Publisert Legg igjen en kommentar

Så mange solnedganger å se








Så kommer de ungene,
drar luft,
dier våre bryst,
stabber ut i livet.
Vi står med håpet i handa.
Håper det bærer.
For de holder fremtida i handa












De skriker måkene,
skriker, skal ha.
De duver på bølgetopper,
måkene.
Rolig, ventende,
vet ikke på hva.
De vokter sine unger, måkene,
forer, leiter opp mat.
Litt som mennesker måkene.

Men et ansikt husker de, for alltid,
måkene.

































En blå fiol.
står gjemt i skyggen.
Strekker seg mot lyset.
Vil livet.

Blå fiol.
Varme og sol.

Så lykkelig
står der og nyter

















Når de slår deg,
ikke la deg kue.
De som slår er gale i hue.

Når de truer deg,
gå din egen vei.
Det er ditt liv.

Ikke vær redd.
Verden trenger
at du tråkker dine skritt.
slik du selv vil































Publisert Legg igjen en kommentar

Skam og frykt for alltid


Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.




Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk. Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg. Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp. Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem. Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige. Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.





Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger. En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter. Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.


I dag veit jeg ikke om slike overgriperspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne. Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon. De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Det var en gang.





Jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.

Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.


De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.




Da kom de, disse to eldre jenter. Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket.

Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.

Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri.

Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også.





De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss. En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.

Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Så vi lot hverandre i fred.

Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.

Jeg følte meg sterkere enn fjellet. Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv.


Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.






Jeg skriver bøker. Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det vil bli spennende. Alle de 24 bøkene. Jeg har dårlig tid, må skynde meg.

Nå lever vi i en krise, en pandemi som tar liv rundt oss. I bokserien min ble vår verden ødelagt av en krise, den ble lagt øde, den ble bygd opp igjen. Det er rart å leve i denne tida. Den gang jeg begynte å skrive, var det en tankekonstruksjon. Nå kjennes det som om katastrofen er kommet nær, men vi kan folkens. Den verden vi nå bygger når vi får livet tilbake, skal vi bygge godt.

















































Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli eldre


I disse Corona tilder er det tøffere enn noen gang. Dette viruset som fyker rundt og har eldre som sin offergruppe nummer en. Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver.

I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss.

Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi. Det til tross for at Corona flyter rundt og smitter gjennom usynlige dråper. Da må vi være forsiktige selvsagt, holde oss unna der det er mange mennesker. Det går jo enklest hvis vi ikke bor i byer, men kan ha det fredelig på mindre steder. Men uansett Korona skal vi ikke bli redde. Vi skal leve, ha det godt, kose oss hvert sekund. For det er i sekundene livet lever.




Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle.

Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel.

Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er det viktigste. Vi må holde oss sunne og friske mentalt også med Koronaspøkelset hengende i halen.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har alltid vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse selv når den skranter og det feiler oss alt mulig, for det gjør det jo.

Vi må bestemme oss for hva livet skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer.



Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.





Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.































Publisert 1 kommentar

Tid, en underlig størrelse





Den vesle jenta jeg var sitter høyt til hest.  Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. 

Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er handa-til-bestefar.jpg





Den vesle jenta kjente på duftene. Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting.  store bestefar.

Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne.  Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne.

 Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten,en trygg klippe. Gården, den fantastiske gården.






Hun var en blokkunge, 6. etasje blokk.
Der oppe fra hesteryggen eide hun verden, 
duftene og blomsterangen, fjell og gård. 
Hun ville aldri ned fra hesteryggen,
bare sitte der inn i evigheten,
ei lita jente fra en sommer en gang.

Jeg husker henne så godt.
Hun var med å skape meg, forme meg,
 lære meg om det viktige i livet.




Tida farer avsted gjennom sekundene, og lar fortid bli fremtid.




Mine besteforeldre, de fantastiske mennesker
som holdt om et lite løvetannbarn,
bestefars store sterke arbeidsneve,
handa til å kjenne seg trygg i.

Bestefar ville ha kaffe og biteti,
tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl.
Den vesle jenta ville bare sitte der,være der,
kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.




Hesten er borte.
Fjellet står til evig tid.
Minnet om den, om Lenda,

en hest en gang,
har evig liv i mitt hjerte.










Created with GIMP