Publisert Legg igjen en kommentar

Mobbere, barndom på godt og ondt.






Mobbere,
mobbing,
barndom på godt og ondt,
erte,
å plage andre.
livets sår,
Forfatter R.R. Kile.




Mobbere.

Tenk om de ante hvordan de skader andre, disse mobbere. Mobbing setter sår i sjela. Det varer for alltid, setter livets sår, lager sårbarhetsfunksjoner som det ikke er mulig å måle. Når som helst kan de tyte frem å sende relativt robuste mennesker rett i bakken. For ett vet jeg etter å ha jobbet med unger som har blitt mobbet gjennom flere år. Det er krevende å bøte, krevet er iherdig og hardt arbeid. Hvis det får gå uforløst vil det innvirke på læringsevne, konsentrasjon og senere arbeidslivsutfordringer.


Vårt samfunn bør ta mobbing i enhver form langt mer alvorlig enn de gjør.






Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.





Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Flere jenter av oss skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.



Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage




Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, tagg dem om å åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp.


Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne, som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.



Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det.

Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage



Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Sånt har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.





Ute er det aldri helt mørkt.

Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke godt å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger våre indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon.

Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av. Men det er hardt å gå inn i det.

Jeg skjelver, føler mørket fra tilfluktsrommet som et skrekkens sted. Jeg vil slippe unna. Men jeg kan ikke det, for da vil bøkene mangle de dybder som de kan få dersom jeg går inn bak de jernstenger livet hadde plassert ut for meg. Jeg prøver, men jeg skjelver. Likevel skal jeg aldri slutte å prøve. Dere som leser vil kanskje oppdage at jeg har gått for grunt, beveget meg i overflata. Men jeg kan love dere at jeg skjelver som ospeløv fordi jeg har prøvd.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.




Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte,  å plage andre. livets sår,  Forfatter R.R. Kile.
Mobbere, mobbing, barndom på godt og ondt, erte, å plage andre. livets sår, Forfatter R.R. Kile.









































Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker har utkommet, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Den femte boka er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy litteratur, Serien liber Mundi, Vil du kikke på bøkene, klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Pedaogogiske-utfordringer, om å ta vare på unger.





Pedagogiske-utfordringer,
Om å gjøre det nødvendige,
Ta vare på unger,
Pedagogikk,
Barndom.
Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse






Pedagogiske-utfordringer, om å gjøre det nødvendige.



Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk, Forfatter R.R. Kile
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk,




Pedagogiske-utfordringer


Pedagogiske-utfordringer, jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………

Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.

Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.

Blikket hans var klart, våkent, frustrert.

Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. «Da må du skutte å slå da», sa jeg. «Hvorfor i alle dager slår du?»

De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. «Erter?» spurte jeg. «Jeg har da ikke sett noen erte.» Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. «Vil du slå da», spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.

Jeg ringte og gjorde en avtale med mor.

Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.

Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.

Jeg hadde tre valg.

  1. Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
  2. Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
  3. jeg kunne svare på tiltale.

Det gjorde jeg.

Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.

Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.

Faren ble helt taus.

Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.

Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.

Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen.

Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.

Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.

Han tok handa mi.

Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.

Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.

Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.

Deres historie kommer frem.

De hadde selv hatt det vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro på dem.

Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt, ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.

De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.


Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk, Forfatter R.R. Kile
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger,



Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske.

For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.



Det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser.



Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.

Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.

Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.

Vi fikk etterhvert guttungen ned.

Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.

Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. «Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår»; sa jeg. «Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.» Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. «Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. » Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.

Han medgav også at han gikk og vandret rundt i klassen.

Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.

Joda, det er noen pedagogiske-utfordringer, Vi lagde en avtale.

  1. Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
  2. Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
  3. Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
  4. Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
  5. Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
  6. Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
  7. I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.

Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.

Så la jeg foreldrene og jeg en plan.

  1. De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
  2. De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
  3. Vi skulle legge barnevernet på hylla.
  4. De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.

Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.

Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.


Snømann, unger i lek. Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk, Forfatter R.R. Kile
Snømann, Pedagogiske-utfordringer, unger i lek


Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.

Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.

Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk.


Pedagogiske-utfordringer, Jeg sjekket ut dette med foreldrene.

Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.

Utredninga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere.

For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.

Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser.

Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.

Dette er selvsagt ikke noe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.

Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling.

Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.

Det handler om å løse de pedagogiske-utfordringer som dukker opp uten å plassere ut merkelapper.
unger er uferdige. Ingen vet hvor langt de kan vokse. Men om man aldri gir seg og løser de pedagogiske-utfordringer vi møter på veien, ja, da er det duket for en god prosess.






Vers om unger, Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk, Forfatter R.R. Kile
Vers om unger, pedagogiske-utfordringer, Unger i lek,












































Norsk Fantasy litteratur, Serien Liber Mundi. Fire bøker er kommet ut, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Norsk Fantasy, Serien Liber Mundi, Vil du titte inn til bøkene, klikk på bildet!















Publisert Legg igjen en kommentar

Dikt og vers, knopper i isglede






Der livet flør.
Dypt der inne i stammen,
i grønn magi.
klorofyll
flør livet.

Våre blodårer,
pumper liv .
Jernet.
kraft og styrke.

Trær og mennesker,
dyr og vekster
Vi er i livet.
Livet er i oss.
Å ta vare på.















Kvitt deg med den,
den tunge sekken?
Jeg kan ikke.
Hvorfor ikke?
Barndommen min ligger der.
Den er alt jeg har.

Lille venn, du har hele verden.
























Jeg ærer dere,
dere som aldri gir dere,
som vokser tross alle odds,
som strekker dere mot lyset,
selv i den mørkeste natt,
som bringer deres egen sol,
skaper deres egen stjerne.

Jeg beundrer dere.
Dere kan alt.

Nei, ikke alt.

Noen må holde
våre skjelvende hjerter.










Frossen snø på rose.
Frostbitt i sjelen.
Rosen vokser likevel.
Snø og kulde.
isroser , snøkrystaller.
Torner i isgleder.
Sommervarme kjenner den ikke.
Den ble født i vinterland.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Verselinjer, livets kronglestier












Så kom du lille unge,
ikke til hvem som helst.
Du kom til oss.
Vi skal holde om deg,
verne deg mot farer,
Gi deg livets eventyr.
Vårt barn.


















Et løvetannbarn var du.
Livet var tøffere,
enn en vandring i Sahara.
du smakte på lidelsens drinker,
Men du ga den aldri hjertet ditt.
Det ga du til verden.


















Hei vesle minne
fra det var en gang.

Du veit ikke nå,
hva livet skal by.
Du kan enda tro på eventyr,
tro på regnbuer,
og skattekister.
Velse pike. Ta mi hand.
Jeg lover at jeg aldri skal slippe.














Å ta vare på hverandre,
ja det skal vi.
Gråte hverandres tårer,
ja det skal vi.

Men den som slår
får bære ansvaret selv.

De er sårbare,
menneskehjertene,
hvert eneste ett.