velkommen inn til min fantasiverden. Vi mennesker er både onde og gode, ikke noe er sort hvitt. Mye av livet befinner seg i gråsoner. Aller helst synes jeg vi skal male med sterke farger.

Er det jeg skriver bare lek? Nei, det er ramme alvor. I tekstene lever mitt liv, andres liv, i de grusomheter og gleder verden pakker oss inn i, et ekte liv i rammen av Fantasy.

Da jeg var lita.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Jeg hadde ei tissedukke som het Berit. Jeg var så utrolig glad i den dukka. Den hadde fine klær som tanta mi hadde strikket, tøybleier og tåteflaske.
Mora mi ville ikke ha all denne tissinga inne. Derfor måtte det foregå ute. Jeg rigget meg til med alt utstyret mitt i kjellernedgangen. Der var det en smal murkant som man kunne benytte til alt mulig av bad, kjøkken, soverom for ei dukke.

Jeg ville leke alene. De andre ville bare ødelegge leken.

Så kom de, de andre. Jeg ville nok ikke ha dem med. De spurte kanskje. Jeg husker ikke.



Da gikk de til angrep.

Jeg ble holdt fast, sparket og slått. De tok dukka og løp av gårde med henne. Det var sikkert misunnelse. Ingen av dem hadde tisssedukke. Jeg tror heller ingen av dem var like glade i dukker som meg. Da sistemann slapp, vet jeg nesten ikke hva jeg gjorde, for jeg var livredd for hva de gjorde mot Berit. Ei mor fant meg gråtende og letende . Hun tok meg med opp til mamma, i sjette etasje. Jeg kunne knapt snakke for gråt. De fant jentene som hadde kastet dokka i ned gjennom søpleluka som gikk ned til søppelcontaineren i kjelleren. Jeg gråt. Mødre løp ned dit. Alle tings iboende f.. Søpla var nettopp blitt tømt. Jeg gråt. De forfulgte saken helt til endestasjonen for søppel. Berit ble aldri funnet.

Ei av mødrene kom og snakket med meg. Jeg bare gråt, kunne ikke snakke med noen. Mamma snakket om å ønske seg ny til jul eller bursdag. Jeg gråt. I tre dager gråt jeg. Ikke noe mat. Drakk trolig litt. Da kjøpte mamma ny dukke, helt maken til Berit. Det var ikke Berit. Jeg ville ikke ha den. Hun la den fra seg og sa: «Nei, det er ikke Berit. Men hun har kommet hit. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Berit. Nå trenger hun noen til å ta vare på seg.» Så gikk hun ut, mamma.

Jeg skjønte at hun hun hadde rett. Det var ikke dukkas feil, hun som lå der og var prikk lik Berit. Jeg pakket henne ut. Luktet på henne. Hun luktet helt annerledes. Jeg la henne inn i armene. Hun kunne ikke noe for det, så hun ble min Berit, men jeg ble aldri den samme igjen.



Dette er ikke Berit.

Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt,



Det er Annedukken. Jeg likte henne aldri noe særlig. Det var to av dem, store Anne og lille Anne.

Jeg hadde veldig dårlig samvittighet overfor det. Hver kveld når jeg la meg, hadde jeg med meg alle dukkene mine i senga.

Jeg lånte en bamse av broren min, for de måtte jo også ha en bror. Det fantes ikke guttebamser på den tida.

Vi lå trangt som haggel. Hver kveld byttet jeg på hvem som skulle få ligge ved siden av meg. Min mor forlang te at alle dukkene skulle ut av senga når jeg sov.

Jeg gråt. Pappa forsvarte meg. Han mente at en slik empati ikke var noe man skulle ødelegge.

Bamsene sitter nå på en av mine mange peishyller sammen med min manns kosebamse.


De er slitne, men helt herlige. Det er liksom som om en del av barndommen er blitt med oss videre. Berit befinner seg hos barnebarna. Før det var hun hos mine døtre. De bryr seg ikke noe særlig om henne, barnebarna. Likevel tror jeg at hun har det bra der.



Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile













Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile
Mobbing, blokkunge, de tok dokka mi, erting, å gjøre andre vondt, misunnelse, forfatter R.R. Kile








































Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, fir bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø
Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kikke på bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Trakassering, voldtekt, Jeg husker.




Trakassering,
Voldtekt,
Gjengvoldtekt,
Jeg husker,
Me too,
Overgrep,
Forfatter R.R. Kile.





Trakassering, er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.



Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.
Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.



Hvem vil huske trakassering, voldtekt, overgrep. Jeg ville så veldig gjerne ikke huske det. Kroppen min var så ødelagt, men jeg ville ikke se det.


En gjengvoldtekt er ikke noe du vil se, den verste form for trakassering. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.


«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»


Jeg begynte å gråte.

Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile, Me too, fortrengning, Å utøve vold, det er så jævlig.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile



Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til.

Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre alt veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»

Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk.

Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt, Me too, fortrengning, smerter. Det er for jævlig hva de tok fra meg. Den uskylden, de enkel gleder, får jeg aldri tilbake.
Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt



De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.

Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig.

Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.


Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem.

Trakassering, voldtekt, gjenvgoldtekt, overgrep, grusomheter. Jeg fatter ikke at noen kan ha glede av å skade et annet menneske sånn.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, grusomheter



De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da broren min var tretten.

Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme.

I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.

Naboen min fra senere i livet kom fra samme drabantby som meg.

Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter. gjengvoldtekt. Det må slås hardt ned på, for det skalder for livet.
Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter.



Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.



Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen.

Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.


Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.



Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det.

Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.




Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!






Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.
Trakassering, voldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.

























Fantasy litteratur. Serien Liber Mundi, Fire bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi, vil du kikke inn til bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi-smertehelvete, er ikke lett for noen









Fibromyalgi-smertehelvete,
fibromyalgia,
kroppen lyver,
kroniker,
flyt,
bløtdelsrevmatisme,
forfatter R.R. Kile











romyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
Fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile




Når vi lider av fibromyalgi-smertehelvete i tillegg til andre kroniske tilstander, kan det bli et virvar av smerter der det ene forsterker det andre.



Fibromyalgi-Smertehelvete, Hvis vi derimot skader oss, kutter oss i fingeren, slår oss i hodet, er min erfaring at de ekte smertene kan gjemme seg i fibromyalgien. Ja, det kan faktisk være en fordel. Jeg er ganske pinglete når det gjelder å skade meg. Så dersom det finnes noen fordeler med fibromyalgi, dette smertehelvete, så ja da gleder jeg meg over det.

En dag klatret jeg opp på en gardintrapp med en hammer i hendene. Jeg skulle feste en list. Da ramler et bein på gardintrappa ned i et hull i gulvet. Gardintrappa velter. Jeg ramler ned i et virvar av vannledninger som rørleggeren nettopp har lagt opp. Samtidig slipper jeg hammeren. En av rørene går til varmtvannstanken. Jeg frykter at denne skal ryke, så varmt vann skal flomme ut og skolde meg. Fallet har fått hele kroppen til å verke.

Samtidig ligger jeg og ser hammeren komme i mot meg. Tida går så sakte som om den nesten har stoppet. Det er ingen vanlig takhøyde, tre meter kanskje. Jeg greier ikke å flytte meg. Det skjer så fort selv om jeg opplever det i sakte film. Hammeren treffer meg med stor kraft i tinningen. Det gjør så vondt. Jeg prøver desperat å komme meg opp hele tida livredd for kokende vann eller vann i det hele tatt. Det dunker i tinningen og banker i hodet. Vannrørene holder seg tette.

Jeg krabber ut av rommet, krabber over stuegulvet, krabber opp trappa til kjøkkenet.


Der plasserer jeg meg å en stol. Det gjør så vondt i tinningen. Skallen banker. Jeg er dypt bekymret og tenker at jeg må gå å ta meg noe smertestillende, men jeg klarer ikke å foreta meg noe. Jeg sitter der og glaner sløvt fremfor meg. Vurderer å ringe noen, men hva skal det hjelpe. Etterhvert har jeg smerter som farer rundt både hit og dit i kroppen, mens hodesmertene legger seg bak dem som en liten verk i bakgrunnen.

Fibromyalgi-smertehelvete er jeg vant til. Dem er jeg ikke redd for. Jeg reiser meg opp, går ned til rommet der jeg drev og arbeidet og sjekker forholdene. Jeg oppdager hullet det ene beinet ramlet ned i. Jeg får plassert gardintrappa trygt, griper hammeren, klatrer opp og gjør meg ferdig.


Da jeg ser meg i speilet, har jeg et stort merke der hammeren traff.


Joda det verker litt, men det er helt greit. Tilslørt. Egentlig burde jeg sikkert ha lagt meg på senga med smertestillende. I stedet setter jeg meg til å skrive videre på en av de 25 bøkene jeg har tenkt å få utgitt. Jeg merker ikke noe særlig til hodesmertene, takk og pris. En hammer i tinningen, som treffer med full kraft, er ikke å spøke meg, ikke å ramle ned fra en gardintrapp heller. Tinningen, et svakt punkt. I minnene kan jeg fortsatt se den hammeren komme i sakte film uten tid til å gjøre noe med det.

Jeg har mange slike erfaringer. Min mann fikk helvetesild og var skikkelig dårlig. Når jeg fikk helvetesild var det bare litt kløe, litt sår hud.


Fibromyalgi-smertehelvete er en tilstand der vi bør søke det som gir oss glede.

fibroromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver,



Det er ganske umulig slik som vårt helsesystem er. Siden folk ikke finner noe galt med oss, mistenkes vi for å lyve fordi vi vil ha en uføretrygd, som om noen vil det.

Vår helse tvinger oss dit. Vi må bruke all vår energi for å fortelle om våre smerter som er høyst reelle. Jo mer vi forteller, jo sykere blir vi og desto verre blir smertebildet.

Dette er en ond sirkel som skaper mye unødvendig lidelse. Jeg etterlyser et helsesystem som tror på oss, og som nettopp ser at dette negative fokuset ikke er bra. Vi trenger å bli trodd, og vi trenger å fokusere på det som gjør oss godt.

Vi som er syke eller uføre har ingen særlig status i vår verden. Egentlig blir vi betraktet som folk med sugerør inn i statskassa.




Vi bør jammen være dårlige, trolig som straff, men i hvert fall av dårlig samvittighet for vårt manglende bidrag til fellesskapet.


Det gjør selvsagt at vi som er syke, lider av fibromyalgi-smertehelvete prøver å kjenne etter hvor mye smerter vi har for å rettferdiggjøre at vi faktisk ikke arbeider, bidrar.


Det må vi absolutt ikke gjøre. I stedet skal vi gjøre vårt aller beste for å føle oss så friske som mulig, ikke ha noe fokus mot smerter, men mot alt som ligger av gleder i livet. For både verden, vi og statskassa har best av at vi har så god helse som mulig.

I blant kan vi lese om flotte tiltak folk med vår diagnose foretar seg som gjør dem tilnærmet friske og sunne, et eksempel til etterfølgelse mener noen så vi kan få slutt på denne tuklete diagnosen. Jeg vet for eksempel at dersom jeg måtte løpe flere kilometer hver dag, så ville jeg ha daua.

Poenget er at vi må gjøre det som gir oss gleder. Alle med fibromyalgi må finne ut hva det er slik at vi kan bedrive slike aktiviteter. Da blir de friskere. Jeg skriver bøker, snekrer og murer. Noen maler, jogger, konkurrerer. Vi mennesker er mangfoldige, og like mangfoldige er de aktiviteter som gleder oss, får oss til å glemme tid og sted, flyt. Når vi forsvinner inn i slike aktiviteter, forsvinner også smertene.

Vi har mistet mye.

fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt,



Det er også mye vi ikke mestrer lenger som vi greide før, hvilket gir en dyp sorg. Kroppen lyver tilsynelatende for oss.

Jeg tenker at vi må juge litt for oss selv vi også så vi ikke behøver å savne det vi ikke kan. Jeg forteller stadig meg selv at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Hvis jeg vil, kan jeg hoppe i fallskjerm.

Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å hoppe i fallskjerm. Men det er klart jeg kan.

Jeg kan alt. I mitt hode, i mine drømmer, er det ingen grense for hva jeg får til hvis jeg vil.

I sommer så jeg et dykkerkurs. Jeg jublet og ville melde meg på. Min mann mente absolutt at det kunne jeg ikke. Men jeg har trua jeg.

Jeg sitter med minner om alt jeg en gang kunne, hoppe i hoppbakker vi laget, fare fort som vinden, oppover og nedover bakker, svømme raskt og langt, bestige fjelltopper, løpe og danse. Drømmene skal jeg aldri gi fra meg, verken om det jeg kunne eller ikke kunne. Denne troen gjør meg lykkeligere. Jeg har ikke mistet noe. Fornuften forteller meg at jeg aldri skal hoppe i fallskjerm. Det spiller ingen rolle så lenge jeg opplever at jeg kan hvis jeg vil, i morgen.

Vi har folk rundt oss.

Vår sykdom er vanskelig å forstå for dem også. Når adrenalinet pumper gjennom kroppen min, kan jeg alt. Da er ganglaget raskt. Kroppen effektiv. Når du kan en gang, så kan du vel to. Sånn er det ikke. Adrenalin trumfer fibromyalgien, men du kan ikke være høy på adrenalin hele tida, og du kan ikke bestemme at du skal ha det.

Jeg kan ikke bade i norske badetemperaturer. Det er så kaldt som om kroppen blir stukket med kniver. I sommer ramla jeg i vannet og I phonen min ble våt. Adrenalinet spant i kroppen og jeg merket at badevannet var varmt, og det var ikke noe problem å svømme i det. Når jeg i dag sier at vannet var iskaldt, fantes det jo ei kvinne en gang som syntes det var glovarmt å kunne bade hele dagen

Vi klarer å delta på det vi vil. Jeg kan gå rundt juletreet og synge av full hals, løpe til rotter og hjem fra kirka. Når det skal ryddes etter maten, er det så vondt. Jeg skjønner jo at det ikke henger på greip for folk, men vi med fibromyalgi må tillate oss å velge fra øverste hylle. I jula bor familien min her. Jeg lager ofte middag. Det er helt greit, for jeg blir glad av at de andre får fri mens jeg lager hygge for oss. Jeg vil heller gå rundt juletreet enn å rydde etter maten og aller helst vil jeg ha det gøy med barnebarna.



Vi er en familie som gjør mye sammen.

fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,


Skal vi få det til må vi alle være effektive. Det skal båles, skøytes og tures.

Når vi drar fra hytta skal det vaskes og ryddes. Effektivitet er et ord som ikke finnes i min personlige verden lenger. Folk farer effektive rundt. Jeg har så vidt fått på meg klær.

Blikkene treffer meg. Hva har du bidratt med? Jeg slår blikket ned, skammer meg. Selvsagt burde jeg også fare rundt, få ting gjort.

Det er ikke lett å forstå for de andre hvor mye energi det tar å stå opp for en som har smerter. For i blant farer jeg jo rundt. Jeg sender doble signaler.

De regner jo med meg som en voksen med ansvar. Det er jeg glad for, men jeg kan ikke ta kritikken selv om jeg skjønner at det er irriterende.

Det gjør meg dårlig, jeg skammer meg og blir fortvilet.

Jeg er ikke en like viktig bidragsyter, som alle andre, men det jeg bidrar med er også viktig.

Uansett skal vi aldri skamme oss. Vi skal være stolte av det vi får til. Dypt inne i oss selv skal vi vite at vi må stå for våre valg og være stolte av dem. Vi skal alltid søke glede, spenning. Så må vi håpe at folk sakte men sikkert forstår hvordan denne sykdommen fungerer slik at vi kan veiledes riktig.

For det er smerter nok. Vi fortjener å ha minst mulig av dem. Alle fortjener et liv i glede. Hei folkens. Alle dere som veit hva det er. Lykke til. La oss ta for oss av livet.

For tida lever vi i en realityserie, en pandemi. For oss som har fibromyalgi er det vesentlig at vi ikke er redde, at vi tenker at dette vil gå bra. Dersom vi gir oss frykten i vold blir vi dårligere. Det er vesentlig at vi har noe morsomt å drive med, noe som sluker oss og som tar luven fra all elendigheten ute i verden. Dersom vi får Corona er det viktig at vi har noe å ta det på, en kropp som er i best mulig shape. Det blir den når vi har det bra. SÅ la oss være her i verden og ha det best mulig.

Jeg har krabbet inn i Mac der jeg driver med bilder.

Det er supergøy. Tida forsvinner. Egentlig burde jeg skrive på bokserien. Jeg gleder meg sånn til å ta fatt. Slik må vi ha det, vi med fibromyalgi. Da får vi best helse. Så får vi forsøke at vi ikke lar livets fortredeligheter ikke plage oss mer enn små myggstikk.




fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
Vers om fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile