Publisert Legg igjen en kommentar

Tanke, følelse og vilje.

Tre sentrale begreper i et menneskes liv. Mange forskere mener at senteret for dem ligger i hjernen. Ved ulike hjerneskader fungerer det ikke som det gjorde tidligere så det kan se ut som om det er riktig.

En hjerne er menneskets fortolkningsorgan. Det er det hjernen driver med, tolker signaler som vi får inn fra sanser, tanker, følelser, annet. Men senteret for dette ligger på ulike steder. I hvert fall sanser jeg det sånn.

Å forstå disse tre tror jeg er superviktig for å bli klar over hvilke krefter som regjerer i den sosiale verden. Først da, kan vi forholde oss til dem på en proaktiv måte.

Tanken sitter i hjernen. Som en edderkopp sitter den der og samler alle tråder, organiserer og lager vår kunnskapsbase. Eller som en Odin i Lidkjalv som samler kunnskap gjennom all den informasjon som Hugin og Munin hele tida mater ham med. Ved siden av ham sitter Frigg, den som tenker etter, som har en stor grad av underbevisst viten om det aller meste. I tillegg har han ofret sitt ene øye til Mime, så han kan se både på innsiden og utsiden og således fortolke både den indre og den ytre verden.

Desto mer våken vi er i tenkningen desto større innflytelse får vi på hvordan dette gjøres. Umodne tankekart fra vi var små må gjøres om og lages bedre. Vi må holde det ryddig og lett forståelig så tankene kan være klare og bli en god fører for det livet vi ønsker å leve.

Følelsen sitter i hjertet. Hjertet har både sympatetiske og parasympatetiske nervefibre. Det betyr at den kan fungere både med og uten vår kontroll. Det fungerer uten, men hvem vet hva vi kan oppøve evnen til og hva noen mennesker har greid å få kontroll over. Vår kroppslige utrustning gir oss en hel haug av uante muligheter vi nesten aldri tar i bruk. Desto mer vi følger den gjengse mening, og maler våre erfaringer etter hva verden sier vi skal, desto mindre komplekse strukturer bygger vi inn i oss selv der vi lar oss drive med strømmen.

Jeg har jo ikke noe belegg for å si at følelsen sitter i hjertet, men jeg kjenner den der som en smerte og en glede som i blant river ned enhver fornuftig tenkning hjernen måtte prøve seg på, så jeg lar det stå. Egentlig er det helt likegyldig hvor vi sier at følelsene har sitt sentrum, men de eksisterer og når vi øver oss kan vi bli stadig flinkere til å ta kontroll over dem.

Frøya er gudinna for fruktbarhet og kjærlighet. Hun kommer fra en annen gudeslekt, enn æsene, vanene. De er ikke så synlige, fordi æsene har overmannet dem i en krig og dyttet dem ned i det ubevisste der de virker. Det ble utvekslet gisler. Njord, Frøya og Frøy kom til æsene. Høne og Mime kom til Vanene. Høne skulle være en klok mann, men de ble svært misforsnøyde med ham, vanene, og mente de var blitt lurt. De hogg hodet av Mime i ren frustrasjon og sendte det tilbake til æsene. Hodet ble værende i Mimesbrønnen og derfra fikk Odin kunnskap om hva som foregikk i det indre.

Viljen, hvor sitter den? I lemmene, kanskje nederst i hoftene, i mellom armene, i hele ryggsøylen. Viljen kan være svak som et pust som legger seg eller kneler for en sterk tanke eller en ulmende følelse. Den kan også være en rakett som holder rundt en tanke og kaster den frem i hjernen så den ikke ser noe annet. Noen ganger klamrer den seg til en følelse og holder den ladet til denne følelsen er alt kroppen klarer å fornemme. Andre ganger ulmer den som en brann og farer villende frem som en løs kanon ut i verden. Til flukt og til kamp er viljen beredt.

Har viljen senter utenfor hodet? Jeg tror det, for en skikkelig viljesutfoldelse er sjelden å kjenne i hodet, men i hele resten av nervesystemet lever den med tanken er dens tjener og følelsene dens lighter. I blant kan viljen være et monster som river ned. slår og kjemper uten mening, bare i rent raseri.

Viljen må vel være jotner som med ekte jotunsinne hiver seg ut i mennesket og vil. Et jeg som skal bekjempe dette må være sterkt. Jeg ser for meg Tor som med ild i blikket slynger hammeren mot jotner for å holde fred i menneskekroppen så den ikke ødelegges av alle slags viljesimpulser som kan skade menneskeheimen, vårt eget liv.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png







Ved hjelp av disse tre, tanke, følelse og vilje, kjører jeget med kroppen rundt i livet. Derfor er det slett ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem, hvordan de virker inn i hverandre, hvordan vi tillater dem å virke i det hele tatt. Vi burde derfor vie dem langt mer oppmerksomhet enn vi gjør. En økt og mer bevisst forståelse kan gi oss et bedre tilpasset samfunnsverktøy i alle sosiale spørsmål og i samarbeid for å nå felles mål. Vi kan ikke forvente at folk skal bli som oss, men vi kan lære å anerkjenne og benytte hverandres styrker og svakheter.

En slik innsikt og bevisstgjøring vil kunne bli et slagkraftig pedagogisk verktøy for lærere så mennesker utvikler seg mer mangfoldig enn de ellers ville ha gjort, får utnyttet sine ressurser bedre på sine premiser.

I stedet for å la oss fare for vær og vind som slaver av begjær, følelser, krenkelser og alt som bringer oss ned i bitterhet, kan vi hver og en ta oss av vår egen selvoppdragelse slik at disse tre får en mer likeverdig plass i våre indre.

Vi har blitt et stadig sykere samfunn. Mange har det ikke bra. Det må vi rette på. For det skal vi ha.

Etter min mening har vi tre grunntyper mennesker. Det er tankemennesker, følelsesmennesker og viljesmennesker. Noen er helt utpregede, andre tilter litt hit og dit. All konstruktiv utvikling avhenger av at vi legger alle disse tre under vår bevisste vilje, også den vi egentlig har tilhørighet i. Først da blir vi eier av jeget og ingens slave. Vi går fra ikke kun å benytte intellekt men til å utvikle visdom. Jeg tenker at det er målet for all menneskelig utvikling. Spesielt er det en vesentlig kunnskap for ledere og pedagoger, alle som skal lære menneskegrupper noe, få dem til å fungere etter sin optimale evne.


Tankemennesker

Jeg ser dem for meg, sittende på stolen sin i et møte eller på en pult, ved et kateter. De trives, setter gjerne en finger mot kinnet, hviler hodet i handa, holder handa nær hodet. Hvis vedkommende peker er det lett instruerende. De snakker kloke ord, er oppegående bevisste på kunnskap som ligger der, har en sterk kunnskapsbase i hjernens indre strukturere, beveger seg med lett eleganse mellom meninger og ytringer, holder orden på protokoller og alt som er besluttet. Blikket er stødig. De smiler lett og vitende.

Som eleven er de ofte assosiert med den allvitende. De gjør det bra på prøver. Sorterer ut det læreren vil ha. Er gode i debatter, kan alle regler. De skoleflinke. Mange av dem blir også lærere fordi de liker dette klasseromslivet.


Følelsesmennesker.

Når de sitter i et møterom har de ofte handa mot hjertet eller brystet, halsen. De snakker med flammende stemmer, bruker storslåtte ord. De har en evne til å begeistre, snakke til andres hjerter, tenne ild i både seg selv og sine medmennesker. De er ofte skapende, og er gjerne å finne blant kunstnere, forskere, der nytt skal skapes. De vekter ofte følelsesargumenter sterkere enn fakta. Hva folk og situasjoner får dem til å føle er viktig for dem, også hva andre føler. De bruker det for alt det er verdt. Det går ofte foran sannheten i handlingsrekker.

I klasserommet arbeider de med iver og lyst når de er følelsesmessig tent. Hvis ikke så kjeder de seg ihjæl. De spiller da ofte opp mot følelser i andre og kan sette i gang med både dette og hint. Argumenteringa har en tendens til å ligge på følelsesplanet. Hva den eller de følte, er det som gjør handlinger og reaksjoner innafor, ikke nødvendigvis hva som faktisk hendte. Hun var trist så da slo hun. Du skal ikke slå. Ja, men hun var trist. Så klart hun slår.

De kan stille seg både bak mobbere og ofre ut fra hva de selv føler i saka. Hvis de blir sinte på noen, kan de absolutt sette i gang med ting selv også. Ofte står det ikke i stil med de faktiske hendelser men er rettferdigjort ut fra styrken i følelsene.

Vi kjenner utbrudd som Nå er jeg sint, så nå blir det månelyst. Ja, hvorfor i alle dager skal det bli månelyst fordi noen blir sint.

Disse folka er det som kan begynne å gråte og løpe ut fra møter eller forsamlinger med stort drama. De lar seg gjerne distrahere av noe utenfor som ikke har med saka å gjøre. Hvis følelsene brenner om ulike tema, må de få sagt det hvis ikke opplever de nesten å gå i stykker.



Viljesmennesker

I et møterom har de gjerne hendene plassert i aktivitet. De kan tegne og klusse. Der finner du gjerne ivrige strikkere som påstår at de kan holde på med hva det skal være og likevel følge med. Det å ha noe å henge fingra i roer dem ned gjennom tiltaksløst prat der ikke noe later til å skje. Det er sjelden menn har med seg strikketøy, men de har ofte med seg en rastløs uro av å ville videre, komme til handling. Disse viljesbunter burde selvsagt ikke tillates å drive med andre ting. I stedet burde de oppfordres til å notere med henblikk å hvilke handlinger som bør velges, prioriteres, på grunnlag av de fakta og de følelser rundt disse som kommer frem i debatter. Da har de noe aktivt å gjøre som kan gi resultater når møtet skal komme til handlingsdelen. For møter bør jo resultere i handling. Tidspunktet for å beslutte dem, bør være når tida er inne. Det vil si når sakens sider er tilstrekkelig belyst relatert til de tankemessige og følelsesmessige implikasjoner.

Viljesmenneskene kan virke svært oppslitende på møter dersom de hele tida prøver å fremskynde viktige prosesser, komme til handling. Kan de unnslippe møter så gjør de gjerne det. De gir gjerne en beskjed til noen om hva de kommer til å stemme slik at de får sin mening hørt uten å være der. Uten en god ledelse kan de flott komme til å si at nå er det hele så meningsløst at de har viktigere ting å drive med. Så går de.

I skolen hater disse ungene det meste av det som foregår ved en pult. De elsker friminutt, gym og vil helst være fysisk aktive med noe. Derfor bør det gjerne legges inn noe som skal utføres som de ser resultater av og som således begeistrer dem inn i læring, skriving og lesing. De vil lese for å finne ut av hvordan noe fungerer så de kan komme til et resultat. De vil skrive for å huske det til en annen gang, at de ser viktigheten av at andre får del i deres tanker så de selv kan forstå det. I formidling er det viktig at læreren viser kunnskap og at det som undervises kan bli noe virkelig.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png





Målet er selvfølgelig å utvikle seg slik at disse tre virker sammen i et samstemt hele. Det modne mennesket, som styrer sitt liv og bruker disse tre som et redskap for å virkeliggjøre sitt liv. Ingen er rendyrket det ene eller det andre, men de fleste av oss har et arnested som vi tilhører. Vi kan som voksne bevisst velge å utvikle oss ved å legge under oss det som ikke er vår naturlige vei. Enhver bedriftsleder bør benytte sin viten om dette, slik at han får sine medarbeidere til å yte best mulig.

Lærere i et klasserom må helt klart rette undervisningen slik at typiske tankemennesker trekkes ut av den trygge tankeverdenen og lærer å mestre all verdens kroppslige utfordringer. Den billedrike følelsesverden er en forsterker for hver tanke. Å øve ferdigheter er ofte krevende, de virker litt klønete og det ligger langt utenfor komfortsonen. Men når de får det til, ja da stråler de. Ikke noe er etter min mening så sunt som for tankemennesker, som å legge under seg nye fysiske ferdigheter. I skolehverdagen får de også ofte så mye gratis.

Følelsesmennesker må trekkes inn i tenkningen. De kan bli rasende når de møter tanker som sier at man ikke kan hjelpe dyr som lider fordi vi ikke har penger til det, eller at mennesker død fordi vi ikke bidrar. Ord er så godt som handlet. Det er lettere å få dem inn i viljen. Når følelsene er tent for et eller annet, legger de i vei og mestrer som bare det. Følelsen er varm. Tanken er kald. Viljen er begge deler. Men når de ikke føler for, ja, da er det tungt.

Viljesmennesker må trekkes inn i tenkningen. Der kan de konstruere ting som gjør at de forstår hvordan de kan yte bedre, mestre bedre. I følelsene kan de synes det er lite konstruktivt å befinne seg. Alle føreriene resulterer jo ikke i noe. Det blir bare mas, støy.

Mine største seire som lærer er selvsagt når jeg får alle elever gjennom alle disse. Jeg jubler høyest når de legger under seg ferdigheter der de er svakest. At tankemenneskene får til alt på en prøve, er jo ikke særlig imponerende, men at de mestrer å hoppe tau med riktig rytme og spenst, ja det kan være en bragd.



Det modne jeg


Det modne jeg er ingens slave. Det kjører i sitt eget fartøy. Tanke, følelse og vilje er deres hjelpere der de trengs.


De aller beste grupper oppstår der alle medlemmer er modne jeger. Da oppstår gjerne gode beslutninger der tanke, følelse og vilje er med i en harmonisk helhet. Slik oppstår gode og bærekraftige beslutninger.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png


Altså Moira leiren, en argumentasjon, tanke, følelse og vilje.


De helvetes drittsekkene som brenner campen slik at dem de bor sammen med kan daue av det, de fortjener det som kommer til dem. De kan brenne i helvete sjøl. De folka der fortjener ingen hjelp.

Disse stakkars menneskene, tenk alle lidelsene, ungene. Vi tar alle hit. Det burde vi ha gjort for lenge siden. Dette er en skam.

Når det gjelder disse saker er det vesentlig at vi har fornuftige kalkyler over hva dette vil koste. Norge bruker store summer på bistand og på hjelpetiltak. Dersom vi nå henter disse menneskene vil det koste oss store summer i mange år fremover. Det gjelder å gjøre riktige vurderinger så vi klarer dette.

De folka fortjener ikke at vi bruker et eneste øre på dem. Så kommer de hit og voldtar kvinnene våre, skyter og stikker med kniver. Faen ta dem.

Du er en morder som ikke vil hjelpe. Unger er syke og lider. Det går ikke an. Penger kan ikke måles opp mot menneskelig lidelse. Dere er mordere alle sammen. Vi er mennesker vi har en plikt til å hjelpe hverandre.

Vi kan hjelpe dem der de er. Vi drar med det samme.

Ja, ja, ta det med ro. De er flyktninger, vi kan ikke hjelpe dem der de er. De er i en flyktningeleir.

Så grusomt. Ingen skulle behøve å være i slike leire. Vi må hente dem.

Skal de bo hos deg da.

Nei, men vi har penger i landet så de kan få hjelp, disse stakkars mennesker.

Vi kan bruke pengene til å bosette dem i et område av verden ingen bruker, et ørkenland. Vi kan finne vann, lage dyrkbar jord, kjøpe buskap, bruke vår ypperste kompetanse. Da kan de skape en verden slik de vil ha den så slipper vi å ha med disse underlige ideene deres å gjøre, sharia og sorte kapper. VI drar med det samme. Bestiller fly.

Alt land i verden tilhører noen. Her må det tenkes og regnes. Alle land må dele på byrdene. Vi må gi likt alle sammen.

Bla, bla, bla.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Lærere, lær unger i skolen å diskutere, lytte og snakke sammen på en respektfull måte!


Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. De befester sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.

Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.

Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.

Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.

Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.

Unger i denne alderen vil bestemme sjæl. Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige hersker og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.

Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.








Første krav. Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Det skal man ha jobbet med siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.

De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.

Vi tar med tegn for replikk. Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.

Er klassene for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.

Det er absolutte kjøreregler, og de er absolutte. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Det kalles ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.

Hva er straffen for overtredelser? Hos meg har det holdt lenge ved at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og løver bot og bedring, fortsetter vi. Dersom det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.






Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.












Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig? Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg til at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.

I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien så de får tid til å forberede seg. De kan få veiledning av lærer hvis de trenger det, særlig de svake eleven, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status så alle opplever det.

Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan belyse, berike. temaet. De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.

Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.




I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Alle får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.

Jeg anbefaler ikke gruppearbeid. Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.

I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, sette opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.

Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.

Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.

Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.


























































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa








Løvetannbarn,
voldtekt,
gjengvoldtekt,
overgrep,
Me too,
Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.
















Løvetannbarn, jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte de jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.




Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.


Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.




En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen. Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene. Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.


































































Publisert Legg igjen en kommentar

Kjedsomhetstrolla i skolestua. La oss sprekke dem.


Å undervise med flyt er en livskunst. Jeg tror det må læres.


Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det, og de vil trives. Skoletrøtthet, nei det vil de ikke vite hva er. Derimot vil de søke læring alle steder, fordi de vil synes at læring er det morsomste som er. Det blir telenomien de velger i livet

Da blir de ikke kriminelle, ikke rusmisbrukere og ikke voldelige. Det er verdt å jobbe for, noe vi må ta tak i. Når denne pandemien er over, må vi ta tak. For vold og rusmisbruk vil vi ha oss frabedt på alle arenaer.

Frykt tar livet av flyt. Altså må vi jage all frykt ut av skolestua også den som skyldes hjemmet. Unger er forskjellige, like mangfoldige som blomster på marka. Vi må hente inn alle uansett bakgrunn og livsskjebne. Vi har en detektivjobb foran oss.


Noen unger er engstelige, har problematiske historier i bagasjen og noen har utviklet læringsangst. De kan bli skremte når de skjønner at vi forventer at de skal lære noe.

Da er det viktig å starte med noe som ikke ligner på læring, men som virker helt trygt, et eventyr eller noe helt dagligdags, som det var en gang, Da jeg gikk hjemmefra i dag, Hunden min….

Oi dette er ufarlig», tenker de og blir med.


Intellektuelle unger tåler ikke sånt møl. De vil ha fakta og kalkyler. Raskt forflytter vi oss til total saklighet, informasjon og tidfesting. Det må gå raskt så vi ikke taper for fryktungene. Her er det snakk om hårfine balanser.

De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på. De elsker Herr Minus, og det er fort gjort å finne noe potensielt trist som vi kan svøpe dem inn i, trekke dem med oss.

Kraft og styrke ungene vil sitte på sidelinja å undres på om dette er noe de skal gidde å bruke tid på. Vi må forsikre dem om at her blir det fart og spenning.

Du merker det når du har dem alle med deg. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres. Begynnelsen er orkestrert. Du trekker dem med deg inn på en spennende læringsreise du har planlagt.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Jeg veit det, for jeg har opplevd det gang på gang, og jeg har gjort en studie på det.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.



Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer.

I stedet dukket det frem kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som ble de puttet under maskiners stempler. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort.

Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg. Men sånn skal det ikke være. Derfor må hver og en av oss gå til kamp mot kjedsomhetstroll hvor de enn er å finne.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen ut av klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere.


De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære.

Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola.


Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.



For tida lever vi i under en pandemisk krise. Da er ekte flytmennesker noe av det beste vi kan ha. De vil aldri lete etter begrensninger, for de er et oppkomme av løsninger og kreativitet. Det er det vi trenger når land skal bygges. Når dette er over skal vi bygge fremtida sammen. Vi skal bygge den bedre enn den var, håper jeg.