Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgien, den sanne løgner





Fibromyalgien,
den sanne løgner.
Mikroflyt,
Mihalyi Csikzentmihalyi,
Kroppen lyver,
Være frisk nok,
Forfatter R.R. Kile






Fibromyalgien, den sanne løgner. Mikroflyt, Mihalyi Csikzentmihalyi, Kroppen lyver,





Fibromyalgien, gjør kroppen til en løgner.


Kroppen forteller om smerter den ikke har, men kroppen feiler ikke noe som tilsier de smerter den utsettes for. Altså lyver kroppen. Det feiler meg ikke noe. Jeg er så lei av at det ikke feiler meg noe, når kroppen til stadighet skriker opp om at den gjør nettopp det. Kroppen lurer meg, så jeg går aktivt inn for å lure den. Mihalyi Csikzentmihalyi, skriver om mikroflytopplevelser, enkle hendelser som gjør kroppen glad. Slik kan man benytte til at smertene blir mindre og at smertene blir enklere å handtere.

Kjære kropp, jeg veit at du har lidd, du har opplevd smerter. Jeg veit at du frykter for at det skal skje igjen, du vil ikke lide så vondt en gang til. Kjære deg, jeg forstår deg vennen, jeg gjør det. Men du må slutte å være i katastrofeberedskap, for det er helt trygt. Jeg lover deg det. Vi vil leve et liv i glede. La smertene fare så vi kan ha glede og latter. La oss le sammen, kjære kroppen min, le av det herlige livet vi deler, du og jeg.

Hvordan skal jeg få kroppen til å tro på meg?


Jeg trenger å bli trodd på det jeg sier.
Den har ingen grunner til å gjøre det.
Den veit hva den har opplevd, men den kan ikke tenke over det. Det er jeg som må gjøre det for den.



Jeg har levd med fortrengninger, store fortrengninger. Derfor har jeg ikke kunnet respondere ærlig. Det kan jeg nå. Det er ikke nok å si til kroppen min at det er trygt. Jeg må vise den at det virkelig er det.

Å skjelle meg selv ut er en dårlig ide. Det blir den vettskremt av. Å fortelle meg selv at jeg ikke duger det må jeg la være. Tvertimot må jeg fortelle meg selv at jeg duger, også når jeg beviselig sett ikke gjør det. Er jeg da en løgner. Trolig kommer det an på hvordan jeg velger å gjøre det.

Jeg har skrevet bøker. Dem er det ingen som leser. Altså duger jeg ikke som forfatter. Bare jeg skriver disse ordene går kroppen i spinn. Hjerteslagene øker. Jeg må overbevise kroppen min at det er helt greit at ingen leser bøkene mine. Det viktige er at jeg gjør det jeg elsker å gjøre, det som gir meg flytopplevelser, gleder.



Så legger jeg bøkene jeg blir ferdig med ut for salg.


Dersom ingen vil lese dem, er det deres tap, ikke mitt. Jeg veit hva jeg skal skrive i den siste linja i den 24. boka i serien min. Det er flott. Vi kan være stolte, kroppen min og jeg. Jeg må forvandle virkeligheten. Det er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Så behøver vi ikke å være triste, vi kan bare være stolte over hva vi får til.

Min mann er overbevist om at jeg ikke bør være på SoMe. Særlig twitter kan være nådeløst. Man kan bli kalt stygge navn der. Ja, men man kan også komme i kontakt med hyggelige mennesker, få være med å mene noe, være med i verdensveven der ord sies. Jeg trives med å skrive. Så må jeg passe på at jeg ikke lar meg såre av noe som skrives der, for de som setter merkelapper på andre er ikke større enn knøtt.


Ingen på SoMe kan skade meg fysisk.


Ingen på twitter kan skade meg fysisk. Det skader ikke meg fysisk at jeg ikke lykkes med mine prosjekter heller. Kroppen min frykter fysiske smerter. Det er derfor den melder om katastrofer. Enhver frykt i meg, enhver frustrasjon, enhver fortvilelse, tror den kan resultere i fysiske lidelser. Derfor må jeg ikke være annet enn glad over det fine livet.

Hver dag må jeg ta de ulike aldersgrupper i meg, som har opplevd smerter, på fanget. Der må jeg forsikre dem om at de smerter de opplevde på ingen måter skal skje igjen. Det skal vi sammen sørge for.



Livet består av mange kjedelige gjøremål.




Ikke alt kan være morsomt, gi flyt. Men vi som har fibromyalgi trenger flyt for å få færre smerter. Vi må ta i bruk ulike mikroflytopplevelser.

Mikroflyt er små opplevelser som gir glede, små konkurranser, belønninger. Hva som gir den enkelte av oss mikroflytopplevelser, vil variere. Alle må derfor finne sin vei.

Jeg har ingen mulighet til å være effektiv lenger, får ting gjort. Det er ingen vits i å ergre seg over det som er tapt. Så jeg gjør små oppgaver. Disse planlegger jeg slik at de skal gi meg mikroflyt.

Pynte litt ekstra. Lime noen steiner på veggen. Jeg elsker å dekorere huset mitt med stein. Jeg hater å rengjøre hus, men skal jeg lime stein må det være reint. Fikse med blomster.


Det går sakte.

Stadig vekk har tida gått fra meg. I hodet mitt skal jeg gjøre en hel masse. Det rekker jeg ikke, men det jeg har gjort er bra nok.

Jeg har lett for å stille meg opp når dagen har endt å gi meg selv inn for alt jeg ikke rakk. Det er det dummeste jeg gjør dersom jeg vil ha en mest mulig smertefri tilværelse. Alt fokus må være på alt det fantastiske jeg fikk gjort og på det fantastiske jeg skal fortsette med å gjøre.

Min mann er frisk og rask. Jeg vasker et vindu mens han vasker alle husets vinduer. Jeg henger fem planker på veggen mens han får ferdig hele veggen. Men jeg har mye mer tid å bruke på det, så derfor har jeg opplevelsen av at det er jeg som har hengt opp husets planker. Hovedsaken er at vi planlegger aktiviteter så de gir oss gleder.



Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi.


Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi. Vi må i hvert fall ikke bli redde, for da får vi en eskalering av smerter. Det er det siste vi ønsker. La oss fortsette å ha det gøy, selv om vi må gjøre det på andre måter.

Fordi jeg får vondt når jeg driver med det samme over tid, må jeg sørge for variasjoner i oppgaver. Det er veldig ineffektivt, men jeg får gjort litt forskjellig. Det er fint. Får jeg kreative ideer underveis, setter jeg alltid i gang med dem. Det gir tilfredsstillelse, og det er viktigst. Kreativitet og fibromyalgi er gull, for da forsvinner vi inn i kreativiteten og der får vi smertefri. Hurra.








Fibromyalgien, den sanne løgner. Mikroflyt, Mihalyi Csikzentmihalyi, Kroppen lyver, Være frisk nok,



















































Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi, å leve med det.




Fibromyalgi,
et smertehelvete,
Å leve med det,
En kropp som lyver,
Forfatter R.R. Kile.





Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.





Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv.

Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen.

Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,

Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.

Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.

I flyt glemmer kroppen seg selv.

Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.

Liste:


Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
  • Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.


På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.

NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.



Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig.

Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.

Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.





Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.

Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.

















































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarna, dissa unga, de som bryter asfalt med hue.




Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.






Løvetannbarna,  resiliens, jeg, et løvetannbarn,  Pedagoger,  Lærere,  Overgrep, trakassering, Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, Pedagoger, Lærere, R.R. Kile.


Løvetannbarna.

Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.

Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.

Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.


Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,


Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.





Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.



Jeg leverte lapp.

Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.

Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene.

Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.


Jeg kan observere min mann.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere



Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.


Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.


I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.

Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.



Oppsummering.

Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.







Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.



























































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa








Løvetannbarn,
resiliens,
lærer,
voldtekt,
gjengvoldtekt,
overgrep,
Me too,
Forfatter R.R. Kile,
fortrengning,
den nesten usynlige flisa.











Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile






Løvetannbarn, jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte de jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.

Jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.

Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.

Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.

Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.

Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.



Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt


Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.

Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurt de samme behov.

Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.

Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.

Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.

Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.

De kan gå i forsvar.

Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.


Løvetannbarn, resiliens, den nesten usynlige flisa, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens voldtekt, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»

De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.




At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.

Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.

Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.

Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.

Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.

Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.


Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.

Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.

Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.


Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.

Løvetannbarn, resiliens,  voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer,



På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.

Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.

Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.

Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.

Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.

De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.

Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.

Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.

Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.




Det var et barn en gang, en gutt.

Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep, den nesten usynlige flisa
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff , overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile,



Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.

En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.

Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.


Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.

De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.

Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det.
«Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»

Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»

«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»

«Nei, og alle skal med.»

Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.

Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.

Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.

Han gråt, tårene fosset.

Han gråt, tårene fosset. Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.

Jeg fortalte om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.

«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.

«Komme til deg å få hjelp.» svarte han.

«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det. Han lovet.

Sammen gikk vi ut til de to kameratene.

Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.

Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.








Løvetannbarn, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.
Løvetannbarn, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile, trakassering, pedagog, flyt, overgrep.












































































Publisert Legg igjen en kommentar

Voldtatt, det er så bitte lite som skal til noen ganger.



Voldtatt,
gjengvoldtekt,
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
fortrengning,
Et barn en gang,
Å være lærer,
Forfatter R.R. Kile.









Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer





Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.


Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.

En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.

Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.

Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.

En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.

Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.


Voldtatt, gjengvoltekt, å være lærer, Forfatter R.R. Kile


Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.

Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.

Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.

Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.


Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.

Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.

Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.

Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.

Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.


Voldtatt, gjengvoldtekt, Å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.

Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.

Mamma skulle ha gjester.

Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.

Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.

Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.

Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.

Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.

Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.


Senere leste jeg pedagogikk.


Voldtatt, gjengvoldtekt, å være lærer, forfatter R.R. Kile



Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.

Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.

Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.

Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett.

Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.

En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.

Ungen åpnet døra.

Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»

«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.

«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»

«Men jeg…..»

«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.

Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.

Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.

Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.

Det gikk kjempefint.

Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.

Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.

Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.

Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.

En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.

Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.




Voldtatt, gjengvoldtekt, Overgrep, Trakassering, Me too, fortrengning, Å være lærer, Forfatter R.R. Kile.
























































































Publisert Legg igjen en kommentar

Trakassering/hjelp, å haike ække lurt, sa mora mi.




Trakassering/hjelp,
overgrep,
å haike,
forfatter R.R. Kile







Trakassering/hjelp, overgrep, haike. Det var en gang. Forfatter R.R. Kile
Trakassering/hjelp, overgrep, haike. Det var en gang. Forfatter R.R. Kile


Trakassering/hjelp. Noen ganger er det langt å gå.



Jeg har opplevd to negative haikehistorier, begge ganger alene og i trailer. Trakassering/hjelp. Det ender i ei solskinnshistorie. Det finnes så mange flotte mennesker, så mange fantastiske menn. Blant dem kan det finnes kåte ulver som river jenter i stykker, gutter også. De skal ikke få ødelegge livet for oss. Jeg har mye frykt i meg, er redd for å gå alene. Men en gang, da jeg var ung og livsglad, ville jeg at livet skulle være en dans av håp, der vi mennesker skulle bygge en ivaretakende verden sammen i fred og kjærlighet. Ingen trakassering. Vi skulle hjelpe hverandre.

De ensomme ulvene må vi finne så vi kan hjelpe dem tilbake i flokken. Verden er mer enn dem. På mange måter der det verste at de tok tryggheten fra meg, men dansen i kroppen skal ingen få ta, ingen. Å jeg skal jobbe for de ulvene, for ingen fortjener å gjøre overgripere av seg.

Jeg befant meg på Ekeberg og skulle til Karlsrud.

Det var sein kveld og langt å gå alene. Jeg strakte ut tommelen. En trailer stoppet. Jeg spurte om han kunne slippe meg av ved Lambertseter Videregående. Det var ikke noe problem. Jeg klatret inn. Han la ei hand på låret mitt. Det var ubehagelig. Jeg trakk meg mot døra. Da vi kom til bestemmelsesstedet, stoppet han ikke. Det er trakassering. Jeg var i hans bil, men han trakasserte meg.

Jeg minnet han på at det var her jeg skulle av. Han gjorde ingen tegn til å gjøre som jeg sa. Jeg ble vettskremt og prøvde å åpne døra. Han prøvde å hindre meg. Den store doningen gikk i sikk sakk bortover veien. Jeg hadde ingen tanke for sikkerhet. Alt jeg kunne tenke på var at jeg måtte ut, at jeg burde ha hørt på mora mi, nå fikk jeg igjen. Jeg beit fra meg og hadde et overtak siden han måtte styre bilen. Han åpnet døra og dyttet meg ut i fart. Heldigvis var det ikke fortau. Jeg datt ut i veigrøfta, trillet omkring, fikk fryktelig vondt. Lå helt stille. Jeg trengte hjelp. Det var ingen til å hjelpe.

Det gikk litt i svart.

Det gikk litt i svart. Jeg kom meg opp på beina og visste at jeg måtte kreke meg hjem. Det var noe å være redd for, men jeg var ikke helt sikker på hva det var. Da jeg kom nederst mot Østliveien, var porten låst. Det betydde at jeg måtte gå en omvei for å komme ut dersom jeg ikke valgte å klatre over gjerdet. Porten var høy, ment for å holde elever inne. Det virket helt umulig å komme over det gjerdet.

Jeg sjanglet så forferdelig, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde drukket noe særlig. Da husket jeg det, og jeg ble helt forferdet over den faren jeg hadde befunnet meg i. Jeg kjente over kroppen min. Den virket like hel. Han kunne ha drept meg. Jeg gikk for klatring, kom meg opp og ramla ned. Jeg husker knapt hvordan jeg kom meg over veien, inn i blokka og opp i heisen.


Venninna mi og jeg skilte lag nord i Sverige.

Trakassering/hjelp. Overgrep, haike. Forfatter R.R. Kile. Noen ganger er det langt å gå.
Trakassering/hjelp. Overgrep, haike. Forfatter R.R. Kile.


Hun fikk ved en feiltagelse med seg min sovepose og mitt telt. Jeg kunne ikke få tak i penger da det var søndag. Jeg hadde penger på ei postsparebankbok. Det var slik det var på den tida. Ikke hadde jeg telefon. Det hadde ikke venninna mi heller.

Jeg så ingen mulighet for å få kontaktet henne. Hun ville ikke oppdage det, før til kvelden hvis i det hele tatt. Vi hadde teltet i skogen. Jeg befant meg langt unna det meste, men var ganske nære hovedveien.



Jeg plasserte en stappfull sekk på ryggen og kom meg dit.

Så vidt jeg skjønte var det ingen annen løsning enn å rekke ut tommelen, prøve å komme meg nærmere hjem, i hvert fall til en by. En trailer stoppet. Sjåføren lovet å sette meg av på den andre siden av Haparanda. Jeg var såre fornøyd. I begynnelsen pratet han hyggelig. Etterhvert ble han mer og mer nærgående. Jeg flyttet meg unna. Det var tre seter. Da jeg gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ha sex med ham, satte han meg av på utsida av byen, det verste som kan skje for en haiker. Det er en form for trakassering, hevn. I hvert fall var det ikke hjelp.

Foran meg lå veien, umenneskelig lang. Det var bare en hovedvei å gå langs. Jeg strevde for å holde tårene fra livet. Jeg hadde ønsket meg eventyr. Nå hadde jeg fått mer enn jeg hadde bedt om. Byen kom til syne. Jeg kom meg inn i noen gater. Der var det en busstopp. Jeg hadde ikke en gang penger til bussen. Egentlig måtte jeg finne meg et sted å sove. I morgen kunne jeg hente penger, men jeg så ingen overnattingssteder. Snart ville det bli mørkt.

Da kom tårene.

Jeg sto der på bussholdeplassen med tårer som rant. Mennesker hastet forbi meg på fortauet bak meg. Sekken var tung, men jeg tok den ikke av. Jeg skulle ha hørt på mora mi. Nå fikk hun det endelige beviset på at jeg var komplett umulig.

Da stopper det en bil. Sjåføren lener seg over mot passasjersiden og roper på engelsk: «Hopp inn!» Jeg ser perpleks på ham, en mørk kar, med et eksotisk utseende. I baksetet sitter det ei jente som ser typisk svensk ut. Hun ser ikke på meg. Ansiktet viser lite mimikk. Fyren kaster seg ut fra sin side av bilen. «Skynd deg! Jeg kan ikke stå her.» Han løper rundt. Jeg står som fjetret. «Få av deg sekken. Det ser ut som om du trenger hjelp. Han kommer bak meg og tar av meg sekken, puffer meg mot den åpne døra. «Sett deg inn så skal jeg lage litt kakao til deg. Det ser ut som om du fryser.» Han stapper sekken ned i bagasjerommet og løper over på sin side. Jeg går litt apatisk mot bilen og lar meg gli ned i forsetet.

Jeg hilser på jenta.

Hun svarer ikke. Han ber henne svare. Hun sier hei, men ser meg egentlig ikke. «Jeg har en campingvogn», sa han. «Der kan du få sette deg ned og få varmet deg litt. Så kan du fortelle meg hva som er galt. Jeg skal hjelpe deg.»

Vi kom til campingvogna hans, en liten vogn. Han tok sekken ut av bilen og plasserte den på utsiden, sikkert så jeg skulle være trygg. Jeg ble plassert på en stol. Der serverte han kakao, egg og bacon. Jeg spiste som en hest. Han smilte fornøyd. Jeg hadde møtt Tony.

Tony kom fra Mexico og var en apasjeindianer.

Trakassering/hjelp. overgrep, haike, Forfatter R.R. Kile, gode folk som rekker hender.
Trakassering/hjelp. overgrep, haike, gode folk som rekker hender.



Han hadde fire unger. Kona hans hadde dødd i en bilulykke. Han kunne ikke leve med det og hadde siden reist rundt i campingvogn. Han spilte flere instrumenter og livnærte seg ved å spille for folk eller male og selge billige malerier på dørene.

Han fikk meg til å fortelle min historie. Etterpå tilbød han meg at jeg kunne få feriere sammen med dem. Når ferien var slutt, skulle han kjøre meg hjem. Han skulle ikke ha noen penger. Dem skulle jeg gjemme til mer krevende tider.

Marita hadde han funnet psykisk syk i en leilighet i Stocholm da han kom dit for å selge malerier. Han hadde meldt fra til sosiale myndigheter som egentlig kjente godt til saken hennes, men de ante ikke hva de skulle gjøre med henne. Hun rømte fra alle behandlingstiltak.


Leiligheten var fullstendig nedgriset, og hun nektet å ta noen form for tabletter. Det hadde visstnok startet som en fødselspsykose. Hun var skilt. Men eksmannen var den eneste hun hadde kontakt med.

Tony hadde vasket ned leiligheten, og tatt seg av henne.

Han hadde fått i gang et møte med eksmannen og sosialkontoret. De hadde blitt enige om at Marita skulle reise med ham. Så skulle de komme til Stocholm for møter med sønnen. Hele historien høres ravende gal ut, men jeg har truffet både ektemann og sønn. Han var helt over seg over Tony som hadde fått til det ingen andre hadde greid.

Tony ville gjerne lære meg å spille og male så jeg kunne klare meg i et knipetak. Jeg var ikke den beste eleven. Han hadde gevær i vogna. Han skulle ikke være forsvarsløs i verden. Han hadde full forståelse for at jeg hadde kniv skjult festet til buksebeinet.

Jeg hadde det så moro med Tony.

Litt som Rasmus på loffen. Denne flotte karen som lærte meg alt om det meste og pøset på meg med selvtillit som om han forsto at det var det jeg trengte mest i hele verden. Jeg var ikke særlig fornøyd med utseende mitt. «Så hvordan vil du se ut da», spurte han. Jeg forklarte. Han smilte. «Det er akkurat sånn du ser ut.»

Han kjørte meg hjem til mamma. Hun fikk sjokk da jeg sto på døra med Marita og Tony som jeg trengte at fikk overnatte. Mye kan man sim om min mamma, men hun åpner huset sitt for folk når hun bare får summet seg.
Tenk at de fins sånne folk, mennesker som hjelper andre. De finnes også der i menneskeflokken. Er man heldige treffer man på dem når man trenger dem som mest. Jeg har skrevet så mye elendig i det siste, men disse solskinnshistoriene i livet må man ikke glemme. Det finnes så mange flotte menn i verden som aldri vil annet enn å ta vare på andre, ta vare på kvinner, løfte dem opp så de blir mer enn seg selv. Aldri trakassere, være en hjelper.

Takk Tony, for at du var der for ei ung jente en gang.



Trakassering/hjelp, overgrep, haike, Forfatter R.R. Kile. Noen ganger er det langt å gå.
Trakassering/hjelp, overgrep, haike, Forfatter R.R. Kile. Noen ganger er det langt å gå.




















































Publisert Legg igjen en kommentar

Trakassering, voldtekt, Jeg husker.




Trakassering,
Voldtekt,
Gjengvoldtekt,
Jeg husker,
Me too,
Overgrep,
Forfatter R.R. Kile.





Er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.



Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.
Trakassering, voldtekt, Me too, overgrep, jeg husker. Det må være det verste noen kan gjøre mot andre.



Hvem vil huske trakassering, voldtekt, overgrep. Jeg ville så veldig gjerne ikke huske det. Kroppen min var så ødelagt, men jeg ville ikke se det.


En gjengvoldtekt er ikke det. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.


«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»


Jeg begynte å gråte.

Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile, Me too, fortrengning, Å utøve vold, det er så jævlig.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, forfatter R.R. Kile



Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til.

Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»

Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk.

Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt, Me too, fortrengning, smerter. Det er for jævlig hva de tok fra meg. Den uskylden, de enkel gleder, får jeg aldri tilbake.
Trakassering, voldtekt, overgrep, gjengvoldtekt



De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.

Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig.

Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.


Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem.

Trakassering, voldtekt, gjenvgoldtekt, overgrep, grusomheter. Jeg fatter ikke at noen kan ha glede av å skade et annet menneske sånn.
Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, grusomheter



De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da broren min var tretten.

Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme.

I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.

Naboen min fra senere i livet kom fra samme drabantby som meg.

Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter. gjengvoldtekt. Det må slås hardt ned på, for det skalder for livet.
Trakassering, voldtekt, overgrep, fortrengning, smerter.



Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.



Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen.

Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.


Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.



Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det.

Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.




Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!






Trakassering, voldtekt, gjengvoldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.
Trakassering, voldtekt, overgrep, Me too. Jeg greide ikke snakke om det. Nå gjør jeg det i håp om å bli en bedre forfatter.













































Publisert 4 kommentarer

Voldtekt, den dagen livet gikk i dass.




Voldtekt,
Gjengvoldtekt
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
Forfatter R.R. Kile






Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakassering, overgrep, det verste som kan skje noen.
Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakassering, overgrep, det verste som kan skje noen.





Voldtekt, det var den dagen livet gikk i dass, ikke noe ble det samme igjen. Vi har hatt Me too kampanjen. Jeg holdt kjeft, kunne ikke snakke om det.

Voldtekt stjeler deler av jeget ditt, av sjelen din, av kroppen din, av minnene dine, av følelsene dine. Det ødelegger deg for livet for at noen får lyst til å stikke pikken sin inn i deg. Samfunnet later ikke til å ta det alvorlige. I politiskolen har de hatt knulle torsdag. De gjengvoltok meg. Livet mitt slik jeg kjente det, ble aldri det samme. Overgrep og trakassering. Faen ta dem. De vet ikke hva de gjør, i hvilken grad de skader et medmenneske som de i et øyeblikk ser på som et vannhull for begjær. Voldtekt. Faen ta dem alle.

Jeg var ung den gangen.

Det er ikke alt jeg husker, men det jeg husker er mer enn nok. Jeg kom tidlig hjem en lørdagskveld, i ti tida kanskje, hadde drukket lett, var litt surrete i hue, ikke mer enn det. På parkeringen rett ved blokka vår står det en gjeng gutter som var jevngamle med meg, enkelte hadde gått i klassen min, ikke folk jeg pleide å henge med. Vi jenter henger jo gjerne med litt eldre gutter.

Jeg var aleine hjemme hele helga. Broren min også. Egentlig var det for tidlig å gå hjem aleine. Jeg må ha vært helt utrolig naiv, men jeg hadde så mange idealer. Make love not war. Ikke sex, men kjærlighet. Stakkars disse folka. De hadde ingen steder å henge. De dreiv med litt småkriminelt flere av dem. En gang stjal to av dem bilen til læreren fra skolens parkering mens læreren sto i klasserommet og så på. Sånt ga jo en form for heltestatus som vi snakket om, lo av.

Jeg ba rett og slett hele gjengen med meg hjem.

De blei skikkelig glade for det. Jeg hadde liksom alltid vært litt utilnærmelig for dem, mente de. Det var så mange som vanka hos meg. Mutteren, så gal hun enn kunne være, lot oss alltid få ha venner hjemme. Vi bodde i en liten treroms i sjette etasje. Det står det respekt av.

Vi kom oss inn i leiligheten. Idioten meg, fant frem drikke i fatterns barskap. Det var heller lite og befant seg øverst i kjøkkenskapet der han trodde ingen fant det, ikke oss, ikke mutteren. Både broren min og jeg var stadig der og etterfylte så det var ikke så sterkt nødvendigvis. Etterhvert skaffet gutta noen øl fra jeg veit ikke hvor.

I begynnelsen satt vi og prata.

I begynnelsen satt vi og prata. Det var hyggelig. Jeg følte meg som en tilbedt dronning. To jenter kom, den ene var kjæresten til en av gutta. De gikk i klassen til broren min. Jeg begynte egentlig å bli litt lei av det hele.

Der begynte galskapen. Jeg bad dem aldri om å gå. I stedet sa jeg at jeg var trøtt og ville legge meg. De kunne bli så lenge de ønsket bare de husket å låse døra etter seg og lovet å ikke slippe inn flere folk. Det var sånne venner jeg hadde, folk jeg stolte på. Hvor gal går det an å bli?

Jeg gikk rett og slett å la meg, lukket døra inn til soverommet, men jeg låste ikke. Etter en stund syntes jeg å merke at noen så på meg. Jeg åpnet øynene. Der satt han, ganske kjekk, en av biltyvene fra skolegården. Han spurte om å få et kyss.
Jeg: «Bare et kyss.»
Han: «Ja.»

Vi småpratet litt.


Han forsikret meg om at han alltid hadde vært interessert i meg, kysset. Jeg veit ikke om jeg sovnet. Men jeg våknet av at jeg hadde fryktelig vondt. Da var jeg naken. Han lå over meg. En lav gutt i min brors klasse lå under og kilte ham under ballene. Det var fullstendig absurd. Jeg skrek, men det var det ingen hjelp i. Aldri før hadde noen hatt pikken sin inne i meg.

Jeg ble holdt fast mens den ene gutten etter den andre byttet plass. I blant tok de meg fra to sider. Døra fra soverommet sto vidt åpen. Jeg skriker og griner, biter og kjemper, men jeg er så slapp i kroppen. Noen holder for munnen min, hindrer meg. Utgangsdøra går opp. Jeg ser rett på broren min. Han er der sammen med en kamerat kanskje er det to av dem. Ansiktene deres vider seg ut i forferdelse.

En av gjestene mine spør hva de skal.

Broren min sier at han skal hente drikkevarer. Han går på kjøkkenet. Jeg forstår at han skal opp i skapet til fatteren. Der er det tomt. Det veit ikke han. Kroppen min er full av gutter som puler og tar på meg overalt. Det er mulig at noen gir broren min noe. Jeg ser inn i øynene hans i det han kommer ut i gangen igjen. De er dypt fortvila, men han forstår at han ikke kan gjøre noe. Døra lukker seg. Jeg skriker og kjemper, men det kommer ingen lyder. Jeg har det så vondt, og jeg har ingen anelse om hvor mange som forgrep seg på meg den kvelden.

Det verste kommer til slutt. Det er en høy stor gutt, han som har en kjæreste som er tilstede i leiligheten. Jeg tror han er over to meter. Kuken hans er så stor at jeg blir vettskremt. Jeg er 1.50. Han skader meg. Det gjør så vondt. Han holder på i det uendelige samtidig som han skjeller meg ut, forteller meg hvor lite til kvinne jeg er.

Jeg hører lyder og ser mot utgangsdøra.

Jeg hører lyder og ser mot utgangsdøra. Der står nabokjerringa fra etasjen under. Hun skriker og kjefter. Noen stenger døra for henne. Hun roper at hun skal hente hjelp.

Det er mulig at det er hun som redder meg fra at dette fortsetter hele natta. Folk forsvinner. Denne fæle lange fyren velter seg av meg. Jeg styrter opp og skriker som en gal, skjeller dem ut. Egentlig burde jeg sikkert ha hatt vett på å holde meg i senga, gjøre meg til ingen.

Folk løper nedover trappene. Jeg roper etter dem. Heisen er stengt. Mannen til nabokjerringa er vaktmester. Det er en voldsom støy. Plutselig står de to jentene foran meg. De beklager det som har skjedd. Jeg ble så rasende, skreik og skjelte dem ut. De løp nedover trappene de også mens jeg ropte etter dem..

Jeg stengte døra, løp inn på badet, låste døra etter meg.

Der lå jeg og gråt så jeg ristet. Det var så mye blod. Det rant blod nedover lårene mine. Hvitt og rødt. Det var blod overalt. Jeg gråt som jeg aldri før ha grått. Så reiste jeg meg opp og sjekket kroppen min. Det rant blod fra alle åpninger unntatt øynene. Fra dem rant det tårer.

Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakkassering, overgrep, ikke noe er verre.
Voldtekt, gjengvoldtekt, Me too



Jeg husker at jeg tenkte at sånn skulle det ende med deg. Livet ditt er ødelagt. Jeg hadde så mange drømmer så mye jeg ville i livet. Så gråt jeg igjen, en helt annen gråt, en gråt over alt som var tapt, alt jeg hadde mistet, alt som aldri igjen ville bli.

Jeg tok en beslutning. Dette som hadde skjedd skulle glemmes for bestandig. Folk glemte ting i fylla ustanselig. Jeg skulle aldri noensinne huske noe av det som hadde skjedd. Livet mitt skulle bli helt annerledes, akkurat slik som jeg hadde planlagt det.

Jeg reiste meg opp, fjernet så mye jeg kunne av blodet i senga, la sengetøyet til vask.

Jeg skulle si at jeg hadde fått mensen. Så la jeg på nytt sengetøy, vasket overalt, gulv og meg. Nabokjerringa kom på døra. Jeg kunne ikke åpne. Da alt så normalt ut som om ingen hadde vært her, gikk jeg og la meg med et mantra syngende i hodet. Dette hadde aldri skjedd.

Da jeg våknet, husket jeg ingenting. Jeg var litt forvirret i hodet, blødde, hadde fått mensen, hentet et bind. Jeg husket virkelig ingenting av dette. Det var som slettet av hukommelsen i 37 år. En skulle ikke tro det var mulig, men det var det.

Men da jeg husket det igjen. Det var grusomt, og det var som å oppleve det hele en gang til.

Hvorfor skrive om dette. Jeg er ikke den første jenta som har blitt gjengvoldtatt, og jeg vil ikke bli den siste. Jeg skriver fordi så traumatisk kan det være. Selv om det forsvant fra min hukommelse, har kroppen husket det, og den har utviklet smerter og angst, problemer som jeg aldri tidligere hadde hatt. Det har preget hele mitt liv, selv om det ikke har ligget som en kunnskap i den våkne bevissthet. Trolig har det derfor også fått større makt over meg, siden jeg ikke kunne forholde meg til det bevisst.

Dette hadde ikke skjedd hvis jeg ikke hadde invitert dem opp. Hvorvidt det ville ha skjedd dersom jeg ikke hadde gått for å legge meg, vet jeg ikke. De kunne ha hatt noe i glasset mitt, for det var rart at jeg sovnet, ble så borte. Det vil jeg aldri få vite.

Hver dag tar jeg henne på fanget, denne unge jenta som trodde at livet var slutt, som var så redd. Jeg forteller henne at det ikke var hennes feil, at hun ikke kunne vite at folk kunne være så onde, at det aldri skal skje igjen, hun er helt trygg. Vi har så mange tårer begge to, for livet kunne ha vært så annerledes.



Jeg tørker tårene våre. Så lever vi i livet så godt vi kan begge to.




Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakkassering, overgrep, ikke noe er verre.
Voldtekt, Me too, gjengvoldtekt, trakkassering, overgrep, ikke noe er verre.








































Publisert 1 kommentar

Overgrep, sannhetens time





Overgrep,
Voldtekt,
Me too
Trakkassering,
Fortrengning,
Gjengvoldtekt,
Forfatter R.R. Kile






Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt, trakkassering. Jeg opplevde det og holdt på å gå i stykker.




Jeg opplevde overgrep, voldtekt, ble gjengvoldtatt, jeg fikk ikke puste av det. Livet mitt ble en skygge av hva det hadde vært, og jeg ante ikke hvorfor.


Jeg ble gjengvoldtatt, og jeg fortrengte det dypt. Det var en lang vei å gå for å løse opp i det. Stadig fikk jeg tegn som pekte mot at noe var galt. Det var umulig å finne ut av hva som feilte kroppen min. Den var smertefull, og jeg hadde et høyr stressnivå. Brutal voldtekt virker i dypet. Kroppen min var skadd, men det var følelseslivet også.

Da jeg ble seksuelt aktiv, fikk jeg stadige betennelser i kjeden og hadde store smerter. I svangerskapene forsterket dette seg. Jeg hadde underlige blødninger. Mitt første barn fødte jeg med keisersnitt, men etter andre fødsel, som egentlig var min første, fant man tilstander i kjeden og livmorhalsen som burde behandles. Det ble sagt at sånt vanligvis kunne skyldes alvorlige overgrep som hadde gitt skader. Siden jeg aldri hadde opplevd det, kunne det også være en genetisk feil.

Behandlingen skulle ikke gi smerter, men jeg opplevde et helvete. Ingen lot til å bry seg om det fordi det var mot normalt. Da jeg kom ut til svigermor, som passet ungene, besvimte jeg. Hun ble rasende og trampet inn til behandlerne. De sa at min reaksjon var helt unaturlig. Det de hadde gjort skulle ikke gjøre vondt og kunne skyldes at jeg var hyperfølsom.

Min svigermor fortalte høylytt om hva hun mente om at de ikke hadde tatt mine tydelige smertereaksjoner på alvor.

Jeg hadde kommet ut til henne sjanglende, blek og dårlig. Så hadde jeg besvimt. Svigermor var en formidabel kvinne. Jeg fikk beklagelser, smertestillende og ble tatt vare på. Siden hadde jeg ingen problemer med underlivet.

Da jeg begynte i min første jobb som førskolelærer, fikk jeg magesår i løpet av et halvt år. Ja, jeg har alltid jobbet hardt, strukket meg langt for mine idealer, men det var hele tida så mye underlig med den kroppen. Legene fant ikke ut av det.

Til slutt gikk jeg til healer. Han sa at jeg hadde en nydelig aura, men at jeg hadde mye sort rundt meg som om jeg bar på tung bagasje. Han ville vite hva som tynget i livet mitt. Ingenting tynget i livet mitt. Jeg hadde en mann som jeg elsket, tre nydelige unger og en jobb jeg stortrivdes i. Sorte skyer fantes ikke. Det eneste måtte være min relasjon til mamma, men jeg var jo på ingen måte avhengig av henne lenger.

Healeren ante ikke hva han skulle gjøre med alt dette tunge.

Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Det var så fryktelig at jeg fortrengte det i over 30 år.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Det var så fryktelig at jeg fortrengte det i over 30 år.



Han sa at han kunne prøve å få det vekk, men han visste ikke om det ville vare. Da jeg dro derfra, følte jeg meg lett som ei fjær.

I samme øyeblikk som jeg tråkket over dørstokken til huset mitt, tok byrden meg igjen, la seg over meg og ble værende.

Flere år etter hørte jeg om nok en healer som skulle være svært dyktig i forhold til folk med lavt immunforsvar. Mitt immunforsvar var helt elendig med en mengde kroniske tilstander.

Jeg gikk dit. Hun fortalte meg at jeg hadde en vakker aura med de klareste farger, men hun nådde ikke inn til meg fordi det lå en sort ugjennomtrengelig kappe rundt mitt indre som sperret for alt. Hun kunne derfor kun se helt overfladiske ting.

Det gikk mange år.

Jeg hadde byttet arbeidsplass. Der fikk jeg en skulderskade som til tross for operasjon aldri ble bra. På grunn av et innfløkt smertebilde, ble det satt i gang en grundig utredning. De fant en feil med hoftestillingen min, og det ene beinet var adskillig lenger enn det andre.

Etterhvert flyttet jeg og fikk ny fastlege. Jeg ble sendt til psykomotorisk trening, en meget dyktig kvinne.

Hun lærte meg å gå på nytt. Jeg hadde en stresset gange, en stresset stemme og pusten var grunn. Hun drev med massering av ansiktsmusklene mine. Det var et slit for meg som har veldig vanskelig for berøring. Hun la ned hendene og sa at hun var sikker på at jeg var blitt mishandlet. Alle mine reaksjoner tydet på det. Jeg påsto at det aldri var noen som noen gang hadde gjort meg vondt.

Etterhvert kom jeg på disse guttene som hadde dratt meg inn i skogen, men nei hun mente det hadde vært noe langt verre enn det. Jeg fortalte om jenta som hadde angrepet meg, men det trodde hun ikke var årsaken. Jeg fortalte om min mors sinne, men nei. Hun ba meg lete i minnene til neste møte. Jeg lette virkelig, men jeg kunne ikke komme på noe.

Det eneste jeg husket var at min bror og jeg hadde gjemt oss i skapet fordi min oldefar skulle komme.

Min bror hadde fortalt meg at han ikke ville treffe ham fordi han tok ham på tissen, og det likte han ikke. Det var et skap som var langt bredere enn døra, så det var et godt gjemmested. Mamma ropte og lette lenge før hun fant oss. Da hun trakk oss frem var hun ganske irritert for fyren kunne komme snart.

Broren min nektet å si noe. Jeg fortalte det han hadde sagt. Hun ble rasende og sa at vi aldri måtte si sånt om voksne mennesker. Jeg ropte at det måtte vi vel hvis de tok oss på tissen. Hun spurte om han hadde tatt meg på tissen. Det hadde han aldri. «Da vil jeg aldri høre mer om dette», sa hun. Jeg syntes det var dårlig gjort.

Psykomotorikeren og jeg ble sittende å diskutere om det kunne være mulig at denne mannen hadde gjort meg noe. Men jeg hadde svart så kategorisk nei at jeg ikke trodde det kunne ha skjedd. Jeg var veldig glad i oldefaren min. Behandleren min ga seg aldri på at det måtte være noe i fortida mi som jeg hadde fortrengt.

Etterhvert ble jeg angrepet av en elev ved flere anledninger.

Jeg opplevde problemer på arbeidsplassen og fikk så mye smerter at det ble umulig å jobbe. Jeg våget ikke mer og gikk til fastlegen. Et nytt utredningsløp begynte for å finne ut hva som faktisk feilte meg. Resultatene kunne ikke forklare smertebildet. Jeg hadde artroser i hofter og rygg, en delvis rupture i skulderen. Det var der.

Jeg gikk til kognitiv terapi hos fastlegen, som hadde spesialisert seg på dette, uten at det hjalp. Min kognitive forståelse er svært god. Han mente at dersom jeg virkelig ikke klarte å arbeide, måtte jeg innom psykolog. Jeg mente at det ikke var noe feil med meg psykisk, så det ville være helt bortkastet. Problemet mitt lå i de erfaringer jeg hadde. Han mente, som psykomotorikeren, at kroppen min reagerte verre enn opplevelsene skulle tilsi.

Fastlegen var ganske sikker på at det ville bli vanskelig å få psykologtime.

Svaret fra dem, han henviste meg til, var at jeg skulle gå på piller dersom jeg ikke taklet hverdagen. Det var helt uaktuelt for meg. Jeg hadde sett hva piller gjorde med min bror i sin tid. Ikke mente jeg at det var noe psykisk feil med meg heller. Fastlegen lurte da på om jeg hadde penger til å betale for psykolog privat .

Min mann sa ja til å betale, og jeg fikk anbefalt en psykolog, en fantastisk person. Vi jobbet sammen for å finne ut av hva som hadde skjedd med meg. Egentlig arbeidet han gjennom pusten, men det kunne jeg ikke delta på for da fikk jeg skikkelige angtsanfall. Han fikk vekket min hukommelse for den gang mora mi holdt på å kvele meg, pluss andre alvorlige hendelser i min barndom. Det kostet meg mye følelsesmessig å gå dit, men det hjalp meg å rydde, for jeg var så fortvila over alt som hadde gått galt, den trøblete kroppen. Jeg ville jobbe.

Gjennom mitt pedagogiske virke hadde jeg tenkt mye på fortida.

Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Jeg ble ødelagt på kropp og sjel.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Jeg ble ødelagt på kropp og sjel.


Det underlige var at jeg noen ganger hadde minner som jeg ikke kunne plassere. Jeg så bilder av de guttene jeg hadde gått i klasse med mens de var i min barndomsleilighet. Men så vidt jeg visste hadde de aldri befunnet seg der.

Når jeg gikk hos psykologen, skjedde dette oftere. Jeg begynte å dvele ved de situasjoner i livet mitt der noe ikke stemte. For eksempel samtalen med broren min om at jeg var blitt voldtatt.


Jeg kom på at han hadde vist til noe lignende ved flere anledninger.


Han kunne snakke om der forferdelige ryktene som gikk.
Jeg: «Det er jo bare tull. Noe de har funnet på.»
Han. «Ja, det er jo noe du vil tro. Men jeg veit bedre.»
Jeg: «Du veit ikke en dritt om mitt liv.» Så tidde han.

Jeg begynte å se for meg trappa hjemme. Mange mennesker som løp nedover den. Disse guttene. Men det hadde jeg jo aldri opplevd. Nabokjerringa som jagde dem. Det hadde jeg heller aldri opplevd. Flimrende bilder kom stadig oftere. Jeg ble redd av dem og jagde dem unna. Stemmen til psykomotorikeren ble sterkere. «Du har vært utsatt for alvorlig overgrep.» Jeg nektet i tankene.

I et indre bilde så jeg denne lange kjempen stå over senga mi som en skygge. Jeg trodde han var naken, men jeg så han ikke naken. Det var absurd. Den fyren hadde aldri gått i klassen min. Jeg hadde aldri likt ham. Det gjorde meg redd.

Jeg så jeg kysseren.

Han hadde milde øyne, brune med grønt i. De var varme. Munnen hans kom nærmere, følsomme lepper. Det rimte ikke, for jeg visste at jeg aldri hadde vært sammen med den gutten eller noengang kysset ham.

Så oppdaget jeg meg selv ligge på badegulvet. De hvite lårene med blod på. Jeg tenkte at det måtte være da jeg fikk mensen for første gang. Mora mi ikke hadde fått forberedt meg fordi jeg hadde fått det så tidlig. Jeg hadde blitt vettskremt, hylgrått og hadde aldri villet gå på skolen mer. Men i de indere bildene var jeg eldre. Det var så mye blod. Også var det dette badegulvet. Jeg hadde ikke ligget på badegulvet den gangen jeg fikk mensen.

En dag jeg kom fra psykologen ble jeg så uforklarlig sliten. Kroppen holdt meg ikke oppe. Jeg gikk og la meg i senga. Der, under dyna, var det som om et laken ble flerret bort. Alt ble levende som om det skjedde på nytt, bare i et mye raskere tempo enn det kunne ha skjedd i virkeligheten. Det som hadde foregått etter hverandre ble til bilder som skjedde samtidig. Jeg ble gjennomstukket av den lange idioten mens kysseren satt på sengekanten min og snakket varme ord. Den lange drittsekken snakket stygt om kroppen min mens to av de jævlene tok meg fra hver sin kant.En jævla slibrig type stakk pikken sin inn i munnen min. Tømte seg der. Det var så jævlig.

Jeg lå helt lamslått og spolte film på min indre scene.

Igjen og igjen så jeg det, opplevde det, etterhvert i roligere bilder. Alt ble klart for meg, den stakkars kroppen min som hadde holdt ut alle de smertene for at jeg skulle slippe å vite. Da skrikene fra folk som løp ned trappa døde bort, ble jeg liggende helt stille. Tårene fosset. Jeg var alene hjemme. Det var kveld. Dette hadde faktisk skjedd meg.

Jeg skjønte at jeg måtte ha hjelp og ringte til psykologen. Den fantastiske mannen tok telefonen. Jeg fortalte. Han snakket meg gjennom det, hadde nok ant at det lå noe sånt i fortida mi, for jeg hadde fortalt ham mye jeg husket fra ungdomstida som hadde vist ham at jeg var ei jente med risikoatferd.

Da jeg var ferdig snakket, spurte han om jeg trengte en ambulanse. Jeg sa nei. Han spurte om jeg trengte å komme. Jeg kunne ikke reise noen steder. Han lurte på om han skulle komme. Jeg svarte nei. Så spurte jeg om han syntes jeg skulle fortelle det til mannen min. Han trodde at jeg aldri hadde pult da vi traff hverandre. Han ville kanskje bli veldig skuffet over meg. Det hadde betydd mye for meg den gangen.

«Betydde det noe for ham da», spurte psykologen.

Det kunne jeg ikke vite, men jeg ante ikke om jeg skulle fortelle om det. Skammen lå som verk rundt kroppen, en fryktelig skam over at jeg hadde fått dette til å skje. «Tror du det vil ha noe å si for hans kjærlighet til deg?» spurte han. Det visste jeg at det ikke ville. «Du må finne ut av det selv», sa han.
«Jeg vil aldri fortelle det til noen», sa jeg og gråt. Det var min skam. Aldri skulle jeg fortelle det til noen samme hva som skjedde. At jeg kunne ha vært en sånn idiot. Psykologen ba meg ringe med en gang hvis jeg trengte ham.

Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Me too. Jeg snakke tikke om det, men nå.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Me too. Jeg snakke tikke om det, men nå.



Jeg ringte til min mann å ba ham komme hjem. Han kom og ble forskrekket over at jeg lå i senga. Jeg sa at det hadde skjedd noe fryktelig.

Det rant redsel inn i ansiktet hans. Jeg sa at det ikke var noe farlig for noen, bare fryktelig for meg. Så fortalte jeg alt. Han ble fortvila over at jeg hadde måttet oppleve noe sånt.

Så holdt han meg som om han aldri ville slippe. Jeg svømte i hans varme. Det var så godt å ligge der å snakke om det med ham og likevel føle seg verdsatt. Min elskede, mannen som hadde båret meg på gullstol gjennom livets opp- og nedturer.

Det var ikke min skam, men deres, disse jævlene som hadde forbrutt seg. Alt ble så klart for meg, alle vansker jeg hadde hatt i livet. Jeg fikk ham til å love at han aldri skulle fortelle det til noen. Han lovet.

Nå har jeg fortalt alt offentlig uten en gang å snakke med ham om det.


Det føles ikke helt greit, men det er min sak. Jeg håper jeg skal føle den samme lettelsen når jeg har skrevet ferdig alt om dette, at jeg skal bli fri.

Samtidig håper jeg at andre mennesker som har opplevd det samme eller tilsvarende, skal oppleve støtte i å lese min fortelling, få mot til å gjøre noe med det, frigjøre seg fra det.

Det skal ikke være sånn at mennesker synes de har rett til å fråtse i andres kropper.






Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Me too. Jeg snakket ikke om det, men nå. Jeg er forfatter, og jeg ønsker å skrive om disse tingene. Derfor skriver jeg om det i et forsøk på å komme fri av frykten.
Overgrep, voldtekt, gjengvoldtekt. Me too. Jeg snakket ikke om det, men nå. Jeg er forfatter, og jeg ønsker å skrive om disse tingene. Derfor skriver jeg om det i et forsøk på å komme fri av frykten.












































Publisert Legg igjen en kommentar

Overgrep/Voldtekt, hei, er det hjelp å få




Overgrep/voldtekt,
trakassering,
gjengvoldtekt,
fortrengning,
Me too,
bli syk,
forfatter R.R. Kile






Overgrep/voldtekt. Trakassering. Me to, Gjengvoldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort. Forfatter R.R. Kile
Overgrep/voldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort.



Overgrep/voldtekt, trakassering, har en virkning. Det slår ut på helsa på mange nivåer. Vi kan nok glemme, men kroppen glemmer ikke.

Overgrep/voldtekt, trakassering, både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.

Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.

De var mere opptatt av min nåtid.

Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.






Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.




Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt.


Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.

Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.

Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen.

Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.

Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.

Heldigvis at jeg har den utdannelsen jeg har.

Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.


Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt, me to, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering. forfatter R.R. Kile
Overgrep/voldtekt, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering.


De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.

Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.



Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.

Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene.

Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.

Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.

Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.

Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe.

På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.


Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt. trakassering, me too, Hva er folk lagd av? Fortrengning. Jeg kunne ikke leve med det.
Overgrep/voldtekt, gjengvoldtekt. Hva er folk lagd av?



Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP. Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.

Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.


Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep.

Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.

Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.

Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold.

Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.

Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.

Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.


I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss.


Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.

voldtekt/overgrep, trakassering, fortrengning, Me too, Forfatter R.R. Kile
voldtekt/overgrep, trakassering, fortrengning, Me too



Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.

Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.

Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven.
«Du våger ikke å bruke den», sa han.
«Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.



Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.

Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Jeg våget meg ikke frem for å sette på hengelås på glidelåsene. Jeg forsto at han da kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.

En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvlen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. De burde ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.

Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.

Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det.

Hadde ikke jeg hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.

I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet meg kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.

Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.

Verden er et farlig sted.

Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.

I min ungdom ble jeg før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. II de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.

Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.

Ferdig snakka.

Endelig er jeg fri.


Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.








Voldtekt/overgrep, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile
Voldtekt/overgrep, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile