Fantasy-forfatter.
Å skrive bøker,
Serien Liber Mundi.
Forfatter R.R. Kile.

Fantasy-forfatter, å skrive bøker.

Jeg har fått svært få tilbakemeldinger på disse bøkene jeg skriver. Derfor ble jeg svært glad da en venninne skrev i et julebrev at hun hadde lest dem og at hun var imponert. Hun er ei jente som sluker Science Fiction og Fantasy. I det siste har det blitt mer Fantasy. Aiken, Bishop og Silvers er blant favorittene. Hun sier at bøkene mine ga assosiasjoner til Mad Max filmene, post apokalyptiske filmer med Mel Gibson i hovedrollen, der den første kom i 1979. Waw, tenkte jeg og ble godt fornøyd. Det høres da spennende nok ut for hvem som helst. P
Poenget er at jeg må nå ut til folk som liker slike bøker. Der ønsker jeg meg hjelp av alle dere som måtte kikke innom her.

De store spørsmål.

Det er klart at når verden er så ødelagt er det vanskelig å tenke seg at det er mulig å bygge den opp igjen i det hele tatt. Selvsagt går det ikke smertefritt. Det blir store kriger. likevel når de målet, ei jord med plass til alle, frihet for alle og mat nok til alle, et idealistisk sted, bygd på en felles vilje. For å få det til måtte helt spesielle forhold ligge til grunn. Nettopp det gjorde det. Jeg skal prøve å overbevise dere om at det var mulig.

I den tida serien finner sted, tilhører det som skjedde rundt år null, legendetida. For det er mange tusen år siden vår verden gikk under. Men kunnskapen om oss holdes levende, nettopp for å hindre at det som skjedde med oss skal skje igjen. Det er det som muliggjør at det går bra så lenge. For det er en felles lov som alle er enige om, tuftet på alt hva de den gang mente var årsaken til at vi styrte inn i et Rangarok som nesten utslettet oss.

Det geniale

er nettopp loven som er lik for alle. De har ikke et kapitalistisk styresett. Noen vil kanskje kalle det sosialisme, men det er det ikke. Innenfor loven er det full frihet for individet. Alle arbeidstimer er verdt det samme uansett yrke. De som ikke kan arbeide, får til livets opphold.
De hadde ingenting, kun minner om det som var og som aldri ville kunne bli igjen. Grunnen til at det var mulig var at det midt i elendigheten, ødeleggelsene, ble funnet et fruktbart sted som hadde alt. Derfra kunne de som hadde reddet seg dit, sørge for at folk bygde nye samfunn, fikk mat nok. Men de ga ikke fra seg det de hadde annet enn det nødvendige. Det betydde at folk måtte begynne helt på nytt med den kunnskap de hadde, sine egne to hender. Det ble sørget for at det de i enkelte samfunn oppnådde ble delt til alle samfunn alle verdensdeler så ingen skulle få en dominerende rolle.

Vil dette være mulig.

Ja, det er slike spørsmål det vil være interessant å diskutere. Bli med da vel. For dette er viktig. Egentlig tenker jeg at det på det nåværende trinn i vår samfunnsutvikling er en utopi. Jeg må tro at det er mulig. Hvis ikke virker menneskers liv her på jorda heldt meningsløst.
Bli med på reise da vel!

Kapittel 1, Alene

Domino løftet hodet og reiste seg opp i full majestet. De gule øynene var rettet mot demningen. Det var manken som gjorde en hannløve. Han åpnet gapet og brølte. Blodet frøs til is i årene. Saira vrinsket, hesten jeg hadde fått i gave av Konglomeratet på min tjueårsdag. Ei løvinne tittet frem, så ei til. Hannløven brølte på nytt. Så revnet min verden i lyd. Jeg flyttet blikket fra løven mot demningen. Vann tordnet ut av den og kom rett mot oss. Føttene mine frøs fast. Det gikk ikke. Nå gjaldt det. Føttene måtte i bevegelse. Nå!

Det tordnet i ørene.

Jeg kunne ikke la det tordne. Skarp og klartenkt. Muskler i handlekraft. Jeg ga Saira signalet for å gå inn i skipet. Hun nølte ikke. Ikke jeg heller. Jeg spant inn i bevegelse. Underetasjen i skipet var innredet som stall. Det var ingen vits i å ha en hest hvis jeg ikke kunne ta henne med meg dit jeg skulle. De flirte av det, folk i Konglomeratet.

”Starter og ror, starter og ror.” Ordene lå som en besvergende sløyfe i hodet i det jeg hastet i posisjon. Skipet startet ikke. Kilden, gaven fra Rådet. Jeg prøvde på nytt. Livløst. Vannet flommet rett mot oss. Jeg sverget og forsøkte på nytt uten hell. Det, som ikke nyttet, var bortkastet. Nærmest i refleks grep jeg tak i sekken som inneholdt en folkeverges grunnutstyr i felt. 

Jeg hoppet opp på ryggen til Saira og sprengte ut av skipet.

Hun måtte forstå at det hastet. Vi måtte sette retningen. Hvert sekund talte. Det nyttet ikke med sykkel. Hver eneste nerve hylte at jeg skulle ri nedover og bort. Magen roterte i blind frykt. Jeg måtte kjøle ned panikken. Forbli i tenkningen. Hjernen forsto situasjonen. Vi måtte opp i høyden. Jeg skjøv alt annet bort. Vi skulle rett mot vannmassene. Begge skulle overleve menneske og dyr. 

Øynene mine saumfor terrenget. Hvis vi dro skrått til høyre, og rett oppover, ville vi muligens komme høyere enn vannets tordnende rekkevidde. Det var vår eneste sjanse. Jeg red, stirret og klemte helene mot flankene. Det var ikke nødvendig å mase mer. Saira hadde forstått og fløy for livet oppover og ut til sida i motsatt retning av Sivleelva. Treninga hadde båret frukt. Hun lystret, i en ekstrem situasjon, og fløy som om løver var i hælene hennes. 

Jeg gjorde meg klar til å fly opp og startet beltet.

Nå gjaldt det! Hun måtte følge mine direktiver, også mens jeg fløy, slik vi hadde trent på det i Konglomeratets ødeland. Beltet var dødt. Full panikk lammet sansene. Tankene stoppet opp. Hjernen ble tom og sort. Tankene mine gjemte seg i et hulrom der inne. Dette ville vi dø av. Vettet måtte på plass. Jeg måtte få hjernen til å fungere. Roret. Det var ikke lenger snakk om å redde Saira. Vi var begge i livsfare. 

Jeg så rett ned i det brune hesteskinnet. Alt annet ble borte. Musklene spente seg under meg. Liv. Jeg måtte finne ro. Vi skulle overleve. Det fantes fysiske lover. Saira kunne umulig rekke frem til mitt planlagte bestemmelsessted med meg på ryggen. Svetten haglet på panna. Ei infernalsk kløe. Jeg måtte skape meg et indre rom av ro og trygghet. Hvis ikke var vi dødsens. Jeg skjøv skrekken bort til et lite angstsenter. Den skulle ikke få lamslå meg.

Vi måtte høyt nok i tide.

 Øynene fokuserte lynkjapt. Sekundet strakte seg inn i uendeligheten. Et høydedrag sto opp av landskapet til høyre for meg. Jeg så meg ut en steil fjellknaus. Det var dit vi måtte. Tankene kom tilbake skarpe som krystaller. De beveget seg så sakte at jeg kunne gripe tak i dem og holde dem fast til tross for alt det som skjedde med lynets hastighet. Vi sprengte av sted. Vannet tordnet. Bevisstheten måtte stenge lydene ute så de ikke skulle lamslå meg. Det gjaldt å komme dit jeg skulle i tide. Jeg skulle klare det fordi jeg ville. 

Marzants stemme tordnet i ørene, mannen som hadde vært min trener i Krigster, den ypperste lærer i kreftenes spiraliserende galskap. Sett deg et mål lenger borte enn du tror er mulig! Få det til! Tankene klamre seg til stemmen hans. Dette skulle vi greie, jeg og hesten min. 

Over hjernebjelken klang lydene fra vannet

i en brølende repeterende dissonans. Dersom fjellknattene ikke sto høyt nok, var det slutt. En negativ kortslutning. Det ville bli høyt nok fordi jeg trengte at det var det. Hvorvidt treffpunktet var realistisk var uinteressant. Troen var det vesentlige. Kreftene jeg satte inn for å nå målet.

 Gjennom dalen tumlet vannet, som en væskefylt koloss uten knokler og hud, med krefter som ei kjempeslegge, en sikker  felle for alt liv som befant seg her. Den skulle ikke få klappe igjen rundt oss. Jeg dirigerte Saira gjennom en verden som var gått amok. Trær og røtter revnet. Jeg kunne ikke la det angå meg. 

Endelig nådde vi utkantsonen, men vi var langt fra trygge. Jeg kalkulerte inn hvor hovedstrømmen av vannmassene ville treffe og tvang Saira til å løpe rett mot vannet. Hun protesterte vilt. Hennes frykt skulle ikke bli vår død. Hun skulle bli vår redningshoppe. 

Jeg spente viljen ned i beina, bannet og ropte.

Takk Gamle, for at vi hadde trent. Gailio, min kisteverge, og resten av konglomeratene, skulle få spise i seg flirene sine. Jeg hadde forlangt at Saira skulle passere gjennom mørke huler. Hun kunne veien gjennom tunnelen som forbandt husene mine i Klosterdalen og Kildedalen. Fra huset i Kildedalen kunne hun ta seg ut i ødemarka. Nå var vi ikke innestengte. Det fantes ingen stillhet. Hun løp fordi jeg sa at hun skulle gjøre det.  

  ”Ditt forbannede øk, løp!” Jeg brølte. De underlige direktivene mine pleide å ende bra. Det var det trening handlet om. Senere skulle jeg be om unnskyldning. Det måtte bli et senere. Jeg hadde mye å utrette. Livia, kjæresten min, ønsket seg mange barn. Jeg skulle oppfylle den drømmen, ingen andre. ”Poenget er at du må tro at du kan klare det”, skrek jeg. Zaira hadde aldri møtt, Marzant, kjempen. Den tordnende larmen angikk ikke oss. Den var ubetydelig som et myggstikk.

Jeg vrengte opp en steil skråning til venstre.

  Steinryggen lå nært nå. Vi stormet fram. Saira presset seg opp. Jeg kastet meg av og tviholdt i tømmene. Hun kjempet i mot. ”Rolig, bare rolig.” Ordene fløt på automatmodus i gjentatte slynger. Jeg så meg ut de to kraftigste trærne. Hurtigere enn løpske vannmasser bandt jeg tømmer til tau og bandt det fast rundt stammen. Hun steilet for å komme løs. Hover eller vann, hva var den verste død? Hun kunne bare våge å treffe meg.

Jeg dro frem det som var av tau og bandt meg selv fast til en trestamme som lå tilstrekkelig langt unna Sairas villskap. Bare vi ikke hadde skapt vår egen dødsfelle? Det fikk gå som det ville. Mitt vett hadde ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Nå måtte vi tåle konsekvensene. Vi skulle lure døden. 

To meter nedenfor oss var det et fossende inferno.

Vannet strømmet rundt oss fra alle sider. Skrenten var blitt en øy i et frådende vannmassiv. Hjernen min hadde vært slu og klartenkt. Jeg takket forsynet for de utstrakte sekunder som hadde gjort det mulig. Nå var det bare styrken i røttene som kunne redde oss.  

 Det ble tomt i hodet. Med apatisk overgivelse lot jeg sekundene skylle over meg. Vi ble våte på bein og hover.  Kroppene våre ble tilbørlig dusjet. Foreløpig var det ingen farlig kraft i strømvirvlene som nådde oss. Jorda kunne rase ut både på nedsida og på oversida. Jeg kunne ikke la det angå meg heller. Jordskred. Grøss. 

Så lenge røttene holdt, var vi trygge, hesten min og jeg.

Hvor som helst ellers i dette landskapet, ville vi garantert ha blitt slått til lik. Røttene skulle holde fordi vi ville det. Jeg fnøs og følte trang til å pruste og skrike slik Zaira gjorde.

Øynene mine falt på Kilden. Den ble revet løs fra fortøyninga, slukt av frådende villskap, og ført nedover. Virvlene slukte trær og vekster. Skipet ble redusert til en dansende leketøysbåt og trukket under. Vannet frådet og spant. Konglomeratets stolthet kjempet modig og fikk deler av skroget opp igjen. Jeg var glad i det skipet. 

Røtter løsnet og kastet seg inn i en runddans av greiner, stein og annet trevirke. Jeg fulgte med på våre trær, røtter. De måtte holde. Jeg krysset fingrene. Skipet ga tapt. Der ble det borte. Kun dyr som kunne fly, kom seg ut av dette. Tjue meter lenger nede kom skroget til syne igjen. Jeg skulle ha flydd. Aldri tidligere hadde utstyret mitt sviktet. Hendene begynte å skjelve. 

Sola danset med vanndråpene

og kastet farger inn i det buldrende vanninfernoet. Øynene mine sto vidt åpne. Fossende galskap festet seg som lim til netthinna. Jeg greide ikke å lukke dem, spare dem for det skrekkelige synet. I stedet tittet jeg mot demningen. Reistad Byggtun, Konglomeratets bygningsråd, hadde lovet meg en omvisning i det anlegget. Han hadde påstått at det var det beste av sitt slag, en vidunderkonstruksjon, en menneskelig genistrek uten sidestykke. Reistad var for sent ute.

Saira rullet med øynene. Hun måtte slutte med det der. Et dårlig tegn. Røttene ville holde. Reistad ville ha sagt det samme om demningen. Det vi opplevde akkurat nå, jeg og hesten min, skulle ikke ha vært mulig. Vrinskene blandet seg med lydene fra det tordnende vannet. Saira hadde ingen anelse om de krefter som lå i røtter. Vi måtte stole på røttene. Uten dem ville jordsmonnet ha sklidd av sted ved den minste regnskur. Vi hadde ikke kunnet stole på demningen heller.

Stakkars dalen.

Jeg hadde funnet inn hit fordi jeg hadde ønsket å observere løver i sitt naturlige element. Det var ikke mye igjen av den, Sivledalen. Sivleelva hadde rent som ei tynn strime vann nedover her. Nå var den blitt verre enn noen monsterelv. Jeg grøsset. På den andre sida, av høydedraget, rant Rahangafloden. Bare nå ikke den var blitt rammet av dette. Jeg  prøvde å se for meg landskapet. Der var det bebyggelse på begge sider av elva, ikke som her, ødeland. 

Begge elvene hadde sitt utspring fra, Rhandorivannet. Demningen sikret vannforsyninga i området viden rundt, like ned til Groby. Jeg snudde hodet, men vendte det fort i retning nedover igjen. Vannmassene var som uhyrer der de kom farende. Jeg håpet inderlig av Rahangafloden var blitt spart.

Med tause lepper sto jeg der

og kjente på den skjøre linjen mellom katastrofe og ro, liv og død. Sairas følelser trodde at vi var fortapte. Vi ble klissvåte av sprut og damp. Hun hadde resignert og så ut som ei opphengt fille som ikke på noen måte minnet om hoppa mi, brun og flott med sort hale og man. Selv ikke fargene så riktige ut lenger. Jeg kikket nedover meg selv. Vi så ikke ut noen av oss. Fukt, vann og damp. Leire og sølesprut. Steiner. Det var dem vi måtte vokte oss for.

Takk og pris for at Livia, kjæresten min, befant seg trygt hjemme. Hun hadde hatt en avtale med venninner. Kilden, skipet mitt. Det var ikke lenger spor av det. Livia og jeg studerte i hver vår verdensdel. Skipet hadde sørget for at vi kunne treffes, så og si, så ofte vi ønsket. 

Jeg ville ikke tenke på skipet.

Det var varmt i dette distriktet. Dampende hett. Vannet, som hele tida sprøytet over meg, gjorde meg likevel iskald. Jeg greide ikke å slutte å skjelve. Saira skalv hun også. Jeg mumlet beroligende. Det hjalp ikke for noen av oss. 

Hannløven hadde reddet oss. Dersom han ikke hadde brølt, eller om han hadde brølt noen sekunder senere. Dette skulle gå bra. Jeg sto her og var ett med vannet, larmen, tordenen og revnet materie. Hannløven hadde brølt akkurat tidsnok. Busker og vekster som ga tapt. Hvis det ikke hadde vært for de hersens venninnene hadde vi alle vært hjemme nå. Det var sannheten, hjemme med henne, Livia, min elskede.  

Saira var ikke spesielt fornøyd med meg.

Det hadde hun ikke vært på lenge. For løver ville Saira være et deilig stykke kotelett. Hun ville aldri kunne forstå at jeg hadde hatt et ønske om å studere løver, sette henne i fare. Tid og evighet. Jeg holdt øye med stedet der jeg hadde trodd at det hadde vært ei løvehule. Egentlig visste jeg ikke om det hadde vært ei hule der. Jeg hadde antatt det. 

Sola la seg ned og malte storslåtte farger på himmelen. Tida var sekunder. En absurd virkelighet, et inferno av ødeleggelse. De nydelige fargene. Solas gang. Tida som gikk. Jeg ante ikke en gang om det hadde vært løveunger. Jeg hadde trodd på både ungene og hula. Nå ville jeg aldri få svar på det.

 Forrige gang jeg hadde flydd over Kalakafjellet, her i Urleiven, hadde jeg sett en hannløve med to drektige hunner. Nå hadde jeg sett tre løver, to hunner som ikke var drektige. Konklusjon trukket, en mulighet for en studie av løveunger i sitt rette element. Prompte hadde jeg avbestilt overnattinga i Kalaiko, en landsby i Rahangadalen. 

Domino hadde varslet meg.

Han hadde vært vår redningsmann. ”Husk det, din vrinskehoppe, og vær takknemlig!” mumlet jeg. Hun hang som ei oppvridd fille i tauene, men hun levde. ”Du fraktet meg hit, reddet livet mitt, men uten Domino hadde vi begge vært døde. Hadde Domino brølt noen sekunder senere, ville vi begge ha blitt til jordas koteletter. Husk det!” 

Jeg hadde to uker med fri fra studiene, utdannelse som folkeverge. Uansett tørke, og her var det mye tørketid, hadde demningen, gjennom et intrikat kanalsystem, sørget for en sikker vanntilførsel året rundt. Det hadde den dugd til, men dette, en katastrofe av dimensjoner. Himmelpenslene malte med stadig mer intense farger. Det var ingen vind, ikke en gang et vindpust. 

Vi kunne ikke gjøre annet enn å eksistere, jeg og hesten min.

Jeg forsto det. Det gjorde ikke hun. Jeg sukket. Hun prustet. En stein kom farende en meter til høyre for oss. Den landet en meter på nedsida av våre trær. Jeg sverget, men det nyttet ikke å være redd. Vi hadde ingen andre steder å gjøre av oss. 

 Steinen lå stille i mudderet. Jeg fulgte med på den samtidig som jeg så for meg en stolt manke gyllenbrun pels som hadde lyst opp et lite fjellparti. Domino, redningsmannen. Ei løvinne hadde ligget som et slakt til høyre for ham. 

Leira fikk tak i steinen og førte den nedover. Først gikk det sakte, som om den protesterte. Det nyttet ikke. Steinens masse skapte en vill akselerasjon så den freste nedover og forsvant. 

Jeg trykket inn koden til Gailio.

Mørket tok for seg av solnedgangen. Kommen var død, et kommunikasjonsmiddel for folkeverger, langt mer avansert enn de ringeapparater, RA, som resten av befolkninga benyttet. Den pleide å virke. Jeg så kritisk på den. Det kunne skyldes fuktighet. 

Kommen min hadde aldri sviktet meg. Lydene rundt oss ble lavere. Vann virvlet rundt føttene. Konglomeratets utstyr virket, det var deres kjennemerke, den ypperste kompetanse. Konglomeratet, den åttende verdensdel. Vannføringa var fortsatt stor. 

Fingerhjertet berørte kommens overflate.

Det var så vidt jeg greide å holde meg oppreist i tauene. Tørr. Skipet hadde ikke startet og var blitt til skrap. Beltet hadde ikke virket. Det var festet til livet. Vannet trakk seg litt tilbake. Sprutet oss ikke lenger ned. En ny stein landet rett til venstre for oss. Vi ble oversprøytet av leire og småstein. Jeg prøvde å beskytte øynene. Stakkars Saira. Hun hadde ikke hender til å beskytte seg med.

Beltet burde ha startet. Jeg prøvde på nytt. Niks. Jeg skulle ønske jeg var tørr. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Jeg greide ikke å huske det. Skritt for skritt måtte jeg tenke meg tilbake, finne det ut. De iltre steinknausene, som hadde stukket opp av det grønne gresset, langs elva. Klyngene av trær, som hadde dannet små skyggefulle plasser, til beskyttelse mot sola. De fantes ikke lenger. Ikke noe fantes lenger. 

Raimån, min avdøde lærer,

hadde ment at man ved å studere dyr kunne komme til forståelse av menneskelige handlingsmønstre. Når hadde jeg sist benyttet kommen? Det var det vesentlige, ikke løvene. Alt jeg anstrengte meg, det var ikke mulig å huske det. Jeg hadde tatt utallige bilder av de tre kattedyrene, filmet dem. Kommen var død for bilder også. Ikke et eneste bilde, de jeg hadde tatt for å overtale Livia til å komme hit når hun var ferdig med venninnene. Alle skissene, jeg hadde tegnet, hadde gått i graven med Kilden. Planen for den optimale forskningsstasjon. 

Jeg stirret rasende på kommen. Det var ikke dens skyld at den ikke virket. Flere mikrolytter var blitt koblet opp mot den, og plassert i naturen, slik at de skulle varsle dersom løver hadde tråkket over grensa for min komfortsone med store kattedyr. Ingen hadde tråkket over. 

Døden.

Jeg kunne ikke tenke på døden. Når hadde jeg tatt det siste bilde, den siste filmen? Jeg skulle ha sendt dem videre. Det hadde jeg ikke gjort. Jeg glodde iltert opp mot demningen. Den hadde ikke holdt hva den lovet. Jeg sverget og flyttet blikket bort fra det skremmende synet, ned mot de vakre fargene som ikke hadde ikke gitt noen løfter. Reistad hadde lovet, ingeniørene.

Dag to for mitt opphold her, hadde jeg dratt sammen med Domino og ei av fruene hans, på jakt. Hun jeg kalte Glattøre. Den andre hadde hatt et hakk i øret. Henne hadde jeg kalt Tynni. Halsen hennes hadde vært så lang og glatt. Hadde hatt. Et fryktelig verb. De kunne umulig ha overlevd, løvene. På det tidspunktet hadde både beltet virket og kommen virket. 

I løveordenen var løvinnene de store provianteringsmestere.

Domino hadde ikke fulgt protokollen. Slutt og tenk på jakta, Reikin. Når var det siste gang jeg hadde sjekket displayet? Det hadde vært rett før det smalt. I hvert fall ikke lenge før. Domino hadde reist på hodet som en eventyrkonge. Han hadde vært alene. Tynni hadde forlatt ham uten at jeg hadde merket det. Det hadde gjort meg urolig. Jeg hadde reist meg opp for å få en oversikt. Sekundet hadde strakt seg ut i en nesten hypnotisk frykt. 

Saira hadde drukket vann. Mikrolyttene hadde vært koblet til. De ville ha varslet hvis hun hadde kommet, Tynni. Vi ville ha oss frabedt overraskelser. Saira hadde stampet med hovene. Domino hadde gjespet og vendt på hodet. Han hadde lagt seg ned og sett ut som om han sov. Jeg trodde ikke at han hadde gjort det. Han hadde gjespet en gang til. Rett etterpå hadde jeg  sjekket displayet for aktivitet i lufta. Kommen hadde fungert. Jeg hadde ikke registrert noen aktivitet.

Uten å forstå hvorfor hadde jeg vært utrolig.

Latskap, makelighet. Akkurat da burde jeg ha flydd opp for å sjekke om det faktisk hadde vært aktivitet i lufta, men det hadde jeg ikke gjort. Derfor kunne jeg ikke vite om beltet hadde virket på det tidspunktet. 

Maur hadde krabbet oppover beina mine. Jeg hadde flyttet på meg. Domino hadde gjespet, strekt på seg og reist seg opp. Det var da det hadde skjedd. Hannløven hadde brølt. Kommen hadde virket rett før katastrofen inntraff. Den var ikke våt. Den burde fortsatt virke. Det var konklusjonen.

Så hvorfor virket den ikke. Det var for mye som ikke hadde virket. Skipet, beltet og kommen. Sykkelen. Jeg hadde ikke hatt tid til å prøve sykkelen. Saira hadde trengt hvert sekund hun kunne få. Takk og pris, at jeg hadde hatt vett til å ikke prøve den. Sykkelen kunne ha virket. Konglomeratets utstyr var det beste i verden. 

Vi levde

Det fikk være nok. Hendti, vår mikrologråd, ville komme med forklaringer. Han var et geni. Jeg måtte gjøre det nødvendige så vi skulle komme oss gjennom natta i live.

Klær måtte fjernes. Jeg kunne ikke godt dra skinnet av Saira. Lufta luktet tungt av opprevet jord. Kunne en revnet demning innvirke på el-utstyr? Jeg visste ikke. Snart ville vannet slutte å flomme. På sekunder hadde en transportør over himmelen blitt redusert til skrap. Demningen måtte da snart ha fått tømt seg, praktverket som hadde blitt til søppel. 

Jeg takket skjebnen for Saira mens jeg stirret irritert opp på den ødelagte murkolossen. Først fjernet jeg beltet, brettet det pent sammen og la det i sekken. Endelig sto jeg i bar overkropp. Den klissvåte trøya. Jeg hang den over ei grein.   

Himmelen hadde stjerner.

Naturen var på vår side. Som oss var den et offer for dårlig menneskelig byggeskikk. Praktverk du. Ingen gråt over skrap. Et skip var bare et skip. Vi levde. Jeg tørket bort noen tårer i det jeg strevde for å få av meg buksa. Dyvåt den også. Dyrene i denne dalen var blitt til lik, men vi levde, jeg og hesten min. 

Løvene. Jeg hadde fulgt med dem på jakt. De var mine, i hvert fall i tankene. Hannløver var territorietvoktere, kortlevde og kampberedte. De skulle ikke dø sånn. Jeg trev knyttneven over øynene. Skissene mine, alt jeg hadde tegnet, borte for alltid. Jeg måtte prøve å huske det alt sammen så jeg kunne lage nye, få dem nøyaktige. Der lå buksa i mudderet. Den kunne uansett ikke bli verre.

Domino og Galttøre hadde skjult seg ved en klynge med trær ved elva.

Sebraer hadde kommet. Løvene hadde gjort tegn. Det var tegnene jeg hadde vært interessert i. Jeg dro av meg sokker og undertøy. Natta var mørk, men det ble aldri helt mørkt. Det hadde vært slik under løvejakta også. Jeg hadde savnet å se bedre. Derfor hadde jeg planlagt å skaffe meg et mørkekamera. Alle folkeverger burde ha et mørkekamera på kommen som verken ga fra seg lyd eller lys. Det skulle jeg be Hendti om. Geniet. 

Klesplaggene var fjernet. Jeg stappet dem ned i sekken. Løvene hadde skremt et dyr ut av flokken. Tynni hadde jaget dyret rett mot Domino. Med voldsom energi hadde Domino sprunget mot byttet. En sebra var blitt redusert til blødende istykkerrevet muskelmasse. Jeg puttet bylten med våte klær ned i folkevergeoppakninga.

 Raimån ville ikke ha leet på øyelokket i den minste snev av kvalme over det blodige dramaet som hadde utspilt seg. Han ville ha vært ett med spenningsmomentet. Sitret av det. Kommunikasjon, et massivt regn av energi, mat. Jorda, det største matfatet av alle. 

Jeg reiste meg opp og var splitter naken.

Over meg hang demningen som en mørk truende skygge. For Marzant, min tidligere trener i Krigster, ville løvenes jakt på mat ha handlet om energi. Et slikt oppbud av kraft kalte på dagdøsing. Løver drev mye med det. Det hadde vært drepende kjedelig å observere dem, en stadig kamp mot øyelokk som hadde truet med å falle igjen. 

Øynene til Saira tagg meg om å løsne henne. ”Din tullehoppe”, hvisket jeg. ”Du kommer til å ruse av gårde i panikk og skade deg. Sov godt! I morgen kjennes det bedre, mye bedre. Jeg skal også ha tau. Ikke tro at det er urettferdig. Ingen kan sove trygt her i natt uten å være bundet til et tre.” Jeg kikket nedover den nakne kroppen min, oversprøytet med søle, små sår av opprevet hud overalt.

Planene mine hadde virkelig gått fløyten. Det ville bli nye muligheter. Ikke her. Jeg sverget og tok bylten med klær opp igjen fra sekken. Aldri her. Klærne måtte tørkes. Hvis jeg hang dem i treet, risikerte jeg å miste dem. Jeg bandt dem fast til ei grein. De kom ikke til å tørke. Overalt var det vann, fukt, jordsprut. Jeg glodde sint på dem og lot dem henge. 

Egentlig burde jeg ha lagt meg på dem.

Konglomeratets zoologer var sterkt i mot å menneskeliggjøre dyr. Raimån hadde gjort det hele tida. Jeg gjorde også det. Raimån ville ikke ha kjedet seg i et sekund. Han ville ha hatt en enestående evne til å gjøre de kjedelige latsabbene interessante. 

Jeg fant meg en slushby i sekken, en klumpete kakekjeks for proviant på reiser. Det lå alltid slike i folkevergeoppakninga. Jeg tok tre biter og orket ikke en bit til. Ei vannflaske. Jeg drakk. 

Jeg våget meg ikke bort til Saira. I stedet fortsatte jeg å hviske beroligende mens jeg strevde for å få bundet tauet slik at jeg ikke ville bli tatt av vannet. Jeg måtte ha mulighet for å ligge, snu på meg. Hvis ikke ville jeg tørne. Heldigvis for stjernene. Ikke vind, ikke regn. Joda det var noe å være takknemlig for. 

Jeg hadde laget mange skisser over forbedringer ved forskningsstasjonen.

Ved hjelp av spesialkonstruerte speil hadde jeg tegnet løsninger så vil skulle kunne se vidt og bredt og like inn i den hula jeg trodde at hadde eksistert. Planene mine ville aldri bli noe av. Det var bare å innse. Et tapt prosjekt. Klokt designet, men tapt.

Jeg plasserte magen opp på sekken og la meg ned. Søla, under meg, stinket. Det var ikke mulig å få foretatt seg noe i dette svarte mørket. Morgendagen ville bli en utfordring. Jeg ville trenge søvn. En naturkatastrofe som dette. Jeg fikk ikke sove. 

Tankene kvernet.

Jeg måtte ta kontroll over dem, finne noe de kunne dvele i så jeg fikk sove. To av Sairas nære slektninger var blitt revet i stykker den jaktnatta. Tårer trillet ut av øynene mine. Jeg greide ikke å hindre dem. Det var ingen fruktbar tanke.  ”Vi ble ingens koteletter, skjønner du det?” hvisket jeg i det jeg vred på meg for å få det mer komfortabelt. Saira hørte meg ikke i sin utmattelse, frykt. I hvert fall trodde jeg ikke at hun hørte meg, men jeg kunne ikke vite det.

Raimåns mantra var at dyrestudier kunne stille folkeverger i forkant av farlige situasjoner. Disse tre løvene ville ha trengt et matfat på tre hundre sebraer på et år. Sebraer beitet. Da snakket vi om et stort antall vekster som en nødvendighet for tre løver. 

Mentalt prøvde jeg å forsvinne inn i et gresstrå. Kuer var fredfulle skapninger. De tygde og tygde mens de skulle greie å holde styr på fire mager. For et gresstrå var de uhyrer med fire syrebaserte torturkamre. 

Gress var ingen god ide.

Saira elsket gress. Jeg kikket bort på henne. Store brune hesteøyne på randen av hysteri. Jeg mumlet beroligende og beklaget at jeg hadde tvunget henne til å utholde løver i sin nærhet. ”Du skjønner det,” hvisket jeg. ”Det er bare slik du kan lære å mestre livet som folkeverge, følge meg, gjøre det du ikke våger.”

Naturen var et drepende skuespill. Grolin, min gartner og jeg, halte og dro i ugress for å fjerne røtter til planter vi ikke likte. Sebrakjeften åpnet seg. Jeg så det for meg, rett inn i tanngarden. En naturkatastrofe som dette. Jeg var en mann som hadde fiender. 

Vi mennesker var så stolte av vårt fremragende intellekt, vår logiske tenkning. Raimån hadde aldri vært nevneverdig opptatt av det. En tanke styrte ingen handling. Glødende følelser gjorde det. Dyrenes atferd. I en intens følelse lå det krutt for menneskelig motivasjon. Mette trygge løver angrep ikke på høylys dag. Saira hadde trodd at hun ville bli til biffsnadder. ”Det fins ikke flere løver her”, hvisket jeg beroligende. Trist nok. 

Natta hang tung under stjernene.

Jeg ble gal av å ligge krøllet sammen og strakte på beina. Den ubehagelige søla. Det var bedre å gjøre seg så liten som mulig. Løvekjeften som fråtset i skinn og kjøtt. Ikke tenk på det. Tenk på sommerfugler. Ikke tenk på stein som kan komme ramlende nedover å knuse oss. Heldigvis var det ingen insekter her. En stor fordel i elendigheten. Jeg var alt for oppspilt. Ikke tenk på jordskred. Hva skulle jeg tenke på? Marzant hadde dødd samtidig med Raimån. Jeg hadde overlevd. Det murret i savnet. Solaiko var også død, min trener i Soll. Han hadde forrådt meg.

Vannet fosset nedover. Så enkelt å være vann. Bare følge strømmen, la seg drive av sted. Helt ukomplisert. Mennesker var kompliserte. Raimån hadde aldri fornektet kompleksiteten. Han brøt den ned til enkle små bilder fra dyrenes verden. Hvor vidt og hvor langt hadde katastrofen rammet? Jeg så for meg kartet. Prøvde å huske. Jeg var usannsynlig sliten, men jeg klarte ikke å få bukt med oppspiltheten. 

Meditasjon.

Jeg måtte finne ro. Afro, imaginasjonsrekka. Da ville jeg sovne. Bare jeg greide å holde fast i den. Min fascinasjon for store kattedyr  hadde bragt oss hit. Uten den ante jeg ikke hvor jeg ville ha tatt veien. Jeg vred på meg! Klødde. I morgen måtte jeg få tak i et RA. Under jakta hadde løvene samarbeidet like effektivt som Rådet i Konglomeratet. 

Jeg lette etter ro. Tenkte på Kjærstri, hennes veiledning. I Konglomeratet trente vi selfer, selvutvikling. I halvannet år nå hadde jeg trent afro, Livias hovedselfe. Min var Soll. Jeg hadde gradering tre i afro. Den krevde evnen til å utfordre all hevntrang over innbilte eller virkelige fortredeligheter. Legge den død. Erstatte den med kjærlighetsgjerninger i det minste lille. Hevnlyst var en ødeleggende faktor for ethvert fremskritt i all selfetrening. Den ene bildet etter det andre la seg på netthinna. Jeg ble så lettet at de forsvant. 

Bildene krevde fokus. Jeg måtte begynne på nytt og forbød meg selv å la tankene kretse rundt flom, løver, døde dyr, avrevet muskelmasse. Kun afro, de universelle bildene som resulterte i graderinger. På samme utviklingstrinn så utøverne det eksakt samme. Jeg fattet fortsatt ikke hvordan de hadde fått det til. I følge trenerne mine hadde det vært sånn siden år null eller deromkring. 

Det første bildet, ei gammel kvinne.

Hun ble stadig yngre. Ved gradering tre var hun blitt til et barn i ei blomstereng. En tiger, det farligste rovdyr av alle, hvilte hodet i fanget hennes. Dyr tuslet rundt, ville og tamme. Harmoni. Blomstenes kronblad åpenbarte en ufattelig mengde fargesjatteringer. Jentas øyne  forble et speil av fargenes skjønnhet, en skjønnhet man kunne fortape seg i. Det krevde en anstrengelse å skyve fra så en ikke druknet i blikket, ble borte i synet, som om det aldri hadde funnet sted. 

Egentlig var det nettopp det jeg tilstrebet, å forsvinne inn i søvnen. Plutselig ønsket jeg det ikke lenger. Jeg ville se videre, komme lenger, utvikle meg. Endringen skjedde i øynene, fortryllende øyne. Jeg skulle ikke sovne. 

I følge Kjærstri gikk det viktige sammenslyngninger mellom alle selfene.

De kunne være hverandres inhibitor og forsterker. Der Luna og Krigster samlet krefter i punktet og sendte dem ut, skjøv afro fra og ledet dem bort så de ikke skulle bli til forstyrrede faktorer. Ekstremt vanskelige spørsmål. Ikke skyve for hardt. Akkurat passe. Krevende greier. 

Bildene forsvant. Ble borte. Alt hva jeg anstrengte meg greide jeg ikke å holde fast i dem, få dem tilbake. Jeg reiste meg opp. Stirret ut i natta. Det var meningsløst. Jeg trengte å hvile. Den gamle kvinna, ungdommen, dyra. Ord fløt i hjernen i en surrealistisk galskap. Jeg trengte et konstruktivt ord jeg kunne dvele i. Håp. Det måtte være håp i galskapen. Hesten min og jeg, vi var håpet. Vi levde. I liv lå det håp.

Håp, et lys i mørke.
Tro, en mulig sti.
Kjærlighet i livets tørke. 
Vandrere i harmoni.