Barn-og-makt, Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile, Cand Ed. med rådgiverkompetanse
Maktmennesker, disse som mobber, som vil bestemme over andre.
Barn-og-makt, maktmennesker, de skaper frykt. De har ofte lakeier som fungerer som slaver, utfører deres vilje, plager andre for å få det som de vil.
Barn-og-makt, gutt med rattkjelke.
Barn-og-makt,maktmennesker.
De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem. Det er ubehagelig, veldig begredelig.
De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.
Det fantes ei jente en gang.
Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes, fant meg ikke i det.
Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.
Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme.
Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.
Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.
Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien.
Mamma sa: «En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg til å ordne opp selv.»
Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.
Barn-og-makt, oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen.
Saken ble rusket opp i. Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.
Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle. Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.
Det blei en deilig dag på stranda.
Barn-og-makt, maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,
Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også.
Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.
Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.
Som en Atlas gjorde, bar jordkloden på skuldrene.
Det får holde med eget liv, men enn nok det.
Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.
Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det, bidro til heiagjengen, oppdaget ikke manipuleringa, kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,
Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det! Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.
Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer.
Barn-og-makt, maktmennesker, Farao Rameses fra Egypt.
Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni.
Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv.
Toåringen hindrer sin egen utvikling til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske.
To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin.
Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.
Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!
Vi har barnehagen.
Vi har klasserommet og alle skolens arenaer. Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand.
Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.
Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården.
Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.
Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.
Barn-og-makt, hester og mennesker, å ta vare på.
Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen.
Det er dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode.
Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.
Noen ganger er man fristet til å gi opp.
Barn-og-makt, maktmennesker, unger som forblir 2-åringer.
Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme, fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet.
Så er de der, ungene, lar oss gløtte inn i sine hjerter, sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter.
Selvsagt kan vi.
Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.
I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.
Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
Vers om barn-og-makt, maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk, Barndom. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Pedagogiske-utfordringer, om å gjøre det nødvendige.
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk,
Pedagogiske-utfordringer
Pedagogiske-utfordringer, jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………
Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.
Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.
Blikket hans var klart, våkent, frustrert.
Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. «Da må du skutte å slå da», sa jeg. «Hvorfor i alle dager slår du?»
De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. «Erter?» spurte jeg. «Jeg har da ikke sett noen erte.» Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. «Vil du slå da», spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.
Jeg ringte og gjorde en avtale med mor.
Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.
Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.
Jeg hadde tre valg.
Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
jeg kunne svare på tiltale.
Det gjorde jeg.
Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.
Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.
Faren ble helt taus.
Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.
Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.
Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen.
Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.
Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.
Han tok handa mi.
Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.
Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.
Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.
Deres historie kommer frem.
De hadde selv hatt det vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro på dem.
Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt, ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.
De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger,
Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske.
For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.
Det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser.
Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.
Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.
Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.
Vi fikk etterhvert guttungen ned.
Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.
Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. «Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår»; sa jeg. «Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.» Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. «Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. » Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.
Han medgav også at han gikk og vandret rundt i klassen.
Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.
Joda, det er noen pedagogiske-utfordringer,Vi lagde en avtale.
Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.
Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.
Så la jeg foreldrene og jeg en plan.
De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
Vi skulle legge barnevernet på hylla.
De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.
Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.
Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.
Snømann, Pedagogiske-utfordringer, unger i lek
Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.
Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.
Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk.
Pedagogiske-utfordringer, Jeg sjekket ut dette med foreldrene.
Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.
Utredninga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere.
For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.
Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser.
Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.
Dette er selvsagt ikke noe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.
Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling.
Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.
Det handler om å løse de pedagogiske-utfordringer som dukker opp uten å plassere ut merkelapper. unger er uferdige. Ingen vet hvor langt de kan vokse. Men om man aldri gir seg og løser de pedagogiske-utfordringer vi møter på veien, ja, da er det duket for en god prosess.
Vers om unger, pedagogiske-utfordringer, Unger i lek,
Resiliens, Løvetannbarn, Unger som tåler alt. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse.
Disse løvetannbarna, nei, de tåler ikke alt, ingen gjør det.
resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt. Ingen unger tåler alt. Det er et problem.
Resiliens, hei, vesle jente. Ta handa mi. Jeg lover å passe på deg for bestandig. Du er helt trygg.
jeg var fire år kanskje, den dagen, det utenkelige skjedde, ei lita jente utenfor blokka i drabantbyen. Vi hadde tørkestativ, en svær innhegning med lås på der tøyet skulle få henge i fred. Det var det morsomste stedet å leike, men vi fikk jo sjelden lov, og bare når det ikke hang klær der. Tjuv og purk, ta hverandre til fange, sette hverandre i fengsel. Jeg tror det var piggtråd på toppen.
To familier delte på å ha vaskedag. Det var et gedigent vaskeri i kjelleren. Denne dagen var det mamma og ei nabodame sin tur. Jeg og en gutt var de heldige. Vi sprang omkring der inne i tørkeinnhegninga. Lo og skrålte. Damene skravlet som damer gjør og hysjet som damer pleide.
Da fikk jeg en super ide.
Da fikk jeg en super ide. Jeg tok masse søle på hendene, løp inn i stativet. Der hang det rekke på rekke med hvitt sengetøy, mammas side av stativet. Det ble urolig fine avtrykk av handa mot det hvite. Vi løp begge to, lo og satte avtrykk. Mer søle, flere avtrykk, mere latter.
Mamma skrek. Hun løp mot meg. Jeg flyktet så kjapt beina kunne bære meg. Hun skreik, skjelte meg ut for en jævla drittunge, men ordene fløy forbi ørene. Hun la hendene rundt halsen min og klemte til. Det svartnet. Jeg kunne ikke puste, vred meg kjempet.
Nabokjerringa tok tak i mamma, skrek, løsnet hendene, dro henne vekk.
Det peip i halsen. Sakte fikk jeg pusten tilbake, gispet, knakk, det gjorde så vondt. Nabokjerringa bøyde seg ned, spurte om det gikk bra. Jeg strevde for å få luft, hikstet.
Hun gikk bort til mamma som sto tvikroket mange meter fra meg med hendene hengende rett ned og hodet mot bakken mens hun pustet tungt. «Du kunne ha drept henne», sa hun.
«Den ungen er så jævlig», sa mamma. «Hun finner på så mye.» Jeg hørte ikke etter, for jeg var vettskremt. Pusten var så vanskelig å holde fast i. Det gjorde så vondt. Jeg så ned på anorakken, den var gråblå med blank glidelås. Mamma hadde sydd den,
Mamma kom mot meg.
Jeg trakk meg unna. Hun fikk tak i meg, bøyde seg helt ned og spurte om det gikk bra med meg. Jeg gispet og været. Greide ikke å snakke. Det gjorde så ufattelig vondt. Vogna med broren min sto til venstre for oss ved sandkassa. «Nå våkner han snart. Jeg må ta hele vasken på nytt. Skjønner du det. Du må lære å oppføre deg.» Hun ropte til meg. Jeg svarte ikke.
«Hun er bare en unge», sa nabokjerringa.
Ja, jeg var bareen unge, ei lita jente som kanskje burde ha visst bedre.
Dette er ikke noe jeg har gått rundt og husket.
Det har ligget som en bagasje i dypet, og der ulmer det av skrekk. Pusten henger så direkte sammen med livet, og jeg var så lita. Hele livet har jeg hatt problemer med pusten. Opplevelsen av å ikke få puste. Om hodet ikke går rundt og husker, så sitter minnene i kroppen.
Da jeg skulle føde gikk vi på fødselsforberedelseskurs for å lære å puste. Det var grusomt. Jeg ble vettskremt og jeg skjønte ikke hvorfor. Det var en lettelse at jeg bare måtte ta det kurset en gang.
Under fødslene ble jeg minnet på at jeg måtte puste.
Jeg ble så redd at det ble en skrekkelig tilleggsbyrde.
Da jeg gikk på drama, hadde vi pusteøvelser. Jeg kunne ikke være tilstede. I begynnelsen tulla jeg, lagde ablegøyer, kom med teite kommentarer. Læreren hadde liten forståelse for det, mente at jeg ødela. Frykten boblet i undergrunnen, i den sorte kjelen under hjertet der de dårlige minner satt, det som kroppen husket, men som jeg ikke bar med meg i bevisstheten. Jeg prøvde å forklare problemet, den skjelvende dirrende angsten som kom ingensteds fra. Min eneste forklaring var at det måtte komme fra de vanskelige fødslene.
Etterhvert utviklet jeg pustevansker når jeg befant meg i krevende situasjoner. Det fikk meg til å bli helt avhengig av nesespray, for jeg gikk i evig angst for at det skulle bli helt tett. Jeg kunne ikke gråte for da opplevdes det som om slimhinnene kollapset inn i hverandre og jeg følte at jeg ble kvalt.
Jeg snakket med legen om dette.
Han antydet at det kunne være angst, men jeg kunne ikke fatte det, for jeg er ikke en spesielt engstelig person. Folk kaller meg heller modig og uredd. Vi prøvde med allergimedisiner, for jeg var litt allergisk. Legen mente at jeg hadde for store vansker til at allergien kunne forklare problemene. Medisinene ble jeg skikkelig dårlig av.
resiliens, løvetannbarn, unger som tåler alt, bryter asfalt med hue.
Etterhvert forsto jeg at jeg ikke kunne drive med pusteøvelser. Jeg sa derfor i fra når jeg havnet i situasjoner der det ble krevd.
Jeg begynte på språkforming. Der er pust vesentlig for å å få stemmen ned i lavere toneleier, gjøre den god å lytte til. Min stemme lå jo nesten over hodet og pep i lys fistel.
Jeg sa i fra at jeg ikke kunne greie det og at jeg hvis det ble presset frem mest trolig kom til å få angst og løpe ut.
Læreren forsto etterhvert alvoret. Han gjorde det nødvendige, jobbet med meg uten å gå gjennom pusten. I stedet brukte vi ordrytmer.
Jeg elsker ord og ordmeninger. Slik klarte vi å omgå problemet, og jeg kan klare å kontrollere stemmen til en viss grad. Det er jeg glad for siden jeg gjerne ønsker å. lese inn lydbøker av mine egne tekster.
Da jeg gikk på AAP ble jeg sendt til psykomotorisk trening.
Hun konkluderte med at jeg viste alle tegn til å ha blitt utsatt for mishandling. Jeg sa blankt nei. Hun var helt sikker. Jeg hadde blitt utsatt for blind vold, blitt dratt inn i skogen og nesten voldtatt, blitt angrepet av elev. Hun mente at det var mye verre enn det.
Dette startet en prosess med at jeg begynte å huske ting mitt bevisste jeg aldri hadde vært med på, som at mora mi hadde forsøkt å kvele meg.
I forbindelse med AAP, ble jeg tvunget til å gå til psykolog, en meget dyktig mann, som fikk hull på mye av de opplevelser som lå i fortida og lurte. Han drev også med pust og avspenning. Det var det helt umulig for meg å være med på det. Kroppen reagerte som om den var i livsfare.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Jo fordi vi lever i en verden der vi omgir oss med diagnoser. Ofte skyldes problemer opprørende hendelser. Selv om vårt bevisste jeg, glemmer dem, gjør ikke kroppen det. Når den kommer i fare, reagerer den og blir syk.
Man får underlige symptomer som hos meg helt klart kan føres tilbake til det som har skjedd meg. Jeg synes at verden skal være flinkere til å se på hendelser og sette disse i sammenheng med lidelser.
For nå som jeg kjenner til denne sammenhengen så kan jeg ta denne vesle jenta i handa og si at du er helt trygg. Jeg skal alltid passe på deg. Du blir ikke kvalt.
Da jeg flyttet i nytt hus, hadde jeg fått for meg at det var limet i sponplater som gjorde at jeg ikke fikk puste.
Vi mennesker forsøker jo ofte å finne forklaringer på det som virker uforståelig. Vi bygde på og unnlot det meste av spon og maling. Jeg sleit fortsatt med pusten, men det var litt bedre.
Så begynte jeg med utrolig salven og ble helt bra, har ikke pustevanskerr lenger. Jeg tror kanskje den salven ble en katalysator for noe annet. Nå tror jeg at jeg er bra fordi jeg tar den lille jenta i handa hver dag og forteller henne at verden er trygg.
Resiliens. Hun var så tøff den jenta, skulle klare alt, men kroppen vet hva den har tålt, og den handler. Resiliens eller ikke.
Verden kan fare stygt med mennesker. Hver eneste sår setter spor. Det er vanskelig å si hva som er verst. Du er så hjelpeløs når du er lita, så helt avhengig av dem som skal ta vare på deg. I ungdomsårene ble jeg gjengvoldtatt på den mest brutale måten. Det er så jeg mister pusten bare jeg tenker på det.
Jeg fortrengte sannheten i over tretti år.
De trenger alle å bli holdt i handa. Alle de mennesker vi har vært mens årene farer av sted med oss. Vi må ta vare på hverandre, gå forsiktig rundt mennesker, for vi har alle sår, og de synes ikke.
vers om å ta vare på, vers om resiliens,. Lille pike, mat du ender i en andedam.
Jeget, Tanke, Følelse, Vilje, Menneskejeget, Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse.
Jeget, sjefen i menneskelivet.
Jeget, å tenke, føle og ville, det er menneskets dans.
Gjennom tanke, følelse, vilje styrer jeget sitt liv, tre sentrale begreper i menneskets indre verden. Mange forskere mener at senteret for dem ligger i hjernen. Ved ulike hjerneskader fungerer det ikke som det gjorde tidligere så det kan se ut som om det er riktig.
En hjerne er menneskets fortolkningsorgan. Det er det hjernen driver med, tolker signaler som vi får inn fra sanser, tanker, følelser, annet. Men senteret for dette ligger på ulike steder. I hvert fall sanser jeg det sånn.
Å forstå disse tre tror jeg er superviktig for å bli klar over hvilke krefter som regjerer i den sosiale verden. Først da, kan vi forholde oss til dem på en proaktiv måte.
Tanken sitter i hjernen.
Som en edderkopp sitter den der og samler alle tråder, organiserer og lager vår kunnskapsbase. Eller som en Odin i Lidkjalv som samler kunnskap gjennom all den informasjon som Hugin og Munin hele tida mater ham med.
Ved siden av ham sitter Frigg, den som tenker etter, som har en stor grad av underbevisst viten om det aller meste. I tillegg har han ofret sitt ene øye til Mime, så han kan se både på innsiden og utsiden og således fortolke både den indre og den ytre verden.
Desto mer våken vi er i tenkningen desto større innflytelse får vi på hvordan dette gjøres.
Umodne tankekart fra vi var små må gjøres om og lages bedre. Vi må holde det ryddig og lett forståelig så tankene kan være klare og bli en god fører for det livet vi ønsker å leve.
Følelsen sitter i hjertet.
Hjertet har både sympatetiske og parasympatetiske nervefibre. Det betyr at den kan fungere både med og uten vår kontroll. Det fungerer uten, men hvem vet hva vi kan oppøve evnen til og hva noen mennesker har greid å få kontroll over.
Vår kroppslige utrustning gir oss en hel haug av uante muligheter vi nesten aldri tar i bruk. Desto mer vi følger den gjengse mening, og maler våre erfaringer etter hva verden sier vi skal, desto mindre komplekse strukturer bygger vi inn i oss selv der vi lar oss drive med strømmen.
Jeg har jo ikke noe belegg for å si at følelsen sitter i hjertet, men jeg kjenner den der som en smerte og en glede som i blant river ned enhver fornuftig tenkning hjernen måtte prøve seg på, så jeg lar det stå.
Egentlig er det helt likegyldig hvor vi sier at følelsene har sitt sentrum, men de eksisterer og når vi øver oss kan vi bli stadig flinkere til å ta kontroll over dem.
Frøya er gudinna for fruktbarhet og kjærlighet.
Hun kommer fra en annen gudeslekt, enn æsene, vanene. De er ikke så synlige, fordi æsene har overmannet dem i en krig og dyttet dem ned i det ubevisste der de virker. Det ble utvekslet gisler. Njord, Frøya og Frøy kom til æsene. Høne og Mime kom til Vanene.
Høne skulle være en klok mann, men de ble svært misforsnøyde med ham, vanene, og mente de var blitt lurt. De hogg hodet av Mime i ren frustrasjon og sendte det tilbake til æsene. Hodet ble værende i Mimesbrønnen og derfra fikk Odin kunnskap om hva som foregikk i det indre.
Viljen, hvor sitter den?
I lemmene, kanskje nederst i hoftene, i mellom armene, i hele ryggsøylen. Viljen kan være svak som et pust som legger seg eller kneler for en sterk tanke eller en ulmende følelse.
Den kan også være en rakett som holder rundt en tanke og kaster den frem i hjernen så den ikke ser noe annet.
Noen ganger klamrer den seg til en følelse og holder den ladet til denne følelsen er alt kroppen klarer å fornemme. Andre ganger ulmer den som en brann og farer villende frem som en løs kanon ut i verden. Til flukt og til kamp er viljen beredt.
Har viljen senter utenfor hodet?
Jeg tror det, for en skikkelig viljesutfoldelse er sjelden å kjenne i hodet, men i hele resten av nervesystemet lever den med tanken er dens tjener og følelsene dens lighter. I blant kan viljen være et monster som river ned. slår og kjemper uten mening, bare i rent raseri.
Viljen må vel være jotner som med ekte jotunsinne hiver seg ut i mennesket og vil. Et jeg som skal bekjempe dette må være sterkt. Jeg ser for meg Tor som med ild i blikket slynger hammeren mot jotner for å holde fred i menneskekroppen så den ikke ødelegges av alle slags viljesimpulser som kan skade menneskeheimen, vårt eget liv.
Ved hjelp av disse tre, tanke, følelse og vilje, kjører jeget med kroppen rundt i livet.
Derfor er det slett ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem, hvordan de virker inn i hverandre, hvordan vi tillater dem å virke i det hele tatt. Vi burde derfor vie dem langt mer oppmerksomhet enn vi gjør.
En økt og mer bevisst forståelse kan gi oss et bedre tilpasset samfunnsverktøy i alle sosiale spørsmål og i samarbeid for å nå felles mål. Vi kan ikke forvente at folk skal bli som oss, men vi kan lære å anerkjenne og benytte hverandres styrker og svakheter.
En slik innsikt og bevisstgjøring vil kunne bli et slagkraftig pedagogisk verktøy for lærere så mennesker utvikler seg mer mangfoldig enn de ellers ville ha gjort, får utnyttet sine ressurser bedre på sine premisser.
I stedet for å la oss fare for vær og vind som slaver av begjær, følelser, krenkelser og alt som bringer oss ned i bitterhet, kan vi hver og en ta oss av vår egen selvoppdragelse slik at disse tre får en mer likeverdig plass i våre indre.
Vi har blitt et stadig sykere samfunn. Mange har det ikke bra. Det må vi rette på. For det skal vi ha.
Etter min mening har vi tre grunntyper mennesker. Det er tankemennesker, følelsesmennesker og viljesmennesker. Noen er helt utpregede, andre tilter litt hit og dit. All konstruktiv utvikling avhenger av at vi legger alle disse tre under vår bevisste vilje, også den vi egentlig har tilhørighet i.
Først da blir vi eier av jeget og ingens slave. Vi går fra ikke kun å benytte intellekt men til å utvikle visdom. Jeg tenker at det er målet for all menneskelig utvikling. Spesielt er det en vesentlig kunnskap for ledere og pedagoger, alle som skal lære menneskegrupper noe, få dem til å fungere etter sin optimale evne.
Tankemennesker
Jeg ser dem for meg, sittende på stolen sin i et møte eller på en pult, ved et kateter. De trives, setter gjerne en finger mot kinnet, hviler hodet i handa, holder handa nær hodet. Hvis vedkommende peker er det lett instruerende.
De snakker kloke ord, er oppegående bevisste på kunnskap som ligger der, har en sterk kunnskapsbase i hjernens indre strukturere, beveger seg med lett eleganse mellom meninger og ytringer, holder orden på protokoller og alt som er besluttet. Blikket er stødig. De smiler lett og vitende.
Som eleven er de ofte assosiert med den allvitende. De gjør det bra på prøver. Sorterer ut det læreren vil ha. Er gode i debatter, kan alle regler. De skoleflinke. Mange av dem blir også lærere fordi de liker dette klasseromslivet.
Følelsesmennesker.
Når de sitter i et møterom har de ofte handa mot hjertet eller brystet, halsen. De snakker med flammende stemmer, bruker storslåtte ord. De har en evne til å begeistre, snakke til andres hjerter, tenne ild i både seg selv og sine medmennesker.
De er ofte skapende, og er gjerne å finne blant kunstnere, forskere, der nytt skal skapes. De vekter ofte følelsesargumenter sterkere enn fakta. Hva folk og situasjoner får dem til å føle er viktig for dem, også hva andre føler. De bruker det for alt det er verdt. Det går ofte foran sannheten i handlingsrekker.
I klasserommet arbeider de med iver og lyst når de er følelsesmessig tent.
Hvis ikke så kjeder de seg ihjæl. De spiller da ofte opp mot følelser i andre og kan sette i gang med både dette og hint. Argumenteringa har en tendens til å ligge på følelsesplanet.
Hva den eller de følte, er det som gjør handlinger og reaksjoner innafor, ikke nødvendigvis hva som faktisk hendte. Hun var trist så da slo hun. Du skal ikke slå. Ja, men hun var trist. Så klart hun slår.
De kan stille seg både bak mobbere og ofre ut fra hva de selv føler i saka.
Hvis de blir sinte på noen, kan de absolutt sette i gang med ting selv også. Ofte står det ikke i stil med de faktiske hendelser men er rettferdigjort ut fra styrken i følelsene.
Vi kjenner utbrudd som Nå er jeg sint, så nå blir det månelyst. Ja, hvorfor i alle dager skal det bli månelyst fordi noen blir sint.
Disse folka er det som kan begynne å gråte og løpe ut fra møter eller forsamlinger med stort drama. De lar seg gjerne distrahere av noe utenfor som ikke har med saka å gjøre. Hvis følelsene brenner om ulike tema, må de få sagt det hvis ikke opplever de nesten å gå i stykker.
Viljesmennesker
I et møterom har de gjerne hendene plassert i aktivitet. De kan tegne og klusse. Der finner du gjerne ivrige strikkere som påstår at de kan holde på med hva det skal være og likevel følge med.
Det å ha noe å henge fingra i roer dem ned gjennom tiltaksløst prat der ikke noe later til å skje. Det er sjelden menn har med seg strikketøy, men de har ofte med seg en rastløs uro av å ville videre, komme til handling.
Disse viljesbunter burde selvsagt ikke tillates å drive med andre ting.
I stedet burde de oppfordres til å notere med henblikk å hvilke handlinger som bør velges, prioriteres, på grunnlag av de fakta og de følelser rundt disse som kommer frem i debatter. Da har de noe aktivt å gjøre som kan gi resultater når møtet skal komme til handlingsdelen.
For møter bør jo resultere i handling. Tidspunktet for å beslutte dem, bør være når tida er inne. Det vil si når sakens sider er tilstrekkelig belyst relatert til de tankemessige og følelsesmessige implikasjoner.
Viljesmenneskene kan virke svært oppslitende på møter dersom de hele tida prøver å fremskynde viktige prosesser, komme til handling.
Kan de unnslippe møter så gjør de gjerne det. De gir gjerne en beskjed til noen om hva de kommer til å stemme slik at de får sin mening hørt uten å være der. Uten en god ledelse kan de flott komme til å si at nå er det hele så meningsløst at de har viktigere ting å drive med. Så går de.
I skolen hater disse ungene det meste av det som foregår ved en pult.
De elsker friminutt, gym og vil helst være fysisk aktive med noe. Derfor bør det gjerne legges inn noe som skal utføres som de ser resultater av og som således begeistrer dem inn i læring, skriving og lesing. De vil lese for å finne ut av hvordan noe fungerer så de kan komme til et resultat.
De vil skrive for å huske det til en annen gang, at de ser viktigheten av at andre får del i deres tanker så de selv kan forstå det. I formidling er det viktig at læreren viser kunnskap og at det som undervises kan bli noe virkelig.
Jeget, tanke følelse og vilje, jegets viktigste egenskaper.
Målet er selvfølgelig å utvikle seg slik at disse tre virker sammen i et samstemt hele.
Det modne mennesket, som styrer sitt liv og bruker disse tre som et redskap for å virkeliggjøre sitt liv. Ingen er rendyrket det ene eller det andre, men de fleste av oss har et arnested som vi tilhører.
Vi kan som voksne bevisst velge å utvikle oss ved å legge under oss det som ikke er vår naturlige vei. Enhver bedriftsleder bør benytte sin viten om dette, slik at han får sine medarbeidere til å yte best mulig.
Lærere i et klasserom må helt klart rette undervisningen slik at typiske tankemennesker trekkes ut av den trygge tankeverdenen og lærer å mestre all verdens kroppslige utfordringer.
Jeget, den billedrike følelsesverden er en forsterker for hver tanke. Å øve ferdigheter er ofte krevende, de virker litt klønete og det ligger langt utenfor komfortsonen.
Men når de får det til, ja da stråler de. Ikke noe er etter min mening så sunt som for tankemennesker, som å legge under seg nye fysiske ferdigheter. I skolehverdagen får de også ofte så mye gratis.
Følelsesmennesker må trekkes inn i tenkningen.
De kan bli rasende når de møter tanker som sier at man ikke kan hjelpe dyr som lider fordi vi ikke har penger til det, eller at mennesker død fordi vi ikke bidrar.
Ord er så godt som handlet. Det er lettere å få dem inn i viljen. Når følelsene er tent for et eller annet, legger de i vei og mestrer som bare det.
Følelsen er varm. Tanken er kald. Viljen er begge deler. Men når de ikke føler for, ja, da er det tungt. Jeget som lærermester.
Viljesmennesker må trekkes inn i tenkningen.
Der kan de konstruere ting som gjør at de forstår hvordan de kan yte bedre, mestre bedre. I følelsene kan de synes det er lite konstruktivt å befinne seg. Alle føreriene resulterer jo ikke i noe. Det blir bare mas, støy.
Mine største seire som lærer er selvsagt når jeg får alle elever gjennom alle disse. Jeg jubler høyest når de legger under seg ferdigheter der de er svakest.
At tankemenneskene får til alt på en prøve, er jo ikke særlig imponerende, men at de mestrer å hoppe tau med riktig rytme og spenst, ja det kan være en bragd. Jo mektigere blir jeget, desto større repertoar det har å spille på.
Det modne jeget er ingens slave
Det kjører i sitt eget fartøy. Tanke, følelse og vilje er deres hjelpere der de trengs. De aller beste grupper oppstår der alle medlemmer er modne jeger.
Da oppstår gjerne gode beslutninger der tanke, følelse og vilje er med i en harmonisk helhet. Slik oppstår gode og bærekraftige beslutninger.
Jeget, der folk tenker, føler og vil. Fantasy
Altså Moira leiren, en argumentasjon, tanke, følelse og vilje.
De helvetes drittsekkene som brenner campen slik at dem de bor sammen med kan daue av det, de fortjener det som kommer til dem. De kan brenne i helvete sjøl. De folka der fortjener ingen hjelp.
Disse stakkars menneskene, tenk alle lidelsene, ungene. Vi tar alle hit. Det burde vi ha gjort for lenge siden. Dette er en skam.
Når det gjelder disse saker er det vesentlig at vi har fornuftige kalkyler over hva dette vil koste.
Norge bruker store summer på bistand og på hjelpetiltak.
Dersom vi nå henter disse menneskene vil det koste oss store summer i mange år fremover. Det gjelder å gjøre riktige vurderinger så vi klarer dette.
De folka fortjener ikke at vi bruker et eneste øre på dem.
Så kommer de hit og voldtar kvinnene våre, skyter og stikker med kniver. Faen ta dem.
Du er en morder som ikke vil hjelpe. Unger er syke og lider. Det går ikke an. Penger kan ikke måles opp mot menneskelig lidelse. Dere er mordere alle sammen. Vi er mennesker vi har en plikt til å hjelpe hverandre.
Vi kan hjelpe dem der de er. Vi drar med det samme.
Ja, ja, ta det med ro.
De er flyktninger, vi kan ikke hjelpe dem der de er. De er i en flyktningeleir.
Så grusomt. Ingen skulle behøve å være i slike leire. Vi må hente dem.
Skal de bo hos deg da.
Nei, men vi har penger i landet så de kan få hjelp, disse stakkars mennesker.
Vi kan bruke pengene til å bosette dem i et område av verden ingen bruker, et ørkenland.
Vi kan finne vann, lage dyrkbar jord, kjøpe buskap, bruke vår ypperste kompetanse. Da kan de skape en verden slik de vil ha den så slipper vi å ha med disse underlige ideene deres å gjøre, sharia og sorte kapper. VI drar med det samme. Bestiller fly.
Alt land i verden tilhører noen. Her må det tenkes og regnes. Alle land må dele på byrdene. Vi må gi likt alle sammen.
Bla, bla, bla.
Vers om jeget, tanke, følelse, vilje. Forfatter R.R. Kile, Fantasy.
Trakassering-hjelp, overgrep, å haike, forfatter R.R. Kile
Trakassering-hjelp, overgrep, haike. Det var en gang. Forfatter R.R. Kile
Trakassering-hjelp. Noen ganger er det langt å gå.
Jeg har opplevd to negative haikehistorier, begge ganger alene og i trailer. Trakassering-hjelp. Det ender i ei solskinnshistorie. Det finnes så mange flotte mennesker, så mange fantastiske menn. Blant dem kan det finnes kåte ulver som river jenter i stykker, gutter også. De skal ikke få ødelegge livet for oss. Jeg har mye frykt i meg, er redd for å gå alene. Men en gang, da jeg var ung og livsglad, ville jeg at livet skulle være en dans av håp, der vi mennesker skulle bygge en ivaretakende verden sammen i fred og kjærlighet. Ingen trakassering. Vi skulle hjelpe hverandre.
De ensomme ulvene må vi finne så vi kan hjelpe dem tilbake i flokken. Verden er mer enn dem. På mange måter der det verste at de tok tryggheten fra meg, men dansen i kroppen skal ingen få ta, ingen. Å jeg skal jobbe for de ulvene, for ingen fortjener å gjøre overgripere av seg.
Jeg befant meg på Ekeberg og skulle til Karlsrud.
Det var sein kveld og langt å gå alene. Jeg strakte ut tommelen. En trailer stoppet. Jeg spurte om han kunne slippe meg av ved Lambertseter Videregående. Det var ikke noe problem. Jeg klatret inn. Han la ei hand på låret mitt. Det var ubehagelig. Jeg trakk meg mot døra. Da vi kom til bestemmelsesstedet, stoppet han ikke. Det er trakassering. Jeg var i hans bil, men han trakasserte meg.
Jeg minnet han på at det var her jeg skulle av. Han gjorde ingen tegn til å gjøre som jeg sa. Jeg ble vettskremt og prøvde å åpne døra. Han prøvde å hindre meg. Den store doningen gikk i sikk sakk bortover veien. Jeg hadde ingen tanke for sikkerhet. Alt jeg kunne tenke på var at jeg måtte ut, at jeg burde ha hørt på mora mi, nå fikk jeg igjen. Jeg beit fra meg og hadde et overtak siden han måtte styre bilen. Han åpnet døra og dyttet meg ut i fart. Heldigvis var det ikke fortau. Jeg datt ut i veigrøfta, trillet omkring, fikk fryktelig vondt. Lå helt stille. Jeg trengte hjelp. Det var ingen til å hjelpe.
Det gikk litt i svart.
Det gikk litt i svart. Jeg kom meg opp på beina og visste at jeg måtte kreke meg hjem. Det var noe å være redd for, men jeg var ikke helt sikker på hva det var. Da jeg kom nederst mot Østliveien, var porten låst. Det betydde at jeg måtte gå en omvei for å komme ut dersom jeg ikke valgte å klatre over gjerdet. Porten var høy, ment for å holde elever inne. Det virket helt umulig å komme over det gjerdet.
Jeg sjanglet så forferdelig, men jeg kunne ikke huske at jeg hadde drukket noe særlig. Da husket jeg det, og jeg ble helt forferdet over den faren jeg hadde befunnet meg i. Jeg kjente over kroppen min. Den virket like hel. Han kunne ha drept meg. Jeg gikk for klatring, kom meg opp og ramla ned. Jeg husker knapt hvordan jeg kom meg over veien, inn i blokka og opp i heisen.
Hun fikk ved en feiltagelse med seg min sovepose og mitt telt. Jeg kunne ikke få tak i penger da det var søndag. Jeg hadde penger på ei postsparebankbok. Det var slik det var på den tida. Ikke hadde jeg telefon. Det hadde ikke venninna mi heller.
Jeg så ingen mulighet for å få kontaktet henne. Hun ville ikke oppdage det, før til kvelden hvis i det hele tatt. Vi hadde teltet i skogen. Jeg befant meg langt unna det meste, men var ganske nære hovedveien.
Jeg plasserte en stappfull sekk på ryggen og kom meg dit.
Så vidt jeg skjønte var det ingen annen løsning enn å rekke ut tommelen, prøve å komme meg nærmere hjem, i hvert fall til en by. En trailer stoppet. Sjåføren lovet å sette meg av på den andre siden av Haparanda. Jeg var såre fornøyd. I begynnelsen pratet han hyggelig. Etterhvert ble han mer og mer nærgående. Jeg flyttet meg unna. Det var tre seter. Da jeg gjorde det helt klart at det ikke kom på tale å ha sex med ham, satte han meg av på utsida av byen, det verste som kan skje for en haiker. Det er en form for trakassering, hevn. I hvert fall var det ikke hjelp.
Foran meg lå veien, umenneskelig lang. Det var bare en hovedvei å gå langs. Jeg strevde for å holde tårene fra livet. Jeg hadde ønsket meg eventyr. Nå hadde jeg fått mer enn jeg hadde bedt om. Byen kom til syne. Jeg kom meg inn i noen gater. Der var det en busstopp. Jeg hadde ikke en gang penger til bussen. Egentlig måtte jeg finne meg et sted å sove. I morgen kunne jeg hente penger, men jeg så ingen overnattingssteder. Snart ville det bli mørkt.
Da kom tårene.
Jeg sto der på bussholdeplassen med tårer som rant. Mennesker hastet forbi meg på fortauet bak meg. Sekken var tung, men jeg tok den ikke av. Jeg skulle ha hørt på mora mi. Nå fikk hun det endelige beviset på at jeg var komplett umulig.
Da stopper det en bil. Sjåføren lener seg over mot passasjersiden og roper på engelsk: «Hopp inn!» Jeg ser perpleks på ham, en mørk kar, med et eksotisk utseende. I baksetet sitter det ei jente som ser typisk svensk ut. Hun ser ikke på meg. Ansiktet viser lite mimikk. Fyren kaster seg ut fra sin side av bilen. «Skynd deg! Jeg kan ikke stå her.» Han løper rundt. Jeg står som fjetret. «Få av deg sekken. Det ser ut som om du trenger hjelp. Han kommer bak meg og tar av meg sekken, puffer meg mot den åpne døra. «Sett deg inn så skal jeg lage litt kakao til deg. Det ser ut som om du fryser.» Han stapper sekken ned i bagasjerommet og løper over på sin side. Jeg går litt apatisk mot bilen og lar meg gli ned i forsetet.
Jeg hilser på jenta.
Hun svarer ikke. Han ber henne svare. Hun sier hei, men ser meg egentlig ikke. «Jeg har en campingvogn», sa han. «Der kan du få sette deg ned og få varmet deg litt. Så kan du fortelle meg hva som er galt. Jeg skal hjelpe deg.»
Vi kom til campingvogna hans, en liten vogn. Han tok sekken ut av bilen og plasserte den på utsiden, sikkert så jeg skulle være trygg. Jeg ble plassert på en stol. Der serverte han kakao, egg og bacon. Jeg spiste som en hest. Han smilte fornøyd. Jeg hadde møtt Tony.
Tony kom fra Mexico og var en apasjeindianer.
Trakassering-hjelp. overgrep, haike, gode folk som rekker hender.
Han hadde fire unger. Kona hans hadde dødd i en bilulykke. Han kunne ikke leve med det og hadde siden reist rundt i campingvogn. Siden livnærte han seg ved å male og spille. Han spilte flere instrumenter og solgte billige malerier på dørene.
Først fikk ha meg til å fortelle min historie. Etterpå tilbød han meg at jeg kunne få feriere sammen med dem. Når ferien var slutt, skulle han kjøre meg hjem. Han skulle ikke ha noen penger. Dem skulle jeg gjemme til mer krevende tider.
Marita hadde han funnet psykisk syk i en leilighet i Stocholm da han kom dit for å selge malerier. Han hadde meldt fra til sosiale myndigheter som egentlig kjente godt til saken hennes, men de ante ikke hva de skulle gjøre med henne. Hun rømte fra alle behandlingstiltak.
Leiligheten var fullstendig nedgriset, og hun nektet å ta noen form for tabletter. Det hadde visstnok startet som en fødselspsykose. Hun var skilt. Men eksmannen var den eneste hun hadde kontakt med.
Tony hadde vasket ned leiligheten, og tatt seg av henne.
Han hadde fått i gang et møte med eksmannen og sosialkontoret. De hadde blitt enige om at Marita skulle reise med ham. Så skulle de komme til Stocholm for møter med sønnen. Hele historien høres ravende gal ut, men jeg har truffet både ektemann og sønn. Han var helt over seg over Tony som hadde fått til det ingen andre hadde greid.
Tony ville gjerne lære meg å spille og male så jeg kunne klare meg i et knipetak. Jeg var ikke den beste eleven. Han hadde gevær i vogna, så ha ikke skulle være forsvarsløs i verden. At jeg hadde kniv skjult festet til buksebeinet hadde han full forståelse for.
Trakassering-hjelp, overgrep, gode folk, å haike.
Jeg hadde det så moro med Tony.
Litt som Rasmus på loffen. Denne flotte karen som lærte meg alt om det meste og pøset på meg med selvtillit som om han forsto at det var det jeg trengte mest i hele verden. Jeg var ikke særlig fornøyd med utseende mitt. «Så hvordan vil du se ut da», spurte han. Jeg forklarte. Han smilte. «Det er akkurat sånn du ser ut.»
Han kjørte meg hjem til mamma. Hun fikk sjokk da jeg sto på døra med Marita og Tony som jeg trengte at fikk overnatte. Mye kan man sim om min mamma, men hun åpner huset sitt for folk når hun bare får summet seg. Tenk at de fins sånne folk, mennesker som hjelper andre. De finnes også der i menneskeflokken. Er man heldige treffer man på dem når man trenger dem som mest. Jeg har skrevet så mye elendig i det siste, men disse solskinnshistoriene i livet må man ikke glemme. Det finnes så mange flotte menn i verden som aldri vil annet enn å ta vare på andre, ta vare på kvinner, løfte dem opp så de blir mer enn seg selv. Aldri trakassere, være en hjelper.
Takk Tony, for at du var der for ei ung jente en gang.
Vers om trakassering-hjelp, overgrep, haike, Forfatter R.R. Kile. Noen ganger er det langt å gå.
