Privacy & Cookies: This site uses cookies. By continuing to use this website, you agree to their use.
To find out more, including how to control cookies, see here:
Cookie-erklæring
Når vi lider av fibromyalgi-smertehelvete i tillegg til andre kroniske tilstander, kan det bli et virvar av smerter der det ene forsterker det andre.
Hvis vi derimot skader oss, kutter oss i fingeren, slår oss i hodet, er min erfaring at de ekte smertene kan gjemme seg i fibromyalgien. Ja, det kan faktisk være en fordel. Jeg er ganske pinglete når det gjelder å skade meg. Så dersom det finnes noen fordeler med fibromyalgi, dette smertehelvete, så ja da gleder jeg meg over det.
En dag klatret jeg opp på en gardintrapp med en hammer i hendene. Jeg skulle feste en list. Da ramler et bein på gardintrappa ned i et hull i gulvet. Gardintrappa velter. Jeg ramler ned i et virvar av vannledninger som rørleggeren nettopp har lagt opp. Samtidig slipper jeg hammeren. En av rørene går til varmtvannstanken. Jeg frykter at denne skal ryke, så varmt vann skal flomme ut og skolde meg. Fallet har fått hele kroppen til å verke.
Samtidig ligger jeg og ser hammeren komme i mot meg. Tida går så sakte som om den nesten har stoppet. Det er ingen vanlig takhøyde, tre meter kanskje. Jeg greier ikke å flytte meg. Det skjer så fort selv om jeg opplever det i sakte film. Hammeren treffer meg med stor kraft i tinningen. Det gjør så vondt. Jeg prøver desperat å komme meg opp hele tida livredd for kokende vann eller vann i det hele tatt. Det dunker i tinningen og banker i hodet. Vannrørene holder seg tette.
Jeg krabber ut av rommet, krabber over stuegulvet, krabber opp trappa til kjøkkenet.
Der plasserer jeg meg å en stol. Det gjør så vondt i tinningen. Skallen banker. Jeg er dypt bekymret og tenker at jeg må gå å ta meg noe smertestillende, men jeg klarer ikke å foreta meg noe. I stedet sitter jeg og glaner sløvt fremfor meg. Vurderer å ringe noen, men hva skal det hjelpe. Etterhvert har jeg smerter som farer rundt både hit og dit i kroppen, mens hodesmertene legger seg bak dem som en liten verk i bakgrunnen.
Fibromyalgi-smertehelvete er jeg vant til. Dem er jeg ikke redd for. Jeg reiser meg opp, går ned til rommet der jeg drev og arbeidet og sjekker forholdene. Først oppdaget jeg hullet der det ene beinet på stigen ramlet ned i. Jeg får plassert gardintrappa trygt, griper hammeren, klatrer opp og gjør meg ferdig.
Da jeg ser meg i speilet, har jeg et stort merke der hammeren traff.
Joda det verker litt, men det er helt greit. Tilslørt. Egentlig burde jeg sikkert ha lagt meg på senga med smertestillende. I stedet setter jeg meg til å skrive videre på en av de 25 bøkene jeg har tenkt å få utgitt. Jeg merker ikke noe særlig til hodesmertene, takk og pris. En hammer i tinningen, som treffer med full kraft, er ikke å spøke meg, ikke å ramle ned fra en gardintrapp heller. Tinningen, et svakt punkt. I minnene kan jeg fortsatt se den hammeren komme i sakte film uten tid til å gjøre noe med det.
Jeg har mange slike erfaringer. Min mann fikk helvetesild og var skikkelig dårlig. Når jeg fikk helvetesild var det bare litt kløe, litt sår hud.
Fibromyalgi-smertehelvete er en tilstand der vi bør søke det som gir oss glede.
Det er ganske umulig slik som vårt helsesystem er. Siden folk ikke finner noe galt med oss, mistenkes vi for å lyve fordi vi vil ha en uføretrygd, som om noen vil det.
Vår helse tvinger oss dit. Vi må bruke all vår energi for å fortelle om våre smerter som er høyst reelle. Jo mer vi forteller, jo sykere blir vi og desto verre blir smertebildet.
Dette er en ond sirkel som skaper mye unødvendig lidelse. Jeg etterlyser et helsesystem som tror på oss, og som nettopp ser at dette negative fokuset ikke er bra. Vi trenger å bli trodd, og vi trenger å fokusere på det som gjør oss godt.
Som syke eller uføre har vi ingen særlig status i vår verden. Egentlig blir vi betraktet som folk med sugerør inn i statskassa.
Vi bør jammen være dårlige, trolig som straff, men i hvert fall av dårlig samvittighet for vårt manglende bidrag til fellesskapet.
Det gjør selvsagt at vi som er syke, lider av fibromyalgi-smertehelvete prøver å kjenne etter hvor mye smerter vi har for å rettferdiggjøre at vi faktisk ikke arbeider, bidrar.
Det må vi absolutt ikke gjøre. I stedet skal vi gjøre vårt aller beste for å føle oss så friske som mulig, ikke ha noe fokus mot smerter, men mot alt som ligger av gleder i livet. For både verden, vi og statskassa har best av at vi har så god helse som mulig.
I blant kan vi lese om flotte tiltak folk med vår diagnose foretar seg som gjør dem tilnærmet friske og sunne, et eksempel til etterfølgelse mener noen så vi kan få slutt på denne tuklete diagnosen. Jeg vet for eksempel at dersom jeg måtte løpe flere kilometer hver dag, så ville jeg ha daua.
Poenget er at vi må gjøre det som gir oss gleder. Alle med fibromyalgi må finne ut hva det er slik at vi kan bedrive slike aktiviteter. Da blir de friskere. Jeg skriver bøker, snekrer og murer. Noen maler, jogger, konkurrerer. Vi mennesker er mangfoldige, og like mangfoldige er de aktiviteter som gleder oss, får oss til å glemme tid og sted, flyt. Når vi forsvinner inn i slike aktiviteter, forsvinner også smertene.
Det er også mye vi ikke mestrer lenger som vi greide før, hvilket gir en dyp sorg. Kroppen lyver tilsynelatende for oss.
Jeg tenker at vi må juge litt for oss selv vi også så vi ikke behøver å savne det vi ikke kan. Så jeg forteller stadig meg selv at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Hvis jeg vil, kan jeg hoppe i fallskjerm.
Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å hoppe i fallskjerm. Men det er klart jeg kan.
Jeg kan alt. I mitt hode, i mine drømmer, er det ingen grense for hva jeg får til hvis jeg vil.
I sommer så jeg et dykkerkurs. Jeg jublet og ville melde meg på. Min mann mente absolutt at det kunne jeg ikke. Men jeg har trua jeg.
Jeg sitter med minner om alt jeg en gang kunne, hoppe i hoppbakker vi laget, fare fort som vinden, oppover og nedover bakker, svømme raskt og langt, bestige fjelltopper, løpe og danse. Drømmene skal jeg aldri gi fra meg, verken om det jeg kunne eller ikke kunne. Denne troen gjør meg lykkeligere. Jeg har ikke mistet noe. Fornuften forteller meg at jeg aldri skal hoppe i fallskjerm. Det spiller ingen rolle så lenge jeg opplever at jeg kan hvis jeg vil, i morgen.
Vi har folk rundt oss.
Vår sykdom er vanskelig å forstå for dem også. Når adrenalinet pumper gjennom kroppen min, kan jeg alt. Da er ganglaget raskt. Kroppen effektiv. Når du kan en gang, så kan du vel to. Sånn er det ikke. Adrenalin trumfer fibromyalgien, men du kan ikke være høy på adrenalin hele tida, og du kan ikke bestemme at du skal ha det.
Jeg kan ikke bade i norske badetemperaturer. Det er så kaldt som om kroppen blir stukket med kniver. I sommer ramla jeg i vannet og I phonen min ble våt. Adrenalinet spant i kroppen og jeg merket at badevannet var varmt, og det var ikke noe problem å svømme i det. Når jeg i dag sier at vannet var iskaldt, fantes det jo ei kvinne en gang som syntes det var glovarmt å kunne bade hele dagen
Vi klarer å delta på det vi vil. Jeg kan gå rundt juletreet og synge av full hals, løpe til rotter og hjem fra kirka. Når det skal ryddes etter maten, er det så vondt. Jeg skjønner jo at det ikke henger på greip for folk, men vi med fibromyalgi må tillate oss å velge fra øverste hylle. I jula bor familien min her. Jeg lager ofte middag. Det er helt greit, for jeg blir glad av at de andre får fri mens jeg lager hygge for oss. Jeg vil heller gå rundt juletreet enn å rydde etter maten og aller helst vil jeg ha det gøy med barnebarna.
Skal vi få det til må vi alle være effektive. Det skal båles, skøytes og tures.
Når vi drar fra hytta skal det vaskes og ryddes. Effektivitet er et ord som ikke finnes i min personlige verden lenger. Folk farer effektive rundt. Jeg har så vidt fått på meg klær.
Blikkene treffer meg. Hva har du bidratt med? Jeg slår blikket ned, skammer meg. Selvsagt burde jeg også fare rundt, få ting gjort.
Det er ikke lett å forstå for de andre hvor mye energi det tar å stå opp for en som har smerter. For i blant farer jeg jo rundt. Jeg sender doble signaler.
De regner jo med meg som en voksen med ansvar. Det er jeg glad for, men jeg kan ikke ta kritikken selv om jeg skjønner at det er irriterende.
Jeg blir dårlig, skammer meg og blir fortvilet.
Jeg er ikke en like viktig bidragsyter, som alle andre, men det jeg bidrar med er også viktig.
Uansett skal vi aldri skamme oss. Vi skal være stolte av det vi får til. Dypt inne i oss selv skal vi vite at vi må stå for våre valg og være stolte av dem. Vi skal alltid søke glede, spenning. Så må vi håpe at folk sakte men sikkert forstår hvordan denne sykdommen fungerer slik at vi kan veiledes riktig.
For det er smerter nok. Vi fortjener å ha minst mulig av dem. Alle fortjener et liv i glede. Hei folkens. Alle dere som veit hva det er. Lykke til. La oss ta for oss av livet.
For tida lever vi i en realityserie, en pandemi. For oss som har fibromyalgi er det vesentlig at vi ikke er redde, at vi tenker at dette vil gå bra. Dersom vi gir oss frykten i vold blir vi dårligere. Det er vesentlig at vi har noe morsomt å drive med, noe som sluker oss og som tar luven fra all elendigheten ute i verden. Dersom vi får Corona er det viktig at vi har noe å ta det på, en kropp som er i best mulig shape. Det blir den når vi har det bra. SÅ la oss være her i verden og ha det best mulig.
Jeg har krabbet inn i Mac der jeg driver med bilder.
Det er supergøy. Tida forsvinner. Egentlig burde jeg skrive på bokserien. Jeg gleder meg sånn til å ta fatt. Slik må vi ha det, vi med fibromyalgi. Da får vi best helse. Så får vi forsøke at vi ikke lar livets fortredeligheter ikke plage oss mer enn små myggstikk.
Vers om fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, flyt, Csikzentmihalyi Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, forfatter R.R. Kile
Det verste med fibromyalgia, er en kropp som lyver.
Det er ikke noe feil med meg. Joda, men de feilene tilsier ikke at jeg må leve i et smertehelvete. Kroppen lyver. Nervene er hypersensitive og i konstant katastrofeberedskap. Man har lyst til å sluke smertestillende, mange gjør det, men det er det liten vits i. Nervene har en katastrofe å fortelle om. De holder på til du hører. Det betyr at du stadig vil trenge mer for å være smertefri. Til syvende og sist kan du bli helt avhengig. Det er ingen ønskesituasjon. Jeg vil aldri bli avhengig av noe som helst. De situasjoner der jeg har det best, er når jeg tilrettelegger for flytopplevelser, men du kan ikke være i flyt hele tida.
Da jeg var på Sunnås til utredning satt jeg i en samtale med overlegen. Jeg fortalte om studien jeg hadde gjort om flyt og om psykologen, Mihalyi Csikzentmihalyi, at jeg forsøkte å benytte hans teorier for å få mindre vondt. Det interessante var at denne overlegen nettopp holdt kurs om dette for å hjelpe sine pasienter, som hadde min diagnose, til å få en bedre hverdag. Jeg slapp å gå på kurset. Dette er mitt fag, det jeg er mest opptatt av enn alt annet når det gjelder å løse pedagogiske-og menneskelige utfordringer på alle plan.
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile. flyt
Jeg drar til syden hver høst for å få varme.
Kroppen min har det bedre når det er varmt. Kulde gir smerte, som om kroppen blir stukket med kniver. For fire år siden kom jeg fra Syden. Jeg var så dårlig at jeg ikke visste hva jeg skulle foreta meg. Egentlig tenkte jeg at det ville være bedre om jeg var død. Kroppen var helt ubrukelig. Jeg greide knapt å bevege meg.
Det jeg drev med, var ikke nok. Når det er som verst, blir det for slitsomt å tilrettelegge for flyt. Kroppen er så tung, så umulig å forflytte. Jeg måtte planlegge alt jeg skulle foreta meg fordi alt jeg gjorde krevde en stor anstrengelse for at smertene skulle bli handterbare. Folk kom med forslag til løsninger, jeg har hørt en utallig mengde forslag, men jeg var så lei.
En dag hadde dattera mi vært på foreldremøte i barnehagen. Der hadde de lært om atlaskorrigering som er en prosess der man går inn og retter opp atlas, den øverste knokkelen i ryggsøylen ved å gi den et spesielt dytt. Mange unger fødes med skeiv atlas. Det innebærer en feilutvikling som fører til at de har store smerter, skriker mye.
Ofte har man trodd det har vært kolikk.
Ungene ligger gjerne på en måte som gir dem minst smerter. Tilstanden kalles Kiss syndrom, Kopfgelenk Induzierte Symmetrie Störung, først brukt av dr. Heiner Biedermann på begynnelsen av 90-tallet. Det er ikke en syndrom, men en tilstand. Den har selvfølgelig alltid eksistert, og har gitt en feilutvikling fordi det er en dårlig forbindelse mellom hode og kropp på alle områder.
Jeg tok kontakt med anbefalt behandler. Hun bad meg fortelle om mine vansker fra år tilbake og frem til i dag. Jeg var så lei av å fortelle om alt som har feilt meg. All negativ fokusering gjorde meg bare verre. Jeg ville ikke bli verre, og jeg var helt sikker på at ingenting hun gjorde ville kunne gjøre meg bedre. Men dattera mi hadde kommet med en seriøs anbefaling, så jeg hadde tatt sjansen. Behandler spurte om hun skulle fortelle meg min historie, så kunne jeg endre underveis. Hun fortalte meg om mine lidelser, og jeg rettet henne ikke på noe punkt.
Hun sjekket bevegeligheten av nakken.
Deretter dyttet hun atlas på plass, et lite dytt. Kroppen min endret seg. Beinlengden, som hadde vært forskjellig, ble lik. Hodestillingen ble helt annerledes. Halsen kom frem. Kroppen ble bøyd bakover. Jeg fikk igjen bevegeligheten i nakken og jeg kunne gå, hoppe, hinke og løpe. Det var som et mirakel. Livet mitt ble helt nytt. Jeg har fortsatt fibromyalgi, men det er ikke like plagsomt. Det vil ikke bli borte, men det er mer handterlig.
Atlaskorrigering og et bevisst arbeid med flyt, er de faktorer som har gjort mest for at jeg i dag har en levelig hverdag. Jeg unngår antiflyt og ikke flyt så mye jeg kan. Å snakke stygt om meg selv, er ikke lov. I stedet snakker jeg meg selv opp. Jeg forteller kroppen min, så ofte jeg husker det, at det ikke er noen katastrofe. Vi er helt trygge. Det er ingen grunn for den til å operere på høygir. Selv om livet har vært tøft, vil vi alltid være trygge. Det siste er viktig. Hvis den blir overbevist, så lar den meg kanskje i fred, og jeg kan få gode dager. Det er målet. Gode dager. Et liv som er fullt av innhold og gleder.
Fibromyalgia kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete,Forfatter R.R. Kile.
Å leve med en notorisk løgner er fryktelig slitsomt, men nå som jeg vet at kroppen lyver, skal jeg jammen gjøre mitt beste for å lure den tilbake.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv.
Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.
Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.
Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.
Jeg gikk rett ut i hagen.
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,
Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.
Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.
Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.
I flyt glemmer kroppen seg selv.
Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.
Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.
Liste:
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,Forfatter R.R. Kile.
Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
Ikke føle bitterhet.
Aldri snakke meg selv ned.
Ikke gi meg selv negative merkelapper.
Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.
På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.
NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.
Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig.
Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.
Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.
Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.
Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.
Fibromyalgi,et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,Forfatter R.R. Kile.
Syvåringer, klare for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi, lek, forfatter R.R. Kile
Syvåringer, klare for å lære, klar for lek.
Syvåringer, det magiske tallet da tenkningen er lik voksnes tenkning. Ungene har knekt koden. De kan manipulere med symboler på innsida av hodet, de er klare for det, de synes det er gøy og drive med det. Det kommer an på at skolen ikke har lagt for store veksler på det allerede slik at de har kommet til å hate alt det som skal bli supergøy å drive med.
Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi,
Unger bygger og skaper, leker og herjer.
Det lille barnet blir rasende når noe stopper utforskertrangen. Små barn skriker. En toåring har ingen hemninger. Det må settes grenser. Tenk nøye over hvilke grenser du skal ha. De må leves med i mange dager. Du må vite å endre dem med barnets alder. En gang skal de prøves av ungenes fornuft, Der bør de helst bestå.
Syvåringene kan fortsatt leke rollelek, men de trenger det ikke. Utviklingen er fornuftig og økonomisk. Barn leker seg inn i de utfordringer de møter som de må lære seg å handtere.
Vi har pakket unger inn i regler fra de var knøtt. Når de utfører dem, er det fordi de elsker oss, Ikke nødvendigvis fordi de forstår dem.
Syv åringen må finne sin plass i sin nye verden. De skaper regellekene så de kan lære og handtere regelsamfunnet, forstå det og finne sin egen vei innenfor rammene av det. Å der er det nå de store flytopplevelser finner sted.
Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi,
Syvåringer diskuterer.
Man kjemper om posisjoner, dyktiggjør seg. Det kan virkelig være mye konflikter. Vi skal ønske det velkommen. Ut av disse vokser det sosiale mennesket, det samarbeidende mennesket, den fremtidige arbeidstakeren, verdensborgeren.
Syvåringens rollelek foregår inne i hodet, slik den også gjør det hos oss. Den foregår i regellekene og i annen lek, sammen med andre og når ungene er alene. Lekende barn i den alderen avleverer replikker til hverandre. Ut fra disse endres de indre bildene som leken skrider frem. De kan løpe ved siden av hverandre og snakke lek. Når de indre bildene ikke stemmer overens, stopper det opp. De samtaler, kanskje krangler de. Så justerer de seg eller blir enige om å være uenige.
Leken kan bryte opp.
Kanskje var den ferdig. Lek kan foregå på et dypt plan, uten at noe særlig ser ut til å hende. Det må vi voksne ha respekt for. Vi liker ikke å bli avbrutt når vi er dypt konsentrert om noe. Det gjør ikke unger heller. Da kan de slenge rundt seg med nebbete svar fordi det er frustrerende. Selv om vi ikke forsto at noe særlig foregikk i det hele tatt. Seksåringenes lek er svært synlig, men det er ikke like lett å få øye på den hos syvåringen, men den er ikke mindre viktig av den grunn.
Vers om lek, Syvåringer, klar for klasserommet og læring, undervisning, flyt, MihalyiCsikszentmihalyi, lek,
Alle disse forskjellige mennesker samlet for å lære.
Syvåringen har begeistringen i seg. Syvåringen elsker læreren. Det er vår største hjelp. Når noen faller ut, har vi ikke lyktes. Eleven er ikke i flyt. Vi må kartlegge hvorfor. Kartlegging, kartlegging og kartlegging. På mange plan.
Det er mange tyver. Vennskap er viktig. Man må rett og slett sørge for å ha noen å være sammen med i friminuttet. Kanskje har noen kommet med en sleivbemerkning. Kanskje føler man seg ertet, ikke verdsatt, utenfor.
Fra dag en, og helst før, må man kartlegge hva elevene liker. I begynnelsen av en skoletime, må tidstyver elimineres ved hjelp av en spennende presentasjon av undervisningsstoffet. Læreren som inspirator til at læring kan skje. Dramafaget.
Det er alltids noe som har oppstått på veien inn til klasserommet av gleder eller fortredeligheter.
Legg det inn i den planlagte formidlingen! Gjør det dramatisk! Ikke relater det til klassen. Ingen skal komme i skvis. Ungene får hjelp til å fordøye – og forstå det de har opplevd.
Få alle med så fort som mulig. Intellektuelle barn trenger bekreftelse på at du vet hva du driver med. De vil vite at det er ordentlig. Sett frem klare fakta, men dvel ikke lenge med dem, for da mister du fantasibarna. De dør innvendig av sånt språk. Slike unger lever og vever i den fargerike regnbuen. Legg inn en dosering trist for de ungene som bare må fortelle om egne og andres sår.
Andre trenger en dramatisk handling.
Sørg for at de vet at de ikke må vente forgjeves. Noen er glad i smaker og har skarpe sanser. La ordene dufte. Beveg deg hurtig i landskapet. Sørg for at alle får sitt. Du merker det når du har fanget dem. De slipper ikke. Er syvåringen hektet, forblir syvåringen med.
Spill på hele registeret. Det går like bra i matematikk som i ethvert annet fag. Putt innholdet inn i det eventyrlige dagliglivet der følelser, handlinger og tanker vever. Slipp dramaet løs i fortellerkunstens rike favn. Læreren og lærerens formidlingsevne er klasserommets viktigste læringsagent.
Syvåringene er konkrete. De er lekne og vil helst selv bestemme hva de skal lære. Vår agenda er å lære dem noe vi har bestemt, noe annet enn de hadde tenkt. Ny læring kan oppleves smertefullt. Det betyr hardt arbeid. Den tidligere kunnskapsmassen må endres og flikkes på for å tilpasses det nye.
Gå skritt for skritt så det ikke blir for mye å knytte til!
Steg for steg skal huset bygges! Ord må høres og testet ut en mengde ganger før begreper dannes. Konkrete erfaringer må gjøres i hopetall for at det skal utkrystallisere seg en abstrakt kunnskap som kan manipuleres med.
Solide kunnskapsstrukturer, bygd på konkrete erfaringer, tjener som en robust basislinje for senere læring. Lek med lyd, fonemer og tall! I de fleste klasser befinner det seg elever som har vansker med lesing og skriving. Ikke la noe stå ulest på tavla. Da slipper de å lure på hva som står der. Mange gjør hva de kan for å skjule sine vansker, bruker all sin energi på det. Vi ønsker å eliminere energityver som stjeler fokus bort fra læring.
Det er gøy når det lykkes.
Rett og slett sabla gøy. Da har du dirigert deg gjennom et svært krevende musikkstykke. Klasserommet er et krevende landskap, kanskje det mest krevende som fins. Men får du det til, blir du rikelig belønnet, og det er slett ikke sikkert at de vil ha friminutt.
Siden ungene befinner seg på en fremmed klode for voksenlivets skarpe tidslinje, må vi ikke sky noen anstrengelser for å finne frem det aldersadekvate barnet i oss. Egentlig er denne personen vår viktigste veileder, fordi den syvårige meg, veit mye bedre enn den voksne meg, hvordan syvåringer lærer.
Syvåringer, klare for klasserommet. De bærer sin indre verden i tanker på sin egen indre scene.
Forfatter-Fremtidskrim, Fantasy, Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi
Forfatter-Fremtidskrim. Jeg er en forfatter. Bøkene mine kaller jeg for fremtidskrim. Serien Liber Mundi tar oss med syvtusen år frem i tid. Boka er ute, femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø. Boklanseringen har vært. Den er å få kjøpt som E-bok eller Lydbok i ulike digitale bokhandlere. Det er ren lykke. Bli med på en reise da, inn i bokas første kapittel. Velkommen.
Ja, for jeg tror at boka er viktig.
Den tar for seg et opprør. Opprørerne vil ha verdenherredømme. Hovedpersonen er 26 år, gift og venter sitt første barn. Han er utdannet folkeverge. Folkeverger er de som holder verden trygg. Vi har krig i Ukraina. Folk i Iran ønsker en revolusjon med et sekulært styre. Folk blir drept for å vise hår, danse. De kan dømmes til døden for å føre en krig mot Gud. Verden kan virke rimelig gal.
Boka handler om å gjøre det nødvendige uansett, kunne være ærlig, stå i utfordringer, menneskelighet. Vi trenger en verden uten grådighet, griskhet, løgn og vold. Jeg tenker at det er bokas budskap, og det er viktig i vår tid, for vi trenger helter.
Forfatter-Fremtidskrim. Lysglimt på snø. Femte bok i serien Liber Mundi.
Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø, første kapittel.
Jeg kikket ut av vinduet og så ut i et flammehav av blomster. Det var roser, asters. Jeg befant meg på et møte i Kildeordenen. Egentlig skulle jeg mye heller ha befunnet meg et annet sted.
Vi hadde tatt en pause. Det var stadige møter, slitsomme møter, som gjaldt posisjoner. Hvem som skulle overta for hvem. De siste årenes mange dødsfall hadde laget utallige hull i arvelinjene. De som skulle ha overtatt hadde vært mindreårige eller for unge til å ta ansvaret.
Vi kunne ikke risikere å skape fremtidig misnøye derfor måtte vi gjøre avklaringer, men da måtte vi vente til dem det gjaldt i hvert fall hadde avsluttet førsteskolen. Jeg følte for å trekke frisk luft og gikk ut i den høstfriske dagen.
Jeg plukket ei rose, trakk inn duften av den og sjekket kommen.
Det hadde tikket inn en melding fra Livia. Drar til legen. Føler meg uvel. Vil ikke at det skal skje barnet noe. Hun hadde tre uker igjen til termin. Vi ventet vår førstefødte. Rhettfinn banket på ruta. All lyst til å gå inn dit igjen hadde forduftet som dugg for sola.
Livia og jeg var begge ferdig utdannede folkeverger. For en ferdig utdannet Kistebærer, var deltakelsen på møtene i Kildeordenen en plikt. Jeg var Kistebærer. Det betydde at jeg hadde ansvaret for ei kiste som beveget seg gjennom generasjonene, en bok som skulle være til hjelp for meg og Konglomeratet i forhold til viktige utfordringer vi sto overfor. Konglomeratet var den åttende verdensdel og stedet der jeg befant meg.
Kobin og Vinto kom til sist, to fettere. Begge hadde arverett til stillingen etter Kampin som Konglomeratets sikkerhetsansvarlige den dagen han ikke lenger kunne inneha den. Kobin blunket til meg. Det var komplisert. Vinto stirret mot Kampin som satt plassert ved siden av Verndt, vår sikkerhetsråd.
Verndt hadde overtatt etter foreldrene sine etter at Jakto, Livias onkel og Kampins bror døde for to år siden, et tragisk dødsfall.
Kampin var hjelper for Verndt siden han og Jakto hadde innehatt stillingen sammen.
Verndt, Kobin, Livia og jeg hadde sertifisert oss i benyttelse av AH sammen for snart to år siden. Jeg opplevde ham som min åndelige bror. En AH var en duppeditt som tvang folk til å si sannheten. Dersom de ikke gjorde det, ville de bli utsatt for store smerter.
Jakto hadde vært en nær venn av meg. Han var far til Vinto, og også onkelen til Kobin, Livias tvillingbror, en umistelig mann som nå var borte. Det gjorde alt enda mer komplisert.
Jeg sukket.
Rhettfinn åpnet møtet. Kobin og Vinto hadde bedt om tjue minutter til å snakke sammen før pausen. Kobin ba om ordet.
”Rhettfinn”, sa han. ”Jeg og min fetter ønsker å dele på stillingen. Vi ønsker begge å gå i lære hos pappa. Er det noe i veien for det?” Kampin kremtet. Jakto hadde vært den eldste av brødrene. På grunn av en konflikt mellom dem hadde han trukket seg fra den stillingen som rettmessig var hans den gang de var unge. I Rådet overtok eldste sønn vervet etter sin far om det ikke var særlige grunner som talte for noe annet. Derfor var det Kampin, den yngste, som nå var sikkerhetsansvarlig.
”Dette er dere enige om?” Spurte Rhettfinn.
”Vi er ikke bare enige”, smilte Vinto. ”Det er slik vi ønsker det!” Etter at konflikten mellom Kampin og Jakto ble løst for seks år siden hadde brødrene delt på både stillingen som sikkerhetsråd og sikkerhetsansvarlig.
”Dersom dere angrer?” spurte Rhettfinn.
”Vi har tenkt å ta en ny vurdering av det om to år”, sa Vinto. ”Dersom vi fortsatt er enige, blir det sånn.”
”Hva med arvefølgen til deres eventuelle sønner?” spurte Rhettfinn.”
”Dersom de ønsker det, kan de dele på oppgaven som oss”, sa Kobin. ”Hvis ikke har den eldste av dem fortrinn over den andre.” Begge nikket. Kobin hadde alt en sønn. Han var halvannet år nå. De hadde kalt ham Jakto. Jeg syntes det var en god løsning.
”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn. Jeg hadde forsøkt å få Livia til å bli med til Klosterdalen, men hun hadde valgt å bli hjemme. Hun ville ha vært stolt av dem nå, broren og fetteren. Jeg ønsket at hun hadde befunnet seg her. Hun var så sta at hun kunne få et fjell til å smelte denne kona mi.
”Hvis det er dette de ønsker, synes jeg det er en god ide”, sa Kampin og smilte bredt til dem begge.
Et utsagn som ville ha gjort Livia enda stoltere. Jeg var stolt jeg også. Min svigerfar kunne virke som en følelsesløs grinebiter, men han var mye mer enn det. Trolig var han alt for følsom. ”Jeg vil gjerne ha dem begge i lære.”
Jakto ville ha vært mer enn fornøyd. Han var blitt kjent med sønnen først fire år før han døde. Det hadde vært en tragisk historie. Gutten hadde vokst opp med en far, som ikke var hans, og hadde ikke ant noe om forbindelsen til Konglomeratet.
”Er det til hinder for at Kobin kan fortsette i gruppa mi?” spurte jeg. Jeg hadde dannet en egen gruppe. Konglomeratet sto i store utfordringer. Blant opprørere var jeg blant de mest ønskede.
”Hva sier du Kampin?” spurte Rhettfinn.
”Det går bra”, sa han. ”Vi samarbeider, og vi må regne med at vi har god tid.”
”Et det noen som har innvendinger?” spurte Rhettfinn. Ingen hadde innvendinger. Jeg tror at alle var fornøyde. De tre gjestene forlot oss. Jeg reiste meg også og gikk bort til Rhettfinn.
”Livia befinner seg hos legen. Hun er dårlig. Kan du gi meg dispensasjon til å gå. Det er langt hjem.”
”Har du noen vesentlige kommentarer til de neste sakene?”
”Nei, men det er umulig å vite ut fra hvordan debattene går. Er det noen avgjørelser som haster.”
”Hvis det er det, skal jeg orientere deg først så du får muligheten til å uttale deg. Lykke til!” Jeg vinket med handa og gikk.
Livia hadde insistert på at hun ville føde hjemme i Liljedalen.
Vi hadde flyttet dit, bygd oss et hjem der, i mitt barndomshjem. Jeg var ikke fornøyd med det. Ingen steder i verden hadde vi bedre helseteam enn her i Klosterdalen. For meg var ikke noe annet enn det beste godt nok for henne.
Jeg hadde bestemt meg for å be ei jordmor fra Klosterdalen om å komme å bo hos oss i Liljedalen når tida nærmet seg. Livia var ikke klar over det. Jeg hadde ikke tenkt å informere henne heller. Det var tryggest siden hun kunne finne på å slå seg helt vrang.
Jeg slo koden hennes. Hun svarte ikke. Jeg sendte henne en melding. Bør jeg komme hjem? Er det fare for fødsel? Hun svarte ikke.
Lettere ergerlig dro jeg for å snakke med ei jordmor, gjøre en avtale.
Egentlig burde jeg snakke med Arina, spørre om hun hadde noen anbefalinger. Arina var kona til min kisteverge. Kistebærere hadde kisteverger. De dannet en gruppe på syv personer i Konglomeratet. Alle var utdannede folkeverger og ble regnet som en meget habil spesialgruppe.
Da jeg, som en helt fremmed unggutt, kom til Klosterdalen, hadde hun tatt meg under sine vinger. Jeg hadde mistet hele min familie. Hun ga meg sin, og hun hadde aldri sluppet. Jeg regnet henne som en av mine beste venner.
Arina ville ha lyst på besøk. Det visste jeg utover enhver tvil. Dette kunne ikke bli annet enn en samtale på kommen. I motsetning til Livia svarte hun. Hun lyttet til mine spørsmål.
”De er alle flinke”, sa hun.
”Snakk med Livinni Børtgi. Hun er både lege og jordmor. Livia og hun gikk sammen på skolen så vidt jeg husker. Hun har ikke familie, barn, men en kjæreste. Du kan jo invitere ham også så kan det bli riktig hyggelig. Du skal få koden hennes av meg. Jeg er ei god venninne av mora hennes.” Jeg takket. ”Hils Livia. Jeg forventer at neste gang du er i Konglomeratet kommer du innom.”
”Lover”, sa jeg.
”Mannfolk”, sa hun.
Jeg avsluttet og sjekket displayet. Ingen svar fra min kjære. Det irriterte meg. Jeg slo koden. Hun svarte.
”Beklager Reikin!”
”Hva skjedde?” spurte jeg.
”Gikk stien ved Benvann.
Glad. Rapp. Gled. Falt. En lege må se på det. Tar offentlig kommunikasjon. Kan ikke snakke nå.” Hun avsluttet. Jeg kontaktet henne på nytt. Hun svarte ikke. Jeg kontaktet henne igjen. Det forble taust. Hun kom ikke til å svare. Jeg sverget.
Gravide kvinner var en ny erfaring for meg. Mine venner, som hadde hatt gravide koner, smilte av meg. De var underlige skapninger. Jeg likte ikke at hun hadde falt. Grolin kunne ha kjørt henne, gartneren vår, en god venn. Han bodde sammen med oss i Liljedalen sammen med kona si, Ordelia som var vår husholder.
Jeg kontaktet Grolin. Han svarte ikke. Jeg kontaktet Ordelia. Hun svarte ikke hun heller. Begge var utdannede folkeverger og utpekt av Konglomeratet til å beskytte oss.
Det kunne umulig være noe galt med bilen.
Livia burde ha tatt bil. Hva skulle hun ved Benvann å gjøre. Det het ikke Benvann. Beinvann kalte vi det, et vann som lå langt hjemmefra. Livia var selvsagt ikke derfra, men hun burde vite at vi kalte det Beinvann.
Vannet lå på tomta, men det var alt for langt å gå for ei høygravid kvinne. Hun hadde sikkert gått dit bare for å irritere meg.
Jeg kontaktet jordmora og forklarte hva det gjaldt. Livinni Børtgi. Jeg husket henne ikke i farta, men jeg hadde garantert truffet henne. Hun hørtes sprudlende entusiastisk ut og ville gjerne komme, gledet seg til å treffe Livia, skulle snakke med kjæresten. Da var den i boks.
”Ikke nevn det for Livia”, sa jeg. ”Hun kan komme til å nekte.”
”Jeg ville ikke drømme om det”, sa hun.
Stemmen var lys og lystig. Hun kjente nok Livia og snakket i vei. Jeg var fornøyd da jeg fikk vridd meg ut av samtalen, men jeg greide fortsatt ikke å se henne for meg.
Livia hadde ikke kontaktet meg. Det burde hun ha gjort. Jeg slo koden igjen og følte meg hjelpeløst langt borte. Hun svarte ikke. Jeg skrev en ny melding. Hvordan går det, Liv? Kyss, Reikin.
Jeg hentet skipet og lettet. Ordelia svarte fortsatt ikke, ikke Grolin heller. Jeg sendte en melding til Ordelia. Hvordan er det med Livia? Hvorfor svarer dere ikke?” Jeg sendte en melding til Grolin. Hvordan er det med jentene våre? Hvorfor kjører dere ikke bil? Jeg satte på repetert oppkalling til Grolin.
Livia ville bli skikkelig irritert hvis jeg gjorde det til henne.
Det var ikke lurt å tirre en tikkende bombe. Trolig ville dette svangerskapet kurere henne for de tolv ungene hun ville ha.
Jeg krysset grensa og var på vei til Liljedalen. Det tikket inn en melding. Kyss i din nakne arm på en tigerstripet divan. Det går bra. Din Livia.” Jeg kontaktet henne. Hun svarte ikke. Jeg skrev: Er det bra med barnet? Det kom et enkelt svar. Ja.
Jeg roet meg ned. Det var da enda godt.Jeg håpet ikke at hun hadde gått til innkjøp av en tigerstripet divan. Men i sorte luftpute, jeg hadde glemt avtalen med treneren min, Jupte Friggly. Han trente meg i Vitster. Jeg pleide å benytte sjansen til å trene når jeg var innom Klosterdalen. Det måtte vente.
Jeg kontaktet ham.
Han hadde snakket med Kobin og visste at jeg hadde reist. Hele gruppa mi trente med Jupte for tida. Det var lurt å trene på det samme så vi kunne bistå hverandre. Kobin og han holdt på inn i min time også. Han flirte.
”Jeg vet hvordan det kan være med gravide kvinner. Det kommer til å gå bra. Hold hodet kaldt.” En vits. Det var det som var poenget i Vitster. Å holde hodet kaldt i alle situasjoner, være tilstede her og nå, handtere det som kom med intellekt og ved å gjøre det nødvendige, riktige, ingen lurerier. Jeg skulle være glad når alt sammen var over. ”Vi venter med å planlegge en ny time til dere har barnet i armene”, foreslo han. Det var sikkert lurt.
Da jeg ble ferdig utdannet, hadde Rhettfinn kommet med et tilbud til meg. Kistebærere fikk, hvis de ønsket det, ansettelse i kistevergekorpset. Han foreslo at jeg i stedet skulle utvikle min egen gruppe som skulle ha endringsårene, og oppgaver knyttet mot dem, som sitt eneste fokus. Det var en fantastisk mulighet. Vi kunne benytte hele Konglomeratets samlede ressurser til vår virksomhet, ei gruppe jeg selv hadde satt sammen.
Vi var i endringsårene.
En spådom hadde sagt at de ville komme. Det ville si at alt det som hadde vært, ville endres. Vår verden hadde vært forutsigbar. Nå var ingenting som det pleide.
Jeg hadde brukt tid på å bestemme meg for medlemmer i gruppa. I begynnelsen hadde vi bare vært Hillie, Mikron, Lunaia og Månes. Da Livia ble ferdig utdannet, ble hun med oss. Et halvt år senere fikk vi med oss Kobin. Nå var vi syv, et passende tall. Vi fikk se hva Livia ville gjøre når barnet ble født. Det var uansett ikke min sak. Såpass hadde jeg forstått.
Jeg ble stående å tromme på roret. Det var langt i fra et krevende flyvær, men jeg var urolig. Sola skinte. Det var varmt og behagelig. Jeg gikk lavt. Egentlig kunne jeg benytte tida til å arbeide. Jeg skrev et referat fra møtet i Kildeordenen og satte spørsmålstegn ved saker gruppa mi burde diskutere før vi tok dem opp til ny behandling.
Hvert halvår utarbeidet jeg en arbeidsplan.
Jeg kikket over mitt utarbeidede forslag. Egentlig var jeg fornøyd, fant ikke noe å endre på. Snart skulle vi få et barn. Ikke noe ville bli det samme etter det. Lunaia hadde fått ei datter med sin Boyden. De hadde kalt henne Lunnie etter bestemora. Hun måtte være halvannet år nå. Jeg gledet meg til å få barn. Lunaia var en god venn, dattera til Månes, min trener i Luna.
Hillie var bitt mor til en liten gutt for to år siden. De hadde kalt ham Solaiko. Han var mørk som sin far og lignet ikke på noen måte på sin navnebror. Solaiko var død. Han hadde forrådt meg, men han hadde hatt en god grunn. En datter ingen av oss hadde visst om var blitt truet, Leila. Hillie var søstera hans. Begge kvinnene hadde fortsatt i gruppa etter at de hadde fått unger.
Månes var gift, men de hadde ikke barn enda. Månes var Lunaias bror. Jeg tror de strevde for at Dite skulle bli gravid. Hun var trener i afro. Kobin og Elishas lille guttepjokk var sin far opp ad dage. Elisha trente til å bli folkeverge. Hun gikk sammen med Vinto i Konglomeratet. Det var underlig slik som det hadde utviklet seg. De var mine beste venner alle sammen.
Jeg ankom Liljedalen og besluttet å dra hjemom selv om ingen av folkene mine hadde svart på kommen.
Det kunne være noe galt med anlegget selvsagt. De burde ha svart. Jeg hadde overvåkingskameraer stilt inn over hele området både inne og ute. Selvsagt var det ingen vits i å stoppe her hvis Livia ikke befant seg hjemme.
Jeg så ingen bil på gårdsplassen. Laia og hestene kunne være over alle hauger. Laia var ei løvinne, en liten løveunge, jeg hadde kommet over og tatt med meg hjem. Hun var ingen unge lenger.
Jeg kikket etter dyra, men de var ingen steder å se. Vi kunne selvsagt ikke dekke overalt. Jeg sjekket kameraene og så ikke et menneske i noen av rommene. Alt virket ryddig og ordentlig slik jeg forventet. Uansett hvor de befant seg, burde de fortsatt svare.
Jeg satte kursen mot Liljestad, sykehuset der, mens jeg kontaktet folkevernet.
”Har det vært noen ulykker eller opphopninger der det har vært biler involvert?” spurte jeg. ”Jeg ser etter en Lotus 2 vogn.”
”Nei, alt er rolig”, svarte en dyp mannstemme.
”Ingen ulykker?” spurte jeg.
”Nei”, svarte fyren.
”Den offentlige kommunikasjonen går som den skal?” spurte jeg og følte på at jeg maste.
”Ja, alt er som det skal være”, svarte han.
Jeg kontaktet Livia. Hun svarte ikke. Jeg flyttet innstillinga for den automatiske oppkallinga over på henne. Nå var jeg skikkelig irritert.
Jeg stoppet skipet i hangaren og leide en bil.
Det kom ikke på tale å være avhengig av offentlig transport. Til det var jeg alt for urolig. Jeg kjørte til hospitalet. Der gikk jeg inn gjennom hovedinngangen. Den besto av store dører med glassflater som åpnet seg automatisk. I resepsjonen, spurte jeg etter Livia.
Ei kvinne lette på skjermen.
”Hva var det du sa at navnet var?
”Livia Jernstein!”
”Jeg beklager, men det er ikke registrert noen Livia Jernstein her i dag. Hun er satt opp til en time om en uke. Det er tre uker til termin er det ikke?” Jeg nikket og kjente at jeg bleknet.
”Hun slo seg og fikk vondt derfor bestemte hun seg til å dra til sykehuset for en sjekk”, sa jeg.
”Kan du sjekke en gang til. Hun følte seg dårlig.”
”Vent litt så skal jeg høre med legen hennes”, smilte kvinna vennlig beroligende som om hun kunne sanse min uro. ”Så vidt jeg kan se har hun ikke gått for dagen.” Jeg vred hender, sjekket displayet. Ingen meldinger og ingen anrop.
Jeg slo koden til Livia igjen i tilfelle den automatiske oppkallinga hadde hengt seg opp. Ingen svar. Ordelia svarte ikke. Ikke Grolin heller. Jeg hadde noen høner å plukke med de folkene der.
Jeg holdt på med å sende meldinger til resepsjonisten kom tilbake. ”Beklager, men Livia har ikke vært her.”
”Kan jeg få snakke med legen”, ba jeg. I det samme kom hun ut til disken, ei rødhåra kvinne med grønne øyne. Vi hadde vært sammen flere ganger under undersøkelsene av Livia.
”Jeg beklager”, sa hun.
”Livia har ikke hatt time i dag, hun har ikke vært innom og hun har ikke vært her.” Jeg tenkte så det knaket, samtidig som jeg prøvde å huske navnet til legen. Sara var det ikke. Tankene spant. Jeg holdt fast i navnet, Sara. Livia hadde ikke for vane å lyve for meg. Så hvor befant hun seg.
”Hun må ha ringt sykehuset før hun dro hit”, sa jeg. «Sara var det ikke.»
”Jo, du husker riktig. Mitt navn er Sara Komt. Det lyder logisk.” Hun så på resepsjonisten.
”Jeg har ikke mottatt noen slik samtale”, sa hun. ”Ikke har jeg registrert noen heller, men jeg kan sjekke det nærmere.”
”Ta kontakt når du vet noe mer”, sa jeg og gikk.
Jeg var kald over hele kroppen. Noe var galt, og jeg begynte å skjelve. Jeg skulle ikke ha tatt bil, for nå trengte jeg å kunne bevege meg hurtig, men jeg hadde vært helt sikker på at hun ville befinne seg på hospitalet. Jeg hadde i hvert fall ikke tid for trafikk. Utenfor var det benker oppstilt i et parkanlegg. Det gikk kvinner og menn med barnevogn der, andre pasienter. Jeg plasserte meg på en benk. Først kontaktet jeg Gailio, min kisteverge.
”Hvordan er det…”
”Ikke si mer Gailio. Lytt! Jeg får ikke tak i Livia. Skipet mitt er parkert på havna. Jeg har tatt bil, men jeg orker ikke å ta meg frem i den. Kan du få rekvirert et belte eller en sykkel til meg og få den transportert til hospitalet.”
”Det er vel egentlig noe vi har sluttet med”, sa Gailio. Vi hadde det på mitt forslag. Konglomeratet hadde hatt for vane å rekvirere alt de trengte. Det hadde skapt mye irritasjon rundt om i de ulike verdensdeler, på ulike plasser. Irritasjon var ikke noe vi trengte. Folk hadde til og med forstått at vi kunne bli utsatt for opprør. Endringsårene var nettopp kjennetegnet ved at folk ville ha endring.
”Vet du om noen fra oss som har utstyr ….”
”Jeg skal gjøre det!”
”Kan du kontakte gruppa mi å be dem komme hjem til meg. Det må letes. Jeg får ikke tak i Grolin og Ordelia heller. ”
”Ikke si mer Reikin.
Jeg ordner transport til deg så kan vi snakke videre.”
Benken var malt grønn. Fargen var motbydelig. Jeg reiste meg opp og begynte å gå. Det sto et tre foran meg, et veldig grantre. Gailio var med meg igjen. ”Transport kommer. Jeg kan høre at du går. Sett deg ned!”
”Kontakt gruppa mi. De må komme så fort de kan!”
”I tillegg kontakter jeg kistevergene og din svigerfar. Vi kommer Reikin. Jeg skal ta meg av alt. Let!” Jeg var takknemlig.
I det samme jeg trykket ham ut så jeg to sykler i lufta. Rett etterpå landet det to menn.
De presenterte seg, en lys og en mørk. Jeg fikk ikke med meg navnene.
”Gailio ba oss om å overlevere deg denne sykkelen og dette beltet. Trenger du noe mer?” Den lyshårede så granskende på meg.
”Kan du ta i mot bilder?”
” De nikket begge to. ”Hvis dere hører om ei ulykke som involverer ei kvinne, denne kvinna, vil dere si i fra?” Jeg sendte over bildet av Livia og frøs over hele meg mens jeg fikk på meg beltet. Det var ikke optimalt, men det fikk duge. ”Hun er høygravid. Det er to andre savnede også.” Jeg plasserte meg på sykkelen mens jeg sendte over bilder av Grolin og Ordelia.” De nikket begge. ”Hvis dere hører om noen ulykker, trafikkopphopninger, kan dere si i fra!” De nikket igjen. ”Jeg setter fra meg utstyret i hangaren. Der har jeg skipet mitt.”
”Ta det med ro. Vi drar sammen med deg og plukker det opp”, sa den lyse. Den mørke nikket. Jeg kunne ikke dra direkte dit. Først måtte jeg med selvsyn skaffe meg oversikt over trafikkforholdene i Liljestad. ”Gailio er en god venn”, sa den lyse. ”Vi vil gjerne bli med deg. Å ikke finne sin høygravide kone er ingen spøk for noen mann. Vi har begge barn, og som jeg sier, Gailio er en god venn.” Han strakte frem handa og presenterte seg. ”Glokin Ivron.” Jeg presenterte meg jeg også. Den mørkhårede rakte frem handa.
”Dypljo Marxus. Vi skal bidra til å finne henne”, insisterte han. ”Selvsagt blir vi med deg.” De nikket begge.
Jeg ga dem en dyptfølt takk, fikk sykkelen i bevegelse og lettet. Heldigvis var det klarvær, men det ville snart mørkne. Jeg fløy høyt for å ta inn et oversiktsbilde over hele Liljestad. Det var som de hadde sagt. Alt virket i orden, ingen køer, ingen opphopninger.
Jeg gikk ned og fløy i retning skipet.
De to holdt følge. Jeg landet ved havna rett ved skipet mitt. Det sto slik jeg hadde forlatt det. Mine forvirrede tanker registrerte at to pinner lå slik jeg hadde lagt dem. De to mennene landet rett ved siden av meg. Jeg takket i det jeg entret skipet. De nikket.
”Vi skal holde øyne og ører åpne”, sa den lyse. Jeg hadde glemt hva han het. ”Vi gir melding med en gang vi vet noe.” Jeg takket.
De ble stående å følge meg med øynene i det jeg lettet. Mitt indre stress lå som en egen farge foran øynene. Jeg kunne ikke tillate meg å miste verdifull tid. Med øyne som stempler mot grunnen fulgte jeg kursen jeg mente måtte ha vært Livias naturlige veivalg.
Hun hadde aldri kontaktet hospitalet. Det var der feilen var. Da hadde hun løyet, for hun hadde ikke hatt noen time. Det var ingen vits i det jeg holdt på med. Ikke noe tilsa at hun hadde vært i Liljestad. Så hvor var hun, og hvor var Grolin og Ordelia? Det måtte jeg hjem å finne ut av.
Kroppen begynte å skjelve.
Jeg kunne ikke lytte til kroppen. I stedet sjekket jeg displayet. Der var det ingen signaler fra noen. Det var som å gå i stykker. Jeg måtte skaffe meg noen svar. Hvis ikke, ville jeg tørne.
Jeg nærmet meg Liljedalen og satte retning mot husklyngen på vår gigantiske eiendom, senket farten, satte på varmestrålende lys og fløy sakte og bredt for å dekke et størst mulig område. Det ville ha vært enklere med sykkel, men skipet var velutstyrt, og det var vårt. Vi hadde kalt det Stjernen.
Jeg sjekket rommene. Det var ingen levende vesener i noen rom. Alt var som det skulle. Livia hadde tegnet huset. Ikke noe minnet om mitt tidligere barndomshjem. Selve huset var bygd for å ha store sammenkomster med overnattingsgjester, gruppa mi fra Konglomeratet, kistevergene, slekt og venner.
Grunnrisset av mine foreldres hus fantes der inne, men det var ikke synlig.
Livia var opptatt av hus. Det var ingen bil, ikke i garasjen og ikke utenfor. Det skulle ha vært tre.
Alle rom befant seg på oversiden av bakken med unntak av et. Det var et kjellerrom og fungerte som det. Der var det heller ingen. Foran huset var det en gigantisk hage, stengt for dyra. Det var Grolins doméne. Jeg elsket den hagen. Det var ingen der heller.
Jeg så utover skogsområdene, men jeg så verken hestene eller Laia. Faktisk virket det helt tomt. Skrekken gjorde det tungt å puste. Livia hadde fått satt opp en gigantisk mur langs tomtegrensa som skulle holde Laia og hestene på innsida. Jeg kunne følge yttergrensa av tomta på skjermen. Der var det ingen, verken dyr eller mennesker.
Jeg sjekket frimorådene, skogen, de tre vannene, Beinvann.
Hun hadde sagt Benvann. I friområdene hadde Laia og hestene en eventyrlig boltreplass. Tomt, et fryktelig tomt ord. Skrekken hylte under hjertet. Jeg sjekket stallen. Hestene var ikke der.
Livia kunne ikke ri nå. Beklageligvis var ord som kunne, ikke ord hun ikke hadde i sitt vokabular. Grolin og Ordelia kunne ha dratt på en ridetur på utsida av muren, men da burde jeg ha registrert Laia. Vi tok ikke med oss Laia på utsida. Laia ville da mest sannsynlig ha lagt seg til å vente på dem.
Jeg landet og plasserte skipet i hangaren. Den hadde plass til tre skip. Nå var det kun mitt her. Fra det nærmeste skipet kunne du stige direkte inn på terrassen. Jeg ble sittende å stirre utover dyras friområde. I det minste burde jeg se noen av dem. De burde komme når de oppdaget meg, de pleide å komme når de oppdaget meg, men jeg så ingen.
Jeg tok meg ut av skipet og valgte transportbåndet som tok meg til inngangsdøra.
Dette var vårt hjem. Her ville hun oppdra våre barn. Jeg tok meg inn ytterdøra og kom direkte inn i en kombinert hall og stue.
Stumtjeneren var veltet. Den hadde ikke vært veltet på de bildene jeg hadde sittet og sett på. De var stilt inn på å vises i virkelig tid. På bordet lå det en lapp. Jeg går ut! Det var Livias skrift, men beskjeden var feil. Det skulle ha stått at jeg drar til hospitalet. Hun hadde ikke vært på hospitalet.
Jeg sverget og kontaktet Grolin mens jeg gikk ut på kjøkkenet. Det lå dekketøy på gulvet og var knust. Hun hadde beviselig ikke vært til graviditetskontroll, men hun hadde skrevet til meg at hun skulle det. Duken lå ikke på bordet, men befant seg i virvaret av glasskår.
Livia var opptatt av duker
Akkurat nå hatet jeg duker. Jeg hatet alt Glass og tøy Jeg sparket til det så det føyk.
Livets mange utfordringer. Ærlighet versus løgn, mot versus feighet, om å gjøre det rette.
Jeg tror det må være noe av det verste som er å ikke få tak i mennesker du er glad i, vite hvor de er. Hagen saken har hvilt tungt på oss i Norge. Ei kvinne er forsvunnet, kidnappet. Ingen vet hva som har skjedd med henne. Mest sannsynlig er hun død. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvor grusomt det er.
Reikin drar ut for å lete.
Han vet at han er blant opprørernes mest ønskede. Det er også de tre klonene som bor i Konglomeratet, de som ble befridd fra opprørernes varetekt. De tre vil være et sesam, trylleri, for å få det meste til å hende. Det er også et moralsk forkastelig valg som man aldri kan ta.
Det er en av vår tids utfordringer. Vi har tillatt en økonomisk runddans som fremmer griskhet og grådighet. I utdannelsen prises intellektuelle evner. En god utdannelse gir oftest godt betalte stillinger.
Sånn er det ikke i Konglomeratet, ei heller i resten av verden.
Alle får samme lønn for en arbeidstime uansett hva det er eller hvem som utfører arbeidet. Penger har ingen vekt. Tekniske nyvinninger, mat annet man trenger fordeles mellom verdensdelene ut fra behov og aldri ut fra penger. Likevel er det oppstått misnøye.
Det er en lov som er lik for alle. Men den har forbud som irriterer enkelte. Det leder til misnøye som igjen skaper opprør selv om alle egentlig har det fint, og har alle de grunnleggende behov dekket opp for.
Så hvorfor blir det da opprør.
Slike spørsmål synes jeg det er spennende å dvele i. Hva driver oss mennesker? Bli med på en videre reise da vel. Så kan vi diskutere ulike vesentlige spørsmål som boka tar opp.
Jeg har selvsagt jobbet mye med dette, forsøkt å skape ekte miljøer av en fantasi. Men jeg er overbevist om at dette er vesentlige spørsmål i vår tid. Det tristeste av alt skulle være hvis disse tanker blir liggende fast mellom to permer og aldri blir til liv i noen indre.
forfatter-fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til Liber Mundi.
Forfatter-Fremtidskrim. Trykk på bildet for å komme til kapittel 2
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger, Forfatter R.R. Kile, Cand Ed
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger,Forfatter R.R. Kile
Det er så merkelig med tid.
Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene, minuttene fra, sekundene. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder, flyt, det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i. Det er da læring skjer, virkelig læring, som går i dypet, det er da læring er mer enn bare læring. Flow, tid og evighet blir ett.
Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinja.
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, pedagoger,Forfatter R.R. Kile
Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.
Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.
Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte. Hele mennesket er i flyt.
I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg.
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Tid og evighet, lærere, Forfatter R.R. Kile
Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp.
Mora mi hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning.
Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.
Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.
Venner og lillebror gikk i toget.
Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene. Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.
I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog. Slike opplevelser setter spor i kroppen. De er dype sporene av flyt. Læring er mer enn læring. Læring som setter dype hukommelsesspor.
I skolen skal det måles hva eleven har lært.
Flyt, Læring er mer enn bare læring, flow, Tid og evighet,
Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg.
Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.
Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.
Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua.
Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede, for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede, ja, for da er læring mer enn læring, hukommelsen styrkes, læringspotensialet blir optimalt og læringsgleden gnistrer, jaget hvert eneste kjedsomhetstroll. Flyt.
Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets. Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.
Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere og bare ha det morsomt.
Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.
Ungene kommer til verden med en formidabel lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av mer eller mindre rotta på den hos mange av oss.
De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte på skolen med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.
Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet. La oss gjøre så flyt i læring blir de telenomier elevene våre følger. Da gjør vi noe godt for samfunnet. Flow.
Ekte læring
bygger varige indre kunnskapsstrukturer som nye erfaringer lett kan knytte seg til.
I det ligger god samfunnsøkonomi.
Flyt, Læring er mer enn bare læring, Flow, Tid og evighet, lærere, forfatter R.R. Kile
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt, Undervisning, Mihaly Csikszentmihalyi, Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Seksåringer, denne magiske alderen da utviklingen av tenkningen finner sted.
Seksåringer, de lever fortsatt i en magisk verden. De tenker ved å gestalte omgivelsene, putte dem ut i det store rommet der de befinner seg. Slik starter den indre tankeverden. Forstyrrer vi denne utviklingen med vår måte å gjøre det på, ja da kan vi skade ungenes utvikling mer enn vi aner.
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt, Undervisning,
Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksåringene.
De har ikke noe på en skolepult i et klasserom å gjøre. Fagmiljøet sto steilt i mot den gang reformen ble innført. Det ble lovet at det første skoleåret skulle være lek. I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. Samfunnet vårt taper på det, direkte taper. Seksåringene mister noe vesentlig som de trenger. Seksåringene er konger og dronninger av lek. De hører hjemme i leken, i rolleleken.
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt,
Barn er i en kontinuerlig utvikling. Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med å bli til noe annet.
Vi som får gå sammen med dem, befinner oss på en vei i stadig endring. Vi kan ikke ta noe for gitt. En seksåring kan elske å leke skole, noen liker også å gå på skole. Seksåringene befinner seg i en overgangsalder. De står på toppen av en høyde. Derfra bygger de sin indre scene rik og storslått.
De er på vei inn i noe annet.
Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget.
Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk. Her er ditt og der er datt. Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, får øye på dem og utvikler seg.
Småbarna klarer å fastholde små handlingsrekker. Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse. Den indre scenen utvikler – og utvider seg i takt med den ytre.
Seksåringer kan forholde seg til komplekse lekelandskap. De kan foregå på flere plan over store områder over lang tid.
Yngre barn trengs til statister og forefallende roller. Slik utvikler de sin egen lek. Vinn vinn på alle områder.
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt, Undervisning,
Seksåringene har behov for en avansert lek.
De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og miljø som driver leken videre. Seksåringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Tøy til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige så de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver.
Toget har gått for det siste. Siden seksåringene nå tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemiljø der. De skal ikke undervises.
Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer – og opprettholder lange lekesekvenser.
De voksnes roller blir å være tilretteleggere og inspiratorer. Ungene tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primæropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike årsaker svikter oppgava, må barnehagen sørge for at de får det. For at seksåringene skal kunne henge med i kompliserte lekestrukturer er det vesentlig at de har eller får primæropplevelser i bøtter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til særlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg på en annen planet. Seksåringene er på vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk på at de får forbli på sin egen haug en stund til.
Seksåringen trenger voksne i sine omgivelser som forstår hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken får utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet sitt til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de må bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk bør få stå fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri så fint. Ferdig! Slutt!
De begynner på noe annet, noe nytt.
Byggverk, som får stå, kan komme i veien for rengjøringshjelpen. Det må vike. Seksåringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I læring søker vi nettopp etter elevers evne til å holde fast i lange tankesekvenser. Vårt mål er rett og slett å utdanne denne evnen. Seksåringenes lek gjør det for oss helt gratis. Også så moro som de har det når de gjør det. Flyt og læring. Det er optimalt.
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt, Undervisning,
Seksåringenes lek er krevende.
Den krever en intens tilstedeværelse. De lærer på mange plan på en gang. Den sosiale evne settes på harde prøvelser, gode prøver, fine prøver. Den sosiale kompetansen løftes til bevissthetens høyder. Unger som sliter, som har det vondt, som har mye å tenke på, for dem er lek på dette nivået en utfordring. Sansene, tankene, følelsene er opptatt av den egne smerten. De kommer til kort. De trenger hjelp. Hjelp til å komme inn i leken, til å komme i flyt, til å slippe tak.Pedagogene må vite hvordan slik hjelp skal gies. De må kjenne lekens betingelser, følge med og dytte på riktig sted. Alle barn trenger å utvikle den indre scene, den indre tanken. Det er den som står på spill. Derfor må ingen anstrengelse være for stor. Dette handler dypest sett om denne ungens fremtidsmuligheter.
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt, Undervisning, Mihaly Csikszentmihalyi,
Så en dag skjer mirakelet. Den indre scenen er klar. Stor og beriket. Tenkningen hopper inn i hodet. Vi spiller våre fremtidige teaterforestillinger, på vår egen indre scene. Den vi møysommelig har bygd opp og skapt. Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. Hurra. Det er da vi er klare for skolen.
Seksåringer, Utvikling av tenkningen, lekens betydning, flyt i læring, lek er flyt, Undervisning,
Dette forklarer det problemaspektet vi kjenner etter at vi har levd med seksårsreformen i noen år.
Gutter som er umotiverte og ikke vil. Så sier vi at de er senere skolemodne enn jenter. Tull og tøys. De har bare ikke fått utviklet seg ferdeg. Hverken gutter eller jenter har fått gjort det.
Jentene er ofte mer villige til å sette seg ned og og drive med puslete greier enn det guttene er. De velger ofte det selv også, selv om de synes det er kjedelig og bli styrt. Utviklingen av den indre tenkningen krever at de styrer seg selv.
Guttene vil herje rundt, rope, løpe og organisere mer voldsomme prosjekter. Jentene er gjerne med hvis de blir gitt muligheten.
En skole som ikke tilrettelegger for det ungene trenger, dreper læringsgleden og gjør dem slitne. Det gjelder for begge kjønn. Derfor er svaret.
La seksåringene leke seg til den tenkningen de trenger for å bli skolebarn.
Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyterkongeveien til læring, læring, Mihaly Csikszentmihalyi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile
Lek, barnets læringsarena.
Lek. Barnets læringsarena. All utvikling starter med kjærlighet. Barnet opplever kjærlighet i sitt første møtet med omgivelsene. Det tar kontakt, opplever og leker. Slik utvikler ungen seg, blir til. Flyt er kongeveien til læring. Flyt slik det er beskrevet av psykologen Mihaly Csikszentmihalyi, Flyt er lek, men flyt er også altoppslukende opplevelser der personen er helt tilstedet i sine opplevelser.
Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyt er lek,
Et barn er født og har startet på livsveien. Vi har alle blitt født. Det må ha vært fryktelig. Den trange fødselskanalen, dra pust for første gang.
Du møter den lilles blikk, dette magiske øyeblikk, den nyfødte og dens omsorgspersoner. Der inne lever all verdens eventyr. Et lite menneske strekker ut ei hand, kjenner på kjærligheten og utvikler seg.
Barnet bringer med seg noe som er helt dets eget.
Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet, flyt
Søren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse. Fødselen gjør i hvert fall det. Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjærlighet i hvert eneste menneske. Denne spiren er det som starter all utvikling.
Barnet bringer noe med seg som er dets eget. Kjærligheten vever i blikket som en svevende flamme. Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjør sine første erfaringer. Fler og fler.
Fødsel, dikt, et barn som kommer, lek og læring.
All utvikling starter med kjærlighet
Dette er Min mening, som jeg har argumentert frem i hovedoppgava mi, Læring er mer enn læring og som rådgiverstudent. Kjærlighet til omgivelsene får ungen til å reagere på stimuli, og vi svarer ungen i en gjensidig vekselvirkning av en spiraliserende positiv utvikling. Barnet søker gode opplevelser. Først og fremst snakker vi om en følelsesbunt. Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nåde. Barnet øver opplever glede, flyt, anstrenger seg og blir til.
Vokser inn i livet.
Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet,
Vygotski har uttalt at læring er en fortsettelse av ungers fantasiutfoldelse, flyt. Dette endrer karakter som barnet vokser til og gjør erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er å tilrettelegge for muligheter for flytopplevelser tilpasset alderstrinnet fordi flyt er kongeveien til læring. Da tennes ungers læringsglede og trivselen øker. Det er viktig for vi trenger læringshungrige unger, læring om alt vi som samfunn mener at unger trenger å lære.
Svaner, dikt som symboliserer fødsel. Forfatter R.R. kile.
Små barn leker ved siden av hverandre.
De er intenst opptatt av hverandre og av de leker ved siden av hverandre, i det de tilegner seg stadig flere komplekse læringsbetingelser, utvikler seg og vokser i mental – og sosial evne. Ved å late som at noe kan symbolisere noe annet, tråkkes de første skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og på liksom tar vi en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Et tall betyr en mengde, en bokstav betyr en lyd.
Desto flinkere barna blir til å lage symboler på ting og til å holde fast i lange sekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk består av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Når vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjøre, så er det ikke spesielt vanskelig.
Barnet utvikler sin indre scene. Desto større og rikere scenen blir, jo bedre vil elevene klare seg i skoleundervisninga senere.
Å berike tenkningen, bidra så barn blir skolemodne.
Lek, barnets læringsarena, utvikling, utvikling starter med kjærlighet,
Å vokse fra barn til voksen er egentlig det samme som å legge ut på en lang læringsreise der det ene bygger på det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. Flyt er læring, læring er flyt, like fra begynnelsen.
Barnehagens sentrale oppgave blir å tilrettelegge for gode flytopplevelser tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for temaer. Da blir det enklere for ungene å samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene på den indre scenen ligner.
Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker.
Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne.
Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, ei rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan leves ut på mange måter. Der voksne kler seg ut, og spiller teater med enkle rekvisitter på fantasiens premisser, skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stående. Mirakuløst spretter det skuespillere frem blant publikum. Der en gnist har tent flyt i det indre, vil deres fantasiverden være beriket i lange tider etterpå.
For å forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme eller lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i fantasiutfoldelse, flyt i læring. Det behøver ikke å være spesielt slitsomt. Man får tifold igjen for anstrengelsene, Inspirasjon, motivasjon, fordypning.
Innestemmer.
Jeg grøsser når jeg hører ordet. Alt bråk, tull, udregelig atferd bør være bannlyst hele tiden, ingen har vel noen gang hørt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer må få lov til å være tilpasset den rollen de er i.
Min erfaring er at mange voksne er ødeleggere når barn befinner seg i sin fantasiensverden. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Skap dere et indre teater selv og kjenn på kreftene! Ingen støyer så mye som voksne som lever ut fantasier og er i flyt. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lærer om verden ved å herme etter oss. De forfølger det som gir tilfredstillelse. Vær der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den få en optimal utvikling! Det får vi sosiale og skoleflinke unger av. Det trenger vi.
Vi kjenner alle til de barna som en fulle av frykt og angst.
Noen blir så stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre bråker og bøller så vi blir gale av dem.
Når de er i flyt, kommer de på siden av problemene. Slik får de også hjelp til å mestre dem. Derfor må vi finne ut av hva som får dem inn i flyt og aktivitet. Det er der vi må investere tid. Ikke på oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger ønsker å oppføre seg dårlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til å like det . Da kan det bli et mål de forfølger. Det er vår oppgave at det ikke går sånn, ei oppgave vi må ta på største alvor.
Vi opplever økt voldsbruk vårt samfunn.
Det er en stor utfodring. Dette er løsninga. Ungdom som opplever flyt ved å være udregelige, vil fortsette med det. Det kan bli den telenomi de følger. For samfunnet er det i så fall dypt tragisk. Det vil de fordi vi voksne sviktet og ikke viste dem veien til ekte læringsglede. Vi kan snakke om foreldres ansvar for ungenes oppførsel så mye vi vil, men det er i barnegruppene de opplever frykt, blir mobbere eller trekker seg tilbake. Det er vi pedagoger som må sørge for flyt i læring, et middel vi må vite å benytte. For da har de ikke tid til bøll. Da går de på læringsveien sammen med alle oss andre.
Det er en spennende vei og en sunn vei. Samfunnet trenger at vi vandrer den. Vi lever i en endringstid. Ikke noe er lenger som det var. Stadig endrer verden seg. Vi trenger unger som er kreative, som kan endre seg raskt etter som samfunnet trenger det, som kan takle stadige nye utfordringer uten å bli skremt av det.
Angst, forfatter R.R. Kile
Mange mennesker i dag opplever angst.
Det stilles store krav til mestring på alle arenaer. Selv mange unge elever er engstelige for ikke å strekke til, yte bra nok. Vi må få alle unger bort fra angsten. Det er helt unaturlig for unger å være redde, kjenne frykt. I utgangspunktet er de fulle av selvtillit. De må få utvikle tillit til seg selv og sine evner, for alle unger skal oppleve læringsglede og skoledagen skal være fylt av spennende oppdagelser.
Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves.
De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det selv når vi står i en pandemi, kjemper mot monstervirus. Flow, det er i flyt at alle sanser er tilstede i opplevelsen. Unger er oftest i flyt. Flyt versus plikt. Vi voksne står for pliktene. Læring skjer best i flyt. Unger lærer ved lek. Lek er flow.
Klokka må følges til ditt og datt.
Flow, flyt, flyt versus plikt, plikt, læring, Mihalyi Csikzentmihalyi,
Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser. Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem. Unger er i flow hvis vi lar dem. De kan gjøre oppgaver, utføre dem bra, men kun så lenge det er en lek.
Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinja .Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.
Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.
I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien.
Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.
Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.
Tull og tøys?
Nei takk!
Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.
Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.
Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort og så lite involverende som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.
Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.
Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.
Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.
Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.
Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det blir mulig. Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.
Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, tallene får mening uten krav til resultat.
Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.
De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.
Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.
Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.
Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter.
Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.
Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.
Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi, Undervisning, pedagoger, lærere, hukommelse, læringsglede. lek, klasserommet, forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi, Undervisning,
Kongeveien til læring, flyt.
Jeg har utdannet meg i mange år, jobbet som pedagog i mange år, vært lærer, tilbragt tid i klasserom, skapt læringsglede, stimulert elevers hukommelse, strevd for å få dem ut på kongeveien til læring. Hele tida har jeg stilt spørsmål. Hva med disse opplevelser der tida står stille? Når man kan høre knappenåler falle. Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken? Kongeveien i all utvikling. De intense øyeblikkene med fullt fokus for alle tilstedeværende. Den veien jeg selv vil vandre, den veien jeg vil at mine elever skal vandre, alle elever skal vandre, i alle klasserom. Flyt, de magiske øyeblikkene som endrer, kreativiteten som lager dype hukommelsesspor og gir læringsglede. Å utvikle seg i lek og flyt, flow.
Jeg har snakket om det, spurt etter det.
Folk smiler, kjenner seg igjen. Alle vet hva jeg snakker om.
En kveld satt jeg der selv i et klasserom for å bli undervist. Jeg satt litt i halvsvima, slik jeg ofte gjør når jeg har hørt det før, vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada.
Det var da det skjedde. Jeg sjekket ørene. De satt riktig. Det var en professor hentet inn fra Oslo. Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om. Han ga meg et navn, Mihaly Csikszentmihalyi,
Flyt, Kongeveien, å lære.
Å sparke ball med pappa, Gedigne fjell. Snø, natur, skiglede. lese en god bok. Delta i en fordypet samtale. Lykke! Full tilstedeværelse i lykka. Å være i flyt, helt tilstede sammen.
Dette er selvsagt det optimale målet», sa han, professoren.
«Om det er mulig å få det til i et klasserom, det er jeg sannelig ikke sikker på.» Handa mi føyk opp med samme iver som den Hermine Grang i Harry Potter,viser når hun vet et svar der borte på Galtwort. «Selvsagt er det mulig. Det er slik det bør være. Lærere med malerpensler og orkesterstav.» Jeg kunne ha snakket i hundre år. Jeg fikk et minutt. Det var en sånn lettelse at en fagmann snakket om akkurat det samme som jeg ser på som det aller viktigste i livet, som det aller viktigste i pedagogikken.
Professoren ga meg altså navnet, en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk å forske på slike opplevelser, Mihaly Csikszentmihalyi. Han tilbragte flere av sine barneår i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten som ga spenning og livsglede. Sjakkpartier om natta, med livet som innsats. Det ga grunnlaget for år med forskning da han siden ble professor i psykologi i USA.
Endelig hadde jeg en viktig person å knytte mine ideer til.
Mihalyi Csikszentmihalyi. Jeg var kjipt lei av det evinnelige:
Hvem sier det? Hvor har du det fra? Er det du som sier det? Hvem er så du?
Spørsmål fulgt av tung skepsis under øyelokkene. Jeg kjøpte alt av bøker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgava. Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i læring mener jeg:
Mitt ønske er at pedagoger i barnehager og i klasserom bevisst skal arbeide mot å gi elever flytopplevelser i undervisninga. Da må de vite hvordan orkesterstaven skal svinges. Tenkningen må gjennomstrømme vår pedagogiske utdannelse. Vi trenger fagintergrering på alle plan så det lekende skapende menneske får den plassen som kreves.
Dramafaget er vesentlig for den bevisste kunnskap om hvordan den indre scenen fungerer – og hvordan den kan stimuleres.
Kunstlærere mattelærere, norsklærere. Alle må trekke lasset i samme retning så hver eneste elev får vandre på kongeveien til en optimal utvikling. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil få en mer stimulerende skolehverdag.
De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan være større enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang. Liten jeg, langt i fra. Jeg er akkurat stor nok.
Flyt i læring kan gjøre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv.
Da er målet nådd.Flyt som grunnsteinen i all undervisning.
Unger er naturlig i flyt. Unger utvikler seg gjennom lek. Lek er flyt. Mennesker vil alltid søke flytopplevelser fordi de bærer den ultimate tilfredstillelsen og lykka i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er å finne. Pønske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen
Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet på best mulig måte. Unger, som søker flyt i læringsopplevelser, er samfunnsøkonomi på sitt beste, for som samfunn trenger vi læringsglade borgere med et best mulig grunnlag fra utdanningsinstitusjonene. Vinn/vinn alle veier.
Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, man søker dem som sin telenomi og blir til syvende og sist helt utslitt rett og slett.
Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og øvelse. Få sette egne ord på erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved å gjøre noe helt annet som også er viktig.
Lærerne må planlegge for små mikroflytoppgaver som er morsomme og øvende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppnådd at den enkelte elev går hjem med minst en flytopplevelse om dagen som følge av undervisninga, ja, da har man lov til å glede seg.
Læring, flyt, flow, kongeveien til læring, Mihaly Csikszentmihalyi,
