Privacy & Cookies: This site uses cookies. By continuing to use this website, you agree to their use.
To find out more, including how to control cookies, see here:
Cookie-erklæring
Fra fortida, gjennom nåtida, tinn i fremtida, farer tida som en stille vind gjennom livet. Den stanser aldri. Men i avsnørede hulrom utspiller nåtida seg. Noe lar vi fare forbi, annet plukker vi opp, gjennomlever dem med en intens tilstedeværelse. Tid. I den spinnes vår hukommelse, veves gleder og sorger, utvikles vårt læringspotensial til ulike høyder. I stunder av flyt da tida står stille, denne virkninga av flow som bygger hukommelsesstrukturer der hele jeget er tilstede.
Jeg husker henne så godt at det er som om jeg kan rekke henne hendene og ta henne på fanget. Det til tross for at jeg for henne befinner meg langt inn i ei fremtid hun ikke en gang kunne ha drømt om. Minner og virkelighet flyter om hverandre, gjør hverandre levende. Hun vet ingenting om det skal komme. Det gjør jeg, og jeg vet at det nesten skal knuse henne. «Lillevenn», sier jeg og holder henne på fanget. Her hos Bøssa og Bestefar var de lykkelige dagene, de som ikke noe annet kunne konkurrere meg.
Duften av hest har satt seg dypt i minnene. Tida tar oss med, ubønnhørlig sekund for sekund. Nåtida er alt vi har. Slike øyeblikk av intens tilstedeværelse. Flow.
Fortida er forestillinger om minnene.Fremtida er forestillinger om det vi tror skal komme. Men hva som kommer, nei det er skjult av tida og en en av livets største gaver.
Den vesle jenta kjente på duftene.
Tid, flyt, flow, fortid, nåtid, intens tilstedeværelse, f
Fra graset mens bestefar pløyde, hesjet, gjorde gårdsting. store bestefar.
Duften av sliten hest. Musklene som spente seg under henne. Den sorte manen under lubne barnehender. Tida som fløt foran henne.
Hun ville ikke ned av hesten. Oppe fra hesteryggen så hun alt hun ville se. Det høye fjellet, en vokter i stillheten, en trygg klippe. Tronfjell, fjellet som liksom strakte armene om sin lille Kalv, sin lille gutt, han Velse Tron og meg. Gården, den fantastiske gården.
Det var høner der, sauer, kuer og hest når jeg var lita. Bøssa ble dårligere og det ble færre dyr. Men da, i min barndom, jeg elsket det alt sammen.
Mine besteforeldre, de fantastiske mennesker som holdt om et lite løvetannbarn, bestefars store sterke arbeidsneve, handa til å kjenne seg trygg i.
Bestefar ville ha kaffe og biteti, tomtebrygg og lefse, dugurd, og eftasvæl. Den vesle jenta ville bare sitte der,være der, kjenne på dufter, fine hesten, fine fjellet.
Hesten er borte. Fjellet står til evig tid. Minnet om den, om Lenda, en hest en gang, har evig liv i mitt hjerte.
Ennå så lenge sida det er. Duft og smak, alle sanser var berørt i dette minnet. Fargene, så intense og levende, alle stemmene, livet som passerte forbi. Jeg som bare befant meg der i tryggheten høyt oppe på en hest.
Kvinnedagen, en dag kvinner har kjempet for, en dag til kvinners glede.
Kvinnedagen, feminisme, kvinneverd, kvinnesak, likhet mellom kjønnene, menneskesak,
Så ung jeg var, Jeg ante ikke at det fantes, sånne menn som tjafser på kvinner, tror de har rett på henne, En hel gjeng.
Vi greide å komme unna, Skjønn hva et nei betyr! Nei, sa vi. Ikke ta, men gi.
Er kvinnedagen nødvendig.
Jeg er av den oppfatning at den er mer viktigere enn noen gang. Det skjer så mye forferdelig med kvinner rundt i verden. I noen samfunn må kvinner til og med bo i menstrasjonshytter når de menstruerer fordi de blir betraktet som urene. Hva kan være urent ved ei kvinne? Tenk vi som er bærere av det tempel på innsida av oss, der unger blir til, vokser under våre hjerter, blir født, trekker luft og har liv.
Å føde et barn, dette under, av pust og liv i armene. Du og den lille.
Livet.
Jeg lover å gi deg den beste barndom jeg evner, lille barn, prinsessa mi, måtte du danse lettbeint gjennom livet.
I enkelte land er kvinner fortsatt eid av menn.
De piskes for å vise hår, får ikke gå ut alene, må dekke seg til. Kvinnekroppen er forbundet med synd og skam. De må skjules slik at ingen mann skal begjære dem. Snakk om synd og skam. Menn har å styre sitt begjær rundt kvinner. Det er menns problem, ikke vårt.
Vi skal danse lettbente, kledd som vi vil, gjøre som vi vil, så lenge det går blod gjennom oss, vi kvinner. Det skal vi i hele verden. Før det skjer, burde ingen av oss puste fritt. Vi har en kamp å føre, vi halvparten av jordas befolkning, vi som sikrer at livet går videre.
Kvinnedagen, en dag kvinner har kjempet for, en dag til kvinners glede.
Puslingemenn. Dere som tror at kvinner er et vannhull for deres begjær. Feil. Kvinner er tempelet. Det hellige. Der liv blir til. Slå ikke tempelet. Ikke voldta kvinner. La være sier jeg. Vi bærer livets frø, under hjertets sol så menneskeheten skal leve evig.
I enkelte land som Polen, har vi fått strengere abortlover.
De var sleipe nok til å innføre loven mot abort under Corona ,slik at folk ikke fikk demonstrert og sagt sin mening. Sleipe er de, disse som vil ta friheten fra folk. De utnytter alt av muligheter. Det må vi være klar over. I USA har flere stater fått strenge abortlover. Enkelte steder er det forbudt å ta abort etter at det høres hjertelyd. Følelsene er sterke og kampmidlene er hjerteskjærende.
I vårt land er det mange som er sterkt i mot abort, og som mener at det ikke skal være opp til kvinna om hun skal bære frem et barn. På Twitter har jeg vært i heftige diskusjoner med menn som er rasende på vår abortlov. Jeg har blitt kalt morderske til tross for at jeg aldri har tatt abort, snarere har jeg kjempet for å føde flere enn det jeg i utgangspunktet ville ha.
Det blir lett stygt der sterke viljer er i spill og vil bestemme over andre.
Det er kun vi kvinner som skal bestemme over kvinnekroppen. Den er ikke et vannhull for begjær hos menn, ei heller en fødemaskin som menn har noen rettighet over. Kvinnekreoppen er vår. Vi bestemmer over den, over når vi vil ha sex og når vi vil ha barn. Ingen mann skal noen gang ha makt over oss.
Vi lever i en verden av likeverd. Sterke krefter mange steder vil noe annet. Derfor må vi alltid ha denne dagen, for det er mye som står på spill, en kamp som vil vare til menn forstår hva likeverd og kvinnerett er.
Tenk at det eksistererer kulturer der kvinner kjønnslemslestes, så de ikke skal kunne føle lyst.
Faen ta sånne folk. Det er mye å ta fatt i. Dette skjer overalt der disse kulturene lever, også i vårt land. Vi har en umåtelig mengde utfordringer å ta fatt på. Historisk sett er det ikke lenge siden at kvinner levde som menns slaver over hele verden, underlagt menns vilje. Disse holdninger er det ikke like lett å vaske av seg.
Menn og kvinner, en menneskehet. Mange kulturer. Noen tvinger kvinner, gjør dem små, kler dem i svart. Fråtser i deres kropper.
Trist, for ingen vinner, Verden trenger kjærlighet, mangfold i rike farger.
På hjemlig mark og ute i verden.
Mange menn opplever at de har tapt noe vesentlig. Jeg mener de har vunnet livet, slik kvinner også har. To likeverdige partnere som har valgt hverandre for nå å dele sine dager.
Vi har fått incel, ufrivillig sølibat, menn som ikke får pule, kvinner vil ikke ha dem. Menn som hater kvinner, som føler at de har blitt fratatt noe de har rett på.
Det er grøsselig å tenke på at det går menn rundt og hater kvinner, at de mener de har rett på noe vi har. For kvinner bestemmer selvsagt selv hvem hun vil ha sex med. Jeg vil ikke ha sex med noen uten at det er kjærlighet inne i bildet.
Vi kvinner er like mangfoldige som det er stjerner på himmelen.
Hvem vi har sex med raker ingen andre enn oss selv. Men vi liker menn. Da er det for så vidt bare for menn å være hyggelige mot kvinner, vise seg som et godt medmenneske. For jeg tror det er det kvinner til syvende og sist ønsker seg hos menn, hos en slik kar, som de vil ha til far for ungene sine.
Menn har vært meget bortskjemte historisk sett når det gjelder kvinner og kvinners ivaretakelse. Nå krever kvinner at menn ivaretar seg selv. Jeg skjønner godt at det er et savn. Jeg skulle gjerne hatt noen rundt meg som fiksa opp i rotet mitt, lagde mat til meg og rydda opp.
Feminisme, kvinneverd, kvinnesak, likhet mellom kjønnene, menneskesak, kvinneverd.
Men å leve sammen med ei hushjelp kan jeg ikke fatte at noen gidder.
Jeg hadde aldri giddet å leve sammen med en mann uten kjærlighet. Noens hushjelp eller husmor, vil jeg aldri være. Stakkars mor min som led den skjebnen og gjorde sin families liv til et helvete med sin utilfredshet.
Poenget er at alle par må finne sin stil. Det skal de gjøre som to likeverdige som sammen bestemmer hvordan det skal være, ingen forventninger ut fra kjønnsroller, men ut fra interesser og lyst. Forpliktelser de to tar på seg må selvsagt deles. Hvis så ikke er tilfelle, må det avtales på forhånd.
Det betyr at alle parforhold er like mangfoldige som stjerner, for ingen er like og ingen bør sette merkelapper på noen.
Ta handa mi i en varm tanke.
Hold hjertet mitt i en varm neve. Hold tanken min i et varmt hjerte. Hold om meg med varmen fra et bål, så jeg kan dampe av min kjærlighet til deg
Kvinnesak er egentlig menneskesak. Menn og kvinner, likeverdige på jorda. Vårt mål i et parforhold burde være å løfte hverandre til stadig nye høyder i forskjellighet, ikke trampe noen under sin egen vilje, sine egne visjoner av en partner.
Mennesker er ikke. Vi er hele tida på vei mot noe annet.
Vår utfordring er derfor hele tida å tillate hverandre å vokse slik at vi hele livet kan strebe mot vårt høyeste potensial.
Lønn.
Neida kvinner skal ikke få sin lønn i himmelen. Personlig har jeg aldri brydd meg om lønn, men som mannen sier, elsker jeg å bruke penger. Ja, på viktige ting så, ikke på ting, men på opplevelser. Vi ser at kvinner gjerne velger jobber som ikke genererer penger, lærere, førskolelærere, sykepleiere osv, jobber med mennesker.
Selv om disse yrkene ikke genererer penger, så genererer de helse og fremtid. De burde derfor få høy status og tilsvarende høye lønninger. Det var et tragisk feilgrep å gi ansvaret for lærerlønninger til kommunene. Førskolelærerne skulle heller ha kommet inn under staten.
Når førskolelærer, som tar seg av våre livsskatter i den perioden da de har høyest læringskurve, når de er i sin mest sårbare alder, får de ikke økt lønn for det. Det er absurd.
Nå kan kommuner velge å ansette etter lønnsnivå og ikke etter erfaring og kompetanse.
Det er veldig uheldig. Unger trenger den beste kompetanse som kan oppdrives. Det skal ikke gambles med penger når det gjelder unger.
Også dette med at dyktige mennesker skal forhandle om lønn. Det hadde aldri kommet til å falle meg inn å gjøre det. Jeg konkurrerer ikke med kolleger. I stedet vil jeg vil bidra til at vi løfter hverandre. Ja, det fins mange kvinner med et sunt konkurranseinstinkt og med nese for penger. Jeg tilhører ikke blant dem. Det er det mange med meg som ikke gjør. Vi tjener andre verdier. Det bør vi lønnes for, siden samfunnet trenger det.
Voldelige menn.
De finnes i alle kulturer. Ja, jeg vet at det også finnes voldelige kvinner, kvinner som plager menn, gjør dem syke, Min pappa var et offer for det. Han ble syk og kunne knapt røre seg, Det er et problem også der menn hater kvinner, mener at de har en rettighet til å få pult, at kvinner er til for deres glede.
Kan folk stoppe med vold og mishandling av medmennesker. Folk må oppføre seg og ikke gjøre penisen sin til en liten ekkel brunsnegle i kampen for egen tilfredsstillelse. En penis fortjener bedre. Verden fortjener ikke slike menn. Kvinner er ikke et vannhull for menns begjær. Kvinner og menn, de likeverdige.
Samfunnet straffer ikke voldtekt hardt nok. Saker henlegges over en lav sko. Dette må endres. Vi kvinner har kropper som tillater oss å være passive mottakere av menns vold. Folk later til å tro at det skader kun der og da, at vi kommer over det.
Jeg kan underskrive på at vi aldri kommer over det. Kroppen husker, den får sår og blir syk.
Kvinne dagen. Trykk på bildet om du vil lese om den dagen livet mitt gikk i dass!
Kvinner er skapt for sex, ikke for vold.
Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.
Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.
Kvinnedagen, vil du lese om den gang livet mitt gikk i dass, trykk på bildet!
Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.Det var ikke vår feil. Vi er verdifulle.
Kvinnedagen, feminisme, kvinneverd, kvinnesak,
Unge pike, du som var der, som opplevde det, de krafsende fingrene, stanken fra de kåte slynglene. Det var du som var der. Jeg skulle ønske du hadde sluppet, unge pike.
Tenk som de har kjempet, alle de kvinner som var før oss.
Det kostet dem så utrolig mye, all misbilligelsen, forakten også fra medsøstre. Jeg er så takknemlig. Selv har jeg kunnet komme meg videre på deres skuldre. Men jeg har kjempet for å leve livet slik jeg vil, som ei fri kvinne blant frie menn. Jeg har aldri funnet meg i overtramp på det området. Det har kostet.
Ei venninne har ei historie hun pleier å fortelle om ektemannen som kappet av seg penis og ble kvinne. De lever fortsatt som ektefolk og har barn sammen. Hun kaller det tolerant. Jeg tenker at det er kjærlighet.
Jeg elsker min manns tiss, jeg gjør det, og jeg vil ha den bestandig som min. Men om han nå skulle være misfornøyd med den, med sin identitet, ja så elsker jeg ham og hans jeg, identitet, høyere en kroppen hans. Det er jeg helt sikker på, selv om jeg ville ha kjempet for min store glede. Dette er kvinnedagen. Vi vil trenge den lenge.
Gratulerer med dagen alle kvinner, mine medsøstre i hele verden. La oss aldri glemme dem som gikk foran! La oss aldri hvile før alle kvinner i hele verden har sin fulle frihet til å leve sine liv akkurat slik de selv ønsker, som ingens slave, men i frihet!
Kvinner, vi er til, ikke for menn. Vi er til for oss, for menneskeheten. Ikke vil vi dekkes til, tvinges inn i sort. Vi vil fylle oss med farger, kjenne vinden i vårt hår, fly på lykkevinder, skjenke kjærlighet.
Kvinne du bærer den spirende vårens tegn! I deg modnes fremtidsfrø til verdens glede.
Kvinnedagen, feminisme, kvinneverd, Vil du lese flere vers, trykk her!
Åtteåringer, dette spennende alderstrinnet, da verden deler seg for ungene, i godt og ondt. Verden er ikke lenger hel.
Flyt-åtteåringer, pedagogikk, læring
Flyt-åtteåringer. Åtteåringer er fundamentalt forskjellige fra klassetrinnet før og klassetrinnet etter. Den type kunnskap er vesentlig for lærere som ønsker å undervise med flyt i læring. Da er man avhengig av å legge opp det man gjør til det som ungene er opptatt av nettopp på dette trinnet.
Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.
Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen.
Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter. Men det er ulikheter på de forskjellige klassetrinn også som jeg mener for alt for liten oppmerksomhet i pedagogisk. og metodisk praksis.
Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.
Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen.
Flyt-åtteåringer, pedagogikk, læring.
Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år.
De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av.
Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond.
Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mange gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.
Tro og tvil kommer inn i ungenes liv.
De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.
Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av.
De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være den samtalepartner de trenger, finne det undervisningstoff de trenger.
Skolen må ta seg tid til slike vesentlige spørsmål.
Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.
Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler.
Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.
Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen.
Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt.
Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten.
Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.
Tegning av ei prinsesse. Flyt-åtteåringer, pedagogikk, læring.
Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende.
Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil.
Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.
Dette har vi drevet med siden barnehagen.
Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år. Da må vi bistå dem slik at de kommer ut av det på riktig side, velger det gode som sin ledestjerne.
Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de har gjort det, er de klare for nye utfordringer.r
Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.
Tellus jorda vår, kloden, det mentale klima, ta vare påressursene.
Tellus,ei jord, vi skal ta vare på.
Jorda vår, et biologisk mangfold, blomster og unger
Tellus, jorda, vårt ansvar. Vi har hatt en pandemi å handtere, den verste i vår levetid. Nå driver Russland en angrepskrig i Ukraina som har pågått i over et år. I Iran er det opprør.Folket finner seg ikke i undertrykkinga av kvinner. I Afghanistan har Taliban tatt all makt. Jenter og kvinner nektes kolegang.
Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker bekjemper hverandre fysisk eller murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.
Det vi må gjøre er å ta nødvendige grep for å ta vare på kloden., en fri verden for frie folk.
Tellus, jorda vår,ja, vi må ikke kaste gift i havet.
Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.
Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn. Vi har brukt penger på oss under pandemien, så vi alle skal overleve best mulig. Nå bruker vi penger på Ukraina så de skal kunne forsvare seg mot aggressoren, Russland. Det er så godt å se, vite at vi kan når det gjelder, at vi bestreber oss på å redde så mange som mulig, ta vare på folk..
Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer.
Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff, mens vi lar olja ligge.
Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger.
Tellus,trærne får karbondioksyd som de trenger.
En sunn utveksling mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.
Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med.
Tenk om de utfordringer verdens land må stå sammen om for å få bukt med ,kunne gjøre oss bedre, slik at verden virkelig blir bedre til å å ta vare på denne planeten vi alle tråkker på, den vi har felles, vår alles.
For det vi virkelig burde frykte er om vi mister vår menneskelighet.
Mennesker som vil bestemme over andre. Våpen som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige. Nå gjelder det å ville sammen til det beste for alle, lytte til alle, ikke distrikt mot distrikt, land mot land, men vi sammen, en verden av frie folk som vil andre vel, som vil verden vel..
Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser.
dyr og natur, ta vare på ressursene. Jorda, vårt ansvar.
Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med.
Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle.
Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.
Tenk at det finnes land der folk nektes å danse, kvinner må dekke til hår.
Mange lever i den største ufrihet. Jenter får ikke skolegang. Frihet for alle. Det må være våre mål. Vi har et land, og ei jord. Våre forfedre drev den som best de kunne. Det skal sannelig vi også.
Heldigvis står ikke flyene enger på bakken, slik de gjorde under pandemien. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Mange vil ha mindre reising, så vi kan ta vare på miljøet. Men verden trenger at vi opplever oss som ett folk. Vi skal vi ikke sitte i våre små hus, vi skal bevege oss ut og dele ut klemmer alle steder, rekke hender over hele verden, og fly så vi kan holde sammen, oppleve hverandres verdener, ikke i flukt, men i glede. Folk først.
Jorda er vår. Vi må ta vare på den sammen, kjøre biler, ta oss frem, være der for hverandre.
Vi trenger alle kommunikasjonsmidler, og vi trenger at alle forstår det, ikke vil tvinge andre inn i sine egne tenkesett og meningshierarkier.
Alle stemmer er viktige, hver eneste stemme så vi kan handle med størst mulig vishet tilpasset et herlig mangfold, oss.
Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.
Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for de meninger de uttrykker. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten i fri vilje.
Vi må aldri rakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion.
jorda vår, hav. vann og unger
Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen.
Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv.
Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, alles måter å tenke på, men ingen skal betvinge andre.
Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv.
Jorda-vår, vi må skape et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne.
Har vi det? Jeg er usikker, men vi ser politikere som står sammen, vil sammen. Det er gledelig.
Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er, alltid. En slik pandemi burde nettopp minne folk på hvor mye fjas vi driver med som ikke har noen betydning.
Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.
Den som slår først har alltid feil.
Der ingen slår, blir det ingen krig
Det er krig i Europa. Jeg trodde aldri at det skulle skje, for vi burde ha lært. Russland begår krigsforbrytelser, dreper sivile, voldtar. Det slippes bomber over sivilbefolkninga. I Iran er det opprør. Myndighetene dreper kvinner som kjemper for sin rett til å slippe å dekke seg til. De dreper unger. Slike grusomheter, forbrytelser mot menneskeheten er den største trusselen mot menneskeheten, mor våre liv. Dette kan vi gjøre noe med.
Vers om jorda vår, Tellus, kloden, det mentale klima, ta vare på ressursene.
Overgrep-voldtekt, trakassering, gjengvoldtekt, fortrengning, Me too, bli syk, forfatter R.R. Kile
Overgrep-voldtekt. Hvordan skal en leve videre med det som har skjedd. Gjengvoldtekt, det er djevelsk gjort.
Overgrep-voldtekt, trakassering, har en virkning. Det slår ut på helsa på mange nivåer. Vi kan nok glemme, men kroppen glemmer ikke.
Overgrep-voldtekt, trakassering, både psykologen og jeg var enige om at det ville bli svært vanskelig for meg å komme tilbake til arbeid. Fastlegen sendte meg til en utredningsinstitusjon. Der ble det kjørt tester og jeg møtte et bredt spekter av fagfolk. Jeg var sulteforet på noen å snakke med om alt dette. Voldtektene skulle jeg aldri snakke med til noen. Det var opplest og vedtatt. Men med disse fagfolkene kunne jeg snakke.
Ingen behøvde å anstrenge seg for å få munnen min til å svømme over. Jeg snakket som en foss om alt sammen. Det ble aldri nok. Jeg ville at de skulle forstå hvor fryktelig det hadde vært, det grusomme jeg hadde vært gjennom.
De var mere opptatt av min nåtid.
Hvordan jeg klarte hverdagen. Jeg var skrekkslagen ved tanken på at noen skulle presse meg ut i jobb eller inn i ulike arbeidsutprøvingstiltak. Det kunne jeg ikke uansett hva de gjorde med meg. Kroppen min var så elendig. Det var for mye. Jeg var vettskremt.
Jeg opplevde selv at dersom jeg måtte jobbe, ville jeg synke ned i et stort sort hull og bli borte for alltid, miste vettet, ikke kunne være noe for familien min lenger. På den annen side var det ingen ting annet jeg ville enn å jobbe. Jeg elsker jobben min.
Rett etter elevangrepene jeg ble utsatt for, klarte jeg å arbeide videre som om ingenting hadde hendt.
Første gang det hendte, kjørte jeg hjem fra jobb på kvelden etter et møte. Jeg hadde lang vei derfor hadde jeg ikke vært hjemme i mellomtida, bare blitt værende på jobb. I hodet svevde det tåkeskyer. Kroppen var full av smerter. Jeg var en tilstand av lamslått forferdelse.
Da jeg kom hjem, hadde min mann lagt seg. Jeg gikk omkring som et spøkelse. Han oppdaget at ikke alt var som det skulle. Jeg fortalte om skalling, slag mot ansikt, hode, hofter, skulder. Jeg greide å flykte ut av rommet. ute tok han meg igjen og fikk meg i bakken. Mens jeg lå nede ble jeg sparket overalt på kroppen. Heldigvis så en lærer det og og kom til unnsetning. Ved fire anledninger ble jeg angrepet på ulikt vis. Denne gangen var mest alvorlig. Min mann insisterte på at jeg skulle slutte i den jobben øyeblikkelig. Det kom ikke på tale. Jeg skulle redde den ungen. Jeg gikk på jobb hver dag, ignorerte alt, til den dagen det ble for mye.
Først da slo utryggheten situasjonen hadde gitt meg, inn i kroppen.
Den ble veldig redd, reddere og reddere. Når jeg først hadde gitt opp å jobbe, var det som om både jeg og kroppen ble utsatt for et skred av smerter, psykiske og fysiske, som vi ikke kunne handtere. Kroppen min kunne ikke jobbe mer. Den gikk ikke med på det. Det gjorde ikke jeg heller. Slag og spark gjør noe med mennesker. Jeg ville ikke bli slått, ikke utsettes for muligheten en gang.
Skjemaene jeg fylte ut på utredningsstedet ga grunnlag for å sette de underligste diagnoser. Jeg fastholdt at dette ikke var snakk om annet enn naturlige reaksjoner på opprivende hendelser. Alt er ikke diagnoser. Handlinger setter spor. Det er på tide at behandlingsinstitusjoner og utredere forstår det og følger de sporene folk har tråkket i livet. Det var så mange faktorer i mitt liv som forklarte både mine kroppslige og psykiske reaksjoner.
Heldigvis at jeg har den utdannelsen jeg har.
Jeg forsto hva som skjedde med meg, og kunne holde fast i det. Jeg har veldig vanskelig for å fatte at det var så krevende for behandlerne å forstå at for meg var disse voldtektene noe helt nytt, noe jeg trengte tid og hjelp til å fordøye, smertene de hadde forårsaket. Det var dypt gjennomgripende.
Overgrep-voldtekt, menn som ikke skjønner grenser, Trakassering.
De fortalte meg på begynnelsen av utredningen at de var et team som alle ville ta seg av de ulike spekter av min situasjon. Siden ville de samlet sett gjøre en vurdering. Jeg fortalte det samme til alle med litt ulik vinkling. Behovet var ustoppelig.
Da det hele var over, ba jeg om å få lese alt som ble skrevet om meg. Jeg ble sjokkert. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å lese alt negativt.
Hundre positive uttalelser skjuler seg i en negativ, en konsekvens av å vokse opp som familiens syndebukk og søppelkasse.
Teksten sa at jeg overfokuserte på voldtektene som hadde skjedd for så lenge siden og på elevangrepene.
Jeg hadde jo greid å jobbe i to år etter første angrep. Jeg ble kritisert for ikke å skille mellom hvem jeg snakket med, men at jeg sa det samme til alle. Det viste manglende differensieringsevne og mangel på sosiale antenner.
Hvis det er et krav om at pasienter i krise skal greie det, synes jeg at det skal opplyses meget nøye om dette. Deretter bør en får forberedelsestid, for i min verden renner munnen over med det hjertet er fylt av. Det var jeg som trengte hjelp. Da regner jeg med at jeg skal få det på mine premisser. Det jeg har lært er at jeg heretter aldri kommer til å si et ærlig ord til noen i behandlingsapparatet. Dem kan jeg ikke stole på. Mitt håp er at jeg aldri skal se en utreder eller behandler mer i hele mitt liv.
Jeg hadde gjenopplevd noe fryktelig. Alt i meg ville skrike, rope, trygle om hjelp med nettopp det. De årene, som hadde gått siden gjengen hadde satt sitt merke på meg, eksisterte ikke i min verden. Mulige konklusjoner av testene slo meg helt ut. Jeg fikk psykologen i å støtte meg på at det var naturlige reaksjoner på konkrete hendelser. Uansett gikk de for 100 prosent ufør.
Jeg gråt da jeg fikk meldinga, for jeg vil jobbe.
På den annen side hadde jeg grått uansett, for jeg visste jo at jeg ikke kunne jobbe. Jeg visste også at dersom jeg mente å klare det, var det ikke noe som ville stoppe meg. Hver morgen i flere år spurte jeg meg selv. «Vil du jobbe i dag?» Svaret var et kraftig , «Nei.» Skrive kan jeg. Det er min største glede selv om det ikke tar bort savnet etter å være pedagogisk aktiv. Hei alle bøker jeg skal skrive. Vi er på vei.
Overgrep-voldtekt, gjengvoldtekt. Hva er folk lagd av?
Til dere som forgriper dere seksuelt på andre mennesker vil jeg si et klart og tydelig STOPP! Dere skader ikke et menneske bare der og da, men for livet. Det går ikke over.
Ethvert overgrep bli sittende tilbake som spor i kroppen, og de vil resultere i smerter. Skal folk måtte oppleve psykisk angst og kroppslige smerter livet ut fordi du måtte følge ditt begjær for noen sekunders tilfredsstillelse. NEI.
Til politikere og andre myndighetspersoner vil jeg si at dere skal ikke ta lett på overgrep.
Det går samtaler rundt i ulike partier etter overgrepskandaler om at utestengelse og straff må kunne lede til tilgivelse og nye oppgaver. Myrder du noen, får du ikke fortsette som politiker. Dersom du voldtar noen eller utsetter folk for seksuell trakassering, kan du få fortsette. Sånn skal det ikke være.
Her må man tenke på ofrene. For den som har lidd overgrep varer virkningen langt utover det øyeblikket det skjedde, det ubehaget det ga. Vi snakker om en virkning for livet. Mennesker, som har behandlet oss ille, bør ikke får styre landet. De må finne på noe annet å gjøre slik at ofrene slipper å ha en evig påminnelse om hva som skjedde gjennom en stadig eksponering av dem som gjorde dem vondt. Tvil skal komme tiltalte til gode. Tvil skal også komme offeret til gode.
Voldtekt straffes ofte mildere enn talte ord. Saker henlegges grunnet bevisets stilling. De som tok for seg av våre kjønnsorganer, ga oss skader langt utover øyeblikket. Det bør med i det store bildet. Vi som er ofre sliter med skam, og vi slutter å snakke, hevde vår rett. Vår lyst, alt påvirkes. Sex skal være nytelse, sex er grunnlaget for å produsere unger. Etter overgrep, mishandling, kan det bli en lidelse for resten av livet.
Kvinner er skapt for sex, ikke for vold.
Kvinner er skapt for sex, ikke for vold. Kroppene våre er smidige nok til å tåle at vi presser ut svære unger. Det kan forlede noen til å tenke at tida leger sårene. De gjør ikke det. Voldtekt og overgrep må straffes hardt. Det at folk ikke klarer å holde styr på pikken, er ikke et argument for noe som helst. Å styre sin lidenskaper er en naturlig del av det å være menneske for folk i alle kulturer.
Vi har hatt Me Too bevegelsen der folk snakket. Det var fantastisk. Jeg snakket ikke, knep leppene igjen og lyttet. Jeg kunne ikke. Det finnes så mye skam ute og går for oss som har blitt misbrukt. Vi tror at det er vår feil. Andre tenker dårlig om oss. Ryktet går. Det er vanskelig å være ung. I dag har vi begreper som pulbar blant både gutter og jenter. Ingen skal dømmes på grunn av kjønn, aldri.
Vi som har opplevd overgrep skal ikke skamme oss.
I ferien før andre videregående opplevde jeg og ei venninne en ny truende situasjon av gutter som ville voldta oss.
Vi var på tur alene. Jeg drakk ikke mye lenger, men denne kvelden hadde vi begge drukket. Vi skulle kose oss. Noen gutter inviterte på fest. Vi ble med.
overgrep-voldtekt versus kjærlighet, trakassering, fortrengning, Me too
Jentene på festen var ikke særlig fornøyd med oss. Venninna mi, ei meget tiltrekkende jente, blei trøtt. Vi hadde satt opp telt i skogen. Da vi gikk dit, fulgte en fyr etter oss som var svært betatt av denne venninna. Vi installerte oss i teltet. Hun sovnet øyeblikkelig.
Fyren kom. Jeg rakk ikke å sette hengelås på glidelåsene. Ikke veit jeg om det hadde hjulpet. Jeg fant frem kniv. Det høres ille ut, men jeg gjorde det. Vettskremt var jeg.
Jeg ropte at han skulle pelle seg vekk mens jeg forsøkte å holde glidelåsene igjen. Han var for sterk for meg og åpnet. Jeg hevet kniven. «Du våger ikke å bruke den», sa han. «Prøv meg», sa jeg. Jeg var ganske sterk selv om jeg var lita, men jeg ville ikke hatt sjans mot ham. Han var en kraftig fyr, men beruset.
Han prøvde å komme inn. Jeg hogg etter ham. Han trakk seg tilbake. Sånn holdt vi på.
Han gikk. Jeg stolte ikke på at han ikke ville komme tilbake så jeg satt klar med kniven, våken, anspent. Ikke tale om at jeg våget meg frem for å sette på hengelås på glidelåsene, for da ville han kunne få tak i meg, trekke meg ut av teltet dersom han hadde skjult seg et sted, et triks for å lure meg. Øynene var sperret opp for å bekjempe behovet for søvn. Han kom tilbake med tre gutter. Jeg så skyggene gjennom teltduken, tviholdt i kniven og skrek at de skulle komme seg bort.
En av dem sa: «De er nok fine, men de virker ikke særlig villige.» Jeg fortsatte å hyle at de skulle gå. «Kom vi stikker», sa en annen stemme. «Hun har kniv for faen.» De prøvde å overtale den drittstøvelen som hadde plaget oss, men han hadde bestemt seg for at han skulle ha venninna mi. Selvsagt burde de ha slept ham med seg. I stedet overlot de ham til meg.
Hele natta satt jeg parat med kniv og hogg etter ham når han kom for nære.
Hadde jeg skadet ham, har jeg i ettertid forstått at jeg kunne ha blitt straffeforfulgt for det.
Men dersom jeg ikke hadde hatt kniven, og vært villig til å bruke den, hadde vi blitt voldtatt den kvelden begge to. Man må få forsvare seg. Jeg våger nesten ikke å tenke å hva som kunne ha skjedd.
I dag tenker jeg at dersom jeg ikke hadde blitt voldtatt og fortrengt det hadde det skjedd, ville jeg ha sovnet, vært trygg, ikke sittet og kjempet med kniv. Jeg kan enda se for meg blikket hans, ansiktet, håret, kroppen, der han lå og ventet, gjorde utfall. Bare tanken på lukta fra åndedrettet hans gir meg lyst til å spy. Et udyr som ventet. Kroppen min visste hva som kunne skje. Den holdt seg parat, var i full beredskap.
Jeg ser for meg at alle festens gutter ville ha kommet og tatt for seg. Først utpå morrakvisten dro kreket seg hjem. Da plasserte jeg hengelås i glidelåsene og la meg til å sove. Venninna min hadde sovet gjennom alt sammen uten å merke noe.
Verden er et farlig sted.
Faen. Vi må skjerpe oss mennesker, gjøre det trygt. Menn og gutter som tror at deres pikk en en gave til jenter, må slutte med det. Noen få synes å tro at bare vi får kjenne denne praktfulle virile skapningen de har mellom beina, så vil vi smelte i ren nytelse om vi vil eller ikke. NEI, det er ikke sånn. Jenter som viser sitt begjær er flotte kvinner og har aldri noe å skamme seg over.
I min ungdom ble jeg, før jeg fylte atten utsatt for gjengvoldtekt, to voldtektsforsøk pluss forsøket på voldtekt av venninna mi. I begge de to forsøkene blei jeg redda av ei venninne. tillegg ble jeg kastet ut i grøfta ved to anledninger av trailersjåfører jeg haiket med fordi jeg ikke ville ha sex, den ene gangen foran inngangen til en stor by.
Ett har jeg alltid visst, dersom noen hadde skadet mine tre døtre eller mine barnebarn hadde jeg vært villig til å drepe. Kroppen min visste. Jeg hadde måttet leve med det, men de, mine elskede unger, skulle aldri måttet lide som jeg hadde gjort.
Ferdig snakka.
Endelig er jeg fri.
Heia livet. Nå skal jeg skrive bøkene mine, elske verden. Jeg har en kamp mellom det gode og det onde jeg skal sluttføre. Verden her kommer jeg.
Vers om håp, overgrep-voldtekt, gjengvoldtekt, trakassering, Me too, forfatter R.R. Kile
Overgrep-Vold, Skam og frykt, Nesten voldtekt, Reddet.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. Det er resultatet når noen overfaller deg.
Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.
Overgrep-Vold, Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.
De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd. «Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen. «Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem. «Jeg er redd», sa hun.
De to guttene vekslet blikk.
Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.
De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.
Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.
Kroppen sviktet meg.
Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..
Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.
De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.
Jeg kom meg opp.
Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.
Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.
Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.
Vi løp gjennom skogen mot hjem.
Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.
Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.
Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige.
Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid. nesten voldtekt, reddet.
Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.
Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.
I blokka hadde vi to innganger.
En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.
Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.
Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter.
Overgrep-vold, Skam og frykt for alltid.
Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.
Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»
Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.
I dag veit jeg ikke om slike overgrepspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne.
Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.
Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.
Verden ble ødelagt i min fiksjon.
De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.
Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.
Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.
