Publisert Legg igjen en kommentar

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker

Science-Fiction-Forfatter,
å skrive bøker,
Liber Mundi
Vi sank i hav,
Kapittel 1.
Forfatter R.R. Kile.






Science-Fiction-Forfatter, å skape en verden, la folk flytte inn i den.

Noe av det første karakterene jeg skapte bestemte seg for etter at de begynte å bygge verden opp igjen etter ødeleggelsene, Ragnarok, var å avskaffe religioner som et offentlig anliggende. Begrunnelsen var all kranglingen som hadde blitt av det, hvem som hadde rett, hvem som hadde den perfekte religion. Før år null drepte man de som ikke trodde riktig, det var en årsak til umotivert terror og drap, og var en sterk drivkraft til alt det fryktelige som siden skjedde.

Dette ville man ikke ha inn i den nye verden. Man avskaffet ikke religion, men den fikk ingen plass. Gjenoppbygginga var så viktig, for om menneskeheten skulle overleve, at ingen nedgangskrefter, ingen kilder til krangel som gikk på annet enn reelle utfordringer, fikk rom i støpeskjea.

Kilden.

I Dalene var det en kilde. Den første personen, som kom til Konglomeratet, kom til Kilden. Han var utslitt og nedbrutt etter en fireårig vandring gjennom en ødelagt verden. Hikstende sank han til jorda. Han forlot sin kropp og ble sittende å se på kroppen sin fra utsida. Syv menn kom vandrende til Kilden. Ingen av dem hadde fysisk kropp. De plasserte seg rundt springvannet. Hver av dem ble til to, en mann og ei kvinne, selv om de ikke var synlige som to. Mens de satt der, endret Kilden seg og ble til en gammel mann.

Han viste dem hva som hadde skjedd like fra den første fortid for menneskelig utvikling. De fikk vite hva som var sant og ikke sant av alt det mennesker hadde trodd. Samtidig så de konsekvensene av historiske handlinger som hadde ledet direkte til alles krig mot alle. Menneskeheten hadde vandret en lang vei. De hadde hatt et mål, men de hadde feilet gang på gang. Nå gikk det mot undergangen. De syv som var fjorten tagg den gamle mannen om en ny mulighet. Det fikk de. Den dagen ble deres år null.

Religion

De syv som var fjorten møttes etterhvert i Dalen. Ut fra det, de hadde sett ved Kilden, ble den nye loven bygd som skulle gjelde for hele verden. Den bygdes derfor på en opplevelse som kan kalles overnaturlig. Likevel fikk ikke noe av det plass i samfunnet som annet enn legendefortellinger. Det var ingen tilbedelse av den Gamle eller noen kult rundt dette. Likevel var det grupper som studerte det. For å komme inn i slike grupper, måtte du trene. De som trente hadde ingen spesiell rolle i samfunnet, det var ingen forkynnelse eller opplæring i annet enn det alle kunne velge.

I konglomeratet var det obligatorisk å trene. Slik var det ingen andre steder i verden. Det var syv ulike treningsgrupper, kalt selfer. Folk som var dyktige kunne bli ansatt som trenere. Det fantes en storleder i hver selfe i hver verdensdel.

Siden Konglomeratet hadde en så spesiell rolle i verden, ble det forventet at alle innbygger arbeidet med menneskelig modenhet.

Liber Mundi.

Den vesentlige konklusjonen de syv, som var fjorten, trakk av møtet ved Kilden var at motkreftene hadde vært for store. Derfor hadde det godt galt. Det var mange som hadde villet godt, som hadde arbeidet for kjærlighet og fred, men maktmenneskene ble for sterke, nytelsesbehovet for voldsomt, virkelighetsflukten fra det ubehagelige for stor. Det ble derfor utformet ei bok, kalt Liber Mundi, som skulle være til hjelp i enhver situasjon som kunne oppstå. Boka endret innhold etter hvem som leste den og etter de behov vedkommende hadde for svar. Tekster, som ble lest i boka, ble derfor skrevet ned siden det var umulig å komme tilbake til akkurat det innholdet.

Boka ble utformet av de syv som var fjorten. Ingen visste hvordan den var blitt til. Den kunne bare leses i et spesielt lys i biblioteket eller under fullmåne når sola og månen var synlig samtidig på himmelen.

Navnet Liber Mundi betyr verdensboka.

Kunne dette ha hendt. Bli med da så kan vi diskutere det.

Science-Fiction-Forfatter, å skrive bøker, Liber Mundi , Vi sank i hav,  Kapittel 1. Forfatter R.R. Kile. Vi sank i hav er den fjerde boka i Liber Mundi. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
Fantasy-litteratur, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1




Fjerde bok i serien Liber Mundi, første kapittel.

”Reikin, du må komme. Peddi har ikke kommet hjem. Jeg frykter at noe har hendt ham.” Det var Eiloia, en lærer vi hadde hentet inn til Konglomeratet for noen år siden. 

”Da er det andre du må kontakte før meg”, sa jeg og rynket brynene. Hun begynte å gråte. Jeg fikk ikke et fornuftig ord ut av henne. ”Magnom og jeg har guttekveld.” Gutten  hadde vært hennes elev før hun kom til Konglomeratet og var det fortsatt. ”Snakk med Rhettfinn eller Kampin!”

 Rhettfinn var leder for verdensrådet. Kampin var Konglomeratets sikkerhetsråd. Eiloia gråt enda verre. ”Ok, Eiloia! Sett deg ned! Jeg kommer så fort jeg kan.” Hun hulket. Jeg syntes jeg oppfattet en stemme. Hun hadde to små barn i huset, den yngste av de tre klonene vi hadde reddet ut av et vulkanutbrudd og hennes egen lille baby, Don. Men det var ikke barnestemmer  jeg hørte. ”Jeg kommer”, sa jeg oppgitt. Stemmen lignet ikke Peddis. Peddi og Eiloia hadde giftet seg for et år siden.    

Magnom ville bli skuffet.

Han sprutet på meg i det jeg la fra meg kommen. Prosjektet mitt for tida var å anlegge små svømmekulper mellom og rundt kanalene jeg hadde bygd i ødelandet. Jeg hoppet uti og sprutet enda verre enn ham. Til slutt var det ikke en tørr flekk på noen av oss. 

Laia, løvinna, tittet på oss og så ikke direkte imponert ut. Jeg sprutet på henne. Hun trakk seg bort med et misfornøyd knurr. Hun likte å bade, men bare i kilden. Der badet vi med henne så ofte vi fikk det til. Ved det mente jeg å bidra til å holde villdyret ute av henne. 

Jeg trakk gutten opp av vannet. Han var blitt åtte år. Vi måtte få av oss vått tøy og få på oss noe tørt. 

”Jeg beklager Magnom.

Eiloia trenger hjelp. Jeg må gå til henne. Skal jeg kontakte Jinjin eller Vergin?” De var Gailios barn, Gailio, min kisteverge og venn. ”Kanskje de kan være her sammen med deg til jeg kommer tilbake. Vi må i så fall spørre onkel Hendti om lov. Kanskje Hendti vil komme.” 

Magnom og jeg hadde utviklet en felles interesse for Laia og kanaler. Han for å bade i dem, og jeg for å bygge dem.

”Vi spør Vergin og Jinjin først”, sa Magnom. Vergin svarte umiddelbart ja. Han hadde et godt forhold til både Laia og Magnom. For fire år siden hadde han tatt seg av henne, ei nyfødt løvefrøken. Tjue minutter etter var han på plass, en veltrent tjueåring som hadde begynt sin utdannelse som folkeverge. 

Magnom løp ham glad i møte.

Vergin løftet ham opp, kastet ham til værs, tok i mot og snudde ham på hodet så han hang og sprellet. Laia kom løpende. Vergin lo, slapp Magnom forsiktig med på bakken og hilste nese mot snute. Sammen tuslet alle tre langs kanalen mot brua jeg nylig hadde avsluttet.

 Jeg mistenkte at det ville bli flere bad på Magnom. Peddi hadde ønsket å bli Magnoms fosterfar. Hendti hadde nedlagt veto. Gutten var hans. Nærmere en tro kopi var det ikke mulig å komme, hans eneggede tvillingbrors klone. 

Peddi og Eiloia hadde fått sønnen Don. Peddi var i en lykkerus. Jeg fattet ikke hva som hadde skjedd som hadde fått Eiloia til å gråte sånn. Magnom kastet ball til Laia. Hun løp for å hente den. Meningen var at hun skulle ta ballen så lett mellom tennene at hun ikke skadet den. Kun mat og pinner var til å slite i stykker. Magnom la merke til at jeg fulgte med. Han hevet tommelen. Laia hadde gjort som hun skulle. 

Jeg valgte tunnelsystemet bort til Peddis- og Eiloias hus.

Vel fremme ga jeg signal. Eiloia åpnet. Hun var blek. Øynene var store og oppsperrede. Jeg gikk mot henne. 

”Kjære hva…” Hun skrek. Ei hand la seg over de bevrende leppene. Beina mine forsto at de burde snu. En pistol gjorde at de fortsatte å gå rett frem. Eiloia ble slynget vekk fra døra. En brunhåret mann, litt lavere enn meg, ba meg høflig om å stige på. Jeg takket. Noe annet var det ingen grunn til. 

Eiloia lå i en fillehaug på gulvet. Kroppen skaket i dype hulk. Den fremmede pekte mot stua med øyne dystrere enn en regnværsdag. I sidesynet registrerte jeg at Eiloia ble heist opp. Jeg vurderte å sparke bakover, utnytte ustabiliteten i kroppen hans i det den pådro seg mer vekt, men jeg våget ikke, for jeg ante ikke hva jeg ville finne i stua. 

I den myke grå skinnsofaen satt ei kvinne jeg ikke kjente.

Hun hadde rødt oppsatt hår med små krøller dandert rundt hele hodet. Fargen kunne umulig være ekte. Kunstig hårfarge var blitt moderne for begge kjønn. Slik var det ikke da jeg vokste opp. 

Fremtoningen plasserte de grønne øynene i meg. Jeg hadde sett de øynene før, men jeg kom ikke på hvor. De var tungt oppstreket av sminke.  Hun reiste seg opp og rakte meg høflig handa. Peddi satt i lenestolen til høyre for henne. Ansiktet hans lyste hvitt i det kunstige lyset. 

”Anji Sophia Linkten Maxux”, presenterte hun seg. Peddi så ut til å drukne i den blågrønne stolen som hadde dype armlener. Han gispet da Eiloia ble plassert i en stol ved siden av ham. Hun hulket ikke lenger. ”Så dette er Reikin Jernstein”, strålte den fremmede kvinna med et flørtende blikk. Det klang ingen bjeller. 

Jeg vurderte et angrep, men det var flere menn i rommet.

”Jeg har aldri hatt gleden av å treffe deg før! Kall meg Anji!” Leppene krøllet seg i et smil. Situasjonen kunne fort bli livstruende uoversiktlig. Jeg smilte bredt. Det bodde to barn i dette huset.

Anji med alle navnene var kledd i en rød aftenkjole. Livet var så tynt at hvem som helst kunne ta rundt det, men fasongen var langt i fra strekaktig. Hun minnet meg om noen. Hvor hadde jeg sett det smilet før? 

Jeg reagerte på gallansen og svarte med noen høflighetsfraser. ”Dere har noe som tilhører meg. Jeg har kommet for å hente det.” Eiloias blikk hvilte på meg med en intensitet like sterk som en fysisk berøring.

”Beklager!” sa jeg og unngikk å rynke brynene i siste sekund.

”Du må forklare nærmere.” Jeg strevde for å holde tritt med hennes flørtende stemme. Det virket lurest å holde blikket unna Eiloia og Peddi. Deres fortvilelse gjorde det vanskelig for meg å holde på den flørtende tonen. Jeg trodde den ville være nødvendig. 

”Ja, selvsagt kjære. Dere har min datter her.” Det gikk opp for meg hvem hun lignet, Sophia. Hun hadde hatt et navn til, Linkten. ”Dere stjal henne fra stedet der hun ble til.” 

Helt siden Magnom og jeg hadde funnet Sophia, en klonet baby, hadde vi lett med lys og lykte etter mammaen. Beklageligvis hadde hun funnet oss først. ”Nå vil jeg ha henne tilbake.” 

”Nei!” gispet Peddi.

Hun sendte ham et foraktelig øyekast. Peddi var kritthvit. Jeg sendte ham et advarende blikk. Peddi rettet seg opp i stolen. Det var ikke så rart. Da Eiloia kom hit, hadde hun tatt på seg ansvaret for den vesle jenta.

”Dere tok fra oss våre fremtidshåp da dere raidet anlegget vårt”, fortsatte Anji. Eiloia gispet. Peddi hadde først sett på vesle Sophia som et forskningsprosjekt. Det hadde han gjort med alle de tre klonene. På veien hadde Sophia blitt hans elskede datter. De hadde snakket om å adoptere henne. Jeg ante ikke om de hadde gjort det ennå. 

”Jeg vil vel heller si at vi reddet fremtida for dere”, smilte jeg og blunket. ”Uten oss ville klonene ha mistet livet sammen med alle de andre liv som gikk tapt under vulkanutbruddet.” Hun ristet irritert på hodet. ”Konglomeratet styrer med mye, Anji, men vi kontrollerer ikke vulkansk aktivitet.”

”Dere skulle ha holdt dere unna”, sa hun, og et raseri hun ikke lenger greide å skjule hadde erstattet flørtingen.

”Dere burde ikke  ha sluppet bomber”, smilte jeg. ”Jeg vet at Peddi her tror at det var årsaken til at utbruddet ble utløst.” Hun sendte Peddi et irritert blikk.

”Peddi tror alltid at han vet best. Uansett, vi har kommet for å hente alle klonene, og du min kjære slyngel skal sørge for at det skjer.”  

”Beklager!” sa jeg. Hun smilte blidt.

”Jeg beklager jeg også! Du skjønner at hvis du ikke etterkommer våre ønsker så vil det bli veldig ubehagelig her. Eiloia, som har vært vår utmerkede vertinne, vil fortelle deg hvorfor du kommer til å gjøre det, av samme grunn som hun fikk deg til å komme hit nå nettopp.” Eiloias skuldre ristet. Hun hulket så hun ikke greide å snakke.”

”Det går bra, Eiloia”, sa jeg.

”Jeg vil uansett foretrekke at den vakre Anji”, Jeg bukket lett med hodet”, forteller meg det.”

”Hvis du foretrekker det slik. Jeg prøver alltid å etterkomme en gentlemans ønsker. Først dreper vi Don. Dersom det ikke hjelper, dreper vi Eiloia og til slutt dreper vi Peddi. ” Hun kikket bort på Peddi med et skjelmsk smil. ”Jeg har forstått at dere har vært svært gode foreldre for dattera mi, ei handling jeg gjerne vil belønne på en bedre måte. Som du forstår, kommer det an på Reikin.”

”Reikin, vi ville aldri….”, sa Peddi. Han ble avbrutt. I ei tidligere tid hadde han sett kona si og barnet sitt dø. 

”Hold kjeft!” Det var mannen til høyre for meg. Anji smilte til oss begge. 

”Ikke belemre oss med bønner, kjære kollega! Vi har bestemt oss.” Peddi hikstet.

”Det går bra, Peddi”, sa jeg beroligende.

”Jeg har selvsagt forstått at dere ikke hadde mye til valg.” En ny sønn, et bedårende spedbarn og ei lita jente. Ingen kunne være stoltere enn sekstitoåringen i lenestolen. Vanligvis passet de til hverandre, han og stolen. 

”Jeg hadde ingen valg, Reikin. Du må tro meg.”

”Selvsagt vet jeg det, Peddi”, sa jeg. ”Hva vil du gjøre med barna?” spurte jeg henvendt til Anji, mens jeg lette etter eventuelle fordeler jeg kunne hente ut av situasjonen. Her gjaldt det å tenke både riktig og fort. 

”Ungene skal hjem for å oppfylle sine formål”, sa hun. ”Akkurat nå kommer jeg ikke til å fortelle deg hvor hjem er, men det vil du få gleden av å finne ut.” Hun smilte blidt. Jeg kunne ikke regne med de to i stolene. Det måtte bli mitt ansvar å få dette i havn på gunstigste vis.

”Hvordan planlegger du å komme deg ut herfra?” spurte jeg for å vinne tid.

De tre klonene ville ikke være i fare. Ingen ville finne på å krumme et hår på hodet til noen av dem. Det var verre med babyen, lille Don, mirakelbarnet. For enhver pris måtte jeg sørge for at han overlevde. 

”Du, min kjære Reikin, skal rekvirere et luftskip og smugle oss ut, eller rettere sagt du skal smugle barna og to av mine menn ut. Jeg reiser ut slik som jeg kom inn. Synes du ikke det er det lureste, Peddi. Ja, for det var Peddi som inviterte meg.” 

Jeg prøvde å la være å rynke panna. Anji, hadde satt i gang med en krigserklæring. Hun måtte vite at vi i Konglomeratet ville gjøre alt i vår makt for å få ungene tilbake. ”Vi har kjent hverandre i mange år, Peddi og jeg. Jeg har hatt gleden av å fungere som undervisningsråd i Voksteren.” 

Magnom og Vivi var av konglomeratblod.

Vi betraktet dem som vårt ansvar. Lille Sophia var denne kvinnas datter. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde sett likheten med en gang. Vi ville aldri overgi lille Sophia til den skjebne mora hadde tiltenkt henne. ”Jeg forlater stedet når jeg er sikker på at mine interesser er i orden. Det vil si når alle vi som er her i dette huset nå, Peddi. Eiloia, Sophia, Don, du og mine folk, er smuglet ut.” 

Jeg nikket sakte, mens tankene beveget seg på høygir. Det jeg ikke fattet var hvordan vi hadde greid å overse denne personen, for vi hadde virkelig lett. Hver eneste konglomerat i styre og stell hadde forstått at noen ville lete etter vesla. Vi hadde søkt vidt og bredt etter folk som het Sophia Linkten. ”Ja, også vår kjære Magnom og Vivi, selvsagt.” Vi hadde laget ansikter basert på Sophias ansiktstrekk, farger, DNA. Det hadde ikke ført oss noe sted. 

Anji smilte.

”Selvsagt tok vi våre forholdsregler, min kjære Reikin. Ikke la deg overraske over at dere ikke fant meg! Peddi, er min gode venn forstår du. Han er en mann som setter vennskap høyt.” Peddi sank enda dypere ned i stolen. ”Jeg har alltid kalt meg Anji Maxux. Du kjenner Peddi og hans interesser for alt mulig. Vi har hatt mange samtaler om pedagogiske spørsmål gjennom årene. Da han begynte å stille spørsmål om kloning, fikk en klones mor tildelt ei fabelaktig spillehånd.” 

Peddi la hodet i hendene. ”Ja, vi kan også noen triks med anlegg og DNA, ansiktsgjenkjenning. Det er ikke så vanskelig å manipulere resultater av sånt når en har tilgang på innsida, slik vår kjære Peddi i sin elskverdighet har sørget for å gi oss. Nå er jeg her. Vi er klare. Så lenge du gjør som jeg vil, kommer alle til å ha det bra. Din første oppgave er å hente Magnom og Vivi.  Deretter kan du ta deg av skipet, kista og Liber Mundi.” Peddi fjernet hendene, gispet. 

”Du kan ikke!”

Han reiste seg frustrert og ble dyttet tilbake i stolen av en kraftig mannshand.”

”Peddi ikke!” hulket Eiloia. 

”Det går bra”, forsikret jeg og så beroligende på dem begge før jeg smilte til Anji. Jeg var helt uforberedt på at de ønsket seg kista. Liber Mundi hadde de forsøkt å få tak i flere ganger. Klonene, ungene. ”Hvordan skal jeg få tak i barna?” spurte jeg og forsto at jeg måtte vinne tid. Vi lette kontinuerlig etter opprørere. Det var blitt en del av virkeligheten i Konglomeratet, dessverre. 

Etter to store opprør, hadde vi endelig forstått at det ville forbli en pågående oppgave. 

”Du får finne på en måte.

”Du får finne på en måte. Fankt blir med deg.” Hun pekte på en av figurene som holdt oss dekket. ”Han har et apparat i lomma. Hvis han avgir et klikk på den, dør lille Don. Så vet du det. Demonstrer Fankt!”

 Fyren tok opp en liten dings. Trykket. Det ulte i stua, i hele leiligheten. Peddi skvatt opp. Han var helt fra seg. Eiloia tok det tilsynelatende med ro. ”Vil du prøve?” Hun rakte apparatet til meg. Det var så vidt jeg berørte det. Samme utløsning. ”Det er ikke trykket det handler om, kun nærheten av en finger. Vi venter ikke på noen bekreftelse, så du bør helst oppføre deg med dannelse.” 

”Hva er planen din utover det?” sa jeg. ”Du må da vite at hvis du frakter oss med tvang ut herifra, vil det være ensbetydende med en krig mot Konglomeratet. Det kan du umulig ønske deg?”

”Selvsagt ikke kjære, ingen krig.

Dere stjal våre barn, men dere reddet dem også som du har påpekt. Vi er klar over det, og vi er takknemlige. Peddi her skal ta på seg ansvaret. Han etterlater seg et brev der han forklarer at han, siden han ikke har fått lov til å bedrive forskning på klonene, tar dem med seg til ukjent adresse for å gjøre nettopp det. De vil lete etter dere, men synd for dere og dem. Skipet blir utsatt for ei ulykke.” Peddi kom med et tynt skrik. Eiloia gjemte ansiktet i hendene. 

”Hvordan Anji, har du tenkt at vi skal hjelpe dere hvis du har tenkt å la oss dø uansett?” sa jeg. 

”Å la dere dø, nei. Slett ikke. Konglomeratet skal tro at dere har forulykket. Skipet dere tok blir funnet flytende på havet et sted, eller kanskje knust mot bakken. Vi får finne ut av det, men dere er med oss. Ungene trenger dere en stund til så overgangen skal bli best  mulig. Jeg er jo utdannet pedagog så jeg forstår meg på barns behov. Samarbeider dere, skal det gå dere bra og det vesle underet, herr Don Lærheim skal få nå voksen alder en dag.”

”Vi skal nok samarbeide”, forsikret jeg og smilte mens jeg hatet ansvaret hun hadde lagt på meg.

”Det er en liten hake ved planen deres som du muligens ikke har tenkt på.”

”Få høre, kjære”, smilte Anji.

”Dere ønsker å gi skinn av at Peddi har reist frivillig. Da må dere ikke ta med dere Liber Mundi. Ingen sønn av Klosterdalen fjerner den boka.” Jeg håpet hun trodde meg, for Peddi var troende til det meste i sakens tjeneste. Beklageligvis var denne kvinna også klar over det.

”Du gjorde det en gang”, sa hun og smilte strålende. Små smilerynker forsterket sjarmen. Jeg hadde gjort det, men jeg var ingen sønn av Klosterdalen, og jeg hadde hatt en venn å redde. ”Så vidt jeg vet støttet Peddi deg den gangen.”

”Det var annerledes”, sa jeg.

”Frykten for at en venn skal dø, kan ikke sammenlignes med nidkjærhet i forskning. Dessuten var jeg den gang ingen sønn av Klosterdalen, men en grønnskolling fra Voksteren.” 

Anji slo ut med hendene. Jeg holdt fast i ordet mens jeg hadde det ”Et annet problem er kista. Jeg fjerner den aldri fra oppbevaringsstedet her i dalen, selv ikke når jeg i lange perioder bor andre steder. Folk vil ikke tro at jeg har reist frivillig dersom jeg tar den med meg. Jeg er ikke besatt av forskning. Ungene står meg nær, alle tre, også din datter. Ingen vil tro at jeg frivillig har gått med på å fjerne dem fra det de betrakter som sitt hjem.”

”Peddi er hjernen bak dette, han og hans kunnskapstrang.”

”Ja, men da må han ha lurt meg.

Det vil absolutt være mulig, men ikke hvis han forlanger at jeg skal ta med meg kista. Da ville jeg ha blitt veldig mistenksom. En hver konglomerater ville ha blitt det. Den gang jeg leverte ut Liber Mundi, var jeg ingen konglomerat. Det er jeg i dag. Ikke tvil på det.”

”Selvsagt er du det”, smilte hun. ”Det har jeg Peddis ord for. Noen løgner er han ikke. La meg også peke på det faktum at du har personlige ønsker i denne saka. Du vil at vi skal la de gamle artefaktene bli tilbake fordi du vet hvilken betydning de har i den historiske sammenhengen.”

”Selvsagt har jeg min egen agenda. Jeg vil ikke fjerne ungene. Merk deg at jeg ikke snakker om dem. Jeg påpeker svakheter. Svakheten er at Liber Mundi og kista peker mot våre fiender, dere. Jeg trodde målet var at det hele skal peke mot Peddi og hans egoistiske ønsker for forskning slik at ingen vil mistenke at vi har vært utsatt for en forbrytelse fra utsida av våre murer.”

”Peddi vil aldri skade sin sønn.”

”Nei, og han vil aldri skade Konglomeratet. Planen er derfor en dårlig plan. Dere bør ta bort alt ved den som peker mot dere, siden den allerede er tynn i forhold til Peddi. Alle vet at han har endret holdning vesentlig siden han ble adoptivfar for Sophia.” Munnen hennes strammet seg nesten umerkelig. 

”Vi vil også ha tilbake Liber Rectoris”, smilte hun og tok seg sammen. 

”Der kan jeg ikke hjelpe deg”, sa jeg. ”Den er fraktet bort etter anvisninger i kista. Jeg gjemte den ikke. Den vil bli gjenfunnet når tida er inne. Jeg går ut i fra at du kjenner til bokas historie.”

”Det gjør jeg.

Jeg leter etter løgnaktige tendenser hos deg. Du valgte å være ærlig.”

”Jeg går også ut i fra at du og andre har søkt etter boka. Vi har hatt vakter ved stedet, men det er lenge siden sist noen har sett etter den nå. Nesten før jeg hadde sluppet den, var de første fra dere ute for å sikre seg den.”

”Selvsagt”, sa hun. ”Det er et maktklenodium og nører opp under makthunger hos de mindre forstandige. Vakter var aldri noe problem. Den som har posisjon og kjenner vaktene, får søke fritt.”

Liber Mundi og Liber Rectoris beveger seg slik skjebnen vil”, sa jeg. ”Verken du eller jeg kan gjøre noe med det.” Hun nikket. ”Både Kista og Liber Mundi er under bevoktning”, påsto jeg. Ei opprørsgruppe hadde forsøkt å smugle Liber Mundi ut. Jeg antok at hun kjente til det også. Ingen hadde noensinne voktet over kista, men jeg håpet at hun trodde meg når jeg nå sa at den ble det. Hun nikket. ”Jeg går ut i fra at Fankt ikke skal trykke inn alarmen dersom jeg gjør alt som jeg skal.”

”Absolutt ikke, unge mann!

Ingen her har noen glede av å drepe barn, men vi gjør det som er nødvendig for saka. Da skal jeg ta en blodprøve av dere alle sammen.” 

Hun vinket en fyr til seg som hun kalte for Xzento. Hva hun skulle med blodet mitt, ante jeg ikke, men jeg resignerte. Det virket ikke viktig. Jeg forsøkte å legge en plan mens hun og følget hennes var opptatt av å stikke folk. 

Vaktmannskapet hennes var årvåkne. Det oppsto ingen mulighet for en maktforskyvning. Jeg lagde meg et løst tankekart som jeg prøvde å dytte muligheter inn i. Det var for mange ukjente faktorer. Hun viftet Xzento av gårde. Han hadde blodprøvene med seg. ”Greit. Da ordner du barn og skip. Har vi en avtale?” Jeg nikket. 

”Et spørsmål! Kan du fortelle meg hvor vi skal?”

Jeg visste i det samme jeg hadde spurt at det var en dumhet. Hun smilte. Jeg hadde ikke råd til å vise svakhet. 

 ”Det min kjære Reikin, er en overraskelse, og dere kommer til å bli overrasket. Ikke et ord mer får du ut av meg.” Hun smilte blidt. Jeg smilte tilbake.

”Du har bedt meg om å hente barna. Det er barn som vi alle vokter over. Jeg håper du og Fankt, med utløserknappen, forstår at det må gjøres med kløkt.”

”Det er nettopp fordi vi stoler på din kløkt at du er valgt til oppgaven”, smilte hun. 

”Smigrer”, sa jeg.

”Smigrer”, sa jeg. ”Vi skal vel ikke unnslå det faktum at jeg også er noens mest ønskede.” Hun smilte enda blidere. 

”Men du mestrer spillet”, sa hun. ”Det er noe jeg liker ved deg.” De grønne øynene glitret. Jeg var redd for at mine brune også gjorde det. 

 ”Jeg kan komme til å trenge å benytte kommen, gå innom folk, gjøre grep for å få tak i ungene. Dere forstår det.”

”Selvsagt!» Vi smilte til hverandre.

 Jeg smilte oppmuntrende til Eiloia og Peddi som så ut som om de begge kom til å falle døde om hvert øyeblikk. Fankt og jeg reiste oss opp og forlot huset.  

Jeg trasket av gårde gjennom gater og natur, forbi småhus og annet, i et tilsynelatende avslappet tempo. Fankt fulgte hakk i hel. Livia var på besøk hos Kobin og Elisha. Han hadde endelig forelsket seg på nytt etter tapet av sin første kjærlighet, Solaia. Tankene sto i kø for å slippe til. 

Dette var Legsters bord, min trener i Hiler.

Ikke bare la kroppen tilsynelatende være rolig, men faktisk være det. Jeg tok for meg en og en av innskytelsene. Utfordringa var at det ikke var jeg som satt med regien. I disse spørsmålene var Hiler og Satras helt på linje. Vi kom til å forlate Klosterdalen med Anji dersom ingen utenfor meg intervenerte. 

Derfor måtte jeg sørge for å legge ut spor etter oss. I Satras var ettertanken vesentlig. Du flyttet tildragelsene ut av presens og inn i et selvskapt rom av fortid. I det rommet var det mulig å vurdere ulike konsekvenser av valg. Dette var Plantrios treningsmantra, min trener i Satras. 

Hvem som helst kunne være ute å spasere? Jeg kom til at jeg ikke ønsket å møte kjente. Det ville komplisere ting ytterligere. Enhver klønete handtering fra min side kunne ende med Dons død. Det ville jeg ikke kunne bære. Ingen måtte få kjennskap til det enorme anlegget under jorda. Peddi hadde selvsagt vist Anji alt sammen. Jeg sukket. Peddi kunne virkelig være en problem med sin godtroende begeistring.

 Jeg viste Fankt kommen og ga tegn til at jeg ville benytte den.

Han nikket. Jeg kontaktet Vergin. 

”Hei Reikin”, sa han. Jeg hadde en vagt utformet plan om hva jeg skulle si. ”Vi leker fortsatt bro leken. Kommer du snart?”

”Beklager!”

”Ikke noe å beklage. Vi har det faktisk ganske morsomt her. Jeg har en liten pjokk å dukke.”

”Jeg må spørre deg om en tjeneste til. Kan du ta med deg løven til kilden, bade den og ta den med hjem til huset i Kildedalen. Peddi trenger meg ikke lenger. Du vet hvordan han er. Han møtte en tidligere venn av meg. Dokvin Føllmi. Vi gikk på skolen sammen. Han ville overraske meg vet du.

 Ta med deg Magnom til huset mitt i Klosterdalen.

Vi venter på ham i hagen. Går det bra?” Jeg kunne ikke si mer. Både Gailio og Livia visste at Dokvin var en drittsekk jeg aldri hadde vært venn med. Det burde sette i gang med bjeller. Vergin sa ja. Han var en tjenestevillig fyr. 

Vi ankom  huset vårt, mitt og Livias. Fankt og jeg plasserte oss i hagen. Jeg plasserte oss sånn at jeg ville få øye på Magnom lenge før han ville se oss. Med en verts vennlige stemme spurte jeg Fankt om han ville ha en honningøl. 

Jeg måtte utnytte at Magnom ikke var som andre åtteåringer. Fankt ristet på hodet. Jeg serverte vann til oss begge. Magnom kunne bli til hjelp. Det krevde at jeg fikk snakket med ham på egenhånd. Da måtte jeg sørge for å holde Fankt unna.

 Han satt i stolen og stirret stivt fremfor seg.

  Det gledet meg at han ikke var en sosial skravlebøtte. Det begynte å bli prekært med å få planen på plass. Plantrio og jeg hadde øvd oss på å skape ulike fortidsrom mentalt. Magnom var usedvanlig intelligent med empati og omsorg for andre i bøtter og spann. Gutten var faktisk mitt eneste kort, trumfen jeg måtte vite å utnytte.

 Hendti var sikker på at Magnoms far ville ha utviklet seg likedan under tilsvarende oppvekstbetingelser. Planen jeg skimtet omrisset av, ville stille store krav til Magnom. Jeg så ingen annen mulighet. Sola skinte. Jeg kikket opp på himmelen. Det fantes ikke en sky der.

 Magnom hadde flyttet inn til onkelen sin. Sammen med ham og Eilin var de nå en barneflokk på fire. Leyla, Solaikos og Eilins datter, Magnom, onkelbarnet til Hendti, lille Eilon og lille Eilaia, babyen. Jeg tenkte så det knaket men jeg kom ikke på noen annen måte å gjøre det på. Da måtte det bli sånn. 

 Magnom kom på gutters vis, slentrende og balanserende, på kryss og tvers av veien.

Han hadde ingen hast. Jeg påkalte Fankts oppmerksomhet. 

”For at han ikke skal få et sjokk, må jeg forberede han, snakke med ham”, hvisket jeg mens jeg holdt øye med gutten. Der hoppet han ut i grøfta. Jeg smilte. Fankt nikket. Ansiktet hans var uttrykksløst. De grå øynene virket fraværende, men jeg tvilte på at noe unngikk ham. 

Anji ville ikke ha valgt ham til dette oppdraget dersom hun ikke anså ham for å være dyktig. Så måtte jeg bli dyktigere. Jeg sprang gutten i møte for å få størst mulig avstand til Fankt. Dette øyeblikket var alt vi hadde. Magnom måtte bidra så vi fikk omskapt det til en ny mulighet.

 Gutten satt i en grøft og holdt en frosk opp mot meg.

Det passet utmerket. Jeg tok i mot den lille skapningen. Den skalv i de svære hendene mine. ”Kan jeg få sette frosken ned?” spurte  jeg i det jeg gled ned i grøfta. ”Jeg har noe å fortelle deg som du blir lei deg for, en fryktelig hemmelighet.” Fankt hadde reist seg opp. Han gjorde ikke antydning til komme nærmere.

 Jeg snakket lavt og håpet at mannen der borte hadde vett på barn. ”Det er veldig bra hvis du gir meg en klem!” Jeg kom på at vi burde gjøre vårt gode forhold overtydelig. Mitt liv kunne avhenge av det. Magnom ga meg kinnet sitt. Jeg holdt ham tett inn mot meg. 

Det var ikke mulig å dikte opp en historie. Med Magnom ville kun sannheten duge. ”Det har ikke skjedd noe galt med noen du er glad i, men likevel vil det jeg sier komme til å gjøre veldig vondt. Lat som ingenting! Det er viktig.”

Kroppen hans var varm. 
De grønne øynene var store. 
Jeg hatet å slukke gløden i dem.










Science-Fiction-Forfatter, Vi sank i hav. Fjerde bok i serien Liber Mundi. Norsk Fantasy Litteratur, Forfatter R.R. Kile. Les Kapittel 1, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy, Fremtidskrim, spenningsbøker
Science-Fiction-Forfatter, Fugl som flyr under himmelen. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet!


Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,
Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter, Science-Fiction-Forfatter,









I serien Liber Mundi er det til nå utgitt fire bøker. Det er Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav. Femte bok er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø.
De fire første bøkene i serien Liber Mundi. Vil du lese boka klikk på bildet!
Publisert Legg igjen en kommentar

Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Fantasy-forfatter.
Å skrive bøker,
Serien Liber Mundi.
Forfatter R.R. Kile.




Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Jeg har fått svært få tilbakemeldinger på disse bøkene jeg skriver. Derfor ble jeg svært glad da en venninne skrev i et julebrev at hun hadde lest dem og at hun var imponert. Hun er ei jente som sluker Science Fiction og Fantasy. I det siste har det blitt mer Fantasy. Aiken, Bishop og Silvers er blant favorittene. Hun sier at bøkene mine ga assosiasjoner til Mad Max filmene, post apokalyptiske filmer med Mel Gibson i hovedrollen, der den første kom i 1979. Waw, tenkte jeg og ble godt fornøyd. Det høres da spennende nok ut for hvem som helst. P
Poenget er at jeg må nå ut til folk som liker slike bøker. Der ønsker jeg meg hjelp av alle dere som måtte kikke innom her.


De store spørsmål.

Det er klart at når verden er så ødelagt er det vanskelig å tenke seg at det er mulig å bygge den opp igjen i det hele tatt. Selvsagt går det ikke smertefritt. Det blir store kriger. likevel når de målet, ei jord med plass til alle, frihet for alle og mat nok til alle, et idealistisk sted, bygd på en felles vilje. For å få det til måtte helt spesielle forhold ligge til grunn. Nettopp det gjorde det. Jeg skal prøve å overbevise dere om at det var mulig.

I den tida serien finner sted, tilhører det som skjedde rundt år null, legendetida. For det er mange tusen år siden vår verden gikk under. Men kunnskapen om oss holdes levende, nettopp for å hindre at det som skjedde med oss skal skje igjen. Det er det som muliggjør at det går bra så lenge. For det er en felles lov som alle er enige om, tuftet på alt hva de den gang mente var årsaken til at vi styrte inn i et Rangarok som nesten utslettet oss.

Det geniale

er nettopp loven som er lik for alle. De har ikke et kapitalistisk styresett. Noen vil kanskje kalle det sosialisme, men det er det ikke. Innenfor loven er det full frihet for individet. Alle arbeidstimer er verdt det samme uansett yrke. De som ikke kan arbeide, får til livets opphold.
De hadde ingenting, kun minner om det som var og som aldri ville kunne bli igjen. Grunnen til at det var mulig var at det midt i elendigheten, ødeleggelsene, ble funnet et fruktbart sted som hadde alt. Derfra kunne de som hadde reddet seg dit, sørge for at folk bygde nye samfunn, fikk mat nok. Men de ga ikke fra seg det de hadde annet enn det nødvendige. Det betydde at folk måtte begynne helt på nytt med den kunnskap de hadde, sine egne to hender. Det ble sørget for at det de i enkelte samfunn oppnådde ble delt til alle samfunn alle verdensdeler så ingen skulle få en dominerende rolle.

Vil dette være mulig.

Ja, det er slike spørsmål det vil være interessant å diskutere. Bli med da vel. For dette er viktig. Egentlig tenker jeg at det på det nåværende trinn i vår samfunnsutvikling er en utopi. Jeg må tro at det er mulig. Hvis ikke virker menneskers liv her på jorda heldt meningsløst.
Bli med på reise da vel!



Norsk-Fantasy, Serien Liber Mundi, Andre bok i serien, Alene, Serien skal bestå av 24 bøker,  Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Norsk Science Fiction, Spenningsbøker, Fremtidskrim.
fantasy-forfatter, en bokforside. Vil di kikke inn til bøkene, klikk på bildet!




Kapittel 1, Alene

Domino løftet hodet og reiste seg opp i full majestet. De gule øynene var rettet mot demningen. Det var manken som gjorde en hannløve. Han åpnet gapet og brølte. Blodet frøs til is i årene. Saira vrinsket, hesten jeg hadde fått i gave av Konglomeratet på min tjueårsdag. Ei løvinne tittet frem, så ei til. Hannløven brølte på nytt. Så revnet min verden i lyd. Jeg flyttet blikket fra løven mot demningen. Vann tordnet ut av den og kom rett mot oss. Føttene mine frøs fast. Det gikk ikke. Nå gjaldt det. Føttene måtte i bevegelse. Nå!

Det tordnet i ørene.

Jeg kunne ikke la det tordne. Skarp og klartenkt. Muskler i handlekraft. Jeg ga Saira signalet for å gå inn i skipet. Hun nølte ikke. Ikke jeg heller. Jeg spant inn i bevegelse. Underetasjen i skipet var innredet som stall. Det var ingen vits i å ha en hest hvis jeg ikke kunne ta henne med meg dit jeg skulle. De flirte av det, folk i Konglomeratet.

”Starter og ror, starter og ror.” Ordene lå som en besvergende sløyfe i hodet i det jeg hastet i posisjon. Skipet startet ikke. Kilden, gaven fra Rådet. Jeg prøvde på nytt. Livløst. Vannet flommet rett mot oss. Jeg sverget og forsøkte på nytt uten hell. Det, som ikke nyttet, var bortkastet. Nærmest i refleks grep jeg tak i sekken som inneholdt en folkeverges grunnutstyr i felt. 

Jeg hoppet opp på ryggen til Saira og sprengte ut av skipet.

Hun måtte forstå at det hastet. Vi måtte sette retningen. Hvert sekund talte. Det nyttet ikke med sykkel. Hver eneste nerve hylte at jeg skulle ri nedover og bort. Magen roterte i blind frykt. Jeg måtte kjøle ned panikken. Forbli i tenkningen. Hjernen forsto situasjonen. Vi måtte opp i høyden. Jeg skjøv alt annet bort. Vi skulle rett mot vannmassene. Begge skulle overleve menneske og dyr. 

Øynene mine saumfor terrenget. Hvis vi dro skrått til høyre, og rett oppover, ville vi muligens komme høyere enn vannets tordnende rekkevidde. Det var vår eneste sjanse. Jeg red, stirret og klemte helene mot flankene. Det var ikke nødvendig å mase mer. Saira hadde forstått og fløy for livet oppover og ut til sida i motsatt retning av Sivleelva. Treninga hadde båret frukt. Hun lystret, i en ekstrem situasjon, og fløy som om løver var i hælene hennes. 

Jeg gjorde meg klar til å fly opp og startet beltet.

Nå gjaldt det! Hun måtte følge mine direktiver, også mens jeg fløy, slik vi hadde trent på det i Konglomeratets ødeland. Beltet var dødt. Full panikk lammet sansene. Tankene stoppet opp. Hjernen ble tom og sort. Tankene mine gjemte seg i et hulrom der inne. Dette ville vi dø av. Vettet måtte på plass. Jeg måtte få hjernen til å fungere. Roret. Det var ikke lenger snakk om å redde Saira. Vi var begge i livsfare. 

Jeg så rett ned i det brune hesteskinnet. Alt annet ble borte. Musklene spente seg under meg. Liv. Jeg måtte finne ro. Vi skulle overleve. Det fantes fysiske lover. Saira kunne umulig rekke frem til mitt planlagte bestemmelsessted med meg på ryggen. Svetten haglet på panna. Ei infernalsk kløe. Jeg måtte skape meg et indre rom av ro og trygghet. Hvis ikke var vi dødsens. Jeg skjøv skrekken bort til et lite angstsenter. Den skulle ikke få lamslå meg.

Vi måtte høyt nok i tide.

 Øynene fokuserte lynkjapt. Sekundet strakte seg inn i uendeligheten. Et høydedrag sto opp av landskapet til høyre for meg. Jeg så meg ut en steil fjellknaus. Det var dit vi måtte. Tankene kom tilbake skarpe som krystaller. De beveget seg så sakte at jeg kunne gripe tak i dem og holde dem fast til tross for alt det som skjedde med lynets hastighet. Vi sprengte av sted. Vannet tordnet. Bevisstheten måtte stenge lydene ute så de ikke skulle lamslå meg. Det gjaldt å komme dit jeg skulle i tide. Jeg skulle klare det fordi jeg ville. 

Marzants stemme tordnet i ørene, mannen som hadde vært min trener i Krigster, den ypperste lærer i kreftenes spiraliserende galskap. Sett deg et mål lenger borte enn du tror er mulig! Få det til! Tankene klamre seg til stemmen hans. Dette skulle vi greie, jeg og hesten min. 

Over hjernebjelken klang lydene fra vannet

i en brølende repeterende dissonans. Dersom fjellknattene ikke sto høyt nok, var det slutt. En negativ kortslutning. Det ville bli høyt nok fordi jeg trengte at det var det. Hvorvidt treffpunktet var realistisk var uinteressant. Troen var det vesentlige. Kreftene jeg satte inn for å nå målet.

 Gjennom dalen tumlet vannet, som en væskefylt koloss uten knokler og hud, med krefter som ei kjempeslegge, en sikker  felle for alt liv som befant seg her. Den skulle ikke få klappe igjen rundt oss. Jeg dirigerte Saira gjennom en verden som var gått amok. Trær og røtter revnet. Jeg kunne ikke la det angå meg. 

Endelig nådde vi utkantsonen, men vi var langt fra trygge. Jeg kalkulerte inn hvor hovedstrømmen av vannmassene ville treffe og tvang Saira til å løpe rett mot vannet. Hun protesterte vilt. Hennes frykt skulle ikke bli vår død. Hun skulle bli vår redningshoppe. 

Jeg spente viljen ned i beina, bannet og ropte.

Takk Gamle, for at vi hadde trent. Gailio, min kisteverge, og resten av konglomeratene, skulle få spise i seg flirene sine. Jeg hadde forlangt at Saira skulle passere gjennom mørke huler. Hun kunne veien gjennom tunnelen som forbandt husene mine i Klosterdalen og Kildedalen. Fra huset i Kildedalen kunne hun ta seg ut i ødemarka. Nå var vi ikke innestengte. Det fantes ingen stillhet. Hun løp fordi jeg sa at hun skulle gjøre det.  

  ”Ditt forbannede øk, løp!” Jeg brølte. De underlige direktivene mine pleide å ende bra. Det var det trening handlet om. Senere skulle jeg be om unnskyldning. Det måtte bli et senere. Jeg hadde mye å utrette. Livia, kjæresten min, ønsket seg mange barn. Jeg skulle oppfylle den drømmen, ingen andre. ”Poenget er at du må tro at du kan klare det”, skrek jeg. Zaira hadde aldri møtt, Marzant, kjempen. Den tordnende larmen angikk ikke oss. Den var ubetydelig som et myggstikk.

Jeg vrengte opp en steil skråning til venstre.

  Steinryggen lå nært nå. Vi stormet fram. Saira presset seg opp. Jeg kastet meg av og tviholdt i tømmene. Hun kjempet i mot. ”Rolig, bare rolig.” Ordene fløt på automatmodus i gjentatte slynger. Jeg så meg ut de to kraftigste trærne. Hurtigere enn løpske vannmasser bandt jeg tømmer til tau og bandt det fast rundt stammen. Hun steilet for å komme løs. Hover eller vann, hva var den verste død? Hun kunne bare våge å treffe meg.

Jeg dro frem det som var av tau og bandt meg selv fast til en trestamme som lå tilstrekkelig langt unna Sairas villskap. Bare vi ikke hadde skapt vår egen dødsfelle? Det fikk gå som det ville. Mitt vett hadde ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Nå måtte vi tåle konsekvensene. Vi skulle lure døden. 

To meter nedenfor oss var det et fossende inferno.

Vannet strømmet rundt oss fra alle sider. Skrenten var blitt en øy i et frådende vannmassiv. Hjernen min hadde vært slu og klartenkt. Jeg takket forsynet for de utstrakte sekunder som hadde gjort det mulig. Nå var det bare styrken i røttene som kunne redde oss.  

 Det ble tomt i hodet. Med apatisk overgivelse lot jeg sekundene skylle over meg. Vi ble våte på bein og hover.  Kroppene våre ble tilbørlig dusjet. Foreløpig var det ingen farlig kraft i strømvirvlene som nådde oss. Jorda kunne rase ut både på nedsida og på oversida. Jeg kunne ikke la det angå meg heller. Jordskred. Grøss. 

Så lenge røttene holdt, var vi trygge, hesten min og jeg.

Hvor som helst ellers i dette landskapet, ville vi garantert ha blitt slått til lik. Røttene skulle holde fordi vi ville det. Jeg fnøs og følte trang til å pruste og skrike slik Zaira gjorde.

Øynene mine falt på Kilden. Den ble revet løs fra fortøyninga, slukt av frådende villskap, og ført nedover. Virvlene slukte trær og vekster. Skipet ble redusert til en dansende leketøysbåt og trukket under. Vannet frådet og spant. Konglomeratets stolthet kjempet modig og fikk deler av skroget opp igjen. Jeg var glad i det skipet. 

Røtter løsnet og kastet seg inn i en runddans av greiner, stein og annet trevirke. Jeg fulgte med på våre trær, røtter. De måtte holde. Jeg krysset fingrene. Skipet ga tapt. Der ble det borte. Kun dyr som kunne fly, kom seg ut av dette. Tjue meter lenger nede kom skroget til syne igjen. Jeg skulle ha flydd. Aldri tidligere hadde utstyret mitt sviktet. Hendene begynte å skjelve. 

Sola danset med vanndråpene

og kastet farger inn i det buldrende vanninfernoet. Øynene mine sto vidt åpne. Fossende galskap festet seg som lim til netthinna. Jeg greide ikke å lukke dem, spare dem for det skrekkelige synet. I stedet tittet jeg mot demningen. Reistad Byggtun, Konglomeratets bygningsråd, hadde lovet meg en omvisning i det anlegget. Han hadde påstått at det var det beste av sitt slag, en vidunderkonstruksjon, en menneskelig genistrek uten sidestykke. Reistad var for sent ute.

Saira rullet med øynene. Hun måtte slutte med det der. Et dårlig tegn. Røttene ville holde. Reistad ville ha sagt det samme om demningen. Det vi opplevde akkurat nå, jeg og hesten min, skulle ikke ha vært mulig. Vrinskene blandet seg med lydene fra det tordnende vannet. Saira hadde ingen anelse om de krefter som lå i røtter. Vi måtte stole på røttene. Uten dem ville jordsmonnet ha sklidd av sted ved den minste regnskur. Vi hadde ikke kunnet stole på demningen heller.

Stakkars dalen.

Jeg hadde funnet inn hit fordi jeg hadde ønsket å observere løver i sitt naturlige element. Det var ikke mye igjen av den, Sivledalen. Sivleelva hadde rent som ei tynn strime vann nedover her. Nå var den blitt verre enn noen monsterelv. Jeg grøsset. På den andre sida, av høydedraget, rant Rahangafloden. Bare nå ikke den var blitt rammet av dette. Jeg  prøvde å se for meg landskapet. Der var det bebyggelse på begge sider av elva, ikke som her, ødeland. 

Begge elvene hadde sitt utspring fra, Rhandorivannet. Demningen sikret vannforsyninga i området viden rundt, like ned til Groby. Jeg snudde hodet, men vendte det fort i retning nedover igjen. Vannmassene var som uhyrer der de kom farende. Jeg håpet inderlig av Rahangafloden var blitt spart.

Med tause lepper sto jeg der

og kjente på den skjøre linjen mellom katastrofe og ro, liv og død. Sairas følelser trodde at vi var fortapte. Vi ble klissvåte av sprut og damp. Hun hadde resignert og så ut som ei opphengt fille som ikke på noen måte minnet om hoppa mi, brun og flott med sort hale og man. Selv ikke fargene så riktige ut lenger. Jeg kikket nedover meg selv. Vi så ikke ut noen av oss. Fukt, vann og damp. Leire og sølesprut. Steiner. Det var dem vi måtte vokte oss for.

Takk og pris for at Livia, kjæresten min, befant seg trygt hjemme. Hun hadde hatt en avtale med venninner. Kilden, skipet mitt. Det var ikke lenger spor av det. Livia og jeg studerte i hver vår verdensdel. Skipet hadde sørget for at vi kunne treffes, så og si, så ofte vi ønsket. 

Jeg ville ikke tenke på skipet.

Det var varmt i dette distriktet. Dampende hett. Vannet, som hele tida sprøytet over meg, gjorde meg likevel iskald. Jeg greide ikke å slutte å skjelve. Saira skalv hun også. Jeg mumlet beroligende. Det hjalp ikke for noen av oss. 

Hannløven hadde reddet oss. Dersom han ikke hadde brølt, eller om han hadde brølt noen sekunder senere. Dette skulle gå bra. Jeg sto her og var ett med vannet, larmen, tordenen og revnet materie. Hannløven hadde brølt akkurat tidsnok. Busker og vekster som ga tapt. Hvis det ikke hadde vært for de hersens venninnene hadde vi alle vært hjemme nå. Det var sannheten, hjemme med henne, Livia, min elskede.  

Saira var ikke spesielt fornøyd med meg.

Det hadde hun ikke vært på lenge. For løver ville Saira være et deilig stykke kotelett. Hun ville aldri kunne forstå at jeg hadde hatt et ønske om å studere løver, sette henne i fare. Tid og evighet. Jeg holdt øye med stedet der jeg hadde trodd at det hadde vært ei løvehule. Egentlig visste jeg ikke om det hadde vært ei hule der. Jeg hadde antatt det. 

Sola la seg ned og malte storslåtte farger på himmelen. Tida var sekunder. En absurd virkelighet, et inferno av ødeleggelse. De nydelige fargene. Solas gang. Tida som gikk. Jeg ante ikke en gang om det hadde vært løveunger. Jeg hadde trodd på både ungene og hula. Nå ville jeg aldri få svar på det.

 Forrige gang jeg hadde flydd over Kalakafjellet, her i Urleiven, hadde jeg sett en hannløve med to drektige hunner. Nå hadde jeg sett tre løver, to hunner som ikke var drektige. Konklusjon trukket, en mulighet for en studie av løveunger i sitt rette element. Prompte hadde jeg avbestilt overnattinga i Kalaiko, en landsby i Rahangadalen. 

Domino hadde varslet meg.

Han hadde vært vår redningsmann. ”Husk det, din vrinskehoppe, og vær takknemlig!” mumlet jeg. Hun hang som ei oppvridd fille i tauene, men hun levde. ”Du fraktet meg hit, reddet livet mitt, men uten Domino hadde vi begge vært døde. Hadde Domino brølt noen sekunder senere, ville vi begge ha blitt til jordas koteletter. Husk det!” 

Jeg hadde to uker med fri fra studiene, utdannelse som folkeverge. Uansett tørke, og her var det mye tørketid, hadde demningen, gjennom et intrikat kanalsystem, sørget for en sikker vanntilførsel året rundt. Det hadde den dugd til, men dette, en katastrofe av dimensjoner. Himmelpenslene malte med stadig mer intense farger. Det var ingen vind, ikke en gang et vindpust. 

Vi kunne ikke gjøre annet enn å eksistere, jeg og hesten min.

Jeg forsto det. Det gjorde ikke hun. Jeg sukket. Hun prustet. En stein kom farende en meter til høyre for oss. Den landet en meter på nedsida av våre trær. Jeg sverget, men det nyttet ikke å være redd. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av oss. 

 Steinen lå stille i mudderet. Jeg fulgte med på den samtidig som jeg så for meg en stolt manke gyllenbrun pels som hadde lyst opp et lite fjellparti. Domino, redningsmannen. Ei løvinne hadde ligget som et slakt til høyre for ham. 

Leira fikk tak i steinen og førte den nedover. Først gikk det sakte, som om den protesterte. Det nyttet ikke. Steinens masse skapte en vill akselerasjon så den freste nedover og forsvant. 

Jeg trykket inn koden til Gailio.

Mørket tok for seg av solnedgangen. Kommen var død, et kommunikasjonsmiddel for folkeverger, langt mer avansert enn de ringeapparater, RA, som resten av befolkninga benyttet. Den pleide å virke. Jeg så kritisk på den. Det kunne skyldes fuktighet. 

Kommen min hadde aldri sviktet meg. Lydene rundt oss ble lavere. Vann virvlet rundt føttene. Konglomeratets utstyr virket, det var deres kjennemerke, den ypperste kompetanse. Konglomeratet, den åttende verdensdel. Vannføringa var fortsatt stor. 

Fingerhjertet berørte kommens overflate.

Det var så vidt jeg greide å holde meg oppreist i tauene. Tørr. Skipet hadde ikke startet og var blitt til skrap. Beltet hadde ikke virket. Det var festet til livet. Vannet trakk seg litt tilbake. Sprutet oss ikke lenger ned. En ny stein landet rett til venstre for oss. Vi ble oversprøytet av leire og småstein. Jeg prøvde å beskytte øynene. Stakkars Saira. Hun hadde ikke hender til å beskytte seg med.

Beltet burde ha startet. Jeg prøvde på nytt. Niks. Jeg skulle ønske jeg var tørr. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Jeg greide ikke å huske det. Skritt for skritt måtte jeg tenke meg tilbake, finne det ut. De iltre steinknausene, som hadde stukket opp av det grønne gresset, langs elva. Klyngene av trær, som hadde dannet små skyggefulle plasser, til beskyttelse mot sola. De fantes ikke lenger. Ikke noe fantes lenger. 

Raimån, min avdøde lærer,

hadde ment at man ved å studere dyr kunne komme til forståelse av menneskelige handlingsmønstre. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Det var det vesentlige, ikke løvene. Alt jeg anstrengte meg, det var ikke mulig å huske det. Jeg hadde tatt utallige bilder av de tre kattedyrene, filmet dem. Kommen var død for bilder også. Ikke et eneste bilde, de jeg hadde tatt for å overtale Livia til å komme hit når hun var ferdig med venninnene. Alle skissene, jeg hadde tegnet, hadde gått i graven med Kilden. Planen for den optimale forskningsstasjon. 

Jeg stirret rasende på kommen. Det var ikke dens skyld at den ikke virket. Flere mikrolytter var blitt koblet opp mot den, og plassert i naturen, slik at de skulle varsle dersom løver hadde tråkket over grensa for min komfortsone med store kattedyr. Ingen hadde tråkket over. 

Døden.

Jeg kunne ikke tenke på døden. Når hadde jeg tatt det siste bilde, den siste filmen? Jeg skulle ha sendt dem videre. Det hadde jeg ikke gjort. Jeg glodde iltert opp mot demningen. Den hadde ikke holdt hva den lovet. Jeg sverget og flyttet blikket bort fra det skremmende synet, ned mot de vakre fargene som ikke hadde ikke gitt noen løfter. Reistad hadde lovet, ingeniørene.

Dag to for mitt opphold her, hadde jeg dratt sammen med Domino og ei av fruene hans, på jakt. Hun jeg kalte Glattøre. Den andre hadde hatt et hakk i øret. Henne hadde jeg kalt Tynni. Halsen hennes hadde vært så lang og glatt. Hadde hatt. Et fryktelig verb. De kunne umulig ha overlevd, løvene. På det tidspunktet hadde både beltet virket og kommen virket. 

I løveordenen var løvinnene de store provianteringsmestere.

Domino hadde ikke fulgt protokollen. Slutt og tenk på jakta, Reikin. Når var det siste gang jeg hadde sjekket displayet? Det hadde vært rett før det smalt. I hvert fall ikke lenge før. Domino hadde reist på hodet som en eventyrkonge. Han hadde vært alene. Tynni hadde forlatt ham uten at jeg hadde merket det. Det hadde gjort meg urolig. Jeg hadde reist meg opp for å få en oversikt. Sekundet hadde strakt seg ut i en nesten hypnotisk frykt. 

Saira hadde drukket vann. Mikrolyttene hadde vært koblet til. De ville ha varslet hvis hun hadde kommet, Tynni. Vi ville ha oss frabedt overraskelser. Saira hadde stampet med hovene. Domino hadde gjespet og vendt på hodet. Han hadde lagt seg ned og sett ut som om han sov. Jeg trodde ikke at han hadde gjort det. Han hadde gjespet en gang til. Rett etterpå hadde jeg  sjekket displayet for aktivitet i lufta. Kommen hadde fungert. Jeg hadde ikke registrert noen aktivitet.

Uten å forstå hvorfor hadde jeg vært utrolig.

Latskap, makelighet. Akkurat da burde jeg ha flydd opp for å sjekke om det faktisk hadde vært aktivitet i lufta, men det hadde jeg ikke gjort. Derfor kunne jeg ikke vite om beltet hadde virket på det tidspunktet. 

Maur hadde krabbet oppover beina mine. Jeg hadde flyttet på meg. Domino hadde gjespet, strekt på seg og reist seg opp. Det var da det hadde skjedd. Hannløven hadde brølt. Kommen hadde virket rett før katastrofen inntraff. Den var ikke våt. Den burde fortsatt virke. Det var konklusjonen.

Så hvorfor virket den ikke. Det var for mye som ikke hadde virket. Skipet, beltet og kommen. Sykkelen. Jeg hadde ikke hatt tid til å prøve sykkelen. Saira hadde trengt hvert sekund hun kunne få. Takk og pris, at jeg hadde hatt vett til å ikke prøve den. Sykkelen kunne ha virket. Konglomeratets utstyr var det beste i verden. 

Vi levde

Det fikk være nok. Hendti, vår mikrologråd, ville komme med forklaringer. Han var et geni. Jeg måtte gjøre det nødvendige så vi skulle komme oss gjennom natta i live.

Klær måtte fjernes. Jeg kunne ikke godt dra skinnet av Saira. Lufta luktet tungt av opprevet jord. Kunne en revnet demning innvirke på el-utstyr? Jeg visste ikke. Snart ville vannet slutte å flomme. På sekunder hadde en transportør over himmelen blitt redusert til skrap. Demningen måtte da snart ha fått tømt seg, praktverket som hadde blitt til søppel. 

Jeg takket skjebnen for Saira mens jeg stirret irritert opp på den ødelagte murkolossen. Først fjernet jeg beltet, brettet det pent sammen og la det i sekken. Endelig sto jeg i bar overkropp. Den klissvåte trøya. Jeg hang den over ei grein.   

Himmelen hadde stjerner.

Naturen var på vår side. Som oss var den et offer for dårlig menneskelig byggeskikk. Praktverk du. Ingen gråt over skrap. Et skip var bare et skip. Vi levde. Jeg tørket bort noen tårer i det jeg strevde for å få av meg buksa. Dyvåt den også. Dyrene i denne dalen var blitt til lik, men vi levde, jeg og hesten min. 

Løvene. Jeg hadde fulgt med dem på jakt. De var mine, i hvert fall i tankene. Hannløver var territorietvoktere, kortlevde og kampberedte. De skulle ikke dø sånn. Jeg trev knyttneven over øynene. Skissene mine, alt jeg hadde tegnet, borte for alltid. Jeg måtte prøve å huske det alt sammen så jeg kunne lage nye, få dem nøyaktige. Der lå buksa i mudderet. Den kunne uansett ikke bli verre.

Domino og Galttøre hadde skjult seg ved en klynge med trær ved elva.

Sebraer hadde kommet. Løvene hadde gjort tegn. Det var tegnene jeg hadde vært interessert i. Jeg dro av meg sokker og undertøy. Natta var mørk, men det ble aldri helt mørkt. Det hadde vært slik under løvejakta også. Jeg hadde savnet å se bedre. Derfor hadde jeg planlagt å skaffe meg et mørkekamera. Alle folkeverger burde ha et mørkekamera på kommen som verken ga fra seg lyd eller lys. Det skulle jeg be Hendti om. Geniet. 

Klesplaggene var fjernet. Jeg stappet dem ned i sekken. Løvene hadde skremt et dyr ut av flokken. Tynni hadde jaget dyret rett mot Domino. Med voldsom energi hadde Domino sprunget mot byttet. En sebra var blitt redusert til blødende istykkerrevet muskelmasse. Jeg puttet bylten med våte klær ned i folkevergeoppakninga.

 Raimån ville ikke ha leet på øyelokket i den minste snev av kvalme over det blodige dramaet som hadde utspilt seg. Han ville ha vært ett med spenningsmomentet. Sitret av det. Kommunikasjon, et massivt regn av energi, mat. Jorda, det største matfatet av alle. 

Jeg reiste meg opp og var splitter naken.

Over meg hang demningen som en mørk truende skygge. For Marzant, min tidligere trener i Krigster, ville løvenes jakt på mat ha handlet om energi. Et slikt oppbud av kraft kalte på dagdøsing. Løver drev mye med det. Det hadde vært drepende kjedelig å observere dem, en stadig kamp mot øyelokk som hadde truet med å falle igjen. 

Øynene til Saira tagg meg om å løsne henne. ”Din tullehoppe”, hvisket jeg. ”Du kommer til å ruse av gårde i panikk og skade deg. Sov godt! I morgen kjennes det bedre, mye bedre. Jeg skal også ha tau. Ikke tro at det er urettferdig. Ingen kan sove trygt her i natt uten å være bundet til et tre.” Jeg kikket nedover den nakne kroppen min, oversprøytet med søle, små sår av opprevet hud overalt.

Planene mine hadde virkelig gått fløyten. Det ville bli nye muligheter. Ikke her. Jeg sverget og tok bylten med klær opp igjen fra sekken. Aldri her. Klærne måtte tørkes. Hvis jeg hang dem i treet, risikerte jeg å miste dem. Jeg bandt dem fast til ei grein. De kom ikke til å tørke. Overalt var det vann, fukt, jordsprut. Jeg glodde sint på dem og lot dem henge. 

Egentlig burde jeg ha lagt meg på dem.

Konglomeratets zoologer var sterkt i mot å menneskeliggjøre dyr. Raimån hadde gjort det hele tida. Jeg gjorde også det. Raimån ville ikke ha kjedet seg i et sekund. Han ville ha hatt en enestående evne til å gjøre de kjedelige latsabbene interessante. 

Jeg fant meg en slushby i sekken, en klumpete kakekjeks for proviant på reiser. Det lå alltid slike i folkevergeoppakninga. Jeg tok tre biter og orket ikke en bit til. Ei vannflaske. Jeg drakk. 

Jeg våget meg ikke bort til Saira. I stedet fortsatte jeg å hviske beroligende mens jeg strevde for å få bundet tauet slik at jeg ikke ville bli tatt av vannet. Jeg måtte ha mulighet for å ligge, snu på meg. Hvis ikke ville jeg tørne. Heldigvis for stjernene. Ikke vind, ikke regn. Joda det var noe å være takknemlig for. 

Jeg hadde laget mange skisser over forbedringer ved forskningsstasjonen.

Ved hjelp av spesialkonstruerte speil hadde jeg tegnet løsninger så vil skulle kunne se vidt og bredt og like inn i den hula jeg trodde at hadde eksistert. Planene mine ville aldri bli noe av. Det var bare å innse. Et tapt prosjekt. Klokt designet, men tapt.

Jeg plasserte magen opp på sekken og la meg ned. Søla, under meg, stinket. Det var ikke mulig å få foretatt seg noe i dette svarte mørket. Morgendagen ville bli en utfordring. Jeg ville trenge søvn. En naturkatastrofe som dette. Jeg fikk ikke sove. 

Tankene kvernet.

Jeg måtte ta kontroll over dem, finne noe de kunne dvele i så jeg fikk sove. To av Sairas nære slektninger var blitt revet i stykker den jaktnatta. Tårer trillet ut av øynene mine. Jeg greide ikke å hindre dem. Det var ingen fruktbar tanke.  ”Vi ble ingens koteletter, skjønner du det?” hvisket jeg i det jeg vred på meg for å få det mer komfortabelt. Saira hørte meg ikke i sin utmattelse, frykt. I hvert fall trodde jeg ikke at hun hørte meg, men jeg kunne ikke vite det.

Raimåns mantra var at dyrestudier kunne stille folkeverger i forkant av farlige situasjoner. Disse tre løvene ville ha trengt et matfat på tre hundre sebraer på et år. Sebraer beitet. Da snakket vi om et stort antall vekster som en nødvendighet for tre løver. 

Mentalt prøvde jeg å forsvinne inn i et gresstrå. Kuer var fredfulle skapninger. De tygde og tygde mens de skulle greie å holde styr på fire mager. For et gresstrå var de uhyrer med fire syrebaserte torturkamre. 

Gress var ingen god ide.

Saira elsket gress. Jeg kikket bort på henne. Store brune hesteøyne på randen av hysteri. Jeg mumlet beroligende og beklaget at jeg hadde tvunget henne til å utholde løver i sin nærhet. ”Du skjønner det,” hvisket jeg. ”Det er bare slik du kan lære å mestre livet som folkeverge, følge meg, gjøre det du ikke våger.”

Naturen var et drepende skuespill. Grolin, min gartner og jeg, halte og dro i ugress for å fjerne røtter til planter vi ikke likte. Sebrakjeften åpnet seg. Jeg så det for meg, rett inn i tanngarden. En naturkatastrofe som dette. Jeg var en mann som hadde fiender. 

Vi mennesker var så stolte av vårt fremragende intellekt, vår logiske tenkning. Raimån hadde aldri vært nevneverdig opptatt av det. En tanke styrte ingen handling. Glødende følelser gjorde det. Dyrenes atferd. I en intens følelse lå det krutt for menneskelig motivasjon. Mette trygge løver angrep ikke på høylys dag. Saira hadde trodd at hun ville bli til biffsnadder. ”Det fins ikke flere løver her”, hvisket jeg beroligende. Trist nok. 

Natta hang tung under stjernene.

Jeg ble gal av å ligge krøllet sammen og strakte på beina. Den ubehagelige søla. Det var bedre å gjøre seg så liten som mulig. Løvekjeften som fråtset i skinn og kjøtt. Ikke tenk på det. Tenk på sommerfugler. Ikke tenk på stein som kan komme ramlende nedover å knuse oss. Heldigvis var det ingen insekter her. En stor fordel i elendigheten. Jeg var alt for oppspilt. Ikke tenk på jordskred. Hva skulle jeg tenke på? Marzant hadde dødd samtidig med Raimån. Jeg hadde overlevd. Det murret i savnet. Solaiko var også død, min trener i Soll. Han hadde forrådt meg.

Vannet fosset nedover. Så enkelt å være vann. Bare følge strømmen, la seg drive av sted. Helt ukomplisert. Mennesker var kompliserte. Raimån hadde aldri fornektet kompleksiteten. Han brøt den ned til enkle små bilder fra dyrenes verden. Hvor vidt og hvor langt hadde katastrofen rammet? Jeg så for meg kartet. Prøvde å huske. Jeg var usannsynlig sliten, men jeg klarte ikke å få bukt med oppspiltheten. 

Meditasjon.

Jeg måtte finne ro. Afro, imaginasjonsrekka. Da ville jeg sovne. Bare jeg greide å holde fast i den. Min fascinasjon for store kattedyr  hadde bragt oss hit. Uten den ante jeg ikke hvor jeg ville ha tatt veien. Jeg vred på meg! Klødde. I morgen måtte jeg få tak i et RA. Under jakta hadde løvene samarbeidet like effektivt som Rådet i Konglomeratet. 

Jeg lette etter ro. Tenkte på Kjærstri, hennes veiledning. I Konglomeratet trente vi selfer, selvutvikling. I halvannet år nå hadde jeg trent afro, Livias hovedselfe. Min var Soll. Jeg hadde gradering tre i afro. Den krevde evnen til å utfordre all hevntrang over innbilte eller virkelige fortredeligheter. Legge den død. Erstatte den med kjærlighetsgjerninger i det minste lille. Hevnlyst var en ødeleggende faktor for ethvert fremskritt i all selfetrening. Den ene bildet etter det andre la seg på netthinna. Jeg ble så lettet at de forsvant. 

Bildene krevde fokus. Jeg måtte begynne på nytt og forbød meg selv å la tankene kretse rundt flom, løver, døde dyr, avrevet muskelmasse. Kun afro, de universelle bildene som resulterte i graderinger. På samme utviklingstrinn så utøverne det eksakt samme. Jeg fattet fortsatt ikke hvordan de hadde fått det til. I følge trenerne mine hadde det vært sånn siden år null eller deromkring. 

Det første bildet, ei gammel kvinne.

Hun ble stadig yngre. Ved gradering tre var hun blitt til et barn i ei blomstereng. En tiger, det farligste rovdyr av alle, hvilte hodet i fanget hennes. Dyr tuslet rundt, ville og tamme. Harmoni. Blomstenes kronblad åpenbarte en ufattelig mengde fargesjatteringer. Jentas øyne  forble et speil av fargenes skjønnhet, en skjønnhet man kunne fortape seg i. Det krevde en anstrengelse å skyve fra så en ikke druknet i blikket, ble borte i synet, som om det aldri hadde funnet sted. 

Egentlig var det nettopp det jeg tilstrebet, å forsvinne inn i søvnen. Plutselig ønsket jeg det ikke lenger. Jeg ville se videre, komme lenger, utvikle meg. Endringen skjedde i øynene, fortryllende øyne. Jeg skulle ikke sovne. 

I følge Kjærstri gikk det viktige sammenslyngninger mellom alle selfene.

De kunne være hverandres inhibitor og forsterker. Der Luna og Krigster samlet krefter i punktet og sendte dem ut, skjøv afro fra og ledet dem bort så de ikke skulle bli til forstyrrede faktorer. Ekstremt vanskelige spørsmål. Ikke skyve for hardt. Akkurat passe. Krevende greier. 

Bildene forsvant. Ble borte. Alt hva jeg anstrengte meg greide jeg ikke å holde fast i dem, få dem tilbake. Jeg reiste meg opp. Stirret ut i natta. Det var meningsløst. Jeg trengte å hvile. Den gamle kvinna, ungdommen, dyra. Ord fløt i hjernen i en surrealistisk galskap. Jeg trengte et konstruktivt ord jeg kunne dvele i. Håp. Det måtte være håp i galskapen. Hesten min og jeg, vi var håpet. Vi levde. I liv lå det håp.

Håp, et lys i mørke.
Tro, en mulig sti.
Kjærlighet i livets tørke. 
Vandrere i harmoni.


Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,
Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,
Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,
Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter, Fantasy-forfatter,





Liber Mundi, verdensbpka. Andre bok i serien, Alene, kapittel 1
Fantasy-forfatter, tjern med vannliljer, vil du kikke inn til forlaget, klikk på bildet!











Publisert Legg igjen en kommentar

Forfatter-fantasy, å gi ut bøker.

Forfatter
Fantasy,
Liber Mundi,
Kistepakta,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Fantasy, jeg skriver bøker,

I blant lurer jeg på hvorfor. Det er mer krevende enn det er mulig å fatte. Samtidig er det spennende over all forstand. Jeg leste nettopp gjennom et manus i serien, som det er lenge siden jeg har jobbet på, og jeg ble så grepet at jeg ikke klarte å stoppe, det til tross for at det er jeg som hadde skrevet det for fire år siden. Tårer rant, og jeg lot spenninga rive meg med. Bok 5 er under utarbeidelse under tittelen Lysglimt på snø. Jeg håper den snart kan ferdigstilles.

Hva vil jeg med bøkene?

Jeg er mer enn middels opptatt av norrøn mytologi, eller mytologier og religioner i det hele tatt, alt det mennesker forteller for å forsøke å bringe orden i livet. For det er krevende og forstå livets gang gjennom fødsel, liv og død. Bare som et pust i historisk sammenheng, er vi borte igjen. Så hva gjør vi her i det hele tatt? Hva utretter vi?

Jeg tenkte meg at Ragnarok ville komme en dag som en naturlig følge av menneskers behov for å ha rett, for å ønske makt. Så jeg lot det skje. På restene av den ødelagte verden, lot jeg det bygge en ny. Den skulle bli en god verden der folk sto skulder ved skulder sammen for å bygge slik at det som hadde skjedd, at bror sto mot bror, aldri skulle kunne skje igjen. De ville bygge verden tuftet på kjærlighet der frihet, liket og brorskap skulle være styrende for samfunnsutviklinga.

Jeg bringer historien 7000 år frem i tid. Det er langt unna det som en gang skjedde ved vår verdens undergang, deres år null. Selv om de styrende organer forsøker å holde liv i de styrende begrunnelser for den lov de styrer etter begrunnet ved det som ledet til Ragnarok, er det krevende. Folk tenker selv, vil skape, prøve noe annet, er kritiske.

En spådom har sagt

at de gode årene ikke vil vare. Alt vi endre seg. En dag vil vi det igjen bli en krig, den siste krig mellom det gode og det onde, der det onde er ent menneskes vilje til å ville bestemme over andre. De gode er de som kjemper for frihet og kjærlighet.

Dette er det jeg dypest sett er interessert i. Hva er fruktbart og ikke fruktbart i samfunnsutviklinga. Hvordan kan alle på jorda få sin frihet, et liv i en verden der kjærlighet og omsorg er de styrende prinsipper, ikke kapitalisme og økonomisk makt. Når er kjærlighet snillisme?

Dette er krevende spørsmål, vanskelig over enhver forstand.

Jeg blir glad om folk leser, vil dele tanker med meg, for det er krevende. Vi har en verden som vi slett ikke vil sende gjennom et Ragnarok. For verden skal ta vare på folk, skal la folk oppleve frihet, likhet og brorskap, ingen skal være fattige, ei jord der vi deler våre ressurser.

Jeg ønsker dere velkommen til å bli med på ei reise inn i en tenkt menneskelig fremtid.


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Fire bøker er utgitt. De andre er Alene, Ei løvinnes hjerte, vi sank i hav. Forfatter R.R. Kile.
Bokforsida til Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Vil du kjøpe boka, klikke på bildet!






Kapittel 1, Kistepakta

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

Jeg løp. Vannet sprutet.

Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille. Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap! 

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått.

Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville. 

Jeg måtte melde fra til folkevernet.

Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Klær var nødvendig. Jeg gikk. 

Avslutning for avgangselever.

De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var. 

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene.

Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk. 

Små jevne dunkelyder.

Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen. 

Plagg og sko.

Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden. 

Jeg sank ned på en stubbe.

Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det. 

Underbuksene

På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge. 

Jeg sverget mot det skytunge mørket.

Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde.

Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma.

Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like. 

Skrammer og rifter sved og stakk.

Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig. 

Endelig en respons.

Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket. 
”Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse?” Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene. 

«Jasså, la oss begynne med navnet.»

Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. ”Ditt navn.” Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig. 

”Reikin…. Reikin Jernstein.” 

„Adressa?“  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. ”Din adresse.” Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky. 

Hun ga seg ikke.

Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. ”Først vil vi ha adressa di.” Jeg sa frem. ”Jaha!” kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. ”Fødselsdato?” Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. ”Vil du ikke rapportere en forbrytelse?” Det hadde jeg prøvd på lenge nå. ”Fødselsdato takk!” Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg. 

Hun insisterte

Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. ”Ja vel, og registreringsnummer?”  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

”Jeg husker ikke, men jeg så et lik.” 

”Hvor?” Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. ”Er dette en tulleoppringning?” Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.  

«En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig.»

Endelig fikk jeg spyttet det ut. ”Da snakker vi mord.” Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. ”Huden var iskald. Han lever ikke.” Hun måtte forstå alvoret. ”Jeg sjekket det.” Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender. 

”Kan du komme deg til skolen?” spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. ”Vi finner deg der.” Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene.

Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut. 

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia.

Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå. 

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt. 

Jeg hadde sluppet opp for tid.

Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass.”Ikke gi opp”, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig. 

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde.

 Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. ”Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger.” Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen. 

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente. 

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten. 

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg.

Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk.Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot. 

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna. 

Jeg kom meg på beina og jeg kunne stå.

Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde. 

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det. 

Jeg slo på RA og kontaktet pappa.

Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe. 

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen. 

Det var en times gange til vannet.

Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi. 

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det.De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det.

Jeg la hodet mot en stubbe.

Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvt våkne tilstand

Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

”Takk og lov!” Ordene ramlet over leppene hennes.

”På tide!” sa jeg. ”Fant dere mannen?” Jeg måtte spørre.

”Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne”, sa hun.” Jeg kunne ikke tro det. ”Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du?” Jeg hadde til hensikt å finne det liket. ”Kom tilbake!” ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.  

Som en vind sprang jeg gjennom skogen.

De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans.

Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner. 

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk.

Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.  

”Hvordan er det med deg, gutten min?” Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. ”Leter du etter dette?” Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

”Jeg kontaktet deg i går”, sa jeg. ”Deg og pappa.”

«Ingen kontaktet oss.

Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.”

”Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres.” Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

”Liljedalen florerer av rykter.”

”Jeg blåser i rykter.” 

”Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt.” Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. ”Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer.”

Jeg stønnet.

Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. ”Selskapet er selvfølgelig avlyst.” Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år. 

«Jeg vil kun snakke med Skrolle.

”Be ham om å komme hit!”

”De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut….  Takk og lov at du er tilbake” Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna. 

”La meg få snakke med ham!” skrek jeg og rakte frem handa. 

”Du får ti minutter.” Hun snudde på hælen og gikk. 

Skrolles stemme var som balsam på nervene.

Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten. 

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av. 

”Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake”, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen. 

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter.

Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.  

”Jeg vil ha svar!” insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.”

”Vi snakker senere”, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. ”Han vil snakke med deg alene.” Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le. 

”Det ordner seg, bror,” sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder. 

Omsider tømte huset for ikke fastboende elementer.

Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi. 

”Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg!” Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

”Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet!” En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle. 

«Det gjelder mer enn det», sa han.

”Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig.” Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov! 

”Ikke bli sein”, sa hun mykt.

”Nei, da”, sa fatteren. ”Det skal ikke ta lang tid.” Han skulle få en halvtime. ”Gi meg ti minutter før du kommer”, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden

og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann.

 Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. ”Har du det bra?” Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.  

”Jeg tviler ikke på deg”, beroliget han. 

”Folkevernet gjør det”, sa jeg. 

”Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta.” Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. ”Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut.” Han la RA, på bordet.

«Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag.»

Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

”Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne”, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde. 

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. ”La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med”, ba han. Jeg nikket. ”Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.”

 Selvsagt  betydde det noe. 
Mannen måtte ha en skrue løs.
En morder hadde vært på ferde.
En morder kunne myrde igjen. 
”Nettopp derfor har vi mye å snakke om.” 
Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg. 












forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,
forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Hvorfor henger det en død mann i et tre. Verden er et fredfullt sted. Maltrakterte lik henger ikke i trær.
Trær i sommersol. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet.