Den røde steinen,
Norsk Fantasy,
Norsk Science Fiction,
Serien Liber Mundi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile.
Den røde steinen, spenning, sjette bok i serien Liber Mundi.
Den røde steinen, Reikin og Livia har bygd seg hus i Ødelandet i Konglomeratet. Der bor de sammen med ei datter og dyra sine. Liva er høygravid og venter tvillinger. Reikin er opptatt av at hun vil trenge hjelp i huset, men hun nekter da hun ikke vil ha noen nye, etter dem hun mistet for snart 2 år siden. Tre av deres nære venner ble drept da huset deres i Liljedalen ble sprengt i opprørernes jakt på klonene og Reikin.
Reikin mottar en oppkalling fra Eilin, kona til Konglomaeratets el-råd, Hendti. Han har ikke kontaktet henne, og hun engster seg. Da han ikke har gitt lyd fra seg dagen etter, begynner Reikin å lete etter ham. Teamet hans oppfører seg underlig. Det viser seg at Hendti og sønnen har vært utsatt for opprørere. De er skadet og har blitt tvunget til å oppgi adresser til både Reikins eiendommer og klonenes bosted.
Livredd drar Reikin mot hjemmet sitt.
Det er blod og ødeleggelser, og en dramatisk jakt begynner. Aldri har Reikin blitt satt sånn på prøve av skjebnen.
Unn deg litt spenning. Bli med oss inn i endringsårene, den endelige kampen mellom det gode og det onde, for vi trenger deg.
Les den røde steinen, kapittel 2!
”Alle tre husene”, sa Eilon. ”De spurte hvor du bodde til daglig. Han sa at dere bodde i huset i Ødelandet.”
”Jeg drar med det samme”, sa jeg og kjente at jeg fikk problemer med å puste. Fannie nikket til meg og tok gutten. Jeg reiste meg opp og løp. I sidesynet så jeg at hun dyttet Eilin ned i stolen der jeg hadde sittet.
Jeg tok alt som var av baner helt hjem. Der styrtet jeg ut av hula mot huset. Det var helt surrealistisk. Ikke noe var som det skulle. Laia lå i snøen. Snøen var ikke hvit. Den var rød. Snø skulle ikke være rød. Jeg styrtet mot henne, kjente på pulsen. Det var ikke liv. Jeg ristet i henne, men hun levde ikke.
Jeg brølte navnet til dattera mi mens jeg løp inn i huset, rundt huset og ned i stallen.
Flere steder fantes det ikke, ingen spor, ingen skip. Det var som om det aldri hadde befunnet seg noen der.
Jeg løp rundt og rundt med et skrik inne i meg til jeg stoppet av utmattelse og sank sammen i snøen. Mayla. Navnet lød som et eksistensielt rop om hjelp på innsida, men det kom ikke en eneste lyd. ”Pappa!” Jeg hørte stemmen hennes inne i hodet. ”Pappa!” sa hun igjen og igjen. Det var som om armene hennes lå rundt halsen min. Jeg kunne ikke bære det om det hadde skjedd henne noe. Hun og Leila, forsvunnet.
Det var ikke mer jeg kunne gjøre for Laia. Livia. Ikke om jeg fattet hvordan jeg kunne fortelle henne noe av dette. Jeg kontaktet Gailio.
”Hva er det du sier, Reikin?
Jeg får ingen sammenheng i det. Ta det en gang til og snakk rolig!” Det var ikke mulig. Jeg oppfattet at jeg snøvlet. ”Men hva er det du sier. Kjære Reikin, bli der du er. Jeg kommer med en gang og jeg tar med meg…”
”Gailio, du må komme. Dere må lete etter spor. Jeg drar rett hjem til Livia.” Det sto klart for meg. Jeg måtte dra til henne. Barnet vårt var forsvunnet. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre med det, men jeg måtte fortelle henne det. Det var ingen andre enn jeg som kunne gjøre det.
Jeg forlot huset vårt og visste at jeg kunne stole på Gailio. Han ville gjøre alt riktig, finne spor, foreta seg noe, være fornuftig, for jeg kunne ikke det akkurat nå. Jeg var lammet på innsida. Livia hadde lagt seg.
”Er det deg, Reikin”, ropte hun.
”Du er i unåde. Jeg kontaktet deg og du ignorerte meg. ” Det var ikke mulig å svare. Jeg kom inn i rommet der hun lå. Hun så det med en gang. ”Du er hvit”, sa hun. ”Hva har skjedd Reikin?” Jeg hikstet og løp bort til henne. Det var ikke mulig å stoppe det hikstet. Jeg holdt henne hardt inn mot meg. Så kom gråten. Jeg hulket, men jeg måtte stoppe med det. Hun var mora til barnet mitt, ventet to barn til med meg. Hun trengte en mann, ikke et gråtende vrak.
Akkurat nå handlet det ikke om meg. Det handlet om henne. Jeg stotret frem sannheten, de fryktelige ordene. To barn forsvunnet. Løvinna som hadde dødd som ei heltinne. Livia stivnet til i ordene mine. Jeg hadde vært der. For henne var det bare ord uten mening. Det fantes ingen mening i de ordene.
”Jeg vil hjem”, sa hun. ”Vi går hjem.”
”Livia, det er ingen vits i det.
Vi må ut å lete etter ungene, Mayla, Leila. Du kan ikke være med på det. Teamet er der og leter etter spor. Jeg greide ikke å lete. Tankene mine stokker seg i hodet. Jeg kjenner Maylas armer rundt meg hele tida, hører stemmen hennes rope på pappa.”
”Du har vært der. Jeg skal også dit. Vi drar!” Hun fikk den store kroppen ut av senga og gikk mot døra. Jeg skulle ha installert heis ned til kjelleren. Vi gikk til transportbåndet og endte opp utenfor huset. Hun hadde ikke jakke. Det var snø og kaldt. Ingen hadde fjernet Laia. Hun lå i en blodpøl. Livia gikk bort til henne, bøyde seg ned, sjekket pulsen. Hun reiste seg opp og så rett på meg.
”Vi skulle ha vært hjemme”, sa hun.
Jeg hadde aldri sett et ansikt så forvridd av sorg. Gailio kom bort til oss. Hun overså ham, overså alle som gikk rundt og lette etter spor. Jeg greide knapt å nikke.
Han kremtet. Hun gikk mot huset. Fra rom til rom gikk hun, stirret på ødeleggelser. Det var ødeleggelser. Jeg fulgte etter. Hun kom til Maylas rom. Duften av henne. Dyna som lå kastet til side. Bamsen. Livia grep den. Klemte den inn mot seg. Tårene presset seg frem av øynene hennes.
Hun hadde ikke en gang fått med seg bamsen. Ungen min hadde ikke fått med seg bamsen. Tårer rant friskt av øynene mine også. Ungen min skulle ha fått med seg bamsen. Jeg hadde ingen tid for tårer. Livia snudde seg mot meg med et vilt blikk. Så falt hun sammen på gulvet. Medisinsk personell kom øyeblikkelig til og fikk lagt henne på ei båre.
”Vi frakter henne til hospitalet”, sa Hells med et bekymret blikk på den store magen.
”Hun må absolutt ikke gå inn i en fødsel. Du skulle ikke ha tatt henne med hit.” Det var lett for ham å si. Livia åpnet øynene. Jeg bøyde meg over henne.
”Reikin!” stammet hun. ”Er det sant. Jeg har så…”
”Slapp av Livia! Jeg skal finne henne. Du må på hospitalet å ta vare på disse to her.” Jeg strøk henne over magen.
”Men jeg skal bli med når du drar”, sa hun. Jeg svarte ikke. ”Reikin.” Det var nonsens, og jeg kunne ikke svare henne.
”Først må du komme deg”, sa jeg og nikket til Hells. De dro av gårde med henne.
Jeg snakket med Marigil. Vi måtte vite i hvilken retning de hadde dratt, kidnapperne.
”Jeg greier bare å finne spor av hvor de krysset grensa.
Deretter, slutt. Vi fortsetter å prøve.”
”Er skipet klart?” spurte jeg Gailio.
”Reikin, er du sikker på om du skal bli med?” spurte han.
”Selvsagt skal jeg det”, sa jeg og gikk om bord.
Kampin snudde seg mot meg. Han var mørk i ansiktet. ”Jeg vet at jeg ikke skulle ha tatt henne med hit”, sa jeg. ”Du kunne jo ha prøvd å holde henne tilbake du.”
”Herregamle, Reikin!” jamret han.
”Herregamle, Reikin!” jamret han. ”Livi har reist til henne nå.” Livi var mora hennes, min svigermor. ”Jeg skal få Hells til å ta med seg Laia bort herfra. De må oppbevare henne på kjøle til vi er klare til å ta tak i det.” Jeg nikket.
”Hvordan er det med klonene?” spurte jeg.
”Vi hadde flaks”, sa han. ”Magnom hadde sagt til Hendti at han var i det hemmelige rommet, men han hadde gått derfra. I stedet hadde han tatt med seg Sophia og Vivi på tur opp i fjellheisen. Livi syntes det var greit at de dro. Ingen visste nøyaktig hvor de var.”
I det samme kom Magnom hastende.
Han kastet seg ned foran Laias døde kropp. På en måte kjentes det godt at noen tok seg tid til å være hos henne, sørge, for jeg sørget så jeg holdt på å revne på innsida. Det var for mye å ta tak i. Jeg måtte ta tak.
”Vent!” sa jeg til de som skulle dra. Jeg gikk bort til ham. Han så opp på meg. Øynene hans svømte over av tårer.
”Jeg tar meg av Laia”, sa han. ”Dra og hent Mayla!” Stemmen hans brast. ”Jeg skal ta meg av Livia for deg. Mayla og søstera mi. Få dem med deg hjem.” Jeg la meg ned og holdt rundt dem begge, han og Laia. Det var ikke naturlig for meg å tenke på ham og Leila som søsken. De tilhørte begge hver sin forelder.Løvinna som aldri skulle løpe rundt til glede for oss mer. Jeg kunne ikke bli liggende her.
”Hvorfor tok du med deg jentene?” spurte jeg.
”Pappa kalte meg Magnom Skarpsno. Når han gjør det, skal jeg komme meg vekk. Jeg gikk for å finne jentene, sjekke at alt var bra. Det lot det til å være. Så foreslo jeg å ta heisen. Det ville de gjerne.”
”Det redda dere”, sa jeg. ”Takk Magnom.” Han var blitt 11 år, gutten.
”Dette er min skyld”, sa Magnom. ”Hadde ikke jeg gjort som pappa sa så hadde de funnet oss. Da hadde de ikke tatt jentene, ikke drept Laia.” Han hulket så han ristet.
”Tull! sa jeg.
”De vil ha meg også. Jeg var ikke hjemme. Du skal alltid gjemme deg, sørge for at de gjemmer seg når pappa sender ut advarsler. Hører du Magnom! Dere er viktige for oss.” Han snufset. ”Du forstår det!” Jeg så ham dypt inn i øynene. Han nikket. Jeg gikk til skipet med tårer rundt hele ansiktet. ”La oss dra!” sa jeg barskt.
Vi nådde grensa der skipet med min kidnappede datter hadde krysset. Jeg sto alene i baugen og kikket. Hun hadde blitt kidnappet før den ungen. Den gang hadde hun ligget trygt i sin mors mage. Vi kom over på den andre sida. Ingen ante hvor skipet hadde tatt veien. Vi hadde ikke ventet på noen organisering. Gailio sto til rors. Jeg hadde Marigil på øret.
”Beklager Reikin! Vi har ingen anelse.”
”Reikin”, brølte Kampin så stemmen hans overdøvet alt. ”Kom hit!”
”Hvor er hit?” spurte jeg.
”Kom akter. Din kone. Hun er ikke riktig vel bevart!” Jeg skyndte meg akter og så Livia komme flygende på sykkel. Hun landet på dekk.
”Det er i orden”, sa hun. ”Jeg blir med.” Øynene gnistret. ”Hva vet vi Reikin?” Hun ignorerte sin far som om han ikke eksisterte. Så gikk hun inn i armene mine. Jeg holdt om henne.
”Ikke noe annet enn at de krysset grensa her. Marigil arbeider med saka, teamet deres, mener jeg. De skal si i fra straks de vet noe mer. Livia, du kan ikke være her. Om jeg bare hadde dratt på leting etter Hendti i går.”
”Det hadde ikke hjulpet Reikin.
Da ville de bare ha tatt ham fra et annet sted. De ville ta dem. Tvil ikke på det! De får sende medisinsk personell hit. Jeg fødte mitt første barn i ei hule. Dette er ett av konglomeratets luftskip. Det går bra. Jeg vil ikke høre et ord mer om det. Men hvordan kom de seg inn over grensa uten at noen merket det.”
”Marigil vet ikke”, stammet jeg. ”Vi får ikke spurt Hendti.”
Hun snudde seg mot faren sin. Han var hvit i ansiktet.
”Du får fikse legehjelp. Det er vel du som er leder for operasjonen.”
”Livia…..” Jeg visste ikke om det var mulig å bli hvitere enn det den mannen var akkurat nå. Hun snudde de blå øynene mot meg.
”Ikke.
”Ikke. Jeg er med på dette. Mitt barn…. ” Tårene rant over. Arina landet. Hun så fortvilet ulykkelig ut. Jeg vinket henne av da hun prøvde å si noe. Når Livia ville, var hun som en tornado. Dette var ikke bra for henne. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Hele meg var et katastrofeområde, som om vulkansk masse fløt ut av hjertet og inn i alle kroppsceller.”
”Kom!” sa jeg. ”Jeg håper du blir”, sa jeg til Arina. Hun nikket blek og dradd.
Livia ble med meg bort til baugen. Der ble vi stående å speide etter den vesle jenta vår. Vi så overalt, for det var ikke noe annet vi kunne foreta oss. Selvsagt så vi henne ikke. Hun befant seg ikke under oss, kanskje ikke foran oss heller, men det var alt vi kunne gjøre, og det var bedre enn ingenting. Eilin kontaktet meg på kommen. Jeg svarte.
”Vet dere noe mer?” spurte hun.
”Beklager Eilin”, sa jeg.
”Du blir den første vi kontakter når vi finner svar.” Jeg visste at det ikke var sant. Det kom an på situasjonen.
”Jeg vil vite noe også dersom det er dårlig nytt”, sa hun. ”Dersom jeg ikke blir informert, kommer jeg til å finne det ut.” Tidligere hadde jeg undret meg på hvorfor Solaiko, Leilas far, ikke hadde giftet seg med henne. Hun hadde trolig kommet til og irritert ham fra vettet.
”Du skal få informasjon”, sa jeg trett.
”Jeg skal sørge for det”, sa Livia og falt sammen. Jeg skrek på hjelp.
”Hva skjer?” ropte Eilin.
”Du må varsle folk”, sa jeg og falt sammen ved siden av Livia. Hun hadde besvimt. Jeg syntes hun så blå ut.
”Kampin og Gailio kom farende. Min svigerfar snudde seg mot meg og slo. Jeg så det ikke komme så jeg ramlet på gulvet. Arina kom styrtende hun også, kastet seg ned ved siden av Livia, fikk henne over i stabilt sideleie, sjekket for åpne luftveier.
Gailio grep tak i Kampin og dro ham bort. Han så hjelpeløst ned på handa si.
”Beklager!” sa han. ”Jeg beklager!”
”Hold kjeft!” sa jeg. Arina snakket i kommen.
Jeg merket at skipet snudde og gikk i motsatt retning.
”Hva skjer?” ropte Eilin.
”Nei”, sa jeg. ”Vi må videre.” Alle sto vi hjelpeløst rundt henne.
”Din kone,” sa Arina.
”Beklager!” sa Kampin.
”Et skip møter oss og tar henne med seg hjem”, sa Arina. ”Jeg har snakket med Rhettfinn og bestilt ett.”
”Nei,” sa jeg. ”Vi snur ikke. Jeg må se etter Mayla. Livia vil at vi skal se etter Mayla.”
”Beklager!” sa Kampin. Jeg snudde meg mot det hvite ansiktet.
”Hold kjeft Kampin!
Det er greit at du slo meg. Jeg har lyst til å slå meg selv også. Men akkurat nå trenger jeg deg til å lete. Noen må ta seg av Livia så vi kan lete. Hold kjeft og benytt hodet til å tenke med!”
Det rykket til i kroppen til Livia. Jeg sank ned og holdt rundt henne. Det kom fuktighet i øynene mine som jeg ikke brydde meg om å skjule. Kampin sank han også.
”Selvsagt vil hun det, Reikin”, sa Kampin. ”Men nå må vi ikke la henne tenke eller mene. Fordi hun har gjort det, og kommet hit, må vi snu.”
”Jeg kunne ikke stoppe henne”, sa jeg.
I det øyeblikket hatet jeg Livia, hatet henne for selvstendigheten og overmotet, hatet og elsket henne. Jeg kunne ikke snu. Kampin var hvit i ansiktet. Det var hennes skyld at vi måtte gjøre det. Livia vred på seg.
”Hun må under kyndig behandling”, sa Arina. ”Jeg skulle ha kontaktet jordmor og lege.” Vi skulle alle ha gjort det. Jeg hørte Mayla skrike på innsida av skallen og var redd for at jeg kom til å tørne. Stadig skiftende behov. Jeg kunne ikke ha ansvaret for Livia også. Da ville jeg bli gal. ”Jeg får et skip til å komme med helsepersonell”, sa Arina. ”De møter oss. Da kan vi dra videre, men du bør være hos Livia, Reikin. La andre lete!” De stirret meg i senk.
”Vi snur ikke”, sa jeg.
”Jeg må finne barnet vårt. Livia.” Arina kom helt tett inntil meg. Jeg ville slynge henne bort. Det røde håret hennes flammet. Jeg ville slå henne i hodet.
”Ok, Reikin”, sa hun. ”Dere kjører ut med sykler. Jeg snur skipet. Et skip kommer oss i møte med helsepersonell og to piloter. Den ene kjører dette skipet med Livia hjem. Det andre kommer etter dere så fort det går. Er det greit?” Jeg nikket, visste at jeg burde ha tenkt på det selv.
”Kan du følge Livia?” spurte jeg. ”For, den Gamle hjelpe meg, jeg kan ikke.”
”Jeg lover”, sa hun og knelte ned ved min kone.
”Du må ha noen med deg”, sa Gailio.”
”Jeg blir”, sa Kampin. Han var pappa. Men jeg hadde ei annen jente jeg var pappa for. Hun var så lita.
Jeg gikk tilbake til Livia og sank ned ved siden av henne.
”Hvis du dør, dreper jeg deg”, sa jeg og kysset henne forsiktig på panna, før jeg snudde meg og gikk.
Snart var vi mange sykler i lufta.
Jeg hadde ikke oversikt over hvem de var. Øynene mine så bare tåke. Vi skulle finne henne, ungen min.
Alle sto i kontakt med Marigil som ikke ante hvor skipet hadde tatt veien, det skipet som hadde den vesle jenta mi ombord. Vi var blitt vant til at skip oppløste seg. Det hadde skjedd gang på gang når opprørere hadde vært på ferde. Vi måtte innse at de hadde ressurser som kunne gjøre nesten hva de ville med oss, og de ville. Akkurat nå kunne jeg ikke handtere det. Marigil kom med forslag.
”Vi deler oss!” hørte jeg Gailios stemme i ørene. ”Da får vi dekket et større område.”
Vi fløy ut i en vifteform som Gailio organiserte. Skipet hadde for langt forsprang for oss. Jeg så for meg Mayla som gråt.
”Marigil, vet du noe mer?” ropte jeg.
Jeg måtte slutte å rope, finne ro, vise meg som en ansvarlig voksen. For mitt indre blikk så jeg det lille ansiktet til Mayla, de brune øynene, så like mine, fulle av tårer. Ungen min var redd, og jeg kunne ikke gjøre noe med det.
Jeg var nødt til å skjerpe meg. Hun var sammen med Leila. Leila var hennes favorittperson. Bare hun ikke hadde sett Laia dø. Tanken sluret.
”Da sier jeg fra”, sa Marigil. ”Med en gang. Du trenger ikke å spørre. Jeg lover.” Min oppgave var å tørke Maylas tårer, passe på at ikke noe hendte henne. Ungen var ikke mer enn litt over året. Hun hadde lært å gå tidlig, stabbet sine første skritt da hun var ti mnd.
Tid passerte, grusomme sekunder.
Jeg så ikke lenger noen andre enn meg selv, lufta og underlaget. Hav. Det var ingen vits i å lete ved å se ned. Jeg kjørte sykkelen så fort den gikk. Mayla som akte. Ingen kontaktet meg. Maylas armer rundt halsen. Tårer rant fra øynene mine. Mayla som sa pappa for første gang. Skipet styrte opp på siden av meg. Jeg gikk om bord. De hadde hentet meg først. Jeg kontaktet Gailio på kommen.
”Gailio, hvordan går det?” spurte jeg. Maylas første smil.
”Alle tar seg til skipet,” sa han.
”Er det ingen som har funnet ut noe?” spurte jeg.
”Beklager! Vi setter oss ned legger en plan.” Jeg kunne ikke sitte, ikke legge planer. Alt jeg kunne gjøre var å lete. Mayla som spiste mat så du kunne gå på mat tur i ansiktet- og klærne hennes. Det nydelige ansiktet. De mørke hårtustene, som hun var blitt født med, hadde ramlet av. En stund hadde hun ikke hatt hår. Nå var det lyst, mye av det. Livias hår, men det var krøller i det. Kampin påsto at Livia også hadde hatt gullkrøller da hun var lita, ei ny jente med gullhår. Vi måtte finne henne. Herrgamle!
Vi hadde samlet oss. Solki og Kiton var kommet til, bestefaren og onkelen til Leila. De så gravalvorlige ut. Solki hadde plassert seg med det som var av sakspapirer. Han kikket opp. De nikket. Jeg svelget. Kampin hadde kommet tilbake straks Livia var blitt tatt under kyndig behandling.
”Det er ingen vits i dette”, sa Gailio.
”Skipet har reist til et sted. Før vi finner det stedet, finner vi ikke jentene. Dere må da også se det. Det er helt umulig å reise rundt i hele verden på måfå.”
”Hva foreslår du?” spurte Kiton og så på ham med øyne som is. Kiton hadde giftet seg med Sanglia, ei kvinne som hadde hjulpet oss den gang Mayla ble født, Livia hadde kommet for å redde oss. Vi hadde vært i store fare den gangen, hele Konglomeratet. Kona mi hadde tatt med seg vår nyfødte datter like inn til opprørerne. Nå var Sanglia gravid.
”Vi arbeider hjemmefra”, sa Gailio. ”Virtuelt, leter etter spor. Prøver å komme på konstruktive ideer.”
”Jeg må finne henne”, sa jeg sammenbitt.
”Det er ikke mulig for meg å ikke lete.”
”Du kan ikke renne rundt som en såret okse uten mål og mening”, sa Gailio. ”Det kan hende at de forventer at du gjør det. Da tar de deg.” De måtte gjerne komme å ta meg. ”Slik snakker en dåre”, sa Gailio. ”Det er derfor du ikke burde være her, men være hos din kone. Du vet det, og vi vet det.” Jeg ville protestere, men han ignorerte meg. ”Vi burde kontakte folkevernet over hele verden, men det kan vi ikke. Vi aner ikke hvor høyt opp dette går. Målet er klonene og deg. De har gisler som de vet at vi vil gjøre alt for å få tilbake. Derfor skader de dem ikke, for da får de ikke tak i dere. Du skjønner det gjør du ikke. Hodet mitt forsto det, men ikke hjertet mitt.
”Jeg bytter med Mayla når som helst”, sa jeg.
”Klart du gjør”, sa Gailio. ”Men du kan ikke bytte inn klonene. Det er dem de vil ha. Hendti fikk Magnom til å ta med seg klonene. Derfor fant de dem ikke. Trolig begynte det å brenne under dem. Derfor tok de jentene som gisler. Marigil har åpen luke mot verden. Dette har vært et slag under beltestedet. De har gått inn i Konglomeratet og fått med seg to jenter, ødelagt huset ditt, skadet Eilon og Hendti. Han ante trolig ikke at Leila befant seg hjemme hos deg en gang. Men det hadde nok ikke spilt noen rolle. De skar i gutten hans. Ingen pappa kan bare stå å se på sånt.”
”Ikke si mer!” sa jeg.
”Mitt forslag er”, sa han mens han stirret rundt seg til han hadde fanget blikkene til alle oss som var tilstede. ”Vi sender skip med kompetente folk til alle hovedsteder så vi også kan organisere arbeidet derfra. Da er det enklere å få folkevernet til hjelp. Vi må regne med at vi kan benytte lokaliteter og utstyr, altså vi lager ulike baser.”
”De må jo kunne finne ut hvor skipet har gått?” sa jeg.
”Men det gjør de altså ikke. Den, som kanskje kunne ha funnet det ut, er skadet. Jeg svelget. Det var jeg som hadde insistert på at vi ikke kunne be folkevernet slippe alt de hadde i hendene for å hoppe når konglomeratere sa hopp. Nå sto jeg der å ville ha hele verden til å hoppe. ”Jeg organiserer syv skip”, sa Gailio. ”Dette skipet går til Rosengard. Kampin, du sørger for bemanning av skipene.” Han nikket. ”Vi som befinner oss her, arbeider sammen fra Konglomeratet, holder i tråder, organiserer.”
”Jeg kan ikke dra til Konglomeratet”, sa jeg.
”Hold kjeft!” sa Gailio.
” I Konglomeratet holder vi i hele situasjonen. Det er der ressursene er. Med en gang vi finner et spor, drar vi. Skjønner du? Han fanget blikket mitt. ”Vi må bare finne ut hvor skipet har dratt først.” Piffen rant ut av meg til alt som var igjen var et skranglete skjellet uten noen substans.”
”Du burde åpne kista”, sa Kampin. Jeg orket ikke å tenke på kista. ”Du burde meditere deg til Liber Mundi.”
”Koden er ikke oppfylt”, sa jeg. ”Jeg har aldri tatt meg gjennom baugen på et skip, ei heller har jeg lett etter et gyllent skinn. Den vil ikke la seg åpne før jeg har gjort nettopp det. Det vet du.”
”Er det ikke mulig at den er oppfylt uten at du vet det”, sa Gailio.
”Den er ikke oppfylt”, sa jeg.
”Dessuten kan jeg ikke meditere, ikke tenke en tanke. Hodet mitt er fylt og tomt på en gang. Jeg kan bare eksistere. Beklager!”
Det gikk opp for meg hvordan det hadde vært for dem som hadde opplevd at ungene deres var forsvunnet. Det var ikke mulig å forstå fortvilelsen fullt ut før du hadde opplevd det. Kampins blikk var insisterende. Gailio forsterket det. Jeg hadde trodd at jeg allerede hadde opplevd alt det verste som kunne hende et menneske mange ganger. Solki sukket og nikket. I den familien hadde alle blå øyne. Mayla hadde fått mine brune øyne. Gullhåret til Livia.
”Herregamle, Kampin!”, sa jeg. ”Hvordan kan du tro at jeg kan meditere? Det er ingen tanker i hodet mitt annet enn å finne henne, rive opp busker, lete under steiner. Hva som helst for å finne henne. Tankene mine er et eneste stort kaos.”
”Derfor trenger du kista”, insisterte Kampin.
”Han trenger å få ro”, sa Raimån og så forståelsesfullt på meg. Raimån, Lunaias far, den unge kvinna som hadde dødd da opprørere kidnappet den gravide Livia. Jeg kunne ikke tenke på det. ”Flere av oss har hatt unger som har vært savnet. Her snakker vi om intet mer enn en baby. La gutten få være i fred!” Han snakket med skarp stemme. Den lignet ikke hans egen. Blikket var fast som en klippe. ”Jeg foreslår at det er det første du foretar deg når du kommer hjem, bortsett fra å stasjonere deg hos Livia. Før vi gjennomfører planen kontakter jeg Marigil for å se om noe har endret seg.” Han gikk litt unna. Jeg sto der, for jeg kunne ikke snakke med noen. Alt handlet om Mayla, vesle Mayla.
Den gang hun ble født, hadde min største bekymring vært Livia. Jeg hadde tatt i mot denne vesle jenta selv, kuttet navlestrengen i ei fjellhule i vinterstorm. Dette vesle barnet hadde krøpet inn i hjertet mitt. Nå var hun truet. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det.
”Vi skal finne dem”, sa Solki.
”Dette skal gå bra, Reikin. ”Solki som hadde vært faren til Solaiko, min venn. Nå var han bestefar til hans bortkomne datter. ”Først må vi stole på at Marigil har funnet spor til oss som vi kan følge.” Kampin kom tilbake, ristet på hodet.
”Ingen spor så langt. Ingen nyheter. Gailio har rett. Vi reiser hjem. Du blir med oss Reikin. Hvis ikke, så stenger jeg deg personlig ute fra all informasjon.” Han ville aldri gjøre det.
Jeg kranglet ikke. Noe inne i meg hadde falt sammen. Jeg skulle lete med lys og lykte etter spor. Det måtte jeg gjøre virtuelt. Jeg hadde forstått det. Men jeg hadde også hatt tillit til Marigil, at folk på gruppa deres hadde funnet noe. Det var farlig. Jeg forsto det.
”Hvordan er det med Hendti?” spurte jeg.
”Han har våknet opp”, sa Kampin. ”Så vidt jeg vet er han i gang med sin magi.”
”Jeg og pappa blir med på hvert vårt skip”, sa Kiton. ”Ingen av oss orker å reise hjem.”
”Hvor vil dere stasjonere dere?” spurte Gailio.
”Tja, om vi bare visste det”, sa Solki.
”Vi har flest ressurser hjemme”, sa Kampin. ”Dere kan risikere at dere får lenger reisevei dersom vi finner spor langt unna der dere befinner dere. Men dere gjør som dere vil.” Det var forskjell på folk, tenkte jeg. Begge to smilte stramt. Jeg burde ha sagt noe til dem, noe trøstende, men jeg klarte ikke. Leila var alt de hadde igjen etter Solaiko. Hun var så lik den familien at det ikke var noen tvil om hvem som var faren henne.
”Dra hjem til Livia!” gjentok Gailio til meg.
Jeg nikket. ”Vent til et skip kommer og flyr deg hjem! Dette er ikke det rette tidspunktet til å fly alene.” Jeg smilte til ham. Det var ikke et ekte smil, slang meg på en sykkel og dro. Jeg akselererte så fort jeg greide og kjørte så vilt som jeg aldri før hadde gjort.
De hadde vist meg døra inn til Livias rom. Jeg ante ikke om jeg kunne gå inn der. Kanskje ville hun drepe meg fordi jeg ikke hadde funnet ungen. Jeg hadde vært hjemom og hentet kista. Selvsagt måtte jeg prøve om den lot seg åpne. Dette var virkelig nød, men jeg tvilte på at den ville la meg gjøre det.
Jeg åpnet døra stille. Magnom satt på en stol ved senga hennes. Bronka, papegøyen hans, satt på skuldra hans. Livia lot til å sove. Han snudde seg mot meg, reiste seg da han så hvem jeg var.
”Reikin. Hun sover.
Jeg sitter her så hun ikke skal være alene. Hun har vært våken.” Jeg nikket, for jeg hadde snakket med både jordmor og lege. ”Hvorfor er du tilbake?”
”Vi aner ikke hvor de har reist. De overtalte meg. Jeg skal lete herifra, virtuelt.”
”Vil du at jeg skal sette opp utstyr til deg her inne. Jeg kan hjelpe deg.”
”Takk, Magnom”, sa jeg for jeg visste at jeg snakket med en mester. ”Har du snakket med pappa?”
”Han sier ikke noe.
Eilon har fortalt meg det samme som han har fortalt til deg. De ville ha tak i oss, klonene. Pappa er helt ødelagt og Leila er forsvunnet. Siden vi gjemte oss, fikk de ikke tak i oss. Så da tok de Mayla og Leila i stedet. Eilin bare gråter. Rhettfinn har satt noen til å passe på Eilaia og Lynt. De er jo så små. Jeg greier det ikke.”
”Nei, det skal du ikke. Du tar deg av alt for mye som det er.”
”Jeg må hjelpe dem som er i fare. Leila er søstera mi.” Jeg husket hvor spent han hadde vært på dette med søsken den gang han kom til Konglomeratet. Nå hadde han en hel flokk.”
”Det er hun”, sa jeg.
”Vi skal finne ut av dette. Takk for at du fins.” Jeg la armene rundt ham mens jeg besverget meg selv til ikke å gråte. Det var ikke mulig. Tårene fosset. Jeg prøvde å skjerpe meg. Han sa ingenting. Skikkelsen hadde vokst seg kraftig. Jeg greide å få plassert meg ned i en stol. Hadde Hendti sett meg, ville han ha slått. Magnom trengte ikke dette.
”Reikin, vi kommer til å finne dem”, sa han. ”Skal jeg hente utstyr?” Jeg nikket. ”Hva med Bronka? Jeg tenkte kanskje at Livia ville like å snakke med papegøyen, at det ville muntre henne opp.” Han hadde helt rett.
”La henne bli hvis hun vil det selv,” sa jeg. ”Jeg visste hvilket forhold de to hadde. Bronka fulgte helst med Magnom hvis han ikke ba henne om å la det være.
Magnom plasserte henne på nattbordet, mumlet og strøk fjærene hennes.
Han gikk, og hun ble. Jeg ble ikke direkte overrasket. Livia hadde den effekten på dyr. Magnom og Livia. De hadde noe av det samme.
”Livia”, sa jeg og strøk henne over det sammenfiltrede håret. Hun svarte ikke. Altså sov hun. Jeg tok frem kista og plasserte den på bordet. Den var matt og livløs.
Selvsagt kom den ikke til å la seg åpne.
Koden var ikke oppfylt.
En idiotisk kode.
Ikke mulig å oppfylle.
Den røde steinen, Fremtidskrim-Fiksjon
Hvorfor valgte jeg å skrive den boka?
Alle bøkene i serien Liber Mundi har tre nivåer.
1) Hva gjør vi mennesker på jorda.
2) Den dypere historien i den tida den foregår i, Konglomeratets funksjon i verden, en verden lik for alle med samme lov, ingen religion, et økonomisk system der penger ikke har makt, ingen fengsler, et folkevern som tar vare på planter, dyr og mennesker.
3) Hovedpersonens personlige historie, hans utvikling fra gutt til mann, om integritet, sannhet, om å gjøre det rette.
Jeg er opptatt av alle disse tre nivåene.
Alt ses i lys av hovedpersonens opplevelser, erfaringer, tanker og følelser rundt disse.
Hva gjør vi mennesker på jorda?
Svarer er glitrende enkelt. Vi kom for kjærlighet. Jorda lå kald og øde, den frøs i visdommens kulde. Vi mente det ville være lett, men det viste seg å være fryktelig vanskelig. Derfor feilet vi igjen og igjen. Jorda gikk under på ulike måter, ved ild, flom og en alles krig mot alle, den nordiske gudelæres Ragnarok.
For hver gang vi mislyktes fikk vi nye sjanser og nye hjelpemidler. Denne gangen får vi hjelp av Kistepakta. I hver verdensdel er det en kiste. For å bringe utviklingen fremover blir det med flere hundreårs mellomrom født en kistebærer som skal bistå verden, som får hjelp til å bringe verden videre, får hjelp til sin egen personlige utvikling. Kistepakta forvaltes av Konglomeratet, den åttende verdensdel, som også ble opprettet for å bistå verden så folk kunne leve i frihet, med kjærlighet som grunnleggende prinsipp i statsforvaltninga.
Hva er målet med Kistepakta?
Konglomeratet forvalter også ei bok, Liber Mundi, verdensboka. Denne boka er fysisk, men tekster endrer seg ettersom hvilket behov leseren harn. Denne boka skal endres til Liber Amoris, kjærlighetens bok dersom menneskeheten seirer og oppfyller sitt mål, ei jord som ånder av kjærlighet.
De som ved vår verdens fall, gjorde opprør mot Konglomeratet og resten av verden, fjellvokterne, følger en annen bok, Liber Rectoris, maktens bok. Hvis de seirer, vil den utvikle seg til motsatsen av Liber Amoris. Denne bokas navn skal være unevnt. Dette er den overordnede krigen, den enhver Konglomerat læres opp til å stå i fra fødsel til død.
Den dypere historien.
Konglomeratets oppgave er å sørge for at den dypere målsettinga nås. Det bestreber man seg på gjennom alt som foregår. Ved denne verdens begynnelse, vår tids ødeleggelse, ble det spådd at etter 7000 år ville verdensutviklinga bevege seg inn i endringsårene. Gjenoppbyggingsårene tok 3000 år. Leveårene tok 4000 år. Tegnet på at endringsårene har begynt skal være at en mann finnes hengt opp i et tre ved et øde vann med øynene stukket ut. Denne mannen blir oppdaget av en ung mann fra en Kistevokterfamilie, de som vokter kista gjennom den tiden da det ikke er noen Kistebærer i den gjeldene verdensdelen. Siden vil ingenting lenger være det samme. Et opprør begynnes av fjellvokterne og dette vil vare til menneskene har skrevet Liber Amoris.
Endringsårene starter med at det etterhvert kommer syv kistebærere til Konglomeratet på samme tid. I Konglomeratet er det et kistevergekorps bestående av folkeverger. Fra år null ble dette opprettet og eldste sønn overtar vervet etter sin sønn. Forøvrig fungerr de som et spesialkorps i Konglomeratet og bidrar til verdensfreden sammen med sikkerhetsstyrkene.
Det kan gå hundrer av år uten at det befinner seg en Kisteverge i Konglomeratet.
Konglomeratet er verdensdelen med de mange hemmeligheter. Den består bare av to daler. De er nesten akkurat slik de ble bygd fra det første menneske i den nye tiden kom dit ved år null. Det var den begivenheten som startet denne tidas tidsregning og som ble betegnelsen på deres Nyttår.
Konglomeratet er godt beskyttet. Ingen skip kan ta seg inn dit uten en klarering. Folk som flyr uten å be om å få slippe gjennom vil bare fly rundt uten at de vet om at de gjør det. Dette gjør Konglomeratet til det tryggeste stedet i verden.
Kistebærere får hjelp gjennom Kista til å løse utfordringer verden står overfor. Derfor har de en stor innflytelse i Konglomeratet. Dette blir enda viktigere i endringsårene da man for all del vil hindre at Liber Rectoris får overtaket i verden.
Den første Kistebæreren i endringsårene er Reikin Jernstein.
Han finner liket i treet, hans far er kistevokter og han bringes til Klosterdalen. Der må han lære seg å handtere de trusler verden står overfor, og de personlige tragedier som rammer ham. Hver bok er en historie om alt dette, men det ligger i bakgrunnen av det som faktisk inntreffer der og da, den individuelle utviklinga ved å utvikle seg til et sant mennesker, gå fra gutt til mann.
Den røde steinen
I denne boka er Reikin gift med Livia, jenta han forelsket seg i da han først kom til Konglomeratet. Hun er den sikkerhetsansvarliges datter. De har ei datter, Mayla og venter tvillinger om tre måneder.
Så skjer det verste som kan skje noe menneske. Reikin blir lamslått av tyngden i det, men han må stå oppreist. Hele verden avhenger av at han greier det. Opprørerne søker verdensherredømmet. Dersom ikke Reikin løser utfordringene vil Konglomeratet bli tatt. Det må ikke skje for noen pris.
Reikin beveget seg i en følelsesmessig berg og dalbane. Han må klare det. Bli med på eventyr og se hva som skjer?
