Resiliens,
Løvetannbarn,
Unger som tåler alt.
Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse.
Disse løvetannbarna, nei, de tåler ikke alt, ingen gjør det.
Resiliens, hei, vesle jente. Ta handa mi. Jeg lover å passe på deg for bestandig. Du er helt trygg.
jeg var fire år kanskje, den dagen, det utenkelige skjedde, ei lita jente utenfor blokka i drabantbyen. Vi hadde tørkestativ, en svær innhegning med lås på der tøyet skulle få henge i fred. Det var det morsomste stedet å leike, men vi fikk jo sjelden lov, og bare når det ikke hang klær der. Tjuv og purk, ta hverandre til fange, sette hverandre i fengsel. Jeg tror det var piggtråd på toppen.
To familier delte på å ha vaskedag. Det var et gedigent vaskeri i kjelleren. Denne dagen var det mamma og ei nabodame sin tur. Jeg og en gutt var de heldige. Vi sprang omkring der inne i tørkeinnhegninga. Lo og skrålte. Damene skravlet som damer gjør og hysjet som damer pleide.
Da fikk jeg en super ide.
Da fikk jeg en super ide. Jeg tok masse søle på hendene, løp inn i stativet. Der hang det rekke på rekke med hvitt sengetøy, mammas side av stativet. Det ble urolig fine avtrykk av handa mot det hvite. Vi løp begge to, lo og satte avtrykk. Mer søle, flere avtrykk, mere latter.
Mamma skrek. Hun løp mot meg. Jeg flyktet så kjapt beina kunne bære meg. Hun skreik, skjelte meg ut for en jævla drittunge, men ordene fløy forbi ørene. Hun la hendene rundt halsen min og klemte til. Det svartnet. Jeg kunne ikke puste, vred meg kjempet.
Nabokjerringa tok tak i mamma, skrek, løsnet hendene, dro henne vekk.
Det peip i halsen. Sakte fikk jeg pusten tilbake, gispet, knakk, det gjorde så vondt. Nabokjerringa bøyde seg ned, spurte om det gikk bra. Jeg strevde for å få luft, hikstet.
Hun gikk bort til mamma som sto tvikroket mange meter fra meg med hendene hengende rett ned og hodet mot bakken mens hun pustet tungt. «Du kunne ha drept henne», sa hun.
«Den ungen er så jævlig», sa mamma. «Hun finner på så mye.» Jeg hørte ikke etter, for jeg var vettskremt. Pusten var så vanskelig å holde fast i. Det gjorde så vondt. Jeg så ned på anorakken, den var gråblå med blank glidelås. Mamma hadde sydd den,
Mamma kom mot meg.
Jeg trakk meg unna. Hun fikk tak i meg, bøyde seg helt ned og spurte om det gikk bra med meg. Jeg gispet og været. Greide ikke å snakke. Det gjorde så ufattelig vondt. Vogna med broren min sto til venstre for oss ved sandkassa. «Nå våkner han snart. Jeg må ta hele vasken på nytt. Skjønner du det. Du må lære å oppføre deg.» Hun ropte til meg. Jeg svarte ikke.
«Hun er bare en unge», sa nabokjerringa.
Ja, jeg var bare en unge, ei lita jente som kanskje burde ha visst bedre.
Dette er ikke noe jeg har gått rundt og husket.
Det har ligget som en bagasje i dypet, og der ulmer det av skrekk. Pusten henger så direkte sammen med livet, og jeg var så lita. Hele livet har jeg hatt problemer med pusten. Opplevelsen av å ikke få puste. Om hodet ikke går rundt og husker, så sitter minnene i kroppen.
Da jeg skulle føde gikk vi på fødselsforberedelseskurs for å lære å puste. Det var grusomt. Jeg ble vettskremt og jeg skjønte ikke hvorfor. Det var en lettelse at jeg bare måtte ta det kurset en gang.
Under fødslene ble jeg minnet på at jeg måtte puste.
Jeg ble så redd at det ble en skrekkelig tilleggsbyrde.
Da jeg gikk på drama, hadde vi pusteøvelser. Jeg kunne ikke være tilstede. I begynnelsen tulla jeg, lagde ablegøyer, kom med teite kommentarer. Læreren hadde liten forståelse for det, mente at jeg ødela. Frykten boblet i undergrunnen, i den sorte kjelen under hjertet der de dårlige minner satt, det som kroppen husket, men som jeg ikke bar med meg i bevisstheten. Jeg prøvde å forklare problemet, den skjelvende dirrende angsten som kom ingensteds fra. Min eneste forklaring var at det måtte komme fra de vanskelige fødslene.
Etterhvert utviklet jeg pustevansker når jeg befant meg i krevende situasjoner. Det fikk meg til å bli helt avhengig av nesespray, for jeg gikk i evig angst for at det skulle bli helt tett. Jeg kunne ikke gråte for da opplevdes det som om slimhinnene kollapset inn i hverandre og jeg følte at jeg ble kvalt.
Jeg snakket med legen om dette.
Han antydet at det kunne være angst, men jeg kunne ikke fatte det, for jeg er ikke en spesielt engstelig person. Folk kaller meg heller modig og uredd. Vi prøvde med allergimedisiner, for jeg var litt allergisk. Legen mente at jeg hadde for store vansker til at allergien kunne forklare problemene. Medisinene ble jeg skikkelig dårlig av.
Etterhvert forsto jeg at jeg ikke kunne drive med pusteøvelser. Jeg sa derfor i fra når jeg havnet i situasjoner der det ble krevd.
Jeg begynte på språkforming. Der er pust vesentlig for å å få stemmen ned i lavere toneleier, gjøre den god å lytte til. Min stemme lå jo nesten over hodet og pep i lys fistel.
Jeg sa i fra at jeg ikke kunne greie det og at jeg hvis det ble presset frem mest trolig kom til å få angst og løpe ut.
Læreren forsto etterhvert alvoret. Han gjorde det nødvendige, jobbet med meg uten å gå gjennom pusten. I stedet brukte vi ordrytmer.
Jeg elsker ord og ordmeninger. Slik klarte vi å omgå problemet, og jeg kan klare å kontrollere stemmen til en viss grad. Det er jeg glad for siden jeg gjerne ønsker å. lese inn lydbøker av mine egne tekster.
Da jeg gikk på AAP ble jeg sendt til psykomotorisk trening.
Hun konkluderte med at jeg viste alle tegn til å ha blitt utsatt for mishandling. Jeg sa blankt nei. Hun var helt sikker. Jeg hadde blitt utsatt for blind vold, blitt dratt inn i skogen og nesten voldtatt, blitt angrepet av elev. Hun mente at det var mye verre enn det.
Dette startet en prosess med at jeg begynte å huske ting mitt bevisste jeg aldri hadde vært med på, som at mora mi hadde forsøkt å kvele meg.
I forbindelse med AAP, ble jeg tvunget til å gå til psykolog, en meget dyktig mann, som fikk hull på mye av de opplevelser som lå i fortida og lurte. Han drev også med pust og avspenning. Det var det helt umulig for meg å være med på det. Kroppen reagerte som om den var i livsfare.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Jo fordi vi lever i en verden der vi omgir oss med diagnoser. Ofte skyldes problemer opprørende hendelser. Selv om vårt bevisste jeg, glemmer dem, gjør ikke kroppen det. Når den kommer i fare, reagerer den og blir syk.
Man får underlige symptomer som hos meg helt klart kan føres tilbake til det som har skjedd meg. Jeg synes at verden skal være flinkere til å se på hendelser og sette disse i sammenheng med lidelser.
For nå som jeg kjenner til denne sammenhengen så kan jeg ta denne vesle jenta i handa og si at du er helt trygg. Jeg skal alltid passe på deg. Du blir ikke kvalt.
Da jeg flyttet i nytt hus, hadde jeg fått for meg at det var limet i sponplater som gjorde at jeg ikke fikk puste.
Vi mennesker forsøker jo ofte å finne forklaringer på det som virker uforståelig. Vi bygde på og unnlot det meste av spon og maling. Jeg sleit fortsatt med pusten, men det var litt bedre.
Så begynte jeg med utrolig salven og ble helt bra, har ikke pustevanskerr lenger. Jeg tror kanskje den salven ble en katalysator for noe annet. Nå tror jeg at jeg er bra fordi jeg tar den lille jenta i handa hver dag og forteller henne at verden er trygg.
Resiliens. Hun var så tøff den jenta, skulle klare alt, men kroppen vet hva den har tålt, og den handler. Resiliens eller ikke.
Verden kan fare stygt med mennesker. Hver eneste sår setter spor. Det er vanskelig å si hva som er verst. Du er så hjelpeløs når du er lita, så helt avhengig av dem som skal ta vare på deg. I ungdomsårene ble jeg gjengvoldtatt på den mest brutale måten. Det er så jeg mister pusten bare jeg tenker på det.
Jeg fortrengte sannheten i over tretti år.
De trenger alle å bli holdt i handa. Alle de mennesker vi har vært mens årene farer av sted med oss. Vi må ta vare på hverandre, gå forsiktig rundt mennesker, for vi har alle sår, og de synes ikke.
