Publisert Legg igjen en kommentar

Skam og frykt for alltid


Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.




Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk. Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg. Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp. Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem. Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige. Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.





Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger. En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter. Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.


I dag veit jeg ikke om slike overgriperspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne. Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon. De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger gjennom livet.







Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Vi skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Vi var flere jenter. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.






Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, ba dem åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.





Slåa gikk opp. Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.





Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det. Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Det har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt. Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke gått å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger vårt indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon. Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv., forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.