Personvern & cookies: Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke dette nettstedet aksepterer du dette.
For å finne ut mer, inkludert hvordan kontrollere cookies, se her:
Cookie-erklæring
Kvinner, vi er til, ikke for menn. Vi er til for oss, for menneskeheten. Ikke om vi vil dekkes til, tvinges inn i sort. Vi vil fylle oss med farger, kjenne vinden i vårt hår, fly på lykkevinder, skjenke kjærlighet.
Kvinne du bærer den spirende vårens tegn! I deg modnes fremtidsfrø til verdens glede.
Nifelheimen skapte i kulde
lyrikk, mann i skog
Den kalde logikk, kan putte mennesker i båser, la dem lide, blø.
Men den varme følelse den som drømmer i hjerter, holder armene mykt om alle skapninger, vil godt.
Under på under. Jorda danser planetdansen med andre planeter.
lyrikk, baby som bader for første gang.
Tenk på alle de undre jorda har sett. En hund, en snøball, alt. Små frø som strekker sine fingre mot sola. Frukt på trærne på ny og på nytt. men det største av alt, er livet som drømmer i kvinners mager, babyer som kommer med jordas håp.
Å tenne lys alle steder.
lyrikk, blomst i sol
Kan vi ikke bare tenne lys i sola så den ser bedre. Ja, for den må jo se alle som trenger varme, tørken som dreper, planter som hvisker, folk som sulter. Jeg har tro på sola. om vi tenner lys.
lyrikk, molter i myr
Å gi.
lyrikk, måker på skjær
Vannet, vi kan ikke klare oss uten. Havet der alt vann samles, trekkes opp i skyene, renses, og sendes livgivende over jorda.
Bekker klukker synger og ler. Elver renner i stille ro. Vi drikker, nyter.
Så sender vi vårt havvann til jorda. En evig veksling. Takk jord, for dine gaver. Vi trenger stadig mer. Du gir og gir, mens uendelig mange vanndråper danser i lykka mot havet.
Å vanne jordas liv.
lyrikk, kvinne, blomst, havn.
Glitterperler i bølger, frostperler i snø. Vann til vannsøyler. De som vandrer på jorda. Vann til vekster. De som vokser på jorda. Vann til livet så livet aldri kan dø.
Tida leker titten på hjørnet med livet.
lyrikk, kvinne i epleblomster-
Det er fremtida som kommer og drysser håp over livet. Fortid er nytt som har blitt gammelt. Nåtid er sansers glede. hvis vi gidder, ikke lar sekundene fly slepphendte forbi.
Dyr og folk, vi bærer det bevegelige livet på ryggen.
Å mate dyra, hester og annet, bare mate og klappe, være nær de som snakker et språk uten ord.
Jenter som mater hester en gang.
dikt og solnedgang.
De stille helter.
Menn med paraply i regnvær.
Helter ja, det kryr av helter om du bare har øyne til å se dem med. Nei, de har ikke alle kapper, ikke glorie heller. De vokser ut av hverdagens strev, er der for andre når de trenger dem, ikke brautende, men i det stille.
Pels og slikk, er så mye mer enn digitale klikk.
Valp i hage ved busk som blomstrer.
En hund, den tusler, den løper, snuser, markerer, ser på sin eier med håp. Men eieren driver med menneskegreier. de mange viktige store veier. Så mye en må når en er et menneske.
Å gi sin skjønnhets fulle fylde er planters vesen.
Rhododendron i blomst
Så mange verdener, naturens verden. Den bruker på nytt og på nytt. Menneskers verden; Den forbruker igjen og igjen. Dyras verden, de ville instinkter verden. planters verden. Planter skjenker. det er planters vesen.
Vi og alle i et fold.
En mann ved en blomstrende Rhododendronbusk.
Verden kaster skygge, kaster langt og vidt, dypt og bredt, over mark og eng. Blomster skygger for andre bomster, Dyr jager bort andre dyr. mennesker skygger for andre mennesker, Men vi kan velge å slutte med det. Vi kan hente hverandre frem.
dikt skrevet på et bilde av tulipaner
Å danse lykke inn i livet.
gule liljer ved sjøen.
La oss bare by lykka opp til dans, der den er å finne. Ja, den kan gjemme seg i en bit med kvae, i en stilk med tyttebær, i en kvist, i en blomsterkvast, i en fluesopp. så mange steder som lykke kan gjemme seg, men aldri i hender som slår.
Jeg og vi, dere og de andre.
kvinne med rosa rhododendron.
Så mange lepper i verden, som trenger øm nærhet. Kjærligheten ligger og venter i et kyss,
Det er som med lykka, plutselig tangerer ord menneskehjerter og setter frø. Du kan la det vokse, eller gå forbi. Men det må alltid to til for å få et vi.
De frie tanker, de frie følelser, den frie vilje.
To smaragdtujaer og blomstrende rhododendron.
Naturen skaper, som den leker så verden skinner. Mennesker skaper, mennesker leker, så mennesker skinner. Steng ikke mennesker inne i andres tanker! La alle fly på frihetens vinder!
Å være, bare være i sansers fylde.
jente i et speil.
Naturen er, mennesker blir. Men naturen er da ikke statisk, den blir da også? Ja, men, det skjer så langsomt i naturen. Vi mennesker merker det ikke, Hvis ingen stenger oss inne i bur der tanker betvinges, så vi kan leve i våre endringers lys der frihet bevinges.
dikt og hengeblomster, vil du klikke inne til Liber Mundi, klikk på bildet!
Men er det noen vits i å lese bøker. det er bedre med film da, bare sitte å se. Mulig det, men da er det bare noen andres bilder du ser. Men leser du bøker, ja, da skaper du din egen scene.
Poesi, å male himmelen ved natt, vers, forfatter R.R. Kile.
Poesi, neida, det blir ikke regn. I dag skal det være sol i helelandet.
poesi, pike i solnedgang.
Å male på himmelen ved natt, Gripe malepenslene, La dem farge ild i horisonten der den nye dagen renner.
Ikke sort, ikke hvitt, Ikke grått.
Ild for glede, ild for latter.
Det er så menge farger i dagen. mange farger å vokse i.
Vokse Skvallerkål og roser, vokse verden sammen.
Så mange måter å sette sammen noter på.
poesi, måke på hav ved nyperoser.
Å flyte på myke vinder, La seg føre av havets sanger, Lytte til livets gåter, å fly til fjerne strender. Å leve et eventyr, Det er latter og noen gråter. livet spiller sine toner. Men hvem skrev dem, notene?
Bor det lengsler i skyer?
poesi, solnedgang i sjø.
Så mange lengsler som flyr med vindene. jeg kaster meg med vinden, for ingen lengsler skal ligge i dvale. jeg skal oppfylle dem alle før jeg en dag stopper ved dødens portal.
Som hun smiler våren i gult og grønt.
poesi, tulipener i vårens verden.
Årstidene, disse herlige endringer som pløyer i jordas mark, gir rikdom til våre liv. Vi vandrer gjennom dem år for år. de fire, som taler til oss, Vårt jeg, vår følelse, vår vilje, vår kropp, de fire i oss. Jeg tror våren er den som taler mest til følelsen, og vi svinger rundt med henne, i våryr begeistring.
poesi, solnedgang i sjø ved brygge,
Spiraler, der det blir mer av det gode.
poesi, jente på farta.
Der mennesker leker, blir samfunnet sunt, for lek er flyt, flyt er kreativitet, i kreativitet boltrer nye ideer seg. Verden trenger ideer, ikke til å betvinge andre med, men for å skape felles vekst, der de frie valg leker. Frie valg trigger lek. lek er flyt. En evig runddans, dette med lek.
En verden av smak, av gleder og lengsler, latter og tårer.
poesi, baby og mormor i solnedgang.
Et barn blir født, en levende bylt, en smattende munn, lepper som suger.
Så mye smak. Smak i munnen. Fra den smaken skal du smake hele verden Lille under.
Kan livet klatre tømmerstokker i sin pust.
poesi, tre med barn ved sjø.
Blå himmel, stjernevrimmel. blomsterkranser, liv i dans.
Bier summer. befrukter verden.
Å skape, bli til. Leve sitt jeg. Å være sitt liv.
Kan livet bo i gamle stokker.
Poesi, sæterveggen i sol.
En gammel sæter, de gamle stokker, hva de kan snakke om alt som hendte den gang vi sov i ei livmor, mens vi ventet på at prinsen skulle komme. alt som var, før vi lå der i en blodvarm seng og drømte liv.
poesi pg skyer på blå himmel.
Der tårer leter i nakne lier etter livets pendel.
Å svinge hit og dit det gjør livet noen ganger. svinger til ulike steder til ulike sanger. Synger våre liv, de klanger av pust som river i våre sjeler.
jente i tau
Tid, du som leker med oss gjennom årets gang.
å padle på sjøen.
Disse fire, disse ulike vinder som holder om oss, disse årstider. Jeg velger meg?
Nei, jeg velger ingen, Jeg danser gjerne en dans med dem alle. De spirende planter, den gylne varmens tid, fruktens sødme, Og vinterens lek med vanndråper forkledd som stjerner. Tidas gang, den lusker rundt på kjappe føtter.
Joda, livet er en drøm av undre.
brudespirea i blomst ved sjø
Å holde livet i et smykke, Bare holde fast i alt sammen, de edele stener, også det som bare ligner kull, for ikke noe er bare kull. Alt er foranderlig,
I jordas ild, blir kull til skinnende diamanter. Varmes livets kull i hjertets dybder, fylles livets smykkeskrin med ekte rikdom.
Av alle jordas undre, er det frø vi sette de største.
Kan man gro diamanter av endorfiner? Absolutt. det er jo det endorfiner er de mest strålende diamanter som ikke er stein enda. Jeg trodde det var kull jeg. Jo men endorfiner er lykkedråper. de kan være i alt, også i kull. En må bare ha trua, som at det blir blomster av frø, for det er helt utrolig.
Traktorer på vei.
Å fly mot lys og gylne vinder.
Solnedgang i sjø ved brygge
Kan man ake snøstorm på verden. Nei, men man kan ake masse kiling ned i magen. også kan vi elske møll som flyr mot lyset, men fremtida deres står ikke til å redde, men vi kan fly mot lyset. Det er så deilig og varmt der. Lys i øyne, ild i hjertet. Øyne er ildkuler til å spre varme med.
Tenk om frihet kunne strikkes som masker i en genser.
sjø og båt under skyet himmel.
Der stjerner skinner om dagen, sprer friheten sine vinger. Stjerner skinner ikke om dagen. Friheten sprer ikke sine vinger heller. Vi må kjempe for hvert eneste gram av den.
De frø vi sådde.
Jente i svev under blå himmel.
Fra over alt lyser det, barndomslandet, den gang vi la minner ned i krukker sådde med fremtidsfrø. Nå spirer de, så bærer de frukt. Hva med de som bare har sorte frø. De spirer også setter frukt, Hva verden plantet, må verden så.
De mange usynlige helter.
Mann under paraply
Helter ja, det kryr av helter om du bare har øyne til å se dem med. Nei, de har ikke alle kapper, ikke glorie heller. De vokser ut av hverdagens strev, er der for andre når de trenger dem, ikke brautende, men i det stille.
Vers, solnedgang. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet!
Hva er fantasy egentlig? En verden som ikke fins. et speil av det ekte der forfatter og leser spillet et skuespill sammen. Det er fantasy, kanskje.
Norsk Fantasy Litteratur, Serien Liber Mundi, Vil du kike inn til bøkene, klikk på bildet!
Vers, å danse vannperler sammen, poesi, forfatter R.R. Kile.
Vers,tenk for en vrimmel av døde som hviler gjennom årtuseners gang.
Vers, jente som mater høne
De spor som aldri ble tråkket. De tanker som aldri ble tenkt. De gaver som aldri ble gitt. De frø som aldri ble sådd. De ord som aldri ble sagt.. Et taust vitne om noe som kunne ha vært. Ei fuglefjær, et vindpust, en drøm.
Størst av alt.
Vers, to mennesker på en fjellknatt ved sjøen
Kjærlighet. To mennesker med en regnbue mellom seg, med en hel verden under. To mennesker som maler en regnbue sammen. Maler og maler med friske farger. Maler liv, gjennom forskjeller og likheter, sorger og gleder.
Elskede, ikke slipp penselen! Vi maler evig kjærlighet
Å svikte seg selv i andres vilje.
vers, måker ved sjø
Ærlighet og svik, i det helt store og det minste lille. jeg vil ha sannhet. Å stå ved livets slutt å vite at du levde noens løgn. Det må være det største svik.
Tenk alle vinder som blåser i dag
Vers, to mennesker i solnedgangen
Alle de ulike vinder, de som flyter over himmelens kav Den jeg liker best heter kjælighetsvinden den som stråler som gullet i rav. Der øyeblikket vever og hjertene svever, der lepper får møtes på lidenskapens hav.
vers, svaner i sjø.
Verden gjemmer så mange skatter i sine kroker.
vers, å se på geiter på en vei
Stille ro. Mate ender i en andedam. Hengebjørk og siv. Se på geiter på en vei. Sitte der, melde seg ut en stund. borte fra utfordringer, bekymringer for vold, avsky for griskhet, frykt for terror, tristhet mot hatprat. Lengsel etter toleranse.
Å lytte til andre, lytte til vinden, naturens stemme.
De mange stemmer.
Kjærlighet krever største motet.
Vers, gress med to mennesker på.
Hva hvis jeg hjelper deg opp, hvis jeg stryker hjertet ditt med varsom hand, hvis jeg tar deg med på nye veier i våre hjerters mange irrganger. Kjærligheten krever største motet. Alt kan vi tape. Gevinsten er ufattelig stor, livets berikede juveler.
For jeg, som ser deg, har også alt å tape.
Regnbuen, håpets malepalett.
Ripsblomster
Å danse mobbing under fot og hinke mot en regnbue. mobbing skader. Offeret får lide av det, inne i mobberen sitter en gråtende unge innestengt med sin sorg. Derfor må vi holde dem tett mot våre hjerter, varme dem i solstråler, danse regnbuedansen på hinkende føtter, til vi blir friske og kan skli på regnbuesklia i ren glede.
Livets tornekroner
blomstrene kaktus
Å drømme fremtid i en kaktus, lover ingen rosendans. De stikker både roser og kaktus. Men når kaktusen blomstrer da er det som et tryllerienes under, En dans med kaktus er ikke å forakte det heller.
snø
Språkets tårer med latterroser på
Vi har så mange språk, sansespråk, syngespråk, dansespråk, drillespråk, tenk alle språk i verden, gråtespråk, latterspråk, som snakker sammen.
Drilljente
Ordenes magi har begrensninger på.
Kvinne under blå himmel
Ord kan beskrive verden, kan beskrive folk, kan beskrive meg.
Ord kan ikke definere mennesker.
Vi er bevegelige som jorda selv, foranderlige som årstider, ustadige som tida. Vi var, vi er og vi skal bli.
Fortida bærer oss i sin favn.
pinseliljer og tulipaner i en eng.
Vi ser på de gamle blomstervanger og hører fortidas mange sanger, En gutt som kom, ei jente sa ja, to som ga hverandre et kyss, mens vi lå i en livmor og drømte om prinsen, på en varm seng av blod, og drømte fremtid.
Vennskap asså.
Jente skriver i sand ved sjø.
Å veve vennetråder gjennom tåka. Det er interessant, umulig å vite hva en finner, men jeg håper på ei hand; som kan holde om meg når jeg fryser, og jeg er redd når det er natt.
Eremittkreps på sand ved en strand en tidlig vår.
Den som har en morell, har sødme nok for hele livet.
moreller under blå himmel på en grønn grein en julidag
Morellsteiner, ja dem kan vi spytte ut, men vi kan ikke dømme det vi ikke ser. Ukrutt, må trampe andre ned i søla for å smile. Stakkars ukrutt som ikke vet at selv den spinkleste skogstjerne har en stemme.
Livet svinger sine sekunder i sin pendel.
Jente svinger seg i ringer mens våren sprer sine blomster.
I lekers lek på ei huske, å svinge som en pendel i livet, ja, det er alltid en pendel, alltid virkninger vi ikke forutså, men i sekundene står pendelen stille. Der kan man være sansende tilstede.
Bien drømte, skjønnheten vever.
Røde roser i en gammel brolagt gate.
Jeg ser skjønnheten i en roses kronblad. Jeg ser din kjærlighet som et pust i vinden. Den møtes med min flyter rolig rundt, tenner begjærets gnister, og den er overalt, Et bilde på flammende kyss til ro i en uværsnatt.
Våren digger eksplosjoner.
Et pæretre med blomster under blå himmel i vårens fryd.
Livet farer omkring alle steder. lokker på sevja fra dypeste rota. Kom hjem, det blir kaldt, kom hjem. Sevja lytter, så trekker den seg inn, og går hi, til den kalde vinteren er over, men så, ja da eksploderer livet.
vers, tulipaner i våren. Vil du titte inn til Liber Mundi, klikk her!
Å brette servietter, sette lys i staker, helle vin i glass, servere den beste mat, det er hva bøker gjør, skjenker gylne stunder av egenprodusert teater.
Når unger kommer i 11, 12 års alderen skjer det en utvikling i forhold til deres mentale modenhet, (Piaget). De blir mer og mer lekende vitenskapelige, nøkterne og undersøkende. Ved det befester de sitt jeg i verden som tenkende logiske mennesker.
Det er derfor et riktig tidspunkt til å gi opplæring i demokratiske spilleregler, ikke ved å fortelle om, men ved å erfare. Dette bør det brukes mye tid på, for det er vesentlig for samfunnsdebatten at alle stemmer høres, fra den mest brautende rose, til den mest gjemte lille skogstjerne. Ingen stemmer skal stilnes. Får vi dette til på en god måte, får vi en begeistret ungeflokk som blir gode debattanter.
Er dette viktig? Jeg kan ikke tenke meg noe som er så prekært.
Folk mangler helt grunnleggende ferdigheter i hvordan man snakker sammen, debatterer ulike meninger uten å benytte herskerteknikker, kalle navn og angripe person.
Unger elsker diskusjoner når de er mentalt modne for det, og det foregår i et trygt miljø der alt kan bringes til torgs. Etter min mening kan man ikke benytte nok tid på dette, og man kan flette inn matematikk, språkundervisning, fremmedspråk, naturfag, KRL helt problemfritt. Det er bare fantasien som setter begrensninger.
Unger i denne alderen vil bestemme sjæl.
Vi voksne blir ofte utrolig dumme og skjønner ikke noe særlig. De vil kaste bort autoriteter, ta kontroll over sine liv. Som kultur gjorde vi også det den gang vi kastet av oss åket fra eneveldige herskere og forlangte demokratiske styresett. Det var ikke enkelt. I dette feltet finnes det en mengde fantastiske historier å fortelle. Garibladi og Anita for eksempel, deres udødelige kjærlighetshistorie, de elsker det, og det er meget dramatisk og ender fryktelig trist.
Ingeborg Refling Hagen skrev diktet, Hvor begynner frihetskravet. Et viktig dikt. Frihet er viktig, tenke sjæl, ikke følge flokken, men stå for den man er. Det er det vi skal lære ungene.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Vers av Ingeborg Refling Hagen, Hvor begynner frihetskravet, Samtalekunst.
Første krav.
Miljøet må være trygt. Det må ikke være mobbing. Man skal ha jobbet med trygghet siden barnehagen og i alle de foregående årene. De voksne skal ikke bestemme tema. Ungene lager temaer hver for seg, uten påvirkning fra medelever og legger i en hatt. Deretter trekkes en lapp ut av hatten. Temaet er bestemt. Skjebnen.
De kan fortsatt bli sure for at ikke deres tema blir valgt. Egentlig er de ikke større. I begynnelsen er lærer ordstyrer, men det skal gis opplæring i rollen slik at elevene etterhvert er i stand til å ta den. Om en stund kan det skrives møtereferater, men i min erfaring tar det noen måneder før de er der. Læreren oppsummerer underveis og lager time out der diskusjonsatferd må debatteres. Da vi setter endelig strek, skal prosesser og konklusjoner oppsummeres av lærer slik at alle får det med seg.
Vi tar med tegn for replikk.
.Ved avslutning må alle tegne seg for innlegg mens sistnevnte taler har ordet. Jeg anbefaler alle å gjøre det slik at det ikke blir sure miner fordi det er tilsvar de brenner inne med. Så frafaller de lista dersom det ikke er noe. Er det ikke noe å si, så er det ingen vits i å lire av seg ord.
Om klassene er for store, bør de deles, men det fineste er når alle er sammen. Det skjer så mye utrolig fint for samhold og forståelse under slike samtaler, og det er så givende å jobbe med. Antall elever bør trolig ikke overstige 20.
Det er absolutte kjøreregler, og de skal ikke fravikes. Ingen tilgis for å gå over grensa uansett hvilke problemer de sliter med. Man kaller ikke navn, ingen herskerteknikker, ingen merkelapper av noen slag, ingen skal få servert ting de har sagt i friminuttet. Ingen skal le uansett hva som sies, hvis det da ikke er sagt for å være morsom.
Hva er straffen for overtredelser?
Hos meg har det holdt lenge med at jeg sier klart fra om hva jeg mener om slik oppførsel. Dersom de angrer og lover bot og bedring, fortsetter vi. Men om det ikke skjer umiddelbart avbrytes møtet, de tar opp bøker og vi arbeider med matematikk, grammatikk eller noe annet på en kjedelig måte. De angrer veldig fort.
Samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte, lære unger og diskutere,
Sure typer som står og gromler og venter på å angripe, er konge på haugen og skal ha all makta sjæl, slik som han tiuren Tor, nei, sånt skal vi ikke ha i klasserommet. Aldri.
Når de tar opp at de vil fortsette, tar vi et møte om hva som skal til for at det blir mulig?
Det tar ikke lang tid før de blir grådig gode i dette. Mine elever har alltid gått inn for å lure meg slik at vi kan ta slike møter langt utover planen. Det oppstår stadig ting de vil snakke om. Jeg er bare lykkelig, men det sier jeg ikke. Dette er så viktig lærdom for mennesker som skal fungere i et demokratisk samfunn.
I begynnelsen er det lurt at lærer holder et kort innlegg til tema for å tenne lysten på å si noe. Denne oppgava gis senere til elevene. Da må man trekke temaet noe dager i forveien, så de får tid til å forberede seg. Dersom de trenger det, kan de få veiledning av lærer, særlig de svake elevene, så de finner på noe briljant å si som kan heve deres status, så de kan vokse utover seg selv.
Læreren har en viktig rolle i å utvide temaet, sørge for at alle mulige vinklinger kommer inn og belyses, lete etter historiske hendelser som kan berike temaet.
De mange meninger, det er så viktig, det mangfoldige samfunnet med de mange stemmer som alle skal ha det best mulig.
Det som kommer frem bør innvirke på undervisningsstoffet, få læreren til å fortelle om historiske hendelser, religiøse synspunkter, hva andre folk har trodd før oss? Hva har det avstedkommet. Tro og tvil i menneskehjerter, ondskap, fryktelige historiske hendelser. Også alle gledene, feiringene. Hele verden ligger der og er en oase å suge av. Her kommer også alle de andre fagene inn og kan slutte seg til.
I engelsk timene kan man spørre om ungene vil fortsette å debattere et tema de allerede har drevet med. Hvis ikke, så lager vi nye skrevet på engelsk og legger i hatten. Alle innlegg foregår på engelsk selvsagt så det blir en samtaletrening samtidig som vi øver debattering. Hver og en får tid til å skrive et innlegg hver på engelsk til temaet før vi begynner. De som vil ha hjelp, får det.
Jeg anbefaler ikke gruppearbeid.
Et av målene er at hver enkelt skal oppøve evnen til å stå alene med sin egen stemme og få masse positiv respons. Uansett hva de sier, skal de bakkes opp. Det er det vi trenger i livet, ikke hvile på gruppa. Unger i dag er ganske gode i engelsk og skravler i vei. Som debatten skriver frem, vil de trenge hjelp. Da gir vi det, venter på hverandre og forbereder ved å skrive ned. Dette er morsomme engelsk timer. og grådig god språktrening.
I matematikk går man gjennom møtet, lister opp meninger, finner ut av hvor mange som mente hva. Folk kan korrigere seg hvis de har blitt misforstått. Det er alltid eieren av ordene som ble sagt, som er sjefen over hva som er ment. Så setter vi i gang og lage diagrammer, setter opp klassens mening, henger opp plakater, kanskje lage spørreundersøkelser om det samme blant lærerne eller i andre klasser. Gjøre flere utregninger.
Det er supergøy, og det er bare fantasien som stopper. Kommer det forslag fra elevene så bruk dem for alt de er verdt. Så lenge de regner, skaper og utvider sin forståelse for hvordan matematikk også kan uttrykke det vi har gledet oss over som klasse.
Verden er et fantastisk sted. Klasserommet gir så mange muligheter for at vi kan utvikle oss til kreative dyktige mannesker, eller tvert om.
Vi går for det første, dreper kjedsomhetstroll og setter i sving for verden.
Vers om læringsglede, samtalekunst, diskusjonsteknikker, diskutere, respekt, lytte. Forfatter R.R. Kile. lære unger og diskutere,
Forfatter R.R. Kile, fortrengning, den nesten usynlige flisa.
Løvetannbarn, den nesten usynlige flisa, resiliens, voldtekt, tøff oppvekst, overgrep, lærer, forfatter R.R. Kile
Jeg var en løvetannunge som ble gjengvoldtatt og fortrengte det jævlige som hadde skjedd nesten hele livet.
Løvetannbarn, jeg har skrevet om det verste som har skjedd meg i livet. Nå prøver jeg å komme videre. Det er så utrolig lite som skal til for til for at det skal gå bra. Dessverre er det like lite som skal til for at det går dårlig, at livet knuser deg mellom harde kjever. Et ord, et blikk, en gest, et skriv, så slår hjertet krøll på seg og går rett i kjelleren.
Den sorte veggen mellom meg og sannheten er ikke mer. Det er fint fordi det faktisk gir meg mer beskyttelse mot tilfeldige bemerkninger, harde ord, sleivbemerkninger og ord på prent. Livet er en beinhard lærermester. Når de sårende ordene seiler inn i et diffust mørke, kan de virke så ufattelig sårende fordi det ikke finnes knagger å henge dem på. Det blir som å stikkes med lange nåler uten å fatte hvorfor.
Den pedagogiske litteraturen lærte meg fort at jeg var et løvetannbarn, og det var enda før jeg hadde noen anelse om det som skulle komme, den sannheten jeg skulle bli nødt til å bære på skuldrene.
Jeg var den læreren som greide mye, aldri gav meg og fikk resultater som ofte langt overgikk mine egne forhåpninger. Unger vil, de trenger hjelp og de trenger voksne som er villige til å se inn til deres sårbare hjerter, gjøre det rette og aldri gi seg.
Jeg så rett inn i deres sårbare hjerter, for jeg visste.
Løvetannbarn, resiliens den nesten usynlige flisa, voldtekt
Da jeg utdannet meg til spesialpedagogisk rådgiver fikk vi et spørsmål om hva vi ville lære. For meg har det alltid vært enklere å ha med unger å gjøre enn med voksne.
Jeg ønsket meg svar på hvorfor. På slutten av studiet ba jeg om svaret. Det var at voksne og unger har akkurat de samme behov.
Jeg tror det er riktig, men til tross for det, opplever jeg at det er en stor forskjell.
Unger har tillit til at voksne, som virker ærlige, har vilje til å hjelpe dem dersom du gløtter inn dit hjerter er sårbare.
Voksne har sterkere forsvarsmekanismer. Voksne kan ville deg vondt, de kan gjøre sitt beste for å skade deg og de kan ha makt til å gjøre det. Både voksne og barn har antipatier og sympatier. Hos unger, vokser de frem av øyeblikkene. Voksne kan på en helt annen måte handle i forhold til disse, planlegge, for så å gå til angrep, gjerne skjulte.
Når du veileder voksne pedagoger, beveger du deg i deres yrkes-sfære, ikke nødvendigvis i den sfære der hjertet er ensomt. Når de underviser på en måte som ikke er til hjelp for unger med ulike vansker, tråkker du over i deres fagfelt.
De kan gå i forsvar.
Men uansett må de trolig endre arbeidsvaner innarbeidet gjennom en årelang praksis. Det kan være krevende. I blant forstår de heller ikke hva du prøver å forklare og som du har utdannet deg i årevis for å forstå.
En gang veiledet jeg en lærer i en spesifikk vanske som det måtte tas hensyn til i undervisninga. Etter flere måneder, sa læreren plutselig. «Nå forstår jeg det. Jeg har virkelig ikke forstått det før, men nå gikk det opp for meg og jeg forstår hva jeg må gjøre.»
De gode øyeblikk, for det må være målet, at det er overførbart til alle situasjoner i skolelivet.
At forskjellene jeg opplever mellom barn og voksne, som har skapt frykt i meg, virkelig har ligget i en større evne til å gjøre motstand, har jeg ikke sett klart før etter at den sorte veggen falt, og jeg ble i stand til å huske og se sannheten.
Jeg har i mitt pedagogiske virke hatt en sterk stå på vilje.
Aldri har jeg gitt opp, og jeg har lett med lys og lykte etter den veien som ville gi nettopp denne ungen resultater. Jeg har gått gjennom ild, ned i dype kløfter og over høye fjell. Arbeidstid har jeg aldri latt telle. Det har handlet om å gjøre det rette selv om jeg har skullet betale for det av egen lommebok. For alle unger skal ha en sjanse.
Det store Sparespøkelset har jo spasert inn i nesten alle organisasjoner i hele landet med unntak av kanskje hos regjering og storting, de rike.
Etter at det sorte stengselet forsvant ,har enda en sammenheng åpenbart seg. Dersom jeg har opplevd at mennesker har villet meg vondt, har jeg ramlet sammen som en klut, ikke greid å fungere, alle krefter har forsvunnet.
Tidligere har jeg trodd det har vært tilfeldig, at det har blitt for mye.
Men nå ser jeg det helt tydelig. Jeg blir livredd når jeg oppdager at folk faktisk virkelig vil meg vondt. Etter gruppevoldtekten har det vært sånn.
Jeg var en unge som ikke fryktet noe. Dersom noe var urettferdig, gikk jeg på meg krum hals både i forhold til andre unger og til voksne. Jeg fantes ikke redd for å stå alene.
Det endret seg etter den dagen jeg ble gjengvoldtatt, men det kunne jeg jo ikke ane siden jeg hadde fortrengt at jeg hadde blitt det. Det er først da jeg skrev innlegget om hvor lite som skal til for at man kan bygge seg opp igjen, at jeg virkelig fikk tak i denne sammenhengen.
Tre ganger i mitt liv har jeg falt helt sammen fordi noen helt uttalt har villet meg vondt.
På grunn av det, har jeg måttet tre ut av de sammenhenger jeg har stått inne i.
Man skal gå forsiktig rundt mennesker, være villig til å strekke ut hender, skjenke smil og omsorg. Mange av oss, så sterke vi enn virker, bærer med oss så mye bagasje.
Den sorte gryta, som putrer under hjertet mitt, der de grusomme erfaringene hviler, i den kan jeg aldri havne igjen.
Gjør jeg det, vil jeg ikke kunne karre meg opp, men vil synke ned i et ugjennomtrengelig mørke. Derfor må jeg unngå folk som vil meg vondt i ord og gjerning. Familien fortjener ikke at jeg synker ned i sort graut. De fortjener at jeg lever. Jeg fortjener også å leve sammen med dem jeg elsker. For livet har kostet meg dyrt.
Kroppslige smerter har jeg slitt med helt siden disse gutta tok fra meg uskylden og kastet meg fra seg på søppeldynga.
De må jeg leve med, men å bli villet vondt. Jeg kan ikke risikere det.
Løvetannbarn. Vi skriver om dem, disse motstandsdyktige ungene som synes å klare alt. Vi gjør ikke det. Absolutt ikke. Vi klarer ikke alt, men vi kan tåle så ufattelig mye at det kan være vanskelig for verden å se hvor sårbare vi er. Ei lita flis, som stikkes inn i hjertets mest sårbare kamre, kan bringe oss inn i avgrunner vi aldri kan greie å komme oss opp i fra.
Derfor så er det så viktig at vi går forsiktig rundt mennesker. Når vi stopper opp og ikke kan forstå hvorfor den eller den tok livet sitt, så tror jeg det er svaret. Den lille flisa som lagde et sår for mye i et hjerte med alt for mange sår fra før. Ikke tro at noen tåler alt. Egentlig burde vi behandle folk rundt oss med samme forsiktighet som vi behandler det mest dyrebare porselen.
Jeg veit hvordan det er å være familiens søppelbøtte. Det er så tungt at det ikke er til å bære, men ingen spør oss om vi greier vekta. Vi bare bærer den, for vi har ingen valg.
Han hadde hatt det tøffere enn tøft. Det var ikke mye resiliens, en hudløs unge som slo rundt seg når han ble truet. Etter et systematisk arbeid var han blitt mye bedre, så fin at man nesten hadde glemt hvordan det hadde vært.
En dag kom to kamerater inn fra friminuttet. De fortalte at denne ungen satt bak noen busker og kastet steiner på dem. Det var underlig. Jeg hadde ikke forventet det og gikk historien etter i sømmene. Var det virkelig sant. Joda, det var skikkelig skummelt. Elever samlet seg rundt der, og han kastet.
Jeg spurte hva de hadde gjort for å forårsake dette. Nei, de hadde ikke gjort noe. Jeg måtte komme å få stoppet det. Nei, han løp ikke rundt og kastet. Han satt i buskene og kastet på dem som kom nærme.
Da jeg insisterte på å få vite hva som hadde foregått, viste det seg at han hadde spurt om å få være med dem på noe de skulle.
De hadde svart nei, for han var så barnslig, og det var ikke noe moro å være sammen med ham. Han ødela leken hele tida, ville bestemme og var i det hele tatt ganske teit.
Jeg ble forbannet. Du sier ikke nei til en som vil være med å leke. Blir det et problem, kan jeg ordne opp i det, men du sier ja, ingen er teite, ingen er barnslige, sånn er det. «Men man kaster ikke stein», sier en. «Du har alltid sagt at det er den som slår først som har feil. Du kaster ikke stein.»
Nei», sa jeg. «Men du sårer ikke folk heller. Hvis noen sårer deg, kaster du ikke stein, du slår ikke, hva gjør du?»
«Snakker med en voksen. Det er det vi gjør nå. Det er ikke lov til å kaste stein.»
«Nei, og alle skal med.»
Jeg hadde sørget for et åpent forhold i klassen.
Vi snakket om alt, for hvis du ikke kan det, og det er hysj, hysj og taushetsplikt overalt, hvordan skal vi få hjulpet hverandre. Jeg ramset opp de problemer denne ungen hadde, alt den ungen hadde lidd. Dernest fortalte jeg i klartekst at da tar man hensyn, for dette mennesket har det nå så vondt at han veit ikke annet å gjøre enn å kaste stein.
Jeg forsvant ned til buskene der ungen hadde forskanset seg. De to fulgte etter. Jeg ba dem ligge unna og fikk alle nysgjerrige til å gå bort, sette i gang med å ha friminutt. Så sa jeg sa til ungen med steinene at jeg kom inn og at han ikke skulle kaste. Der inne satt det en person med stein i neven. Blikket var vilt, men jeg så like inn i det skjelvende hjertet. Jeg gikk rett bort til den elleveårige kroppen, trakk ham inn i armene og holdt han fast inn mot meg, mens jeg strøk ham over håret, mumlet trøstende ord. Han klamret seg til meg som om han aldri ville slippe.
Han gråt, tårene fosset.
Jeg holdt fast og sørget for at ingen så det. Mens han gråt, hvisket jeg frem de beste ordene jeg kunne finne. Etter en stund ble han rolig i armene mine, bare lå der og hvilte seg mot kroppen min. Jeg spurte om han ville snakke. Han ristet på hodet. Jeg spurte om jeg kunne få snakke, fortelle hva jeg trodde hadde skjedd så kunne han rette på meg dersom jeg hadde feil. Han nikket.
Så fortalte jeg om sorgen over å bli avvist, fortvilelsen over at de ikke ville ha ham med, beskyldningene om at han ødela, var barnslig, hvordan jeg trodde det føltes. Han begynte å snakke, la hjertet sitt åpent for meg. Jeg holdt det i hendene som om det var en bevrende fugl. Han visste at jeg aldri ville slippe.
«Det er strengt forbudt å kaste stein», sa jeg. Han visste det. «Det er veldig farlig.» Han visste det. «Du kan skade folk for livet.» han visste det. «Så hva skal du gjøre hvis du blir så fortvilet igjen?» spurte jeg.
«Komme til deg for å få hjelp», svarte han.
«Ja», sa jeg. «Og jeg vil alltid hjelpe deg. Du må aldri kaste stein samme hva de gjør mot deg.» Han visste det, og han lovet.
Sammen gikk vi ut til de to kameratene.
Han tok dem i handa etter tur og ba om unnskyldning for at han hadde kastet stein. De to ba om unnskyldning for at de hadde oppført seg så dumt.
Så var det over. De sprang glade over skoleplassen. Der sto det et digert tre med bred stamme og brede greiner. De klatret opp. Jeg gikk under treet. De ropte til meg, vinket. Lekte. Det var en lykkelig dag. Så vidt jeg veit kastet ikke den ungen stein på andre noen gang siden.
Trakassering-hjelp, overgrep, å haike, forfatter R.R. Kile
Trakassering-hjelp, overgrep, haike. Det var en gang. Forfatter R.R. Kile
Trakassering-hjelp. Noen ganger er det langt å gå.
Jeg har opplevd to negative haikehistorier, begge ganger alene og i trailer. Trakassering-hjelp. Det ender i ei solskinnshistorie. Det finnes så mange flotte mennesker, så mange fantastiske menn. Blant dem kan det finnes kåte ulver som river jenter i stykker, gutter også. De skal ikke få ødelegge livet for oss. Jeg har mye frykt i meg, er redd for å gå alene. Men en gang, da jeg var ung og livsglad, ville jeg at livet skulle være en dans av håp, der vi mennesker skulle bygge en ivaretakende verden sammen i fred og kjærlighet. Ingen trakassering. Vi skulle hjelpe hverandre.
De ensomme ulvene må vi finne så vi kan hjelpe dem tilbake i flokken. Verden er mer enn dem. På mange måter der det verste at de tok tryggheten fra meg, men dansen i kroppen skal ingen få ta, ingen. Å jeg skal jobbe for de ulvene, for ingen fortjener å gjøre overgripere av seg.
Jeg befant meg på Ekeberg og skulle til Karlsrud.
Det var sein kveld og langt å gå alene. Jeg strakte ut tommelen. En trailer stoppet. Jeg spurte om han kunne slippe meg av ved Lambertseter Videregående. Det var ikke noe problem. Jeg klatret inn. Han la ei hand på låret mitt. Det var ubehagelig. Jeg trakk meg mot døra. Da vi kom til bestemmelsesstedet, stoppet han ikke. Det er trakassering. Jeg var i hans bil, men han trakasserte meg.
Jeg minnet han på at det var her jeg skulle av. Han gjorde ingen tegn til å gjøre som jeg sa. Jeg ble vettskremt og prøvde å åpne døra. Han prøvde å hindre meg. Den store doningen gikk i sikk sakk bortover veien. Jeg hadde ingen tanke for sikkerhet. Alt jeg kunne tenke på var at jeg måtte ut, at jeg burde ha hørt på mora mi, nå fikk jeg igjen. Jeg beit fra meg og hadde et overtak siden han måtte styre bilen. Han åpnet døra og dyttet meg ut i fart. Heldigvis var det ikke fortau. Jeg datt ut i veigrøfta, trillet omkring, fikk fryktelig vondt. Lå helt stille. Jeg trengte hjelp. Det var ingen til å hjelpe.
Det gikk litt i svart.
Det gikk litt i svart. Jeg kom meg opp på beina og visste at jeg måtte kreke meg hjem. Det var noe å være redd for, men jeg var ikke helt sikker på hva det var. Da jeg kom nederst mot Østliveien, var porten låst. Det betydde at jeg måtte gå en omvei for å komme ut dersom jeg ikke valgte å klatre over gjerdet. Porten var høy, ment for å holde elever inne. Det virket helt umulig å komme over det gjerdet.
Jeg sjanglet så forferdelig, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde drukket noe særlig. Da husket jeg det, og jeg ble helt forferdet over den faren jeg hadde befunnet meg i. Jeg kjente over kroppen min. Den virket like hel. Han kunne ha drept meg. Jeg gikk for klatring, kom meg opp og ramla ned. Jeg husker knapt hvordan jeg kom meg over veien, inn i blokka og opp i heisen.
Hun fikk ved en feiltagelse med seg min sovepose og mitt telt. Jeg kunne ikke få tak i penger da det var søndag. Jeg hadde penger på ei postsparebankbok. Det var slik det var på den tida. Ikke hadde jeg telefon. Det hadde ikke venninna mi heller.
Jeg så ingen mulighet for å få kontaktet henne. Hun ville ikke oppdage det, før til kvelden hvis i det hele tatt. Vi hadde teltet i skogen. Jeg befant meg langt unna det meste, men var ganske nære hovedveien.
Jeg plasserte en stappfull sekk på ryggen og kom meg dit.
Så vidt jeg skjønte var det ingen annen løsning enn å rekke ut tommelen, prøve å komme meg nærmere hjem, i hvert fall til en by. En trailer stoppet. Sjåføren lovet å sette meg av på den andre siden av Haparanda. Jeg var såre fornøyd. I begynnelsen pratet han hyggelig. Etterhvert ble han mer og mer nærgående. Jeg flyttet meg unna. Det var tre seter. Da jeg gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ha sex med ham, satte han meg av på utsida av byen, det verste som kan skje for en haiker. Det er en form for trakassering, hevn. I hvert fall var det ikke hjelp.
Foran meg lå veien, umenneskelig lang. Det var bare en hovedvei å gå langs. Jeg strevde for å holde tårene fra livet. Jeg hadde ønsket meg eventyr. Nå hadde jeg fått mer enn jeg hadde bedt om. Byen kom til syne. Jeg kom meg inn i noen gater. Der var det en busstopp. Jeg hadde ikke en gang penger til bussen. Egentlig måtte jeg finne meg et sted å sove. I morgen kunne jeg hente penger, men jeg så ingen overnattingssteder. Snart ville det bli mørkt.
Da kom tårene.
Jeg sto der på bussholdeplassen med tårer som rant. Mennesker hastet forbi meg på fortauet bak meg. Sekken var tung, men jeg tok den ikke av. Jeg skulle ha hørt på mora mi. Nå fikk hun det endelige beviset på at jeg var komplett umulig.
Da stopper det en bil. Sjåføren lener seg over mot passasjersiden og roper på engelsk: «Hopp inn!» Jeg ser perpleks på ham, en mørk kar, med et eksotisk utseende. I baksetet sitter det ei jente som ser typisk svensk ut. Hun ser ikke på meg. Ansiktet viser lite mimikk. Fyren kaster seg ut fra sin side av bilen. «Skynd deg! Jeg kan ikke stå her.» Han løper rundt. Jeg står som fjetret. «Få av deg sekken. Det ser ut som om du trenger hjelp. Han kommer bak meg og tar av meg sekken, puffer meg mot den åpne døra. «Sett deg inn så skal jeg lage litt kakao til deg. Det ser ut som om du fryser.» Han stapper sekken ned i bagasjerommet og løper over på sin side. Jeg går litt apatisk mot bilen og lar meg gli ned i forsetet.
Jeg hilser på jenta.
Hun svarer ikke. Han ber henne svare. Hun sier hei, men ser meg egentlig ikke. «Jeg har en campingvogn», sa han. «Der kan du få sette deg ned og få varmet deg litt. Så kan du fortelle meg hva som er galt. Jeg skal hjelpe deg.»
Vi kom til campingvogna hans, en liten vogn. Han tok sekken ut av bilen og plasserte den på utsiden, sikkert så jeg skulle være trygg. Jeg ble plassert på en stol. Der serverte han kakao, egg og bacon. Jeg spiste som en hest. Han smilte fornøyd. Jeg hadde møtt Tony.
Tony kom fra Mexico og var en apasjeindianer.
Trakassering-hjelp. overgrep, haike, gode folk som rekker hender.
Han hadde fire unger. Kona hans hadde dødd i en bilulykke. Han kunne ikke leve med det og hadde siden reist rundt i campingvogn. Siden livnærte han seg ved å male og spille. Han spilte flere instrumenter og solgte billige malerier på dørene.
Først fikk ha meg til å fortelle min historie. Etterpå tilbød han meg at jeg kunne få feriere sammen med dem. Når ferien var slutt, skulle han kjøre meg hjem. Han skulle ikke ha noen penger. Dem skulle jeg gjemme til mer krevende tider.
Marita hadde han funnet psykisk syk i en leilighet i Stocholm da han kom dit for å selge malerier. Han hadde meldt fra til sosiale myndigheter som egentlig kjente godt til saken hennes, men de ante ikke hva de skulle gjøre med henne. Hun rømte fra alle behandlingstiltak.
Leiligheten var fullstendig nedgriset, og hun nektet å ta noen form for tabletter. Det hadde visstnok startet som en fødselspsykose. Hun var skilt. Men eksmannen var den eneste hun hadde kontakt med.
Tony hadde vasket ned leiligheten, og tatt seg av henne.
Han hadde fått i gang et møte med eksmannen og sosialkontoret. De hadde blitt enige om at Marita skulle reise med ham. Så skulle de komme til Stocholm for møter med sønnen. Hele historien høres ravende gal ut, men jeg har truffet både ektemann og sønn. Han var helt over seg over Tony som hadde fått til det ingen andre hadde greid.
Tony ville gjerne lære meg å spille og male så jeg kunne klare meg i et knipetak. Jeg var ikke den beste eleven. Han hadde gevær i vogna, så ha ikke skulle være forsvarsløs i verden. At jeg hadde kniv skjult festet til buksebeinet hadde han full forståelse for.
Trakassering-hjelp, overgrep, gode folk, å haike.
Jeg hadde det så moro med Tony.
Litt som Rasmus på loffen. Denne flotte karen som lærte meg alt om det meste og pøset på meg med selvtillit som om han forsto at det var det jeg trengte mest i hele verden. Jeg var ikke særlig fornøyd med utseende mitt. «Så hvordan vil du se ut da», spurte han. Jeg forklarte. Han smilte. «Det er akkurat sånn du ser ut.»
Han kjørte meg hjem til mamma. Hun fikk sjokk da jeg sto på døra med Marita og Tony som jeg trengte at fikk overnatte. Mye kan man sim om min mamma, men hun åpner huset sitt for folk når hun bare får summet seg. Tenk at de fins sånne folk, mennesker som hjelper andre. De finnes også der i menneskeflokken. Er man heldige treffer man på dem når man trenger dem som mest. Jeg har skrevet så mye elendig i det siste, men disse solskinnshistoriene i livet må man ikke glemme. Det finnes så mange flotte menn i verden som aldri vil annet enn å ta vare på andre, ta vare på kvinner, løfte dem opp så de blir mer enn seg selv. Aldri trakassere, være en hjelper.
Takk Tony, for at du var der for ei ung jente en gang.
Vers om trakassering-hjelp, overgrep, haike, Forfatter R.R. Kile. Noen ganger er det langt å gå.
