Publisert Legg igjen en kommentar

Dissa unga, de som bryter asfalt med hue.






Jeg har skrevet om løvetannunger. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannunger er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker. Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.


Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte. Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.


Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.

Jeg leverte lapp. Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet. Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene. Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.




Jeg kan observere min mann. Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit. Han er et søndagsbarn, og verden behandler han som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.

Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.

I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarn. Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.


Oppsummering.

Vi løvetannbarn bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.
















Fortrengningen

































Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger gjennom livet.







Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Vi skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Vi var flere jenter. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.






Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, ba dem åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.





Slåa gikk opp. Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.





Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det. Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Det har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt. Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke gått å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger vårt indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon. Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv., forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.








































Publisert 87 kommentarer

Vår Vegard, våre voksne unger med Downs.



Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.

Verden er truet av en pandemi, et monstervirus som er farlig for alle. Han sitter i Oslo. Vi er i Råde. Han er permittert fra jobben og må holde seg i leiligheten. Vi frykter lock down. Da blir vi virkelig atskilt. Hans mor bor i Oslo, på sykehjem, er godt over nitti, har vaskular demens og får ikke ta i mot besøk hun heller. En times kjøretur, er i lengste laget når vi skal besøke våre nærmeste. Nå virker avstanden uendelig.



Heldigvis har han et hjem, bor i et leilighetskompleks med en fellesleilighet som knytter flere boenheter sammen. Beboerne kjenner hverandre godt, noen helt fra de var unger.

Vår Vegard blir tatt vare på av personalet. Takk og lov, et flott personale som bryr seg om vår gutt, for det er det han er, en gutt i en voksen kropp.

Heldigvis organiserer de hverdagen slik at de er sammen i små grupper, spiser sammen og går på en daglig tur. Han slipper å oppleve seg alene. Glede i hverdagen er viktig. Det er viktig for oss at vi tror han opplever det, får bevegelse og frisk luft.

Han har begynt å forstå at det er en pandemi. Vegard har alltid vært redd for døden. Husk på kista, pleier han å si når han vil vi skal være forsiktige.

«Du skal aldri i kista», svarer jeg. «Skal jeg ikke», svarer han. Jeg svarer nei, det skal ikke vi heller. I hvert fall ikke på lenge. Så blir han fornøyd. Spørsmål om liv og død er for vanskelig, å forestille seg at man ikke skal ha eksistens. Nei, den kista får vi ta frem når det blir aktuelt.

Det blir et annerledes år for oss alle. For Vegard og oss, som bor så langt unna hverandre, kan det fort bli utfordrende i disse Corona tider. Heldigvis at han har hjemmet sitt som han elsker. Det er ikke noen selvfølge som vi fikk erfare for et år siden. Han, en mann med Downs, ble av Oslo kommune truet med inkassovarsel og utkastelse fra sitt hjem. Byråden sa at det aldri ville ha gått til utkastelse. Bydelen sier annerledes. Den som ikke betaler, ville på en oppgitt dato, ha blitt kastet ut.

Som jeg skrev den gangen, vi hadde aldri trodd at noe sånt ville være mulig. Vi trodde at vi levde i et samfunn som ville gjøre alt for å ta vare på sine svakeste, og vi fikk sjokk. Heldigvis snudde de. Gutten vår bor trygt, han vi elsker, han som gir mer enn noen andre, han som ikke kalkulerer, men tenker med hjertet. Han som har så mye å lære oss.

For vi kan aldri være trygge. Det lærte vi, en lærepenge vi godt kunne ha vært for uten. Penger har makt. Jeg håper det kommer noe godt ut av dette viruset, at kanskje vi kan lære at det fins verdier viktigere enn penger.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg7svart-2010804-5-1550575147143.jpg




En dag ringte Vagard sin bror i dyp fortvilelse. Han hadde fått vite at det ikke blir noe av grandnevøens konfirmasjon på grunn av pandemien.

De to elsker hverandre dypere enn havets dybder, har dratt på ferie sammen fra den kommende konfirmanten var fire år.

Der har vi lagt arvepengene. Å dra på ferie sammen, bygge bånd slik at vår Vegard, gutten vi elsker, alltid skal ha familie. Når de to er sammen, er grandonkel klatrestativ fortsatt. De kommuniserer på et dypere plan enn vi alltid forstår, og det er ingen som kan tillate seg det samme hos Vår Vegard som denne gutten hans, den første av grandungene.







Ja, han er glad i jentene også. Jeg husker første gang vi hadde vesla med på familiefest, en årlig tradisjon som han elsker, gleder seg til hele året. Vi sto der, festen var i gang med leik og moro. Jeg sa han måtte gå og kose seg. «Nei, det kan jeg ikke», sa han. «Jeg må passe på ungen.» Så sto han der og holdt i barnevogna.

I dag kaller han henne vesle Ida, hun som heises opp i flaggstanga der på Katthult. Gutten, grandnevøren er selvsagt Emil. Selv tror jeg han er Alfred. De andre grandniesene har ingen navn utenom sine egne, forøvrig populært kalt ungen. Jeg er Kine Hellebust. Kjælenavnet er Kinebusten. Vår herlige Vegard.

Jeg skriver om flyt. Jeg tenker at det er en egenskap for unger med Downs. De er i flyt. Når de ikke er det, har de en tendens til å være tilbaketrukket. Når Vår Vegard er begeistret, da gløder det. Han spiller skuespill for alt nytt personale og lurer alle til å tro at han ikke mestrer noe særlig. Han behersker ikke logisk tenkning på høyt nivå, men ellers er ikke fyren tapt bak en vogn.

Unga våre. De som nå lever med denne pandemien. Han er sterk Vegard, og han er god til å sjalte oss ut, for vi stiller krav til ham, og det kan han godt klare seg uten dersom han ikke trenger oss til å fikse noe spesielt.

Det føles rart å sitte her så langt borte og vite at vi ingenting kan gjøre. Er han i en risikogruppe, en mann med Downs godt opp i 50 åra.



 Det skjedde i 1963. Denne lille gutten kom til verden, Vegard. Hans mor og far hadde ventet lenge på et barn til. Åtte år, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig ønsket.

Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap og hadde ligget til sengs det meste av tida. Alt var blitt gjort for å forhindre en ny abort. Gleden var fullkommen. Sjokket desto større. Han var ikke som alle andre.

Først visste de det ikke. Ei mor og en far var tommelomske av lykke. Jordmora fant det ut. Det var tommelen og grepet.


Foreldrene fikk sjokk, visste knapt at sånne barn eksisterte. På den tida ble det ikke snakket om. Sånne barn ble gjemt bort. Skjult. Selv hadde jeg aldri hørt om sånne barn før jeg kom høyt opp i årene og venninna mi begynte på videregående skole, sosial og helsefag. Gjennom henne møtte jeg Vegard og flere av hans venner.

Vegards bror møtte jeg på skolen. Vi gikk i samme klasse. Historia om Vegards fødsel og oppvekst har jeg hørt av hans mor, min svigermor.

Mens hun lå på klinikken med sin frustrerte sorgtunge engstelse skrev hun brev til sin sønn. Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret. Jeg har lett etter det, men ikke funnet det. Likevel er innholdet noe av det jeg husker, en merkestein i hukommelsen. Ikke ord for ord, men innholdet, tonen, kjærligheten.

Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet over denne broren han hadde gledet seg til å få, at han var lei seg, at han ville skamme seg over å ha en bror som ikke var som alle andre, kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.

Denne åtte år gamle sønnen skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det. Denne lille babyen, broren. Han elsket ham, ville alltid passe på ham og stille opp for ham. Det har han gjort siden den dag han skrev ordene. Hver dag av sitt liv. Det er et uendelig sterkt bånd mellom de to, brødrene.


 

Mora kom seg av sjokket, kom hjem og startet på livet som tobarnsmamma med et barn med Downs. Ingen anstrengelse var for mye.Hun startet umiddelbart et arbeid for at hennes sønn skulle få det beste livet mulig.

Lett var det ikke. Ingen steder var det tilrettelagt. Begge foreldrene var aktive i forgjengeren til NFU. De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.Bekymringen lurte alltid i mors blikk, sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne følge, for det gjaldt ikke henne, men han, gutten, Vegard.





Hun har alltid stått på barrikadene for rettighetene til psykisk utviklingshemmede. Dersom noen hadde truet Vegard den gang hun ikke hadde vaskular demens, ville dette som skjedde på vår vakt aldri ha kunnet skje. Media, gjennom TV og riksdekkende aviser, ville ha vært informert. Det ville ha stormet rundt henne. Telefonen ville ha glødet. Hun var ei mektig kvinne, en som fikk ting gjennom.


En gang vugget hun sitt nyfødte barn i armene, hvisket søte ord, lovet han at hun skulle gjøre sitt ytterste for at han skulle få den vakreste barndom noensinne, at hans liv som voksen skulle bli det beste. Hun skulle gjøre alt. Det gjorde hun også.

Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort, vi hans nærmeste. Det har vært et langt liv med å ta vare på, være tilstede for. Andre barn blir voksne, klarer seg selv. Våre små søsken, blir også voksne, men de forblir vårt ansvar, er barn i store kropper, helt avhengige av oss. Vi arver dem i familien.

Jeg sier til mine barn at vi får håpe at vi lever lenge, og har helse til å følge ham opp, så de slipper, kan få være foreldre, ta vare på sine barn i fred for krav. Slik sa mine svigerforeldre til oss.

Hun er gammel nå, hun som fødte dette barnet. Nå må vi stå på barrikadene for henne, sørge for at hennes sønn for alltid vil ja et verdig liv. Verden er på mange måter en jungel. Jeg håper at de Koronautfordringer vi nå står overfor, vil lære oss til å sørge for våre svakeste, de som trenger hjelp til å klare seg, våre små søsken.








Psykisk utviklingshemmedes historie har vært dramatisk. Ja, det skjedde i vår tid. Vi husker det. Da Vegard var gutt var den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg2vegardliten-2010804-3-1549376091389.jpg


Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive. Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.Litt dorske.

Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble rabiat nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina. 


Jeg var så heldig å få møte denne fyren. Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pentholde bordskikk.Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelenog skyter kjøttkaka i taket.

Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner. Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket.Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter.

Ung gutt ser på ung pike. Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg.

Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos.

Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl. Han har gjort det før. De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt? Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.


The last man standing.

Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn. Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det. 

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.

Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene.


Jeg kjempet for min sjelevenn. Derfor skrev jeg dette.

Min sjelevenn ble truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt, slottet.  Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elsker tett i tett. Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser

I fjord vinter herjet det politiske Norge med de svakeste av de svake. Nå truer pandemien land og folk. Vi aner ikke hvor vi er om noen måneder.


La oss håpe at vi lærer å ta vare på hverandre på en bedre måte, sette mennesker før penger, gjøre det nødvendige, slå Sparetrolla i hue.La gresset være grønt for alle, alltid.


Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: «Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.»

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens han lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.
.



Vegards mor slo knyttneven i de troll som påsto at gutten ikke kunne. lære. Som han lærte, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig.

Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall, de verste raserianfall, kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.

I Vegards familie var det en voldsom organisering rundt denne villbassen som fløy omkring. De tok tørner. Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: «Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​»



Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset. Jeg har blitt pedagog. Erfaringene fra denne tida la grunnlaget for mange av de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter. Mine erfaringer som løvetannbarn, den skrekkelige gjengvoldtekten som jeg fortrengte i over tretti år, gjorde trolig at jeg forsto hva som foregikk, hva vi kunne gjøre med det.


Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg, slik vi alle gjør fra fødsel og død.

Ingen har lært meg så mye om pedagogikk som han. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter utfordringene. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker svirret. Intergrering var i vinden. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving. Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.

Hvorfor gjør de det? De lever meningsfulle liv.




Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne Vegards aviskurs, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort, den styrken han har, den fantastiske selvstendigheten. De fortjener at vi tar godt vare på dem alltid, stepper inn på det de ikke mestrer, og lærer av det de kan best av alle. 


Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot, en ekte hipster.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg4slutt-2010804-6-1549471200597.jpg

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet.

Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.

Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til.

Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungerer. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Bildet kan inneholde: 1 person, sitter, tre, himmel, gress, utendørs og natur


Barna i voksne kropper må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår.

Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen.

Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.

Det er Corona tider. Vi vil jo gjerne vite hvordan det går med ham. Han nekter å snakke med oss, med broren sin. Han ringer personalet. De vil gi han telefonen, men han nekter. De hører på ham. Det er litt fortvila. Personalet er nye. De som var der før, er andre steder. Sånn er det med den offentlige omsorgen. Den er ikke stabil. De har ikke lært å kjenne denne luringen vår enda, alle skuespillene. De viser han respekt, tror på ham, at han må få bestemme sjæl.

Det er kun en i bofelleskapet tilbake som kjenner ham og veit hvilken skuespiller han er. Hun har befunnet seg i karantene, men nå er hun heldigvis på plass og vi får fyren i tale. Det er underlig å se fremover. Vi bor på det som før var barndomshytta til brødrene. Vårt hus er bygd rundt hytta slik at Vegard skal føle at alt var der som hadde vært. Han elsker hytta si. Det er lite trolig om han får kommet hit på lenge. Tre uker hver sommer bor han hos oss, inkludert en ukes reise med grandnevø og grandnieser. I år må vi nok vinke langt etter det, men drømme kan vi alltids.

Da Vegard ble truet med utkastelse for et år siden var han aldri klar over hvor alvorlig situasjonen var. Vi måtte beskytte han mot det da det ville ha gjort ham hysterisk. Hva vi skulle ha gjort hvis det virkelig hadde kommet til det skrittet, aner jeg ikke. Men han var på Rådhuset sammen med en kompis. De to fikk fortalt hva de ønsket seg, de fikk høre politikerne love at de skulle være trygge.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er iblogg8topp-2010804-5-1551349202022.jpg

.

Stolt leverte han et brev hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet.



Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender i en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.






La oss slå armene om dem, ungene våre, som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv. Barna som aldri blir voksne, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre. Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Det er en spesiell reise å arve disse ungene den dagen foreldrene ikke kan lenger.





La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem. Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men vi kom et annet sted, og det er bra det også. Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei. Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.De har noe som ingen andre har, sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.