Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert Legg igjen en kommentar

Den nesten usynlige flisa









Jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.




Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.


Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar. Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.




En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje. Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye. Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.




Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt. På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.




Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen. Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga. De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.






Det var et barn en gang, en gutt. Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle. De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen. Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene. Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.


































































Publisert Legg igjen en kommentar

Det er så bitte lite som skal til noen ganger.








Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene. Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.



Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster. Marken under trærne var full av hvitveis. Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.


Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.

Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt. Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp. Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.




Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.




Mamma skulle ha gjester. Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste. Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.




Senere leste jeg pedagogikk. Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra. Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp. Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint. Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring. En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.









































































Publisert Legg igjen en kommentar

Kjedsomhetstrolla i skolestua. La oss sprekke dem.


Å undervise med flyt er en livskunst. Jeg tror det må læres.


Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det, og de vil trives. Skoletrøtthet, nei det vil de ikke vite hva er. Derimot vil de søke læring alle steder, fordi de vil synes at læring er det morsomste som er. Det blir telenomien de velger i livet

Da blir de ikke kriminelle, ikke rusmisbrukere og ikke voldelige. Det er verdt å jobbe for, noe vi må ta tak i. Når denne pandemien er over, må vi ta tak. For vold og rusmisbruk vil vi ha oss frabedt på alle arenaer.

Frykt tar livet av flyt. Altså må vi jage all frykt ut av skolestua også den som skyldes hjemmet. Unger er forskjellige, like mangfoldige som blomster på marka. Vi må hente inn alle uansett bakgrunn og livsskjebne. Vi har en detektivjobb foran oss.


Noen unger er engstelige, har problematiske historier i bagasjen og noen har utviklet læringsangst. De kan bli skremte når de skjønner at vi forventer at de skal lære noe.

Da er det viktig å starte med noe som ikke ligner på læring, men som virker helt trygt, et eventyr eller noe helt dagligdags, som det var en gang, Da jeg gikk hjemmefra i dag, Hunden min….

Oi dette er ufarlig», tenker de og blir med.


Intellektuelle unger tåler ikke sånt møl. De vil ha fakta og kalkyler. Raskt forflytter vi oss til total saklighet, informasjon og tidfesting. Det må gå raskt så vi ikke taper for fryktungene. Her er det snakk om hårfine balanser.

De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på. De elsker Herr Minus, og det er fort gjort å finne noe potensielt trist som vi kan svøpe dem inn i, trekke dem med oss.

Kraft og styrke ungene vil sitte på sidelinja å undres på om dette er noe de skal gidde å bruke tid på. Vi må forsikre dem om at her blir det fart og spenning.

Du merker det når du har dem alle med deg. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres. Begynnelsen er orkestrert. Du trekker dem med deg inn på en spennende læringsreise du har planlagt.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Jeg veit det, for jeg har opplevd det gang på gang, og jeg har gjort en studie på det.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.



Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer.

I stedet dukket det frem kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som ble de puttet under maskiners stempler. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort.

Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg. Men sånn skal det ikke være. Derfor må hver og en av oss gå til kamp mot kjedsomhetstroll hvor de enn er å finne.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen ut av klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere.


De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære.

Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola.


Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.



For tida lever vi i under en pandemisk krise. Da er ekte flytmennesker noe av det beste vi kan ha. De vil aldri lete etter begrensninger, for de er et oppkomme av løsninger og kreativitet. Det er det vi trenger når land skal bygges. Når dette er over skal vi bygge fremtida sammen. Vi skal bygge den bedre enn den var, håper jeg.