Tidslinja,
kjedsomhet,
intens tilstedeværelse,
flyt,
flow,
læringsglede,
læring,
lærer,
pedagogikk,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile,
Cand Ed med rådgiverkompetanse
Tidslinja ja. Fortid, nåtid og fremtid. Alt i hverandre. Fra baby, småunge, barn, ungdom, voksen, senior.
Hvert eneste øyeblikk, av livet jeg har levd, lever i mitt indre. Kunsten er å ta vare på alt sammen, alt som ligger der på tidslinja og vaker, er minner, triste minner, gode minner, intenst opplevde minner, flyt, flow, i intens tilstedeværelse, i kjedsomhet og læringsglede. Læringsgleden har vunnet, og Ikke et sekund av livet har jeg tenkt å bruke på å kjede meg. Det ar vært for mye vondt i mitt liv, og den ondskap livet har tullet meg inn i fordi andre mennesker brukte meg til sitt leketøy, skal aldri ha noen makt i mitt liv.
I min barndom og ungdom drømte jeg om å bli arkeolog, få grave i jorda etter spor av tidligere tider. På gymnaset ville jeg endre verden, og det endte med at jeg ble pedagog. Skal man endre noe, må man begynne med ungene. Slik resonnerte jeg den gang, og jeg tror jeg har rett. Skal det lykkes må mange ville ha endring sammen.
Midt i livet, tok jeg, etter lange arbeidsår i barnehage og skole, hovedfag i spesialpedagogikk.
Jeg var stolt den dagen jeg satt med graden i hendene, den dagen jeg håpet at verden skulle se på meg som en viter om barn og læring.
Sånn er ikke verden, og det er bare å innse. Helsa skrantet. Det var en tung tid den dagen da jeg måtte innse at kroppen ikke spilte på lag lenger, ikke greide det samme som ilden i hjertet ville at den skulle. Jeg måtte vandre på den tunge veien i helse Norge gjennom mistenksomhetens drepende blikk, samfunnets frykt for at jeg ville stjele kroner fra felleskassa til en innbilt sykdom eller noe.
For å overleve begynte jeg å skrive bøker.
Jeg arbeider med en serie som skal ende opp i 24 bøker. Vår verden er ødelagt. Mennesker i god vilje finner sammen og begynner arbeidet med å bygge den opp igjen. Ikke til egoisme og maktlyst, men i kjærlighet. De strever for å bygge kjærlighet inn i alle råd og i enhver forvaltning, en drøm.
Ilden som brenner i mitt hjerte handler om barns læringsglede og særlig i klasserommet.
Dessverre eksisterer det ildsprutende drager som gjør sitt beste for at de kjempemessige kjedsomhetstrollene skal innta skolestua og bli værende der. De heter plikt, fordragelighet og orden. Trolig snakker vi om en arv fra pietismen. Læring er alvorlige greier, og det er å sitte stille, ta i mot beskjeder, gjøre som en blir fortalt, høre etter. Nei, læring er samfunnets investering i den virkelige samfunnskapitalen. Vi trenger unge mennesker som har livslang læring som sin telenomi, det de strekker seg etter, ikke makt, nytelse, vold, men utvikling til folk som kan bringe verden fremover.
Da jeg gikk på skolen, holdt jeg, uten noen små unntak, på å kjede meg i hjæl, virkelig.
Jeg overlevde med å drive med alt annet enn det vi skulle i smug, en svært lite fruktbar måte å fordrive tida på med henblikk på læring.
Etter et langt livsverk kunne en jo ha håpet på at dette hadde endret seg. Min erfaring er at endringen har vært svært ubetydelig. Mye vi har kjempet for, har vi mistet til forordninger og kontrollfriker.
Jeg har barnebarn. De gjør side opp og side ned med dødskjedelige lekser. Det er så kjedelig at det er helt ubegripelig.
Jeg går ut i fra at det handler om plikt og øvelse.
Læringsgleden har ikke mulighet til å overleve sånt. Den dør, krymper, håper på andre arenaer der en kanskje kan få lære noe som er moro, som griper tak i hele ens indre og setter i sving med adrenalin og økt blodgjennomstrømning, for der ligger fremtida. Verden trenger ei fremtid der tiltakslyst og kreativitet sitter i førersetet, mennesker som kan ta fatt på de utfordringer verden møter på en god måte.
Kjedsomhetstrollene må jages ut av skolestua.
Der skal øynene lyse av læringsgede, forventning og moro. Vi mennesker lærer fra den dagen vi blir født. Utfordringer er som manna. Vi må ha dem så vi kan vokse og trives. Ikke noe er som å være i et klasserom der elevene sitter helt oppslukt med stjerner i øynene, og full konsentrasjon mot undervisningsstoffet, når blyanter spruter, man hører en knappenål falle og ingen vil ha friminutt.
Jeg elsker å være lærer når læringsgnisten sprer sine gnister inn i hukommelsesstrukturer så endring skjer, for det er en lærers fremste oppgave, tenne læringsgleden. Klasserom skal være steder der læring gnistrer, rom der unger gleder seg til å gå inn , som er så spennende at en gjerne kunne tenke seg å bli der når timene er endt og fortsetter å jobbe med problemstillinger når en kommer hjem.
