Publisert Legg igjen en kommentar

Tanke, følelse og vilje.

Tre sentrale begreper i et menneskes liv. Mange forskere mener at senteret for dem ligger i hjernen. Ved ulike hjerneskader fungerer det ikke som det gjorde tidligere så det kan se ut som om det er riktig.

En hjerne er menneskets fortolkningsorgan. Det er det hjernen driver med, tolker signaler som vi får inn fra sanser, tanker, følelser, annet. Men senteret for dette ligger på ulike steder. I hvert fall sanser jeg det sånn.

Å forstå disse tre tror jeg er superviktig for å bli klar over hvilke krefter som regjerer i den sosiale verden. Først da, kan vi forholde oss til dem på en proaktiv måte.

Tanken sitter i hjernen. Som en edderkopp sitter den der og samler alle tråder, organiserer og lager vår kunnskapsbase. Eller som en Odin i Lidkjalv som samler kunnskap gjennom all den informasjon som Hugin og Munin hele tida mater ham med. Ved siden av ham sitter Frigg, den som tenker etter, som har en stor grad av underbevisst viten om det aller meste. I tillegg har han ofret sitt ene øye til Mime, så han kan se både på innsiden og utsiden og således fortolke både den indre og den ytre verden.

Desto mer våken vi er i tenkningen desto større innflytelse får vi på hvordan dette gjøres. Umodne tankekart fra vi var små må gjøres om og lages bedre. Vi må holde det ryddig og lett forståelig så tankene kan være klare og bli en god fører for det livet vi ønsker å leve.

Følelsen sitter i hjertet. Hjertet har både sympatetiske og parasympatetiske nervefibre. Det betyr at den kan fungere både med og uten vår kontroll. Det fungerer uten, men hvem vet hva vi kan oppøve evnen til og hva noen mennesker har greid å få kontroll over. Vår kroppslige utrustning gir oss en hel haug av uante muligheter vi nesten aldri tar i bruk. Desto mer vi følger den gjengse mening, og maler våre erfaringer etter hva verden sier vi skal, desto mindre komplekse strukturer bygger vi inn i oss selv der vi lar oss drive med strømmen.

Jeg har jo ikke noe belegg for å si at følelsen sitter i hjertet, men jeg kjenner den der som en smerte og en glede som i blant river ned enhver fornuftig tenkning hjernen måtte prøve seg på, så jeg lar det stå. Egentlig er det helt likegyldig hvor vi sier at følelsene har sitt sentrum, men de eksisterer og når vi øver oss kan vi bli stadig flinkere til å ta kontroll over dem.

Frøya er gudinna for fruktbarhet og kjærlighet. Hun kommer fra en annen gudeslekt, enn æsene, vanene. De er ikke så synlige, fordi æsene har overmannet dem i en krig og dyttet dem ned i det ubevisste der de virker. Det ble utvekslet gisler. Njord, Frøya og Frøy kom til æsene. Høne og Mime kom til Vanene. Høne skulle være en klok mann, men de ble svært misforsnøyde med ham, vanene, og mente de var blitt lurt. De hogg hodet av Mime i ren frustrasjon og sendte det tilbake til æsene. Hodet ble værende i Mimesbrønnen og derfra fikk Odin kunnskap om hva som foregikk i det indre.

Viljen, hvor sitter den? I lemmene, kanskje nederst i hoftene, i mellom armene, i hele ryggsøylen. Viljen kan være svak som et pust som legger seg eller kneler for en sterk tanke eller en ulmende følelse. Den kan også være en rakett som holder rundt en tanke og kaster den frem i hjernen så den ikke ser noe annet. Noen ganger klamrer den seg til en følelse og holder den ladet til denne følelsen er alt kroppen klarer å fornemme. Andre ganger ulmer den som en brann og farer villende frem som en løs kanon ut i verden. Til flukt og til kamp er viljen beredt.

Har viljen senter utenfor hodet? Jeg tror det, for en skikkelig viljesutfoldelse er sjelden å kjenne i hodet, men i hele resten av nervesystemet lever den med tanken er dens tjener og følelsene dens lighter. I blant kan viljen være et monster som river ned. slår og kjemper uten mening, bare i rent raseri.

Viljen må vel være jotner som med ekte jotunsinne hiver seg ut i mennesket og vil. Et jeg som skal bekjempe dette må være sterkt. Jeg ser for meg Tor som med ild i blikket slynger hammeren mot jotner for å holde fred i menneskekroppen så den ikke ødelegges av alle slags viljesimpulser som kan skade menneskeheimen, vårt eget liv.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png







Ved hjelp av disse tre, tanke, følelse og vilje, kjører jeget med kroppen rundt i livet. Derfor er det slett ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem, hvordan de virker inn i hverandre, hvordan vi tillater dem å virke i det hele tatt. Vi burde derfor vie dem langt mer oppmerksomhet enn vi gjør. En økt og mer bevisst forståelse kan gi oss et bedre tilpasset samfunnsverktøy i alle sosiale spørsmål og i samarbeid for å nå felles mål. Vi kan ikke forvente at folk skal bli som oss, men vi kan lære å anerkjenne og benytte hverandres styrker og svakheter.

En slik innsikt og bevisstgjøring vil kunne bli et slagkraftig pedagogisk verktøy for lærere så mennesker utvikler seg mer mangfoldig enn de ellers ville ha gjort, får utnyttet sine ressurser bedre på sine premiser.

I stedet for å la oss fare for vær og vind som slaver av begjær, følelser, krenkelser og alt som bringer oss ned i bitterhet, kan vi hver og en ta oss av vår egen selvoppdragelse slik at disse tre får en mer likeverdig plass i våre indre.

Vi har blitt et stadig sykere samfunn. Mange har det ikke bra. Det må vi rette på. For det skal vi ha.

Etter min mening har vi tre grunntyper mennesker. Det er tankemennesker, følelsesmennesker og viljesmennesker. Noen er helt utpregede, andre tilter litt hit og dit. All konstruktiv utvikling avhenger av at vi legger alle disse tre under vår bevisste vilje, også den vi egentlig har tilhørighet i. Først da blir vi eier av jeget og ingens slave. Vi går fra ikke kun å benytte intellekt men til å utvikle visdom. Jeg tenker at det er målet for all menneskelig utvikling. Spesielt er det en vesentlig kunnskap for ledere og pedagoger, alle som skal lære menneskegrupper noe, få dem til å fungere etter sin optimale evne.


Tankemennesker

Jeg ser dem for meg, sittende på stolen sin i et møte eller på en pult, ved et kateter. De trives, setter gjerne en finger mot kinnet, hviler hodet i handa, holder handa nær hodet. Hvis vedkommende peker er det lett instruerende. De snakker kloke ord, er oppegående bevisste på kunnskap som ligger der, har en sterk kunnskapsbase i hjernens indre strukturere, beveger seg med lett eleganse mellom meninger og ytringer, holder orden på protokoller og alt som er besluttet. Blikket er stødig. De smiler lett og vitende.

Som eleven er de ofte assosiert med den allvitende. De gjør det bra på prøver. Sorterer ut det læreren vil ha. Er gode i debatter, kan alle regler. De skoleflinke. Mange av dem blir også lærere fordi de liker dette klasseromslivet.


Følelsesmennesker.

Når de sitter i et møterom har de ofte handa mot hjertet eller brystet, halsen. De snakker med flammende stemmer, bruker storslåtte ord. De har en evne til å begeistre, snakke til andres hjerter, tenne ild i både seg selv og sine medmennesker. De er ofte skapende, og er gjerne å finne blant kunstnere, forskere, der nytt skal skapes. De vekter ofte følelsesargumenter sterkere enn fakta. Hva folk og situasjoner får dem til å føle er viktig for dem, også hva andre føler. De bruker det for alt det er verdt. Det går ofte foran sannheten i handlingsrekker.

I klasserommet arbeider de med iver og lyst når de er følelsesmessig tent. Hvis ikke så kjeder de seg ihjæl. De spiller da ofte opp mot følelser i andre og kan sette i gang med både dette og hint. Argumenteringa har en tendens til å ligge på følelsesplanet. Hva den eller de følte, er det som gjør handlinger og reaksjoner innafor, ikke nødvendigvis hva som faktisk hendte. Hun var trist så da slo hun. Du skal ikke slå. Ja, men hun var trist. Så klart hun slår.

De kan stille seg både bak mobbere og ofre ut fra hva de selv føler i saka. Hvis de blir sinte på noen, kan de absolutt sette i gang med ting selv også. Ofte står det ikke i stil med de faktiske hendelser men er rettferdigjort ut fra styrken i følelsene.

Vi kjenner utbrudd som Nå er jeg sint, så nå blir det månelyst. Ja, hvorfor i alle dager skal det bli månelyst fordi noen blir sint.

Disse folka er det som kan begynne å gråte og løpe ut fra møter eller forsamlinger med stort drama. De lar seg gjerne distrahere av noe utenfor som ikke har med saka å gjøre. Hvis følelsene brenner om ulike tema, må de få sagt det hvis ikke opplever de nesten å gå i stykker.



Viljesmennesker

I et møterom har de gjerne hendene plassert i aktivitet. De kan tegne og klusse. Der finner du gjerne ivrige strikkere som påstår at de kan holde på med hva det skal være og likevel følge med. Det å ha noe å henge fingra i roer dem ned gjennom tiltaksløst prat der ikke noe later til å skje. Det er sjelden menn har med seg strikketøy, men de har ofte med seg en rastløs uro av å ville videre, komme til handling. Disse viljesbunter burde selvsagt ikke tillates å drive med andre ting. I stedet burde de oppfordres til å notere med henblikk å hvilke handlinger som bør velges, prioriteres, på grunnlag av de fakta og de følelser rundt disse som kommer frem i debatter. Da har de noe aktivt å gjøre som kan gi resultater når møtet skal komme til handlingsdelen. For møter bør jo resultere i handling. Tidspunktet for å beslutte dem, bør være når tida er inne. Det vil si når sakens sider er tilstrekkelig belyst relatert til de tankemessige og følelsesmessige implikasjoner.

Viljesmenneskene kan virke svært oppslitende på møter dersom de hele tida prøver å fremskynde viktige prosesser, komme til handling. Kan de unnslippe møter så gjør de gjerne det. De gir gjerne en beskjed til noen om hva de kommer til å stemme slik at de får sin mening hørt uten å være der. Uten en god ledelse kan de flott komme til å si at nå er det hele så meningsløst at de har viktigere ting å drive med. Så går de.

I skolen hater disse ungene det meste av det som foregår ved en pult. De elsker friminutt, gym og vil helst være fysisk aktive med noe. Derfor bør det gjerne legges inn noe som skal utføres som de ser resultater av og som således begeistrer dem inn i læring, skriving og lesing. De vil lese for å finne ut av hvordan noe fungerer så de kan komme til et resultat. De vil skrive for å huske det til en annen gang, at de ser viktigheten av at andre får del i deres tanker så de selv kan forstå det. I formidling er det viktig at læreren viser kunnskap og at det som undervises kan bli noe virkelig.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png





Målet er selvfølgelig å utvikle seg slik at disse tre virker sammen i et samstemt hele. Det modne mennesket, som styrer sitt liv og bruker disse tre som et redskap for å virkeliggjøre sitt liv. Ingen er rendyrket det ene eller det andre, men de fleste av oss har et arnested som vi tilhører. Vi kan som voksne bevisst velge å utvikle oss ved å legge under oss det som ikke er vår naturlige vei. Enhver bedriftsleder bør benytte sin viten om dette, slik at han får sine medarbeidere til å yte best mulig.

Lærere i et klasserom må helt klart rette undervisningen slik at typiske tankemennesker trekkes ut av den trygge tankeverdenen og lærer å mestre all verdens kroppslige utfordringer. Den billedrike følelsesverden er en forsterker for hver tanke. Å øve ferdigheter er ofte krevende, de virker litt klønete og det ligger langt utenfor komfortsonen. Men når de får det til, ja da stråler de. Ikke noe er etter min mening så sunt som for tankemennesker, som å legge under seg nye fysiske ferdigheter. I skolehverdagen får de også ofte så mye gratis.

Følelsesmennesker må trekkes inn i tenkningen. De kan bli rasende når de møter tanker som sier at man ikke kan hjelpe dyr som lider fordi vi ikke har penger til det, eller at mennesker død fordi vi ikke bidrar. Ord er så godt som handlet. Det er lettere å få dem inn i viljen. Når følelsene er tent for et eller annet, legger de i vei og mestrer som bare det. Følelsen er varm. Tanken er kald. Viljen er begge deler. Men når de ikke føler for, ja, da er det tungt.

Viljesmennesker må trekkes inn i tenkningen. Der kan de konstruere ting som gjør at de forstår hvordan de kan yte bedre, mestre bedre. I følelsene kan de synes det er lite konstruktivt å befinne seg. Alle føreriene resulterer jo ikke i noe. Det blir bare mas, støy.

Mine største seire som lærer er selvsagt når jeg får alle elever gjennom alle disse. Jeg jubler høyest når de legger under seg ferdigheter der de er svakest. At tankemenneskene får til alt på en prøve, er jo ikke særlig imponerende, men at de mestrer å hoppe tau med riktig rytme og spenst, ja det kan være en bragd.



Det modne jeg


Det modne jeg er ingens slave. Det kjører i sitt eget fartøy. Tanke, følelse og vilje er deres hjelpere der de trengs.


De aller beste grupper oppstår der alle medlemmer er modne jeger. Da oppstår gjerne gode beslutninger der tanke, følelse og vilje er med i en harmonisk helhet. Slik oppstår gode og bærekraftige beslutninger.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er mellomrom-3.png


Altså Moira leiren, en argumentasjon, tanke, følelse og vilje.


De helvetes drittsekkene som brenner campen slik at dem de bor sammen med kan daue av det, de fortjener det som kommer til dem. De kan brenne i helvete sjøl. De folka der fortjener ingen hjelp.

Disse stakkars menneskene, tenk alle lidelsene, ungene. Vi tar alle hit. Det burde vi ha gjort for lenge siden. Dette er en skam.

Når det gjelder disse saker er det vesentlig at vi har fornuftige kalkyler over hva dette vil koste. Norge bruker store summer på bistand og på hjelpetiltak. Dersom vi nå henter disse menneskene vil det koste oss store summer i mange år fremover. Det gjelder å gjøre riktige vurderinger så vi klarer dette.

De folka fortjener ikke at vi bruker et eneste øre på dem. Så kommer de hit og voldtar kvinnene våre, skyter og stikker med kniver. Faen ta dem.

Du er en morder som ikke vil hjelpe. Unger er syke og lider. Det går ikke an. Penger kan ikke måles opp mot menneskelig lidelse. Dere er mordere alle sammen. Vi er mennesker vi har en plikt til å hjelpe hverandre.

Vi kan hjelpe dem der de er. Vi drar med det samme.

Ja, ja, ta det med ro. De er flyktninger, vi kan ikke hjelpe dem der de er. De er i en flyktningeleir.

Så grusomt. Ingen skulle behøve å være i slike leire. Vi må hente dem.

Skal de bo hos deg da.

Nei, men vi har penger i landet så de kan få hjelp, disse stakkars mennesker.

Vi kan bruke pengene til å bosette dem i et område av verden ingen bruker, et ørkenland. Vi kan finne vann, lage dyrkbar jord, kjøpe buskap, bruke vår ypperste kompetanse. Da kan de skape en verden slik de vil ha den så slipper vi å ha med disse underlige ideene deres å gjøre, sharia og sorte kapper. VI drar med det samme. Bestiller fly.

Alt land i verden tilhører noen. Her må det tenkes og regnes. Alle land må dele på byrdene. Vi må gi likt alle sammen.

Bla, bla, bla.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Det var en gang.





Jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.

Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.


De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.




Da kom de, disse to eldre jenter. Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket.

Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.

Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri.

Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også.





De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss. En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.

Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Så vi lot hverandre i fred.

Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.

Jeg følte meg sterkere enn fjellet. Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv.


Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.






Jeg skriver bøker. Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det vil bli spennende. Alle de 24 bøkene. Jeg har dårlig tid, må skynde meg.

Nå lever vi i en krise, en pandemi som tar liv rundt oss. I bokserien min ble vår verden ødelagt av en krise, den ble lagt øde, den ble bygd opp igjen. Det er rart å leve i denne tida. Den gang jeg begynte å skrive, var det en tankekonstruksjon. Nå kjennes det som om katastrofen er kommet nær, men vi kan folkens. Den verden vi nå bygger når vi får livet tilbake, skal vi bygge godt.

















































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.


Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.


Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond.

Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mange gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.


Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.

Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen.

Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt.



Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.


Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende.

Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år.




Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vår, vårt ansvar.





Vi har en pandemi å handtere, den verste i vår levetid. Nå gjelder det som aldri før at vi han stå sammen på en ordentlig måte, lytte til hverandre på en god måte, så alle stemmer kan høres. Alle har noe å bidra med, og vi må tenke lurere enn noen gang tidligere. Klart vi skal klare det fordi vi mennesker er dyktige når vi vil sammen.

Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.

Vi må ta nødvendige grep for å ta vare på kloden.




Ja, vi må ikke kaste gift i havet. Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.

Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn. Nå bruker vi penger på oss, så vi alle skal overleve. Det er så godt å se, vite at vi kan når det gjelder, at vi bestreber oss på å redde så mange som mulig.

Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer.

Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff mens vi lar olja ligge.

Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger.



De får karbondioksyd som de trenger. En sunn utveklsing mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.


Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med. Tenk om denne pandemien som verdens land må stå sammen om å få bukt med ,kunne gjøre oss bedre, slik at verden virkelig blir bedre til å å ta vare på denne planeten vi alle tråkker på, den vi har felles, vår alles.

For det vi virkelig burde frykte er om vi mister vår menneskelighet. Mennesker som vil bestemme over andre. Våpen som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige. Monstervirus skiller ikke mellom posisjoner og status. De tar alt. Nå gjelder det å ville sammen til det beste for alle, lytte til alle, ikke distrikt mot distrikt, men vi sammen.



Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser. Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med.

Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle.

Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.




Nå står vi her med en pandemi. Vi veit ikke hvordan det går, men vi kan risikere at mat ikke blir så lett tilgjengelig lenger. Vi har et land, og ei jord. Våre forfedre drev den som best de kunne. Det skal sannelig vi også.

Vi skal ikke kutte ut flyreiser heller, selv om flyene nå står på bakken fordi vi må beskytte oss mot dette monsterviruset. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Men når dette er over, skal vi ikke sitte i våre små hus, vi skal bevege oss ut og dele ut klemmer alle steder, rekke hender over hele verden, og fly så vi kan holde sammen, oppleve hverandres verdener, ikke i flukt, men i glede.

Jorda er vår. Vi må ta vare på den sammen, kjøre biler, ta oss frem, være der for hverandre. Vi ser i dag hvor farlig det er i denne situasjonen å være avhengig av offentlig transport der vi blir stående tett og koker virus sammen. Vi trenger alle kommunikasjonsmidler, og vi trenger at alle forstår det, ikke vil tvinge andre inn i sine egne tenkesett og meningshierarkier. Vi trenger hver eneste stemme så vi kan handle med størst mulig vishet tilpasset et herlig mangfold, oss.


Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.

Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for de meninger de uttrykker. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten i fri vilje.



Vi må aldri rakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion. Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen.

Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv.

Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, alles måter å tenke på, men ingen skal betvinge andre.


Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv.



Vi må skape et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne. Har vi det? Jeg er usikker, men vi ser politikere som står sammen, vil sammen. Det er gledelig.

Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er, alltid. En slik pandemi burde nettopp minne folk på hvor mye fjas vi driver med som ikke har noen betydning.


Folk er ikke ansvarlige for hva andre føler ved deres ord. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.

Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.



Den som slår først har alltid feil.


Der ingen slår, blir det ingen krig

Nå har vi et monstervirus å ta oss av. Vi skal takle fordi vi vil. Politikerne står sammen. Det er fantastisk. Vi skal alle stå sammen. Uenige, kan vi være, men vi bygger verden sammen. Monstervirus og andre sykdomstroll skal vi utradere og gjøre ufarlige. Når vi har vunnet krigen. Ja, da skal vi feire, feste og klemme alle vi møter.























Publisert 4 kommentarer

Flyt versus plikt.




Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves. De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det selv når vi står i en pandemi, kjemper mot monstervirus.


Klokka må følges til ditt og datt. Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser.  Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinja .Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.



Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.




I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien. Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.

    Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.

Tull og tøys?

Nei takk!



Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.

Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.

  Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort og så lite involverende som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.

Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.



Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.  


 Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.



Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.


Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det blir mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.

Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, tallene får mening uten krav til resultat.


Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.


De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.

Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.



Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.



Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter. Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.

Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.




























































Publisert Legg igjen en kommentar

Læring er mer enn bare læring.




Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er ungesvane.jpeg


Det er så merkelig med tid. Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene, minuttene fra, sekundene. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder, det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinja.






Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.


Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.


Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte.


I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 





Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp.

Mora mi hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning.

Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.

Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.

Venner og lillebror gikk i toget. Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene. Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog.




 
I skolen skal det måles hva eleven har lært. Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg.

Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.



Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua. Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede, for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede.

Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

  Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere, og bare ha det morsomt. Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en formidabel lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av mer eller mindre rotta på den hos mange av oss.

De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte på skolen med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet.


Ekte læring

bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.
























































Publisert 2 kommentarer

Tid, kjedsomhet og intens tilstedeværelse







Tida ja. Fortid, nåtid og fremtid. Alt i hverandre. Fra baby, småunge, barn, ungdom, voksen, senior.



Hvert eneste øyeblikk av livet jeg har levd lever i mitt indre. Kunsten er å ta vare på alt sammen. I min barndom og ungdom drømte jeg om å bli arkeolog, få grave i jorda etter spor av tidligere tider. På gymnaset ville jeg endre verden. Det endte med at jeg ble pedagog. Skal man endre noe, må man begynne med ungene. Slik resonnerte jeg den gangen, og jeg tror jeg har rett. Skal det lykkes må mange ville ha endring sammen.

Midt i livet, tok jeg, etter lange arbeidsår i barnehage og skole, hovedfag i spesialpedagogikk. Jeg var stolt den dagen jeg satt med graden i hendene, den dagen jeg håpet at verden skulle se på meg som en viter om barn og læring.

Sånn er ikke verden. Det er bare å innse. Helsa skrantet. Det var en tung tid den dagen da jeg måtte innse at kroppen ikke spilte på lag lenger, ikke greide det samme som ilden i hjertet ville at den skulle. Jeg måtte vandre på den tunge veien i helse Norge gjennom mistenksomhetens drepende blikk, samfunnets frykt for at jeg ville stjele kroner fra felleskassa til en innbilt sykdom eller noe.

For å overleve begynte jeg å skrive bøker. Jeg arbeider med en serie som skal ende opp i 24 bøker. Vår verden er ødelagt. Mennesker i god vilje finner sammen og begynner arbeidet med å bygge den opp igjen. Ikke til egoisme og maktlyst, men i kjærlighet. De strever for å bygge kjærlighet inn i alle råd og i enhver forvaltning, en drøm.

Ilden som brenner i mitt hjerte handler om barns læringsglede og særlig i klasserommet. Dessverre eksisterer det ildsprutende drager som gjør sitt beste for at de kjempemessige kjedsomhetstrollene skal innta skolestua og bli værende der. De heter plikt, fordragelighet og orden. Trolig snakker vi om en arv fra pietismen. Læring er alvorlige greier, og det er å sitte stille, ta i mot beskjeder, gjøre som en blir fortalt, høre etter.




Da jeg gikk på skolen, holdt jeg, uten noen små unntak, på å kjede meg i hjæl, virkelig. Jeg overlevde med å drive med alt annet enn det vi skulle i smug, en svært lite fruktbar måte å fordrive tida på med henblikk på læring.

Etter et langt livsverk kunne en jo ha håpet på at dette hadde endret seg. Min erfaring er at endringen har vært svært ubetydelig. Mye vi har kjempet for, har vi mistet til forordninger og kontrollfriker.


Jeg har barnebarn. De gjør side opp og side ned med dødskjedelige lekser. Det er så kjedelig at det er helt ubegripelig. Jeg går ut i fra at det handler om plikt og øvelse. Læringsgleden har ikke mulighet til å overleve sånt. Den dør, krymper, håper på andre arenaer der en kanskje kan få lære noe som er moro, som griper tak i hele ens indre og setter i sving med adrenalin og økt blodgjennomstrømning.

Kjedsomhetstrollene må jages ut av skolestua. Der skal øynene lyse av læringsgede, forventning og moro. Vi mennesker lærer fra den dagen vi blir født. Utfordringer er som manna. Vi må ha dem så vi kan vokse og trives. Ikke noe er som å være i et klasserom der elevene sitter helt oppslukt med stjerner i øynene, og full konsentrasjon mot undervisningsstoffet, når blyanter spruter, man hører en knappenål falle og ingen vil ha friminutt.

Jeg elsker å være lærer når læringsgnisten spruter. Det er en lærers fremste oppgave, tenne læringsgleden. Klasserommet skal være steder der læring skjer, rommet en gleder seg til å gå inn i, som er så spennende at en gjerne fortsetter å jobbe med problemstillinger når en kommer hjem.