Publisert 6 kommentarer

Drømmespirer







Kvinner, vi er til,
ikke for menn.
Vi er til for oss,
for menneskeheten.
Vi vil ikke dekkes til,
tvinges inn i sort.
Vi vil fylle oss med farger,
kjenne vinden i vårt hår,
fly på lykkevinder,
skjenke kjærlighet.

Kvinne du bærer
den spirende vårens tegn!
I deg modnes fremtidsfrø
til verdens glede.










Den kalde logikk,
kan putte mennesker
i båser, la dem lide, blø.

Den varme følelse,
den som drømmer i hjerter,
holder armene mykt

om alle skapeninger,
vil godt.


















Vannet, vi kan ikke klare oss uten.
Havet der alt vann samler seg,
trekkes opp i skyene, renses,
og sendes livgivende over jorda.

Bekker klukker synger og ler.
Elver renner i stille ro.
Vi drikker, nyter.

Så sender vi vårt havvann
til jorda.
En evig veksling.
Takk jord, for dine gaver,
og vi trenger stadig mer.
og du gir uendelige gaver.




















Glitterperler i bølger,
frostperler i snø.
Vann til vannsøyler
som vandrer på jorda.
Vann til vekster
som vokser på jorda.
Vann til livet
så livet aldri kan dø.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Å male himmelen ved natt








Å male på himmelen ved natt,
Gripe malepenslene,
La dem farge ild i horisonten
der den nye dagen renner.

Ikke sort,
ikke hvitt,
Ikke grått.

Ild for glede,
ild for latter.

Det er så menge farger i dagen.
mange farger å vokse i.

Vokse Skvallerkål og roser,
vokse verden sammen.











Å flyte på myke vinder,
La seg føre av havets sanger,
Lytte til livets gåter,
å fly til fjerne strender.
Å leve et eventyr,

Det er latter og noen gråter.
livet spiller sine toner.
Hvem skrev dem, notene?


























Et barn blir født,
en levende bylt,
en smattende munn,
lepper som suger.

Så mye smak.
Smak i munnen.
Fra den smaken
skal du smake hele verden
Lille under.

















Blå himmel,
stjernevrimmel.
blomsterkranser,
liv i dans.

Bier summer.
befrukter verden.

Å skape, bli til.
Leve sitt jeg.
Å være sitt liv.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Dissa unga, de som bryter asfalt med hue.






Jeg har skrevet om løvetannunger. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannunger er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker. Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.


Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte. Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.


Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.

Jeg leverte lapp. Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet. Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene. Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.




Jeg kan observere min mann. Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit. Han er et søndagsbarn, og verden behandler han som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.

Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.

I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarn. Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.


Oppsummering.

Vi løvetannbarn bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.
















Fortrengningen

































Publisert Legg igjen en kommentar

Det er så bitte lite som skal til noen ganger.








Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene. Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.



Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster. Marken under trærne var full av hvitveis. Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.


Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.

Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt. Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp. Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.




Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.




Mamma skulle ha gjester. Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste. Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.




Senere leste jeg pedagogikk. Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra. Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp. Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint. Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring. En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.









































































Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi, den sanne løgner







Kroppen er en løgner fordi den forteller om smerter i kroppen, men kroppen feiler ikke noe som tilsier de smerter den utsettes for. Altså lyver kroppen. Det feiler meg ikke noe. Jeg er så lei av at det ikke feiler meg noe, når kroppen til stadighet skriker opp om at det gjør nettopp det.

Kjære kropp, jeg veit at du har lidd, du har opplevd smerter. Jeg veit at du frykter for at det skal skje igjen, du vil ikke lide så vondt en gang til. Kjære deg, jeg forstår deg vennen, jeg gjør det. Men du må slutte å være i katastrofeberedskap, for det er helt trygt. Jeg lover deg det. Vi vil leve et liv i glede. La smertene fare så vi kan ha glede og latter. La oss le sammen, kjære kroppen min, le av det herlige livet vi deler, du og jeg.

Hvordan skal kroppen tro på det jeg sier?
Den har ingen grunner til å gjøre det.
Den veit hva den har opplevd, men den kan ikke tenke over det. Det er jeg som må gjøre det for den.



Jeg har levd med fortrengninger, store fortrengninger. Derfor har jeg ikke kunnet respondere ærlig. Det kan jeg nå. Det er ikke nok å si til kroppen min at det er trygt. Jeg må vise den at det virkelig er det.

Å skjelle meg selv ut er en dårlig ide. Det blir den vettskremt av. Å fortelle meg selv at jeg ikke duger det må jeg la være. Tvertimot må jeg fortelle meg selv at jeg duger, også når jeg beviselig sett ikke gjør det. Er jeg da en løgner. Trolig kommer det an på hvordan jeg velger å gjøre det.

Jeg har skrevet bøker. Dem er det ingen som leser. Altså duger jeg ikke som forfatter. Bare jeg skriver disse ordene går kroppen i spinn. Hjerteslagene øker. Jeg må overbevise kroppen min at det er helt greit at ingen leser bøkene mine. Det viktige er at jeg gjør det jeg elsker å gjøre, det som gir meg flytopplevelser, gleder.

Så legger jeg bøkene jeg blir ferdig med ut for salg. Dersom ingen vil lese dem, er det deres tap, ikke mitt. Jeg veit hva jeg skal skrive i den siste linja i den 25. boka i serien min. Det er flott. Vi kan være stolte, kroppen min og jeg. Jeg må forvandle virkeligheten. Det er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Så behøver vi ikke å være triste, vi kan bare være stolte over hva vi får til.

Min mann er overbevist om at jeg ikke bør være på Twitter. Twitter kan være nådeløst. Man kan bli kalt stygge navn der. Ja, men man kan også komme i kontakt med hyggelige mennesker, få være med å mene noe, være med i verdensveven der ord sies. Jeg trives med å skrive. Så må jeg passe på at jeg ikke lar meg såre av noe som skrives der, for de som setter merkelapper på andre er ikke større enn knøtt.

Ingen på twitter kan skade meg fysisk. Det skader ikke meg fysisk at jeg ikke lykkes med mine prosjekter heller. Kroppen min frykter fysiske smerter. Det er derfor den melder om katastrofer. Enhver frykt i meg, enhver frustrasjon, enhver fortvilelse, tror den kan resultere i fysiske lidelser. Derfor må jeg ikke være annet enn glad over det fine livet.

Hver dag må jeg ta de ulike aldersgrupper i meg, som har opplevd smerter, på fanget. Der må jeg forsikre dem om at de smerter de opplevde på ingen måter skal skje igjen. Det skal vi sammen sørge for.






Livet består av mange kjedelige gjøremål. Ikke alt kan være morsomt, gi flyt. Men vi som har fibromyalgi trenger flyt for å få færre smerter. Vi må ta i bruk ulike mikroflytopplevelser.

Mikroflyt er små opplevelser som gir glede, små konkurranser, belønninger. Hva som gir den enkelte av oss mikroflytopplevelser, vil variere. Alle må derfor finne sin vei.

Jeg har ingen mulighet til å være effektiv lenger, får ting gjort. Det er ingen vits i å ergre seg over det som er tapt. Så jeg gjør små oppgaver. Disse planlegger jeg slik at de skal gi meg mikroflyt.

Pynte litt ekstra. Lime noen steiner på veggen. Jeg elsker å dekorere huset mitt med stein. Jeg hater å rengjøre hus, men skal jeg lime stein må det være reint. Fikse med blomster.


Det går sakte. Stadig vekk har tida gått fra meg. I hodet mitt skal jeg gjøre en hel masse. Det rekker jeg ikke, men det jeg har gjort er bra nok.

Jeg har lett for å stille meg opp når dagen har endt å gi meg selv inn for alt jeg ikke rakk. Det er det dummeste jeg gjør dersom jeg vil ha en mest mulig smertefri tilværelse. Alt fokus må være på alt det fantastiske jeg fikk gjort og på det fantastiske jeg skal fortsette med å gjøre.

Min mann er frisk og rask. Jeg vasker et vindu mens han vasker alle husets vinduer. Jeg henger fem planker på veggen mens han får ferdig hele veggen. Men jeg har mye mer tid å bruke på det, så derfor har jeg opplevelsen av at det er jeg som har hengt opp husets planker. Hovedsaken er at vi planlegger aktiviteter så de gir oss gleder.

Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi. Vi må i hvert fall ikke bli redde, for da får vi en eskalering av smerter. Det er det siste vi ønsker. La oss fortsette å ha det gøy, selv om vi må gjøre det på andre måter.

Fordi jeg får vondt når jeg driver med det samme over tid, må jeg sørge for variasjoner i oppgaver. Det er veldig ineffektivt, men jeg får gjort litt forskjellig. Det er fint. Får jeg kreative ideer underveis, setter jeg alltid i gang med dem. Det gir tilfredsstillelse, og det er viktigst. Kreativitet og fibromyalgi er gull, for da forsvinner vi inn i kreativiteten og der får vi smertefri. Hurra.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Det var en gang.





Jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.

Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.


De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.




Da kom de, disse to eldre jenter. Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket.

Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.

Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri.

Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også.





De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss. En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.

Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Så vi lot hverandre i fred.

Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.

Jeg følte meg sterkere enn fjellet. Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv.


Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.






Jeg skriver bøker. Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det vil bli spennende. Alle de 24 bøkene. Jeg har dårlig tid, må skynde meg.

Nå lever vi i en krise, en pandemi som tar liv rundt oss. I bokserien min ble vår verden ødelagt av en krise, den ble lagt øde, den ble bygd opp igjen. Det er rart å leve i denne tida. Den gang jeg begynte å skrive, var det en tankekonstruksjon. Nå kjennes det som om katastrofen er kommet nær, men vi kan folkens. Den verden vi nå bygger når vi får livet tilbake, skal vi bygge godt.

















































Publisert Legg igjen en kommentar

Å leve med fibromyalgi.








Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv. Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen. Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.

Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.


I flyt glemmer kroppen seg selv. Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.


  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
  • Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.


På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.

NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.



Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.

Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.































Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger gjennom livet.







Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Vi skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Vi var flere jenter. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.






Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, ba dem åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.





Slåa gikk opp. Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.





Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det. Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Det har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt. Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke gått å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger vårt indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon. Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv., forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.