Unger og oppvekst,
pedagogikk,
læringsglede,
hvorfor unger er viktige.
Unger. Jeg har jobbet med unger hele livet. Nå skriver jeg bøker. Men unger er det jeg er mest opptatt av i hele verden. Unger er fremtida. Vi har ei fremtid å ta vare på. Da trenger vi trygge, dyktige modige unger som kan ta i tu med alle de utfordringer som måtte eksistere.
Jeg titter frem fra busk og kratt. Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg. Blomstene er forutsigbare å trygge. De vokser mot sola, kan ikke annet. En uværsbyge kan komme å ta dem. Det er forutsigbart det også. De spirer, setter knopp, blomstrer, setter frø og dør. Jeg ønsker at mitt indre, min sjel, skal være like mangfoldig, like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt.
Det er helt urealistisk.
Ikke noe kan bli så vakkert. En hage trenger en gartner. Kanskje gjør jeg det også, en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.
Vårt hjem. Min mann og jeg. Huset startet som en tanke på et papir. Vårt papir, vår tanke.
Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av, ulike trær, ulike steiner, fra ulike plasser.
Et hjem er en hinne, en forsterket hud. Hjem er trygghet. Jeg har krabbet ut i denne bloggen. Den ble laget i et galskapens øyeblikk.
Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven.
Skremt til døden har jeg krabbet ut, og i fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, eller mangel på dem.
Likegyldighet er verst. Når stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner. Det er så mange tekster i veven, så mange stemmer som vil bli hørt. Vi vil alle bli hørt. Derfor er vi der på sosiale medier, alle vi som vil bli sett, få en påkjønnelse gjennom andres raske klikkefingre.
Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig ønsker å lese, så mange ord som ingen vil høre, så mange munner som vil si sin mening.
I gamle tider måtte man bevege seg ut, gå på et torg, klatre opp på en høyde.
Derfra kunne man rope ut sitt budskap. Var man heldig, gadd noen å lytte. I dag kan man sitte trygt i sin stue og pøse ut tekst ingen vil lese, hvis man tør. Jeg tar løven i ørene og kommer.
Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne. Vi vet alle mye om å være barn. I mange år av våre liv, var vi barn. Plassert inn i den virkelighet våre samfunn, våre kulturer, skapte for oss.
Da jeg var lita, var de voksne fiendene, de som ødela alt som var morsomt, som vi måtte holde oss unna hvis moroa skulle få fortsette. Det var en konflikt, for de representerte også tryggheten, kjærligheten, lyset vi vokste mot. Dette har endret seg. I mange hjem er det nå tvertimot. Det er ungene som bestemmer og de voksne som gjør så godt de kan.
Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem.
Det er ikke mulig å lage bestemmelser om hvilken oppvekst som er best for barn, for det kommer an på ungene og foreldrene. Men det som er betydningsfullt, er kjærligheten og relasjonen.
I våre dager forvaltes store deler av barns liv av et organisert tilsyn. Det krever at de som forvalter tilsynet gjør en god jobb. Så blir vi utdannet.
Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven. Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet. Det legger grunnlaget for hvordan vi får mulighet til å leve våre liv.
I utdanningssystemet får vi plassert merkelapper på oss. Det handler om selvtillit, troen på oss selv.
Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall, av karakterer noen bedømmer oss til.
Lærere ferdes i klasserom.Det er lett å henvende seg til lærere. Jeg henvender meg til alle mennesker, alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplært til kunnende viten. Noen har elsket det, andre har hatet det. Flere har følt seg flinke og fantastiske, andre har følt seg udugelige og begredelige.
Alle barn er unike og vidunderlige. Vi var også unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang. Alle vet vi hva vi elsket og hatet. Vi vet når vi lærte eller bare overlevde. Derfor er vi eksperter på hvordan det var for oss å være i klasserom og bli opplært.
Det er ikke likegyldig hvordan man lærer.
Temaet for hovedoppgaven min var optimale læringsopplevelser, flyt i læring. Mitt spesialfelt er barn med lese – og skrivevansker, dysleksi, Jeg skriver på bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.
Hvis jeg skulle starte en skole i dag,skulle det være en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i læring. Det er ikke nødvendig å starte en slik skole. Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom. Lærerne må bare bestemme seg for å arbeide med optimale læringsopplevelser hos unger.
Da må vi som er brukere av klasserommene, ønske at de gjør det.
Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag. Det er helt naturlig for barn å lære gjennom flyt i læring, men de er avhengige av læreres tilrettelegging for at det skal bli mulig.
Alle skoleslag er vidunderlige når det arbeides med flyt i læring. Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan ønske seg til. Når man arbeider med optimale læringsopplevelser kan man bare antyde veien, metodikken, tanken bak, for alt avhenger av elevene og hva som brunger dem inn i flyt.
Det finnes en uendelig mengde veier. Vi må bare finne perdagoger som er villig til å vandre på den dype læringens stier med elevene. Den som flyr med stjernene og lar seg synke ned i fjell og døkke daler. Klassen og læreren er ikke statiske størrelser. Hvilke elever, hvilke lærer? I den dynamikken vokser flytopplevelser frem. Det er unikt, en seilas på de syv verdenshav.
Undervisningskunst.
Menneskeheten har fra de tidligste tider forsøkt å finne en mening med tilværelsen.
De har malt på steinflater, hogget ut bilder. Våre barn forsøker å finne seg selv, finne ut hvem de er. Det samme gjør vi. Vi strever med det hele livet.
Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre. De har erfaringer, gode eller dårlige. De fortsetter og virke i oss. Gode erfaringer bringer oss fremover, skaper optimisme, selvtillit og tro. Dårlige erfaringer gjør oss sårbare. Det lille barnet virker inn i våre voksne liv. Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller går til angrep.
Barnet i oss reagerer.
Det i oss som ikke følger fornuften. Vårt sårbare selv. Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke. Har tro på seg selv. Da blir vi sunne, friske voksne som kan stå i en byge.
Jeg kan ikke la være å skrive.Hver dag hører jeg om barn som blir mobbet. Kriminaliteten øker i Hovedstadens gater, andre steder også. Det blir mer brutalt. Rusmidler flyter.
Unger som opplever flyt i læring, vil oppleve seg flinke. De vil føle seg større enn de høyeste fjell. Som voksne vil de søke flyt i læring. Vi vil få en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. Nettopp det er det fremtida trenger.
Jeg har en plan om at jeg skal skrive om hvert eneste klassetrinn ut videregående.
Deretter skal jeg gå over til de menneskelige livsfaser i et flytperspektiv. Mennesker er ikke. Vi er i stadig utvikling. Ikke la oss definere hverandre, sette hverandre i båser, tro at vi veit hva som foregår i andres hoder. La oss frimodig fly inn i livets ulike himler og ned i de dypeste slukter ved siden av hverandre med all vår vidunderlige forskjellighet i respekt for hverandres gode vilje.
Nå for tida blåser det en Corona vind over verden, små monstervirus truer vår eksistens. I tider med engselse og frykt er det særlig viktig at vi gir flytopplevelser en plass i livene våre. Sekundene farer forbi langs tidlslinja. Det er opp til oss å fylle dem og leve live som berikede mennesker. Selve flytbegrepet vokste ut av en katastrofe, en av historiens verste, erfaringer fra en konsentrasjonsleir. Læring er mer enn bare læring. Livet er mer enn bare å leve.
