Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna.
Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.
Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.
Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.
Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.
Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.
Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.
Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.
Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.
Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.
Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.
Jeg leverte lapp.
Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.
Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.
Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.
Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.
En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.
Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.
Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.
Unger speiler seg i omgivelsene.
Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.
Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.
Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.
Jeg kan observere min mann.
Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.
Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.
Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.
Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.
I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.
Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all den rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuerlig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.
Oppsummering.
Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.
Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha, vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.
Speil, speil på veggen der.
Ja, vi er alle avhengige av det speilet, for. det er sånn vi lærer, ved at vi speiler oss i alle de andre vi møter. Jeg skulle ønske det ble mere snakket om, og jeg skulle ønske at kunnskapen om dette blir større i lærerhøyskolene. For vi må bli forstått. pedagoger, som har det riktige verktøyet, kan sørge for å slå hull i speilene våre så vi speiler riktig. Det ville bli til en stor hjelp for oss i samfunnet, og for samfunnet i se selv også, for løvetannunger er sterke unger som nok vil ha mye å bidra med på ulike arenaer i livet.
Det er noen år siden jeg skrev dette. Selvfølgelig har vi et ønske om å bli lest når vi skriver om slike følsomme temaer, at det vi har opplevd skal nå ut til verden, der det kan bli til hjelp. Dette kan være et bidrag til å forstå unger slik at de kan komme best mulig over humper og kuler i livet. Som vi trenger den hjelpen i livet.
